Søndag kveld: Nyhetsbrev for SFP
2005 : Nummer 1-12

Fra og med nummer 13, 2005, blir Søndag kveld publisert på Plinius.

Hva skal vi med IFLA? 12/05 - 20. mars (palmesøndag)

Reform og innovasjon

IFLA er - i likhet med FN - både en nødvendig og en frustrerende organisasjon. IFLAs gode, hyggelige, spennende og interessante sider skrives og snakkes det mye om. Organisasjonens behov for reform og innovasjon er det færre som tar opp - i hvert fall i for åpen scene.

Alle store organisasjoner har tendenser til "seg-selv-nok-het": det skjer så mye innenfor systemet at signalene fra verden utenfor ikke blir hørt. Siden IFLA samtidig er en viktig forkjemper for ytringsfrihet, er den heldigvis programforpliktet til å lytte - spesielt hvis man tar opp kritiske spørsmål med et ønske om forbedring.

Møte i maurtua

Sissel Nilsen er medlem av IFLAs Governing Board - altså det øverste styringsorganet mellom konferansene - og har gjennom årene gjort en stor faglig og politisk innsats. Sissel har også nettopp skrevet to artikler som oppmuntrer til norsk deltakelse på IFLA i sommer - en i Bibliotekforum og en i Bibliotekaren. Begge kom i marsnumrene.

Jeg støtter Sissels oppfordring fullt ut. Jeg har vært med på to konferanser - i Beijing og Berlin - og har hatt stor glede av å oppleve det sydende og mangfoldige livet i denne bibliotekarmaurtua. Samtidig ønsker jeg at Oslo-konferansen, gjennom sterk norsk og nordisk deltakelse, kan bidra til å utvikle IFLA som organisasjon.

Byråkrati og reform

Det krever imidlertid et politisk perspektiv - i tillegg til de rike sosiale og faglige opplevelsene som IFLA er full av. I IFLA-kretser regnes de nordiske landene som pådrivere for reform. