Sult i år 2000?

Global 2000 report

1 1978 fikk president Carter satt i gang en utredning om verdens framtid. Forskere fra mange områder skulle studere befolkning, ressurser og miljø i de kommende 22 år, ved bruk av detaljerte matematiske modeller. Modellene var hentet fra forskjellige regjeringsorganer som arbeider med langtidsplanlegging. Meningen var å sette modellene sammen til en modell for verden som helhet. Slik skulle det bli mulig å se hvordan utviklingen på forskjellige områder virket inn på hverandre.

Nå foreligger hovedrapporten - en murstein på 766 sider. Den er utvilsomt den mest gjennomarbeidede studie vi har av vår klodes nære framtid. Men den må ikke leses som vitenskapens endelige ord. Modellene er ennå svært grove, det var ikke mulig å kombinere dem på en skikkelig måte, og - viktigst av alt - mandatet tok ikke hensyn til politiske og sosiale omveltninger. Rapporten antyder hvordan verden vil bli hvis vi turer fram som før, men sier ikke at den må bli slik.

Men perspektivet er viktig. Vi trenger å se på verden som et sammenhengende samfunn, og verdensmodeller gir oss en levende følelse av hvordan norske, indiske og afrikanske skjebner er flettet sammen. Her kan jeg bare ta for meg økonomi og matproduksjon. Skog, luft, vann og råstoffer er også analysert i rapporten. Budskapet er klart: vi nærmer oss grensene for klodens bæreevne.

Vi har vært vant til å skille mellom rike og fattige land, industriland og utviklingsland, i-land og u-land. Denne todelingen er i ferd med å avløses av en tredeling. I år 2000 vil de rike land fortsatt være rike. Avstanden mellom i-land og u-land vil fortsatt være stor. Men gruppen av utviklingsland blir delt. En gruppe vil ha en klar vekst i levestandard og økonomisk styrke. På mange områder vil de konkurrere med Industrilandene. Storparten av befolkningen i disse landene vil leve beskjedent, men deres levevilkår vil være på vei oppover. Vi kan kalle dem "overgangsland".

En annen gruppe vil stagnere. Nasjonalproduktet kan øke noe, men økningen spises opp av befolkningsvekst, krig og økonomiske kriser. Jo mindre ressurser et land har i dag, desto svakere stiller det l konkurransen på verdensmarkedet i årene framover. Disse landene blir i økende grad avhengige av bistand for å unngå hungersnød og sosialt sammenbrudd. Dette er gruppen "de fattigste land".

Ser vi på verdensdelene. omfatter de rike land Nord-Amerika, Europa, Sovjetsamveldet og Japan. Latin-Amerika, Nord-Afrika, Midt-Østen, Sydøst-Asia og Øst-Asia (uten Japan) utgjør overgangslandene. Syd-Asia (Pakistan, India, Bangladesh) og Det svarte Afrika danner den fattigste Gruppen. Det finnes mange unntak, som det rike Kuwait og det ytterst fattige Haiti. Men i hovedsak stemmer inndelingen.

De rike land og de fattigste land vil være jevnstore grupper i år 2000, med nesten 1,3 milliarder mennesker i hver. Overgangslandene vil ha 3,3 milliarder - altså mer enn halvparten av verdens befolkning. Sammenlikninger av inntekter er ofte misvisende. Men vi kan si at de fattigste land vil ha årsinntekter på 100-200 dollars pr. innbygger, overgangslandene 700-2.000 dollars og de rike land 4.000-15.000 dollars.

Viktigere enn inntektsnivået er adgangen til mat. I de fattigste land regner Carter-administrasjonen med betydelig underernæring og sult. Verst ser situasjonen ut i Det svarte Afrika, der næringsnivået er på vei nedover. Overgang fra matproduksjon til. eksportvarer som kaffe, kakao og te, kortsiktig prispolitikk med lave priser på matvarer og mangel på innsatsvarer (kunstgjødsel, plantevern) kombinert med en rask befolkningsøkning, truer disse landene med utbredt underernæring. Selv med lik fordeling av maten vil folk sulte. I kriseperioder kan det bli hungersnød.

Jeg må føye til at ernæringskrisen i Det svarte Afrika ikke skyldes mangel på jord. Rapporten regner med et dyrket areal på over 3 mål pr. innbygger i år 2000. Øst-Asia klarer å brødfø seg selv med mindre enn 1 mål pr. innbygger. Forskjellen ligger i kapitalinnsatsen: 2,5 kg kunstgjødsel pr. mål i Afrika, 17 kg i Øst-Asia. Den afrikanske krise er en produktivitetskrise - ikke en overbefolkningskrise.

I Syd-Asia er mattilførselen noe bedre. Disse landene kan dekke hele befolkningens behov for mat fra egen produksjon - hvis den fordeles likt. Det blir ingen marginer for ekstra forbruk. I praksis krever dette rasjonering, subsidier og priskontroll. Hverken India, Bangladesh eller Pakistan er i stand til å gjennomføre en slik fordeling til fordel for de fattigste lag av befolkningen. Kinas historie siden 1949 viser hva slags innsats en slik politikk krever og hva den kan koste. Syd-Asias regjeringer kan bare avskaffe sulten ved å avskaffe seg selv.

På lengre sikt er Syd-Asia mer sårbart enn Afrika. Landbruksarealet vil bare være 1,3 mål pr. innbygger i år 2000. Økt produktivitet kan tillate befolkningsvekst noen tiår til, men hvis styringsformen ikke blir endret, kan presset på naturressursene føre til en sosial katastrofe uten sidestykke i verdens historie. År 2000 vil det bo en halv milliard mennesker i Ganges-bassenget. Skogen er forlengst forsvunnet, jorda pines ut, gjødsel brukes til brensel, erosjon og flom fjerner matjorda. Forsøk på å skape en levelig balanse mellom mennesket og naturen stoppes av det politiske system.

Blant overgangslandene vil Latin-Amerika være best stilt, med en tilfredsstillende, om enn Ikke rik, tilgang på mat ved årtusenskiftet. Nord-Afrika, Midt-Østen, Sydøst- og Øst-Asla vil ha knappe, men tilstrekkelige forsyninger - nok til å holde sulten unna selv om de velstående har et overforbruk. Ressurspresset er sterkest i Øst-Asia, der det er knapt med jord og nødvendig med Intensiv dyrking. Her er det en akutt oppgave å redusere veksten i befolkningen. I de øvrige områdene, med 2 til 3 mål dyrket jord pr. Innbygger, er det mer å gå på.

Det er verdt å merke seg at de rike land også er rike på jord. Industrilandene har, som gruppe, mer dyrket jord pr. Innbygger enn noen annen del av verden. De har også ressurser til å utnytte denne jorda intensivt. Jordbruket er skjermet mot konkurranse fra andre land og støttes også på andre måter.

I-landene produserer et stort kalorioverskudd, særlig i form av korn. Overskuddet brukes mye som dyrefor, som gir oss en diett rik på fett og animalsk protein. Overskuddet kan også selges på verdensmarkedet eller fordeles som matvarebistand.

Kombinasjonen av overproduksjon i Nord og underernæring i Syd kan føre til avhengighet og sårbarhet i de fattigste land. Verden har nok mat i dag, og vil ha nok mat i år 2000. Men løsningen er ikke en vedvarende overføring av matvarer fra overskuddsområder til underskuddsområder. Løsningen er selvforsyning og en jevn fordeling innenfor hvert enkelt land. Verdens sult er først og fremst et politisk problem.

Revidert layout 5.8.00