Kniven på strupen
Biblioteket som postmoderne prosjekt

Bibliotekets framtid

Dette foredraget handler om bibliotekets framtid i kunnskapssamfunnet. Jeg vil først og fremst foreta en omverdensanalyse - altså gi et bilde av bibliotekets ytre verden - for å klargjøre hvilke muligheter og hvilke trusler biblioteket som sosial institusjon står overfor. Perspektivet er langsiktig - jeg tror vi må se 20-30 år framover for å få et tydelig bilde av de nye rammene for bibliotekenes virksomhet.

Tredveårsperspektivet gir rom for fantasi og dristighet, men er ikke helt løsrevet fra dagens virkelighet. Jeg snakker ut fra erfaring. Den som lever får faktisk se.

I jubelåret 1968 anmeldte jeg The Year 2000: A Framework for Speculation on the Next Thirty-Three Years. (BIBSYS - anmeldelse). Året etter kom Paxboka År 2000. I 1973 skrev jeg artikkelen Norvège 1990 - for et fransk tidsskrift om framtidsforskning. Framtida har altså forlengst nådd meg igjen.

I 1991 satset det norske bibliotekmiljøet friskt og langsiktig med seminaret Bibliotek 2020. Jeg synes fortsatt det var et spennende arrangement. Konferanserapporten - på 120 sider - finnes i sju BIBSYS-bibliotek.

I år 1998 startet Arbeids- og Administrasjonsdepartementet et langt større prosjekt: Norge 2030. Prosjektet skulle "styrke embetsverkets fokus på langsiktige utfordringer og problemstillinger". Sommeren 2000 ble de fem scenariene - Norvegia, Regio, Bonsai, Antagonia og Innova - lansert som brølende løver. Siden har ingen hørt fra noen av dem - bortsett fra gulosten. Men boka finnes på 45 bibliotek.

Tre år seinere skrev jeg fire alternative scenarier for Høgskolen i Oslo, med en kortere tidshorisont: HiO 2010. Mottakelsen var den samme. Takket være Høgskolens ledelse ble resultatet presentert med fynd og klem - men ingen ville diskutere innholdet.

Gode scenarier er sjelden populære. Det viktigste poenget med scenarier er å skape brudd. Scenarier trekker fram andre faktorer enn de vi tenker på til daglig. De framhever bristende forutsetninger og uløste spørsmål. De legger nye premisser for debatten. I scenarienes verden er det ikke rom for klassisk stillingskrig. Selv den mest forstokkede debattant får problemer med å velge en fast posisjon i 2035.

Sjanger og verktøy

Scenariet er både en litterær sjanger og et beslutningsverktøy. Den litterære delen er enkel. Det er ikke vanskelig å skrive treffende scenarier - hvis man vet hvordan. Det er mye vanskeligere å få til gode prosesser rundt scenariene. Diskusjoner er knyttet til interesser. Vi gir nødig avkall på gamle posisjoner - selv om det er "på lissom". Å flytte diskusjonen til en ny arena er i seg selv truende.

Norge er et godt land å leve i. Men den normale norske debatten - i og utenfor bibliotekene - er blek og tannløs. Alle er snille, og makta gjemmer seg. Gode scenarier inviterer til åpne og utforskende debatter. De som blir med på framtidsleken, kan lære mye om dagens tause forutsetninger. Men de fleste takker nei. Det føles for uvant, for skummelt, for unaturlig.

Endringsviljen øker først i krisetider. Jeg tar det her for gitt at krisen har begynt. Derfor har jeg kalt foredraget Kniven på strupen. For bibliotekene har den viktigste endringen allerede skjedd. Denne artikkelen er skrevet i Dreamweaver. Det originale manus er en HTML-fil. Den publiserte teksten er den samme HTML-fila - overført til en webserver. Jeg kan oppdatere etter lyst og behov. Webskribenten er både forfatter, trykker og utgiver. Jeg styrer selv mine produksjonsmidler.

Dette er både en sosial og en teknologisk revolusjon. Den berører bibliotekets sentrale objekt: dokumentet. Den forandrer fagets innerste kjerne: kunnskapen om hvordan dokumenter skal samles, beskrives, lagres, gjenfinnes og tilrettelegges for bruk. Revolusjonen skjer ikke fra ett år til et annet - den strekker seg over decennier. Men den betyr at tradisjonelle forestillinger om biblioteket og dets vesen langsomt blir irrelevante.

For den som har blikk for det kommende, er det nye i og for seg godt synlig her og nå. Men de nye kravene til biblioteket blir tydeligere hvis vi tenker framover. Her flytter jeg tidshorisonten til 2035. Dette blir våre barns verden. Og de fleste som leser dette, vil leve lenge nok til å oppleve den nye virkeligheten.

Dover Beach

Kall meg ikke bokfiende. Noen av mine beste venner er bøker. Men Gutenberg er på hell. Framtidas bibliotek må forankres i hypertekst og digitale media. Boka vil nok overleve verdensveven - slik hesten og fullriggeren har overlevd bilens og flyets parademarsj gjennom industrisamfunnet. Det er fortsatt plass på sidelinja. Men bokas teknologi former ikke lenger samfunnsutviklingen.

De store revolusjoner kommer sjelden - og derfor er vi aldri godt forberedt. Boktrykket var en revolusjon - og en mektig drivkraft for renessanse og reformasjon. Mens Luther satt gjemt på Wartburg (1521/22) gikk hans trykte skrifter videre fra hånd til hånd. Dagens revolusjon er digital: - i den det gamle faller. Det er ved den digitale utviklingsfronten at de nye kreative prosessene brytes: - i den det ny` får feste.

Ute i samfunnet har den digitale vårløsningen begynt å skyte fart: elektronisk post, elektroniske markeder, elektronisk læring, elektronisk forvaltning. Nyordene svirrer som mygg om kveldingen. Det kjennes ikke godt ut. Høstens sorte depresjoner er ille, men vårens er verre. Lyset setter så store krav. April er en skjær og grusom måned.

