eBlog

Felles lånekort - god ide - men er den samrordnet med andre?

Felles lånekort - god ide - men er den samrordnet med andre?

På de utmerkede nyhetssidene til Norsk digitalt bibliotek leser jeg om det store prosjektet Felles lånekort I en presentasjon av prosjektet leser jeg om disse fordelene ved et slik lånekort:

• Lånerne vil på sikt kunne låne i alle bibliotek i hele landet med ett lånekort.


• I et "sømløst" bibliotek-Norge kan lånerregisteret brukes til å sende fjernlån direkte til lånerne


• Bibliotekene kan til enhver tid ha oppdatert adresseinformasjon om lånerne.


• Bibliotekene samarbeider om lånerregistreringen

Gode formål dette, så hvorfor ringer det svake varselklokker når jeg leser videre i presentasjonen og møtereferat fra prosjekt og referansegruppe og fra styringsgruppe?

Det er mange som forsøker å skape en lettere hverdag for eBorgeren. Vi har Koordineringsorganet for PKI under Administrasjonsdepartementet som skal "skape tillit i eNorge". I utdanningssektoren har vi FEIDE-prosjektet som skal gjøre det lettere å få tilgang til det læringsmiljøet som nå flyter mellom institusjoner og nettressurser, herunder også bibliotekene.

Lånekort-prosjektet er klar over disse intitiativene og har hatt eller skal ha møte for å innhente informasjon om hva som tenkes her, leser jeg i referatene. Men stopp en halv! Er dette god nok samordning og forsikringer mot at bibliotekssektoren bare tenker på seg selv og løser noen interne problemer? Og har vi noen forsikringer om at man vil benytte teknologi som er fremtidsrettet og gir tilstrekkelig personvern?

Jeg kan ikke nok om identifiseringsteknologier, og jeg er ikke i stand til å si at lånekortprosjektet er på ville veier. Det eneste jeg kan gjøre er å peke på det som får varselklokker til å ringe, så får en åpen diskusjon vise om det er grunn til engstelse.

1. Prosjektdeltakelse og styring: Jeg ser nesten bare biblioteksfolk. Ingen representanter fra andre sektorer. (Jo jeg ser at et par høgskoler er med, men representert ved bibliotekene.)


2. Samordning med studentkort: Sitat referat: "Ved svært mange av høgskolene og universitetene benyttes studentkortet også som lånekort. Studentkortet har et entydig studentnummer som også er gjengitt med strekkode på kortet. Det vil være et tilbakeskritt for dem å innføre et nytt kort i tillegg til studentkortet. Prosjektleder svarte at prosjektet vil undersøke muligheten for å laste opplysningene knyttet til studentkortet direkte over det nasjonale lånerregisteret fra BIBSYS eller de studieadministrative systemene, og autorisere studentkortnumrene som nasjonale lånenummer."
   
   Det skal altså bygges opp et sentralt register som skal inneholde en god del informasjon som allerede ligger i andre registre. Er dette lurt?
   


3. 
   Roller eller identiteter: Et sitat til: "Alle lånere har ikke personnummer, og det må være mulig også for asylsøkere, utenlandske studenter og fremmedarbeidere å låne på bibliotekene. Prosjektleder svarte at han vil sjekke opp hvem som får personnummer og evt. prøve å finne en måte å håndtere dette på."
   
   Dette har vært en sentral problemstilling for FEIDE. Det skal være mulig å sitte både i fengsel og på asylmottak og fortsatt kunne ta utdanning og låne bøker. Problemstillingen er altså løst, i hvert fall for de som hører hjemme innen (deler av) utdanningssektoren. Det handler om roller, og å få systemene til kun å spørre om personen fyller riktig rolle. På et eller annet tidspunkt må man få tilgang til et system som kan garantere for at personen er den han eller hun utgir seg for. Men ønsker vi mange slike systemer? Skal bibliotekverdenen ha sitt eget?
   


4. Fokuseres de riktige tema? I lånekortprosjektet snakkes det mye om pris på lånekort, design mindre om ulike teknologier for brukerautentifisering og -autorisering. Har man utredet alternativene til å legge personnummer, navn, to adresser, alle telefonnumre, to epostadresser, primærkontakt og andre opplysninger i et nytt stor nasjonalt felles låneregister? Kanskje man skulle tenke mer over hvordan man skulle lagre informasjon og hvilke farer som truker for lekkasje av informasjon? Bibliotek er ikke uskyldige saker - særlig ikke i disse "global fight against terrorism"-tider.

Krav til "ressursverksteder"

En gruppe nedsatt av departementet er i ferd med å legge grunnlaget for en Strategi for digitale læringsressurser. Oppgaven er å lage "bestillinger" til de ulike sektorerer innen utdanningssystemet og identifisere hva som er felles utfordringer. Gruppen kan ha stor nytte av å studere det britiske JORUM-prosjektet som nettopp er ferdig med sin utredning. Prosjektet skulle utrede hvilke brukerkrav som måtte stilles til et nasjonalt repositorium av læringsressurser, der bl.a. gjenbruk ville stå sentralt. Utredningen tar bl.a. for seg metadata, tilgjengelighet og rettighetshåndtering og er en tour de force gjennom alle problemstillinger som departementsgruppen må gjennom før de leverer sine råd til sine oppdragsgivere innen 1. juni.

Særlig vil jeg anbefale drøftingen av Digital Rights Management:

Over the last 13 years, the term Digital Rights Management (DRM) has been used primarily in a commercial context to refer to systems for expressing, communicating and enforcing digital rights. As they stand, DRM solutions designed to protect commercial interests are unsuitable for the education sector.

Her gjelder det å begynne i rett ende, og ikke tro at en teknisk løsning vil ordne opp for oss med det første. Og den rette enden er den vi jobber med nå: Å finne fram til gode maler for "personlige lisenser".