Verdens bokdag for to tusen år siden
Den historiske bakgrunnen

Tord Høivik, Høgskolen i Oslo

Roma år 4

Verdens bokdag ble feiret 23. april 2004.

To tusen år tidligere befinner vi oss i år 4 e.Kr. Det romerske imperium kontrollerer Middelhavsområdet: hele Sør-Europa vest for Rhinen of sør for Donau, Lilleasia og Svartehavet, Syria, Egypt og hele Nord-Afrika. Lenger øst styrer perserne.

I Roma er makten samlet hos keiser Augustus. Etter mange tiår med uro og borgerkrig hadde den romerske republikk brutt sammen rundt 40 f.Kr.

Før keiser Augustus kan Roma beskrives som en adelsrepublikk. Staten var styrt av Senatet, der alle de ledende familiene hadde sete - noe a la det britiske Overhus.

Det fantes hverken konge eller Underhus. De adlige romere var allergiske til alt som kunne smake av kongedømme. Hvis en enkelt mann fikk for stor makt, ville det true de øvriges posisjon. Derfor ble også Cæsar drept, i år 44 f.Kr.

Men Romerriket var blitt for stort for et republikansk styresett. Senatet var alt for preget av medlemmenes personlige og lokale interesser. Senatet var laget for en bystat. Et verdensrike krevde et mer enhetlig styresett.

Hvem var Augustus?

Augustus er en ærestittel og betyr opphøyd eller verdig på latin. Keiseren het opprinnelig Octavian.

Cæsar var grandonkel og stefar til den unge Octavian, som bare var 19 år gammel da Cæsar ble myrdet i år 44 f.Kr. Octavian kastet seg umiddelbart inn i kampen om makten. Etter tretten år med borgerkrig hadde han beseiret sine motstandere. Fra år 31. f.Kr. var han enehersker i Roma. Ikke juridisk sett (de jure), men i praksis (de facto).

Augustus opprettholdt Senatet, med alle dets former og ritualer. Han kalte seg hverken konge eller keiser. Han var bare princeps - den første blant likemenn (primus inter pares). På den måten fikk han de andre adelsslektene til å godta nyordningen. Men han sørget for at all makt i realiteten lå i hans hånd.

Hvem leste bøker?

I det øverste sosiale sjiktet kunne alle voksne menn, og en god del av kvinnene, lese og skrive. Litteratur i hovedsak en aktivitet for de høyere klasser. Bare de hadde råd til å gi sine sønner (og noen døtre) den mangeårige treningen som skulle til for å delta aktivt i det litterære liv.

En annen gruppe med var slavene - og frigitte slaver - som ble brukt som sekretærer, høytlesere og lærere. Mange av dem kom fra den gresktalende delen av imperiet. Mennesker med høy utdanning oppnådde god pris på slavemarkedet. Og i de greske byene var lese- og skrivekyndighet atskillig mer utbredt enn i den latinske verden. Også frie grekere - leger, lærere, filosofer og kunstnere - søkte arbeid og berømmelse i Roma.

Slavenes framtid var ikke så dyster som man kunne tro. Etter mange års tjeneste hos en familie var det vanlig å frigi en slave som hadde skikket seg vel. For slaver som arbeidet på landsbygda, spesielt på de store godsene (latifundia), var framtida mørkere. De ble behandlet som arbeidsdyr - og solgt videre når de ikke lenger kunne gjøre nytte for seg. Like dyster var skjebnen til slaver i gruver og steinbrudd.

Forfatterne år 4

Samtidsforfatterne

De fremste "nålevende" forfatterne i år 4 var historikeren Titus Livius og dikteren Publius Ovidius Naso. Ingen av dem var født i Rom. Den store fortelleren Livius kom fra Padova (nær Venezia). Den elegante og mangesidige Ovid var født i byen Sulmo, som ligger ca. 100 km øst for Roma. 

Dette er forøvrig et gjennomgående trekk ved romersk litteratur: de store forfatterne kom fra provinsen, men skrev og publiserte sine verker i Roma.

Livius er forfatteren av Romas "nasjonalhistorie", som både blir kalt Romersk historie og Ab Urbe Condita (Fra byens grunnleggelse).

Den romerske tidsregning starter med året 753 f.Kr., da Romulus i følge sagnet grunnla byen. Han skal ha merket av bygrensene som en plogfure på Palatinerhøyden (Mons Palatina). Når et årstall blir fulgt av forkortelsen a.u.c., bruker vi altså romersk tidsregning.

Ovid er kjent for en hel serie diktverk: Om kjærlighet (Amores), Heltinnene (Heroides), Elskovskunsten (Ars Amatoria), Medisin mot kjærlighet (Remedium Amoris), Forvandlingene (Metamorphoses), Årets festdager (Fasti) og Sorgene (Tristia).

Det siste verket skrev han utenfor Roma. I år 8 sendte keiser Augustus Ovid i eksil til byen Tomi på nordkysten av Svartehavet - Constantsa i det nåværende Romania. Ovid døde i Tomi ca. ti år senere. Heller ikke keiser Tiberius, som overtok makten etter at Augustus døde i år 14, lot ham komme tilbake til Italia. Tristia ble skrevet i eksil.

Andre forfatternavn under den sene Augustus var Manilius, som skrev et langt og lærd dikt om astronomi (Astronomica), og Seneca den eldre (Seneca maior) - som skrev håndbøker i talekunst.