Økonomene snakker om sunset industries som jernverk og treforedling. Jeg spår ikke bokas død - bare dens duvende ritt inn i solnedgangen. Bokas tilbaketrekning er ingen tragedie - bare et langsomt farvel. Bibliotekets valg, slik jeg ser det, er grunnleggende enkelt: dyp transformasjon eller en lang og melankolsk retrett. "Dover Beach" handler riktignok om Troen - ikke om Boka. Men Arnold (1867) fant den rette elegiske tonen:

The sea of faith
Was once, too, at the full, and round earth’s shore
Lay like the folds of a bright girdle furl’d.
But now I only hear
Its melancholy, long, withdrawing roar ...

Drivkreftene

Jeg tar altså for gitt at Norge, og hele den vestlige verden, er på vei fra et industrielt til et kunnskapsbasert samfunn. Fem stikkord kan være: produktivitet, digitalisering, kunnskapsproduksjon, globalisering og postmodernitet. Vår velstand vil fordobles på de neste tretti år. Flertallet av befolkningen får høyere utdanning. Digital kommunikasjon blir viktigere enn kommunikasjon på papir.

I et tredveårsperspektiv smelter det norske samfunn sammen med Europa. Dette er ikke en intellektuell lek. Global økonomi og kultur trenger inn i hverdagen. Det fjerne og eksotiske blir trygt og tilvant. Det skjer i det stille. Bananer blir billigere enn gulrøtter. Made in Japan garanterer kvalitet.

Det femte elementet - det postmoderne - gjelder vår identitet og selvforståelse. Framtida vil forandre oss like ubønnhørlig som fortida har gjort det.

...sed og skikk forandres meget, alt som tidene lider, og menneskenes tro forandres og de tenker anderledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager.

Sier Undset. Men det stemmer jo ikke. Framtida er ikke en opplevelsespark du kan besøke og betrakte på avstand - den er en ny praksis. Og den som forandrer en dyp praksis, forandrer også sitt hjerte. Det er vel derfor bibliotekarene så ofte nøler på kanten til digitale feltet - selv om de kjenner at kniven presser mot strupen. Det er deres hjerter som blir truet. Praksisfeltet former identiteten. Vi blir det vi gjør.

Produktivitet

Norge er et fattig land - som nettopp har blitt rikt. Fra 1962 til 2002 ble reallønnen per årsverk mer enn fordoblet. Fra 1950 til i dag har en vanlig tobarnsfamilie kanskje tredoblet sin inntekt. Alt tyder på at denne utviklingen vil fortsette. Økonomene regner med en ny fordobling av lønnsnivået mellom 2005 og 2035.

Vi blir rikere fordi vi produserer stadig flere varer og tjenester per arbeidstime. Verdenshistorien er i høyeste grad en kamp mellom klasser og grupper om politisk og økonomisk makt. Men kampens arena utvider seg. I dag kan vi se tilbake på 250 år preget av økende velstand. Den industrielle revolusjon har løftet Norge fra et nøysomt agrarsamfunn til en moderne velferdsstat - og omskapt det meste av verden i samme slengen. Og bak den industrielle revolusjon ligger 750 år med voksende produktivitet i Europas jordbruk. Vi beveger oss langs en vekstkurve som startet i vikingtida og som vi ennå ikke kan se slutten på.

Klassekampen blir ikke bort av den grunn. Den eksisterer både som dagsavis og som sosial realitet. Det gir fortsatt god mening å tolke verdenshistorien som en kampens arena - der klasser, stater og grupper strides om politisk og økonomisk makt. Spør president Lula. Men kampen om godene har blitt langt mer sammensatt enn Marx kunne forestille seg. Menneskene danner ikke bare klasser - de grupperer seg også i etniske, religiøse og faglige forbund. Den store forenklingen i forkant av revolusjonen: arbeiderne mot kapitalen - fant aldri sted. Vi har for mange alternative tilhørigheter.

Samtidig fortsetter ressursene å vokse - nesten uavhengig av maktforholdene. I de riktig gamle dager var over 90% av befolkningen bønder. For seksti år siden arbeidet fortsatt 30 % av de sysselsatte i jordbruket. I dag er 4 % igjen - og de produserer mere enn nok mat til å brødfø hele befolkningen. Om tretti år er tallet kanskje halvert.

Vi regner Norge som et industriland - men industriarbeiderne har aldri utgjort noe flertall blant de sysselsatte. I årene etter krigen har gutta på gølvet vært på vikende front. I 1955 arbeidet 25 % i industrielle yrker. I dag er tallet 20 %. I 2035 er det kanskje 10 % igjen. Den nye voksende arbeiderklassen består først og fremst av kvinnfolka på kontoret. Det var altså på høy tid å erstatte sagbruksarbeideren Yngve Haagensen med statsviteren Gerd-Liv Valla.

Den økende velstanden forandrer også vår fritid. I 1935 hadde bare hver fjerde husstand radio - og TV-dekningen var usedvanlig dårlig over hele Norge. I 1965 hadde 90 % radio og 35 % fjernsyn. I 2005 har "alle" både radio, fjernsyn og mobiltelefon. Femti år etter de første flimrende prøvesendingener har TV-titting blitt landets mest populære fritidsaktivitet. Du finner flere kanaler på lufta enn i Amsterdam. Og om noen få år kan du selv hente de programmene du vil se på nettet og spille dem av når det passer din personlige timeplan.

Digitalisering

Den stadig økende produktiviteten skyldes i første rekke teknologiske framskritt. Utviklingen skjer ikke jevnt. Den foregår i faser knyttet til grupper av teknologier. Den industrielle revolusjon startet med kull, dampkraft, jern og tekstiler på slutten av 1700-tallet. Den fortsatte utover 1800-tallet med tog, dampskip og kjemisk tungindustri (uorganisk kjemi). Kombinasjonen av landbruksmaskiner og kunstgjødsel la grunnlaget for et industrialisert jordbruk.

Oppfinnelser knyttet til elektrisitet, biologi (Pasteur) og organisk kjemi (fargestoffer) preget andre halvdel av 1800-tallet. Og teknologiene på 1900-tallet kjenner de fleste: bilen og flyet, telefonen og radioen, olje og plast, antibiotika og andre legemidler. I dag - rundt år 2000 - er det de digitale teknologiene som leder an. Historiens motor brummer videre - det er bare brennstoffet som skifter.

