Jeg er i ferd med å vende tilbake fra febervillelser og døgnkontinuerlig horisontale assosiasjonsrekker uten særlig mål og mening. Det sies jo at feber er svært bra for modning og fantasi. Men det er kanskje mest hos barn. At feberfantasiene hadde jobbrelevans såvel på vei inn som ut av tåka, er kanskje ikke så rart i mitt tilfelle.
På vei mot interesseløshet var det interessant at vandring opp og ned av XML-tre var hovedaktiviteten. Klassifikasjoner av de merkeligeste fenomener ble bestemt på stadig større detaljnivå. Det var tydelig at her spøkte både Aristoteles og Dewey. Men det skjedde ikke noe annet enn tripp trapp opp og ned, opp og ned. Ikke noen gang i febevillelsen gnistret det til med noen ny erkjennelse av at et fenomen ble plassert på en gren i det store klassifikasjonstreet.
På vei opp, måtte jeg bokstavlig talt opp for å notere, slik at jeg ikke skulle glemme ideen som jeg der og da var overbevist om kom til å bli meget lukrativ. For da var jeg på vei til Nice i flymaskin. Jeg reise en rute med kjent avgangsnummer; jeg skulle til en by som hadde andre byer i sin nære omkrets. Som alltid hadde jeg ikke hatt tid til å lese reisehåndbøker og forberede meg på reisen. Jeg benyttet meg derfor av flyselskapets tilbud om å laste ned på min nettverksdings ti, femten personlige reisebretninger i emnekartformat som tilhørte personlighetsprofiler jeg kunne identifisere meg med. Dette var samtlig en mal for min egen reisedagbok. Den nyskapende applikasjonen gjorde det lett for meg å skjalte ut de beretningene jeg ikke likte, men beholde skjelettet av bynavn, hoteller, transport, museer, gallerier osv. Dermed kunne jeg skrive inn mine egne erfaringer, separere ut beretningene til de reisende som jeg ikke ville ha som guide, eller blanke dem ut når de ble for forstyrrende ved å velge perspektiv (som man gjør i en emnekartleser).
Hvorfor var dette så banebrytende, at jeg måtte opp for notere midt på natten? Nå når temperaturen har nådd 37,x grader, er det ikke lett å si. Men jeg tror jeg så noe unikt med at ved reiser er destinasjon og byer stabile strukturer som alle reisende gjør seg nytte av. Disse kan utgjøre dreiepunktene for sammenfletting av ulike reisendes emnekart. Problemet med emnekart er at det må legges mye arbeid i ontologiene, skal det være noen vits å flette sammen flere kart. Om alle har sine egne begrepsunivers, er det lite å vinne på å flette universene sammen, da det bare skjer en dobling av informasjonen. Men med noen faste strukturer, som f.eks. bynavn og turistbehov som hotell, museer, transport osv. - så har man noen punkter som kan brukes for å få sammensmeltninger til å gi mer informasjon enn bare summen av delene.
Uklart fremdeles? Ja. Men det går framover. Med influensaen.
Geografi *er* et godt utgangspunkt for fletting, og i Norge er vi ekstra godt stilt i og med at Posten vedlikeholder en oversikt over kommunenr, postnr, stedsnavn og sammenhengene mellom disse. Å lage et PSI-sett for dette hadde vært *meget* interessant.
Posted by: Lars Marius Garshol at November 21, 2003 01:41 EM