Trinn for trinn
En høgskolelærer tar veven i bruk

I løpet av årene 1997-2001 overførte jeg gradvis økende deler av min undervisning til veven. Det dreide seg først og fremst om Administrasjon og organisasjon - fagbibliotek, som var et fag med seks vekttall (120 undervisningstimer) i bibliotekarstudiets tredje, avsluttende år. I tillegg har jeg ansvar for noen lengre kurs (4 til 10 vekttall), der yrkesaktive bibliotekarer får opplæring i vevutvikling og vevstøttet pedagogikk.

Jeg har altså ikke drevet ren fjernundervisning, men heller brukt veven som en støtte for - og i samspill med - undervisning i nærkontakt med studentene. Dette vil også være tilfelle for de fleste universitets- og høgskolelærere som tar det nye mediet i bruk.

Erfaringene med den nye læringsteknologien har vært svært positive. Siden jeg første gang opptrådte som hjelpelærer - i matematikk - har det gått over førti år Jeg har rukket å prøve ut en god del pedagogiske verktøy og arbeidsformer i denne tida.

Men veven åpner langt større horisonter. Det har blitt morsommere å undervise. Tidkrevende administrative oppgaver - som klasselister og kopiering - har blitt forenklet. Men først og fremst har handlingsrommet blitt større.

Veven er et individuelt medium og et massemedium på samme tid. Produksjonsterskelen er lav. Jeg kan jobbe med vevmaterialet hjemmefra - og i og for seg hvor som helst i verden. Det samme kan studentene.

Høsten 2000 overtok Robert Vaagan undervisningen i Administrasjon og organisasjon - fagbibliotek. Samtidig fikk han en fullstendig kopi av vevstedet - som han kunne bygge videre på. Enkelt og greit.  

Jeg regner meg ikke som en ren nybegynner. Men etter fire år med vevstøttet undervisning kan jeg i høyden kalle meg litt øvet. Og slik må det kanskje være i møtet med en teknologi som både er ny og dyp. De som jakter på vevpedagoger med tyve års erfaring, må vær så god vente til år 2020.

Det å integrere veven i egen undervisning har vært en trapp med mange trinn. Politikerne snakker høyt og mye om kunnskapssamfunnet, der båndene er brede og læringen er livslang. De snakker mindre om strevet og utholdenheten som skal til. Veven er givende, men den er også krevende. Det er langt til toppen.

I del 1 har jeg beskrevet de fem første trappetrinnene. De dekker de fire første årene, fra 1997 til 2001. Femte trinn var et mentalt vendepunkt. Der måtte jeg endre mitt indre bilde av den gode lærer.

Men trappen fortsetter. I del 2, som jeg skrev i 2002, har jeg også prøvd å beskrive trinnene som kommer etter vendepunktet.