De nye teknologiene springer ikke ut i dagslyset ferdig formet, som Athene av Zeus sin panne. Før en ny knippe av teknologier kan prege samfunnet, har de vært gjennom langvarige utviklingsprosesser i mer avgrensede miljøer. Den digitale revolusjonen har dype røtter. Vi trenger ikke gå helt tilbake til Leibniz (1673) og Babbage (1822). De var for tidlig ute. Da Babbage ba om støtte til sin differential engine, var statsminister Robert Peel skeptisk. Han hadde ikke lyst til å be Underhuset om midler "for the creation of a wooden man to calculate tables from the formula x^2 + x + 41".

Informatikken som vitenskap ble først grunnlagt i trettiåra. Matematikeren Alan Turing utviklet den grunnleggende teorien for digitale regnemaskiner. Turing spilte også en sentral rolle i britenes arbeid med å knekke tyske koder under 2. verdenskrig. Krigens behov for dekryptering var en viktig drivkraft i fagets barndom. I 1945 så Vannevar Bush for seg en ny type gjenfinningssystem - som riktignok ikke var basert på digital teknologi, men på mikrofilm. De aller første regnemaskinene brukte radiorør - og var store som hus. Det var halvlederteknologien og transistoren som gjorde det mulig å lage kompakte datamaskiner - som i første omgang ble brukt som tallknusere i forskningsmiljøer og militære organisasjoner.

Bibliotekene hører også til de tidligere brukerne. Den klassiske bibliotekkatalogen var en slags database på papir, lenge før databasenes storhetstid. Stormaskinene passet godt med bibliotekarenes tradisjonelle forståelse av sitt fag - og ble tatt i bruk nesten uten motstand. Hele systemet var modent for konvertering til databaser og elektronisk søking. Overgangen fra skrivemaskin til PC og fra papirbrev til e-post har også gått rimelig greit. Disse digitale teknologiene forenkler det vi gjør - men de forandrer det ikke.

Men den neste runden - der verdensveven tas i bruk - blir langt mer radikal. Vevens konsekvenser truer bibliotekfagets kjerneområder. Bibliotekene er nok tuftet på komplekse teknologiske systemer - men de rekrutterer først og fremst humanister og kulturinteresserte i mer tradisjonell forstand. Det er kanskje derfor vevens teknologi langt på vei blir definert som faglig perifer: et tema for de spesielt interesserte. Det er en kortsiktig strategi.

Drømmen om likhet

I løpet av nittiåra ble WWW et massemedium. I første runde var det en gjeng langhårede nerder som kastet seg over det nye leketøyet. Rundt 1995 var avisene fulle av bekymrede artikler om alle de svake gruppene som ikke var på nettet: kvinner og barn, pensjonister og fattige, de som ikke kunne engelsk og forøvrig mesteparten av verdens befolkning.

Den norske drømmen om likhet har jeg sans for. Men noen ulikheter er viktigere enn andre. Frykten for The Great Digital Divide - kløften mellom en datakyndig elite og en uskolert masse - var et kortvarig blaff. Det er ikke den manglende adgangen til dataverktøy eller internett eller informasjon som skaper sosial ulikhet. All informasjon du trenger for å forstå samfunnsutviklingen finner du, gratis oppmarsjert, på nærmeste bibliotek. Men adgangen til samfunnsinformasjon gir deg ikke makt. Den vesentlige ulikheten i det postmoderne Norge ligger i vår ulike adgang til beslutningsprosessene.

Før 1960 analyserte Marcuse den repressive toleranse som et amerikansk fenomen. Du kunne si hva du ville, men det var bare dine meningsfeller som lyttet. I dag har Norge nærmet seg USA. Jeg mener ikke at det norske systemet er helt lukket - men kravene for å bli hørt og tatt på alvor av makthaverne blir stadig tyngre. Den postmoderne offentligheten er preget av modellenes makt. Fakta er aldri nakne. Beslutningstakere tenker i modeller - og dine argumenter har ingen vekt hvis de ikke er knyttet til modellen. I kunnskapssamfunnet er det alltid mange kyndige og taleføre aktører som sloss om oppmerksomheten. De som har mer penger enn talegaver, kjøper seg lobbyister og reklamebyråer. Alle vil påvirke utfallet. I dette virvar av stemmer er det umulig å lytte til alt. Begrepsmodellene fungerer omtrent som avisredaktører: de skiller klinten fra hveten - og trykker klinten.

Selv tok jeg ikke artiklene så tungt. Innovasjoner etablerer seg gradvis - og noen må gå først i løypa. Nå har varselropene stilnet. Solidaritet er bra, men kunnskap om teknologihistorie er heller ikke å forakte. De som går først er - pussig nok - ikke et tilfeldig utvalg av hele befolkningen. Ny teknologi er ofte en guttegreie. Men i et land som Norge, der kvinnene er i ferd med å ta ledelsen når det gjelder utdanning og kompetanse, kommer jentene etter med stormskritt.

Nå er nettet inne i en konvergensfase. Atskilte teknologier og tjenester smelter sammen. Mobilen blir kamera og nettleser. PC-en blir telefon og datakonsoll. Vi er vant til at bøker blir til film (Troja). Nå blir filmer til dataspill (Harry Potter) og dataspill til bøker (Myst). NRK er på web og Gule sider leverer digitale karttjenester. Tiden er kommet for de sømløse tjenester - med nettet som samlingspunkt og medium. Verdensveven kakler fornøyd og samler alle digitale kyllinger under sine brede vinger.

Fysiske og virtuelle bibliotek

Verdensvevens inntog er grunnleggende viktig for bibliotekene. Ross Shimmon - IFLAs generalsekretær - definerer biblioteket som a collection of materials. Her hører jeg bibliotekaren som beskriver sin hverdag. Jeg vil heller kalle biblioteket et knippe av tjenester. Det er tjenestene brukeren er opptatt av - ikke das Ding an sich, men das Ding für mich.

