Forskning, formidling og folkebibliotek

SAMMENDRAG

Bibliotekfaget er grunnleggende praktisk. Skal bibliotekforskningen bli lest, vurdert og anvendt må resultatene formidles til praktikerne. Forskerne kan bidra med mye, men det finnes også klare begrensninger. Den viktigste begrensningen ligger i arbeidstida. Ut fra en realistisk vurdering av tilgjengelig tid kan lærerne ved bibliotekutdanningene forventes å bruke ca. 8 månedsverk på formidling om folkebibliotek hvert år. Denne tida kan vi, tror jeg, utnytte mer effektivt enn i dag.

Ideer: 1. Vi bør bruke internett bevisst og aktivt i formidlingen. 2. Vi bør velge praksisrelevante prosjekter - og deretter skrive våre publikasjoner slik at deres betydning for praktikerne kommer klart og tydelig fram. 3. Vi bør i høyere grad spørre oss selv: hvordan kan jeg utnytte min faglige bakgrunn i den mer generelle bibliotekdebatten? 4. Vi bør i langt høyere grad synliggjøre og tilgjengeliggjøre gode studentbidrag på internett. 5. Vi bør arbeide for en mer samordnet publiseringsstrategi - som omfatter både papir og nett, og både populære og fagfellevurderte artikler.

Og jeg ville selvsagt sette pris på om noen av mine kolleger også hadde tanker om dette - jeg vet fra personlige samtaler at de har mye å bidra med når det gjelder folkebibliotekenes framtid.

STERKERE SAMSPILL

Bibliotekfaget er grunnleggende praktisk. Skal bibliotekforskningen bli lest, vurdert og anvendt må resultatene formidles til praktikerne. Det foregår, som Øivind Frisvold og Liv Gjestrum har nevnt på biblioteknorge, en god del forskning om folkebibliotek i Norge. Denne forskningen har lenge blitt formidlet gjennom foredrag, rapporter, artikler i bibliotektidsskrifter og enkelte bøker. Men det er fortsatt mye som kan gjøres for å skape et sterkere samspill mellom de som forsker og de som praktiserer.

Dette betyr også at forskere og praktikere må snakke mer sammen og lære mer om hverandre. Jeg tror det er sunt og riktig for hele bibliotek-Norge når praktikerne står fram og ber om bidrag, innspill, analyser og prosjekter fra forskningsmiljøet. Bibliotekenes omverden er i rask forandring. Ytre krav til omstilling og innsparing er økende. Samtidig forventer brukerne nye tjenester. I denne situasjonen trenger praksisfeltet gode argumenter, modeller og perspektiver fra forskerne.

HVA GJØR FORSKERNE?

Forskerne kan bidra med mye, men det finnes også klare begrensninger. Den viktigste begrensningen ligger i arbeidstida. La meg bruke de norske bibliotekutdanningene som eksempel. Oslo, Tromsø og de mindre utdanningene sysselsetter i alt kanskje førti lærere på heltid. Disse kan (i snitt) i høyden bruke 25 % av sin arbeidstid på forsknings- og utviklingsarbeid, vil jeg tro. Dette tilsvarer ti årsverk per år - som skal dekke alle aktive deler av norsk bibliotekforskning.

Jeg har ikke regnet på den detaljerte tidsbruken. Men la oss anta at halvparten av denne FoU-tida brukes på pedagogisk utviklingsarbeid og på mer bibliotektekniske spørsmål: kat & klass, gjenfinning, datasystemer, grensesnitt. Hvis resten fordeles likt på fag- og folkebibliotek, disponerer folkebibliotekene mellom to og tre FoU-årsverk pr. år.

Hvis vi får et nytt bibliotekforskningsprogram, kan tidsinnsatsen ble langt større. Men håpet om et slikt program er foreløpig nokså fjernt. Jeg tror vi må synliggjøre, systematisere og videreutvikle resultatene av programmet - og integrere dem med andre viktige prosjekter - før vi kan overbevise mulige bidragsytere om at en ny storsatsing vil lønne seg.

