Biblioteket for hvem?
Nye brukergrupper - nye krav

Tord Høivik, Avdeling for journalistikk, bibliotek- og informasjonsfag, Høgskolen i Oslo

Bibliotekets plass i kulturen

Bruk av bibliotek i Norge og Europa

I et internasjonalt perspektiv ligger Norge omtrent midt på treet når det gjelder besøk - blant land vi pleier å sammenlikne oss med. Vi ligger godt over Island og Tyskland. Vi ligger på høyde med Nederland, Frankrike, Storbritannia og Sverige.

Vi ligger litt under Danmark - som faktisk er nummer to på Europa-statistikken. På toppen ligger Finland - et unikum av en biblioteknasjon.

Gjennomsnittet gjelder alle innbyggere, både de som bruker biblioteket mer eller mindre jevnlig, og de som aldri setter sine føtter der. I Norge er disse to gruppene omtrent like store. De som først har tatt biblioteket i bruk, kommer gjerne på besøk omtrent ti ganger i året.

Litt forenklet kan vi si:

1. Halve befolkningen besøker folkebiblioteket ti ganger i året
2. Halve befolkningen besøker aldri biblioteket

Mange slags kultur

Folkebiblioteket er et tilbud for alle - men det er ikke alle som benytter seg av det. Noe annet er heller ikke å vente. Når mennesker kan velge fritt, vil de velge forskjellig. Dette gjelder både for grupper og for individer. Bøker og lesning er en populær og anerkjent fritidsaktivitet. Men det gjelder også friluftsliv. Folk i de store byene griper lett til boka. Folk på landsbygda vil lettere gripe til naturen.

Bibliotekene er viktige og populære kulturinstitusjoner. De tre store kulturaktivitetene i Norge er idrett, folkebibliotek og kino - alle med fire-fem besøk i året.

Vi finner mye lavere tall - litt over ett besøk i året - for de neste fem kategoriene: popkonsert, kunstutstilling, teater/musikal/revy, klassisk konsert og museum. Aller lavest ligger det vi gjerne oppfatter som litt eksklusiv finkultur: ballett, dans, opera og operette. Slike arrangementer har i gjennomsnitt ett besøk ca. hvert sjette år.

Men det er selvsagt ikke slik at "normalfamilien" - det vil si Kari og Ola Nordmann med avkom - tar med seg 1,8 barn på opera hvert sjette år. To tredjedeler av befolkningen har aldri besøkt en operaforestilling. (SSB. Norsk kulturbarometer, 2000)

For alle kulturtilbud, fra fotballkamp til operette, gjelder det at befolkningen deler seg i grupper.

For å analysere og planlegge kulturtilbud er det vanligvis nok å skille mellom tre kategorier: storbrukere, "småbrukere" og ikke-brukere.

I dagens likestilte samfunn er det en selvfølge at kulturinstitusjonene skal satse bredt. Storbrukerne klarer seg bra på egen hånd. Men vi ser gjerne at tilfeldige brukere blir faste brukere, og at ikke-brukerne begynner å delta.

Kulturmedisin

Kultur er sunt, berikende, integrerende og beskyttende - et bredspektret tiltak mot isolasjon, depresjon, frustrasjon og aggresjon. Det snakkes så mye om naturmedisin. Hva med å skrive ut kulturmedisin på fargesprakende resept?

Men ingen kulturtilbud fungerer likt for alle sosiale grupper. Selv bibliotekene, som i usedvanlig høy grad framhever sin universalitet, må akseptere at selve institusjonen tilhører bøkenes, tekstenes og læringens verden. Utlån av fiskestenger (Deichman) og minigolf på biblioteket (Gjerdrum) er muntre, men perifere tiltak. Selv de kreative arkitektene på Snøhetta vil få problemer med å tegne et bibliotek som inneholder fiskevann og golfbane.

Det kan være verdifullt og spennende å invitere nye grupper inn i bibliotekets virkelighet. I mange land - for eksempel Storbritannia, Portugal, USA og Chile - er dette viktige elementer i bibliotekpolitikken. Men å mene at alle mennesker på død og liv bør bli bokmennesker smaker av kulturimperialisme.

Vi må akseptere at bibliotekene er ett av mange kulturtilbud. Vi kan gjerne drømme om et folk som

1. starter dagen med et frokostdikt
2. løper gjennom bygdemuseet på vei til jobben
3. øver med koret i lunsjpausen
4. skviser inn en Fellinifilm før fotballkampen og
5. avslutter dagen med ballett i gymsalen

Men vi vet at dette er en drøm. Kulturen er ikke hele livet. Bibliotekene er ikke hele kulturen. Tiden, energien og interessen vil alltid fordeles på konkurrerende aktiviteter.

Folkebibliotekene kan være mye for mange, men de kan ikke være alt for alle. Derfor er det nyttig å studere forskjeller i bibliotekbruk, både mellom ulike sosial grupper og mellom ulike personer fra samme gruppe. Først da blir bibliotekets profil innenfor den kulturelle arbeidsdelingen - særegenhetene, begrensningene og mulighetene - synlige.

Hvem bruker biblioteket?

La oss starte i motsatt ende - og spørre:

Hvem bruker IKKE biblioteket?

De store forskjellene i bibliotekbruk kommer fram hvis vi ser på hvilket yrke folk arbeider i (Tabell 3).

Omtrent tre fjerdedeler av de som jobber i jordbruk, skogbruk, fiske (primærnæringene) og i industrielle yrker: industri, bygg, anlegg, transport, kommunikasjon hadde ikke satt sine ben i et bibliotek i 1988. Bare en av fire kunne altså regnes som bibliotekbruker.

Innenfor de tradisjonelle tjenesteyrkene - service, handel og kontor, militæret - var tallet seksti prosent. En vilkårlig gruppe på fem personer ville altså ha to brukere og tre ikke-brukere.

De mest aktive bibliotekbrukerne finner vi - selvsagt - i det som av og til kalles kvartærsektoren: de nye yrkesgruppene med høyere utdanning. Et annet ord for disse gruppene kan være profesjonene. Folkebibliotekene benyttes flittigst av folk med lang utdanning. Men også her finner vi over 40 prosent ikke-brukere.

Bønder og bøker

Hvorfor er det slik?

Kjønnsfordelingen spiller sikkert en rolle - på landsbygda er det gjerne mennene som jobber med jord og sjø og skog, mens kvinnene tar seg utdanning og havner i serviceyrker og i offentlig sektor.

Det sosiologene kaller økologiske faktorer kan slå ut: der bosettingen er spredt, blir det lang vei til biblioteket. Den gjennomsnittlige reiseveien blir lengre for bønder og fiskere enn for folk i utpreget urbane yrker.

Og hva betyr den kulturelle avstanden? De fleste bibliotekarer er leseglade kvinner med mellomlang utdanning. Strever de med å finne et meningsfullt tilbud for bønder, fiskere og skogsarbeidere? Skal de satse på klassikere som Fønhus, Olav Hauge og Hans Børli? Eller bør de fylle hyllene med mer praktiske bøker om Hummar- og krabbefiske (Ivar Skre) og Matavfall til grisefor (Hanne Møller).

Et problem til fortjener å nevnes. Vi har sett at primærnæringene har få bibliotekbrukere. I tillegg er disse brukerne lite "flittige". I gjennomsnitt besøker de biblioteket hver tredje måned.

Fire besøk i året er uvanlig lite. I alle andre grupper vi har informasjon om, ligger besøkstallet blant brukerne i nærheten av ti besøk i året.

Det er fristende å konkludere at "bønder leser ikke bøker"? Men hva er årsaken? Er det faktorer som kjønn, avstand og mangel på relevant litteratur som slår ut? Eller er det en innebygd motsetning mellom jordbruk og ordbruk?

Dette vet vi svært lite om. Men mitt stalltips er: yrket betyr svært mye i seg selv.

De andre faktorene er rett og slett ikke sterke nok til å forklare de markante forskjellene i bibliotekbruk mellom yrkesgruppene. Den voksne, yrkesaktive befolkningen styres av Matteus-prinsippet: den som har, han skal få.

De som arbeider med språk, tekster og dokumenter på jobben, vil lettere oppsøke en ny tekstverden i fritida. De som jobber manuelt, velger heller andre fritidssysler.

Bibliotekbruk i kunnskapssamfunnet

I Norge er jordbrukssamfunnet fjern fortid. Bare fire prosent av de sysselsatte jobber i jordbruket. Industrisamfunnet er på hell. Tjue prosent arbeider i industrien - det er en nedgang på fem prosentpoeng siden 1955.

Det er profesjonene som overtar. I dag har en fjerdedel av befolkningen høyere utdanning. Om tredve år er tallet trolig det dobbelte. Flertallet vil jobbe i kunnskapsyrker.

Dette lover jo godt for bibliotekene. Vår beste brukergruppe vokser og vokser. I en rettferdig verden ville antall besøk og antall utlån vokse tilsvarende.

Men verden er dessverre mer komplisert. Antalle langtidsutdannede går opp. Men mye tyder på at deres interesse for biblioteket er på vei nedover.

Vi har ikke statistikk som viser dette direkte. Men vi kan bruke de tallene vi har til å sannsynliggjøre påstanden.

Da resonnerer jeg slik:

1. Personer med høyere utdanning er langt mer aktive bibliotekbrukere enn de som bare har ungdomsskole eller videregående skole. I år 2000 besøkte den første gruppen folkebiblioteket nesten dobbelt så hyppig som den andre.
2. I løpet av nittiåra gikk utdanningsnivået for de "yngre voksne", det vil si personer mellom 25 og 44 år, betydelig opp.
3. Etter hvert som personer med høy utdanning fortrengte personer med lav utdanning burde bibliotekbruken ha steget.
4. Siden dette ikke skjedde (Tabell 4), må bibliotekbruken innenfor hver utdanningsgruppe ha sunket i løpet av nittiårene.

I forhold til biblioteket står de yngre voksne på stedet hvil. Forskjellene mellom 1991 og 2000 er små. Men dette må ikke tolkes som en statisk situasjon.

Samfunnsutviklingen tilsier at bibliotekbruken burde ha gått opp. Den tilsynelatende stabiliteten er i virkeligheten et resultat av to trender som trekker i hver sin retning:

1. Antall personer med høy utdanning øker
2. Bibliotekbruken blant personer med høy utdanning synker

Barn og ungdom

Barn og unge er de mest aktive brukerne av folkebiblioteket. Barn under ni år kommer som oftest på biblioteket sammen med sine foreldre eller andre ledsagere, og vi har ikke egne tall for denne aldersgruppen.

I alderen 9-24 år er det omtrent sju av ti som oppsøker biblioteket. Blant de voksne (25 til 66 år) er omtrent halvparten aktive brukere. Blant de eldre (67+) synker tallet til en tredjedel.

Forandringen i bibliotekbruk i de yngre aldersgruppene har vært moderat gjennom nittiårene. Men selve mønsteret er interessant.

Brukerandelen blant de yngste gikk ned med fire prosentpoeng fra 1991 til 2000 (Tabell 5). Andelen blant ungdom økte med seks prosentpoeng (Tabell 6).

Samtidig gikk antall besøk per bruker betydelig ned i begge aldersgrupper.

Jeg vet ikke sikkert hvorfor det er slik. Men jeg kan formulere noen hypoteser:

Barn bruker først og fremst biblioteket på fritida. Deres bibliotekbruk synker pga. konkurransen fra elektroniske media (TV, video, PC) og det økte utbudet av andre fritidsaktiviteter. Bibliotekene opererer i et marked. Vi kjemper ikke om penger, men om oppmerksomhet.

Denne konkurransen om fritida betyr også at brukerne blir mindre "trofaste". I 1991 besøkte disse barna biblioteket 15 ganger i året. I 2000 var gjennomsnittlig antall besøk sunket til 10 - som er det normale for voksne bibliotekbrukere.

De utpregede "bibliotekbarna", de som har folkebiblioteket som sitt annet hjem, har blitt langt færre.

For ungdommen bør vi skille mellom fritidsbruk og utdanningsbruk av biblioteket. For fritidsbrukerne tipper jeg trenden er den samme som for de noe yngre barna: mindre bruk og færre besøk. Antall besøk sank fra 14 til 11 ganger i året (Tabell 6).

Når antall brukere mellom 16 og 24 år likevel gikk oppover, er det sannsynligvis utdanningsreformene som står bak. Kravene til egenaktivitet og prosjektrettet læringsarbeid fører elever og studenter tilbake til bibliotekene.

Tell dine brukere

Hittil har vi sett på sammenhengen mellom bibliotekbruk, på den ene siden, og yrke, utdanning og alder, på den andre. De flittigste brukerne finner vi altså blant:

• barn og unge
• elever og studenter
• mennesker i profesjonsyrker

Andre undersøkelser viser at biblioteket brukes mye

• av innvandrere
• av arbeidsløse og andre med mye fritid
• av tenåringsjenter
• av voksne kvinner

Det betyr at andre grupper i mindre grad tar biblioteket i bruk:

• voksne - spesielt voksne menn
• folk i tradisjonelle yrker - og gjerne med kort utdanning
• folk i heltidsjobb - spesielt hvis de ikke har yngre barn
• gutter i tenårene

Bibliotekene er i praksis nødt til å prioritere. Hvor mye skal de satse på å betjene de brukerne de allerede har? Hvor mye skal de satse på å lokke nye grupper til biblioteket?

Jeg kan ikke svare på bibliotekenes vegne. De må selv finne ut hva som er muligut fra deres egen arbeidssituasjon i deres egen kommune. Som statistiker sier jeg heller:

1. finn ut hvilke grupper som i særlig grad bruker ditt bibliotek
2. finn ut hvem som IKKE bruker det

Som politisk sosiolog sier jeg dessuten:

1. bruk tallene til å foreslå konkrete satsinger og utviklingsstrategier
2. diskuter strategiene med kommunen og med brukerne.

Når biblioteket - og eventuelt kommunen - har pekt ut veien framover, er det lett å komme fram til konkrete tiltak.

Om de faktisk virker, er en annen sak. Denne typen utviklingsarbeid innebærer alltid en viss usikkerhet. Vi må eksperimentere - gjerne i det små - og lære av våre erfaringer - positive som negative.

Arbeidet krever, med andre ord, at biblioteket og kommunen opptrer som lærende organisasjoner - og ikke som ferdig utlærte skolemestre.

Nye krav til biblioteket

- Bibliotekenes tradisjonelle oppgaver har vært å låne ut bøker, å svare på spørsmål og å gi rom for individuell lesing på stedet. I dag stiller brukerne større krav.

Skoleungdom trenger stoff og plass til gruppeoppgaver. Både unge og eldre vil ha adgang til nye medier som CD og video. Innvandrere ber om språkkurs.

Slektsforskere og lokalhistorikere trenger hjelp med å finne fram i de store digitale arkivene. Mange vil ha adgang til internett – og trenger opplæring i å bruke det.

Biblioteket er både en fysisk møteplass og en produsent av digitale tjenester. Skolen er beregnet på barn og unge. Biblioteket som sted er beregnet på alle aldersgrupper.

I lokalsamfunnet har folkebiblioteket vital betydning for mange slags aktiviteter som er knyttet til det skrevne ordet, til nye medier og til bruk av IKT. Vi vet at der har barn, skoleelever, studenter, familier, innvandrere, funksjonshemmede og andre sosiale grupper trygg og enkel adgang til bøker, aviser, musikk og digitale verktøy.

Kilde: SFP. Folkebiblioteket. Et sted å lære - på vei mot kunnskapssamfunnet

Krav til nye medier

Det startet med utlån. Folkebiblioteket var opprinnelig et sted der voksne kunne låne bøker med seg hjem. Etter hvert ble boksamlingene åpnet for barn. I dag har folkebiblioteket blitt et sted der innbyggerne får bred og gratis adgang til alle typer media.

De trykte bøkene står fortsatt oppmarsjert på hyllene. Men det er etterspørselen etter nye medier - musikk og tegneserier, lydbøker og video, DVD-er og internett - som øker mest.

Tar vi landets folkebibliotek under ett, omfatter de nye mediene fem prosent av samlingene - og står for 25 prosent av utlånet!

Bokutlånet pr. innbygger nådde toppen i 1993 og har deretter gått nedover. I de siste ti årene er det altså utlånet av nye medier som har sørget for å holde det samlede utlånet oppe.

De nye mediene illustrerer hva bibliotekene faktisk kan få til - når de kan satse på aktuelle og populære dokumenter. I så måte kan de fungere som en modell for en aktiv og levende boksamling.

De nye mediene hadde omløpstall mellom 3,1 og 10,2. Videofilmene lå høyest, med ti utlån i året, og musikkdokumentene lavest, med 3 utlån. Men alle de nye mediene tilfredstilte Moores krav: at mediene i en aktiv samling bør lånes ut minst tre ganger per år.

Bøkene lå langt dårligere an. En typisk barnebok lånes ut 1,2 ganger i året, mens en gjennomsnittlig voksenbok lånes ut tre ganger på fire år. Dette er usedvanlig lave tall. De betyr i praksis at hyllene er stappet fulle av bøker ingen er interessert i å lese.

Krav til å veilede

Medieverdenen er stor, rikholdig og dårlig merket. På biblioteket er adgangen til disse "nye tekstene" kombinert med veiledning. Bibliotekarene og andre ansatte hjelper deg med

1. å besvare det du lurer på
2. å finne det du trenger
3. å anvende det du har funnet

Bibliotektjenestene på stedet er alt som foregår i dette samspillet mellom fagfolk, tekster og brukere. Og de fleste folkebibliotekarer oppfatter denne arenaen - dette konkrete handlingsfeltet - som sentrum i sitt profesjonelle arbeid (Tabell 9).

Det som er felles for disse tjenestene, er deres tilknytning til tekster. I hvert fall hvis vi aksepterer et utvidet tekstbegrep, som omfatter tekster i alle medier: skrift, bilde, lyd, video, spill og interaktive programmer.

Utlån og innlevering er enkle operasjoner som kan ivaretas av assistenter - eller av maskiner. Men brukernes omgang med tekstene har lag på lag av kompleksitet. Lesning er ikke bare en ensom time med en ensom bok.

For å beskrive bibliotekets virkefelt i dag, er det nødvendige å utvide bildet av tekst og lesning. Den stille, innadvendte fordypelse er bare en av mange former. Lesning er all tilegnelse av tekst, enten den skjer alene eller i samvær med andre.

Krav til å delta

Lokale strategier

Folkebibliotekene kan spille en langt mer utadrettet rolle i lokalsamfunnet enn den vi tradisjonelt tenker på. Vi vet også at folkebiblioteket i stadig høyere grad blir brukt som arbeidsplass, møteplass og et "sted å være".

I industrisamfunnet fungerte de fleste bibliotek som utlånssentraler. Det de lånte ut bidro både til kulturelle opplevelser og til faglig kunnskap. Bibliotekene trengte ikke å jakte på brukerne - de kom selv til berget. Bøker, tidsskrifter og aviser var knappe goder.

I kunnskapssamfunnet er knappheten erstattet av overflod. Folkebibliotekene trenger derfor å arbeide langt mer bevisst, oppsøkende og utadrettet. Bibliotekene har fortsatt viktige kulturelle oppgaver. Men det jeg nå vil legge vekt på, er bibliotekenes forhold til lokale kunnskapsbehov og utviklingsstrategier.

I overgangen fra industri- til kunnskapssamfunn skjer det dype forandringer i bibliotekets omverden. Alle kan se at brukerne forandrer seg. Men i bakgrunnen skifter også kommunene karakter.

Det kommunale hamskiftet er tydeligst i de små kommunene. Noen steder blir bibliotekene tuktet, tynt og presset mot veggen - fordi de oppfattes som en ren utgiftspost på budsjettet. Staten kan hindre at de dør, men ikke at de sultefores.

Andre steder blir de løftet opp og fram - fordi framsynte rådmenn, politikere og bibliotekarer har en dypere forståelse av de langsiktige tendensene i norsk økonomi og samfunnsliv.

De vitale folkebibliotekene er villige til å utforske nye og utradisjonelle roller. De har tettere lokale nettverk. De viker ikke tilbake for å engasjere seg i pedagogikk eller produksjon - hvis det er det lokalsamfunnet trenger.

Faglige kunnskaper

Folkebibliotekene er ikke bare fritid, flukt og fantasi - de kan også utvikle roller som knytter dem til arbeidets krav, hverdagens strev og lokalsamfunnets økonomiske utvikling. Det er ikke forbudt. Det strider ikke mot gratisprinsippet. Det er bare uvant.

"Folkebibliotekets formål er å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet", står det i Reglement for folkebibliotek - veiledende retningslinjer. - "Biblioteket skal gi den enkelte best mulig anledning til å tilegne seg faglige og allmenndannende kunnskaper, ...".

Bibliotekene er fleksible kunnskapsinstitusjoner. De kan engasjere seg i læring og i næring på mange ulike måter, avhengig av lokale behov. Kunnskapsprofilene varierer fra sted til sted. Men bak alle variasjonene finnes en faglig kjerne.

Den grunnleggende fagkunnskapen blir ikke forandret. Bibliotekarer må fortsatt være eksperter på organisering, beskrivelse, lagring, gjenfinning og tilrettelegging av kunnskapens medier.

Det som skjer i overgangen til kunnskapssamfunnet betyr først og fremst at gamle grenser utviskes. Folkebibliotekene blir mer lik fagbibliotekene - og begge blir tettere knyttet til læring og produksjon - altså til kunnskapens sosiale kretsløp.

De bibliotekene som har vunnet fram i lokalsamfunnet, har alliert seg med sine kommuner og sine regioner. De har skaffet seg prosjektmidler ved å samarbeide. De har ikke bedt om penger - de har tilbudt løsninger. De har utviklet nye ferdigheter - og skaffet seg nye posisjoner. De har snakket motpartens språk. Bibliotek-Norge trenger flere slike: innovatører, stifinnere, folk som krysser grenser.

Krav til å bli synlig

For omtrent førti år siden skrev Jürgen Habermas - Borgerlig offentlighet - en bok som fikk varig betydning for generell politisk debatt - og for bibliotekfaget.

Habermas betraktet "offentligheten" - eller den brede offentlige debatt - som et sosialt fenomen og undersøkte hvordan debattens mekanismer og strukturer forandret seg ved overgangen fra det 18. til det 19. århundre.

I dag skjer det en ny, dyp strukturendring i den offentlige debatten. De rike, levende, kreative diskusjonene forflytter seg fra massemedia til internett. På nettet hersker samizdat. Alle som vil, kan utgi sin egen avis, sitt eget tidsskrift, sine egne bøker.

Trykkefriheten har fått sin egen teknologi. Ingen meninger kan undertrykkes. Ingen manuskripter kan refuseres. Dette er unikt. Dette er en demokratisk revolusjon. Bibliotekarer som ønsker nye merkesaker, kan løfte fram den nettbaserte publiseringen: diskutere den, presentere den og legge til rette for den.

Thomas Brevik har spurt om 2005 blir bibliotekbloggenes gjennombrudd. Jeg tror svaret nærmer seg et JA. Det er imidlertid ikke nok at en håndfull åndfulle bloggere er aktive. Et gjennombrudd for blogger får bare betydning dersom det fører til et gjennombrudd for å delta.

Nettet er grunnleggende interaktivt. På 1800-tallet var det viktig for demokratiet at folk leste (og ble mer opplyste). I dag er det langt viktigere at folk deltar i de politiske diskusjonene ved å skrive - og bli lest. Skriftlige ytringer har vesentlig større gjennomslagskraft enn de muntlige.

Blogger, wikier, kommentarknapper og epostlister er bare et middel. Målet er dialog, medvirkning og medbestemmelse. I siste instans dreier det seg om makt til å forme samfunnet.

Ask, 14. mai 2005
Tord Høivik