Tidligere har tjenestene vært tett knyttet til samlingene. For å bli betjent måtte brukeren komme til berget. Men verdensveven kan flytte fjell. i dag kommer berget til Muhammed - i form av virtuelle bibliotektjenester. Veven innebærer at samlingene og svært mange av tjenestene skiller lag. Det hybride bibliotek er bare en mellomstasjon. Dette begrepet beskriver en utviklingsfase der digitale tjenester fortsatt er tett knyttet til det gamle bibliotekrommet - omtrent som en seilbåt med hjelpemotor. Det sømløse biblioteket er grunnleggende virtuelt - og det er den voksende verdensveven som gjør sømløsheten mulig.

Fysiske og virtuelle tjenester følger ulike utviklingsveier. I et tredveårsperspektiv vil tradisjonelle tjenester som litteratursøking, dokumentlevering og svar på referansespørsmål i hovedsak bli nettbaserte. Alle fysiske rom vil med tid og stunder bli koplet til nettet. Som digitale produsenter venner vi oss til å ha alt for hånden. Våre arbeidsrytmer forutsetter umiddelbar tilgang til tekster og verktøy. Det samme gjelder fritidsrytmene. Mobilbruken illustrerer utviklingen. Tilgjengelighet blir vår normale tilstand. Vi er alltid koplet opp mot fellesskapet og de siste nyheter. Uten mobil blir sjelen naken og alene.

Etterspørselen etter avanserte virtuelle informasjonstjenester vil vokse i lang tid framover. Det er nok å ta en titt på eNorge og den statlige tjenestetrappen. Innenfor det virtuelle markedet kan bibliotekene fortsatt spille en sentral rolle - men de må være forberedt på sterk konkurranse fra andre leverandører. Det fysiske biblioteket er langt mere truet. Brukere som til daglig arbeider i et nettbasert miljø kan ikke ta seg tid til å "gå på biblioteket" eller "vente på posten". Biblioteket som et fysisk rom, altså et sted der mennesker møtes - eller møter opp, må utvikle nye roller og arbeidsoppgaver. Skal det fysiske biblioteket fortsatt være gratis, må de nye oppgavene være høyt verdsatt av moderinstitusjonene eller av lokalsamfunnet.

Lenge før 2035 vil vi ta adgang til avanserte digitale tjenester som en selvfølge. Uansett tid og sted. Mobilen viser vei. Full mobildekning betyr at vi alltid kan komme på nettet. Mobilen er en datamaskin kledd ut som telefon. I dag laster vi ned ringetoner. I morgen laster vi ned Beethovens 10. symfoni. Den er komponert av et dataprogram - i Beethovens kjente stil. Menneskelig tid er dyrebar - så de fleste greie spørsmål blir besvart av kjekke avatarer (chatbots, prateroboter - les mer hos A.L.I.C.E.)

Kunnskapsproduksjon

I Norge var velferdsstaten var et samlende prosjekt. De som sto bak politikken hadde selv opplevd en barsk virkelighet - i "de harde trettiåra", under okkupasjonen eller i "de knappe femtiåra". I dag er dette historie. Jeg mener selvsagt ikke at industribedriftene, arbeiderbevegelsen eller det offentlige helsevesenet vil forsvinne. Men de sentrale drivkreftene i økonomi, kultur og politikk forflytter seg.

Undervisning, forskning, innovasjon og entreprenørskap blir viktigere enn klassisk industrireisning. De mektige profesjonene i helse, utdanning og forvaltning fortrenger den tradisjonelle norske alliansen av arbeidere og småbønder. Økonomiske mekanismer veier gradvis tyngre enn politiske beslutninger og administrative tiltak.

Kunnskapssamfunnet innebærer en ny politisk kultur. Maktbalansen mellom bransjene forrykkes. Produksjonen av stålbjelker og betongplater fortsetter i stor stil. Men de friske, spennende, dynamiske innovasjonene skjer andre steder: dataspill, læringssystemer, interaktive TV-programmer, nettbaserte samfunn, selvkomponerte opplevelsesreiser. Økonomiens sentrum skifter fra masseproduserte varer til kunnskapsbaserte produkter.

I økonomisk forstand kan kunnskapsproduktene opptre både som varer og som tjenester. Dette skillet er sentralt i klassisk økonomi. Varen er noe varig, mens tjenester produseres og konsumeres der og da. Men i en digital produksjonsverden blir skillet mellom varer og tjenester mindre relevant enn tidligere. Tjenester kan omformes til varer, og varer kan opptre som tjenester.

Enhver personlig framføring - enten det dreier seg om en konsert eller en forelesning - kan tapes, redigeres, mangfoldiggjøres og selges som en digital vare. Det unike og det flyktige hogges i bits. Ethvert kunnskapsområde - fra byggeforskrifter til utenlandsstudier - kan bearbeides og tilrettelegges for selvbetjent gjenfinning. Levende kunnskap blir transformert til kunstig intelligens. Enhver bestillingsprosess kan digitaliseres og overlates til kundens egne operasjoner. Jo mer språkteknologi som stappes inn i programvaren, jo mer vil samspillet med en kunstig Avatar minne om en personlig samtale med en ekte Bibliotekar.

Jeg regner med at Norge vil ha en fullt utviklet kunnskapsøkonomi lenge før 2035. Den viktigste brikken: et system for masseutdanning på høyt nivå er på plass. I dag er over tjue prosent av befolkningen i en formell opplæringssituasjon - i skoleverket eller i høyere utdanning. Over halvparten av ungdomskullet får høyere utdanning.

Når disse høyt utdannede ungdommene går ut i arbeidslivet, vil hele arbeidsstokken øke sin kompetanse. I dag er det ca. en fjerdedel av de sysselsatte som har høyere utdanning. I 2035 vil det være mer enn halvparten. Kunnskapsbølgen vil også skylle inn over pensjonistene. I dag har ca. 13% av seniorene - det vil si "vi over 60" - høyere utdanning. I 2035 er prosenten minst fordoblet. Dessuten blir det langt flere av oss. I dag er det ca. 630 tusen alderspensjonister i Norge. I 2030 kan det være over en million. Dette betyr at bibliotekene vil få langt bedre utdannede og langt mer krevende brukere.

