STAR
Et utviklingsprogram for fagbibliotek

Inntil telepatiske grensesnitt gjør sitt inntog, ser Internett ut til å bli menneskenes siste medium - det som samler og integrerer alle former for mediert (verktøybasert) kommunikasjon som er utviklet - helt siden babylonsk kileskrift og egyptiske hieroglyfer.

Dagens bibliotek og informasjonstjenester befinner seg midt i overgangen. Digitale medier spiller en stadig større rolle i det daglige arbeidet. Men de aller fleste dokumenter finnes fortsatt bare i analog form - i bøker, tidsskrifter og papirdokumenter - og på fotografier, filmruller og magnetbånd.

Digitaliseringen foregår stykkevis og delt. På mange fagområder arbeider forskerne primært med digitale dokumenter. Det gjelder først og fremst tekniske og naturvitenskapelige disipliner, der faglitteraturen fort blir foreldet. Den relevante litteraturen finnes stort sett i elektroniske tidsskrifter. På andre områder - f.eks. historie, økonomi og pedagogikk - er kildetilfanget bredere og verdien av eldre forskning større.

For å forstå IKT, må vi forstå skillet mellom ordinære og revolusjonære teknologier. Vi er "vant med" oppfinnelser som radio og TV, jetfly og mobiltelefon. IKT griper dypere og spenner videre. Liksom trykkekunsten, dampmaskinen og elektrisiteten er IKT en grensesprengende teknologi. For å bli fortrolig med IKT trenger vi et åpent sinn, "dyp" samfunnsteori og et langsiktig tidsperspektiv. Uten dette framstår IKT som en blind ytre kraft, og vi blir fremmede i nåtiden.

Hva skjer i samfunnet?

Norske fagbibliotek har generelt høy bevissthet om sin tilknytning til en moderinstitusjon. Det gjelder enten institusjonen er et oljeselskap eller et forskningsinstitutt, et universitet eller et sykehus, en avis eller en videregående skole. Bibliotekene føler et sterkt ansvar for sine tilbud til sine brukere.

Men denne bevisstheten er som oftest begrenset til organisasjonens indre liv og prosesser. Organisasjonens omverden - altså de ytre faktorene som definerer handlingsrom og muligheter, forventninger og krav - blir ikke tatt med i analysen. Bibliotekenes oppmerksomhet er rettet mot de interne omgivelsene - ikke mot de ytre kreftene som gradvis forandrer organisasjonen - ved å forandre verden rundt organisasjonen.

Med dette hovedemnet ville vi gi deltakerne innsikt i de dypere historiske kreftene som i dag former samfunnsutviklingen i Norge og internasjonalt: kunnskapsøkonomi, masseutdanning, globalisering og postmoderne kultur. Videre skulle de få en bedre forståelse av samspillet mellom ny teknologi - spesielt IKT - og samfunnsliv (sosioteknisk teori). Endelig skulle de rette søkelyset mot offentlig sektor.

Det store gross av norske bibliotek befinner seg i offentlig sektor. Det betyr at de må forholde seg til de dype endringene som nå skjer i forvaltningen. Det foregår en tydelig maktforskyvning fra forvaltning til borger. Det politiske språket (diskursen) forandrer seg et styrings- til et brukerperspektiv.

I stedet for å være en myndighetsinstans, som ivaretar regler, rettigheter og kontroll, blir det offentlige langt på vei en leverandør av tjenester. Men det er en ting å si dette i strategidokumenter - en helt annen å endre vår daglige praksis. Det er fortsatt det offentlige som styrer.

Også her dreier det seg om gjennomgripende historiske endringer. Det har liten hensikt å ta fram karakterboka og si - dette er bra, dette er dårlig. Men for å forstå vår tid, er det nyttig å si noe om årsakene (teknologi, økonomisk vekst, forbrukersamfunn) og mye om konsekvensene for norsk politikk og forvaltning. Årsakene kan vi ikke gjøre så mye med. Konsekvensene må vi møte med drive og pågangsmot.

Hva skjer i organisasjonen?

I Norge er det bred politisk enighet om behovet for omstilling i offentlig sektor. Mer sentraliserte regimer kan få til endringer ved diktat fra toppen. Men i norsk politisk kultur er det et sterkt krav om medvirkning. Det er ikke så lenge siden vi var småbønder, og "grasrota" står fortsatt sterkt. Dersom en organisasjon skal skifte ham, må både ansatte og brukere trekkes inn i prosessen. Dette betyr at organisasjonen må lære. Det er ikke nok å adlyde.

Voksen læring er først og fremst erfaringslæring. Vi lærer ikke ved å pugge tekster som andre har forfattet, men ved å prøve ut våre egne ferdigheter. Men læring skjer ikke automatisk. Dersom vi prøver - og feiler, kan vi likevel mene at ferdighetene er perfekte. Det er verden som tar feil. Erfaringslæring forutsetter altså en åpenhet og en vilje til å lære.

Og dette gjelder spesielt for organisasjoner. Det er lettere for organisasjoner å kapsle seg inn enn det er for enkeltpersoner. Jo større de er, jo lettere blir de selvsentrerte og selvbekreftende. Som individer er vi avhengige av menneskene utenfor oss - og vice versa. Det er sjelden de deler vår oppfatning om alle viktige saker. Organisasjonene, og spesielt de store organisasjonene, kan i langt høyere grad definere sin egen virkelighet. Det skyldes ikke dumhet eller egoisme, men er en følge av normale sosiale prosesser. For i det hele tatt å fungere må organisasjoner trekke en grense mellom seg selv og verden.