Hvis disse 24-36 FoU-månedene  - mer er det ikke - hovedsaklig brukes til å skrive akademiske artikler, kan det kanskje resultere i 6-8 solide fagartikler om folkebibliotek i året. En slik produksjon ville i høy grad styrke det faglige grunnlaget for norske folkebibliotek. Men disse artiklene ville ikke i seg selv være godt synlige eller umiddelbart relevante for miljøet.

Etter at Norsk tidsskrift for bibliotekforskning ble lagt ned - et stort tap for miljøet, finnes det ingen grei kanal for publisering av forskningsartikler på norsk. Som en del av kvalitetsreformen blir universiteter og høyskoler nå økonomisk belønnet for å publisere på engelsk - i tidsskrifter med fagfellevurdering.

Nye krav til FoU

Både faglig og økonomisk er det helt nødvendig for norske bibliotekforskere å publisere jevnlig i fagfellevurderte tidsskrifter med streng kvalitetskontroll. Det er bare ved å skrive "for andre forskere" at vi kan oppnå tilstrekkelig faglig tyngde. Det er bare ved publisering "med referee" at vår institusjon blir belønnet for forskningsinnsats over statsbudsjettet.

Dette siste punktet er ganske nytt, og de færreste utenfor universitets- og høgskolesektoren vet hva det innebærer. La meg ta avdeling JBI som eksempel. I 2004 fikk avdelingen 1,6 millioner kroner som "belønning" for vitenskapelig publisering. Det svarer til ca. 4 % av inntektene - et solid beløp ved en institusjon der de faste lønningene tar storparten av budsjettet. Vi får langt mer penger for studentene vi utdanner - men disse inntektene kan vi ikke påvirke i samme grad. Staten fastsetter hvor mange studenter vi kan ta opp. Skal vi "tjene" på studentene, må vi sørge for at flest mulig av kullet tar eksamen.

Det vi tjener på økt FoU-produksjon er derimot friske penger - som kan reinvesteres i mer og bedre forskning. Disse mekanismene er så ferske at de ennå ikke preger vår interne planlegging. Men de kommer til å gjøre det. Uten FoU-publisering på høyt faglig nivå, vil bibliotek- og informasjonsstudiene miste viktige og fritt disponible inntekter. Derfor må lærerne forske mer - eller arbeide under karrigere forhold.

Bedre formidling

Forskningsmiljøet og praksismiljøet stiller ulike krav til forfatterne. Fagfellevurderte artikler vil sjelden være lett tilgjengelige og relevante for praktikerne. Etter kvalitetsreformen er dette et dilemma alle profesjonsforskere vil møte. Skal vi satse på prestisje, posisjoner og penger til avdelingen - eller på spredning, relevans og utvikling i praksisfeltet?

Slik belønningssystemene er utformet i dag, oppfordres vi i praksis til å velge det første. Men det finnes motkrefter på flere nivåer. Bibliotek- og informasjonslærerne har som oftest en sterk personlig tilknytning til faget, og legger vekt på formidling og anvendbarhet ut fra sine egne verdier. Forskningsrådet og departementet er klar over problemet og strever hardt med å finne mekanismer som kan øke formidlingsinnsatsen.

Vi har å gjøre med "rykende ferske" systemer for registrering og belønning av forskning. Selv om de er tatt i bruk, er de ennå på forsøksstadiet. Det er systemenes endelige form som langt på vei vil bestemme balansen mellom forskning for fagfeller - på den ene siden - og formidling til praktikerne - på den andre.

Jeg mener personlig at norske bibliotekarer har full rett til å kreve at vi ivaretar en bred praksisrettet formidling - og håper at framtidas belønningssystemer vil oppmuntre til dette. Hvis dere ber om at 25 % av FoU-tida brukes til formidling, tilsvarer dette en 7-8 månedsverk pr. år. Det er ikke all verden, men det er heller ikke en helt ubetydelig ressurs.

Hvordan kan en slik ressurs utnyttes mest effektivt? Med andre ord: hvordan kan norske bibliotekforskere best bli synlige og relevante for vanlige folkebibliotekarer - og for politikerne og velgerne som bestemmer over deres budsjetter? Hva er vår mediestrategi?

En håndfull ideer

La meg lufte noen ideer.

