Folkebibliotek og næringsutvikling

Næringsutvikling

Overgangen fra industrisamfunn til kunnskapssamfunn har store konsekvenser for distrikts-Norge. Dette er spesielt synlig i industrikommunene, både de som var bærere av gamle industritradisjoner - som Kongsberg, Horten og Porsgrunn - og de som ble preget av storstilt industrireising i forrige århundre - som Årdal, Odda og Mo i Rana. De gamle produksjonsmåtene er ikke lenger konkurransedyktige. Hjørnesteinsbedriftene blir lagt ned - og erstattet av mindre, kunnskapsbaserte virksomheter.

Men også jordbruks- og fiskerikommunene merker kravene til omstilling. Det blir færre og færre arbeidsplasser i primærnæringene. Stadig flere ungdommer får utdanning på høyere nivå - og reiser ut hvis de ikke finner arbeid lokalt. Det vil alltid være behov for offentlige ansatte med midlere og høyere utdanning. Men de kommunene som ikke klarer å skape kunnskapsbaserte arbeidsplasser utenfor offentlig sektor, mister glød og dynamikk.

Byenes tiltrekningskraft er overvurdert. Natur og miljø er fortsatt grunnverdier i norsk kultur. Dersom småkommunene kan tilby variasjon, spenning og utfordrende jobber, har de langt større muligheter for å beholde sine ungdommer og for å trekke til seg innflyttere.  Dersom vi betrakter folkebiblioteket i dette perspektivet, kan det utvikles til en viktig ressurs for kulturtilbud, kompetanseheving, næringsutvikling og økonomisk vekst.

Det finnes gode forbilder. Troms fylke har gjennom flere år satset sterkt på bibliotek som læringsarena. I Nord-Troms er bibliotekene i Salangen, Lavangen, Karlstad, Ibstad, Bjarkøy og Skjervøy utviklet til lokale studiesentra. Her kan du studere et tyvetalls fag - fra innovasjonsledelse og offentlig rett til spesialpedagogikk og tegnspråk. Forelesninger og diskusjoner gjennomføres som videokonferanser i bibliotekenes grupperom. Det er særlig Universitetet og Høgskolen i Tromsø som leverer studietilbudene, men det er også mulig å være fjernstudent ved andre læresteder. Midt i Norden (MIN) gir folk utdanning der de bor - og mange norske kommuner deltar.

Noen steder begynner fylket også å utvikle biblioteket som "næringsarena". Biblioteket i Nordreisa er samlokalisert med kommunens næringshage, der et dusin mindre virksomheter deler resepsjonstjenester, teknisk utstyr, møterom (med toveis video), og - selvsagt - bibliotek. Halti nasjonalparksenter ligger i samme bygg - og biblioteket har ansvar for senterets informasjonstjeneste utenfor høysesongen, som går fra juni til august.

I Oppland bidrar bibliotekene - med fylkesbiblioteket som motor - til systematisk kompetanseutvikling i næringslivet. Totens sparebank og lokale bedrifter er partnere. Også i Oppland er reiseliv et viktig satsingsområde. Regionrådet i Valdres - som omfatter kommunene Etnedal, Sør-Aurdal, Nord-Aurdal, Vestre Slidre, Øystre Slidre og Vang - ønsker å utvikle turisme knyttet til stølslivet. Her må det lages profesjonelle nettsider med turistinformasjon.

Og mere til. I kunnskapssamfunnet vil mange turister ønske å gå dypere inn i stølslivets historie, tradisjoner og til og med naturgrunnlag - de er jo akademikere i utgangspunktet. Hvem kan utvikle og drifte en slik krevende lokal kunnskapsbase - uten at det koster granskauen? En travel turistsjef? Et kreativt reklamebyrå? Et datafirma med unge, hyggelige nerder?

