Tiden som knapphetsgode

Hvordan disponerer vi tiden, disse 24 timene i døgnet som alle mottar - til kjærlighet eller mat, arbeid eller lediggang, innkjøp eller søvn? Økonomisk teori er bygd opp rundt idéen om knappe ressurser, og hvordan de rasjonelt skal fordeles mellom konkurrerende anvendelser. Ser vi på vår bruk av tid som et knapphets- og fordelingsproblem, blir økonomiske begreper anvendbare på livet som helhet.

I "Det rastløse velferdsmenneske" har den svenske økonomen og (høyre) politikeren Staffan B. Linder brukt dette perspektivet som en universalforklaring på tendenser i tiden, fra impulskjøp til den nye seksualmoral. Boka, som først ble utgitt i USA, føyer seg pent i rekken av samfunnskritiske amerikanske best-selgere, der leseren grøsser, men fryder seg, uten å kreves til regnskap for hva han selv gjør. Den kan gjerne avfeies som en lettvint popularisering av et tema forfatteren ikke har tatt alvorlig, men temaet selv er viktig og undervurdert.

Når arbeidsuka blir kortere og feriene lengre skulle vi tro at fritiden økte og tidspresset avtok. To faktorer kommer imidlertid inn i bildet.

Samtidig med at arbeidstiden går ned går lønningene opp, og den høyere inntekten betyr at flere goder kjøpes og forbrukes. Men selve det å forbruke tar tid. En halvtimes elgjakt, to døgns ferie på Kanariøyene eller en festmiddag som må fortæres på ti minutter er ikke pengene verd. Intensiteten i forbruket kan økes noe, ved f.eks. å innta måltidene - stående - på en snack-bar, eller gjøre unna gudsdyrkelsen på en sportsgudstjeneste. Flere forbruk kan foregå parallelt, med kaker og konjakk til kaffen, røyk og radio til bilkjøringen, eller westernfilmer på de transatlantiske flyruter. Men det er begrenset hva som med rimelighet kan konsumeres pr. time, og avslapning blir det ikke når forbruket må effektiviseres like mye som arbeidet.

Dessuten, og det er Linders sentrale argument, vil den høynede produktiviteten i arbeidet øke verdien av ens egen tid i kroner og øre. Hver time tapt er en timelønn forspilt, slik at jo mer vi tjener på jobben, jo mindre kan vi sløse med tiden forøvrig. Det kan til og med hende at den høyere arbeidslønnen fører til lengre effektiv arbeidsuke, ved overtid og bijobber. Tall fra USA viser i hvert fall at arbeidstiden for industriarbeidere er blitt liggende på ca. 40 timer pr. uke siden 1945, etter nedgang på 1/3 fra slutten av forrige århundre.

Vår realinntekt vil bli fordoblet innen 1990, firedoblet innen 2010, og siden vi lett kan forestille oss gleden ved å ha 60 eller 120 tusen kroner i årslønn i dag, ser framtidsperspektivet lyst ut. Men alle de andre i samfunnet vil også få sin lønn fordoblet og firedoblet. Selv om vi lettere vil kunne skaffe oss bil og TV-kassetter og selskapsreiser, vil andre menneskers tid være relativt like dyr som nå.

Reparasjoner, klasseromsundervisning og barnehager, lege- og tannlegehjelp, pleie av syke og gamle, vil bli dyrere i takt med vår inntekt siden reparatører, lærere, leger, tannleger og sykepleiere vil delta i lønnsøkningen som alle andre. Reallønnsøkningen blir ikke fiktiv, men den vil først og fremst øke adgangen til materielle goder og tjenester som lett kan effektiviseres. Ettersom produktiviteten øker i industri, jordbruk, transport og varehandel vil de tidskrevende tjenestene mer og mer stå fram som flaskehalsene i vår økonomi. For å øke tilbudet av vedlikeholds-, helse-, utdannings- og sosialtjenester må en større andel av nasjonalproduktet og yrkesbefolkningen settes inn på disse områdene. Da er veksten per definisjon begrenset av nivået 100 %, og i praksis må vi stoppe et godt stykke før.

Når det gjelder vedlikehold er de tradisjonelle yrkene i ferd med å forsvinne. Reparasjon, som er tidskrevende, blir etter hvert for dyrt i forhold til den mer og mer effektive produksjon. Urmakeren med sin kombinasjon av salg og service blir utkonkurrert av masseproduserte kvalitetsur som er så rimelige at de kastes heller enn å repareres. Men da kan de like godt forhandles i vanlige forretninger, og vi ser nå i Norge hvordan urmerket Timex, som på noen år ble verdens mest solgte ur, sprer seg i bokhandler og supermarkeder.

En treffende karakteristikk gir skomakermester Willy Pedersen i Bærum: " ... skomakerstanden holder på å forsvinne ... Dette beror blant annet på at folk kjøper skotøy oftere nå enn før i tiden ..."(Forbrukerrapporten, 7/1971). Det som holder omsetningen oppe, er bl.a. de nye damestøvlene - de er dyre nok til at reparasjoner kan lønne seg.

Produktene kan også gjøres så driftssikre at service ikke forekommer (selvsmørende lagre, integrerte kretser), eller så enkle at forbrukerne selv kan gjøre jobben. De nyeste amerikanske småbilene har det siste som et viktig reklamepoeng - men det betyr igjen at rikdom når alle er rike, blir mindre behagelig enn når de fleste er fattige. Som det sies om U. S. A., "there money can buy everything, except luxury". For den egentlige luksus er de personlige tjenere, kammerpiken og sjåføren, privatsekretæren og livlegen, og millionæren som selv må reparere sin bil har mistet det meste av glansen.

Hovedproblemet blir tjenester som krever menneskelig kontakt. Kapasiteten kan økes noe. Pasientene kan samles på legekontoret og behandles fortløpende i stedet for å oppsøkes i hjemmene, en sykesøster kan overvåke 20 pasienter fra vaktrommet med et elektronisk monitorsystem, en lærer kan nå et ubegrenset antall elever med TV-undervisning.

Men det som kan oppnås er begrenset av at det er mennesker på mottakersiden. Enesamtalen med lege eller prest, miljøarbeidet i ungdomsklubben, terapien på en psykiatrisk avdeling, kan ikke effektiviseres over en nokså lav terskel uten at selve meningen med det hele forsvinner.

Dessuten eksisterer det i dag enorme udekkede behov for de tidskrevende sosiale tjenester. De fleste med erfaring fra helse- og sosialarbeid vet at den etterspørsel som kommer til uttrykk som direkte krav til institusjonene bare representerer en brøkdel av de potensielle behov. Dersom alle sosiale grupper skulle kreve like mye av det offentlige som det de best informerte og artikulerte grupper nå får, ville alle budsjett- og personellrammer sprenges.

Dette forteller om en knapphet som er permanent, og som økonomisk vekst slik vi har definert det ikke kan avhjelpe. Et apparat som bare plukker opp de som faller av lasset vil aldri bli godt nok også av økonomiske grunner må vi prøve å leve sammen slik at problemene ikke oppstår. Følgene for økonomisk politikk skal jeg ikke ta opp her.

Økonomien er en besnærende vitenskap. Den beskriver verden på en slik måte at leseren virvles med. Man må stadig stramme seg opp mot denne gjennomførte logikk og si til seg selv: det fins andre måter å leve på. Denne bokas tidsbegrep er økonomisk, men det går også an å være fatalistisk, monoman, likegyldig eller rett og slett ustadig og vaklende i forhold til tid som i forhold til penger.