Halvannen uke uten brukbar datamaskin gir bakgrunn for noen observasjoner:
Backup: Det er ikke feigt. Jeg ble reddet av en rsync av hele brukerområdet mitt på min Mac - og kunne rulle tilbake ikke bare data, men også programinnstillinger og annet som gjør at jeg kunne ta i bruk maskinen med samme funksjonalitet som før bare programmene ble lastet ned. Man har jo må vite brukt masse tid på å tilpasse programmene for å slippe ditt og få fram datt.
Operativsystem: Det er forskjell på en Mac OSX og Windows! Det merker man når man går tilbake til Windows. Det er så mange ting som blinker og forstyrrer og prøver å kommunisere selvfølgeligheter - og som du må bruke energi for å bli kvitt. Det er ikke bare at du må trykke Start for å stoppe, det er hele filosofien som minner om "skrivebordtrykkets" barndom: Man fikk tilgang til en rekke fonter og fargestifter og klarte ikke å begrense seg. Men det er ikke bare snakk om form. F.eks. å få et trådløst nett å fungere for en Windows-maskin er et mareritt. Ikke bare er det vanskelig å sette opp, men det er så mange varianter av programvaren at det er nærmest håpløst å få en Windows-bruker til å hjelpe en annen.
Sårbarhet: På et møte ble jeg nødt til å ta notater for hånd. Da oppdaget jeg at mine notatferdigehter var gått tapt. En ting var å forstå sin egen skrift, noe annet var krampen i hånda - og rett og slett den fysiske motstand som ble for stor til at jeg merket meg de punktene jeg burde... Men du verden så sårbar man blir for å miste sin hodeprotese. Om maskinen bare blir stjålet, så står man der - med mange års arbeid utilgjengelig. For jeg er blitt vant til å ha alt tilgjengelig - alt jeg har lest, skrevet, kommunisert de siste fem årene. Så backup blir en nødvendighet. Spørsmålet nå er bare hvordan man også skal skaffe seg en backupmaskin, ikke bare backupdata... Høy produktivitetsevne har sannelig sitt motsvar i høy sårbarhet. Ennå har ingen ranet meg eller stjålet hukommelsen min. Selv om det var nære på at en drosjesjåfør i Marrakech ble en bærbar maskin rikere for ett år siden....