Nei, nei, og atter nei! Hvem skal da regionrådet henvende seg til? Finnes det ingen lokal kompetanse. Er det ingen vi kan engasjere til å hente inn, tilrettelegge og formidle turistressurser på nettet? Er vi så fattige på kunnskap her i bygda?

Jeg sier ikke mer ...

Nye roller - gamle ferdigheter

Disse eksemplene viser at folkebibliotekene kan spille en langt mer utadrettet rolle i lokalsamfunnet enn den vi tradisjonelt tenker på. Folkebibliotekene er ikke bare fritid, flukt og fantasi - de kan også utvikle roller som knytter dem til arbeidets krav, hverdagens strev og lokalsamfunnets økonomiske utvikling. Det er ikke forbudt. Det strider ikke mot gratisprinsippet. Det er bare uvant.

"Folkebibliotekets formål er å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet", står det i Reglement for folkebibliotek - veiledende retningslinjer. - "Biblioteket skal gi den enkelte best mulig anledning til å tilegne seg faglige og allmenndannende kunnskaper, ...".

I overgangen fra industri- til kunnskapssamfunn skjer det dype forandringer i bibliotekets omverden. Alle kan se at brukerne forandrer seg. Men i bakgrunnen skifter også kommunene karakter. Det kommunale hamskiftet er tydeligst i de små kommunene. Noen steder blir bibliotekene tuktet, tynt og presset mot veggen - fordi de oppfattes som en ren utgiftspost på budsjettet. Staten kan hindre at de dør, men ikke at de sultefores.

Andre steder blir de løftet opp og fram - fordi framsynte rådmenn, politikere og bibliotekarer har en dypere forståelse av de langsiktige tendensene i norsk økonomi og samfunnsliv. De vitale folkebibliotekene er villige til å utforske nye og utradisjonelle roller. De har tettere lokale nettverk. De viker ikke tilbake for å engasjere seg i pedagogikk eller produksjon - hvis det er det lokalsamfunnet trenger.

Bibliotekene er fleksible kunnskapsinstitusjoner. De kan engasjere seg i læring og i næring på mange ulike måter, avhengig av lokale behov. Kunnskapsprofilene varierer fra sted til sted. Stølslivet er dårlig utviklet i Nord-Troms, og jeg kan ikke anbefale torskefisket i Valdres. Men bak alle variasjonene finnes en faglig kjerne. Den grunnleggende fagkunnskapen blir ikke forandret. Bibliotekarer må fortsatt være eksperter på organisering, beskrivelse, lagring, gjenfinning og tilrettelegging av kunnskapens medier.

Det som skjer i overgangen til kunnskapssamfunnet betyr først og fremst at gamle grenser utviskes. Folkebibliotekene blir mer lik fagbibliotekene - og begge blir tettere knyttet til læring og produksjon - altså til kunnskapens sosiale kretsløp. I industrisamfunnet fungerte de fleste bibliotek som utlånssentraler. Det de lånte ut bidro både til kulturelle opplevelser og til faglig kunnskap. Bibliotekene trengte ikke å jakte på brukerne - de kom selv til berget. Bøker, tidsskrifter og aviser var knappe goder.

I kunnskapssamfunnet er knappheten erstattet av overflod. Folkebibliotekene trenger derfor å arbeide langt mer bevisst, oppsøkende og utadrettet. Bibliotekene har fortsatt viktige kulturelle oppgaver. Men det jeg her har lagt vekt på, er bibliotekenes forhold til lokale kunnskapsbehov og utviklingsstrategier.

De bibliotekene som har vunnet fram, har alliert seg med sine kommuner og sine regioner. De har skaffet seg prosjektmidler ved å samarbeide. De har ikke bedt om penger - de har tilbudt løsninger. De har utviklet nye ferdigheter - og skaffet seg nye posisjoner i lokalsamfunnet. De har snakket motpartens språk. Bibliotek-Norge trenger flere slike: innovatører, stifinnere, folk som krysser grenser.