1. Vi bør bruke internett bevisst og aktivt i formidlingen. I dagens verden er nettet den lettest tilgjengelige kilden for informasjon - inkludert informasjon fra forskere. Artikler publisert på nettet blir sitert langt oftere enn papirartikler.

Her mener jeg nok fagfolkene selv og deres institusjoner har mye ugjort. Men jeg anbefaler at dere ser etter selv på nettet - og melder fra til utdanningene om hva dere savner av prosjektoversikter, artikler i fulltekst og kortere populære presentasjoner ...

2. Vi bør (ofte) velge praksisrelevante prosjekter - og deretter skrive våre publikasjoner slik at deres betydning for praktikerne kommer klart og tydelig fram. De fleste artikler og rapporter kunne med fordel ha et gjennomtenkt avsnitt som handler om: Hva betyr dette for bibliotekenes framtidige praksis? Hva er handlingskonsekvensene?

3. Vi bør i høyere grad spørre oss selv: hvordan kan jeg utnytte min faglige bakgrunn i den mer generelle bibliotekdebatten? Formidling dreier seg ikke bare om å presentere resultater fra egne prosjekter i en lett tilgjengelig form - det dreier seg like mye om å formidle innsikter og diskusjoner fra hele den internasjonale bibliotekforskningen inn i det norske miljøet.

4. Vi bør i langt høyere grad synliggjøre og tilgjengeliggjøre gode studentbidrag på internett.

5. Vi bør arbeide for en mer samordnet publiseringsstrategi - som omfatter både papir og nett, og både populære og fagfellevurderte artikler. Etter min mening kan vi godt eksperimentere litt med ulike former for nettpublisering - heller enn å vente at Den Store Utredningen skal løse problemene.

Blogg og bibliotek har begynt (glimrende) - kan den utvides? Kan utdanningene prøvekjøre en ordning for fagfellevurdering av enkelttikler (inntil vi får et passende tidsskrift - som kanskje må være internordisk - på plass)? Kan de eksisterende tidsskriftene sørge for gratis fulltekstpublisering (i HTML) av alt de utgir - eventuelt med et par måneders forsinkelse av hensyn til salget?

KRAV TIL BEGGE parter

Skal slike ting skje med en rimelig fart, må både bibliotekarer og forskere bli tydeligere på hva de ønsker og hva de kan tilby. Vi kan gjerne snakke høyere - både når det gjelder kritikk og ros. Miljøer utvikler seg når det stilles konstruktive krav - og når gode tiltak får høylydt belønning.

Dette gjelder begge veier. Jeg er glad for at det stilles krav til forskning og forskningsformidling. Vi kan få til mye med noen ganske enkle grep - illustrert i punktene 1-5 over. Vi trenger at bibliotek-Norge (utenfor utdanningene) minner oss på at vi må styrke formidlingen.

Samtidig minner jeg praktikerne om at forskning kan (og bør) ha konsekvenser for hva som skal regnes som fornuftig praksis. To eksempler kan være:

1. Den store undersøkelsen av referansekvalitet fra nittiåra. Dette prosjektet var svært praksisrelevant og ble grundig formidlet til miljøene. Men jeg har en mistanke om at kvalitetssikringen av svar ikke er så veldig utviklet siden den gang.

2. Internasjonale studier av normer for samlingsutvikling viser (mener jeg) at svært mange norske folkebibliotek sitter på alt for store og ukurante samlinger.

På begge områdene kunne forskeren spørre: Vil dere gripe tak i dette? Trenger dere faglige råd? Det er fristende å legge ubehagelige forskningsresultater langt ned i skuffen. Men en bibliotekforskning som ikke omsettes i en endret praksis, har liten hensikt. Forskerne trenger altså praktikerne like mye som praktikerne - i dagens turbulente verden - trenger forskerne.

Tord Høivik
Oppdatert 28. februar 2005
Opprinnelig utgave 15. desember 2004.
Det er desemberutgaven som står i Bibliotekaren, mars 2005.

Ressurser

1. Bibliotekene og forsknings-Norge. Notat 2005
2. Formidlingsstrategi for Høgskolen i Oslo (1998)