Globalisering

Den stadig økende produktiviteten skyldes i første rekke teknologiske framskritt - og dernest hvordan økonomien er organisert. Adam Smith (1776) hadde grunnleggende rett. En viss internasjonal arbeidsdeling er fornuftig. Det lønner seg at Marokko selger appelsiner til Norge og at Norge selger aluminium til Marokko. I dagens verden er det også fordelaktig at Kina lager sykler og Norge produserer digitale sjøkart.

Men dette betyr, i neste omgang, at norske nordmenn fra Norge gjester marokkanske appelsinlunder utenfor Rabat - og at kinesiske sykkelfabrikanter fra Shanghai blir invitert til rypejakt på Hardangervidda. Den marokkanske eksportøren har en datter, vakker som appelsintreets blomster. Og kineseren har tatt med sin eldste sønn, som skal overta hele sykkelstallen når den gamle trekker seg tilbake. Historiens guder smiler i skjegget, og før fedrene rekker å si - stopp en halv!, har de unge mistet sine hjerter til fremmede mennesker og kulturer.

Strømmen av mennesker, varer og tjenester på tvers av landegrensene gjør nasjonalstaten mindre og mindre relevant. Globalisering betyr helt konkret at vår omgang med mennesker og steder utenfor Norge etterhvert blir viktigere for oss enn omgangen med mennesker og steder innenfor Norge. Den ytre verden pipler inn overalt. Dråpen forvitrer steinen - ikke ved sin kraft, men ved at den faller ofte.

Globaliseringen som prosess er godt over fem hundreår gammel. Det moderne verdenssystem forutsetter at verden er nærværende, gjennom løpende og rutinemessig kontakt. Siden vi ikke kan rope fra kyst til kyst, er verdenssamfunnet avhengig av teknologier for kommunikasjon. De portugisiske handelsskip som kartla den afrikanske Atlanterhavskyst tidlig på 1400-tallet var første trinnet i en prosess som leder fram til jetflyet,satellittfjernsynet og World Wide Web.

Det sies at Harald Hårfagre samlet Norge til ett rike. Men en sterk samhørighet på tvers av klasser og landsdeler fikk vi neppe før på 1800-tallet. Sosiale fellesskap etableres og opprettholdes ved interaksjon, altså ved at deltakerne gjensidig påvirker hverandre. En vennegjeng kan dannes på noen uker. Men solid nasjonsbygging tar vesentlig lengre tid. Tenk Irak. Tenk Afghanistan. Fedrelandet er jo noe man skal dø for - når det blir krevet. For å skape et samfunn med sterk lojalitet til ideen om Norge, må vi regne med flere generasjoners arbeid.

Postmodernitet

De fleste mennesker har mange identiteter. Noen oppleves som mer sentrale enn de andre: kjønnet (mann eller kvinne), religionen (hvis man har noen) og den nasjonale eller etniske tilhørigheten. Bibliotekene i Norge er forpliktet til å være både kjønnsnøytrale og religiøst tolerante - men når det gjelder etnisitet, er rammene klare. Norske bibliotekinstitusjoner ligger ikke bare tilfeldigvis i Norge - de er grunnleggende definert som norske. Dette er så selvsagt at det kan virke rart å påpeke det. Norske nordmenn snakker norsk - og andre bøker blir skrevet på fremmede språk.

Dette vil forandre seg. Nasjoner er selvsagt konstruerte størrelser - imagined communities, som Benedict Anderson sier. Det vil si at Norges levetid er begrenset. For to tusen år siden fantes det ikke noe "Norge". Om et par hundre år er Norge kanskje navnet på en europeisk region - med en høyst flerkulturell befolkning. Språksituasjonen i 2200 tør jeg ikke en gang tenke på. I mellomtiden er Norge en levende, men ikke en statisk, realitet.

Overgangen fra moderne til postmoderne samfunn er en overgang fra kulturell homogenitet til kulturelt mangfold. Vi må akseptere at mange ulike måter å forstå verden på eksisterer - og vil fortsette å eksistere - ved siden av hverandre. Dette gjelder både kultur som verdi og kultur som etnisitet.

For de som deltar i postmoderne debatter er to posisjoner mulige: den dogmatiske og den reflekterte. Dogmatikerne sier: vi har rett - og dere tar feil. Dogmatikerne definerer situasjonen som asymmetrisk - og seg selv som dommere. De reflekterte mener også de selv har rett - men de vet at motparten mener det samme fra sin side. Derfor vil de ikke påstå at motparten tar feil. Refleksjon betyr en evne til å se debatten utenfra - som i et speil. De reflekterte definerer debattsituasjonen som symmetrisk. I utgangspunktet stiller partene likt. Dommeren har gått for dagen.

Folkebibliotekets forhold til den folkelige kulturen har vært anspent i to hundre år. Opplysningsprosjektet var et klasseprosjekt - et forsøk på å definere borgernes verdensbilde som den sanne forståelse av virkeligheten. I en postmoderne verden blir den borgerlige drømmen om dannelse - at allmuen og arbeiderklassen skulle anerkjenne borgerskapets kultur som allmenn verdinorm - bare en kuriositet.

Når det gjelder etnisitet, står Norge i en særstilling. Før 1960 var Norge en av verdens mest homogene stater. Landet lå på verdenstoppen i etnisk homogenitet - sammen med Somalia. I dag er det over tre hundre tusen innvandrere i Norge - hvorav elleve tusen somaliere. Men den fullstendigre etniske integrasjonen av Norge i verdenssamfunnet vil sikkert strekke seg over generasjoner. For min egen del vil jeg betrakte den som fullført når vår konge heter Muhammed Ali og Fremskrittspartiet ledes av Shiva Yen Sen.

De norske likhetsidealene er en god støtte i kampen mot etniske fordommer. Og bibliotekene er velegnede institusjoner for å drive integrasjonsarbeid. Spesielt hvis bibliotekutdanningene kan satse tungt på rekruttering av studenter med flerkulturell bakgrunn. Det er kanskje mulig å utvikle pensum og undervisningsformer, slik at norskkunnskaper på toppnivå ikke blir så avgjørende? Kanskje vil Norsk bibliotekforening eller ABM-utvikling stille noen krav i den retning? Men jeg drømmer meg visst bort ...