En organisasjon blir lærende når den klarer å bryte det lukkede mønsteret. For alle organisasjoner er det naturlig å beskytte seg mot ubehagelige opplevelser. For å lære av erfaring, må tiltak og mekanismer som belønner læring - selv om læringen kan være ubehagelig - tas i bruk.

Men hva er det bibliotekene trenger å lære? For å si det enkelt: I årene etter 2. verdenskrig har forvaltningen spredd seg til alle områder av samfunnet. Og fagfolkene har gjort sitt inntog i alle deler av forvaltningen. I denne perioden har den norske stat og - noe langsommere - de norske kommunene lært å bli profesjonelle. Avgjørelser som tidligere var basert på tradisjon, tilfeldighet eller snevre politiske interesser blir nå regulert av generelle retningslinjer og faglig funderte vurderinger.

I årene framover blir den viktigste læringsoppgaven å skifte både språk og handling fra et faglig innadrettet perspektiv - vi vet hva som er best for dere - til et utadrettet brukerperspektiv: hva ønsker dere å få fra oss?

Da er det naturlig å starte med brukernes ønsker og krav til bibliotek- og informasjonstjenester. Hva savner dere akkurat nå? Dette er bakgrunnen for de fleste brukerundersøkelser. Og det er ingen tvil om at slike undersøkelser kan være gode veivisere.

Samtidig vet vi at krav og forventninger ikke er faste størrelser. Som biologiske vesener trenger vi luft, vann, søvn og mat - in that order .... Får vi ikke tilførsel, opplever vi savn, smerte og død.  Men vår trang til TV-nyheter, SMS og Googlesøk er tillærte behov. TV, internett og telefon er verktøy som utvider vårt samspill med verden rundt oss. Vi trenger dem fordi vi har tatt dem i bruk. Sulten kommer fordi vi spiser.

Hva skjer på biblioteket?

Behovet for biblioteks- eller informasjonstjenester er et sosialt eller kulturelt behov. I en tid med rask teknologisk utvikling må imidlertid mange tjenester utvikles og utprøves før det finnes noen tydelig etterspørsel.

Noen forsøk vil generere tilstrekkelig etterspørsel til at de slår rot. Andre faller på steingrunn - i hvert fall i denne omgangen.

Utprøving og markedsføring av nye tjenester minner mye om lansering av kommersielle produkter - selv om tjenestene er gratis. Bibliotek- og informasjonsansatte som arbeider med dette, må ut på "markedet". De må treffe brukerne, kjenne deres arbeidsoppgaver, utforme tilpassede tjenester, formidle og veilede.

Alle trenger ikke gjøre alt. Noen kan sitte på bakrommet og skrive tekniske rettledninger - som lar seg lese av andre enn Einstein. Andre kan bygge sosiale allianser i lunsjpausene. Men ingen kan tillate seg å vente på brukerne.

Den gjennomsnittlige bruker oppdager ikke de nye mulighetene på egen hånd. De oppsøker ikke biblioteket fordi de har hørt om emnekart og interaktive statistikkbaser. De kommer ikke stormende av seg selv.

Noen må banke på deres dør. De må bli fortalt hva de går glipp av og hva de kan oppnå.

Et digitalt bibliotek er et bibliotek som både teknisk og organisatorisk har tatt IKT på alvor. Det benytter selvsagt viktige digitale verktøy (databaser, kataloger, internett) i sitt daglige virke. Men viktigere er det at biblioteket utvikler sin organisasjon med tanke på den nye digitale virkelighet. I et fullverdig digitalt bibliotek er både den langsiktige strategien, den grunnleggende organisasjonsstrukturen og den konkrete utformingen av arbeidet rettet inn mot digitale arbeidsformer.

Bibliotekarer i digitale bibliotek trenger økt teoretisk innsikt og større praktiske ferdigheter i søking og gjenfinning. De må utvikle nye faglige søkestrategier innenfor relevante fagområder og styrke sine ferdigheter som veiledere og samarbeidspartnere i forbindelse med faglig informasjonssøking. De må være fortrolige med utviklingen av elektroniske tidsskrifter og andre former for kvalitetssikret publisering på nettet.

De bør også ha innsikt i mer overgripende problemstillinger knyttet til faglig publisering (publiseringsøkonomi) og til samspillet mellom trykte og digitale kilder. De trenger en reflektert holdning til spørretjenester (referansearbeid) og bør ta i bruk relevante resultater fra norsk og internasjonal referanseforskning.

I STAR-programmet var det en viktig målsetting at tekniske ferdigheter ikke skulle læres isolert, men knyttes til en sosial sammenheng. Ny teknologi er en sterk endringskraft - i bibliotekene, i virksomhetene, i Norge og i verden. Men den er ingen blind og ytre kraft. Den konkrete utviklingen av nye teknologibaserte tjenester skjer i spenningsfeltet mellom tekniske muligheter og sosiale behov. Vi tar bare i bruk det vi kan ha nytte eller glede av. Uten etterspørsel, ingen endring.

Selve gjennomføringen av kurset kan du lese mer om på kursveven . Der finner du også deltakernes vurderinger av resultatet.