Vi vet ingenting om livshistorien til Manilius, men mye om Seneca. Han var født i Cordoba rundt år 55 f.Kr, men bodde i Roma mesteparten av sitt liv. Han døde først under keiser Caligula, i år 39 e.Kr. Sønnen Seneca den yngre (Seneca minor) var oppdrager for keiser Nero, og ble en av de rikeste menn i Roma, men måtte til slutt ta sitt eget liv på keiserens befaling.

Faglitteratur

Det viktigste litterære skillet i Rom gikk ikke mellom skjønn- og faglitteratur, men mellom den generelle og den tekniske litteraturen. De generelle verkene var skrevet for en bred leserkrets - men selvsagt innenfor eliten - med store krav til litterær form.

Vi kan kalle dette en allmennfaglig litteratur. Den omfattet både dikt og prosa. De viktigste skjønnlitterære genrene var i bunden form: lyrisk, episk og dramatisk diktning. Men også historie, biografi, filosofi og essayistiske skrifter om alle slags emner - det tyskerne kaller Buntschriftstellerei - hørte til den allmenne litteraturen.

Teknisk litteratur

Den tekniske litteraturen var skrevet for utøvere og særlig interesserte innenfor et spesielt fagområde. Det viktigste romerske verket om byggekunst - med tittelen De architectura - ble skrevet av Vitruvius rundt år 30 f.Kr.

Den eneste kokeboken fra romertiden - De re coquinaria - stammer fra slutten av 300-tallet. Men man tror at ca. 300 av de 500 oppskriftene stammer fra to tidligere kokebøker, som den rike feinschmecker Apicius skrev rundt år 50 e.Kr.

Læredikt

Diktet Astronomica er derimot ikke beregnet på astronomer, men på et allment publikum. Astronomica er et læredikt, altså en type formidlingslitteratur. Denne sjangeren er viktig og utbredt både i gresk og romersk litteratur. De rerum natura av Lucretius, Georgica av Vergil og Ars poetica av Horats er sentrale eksempler på latin. De formidler henholdsvis naturfilosofi, landbruk og diktekunst. I dag kunne vi kalt dette popularisering eller populærvitenskap.

Hos oss er lærediktet nærmest utdødd som meningsfull litterær form.  Men Olaf Bull har skrevet en kantate som viser formens poetiske muligheter - hos en forfatter som har et indre forhold til naturvitenskapen: Ignis ardens - den brennende ild.

Greske forfattere

I keisertida var utdannede romere like fortrolige med litteratur på gresk som på latin. Den greske litteraturen hadde et forsprang på 500 år. Den var langt eldre og langt rikere enn den romerske.

Noen ledende greske forfattere rundt år 1 var historikeren og geografen Strabo, filologen Didymus og filosofen Philo.

Strabo (63 f.Kr. - ca. 25 e.Kr.) stammer fra kongeriket Pontos ved sydkysten av Svartehavet, altså fra dagens Tyrkia. Hans ene hovedverk var en historie i 47 bøker, som i hovedsak dekket perioden fra 145 til 25 f.Kr. Det andre var et omfattende geografisk verk - Geographika hypomnemata - i 17 bøker. Hypo-mnemata betyr noe som er minneverdig - vi kjenner den andre delen igjen fra ordet mnemoteknikk. Strabos historie har gått tapt. Men hans store geografi er - ved siden av bøkene til Ptolemaios - det viktigste geografiske verk vi har fra antikken.

Didymus ble født i Alexandria rundt år 50 f.Kr. Han levde et langt liv og døde trolig mellom år 40 og 50 e.Kr.  I antikken var Didymus kjent for sin enorme flid. Han skal ha skrevet mer enn 3500 "bøker" (bokruller) - altså mer enn hundre tusen sider. Siden han leste og skrev så ufattelig mye, fikk han kallenavn som bronsemagen (chalkenteros) og bibliolathas - den som glemmer bøker. Didymus var ingen original forfatter. Men ved å kopiere og kompilere ble han en viktig formidler mellom den hellenistiske og den byzantinske bokverden. Mye av den hellenistiske faglitteraturen ble overlevert gjennom hans innsats.

Philo Judaeus (ca. 20/15 f.Kr. - 42 e. Kr. eller senere) var en hellenisert jøde fra Alexandria. Han skrev en serie viktige bøker som søkte å forene platonsk filosofi med jødisk religion.

Strabo, Philo og Didymus er nesten glemte navn i dag. Men de store greske klassikerne er fortsatt en del av verdenskulturen: Homer, Sappfo, Herodot, Sofokles, Platon - og mange fler.

Klassikerne

Men også romerne hadde sine store forfattere. I år 4 måtte en liste over eldre klassikere i hvert fall omfatte tolv navn:

Diktene til Ennius og Lucilius er stort sett gått tapt. Bare fragmenter er overlevert. Det mektige naturfilosofiske diktet til Lucretius (De rerum natura) og de lengselsfylte kjærlighetsdiktene - elegiene - til Propertius og Tibullus har overlevd. Alle tre er betydelige poeter. Men i dag er det få som har hørt om dem, og færre som leser dem.

De øvrige sju hører til verdens kulturarv. Plautus og Terence spilles fortsatt på teater. Navnene til Cæsar, Cicero, Catullus, Vergil og Horats er gangbar mynt. De blir sjelden lest. Men du kan nevne dem blant venner uten å møte rare blikk. De har fortsatt en synlig plass på stjernehimmelen - et lite flakkende lys av udødelighet.