Halvannen uke uten brukbar datamaskin gir bakgrunn for noen observasjoner:
Backup: Det er ikke feigt. Jeg ble reddet av en rsync av hele brukerområdet mitt på min Mac - og kunne rulle tilbake ikke bare data, men også programinnstillinger og annet som gjør at jeg kunne ta i bruk maskinen med samme funksjonalitet som før bare programmene ble lastet ned. Man har jo må vite brukt masse tid på å tilpasse programmene for å slippe ditt og få fram datt.
Operativsystem: Det er forskjell på en Mac OSX og Windows! Det merker man når man går tilbake til Windows. Det er så mange ting som blinker og forstyrrer og prøver å kommunisere selvfølgeligheter - og som du må bruke energi for å bli kvitt. Det er ikke bare at du må trykke Start for å stoppe, det er hele filosofien som minner om "skrivebordtrykkets" barndom: Man fikk tilgang til en rekke fonter og fargestifter og klarte ikke å begrense seg. Men det er ikke bare snakk om form. F.eks. å få et trådløst nett å fungere for en Windows-maskin er et mareritt. Ikke bare er det vanskelig å sette opp, men det er så mange varianter av programvaren at det er nærmest håpløst å få en Windows-bruker til å hjelpe en annen.
Sårbarhet: På et møte ble jeg nødt til å ta notater for hånd. Da oppdaget jeg at mine notatferdigehter var gått tapt. En ting var å forstå sin egen skrift, noe annet var krampen i hånda - og rett og slett den fysiske motstand som ble for stor til at jeg merket meg de punktene jeg burde... Men du verden så sårbar man blir for å miste sin hodeprotese. Om maskinen bare blir stjålet, så står man der - med mange års arbeid utilgjengelig. For jeg er blitt vant til å ha alt tilgjengelig - alt jeg har lest, skrevet, kommunisert de siste fem årene. Så backup blir en nødvendighet. Spørsmålet nå er bare hvordan man også skal skaffe seg en backupmaskin, ikke bare backupdata... Høy produktivitetsevne har sannelig sitt motsvar i høy sårbarhet. Ennå har ingen ranet meg eller stjålet hukommelsen min. Selv om det var nære på at en drosjesjåfør i Marrakech ble en bærbar maskin rikere for ett år siden....
Føler ikke du også at læringsteorien trenger en liten oppfriskning? Å få repetert hvilke forfattere som er sentrale når det gjelder å definere konstruktivisme, instructional design, autentisk læring, samarbeidslæring osv.
Da vil jeg anbefale en kort kikk på artikkelen de kypriotiske forfatterne Yiasemina Karagiorgi og Loizos Symeou har skrevet for siste nummer av Journal of Educational Technology & Society. De har kalt artikkelen Translating Constructivism into Instructional Design: Potential and Limitations - og gir her en forbilledlig tour de force gjennom læringsteorien. Målsettingen deres er å se hvordan et konstruktivistisk perspektiv kan forenes med instructional design. De klarer ikke helt det siste - men litteraturgjennomgangen inneholder alle de riktige referansene og er holdt i et meget godt språk!
Under eStandard-prosjektets
Pedagogiske Rævkrok i Stavanger ble det hevdet at SCORM var som skapt for Kvalitetsreformen i høgre utdanning. - Det største potensialet i SCORM for sektoren ligger i egenskapene for sporing og sekvensiering av måten studentene bruker innholdet på, hevdet en prosjektleder for nettlæring ved Høgskolen i Stavanger. Hvordan en læringsteknologi som en sentral brite blir karakterisert ved at den "ikke er beregnet på ikke-militær bruk" (Scott Wilson, CETIS, London 25. feb. 2003), plutselig skal være som skreddersydd for høgre utdanning, er et paradoks verdt å reflektere litt over.
Jeg kan ikke si annet enn at jeg reiste fra Stavanger med en viss uro i kroppen. Kanskje det er like greit at jeg er ferdig med bachelor- og masterutdanning...
Det er lett for teknologer å kaste teknologi etter problemer, f.eks. problemet med at studenter jukser, klipper og limer ved hjemmeeksamener og dermed gjør seg skyldig i plagiering. Jeg er blitt kjent med at også undervisningsinstitusjoner i Norge ser etter løsninger som skal avsløre plagiat ved å sammenligne innleveringer mot det man måtte finne på nettet om samme emne. Turnitin er et slikt verktøy, som kan på "overbevisende" måte la deg se hvor stor del av en innleveringsoppgave som er plagiat.
På Slashdot rapporteres det om et universitet som har møtt motbør når de har forsøkt å tvinge studenter til å bruke denne type tjenester.
Her kommenterer en tidligere universitetslærer:
Speaking as a former assistant professor, I have no patience at all with past colleagues who complain about their students cheating. It is an easy matter to have students do their assignments incrementally, starting with bibliographical reports and oral presentations (with questions), where cheating is much more difficult, before handing in the written paper on the same topic.
If professors keep on assigning the same trite, tired topics year after year instead of taking the time to develop new ones, and simply rubber-stamp grades onto half-read papers instead of monitoring each student's progress, they are cheating as much as the students (and yes, I've taught classes with more than 100 students).
Professoren har etter min mening et godt poeng. Det nytter ikke å hive teknologi etter problemet med dårlig nettetikk. Om gamle eksamensformer ikke nytter i en ny digital tidsalder, så får man endre arbeidsmåter, ikke tro at det finnes en kvikk fiks i teknologi. Var det ikke kvalitetsreformen som skulle gi alternative evauleringsformer med mappeevaluering og bedre kontakt mellom lærer og student?
Har du lurt på hvordan grunnleggeren av World Wide Web, Tim Berners-Lee, er som foredragsholder? Entusiastisk og medrivende, skal jeg si deg! Han brenner for neste generasjons web - den semantiske veven - og for bruk av åpne standarder. Hør selv denne forelesningen han holdt i The Royal Society i London i september i år: