Bislett eller Blindern:
Hvilken FoU-modell følger
HiO?
Vevstedet Gode råd
Veivalget
Det første FoU-løftet var kvantitativt. I dag bruker HiO 25% av sine
faglige ressurser til FoU. Det neste FoU-løftet må gjelde innhold og
kvalitet. Og da kommer straks spørsmålet: hvilken type FoU vil Høgskolen
oppmuntre?
Universitetene har tunge og sterke tradisjoner når det gjelder
forskning. Høgskolenes FoU-tradisjoner er unge og ferske. Det etablerte
har stor tiltrekningskraft. Hvis universitetsmodellen ikke er den beste
modellen for høgskolene - hvordan bør da høgskolene utforme og forstå sin
forskningsvirksomhet?
I løpet av de nærmeste ukene skal Høgskolen ta stilling til sin
FoU-strategi for de neste fem årene. Rådet skal diskutere forslaget 14.
februar og Styret skal (forhåpentligvis) vedta ny FoU-plan 29. mars.
I denne kommentaren ser jeg ikke på de konkrete forslagene, men på det
langsiktige veivalget jeg tror høgskolen står overfor - blant annet når
det gjelder FoU-satsing..
Omorganisering
For ti år siden besto den offentlige høgskolesektoren av mer enn 120
institusjoner. I dag har vi 26 høgskoler. I tillegg kommer de fire
universitetene, seks vitenskapelige høgskoler, to kunsthøgskoler - og 26
private høgskoler med studietilbud som er godkjent etter
privathøgskoleloven.
Alle de offentlige institusjonene er nå styrt av samme lovverk (Lov om
universitet og høgskoler). Mjøsutvalget har foreslått at høgskoler, hvis
de oppfyller bestemte faglige krav, skal kunne omdannes til universiteter.
Høgskolen i Bodø fått rett til å tildele doktorgrad i bedriftsøkonomi -
mot protester fra universitetene har . Høgskolen i Tromsø har funnet en
enklere løsning: fusjon med naboen (Universitetet i Tromsø).
Regionalpolitikk
Høgskolen i Stavanger har opprettet et utviklingsfond for faglig
kvalifisering. Fondet er i dag på 100 millioner kroner. Høgskolen i Agder
tenker likedan. Når Østlandet, Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge har
universiteter, er det bare rett og riktig at Sørlandet får være med.
Og Østlandet - hva er nå det? Høgskolene i Oppland og Hedmark har
seriøse planer om et felles "Mjøsuniversitet". Hvilken glede har vel
innlandet av Oslogryta?
Kampen om FoU-ressursene
Universitetene er ikke særlig glade for utviklingen. De ønsker -
naturlig nok - å beholde dagens system, med universiteter og
vitenskapelige høgskoler på den ene siden, og yrkesrettede høgskoler på
den andre.
Høgskolene har til sammen flere studenter enn universitetene. Hvis 26
høgskoler skal bygge opp sin forskningsvirksomhet til universitetsnivå, og
deretter konkurrere om midlene fra Norges Forskningsråd, blir det langt
flere som kjemper om FoU-ressursene. De offentlige bevilgningene til FoU
vil trolig øke i årene framover. Men ingen tror at det blir nok til alle
gode formål.
Universitets framtid
Debatten rundt Mjøsutvalget har først og fremst dreid seg om
universitetenes rolle i framtida. Den sterkeste motstanden, med Rune
Slagstad som frontfigur, har kommet fra universitetene.
Skal dannelse eller nytteverdi dominere? Skal universitetene først og
fremst betraktes som kulturinstitusjoner, der forskerne søker kunnskap og
studentene søker innsikt - for dens egen skyld. Eller skal de styrke sin
rolle som produsenter av nyttig og anvendbar kunnskap, til gode for norsk
forvaltning og næringsliv?
Det omvendte problemet
Denne debatten er spennende og viktig - men lite relevant for en
utpreget profesjonshøgskole. Profesjonenes bærende verdier er jo nettopp
nytteverdier. Deres tradisjon, deres identitet og deres verdigrunnlag er
forankret i en utøvende praksis - ikke i en avsondret og reflekterende
teori.
Jeg mener ikke at profesjonene ser bort fra kultur og dannelse.
Utdanningsløpene skal bibringe modning, forståelse og ansvar i tillegg til
alle de nødvendige tekniske ferdighetene. Men dannelsesidealet er, på en
helt annen måte enn i det humboldske universitet, knyttet til det
praktiske liv.
Fra Humboldt ...
For Humboldt var filosofien det store, forenende kjernefaget. Det var
filosofien som skulle gi de spesialiserte vitenskaper en indre orden og
sammenheng. Og den høyeste dannelse er - i ordets opprinnelige betydening
- teoretisk. Det greske verbet theoreo betyr å se på,
betrakte, observere, kontemplere. Den akademiske dannelse dreier seg om å
erkjenne de store, overgripende sammenhenger - i Naturen, i Samfunnet, i
våre egne liv.
Profesjonene bruker det samme ordet, men de tilstreber noe annet. Det
er utøverens dannelse - i møtet med bruker, oppdragsgiver eller klient -
de vil sikre. Hvis vi holder oss til det greske, så er det
phronesis - en veloverveiet praktisk kyndighet - vi legger vekt på.
... til handling
Det kyndighet og kontemplasjon har felles, er jakten på helhet. Men der
vitenskapene søker helhet i kunnskap, søker profesjonene helhet i
handling. Universitetene belønner anskuelsen. Profesjonene belønner
realiseringen.
Høgskolen i Oslo er ikke et universitet, og har ikke noe sterkt ønske
om å bli et universitet. Men situasjonen er ustabil. Så lenge
universitetene og de rene profesjonsutdanningene levde i hver sin verden,
trengte de ikke forholde seg til hverandre. Men straks staten laget et
felles system for begge typer institusjoner, satte den i gang velkjente
sosiale prosesser.
En felles stige
Staten har snekret en felles stige, med universitetene på toppen. Så
lenge det er slik, vil mange ansatte og mange høgskoler ønske å klatre
oppover. De fleste vil bli bedre. Eller få det bedre. De gamle
distriktshøgskolene startet som kjent å klatre fra det øyeblikket de ble
født. Nå skotter også de rene profesjonshøgskolene på
stigen.
Universitetene befinner seg vel på stigens topp. De misliker klatringen
som foregår der nede. Det blir for trangt på det øverste trinnet. Men
ingen makt i verden kan få norske nordmenn fra Norge til å akseptere denne
typen ulikhet. Vi er jo innenfor samme lov!
Jo sterkere universitetene markerer sin overlegenhet, jo raskere vil
høgskolene ansette professorer og mobilisere distriktspolitikere. Med
klatrefantomene fra Sørlandet i spissen vil de kjempe seg oppover trinn
for trinn. Et slikt prosjekt gir mening i tilværelsen. Dette er
akademisk drift i praksis.
En annen stige
Hvis Høgskolen i Oslo skal velge noe annet, nytter det ikke å avvente
utviklingen. Høgskolens egen satsing på kompetanseheving, doktorgrader,
professorater og FoU-tid - som i seg selv er helt nødvendig - skaper nye
drivkrefter innenfor institusjonen. De fleste vil bli bedre. Hvis de bare
kan bli bedre ved å nærme seg universitetene, vil de nærme seg
universitetene.
Skal profesjonsutdanningene ved HiO klare å motstå
universitetsmodellen, må de skaffe seg en annen modell. Det betyr bevisst
snekring av en annen stige - som rager like høyt, men som går i en annen
retning enn den akademiske.
Reflektert praksis
Det finnes ansatser til alternative kunnskapsmodeller i mange praktisk
orienterte fag : sykepleie, ledelse, design, systemutvikling,
konfliktløsning, arkitektur. Donald Schön har benyttet slike fagområder
til å utvikle ideer om "reflekterte praktikere".
Det er fullt mulig å finne "praksisteoretikere" med stor akademisk
tyngde : Heidegger og Wittgenstein (filosofi), Foucault og Bourdieu
(samfunnsteori), Winnicott og Satir (terapi), Norman og Winograd (design).
Høgskolen har også arrangert en rekke spennende konferanser og seminarer
om profesjonsfagenes og profesjonsutdanningenes særtrekk.
En praksisrettet FoU-strategi
Men klarsynte modeller, dyptpløyende bøker og glitrende foredrag har i
seg selv liten makt. Både staten og HiO har satt i gang prosesser som
fører høgskolen i retning av universitetsmodellen. Profesjonsutdanningene
har andre perspektiver og verdier enn universitetet.
Men klarer de å mynte dem ut i en FoU-strategi som markerer og
bekrefter det som er særegent for høgskolen? Den akademiske kulturen har
sterke tradisjoner og høy legitimitet når den sier: slik skal forskning
drives! Kan våre profesjoner bygge ut en alternativ og jevnbyrdig
forståelse av FoU? Eller blir "suget fra Blindern" for sterkt?
Kortvarig drift
Den akademiske driften vil uansett bli kortvarig. Universitetets
tradisjoner ble skapt i en tid da bare et par prosent av ungdomskullet som
fikk høyere utdanning. I dag nærmer vi oss femti prosent. Det er i hvert
fall snakk om en tyvedobling av studenttallet.
Jeg setter stor pris på de akademiske dyder. Arbeidsfellesskapet mellom
lærere og studenter (på høyere nivåer), de åpne forelesningene, den frie
grunnforskningen - selv evighetsstudenten - representerer dype og sterke
verdier.
Men disse arbeidsformene kan vanskelig være standarden for et tilbud
som 2/3 av Norges befolkning benytter seg av. Jeg kan forestille meg at
norsk høyere utdanning har humboldske enklaver, men ikke at Humboldt er
hovedprinsippet. Eliteutdanningens former kan ikke anvendes på
masseutdanningen.
Kunnskapsøkonomien presser like hardt på universitetssektoren som på
høgskolesektoren. Jeg er optimist på høgskolens vegne. Jeg tror faktisk de
ferske og uformede profesjonshøgskolene kan ha større sjanser til å ta
kunnskapssamfunnet på alvor - enn de ærverdige og tradisjonsrike
universitetene. Det er lettere for praktikere å akseptere kunnskapens
praktiske karakter.
Og da kan vi kanskje, like godt først som sist, velge en FoU-strategi
som vektlegger kunnskapsproduksjon innenfor praksisfeltet.
Publikasjoner
- Glenn McGee. Phronesis in clinical medicine. HTM
- Hans Skoie og Øyvind Såtvedt. Forskning, kultur og autonomi. Et
bidrag til debatten om den frie universitetsforskning. Oslo: NIFU,
1998. (=NIFU-rapport 17/98)
Personer
- Wilhelm von Humboldt. Kort biografi. HTM
- Donald A. Norman. Hjemmeside. HTM
- Virginia Satir. Kort biografi. HTM
- Donald Schön. Educating the reflective practitioner. HTM. Kort biografi.
HTM
- D. W. Winnicott. Ressursside. HTM
- Terry Winograd. Hjemmeside. HTM
12.2.01 |