Nye betingelser

De fem stikkordene samler og summerer en mangfoldighet av historiske prosesser ved inngangen til 2000-tallet. Disse prosessene omkalfatrer hvordan vi lærer, hvordan vi arbeider og hvordan vi organiserer vår fritid. Dermed angår de også, helt inn i margen, de tre store bibliotektypene: spesialbibliotekene - som utgjør en del av arbeidslivet; læringsbibliotekene - som omfatter skoler og høyere utdanning; og folkebibliotekene - som er rettet inn mot fritida og det sivile samfunn.

Framtidas bibliotek skal forsvare sin virksomhet under nye forhold:

1. høyt velstandsnivå og mye fritid
2. digital kommunikasjon tilgjengelig over alt
3. alle etterspurte tekster finnes i digital form
4. rik tilgang på avanserte digitale tjenester
5. tett norsk deltakelse i europeisk politikk og kultur
6. læring som mestring og samproduksjon
7. global kunnskapsøkonomi
8. nye verdensmakter: Europa, Kina, India
9. nye transnasjonale fellesskap: interesser, politikk, religion
10. nye stedlige fellesskap: bygder, byer, regioner

I dag finner vi altså institusjoner som kaller seg bibliotek innenfor tre store samfunnssektorer: (1) produksjonslivet (med offentlige tjenester), (2) undervisningsinstitusjonene og (3) kommunene. I tillegg kommer Nasjonalbiblioteket, som ivaretar sentrale oppgaver på nasjonalt nivå. For ikke å bli for styrt av dagens merkelapper, har jeg innført noen nye navn:

1. arbeidsbiblioteket
2. læringsbiblioteket
3. Norgesbiblioteket
4. lokalbiblioteket

Arbeidsbiblioteket

Arbeidsbibliotekene er knyttet til kunnskapsbedrifter med tekstbasert produksjon. Her er produksjonsprosessene i rask forandring. For å overleve i slike miljøer må bibliotekene fortsette å levere viktige verdiøkende tekstbaserte tjenester selv om produksjonsmåten endrer seg.

Arbeidslivet er nok den sektoren vi vet minst om. Når det gjelder dagens spesialbibliotek, kan deres framtid - som egne ledd i virksomheten - bli like påvirket av ytre krefter som av deres interne satsing. Noen vil finne nye fruktbare nisjer innenfor organisasjonen, noen vil fortsette som før, og noen kan forsvinne for godt.

Men det finnes mange oppgaver for bibliotekarer utenfor bibliotekets trygge ramme. Selv om noen bibliotekenheter blir borte, tror jeg arbeidslivet har rom for atskillig flere bibliotekarer enn i dag. Spesielt for de muntre og utadvendte kaospiloter som beveger seg raskt framover for egen maskin. Altså de proaktive bibliotekarer, som det heter hos organisasjonsteoretikerne.

Læringsbiblioteket

Læringsbliotekene er knyttet til skoler og til utdannings-institusjoner på høyere nivå. Her er læringsprosessene i rask forandring. For å overleve i slike miljøer må bibliotekene sørge for å bli sentrale deltakere i læringsvirksomheten. Og det viktigste er at de går inn i nye typer undervisning og læring.

Denne prosessen er kommet rimelig godt i gang ved mange universiteter og høyskoler. Kvalitetsreformen har tydelig styrket bibliotekets rolle i undervisningen. I skoleverket er problemet vesentlig større. Skolebibliotekene trenger nok penger, men først og fremst trenger de en plass i lærernes bevissthet.

Norgesbiblioteket

Norgesbiblioteket - her kalt NOBI - er i første rekke brukerens virtuelle bibliotek. NOBI er en integrert og sømløs inngang til alle virtuelle bibliotektjenester i Norge - og etter hvert også internasjonalt. For brukeren framstår NOBI som EN organisasjon eller ETT kontaktpunkt. Men bak kulissene er den et samordnet nettverk av produsenter.

Jeg betrakter flere av dagens tjenester som forløpere til NOBI. Det gjelder Spør biblioteket og Bibliotekvakten, som nå samles under paraplyen Biblioteksvar. Det gjelder Detektor og emneportalen til BIBSYS. Og det gjelder selvsagt BIBSYS-katalogen, som gir en felles inngang til samlingene ved landets fag- og forskningsbibliotek.

Som bruker ønsker jeg imidlertid mer - mye mer. Andre leverandører skjemmer meg bort. Amazon leverer bøkene rett i postkassa - om nødvendig neste dag. Spør biblioteket leverer svarene neste dag - helt gratis. Statistisk sentralbyrå lar meg velge ut de statistiske indikatorer jeg er interessert i og laste ned den tilhørende tabellen i Excel - også helt gratis.

Når jeg trekker meg tilbake til hytta for å skrive, ønsker jeg fortsatt adgang til bibliotekenes samlede ressurser - på dette kvalitetsnivået. For den avanserte kunnskapsprodusent er bibliotekenes dokumenter en form for råvarer. Hvis vi kan bestille halvfabrikata, blir vi mer produktive.Vi ønsker at mer av forarbeidet blir gjort sentralt, hos NOBI. Vi ber om tekst og tall, kart og kunstverk, lyd og farger - tilrettelagt for bruk. Dere får nok å gjøre.

I tillegg ivaretar NOBI de fysiske tjenestene på nasjonalt nivå - altså det som i dag er Nasjonalbibliotekets hovedoppgave. Hvordan et framtidig NOBI best kan organiseres, er et helt annet spørsmål. Det må kanskje den kommende bibliotekutredningen svare på - altså den vi vil trenge rundt år 2015. Som bruker er jeg bare interessert i hva NOBI kan levere. Det spiller ingen rolle om katten har ett eller tyve hoder - bare den fanger mus.

