Jeg har skrevet en liten petit til neste Uniforum - i spalten "Med andres briller"...
---
Sist vi møttes var på Uninett-konferansen I Harstad. Vi hadde kåring i norgesmesterskap for IP-sprint over fiber, kobber og eter. Kart ble rullet ut med litt tykkere streker enn i fjor: Vi har fått mer av det grunnleggende, det vi finner som første lag i den modell de fleste IT-ansvarlige orienterer seg etter. IT-folk vil gjerne holde seg til det grunnleggende, det som kan illustreres med en ledning, og vises fram i konkurranser om hvilken avbildet kabelfloke som finnes på hvilken institusjon.
Mitt bidrag på konferansen var en oppfordring om at det nå er viktig å diskutere rammeverk og arkitektur for læringsteknologi. Dette er mer luftige størrelser. Men ikke mer abstrakt enn at første bit nå legges solid på plass av FEIDE. For mange er FEIDE noe som skal sikre at glemsomme studenter klarer å holde orden på passordene sine. En praktisk teknologisk løsning. Men FEIDE er mer; det er eksempel på en fellestjeneste, som man kan nytte til å bygge tjenester som er spesifikke for utdanning og læring, som igjen blir brukt av de verktøy som brukerne kjenner igjen. Det er ikke nok å si at transportlaget er IT-folkenes domene, mens læringsplattformene (LMSene) er pedagogadministratørenes sak. For hvem skal designe alle tjenestene som er imellom? Uninett har tatt et ansvar for en mellomvaretjeneste som FEIDE. Men hvorfor er man så nølende til å diskutere alle de andre elementene i en ny tjenestearkitektur?
I norsk utdanning savner vi et IT-strategisk organ som kan lede denne diskusjonen. Departementsbyråkratene ser på Uninett og håper at de strategiske tanker blir tenkt der. Uninett og deres omland av IT-sjefer ser på sine kabler og håper at "politikken" blir ivaretatt av noen andre. Dette er uheldig. For da er det lett å overse utdanning når man f.eks. skal legge fram "Arkitektur for elektronisk samhandling i offentlig sektor." Moderniseringsministeren har nå en rapport til høring om nettopp dette. I rapporten nevnes FEIDE, men ellers er den sektoren som bringer fram kunnskap gjennom forskning, nærmest totalt fraværende. Blir det god kunnskapsøkonomi av slikt?
I sommer var jeg på en internasjonal konferanse om Semantisk interoperabilitet, arrangert av Brønnøyregistrene. Jeg trodde dette skulle være en EU-støttet konferanse på høyt og vanlig(?) abstrakt og overflatisk nivå, der man nærmet seg problemstillingene fra 20000 fot. Jeg møtte en rekke folk som hadde det til felles at de ikke var fra utdannings- eller kulturfeltet. Jeg ble overrasket. Man forholder seg til problemstillinger omkring metadata, gjenfinning og utveksling av informasjon og det som måtte være mer enn informasjon på måter som utdanningsfeltet absolutt har noe å lære av. Og selv om f.eks. bibliotekssektoren har drevet med disse problemstillingene i hundrevis av år, så har man ingen grunn til å tro at man ikke har svært mye å lære av "forretningsverdenen", slik den nå organiserer seg. Se selv noen av presentasjonene Brønnøysundregistrenes nettsted.
Ett av nyordene jeg plukket opp i Brønnøysund var metadata registries. Nå i sommer har jeg kommet fram til at dette er svært interessante saker som vi bør beskjeftige oss med også her til lands - og jeg kommer til å si dette i en innledning jeg skal ha i metadataarbeidspakken i Norsk digitalt bibliotek - jf. dette utkastet til innledning .
eStandard-prosjektet skal også skrive en høringsuttalelse til Moderniseringsdepartementets rapport om "Arkitektur for elektronisk samhandling i offentlig sektor". Denne vil være svært viktig for hva som skjer av utvikling på IT-området når det gjelder interoperabilitet framover....
SCORM can be an effective platform for teaching lower-level skills. SCORM can also be part of an effective platform for teaching higher-level skills.
Bakgrunnen for forbeholdet er at "SCORM provides no formal mechanism for enabling social interaction".
Dette er David Wileys konklusjon etter en gjennomgang nylig. Hans PDF-slides er nyttig lesning, da Wiley er en av de som har tenkt dypest igjennom mulighetene for å effektivisere undervisning ved hjelp av læringsobjekt-teknologi.
Har vi et for statisk syn på metadata? Slåss vi for at "vår" metadatastandard skal vinne, framfor å se hvordan vi kan få de ulike metadataregimene til å sameksistere? Dette er hva jeg har brukt den siste uken til å tenke på. To dokumenter som har hjulpet meg i noen grad er disse:
Understanding Metadata fra den amerikanske standardiseringsorganisasjoen NISO. Dokumentet gir en grei oversikt over eksisterende formater og peker i noen litt for knappe avsnitt på "future directions", hvorav metadataregistre kan være en "vei å gå".
Og så var det å forstå hva metadataregistre er for noe, ved siden av å være en ISO/IEC-standard 11179... Dette dokumentet fra arbeidsgruppe innen DELOS-nettverket er ett eller to år gammelt, men gir en rimelig bra oversikt over de problemstillinger som ønskes løst ved hjelp av slike registre.