Lokalbiblioteket

Lokalbiblioteket er forankret i lokalsamfunnet - på kommunalt eller regionalt nivå ("Telemarks-biblioteket"). Digitaliseringen betyr at store deler av lokalbibliotekets tradisjonelle virksomhet flyttes fra det fysiske til det virtuelle plan. Virtuelle tjenester ivaretas bedre og billigere på regionalt, nasjonalt og internasjonalt nivå. Lokalbibliotekene vil derfor bli tappet for oppgaver.

Lokalbibliotekene vil delta som produsenter og leverandører til de virtuelle nettverkene ("Biblioteksvar"). Men innenfor de sømløse systemene blir den lokale synligheten - og den lokale viljen til å betale - redusert. Den digitale satsingen er livsnødvendig og må fortsette. Men lokalbibliotekets største utfordring på lang sikt blir å begrunne sine fysiske tjenester.

Med andre ord: Hvorfor skal lokalbiblioteket ha gulvplass, åpningstider og fysiske publikumstjenester når alle normale husstander har mediasenter i stua, alle normale mennesker har en trådløs e-bok i veska, og alle aktuelle tekster - ord, bilder, lyd, video - kan lastes ned etter behov?

Det er ingen kunst å peke på viktige oppgaver som skal løses i lokalsamfunnet. Men hvorfor skal akkurat biblioteket drive med foredrag, figurteater og dataopplæring for pensjonister? Vi har tross alt skoler, barnehager, husmorlag, musikkskoler, eldrehjem, ungdomshus, kirkebygg, kulturhus, kafeer, idrettshaller, motorsykkelbaner, skytterlag og syklubber - en Herrens mangfoldighet av anlegg, bygninger, organisasjoner og aktiviteter. Og buekorps. Hva er så spesielt med biblioteket?

Først når folkebibliotekene kan svare overbevisende på disse spørsmålene, er deres fysiske framtid sikret. De gode svarene kan ikke finnes i en fei - her og nå. De må oppfinnes. Men jeg tror de vil ligge i følgende retning:

Tekster i bevegelse

Kulturformidling, læring og kunnskapsbasert arbeid - altså arbeidet innenfor profesjonene - forutsetter en omfattende bruk av tekster. Biblioteket er en tekstbasert institusjon. Bibliotekets særegne oppgave har alltid vært organisering av tekster - ikke av kunnskap.

Overgangen fra moderne industrisamfunn til postmoderne kunnskapssamfunn faller sammen med en overgang fra trykte til digitale tekster. Bibliotekets faglige styrke ligger i dets evne til å levere tekstbaserte tjenester. De klassiske bibliotekfagene er knyttet til papirdokumenter. Når dokumentene blir digitale, må bibliotekene og bibliotekfagene følge etter. Det moderne biblioteket hadde boka som sitt sentrale objekt. Det postmoderne biblioteket vil i stedet dreie seg om digitale tekstobjekter - slik Jorda dreier seg om Sola. Tekstene vil i all hovedsak finnes, lagres, håndteres, produseres, leveres og gjenbrukes i digital form.

Papiret marginaliseres. Men framtidas fysiske folkebibliotek kan ikke bare si: - Hør her, rådmann! Nå vil vi drive med opplæring, formidling, underholdning, smørbrødservering og sosial integrasjon i stedet. Bibliotekets tilbud til lokalsamfunnet må ha et meningsfullt - et indre - forhold til bibliotekets faglige kjerne: det å sette tekster og mennesker i bevegelse.

Det fysiske bibliotek er et sted der mennesker trenger å være på samme sted for å gjøre bruk av tekster. Det er bred enighet om at lokalsamfunnet trenger møteplasser som ikke er styrt av rene markedskrefter. Derfor har også den mer trivielle bruken av tekster en verdi - et motorblad til far, et moteblad til mor, og Tre små griser til bitte lille bror. Men lokalbiblioteket bør sette seg høyere mål enn å være en tekstbasert møteplass. Biblioteket er i utgangspunktet en kultur- og kunnskapsinstitusjon. Det postmoderne biblioteket kan riktignok ikke drive tradisjonell folkeopplysning. Det finnes ikke lenger en overordnet felleskultur som kan formidles med autoritet. På dagens kulturbeite renner kyrne i alle retninger.

Men det betyr ikke at alle verdier, normer og vurderinger er meningsløse. David Beckham spiller helt sikkert bedre fotball enn Victoria Spice. Victoria har sikkert en bedre sangstemme enn David. - Kanskje. De rangerer ulikt på ulike områder. Hvem er best? Det finnes heldigvis ingen disiplin som integrerer Spice Girls med Real Madrid.

Lokalbiblioteket kan fortsatt formidle verdier - ved å presentere og invitere folk inn i delkulturene i det postmoderne samfunnet. Lesesalen kan ikke gjøres om til fotballbane. Men biblioteket kan selvsagt ha bøkene, bladene, bildene og filmene om fotball. Eller Black Metal. Eller moderne lyrikk.

Fagene, feltene og sjangrene har sine lokale verdiskalaer og hierarkier. Vi kan fortsatt utvide våre horisonter og fordype våre opplevelser - innenfor "vår egen stamme". Som kulturinstitusjon kan det lokale biblioteket bidra til at mennesker blir aktive, kyndige og skapende i forhold til tekster.

Dette betyr antagelig at framtidas bibliotek blir langt mer preget av grupper og sosiale aktiviteter enn det vi er vant til i dag. Den ensomme leser klarer seg med sofaen. Den ensomme elev trenger bare en PC. Den ensomme funksjonær rikker seg ikke fra sin plass - hun er klistret til tastaturet med Aralditt. Men for prosjektgruppen og vennegjengen og studiesirkelen, som skal snakke og lese og skrive i lag, kan biblioteket være et velegnet sted.

Et bærekraftig språk

Det er vanskelig å diskutere strategi i bibliotekmiljøet. Da jeg ble kastet inn på arenaen - som fersk biblioteklærer i 1992, var tanteloven fortsatt sterk. Du skal ikke tro du kan fortelle OSS noe ... Her var det mange uskrevne regler og mange ømme tær.

Taket er løftet en halv meter siden den gang. Men fortsatt er miljøet lite og tett. Bibliotek-Norge er en oversiktlig verden. Alle kjenner alle. Hyggelig - gud bedre! Det sosiale fungerer utmerket. Men samtalene om bibliotek blir lett tannløse - de pendler mellom klapp på skulderen, klager på myndighetene og skrekkslagen taushet. Det kan du da ikke mene ....? - Å, jo da!

De motstridende interessene i miljøet og de reelle faglige uenighetene trer sjelden klart og tydelig fram. Det er visst så mange hensyn å ta. De sterkeste tilhengerne av ytringsfrihet ytrer seg ikke fritt. Jeg har en ørliten mistanke om at den skjeve kjønnsfordelingen i profesjonen bidrar til en svært så forsiktig debattkultur. Bibliotekmiljøet har åtti prosent kvinner, ofte med boklige interesser. Jeg mener ikke å yppe - men en viss grad av uenighet og debatt er sunt for et miljø. Da tenker jeg ikke på sladder og slarv, selv om tiskingen i krokene også er nødvendig for vår sjelefred. Hvordan kan vi ellers ta pulsen på det som egentlig skjer?

Hvor bibliotekstudentene kommer fra i klassestrukturen, vet jeg ikke. Men det er vel helst fra de midlere sosiale lag. Biblioteket vil gjerne framstå som universelt: - They are entirely egalitarian places. The Duke and the dustman can walk through the door and be treated the same way (UK Secretary of State for Culture, Media and Sport). Tro det den som vil. Intensjonen er god, men midlene er utilstrekkelige. Biblioteket er en tjeneste for halve befolkningen. Den andre halvparten er et ukjent fastland.

Det er mange i vårt miljø som klager over allmennhetens bilde av bibliotekarer. Men alle profesjonskulturer blir formet av hvem de rekrutterer og hvordan de sosialiserer sine rekrutter. Det vet enhver som leser Bourdieu på alvor. I USA og Storbritannia er det forsket mye på den sosiale bakgrunnen til bibliotekarer, brukere og - ikke minst - ikke-brukere av folkebibliotek. Skal bibliotekene endre sin kulturelle profil, må de rekruttere og sosialisere sine ansatte med det for øye. Det hjelper ikke at vennlige damer i førtiårene kler seg som Madonna og danser breakdance med kundene. AKPs sjølproletarisering fungerte heller ikke. De sveiset og sjauet med Hegel i bakhodet. Doxa og habitus er dypere forankret enn som så.

Mennene i bibliotekmiljøet er heldigvis kvinnenes rake motsetning: en rufsete horde av skautroll, vektløftere og aldrende motorsykkelfriker. De oser lang vei av svette, karsk og gammel smøreolje. Når de braker sammen om katalogiseringsspørsmål, med tyrenakker og olme blikk, skvetter bøkene ned fra hyllene og gjemmer seg i magasinet. Eller husker jeg feil? Kanskje blander jeg sammen Villmarksmessa med vårens bibliotekmøte i Molde?

Uansett - det er ingen mangel på stille kroker i miljøet. Det jeg ønsker for bibliotekarene er flere engasjerte debatter - i åpne fora - mellom mennesker som tenker ulikt. Jeg drømmer om færre trosbekjennelser og klarere markering av interesser. Litt mindre synsing og litt mere empiri. Kan det være så farlig å vise kortene? Det er viktig og nyttig med "invisible colleges" - uformelle grupper av likesinnede faglige samtalepartnere. Men dette vitenskapssosiologiske begrepet betyr altså noe annet enn "usynlige kolleger".

Oppsummering

De neste tretti årene innebærer en dyp digitalisering av kulturformidling, læring og kunnskapsbasert arbeid. Jeg tror bibliotekenes beste strategi for å overleve, vokse og markere seg i det postmoderne samfunnet ligger i

å forstå framtida - ved å utvikle et klart og bærekraftig språk
å trene seg på framtida - ved å prøve ut nye tjenester og verktøy
å mobilisere for framtida - ved målrettet samarbeid med andre grupper og institusjoner

I dette foredraget har jeg forsøkt å se på bibliotekene fra uvante - men ikke helt uvante vinkler. Det er bare i det uferdige - i området mellom det kjente og det ukjente - at "væsentlige ændringer" er mulig. Poenget med de skeive vinklingene er å kunne snakke om det kjente fra andre ståsteder enn de vanlige. For eksempel:

1. framtidsperspektivet: tenke langsiktig framover
2. hundreårsperspektivet: også se bakover i tid
3. kohortperspektivet: følge generasjoner over tid
4. det personlige perspektivet: vignettene er mine framtidsbilder - hva er dine?
5. peke på historiske drivkrefter: ta stilling til hva som er viktig
6. velstand : erkjenne vår egen rikdom
7. teknologiforståelse: tolke biblioteket som teknisk institusjon
8. produksjonsforståelse : tolke biblioteket som produsent
9. Europa + Asia: se Norge i Europa og i forhold til nye verdensmakter
10. identitet som valg: ta sosial konstruktivisme på alvor
11. bibliotekets særegenhet: forstå biblioteket som preget av kjønn og klasse
12. miljøperspektivet: undersøke biblioteket i dets omverden
13. historiske perioder (førmoderne > moderne > postmoderne): verden forandrer seg - på dypet
14. ny arbeidsdeling i tekstøkonomien: forholdet mellom institusjonene forandrer seg - på dypet

Biblioteket er ikke spesielt. Alle virksomheter som arbeider med tekster møter tilsvarende utfordringer. Digital teknologi bryter ned den gamle arbeidsdelingen innenfor tekstbransjen. Hvem som gjør hva er ikke lenger gitt. Spillereglene i det globale kunnskapssamfunnet er annerledes enn i den sosialdemokratiske velferdsstat.

Den nye arbeidsdelingen kan ikke vedtas av Stortinget. Den må - langt på vei - kjempes fram. Bibliotekenes framtid er derfor - langt på vei - avhengig av deres evne til å kjempe for sin egen sak. En god utredning kan være et nyttig bidrag i denne kampen. Derfor denne analysen av vår omverden. Som ikke er støpt i sement, som en sokkel, men herved spent ut som trampoline.

Hvor du enn går, så ta med deg hele ditt hjerte.
Konfucius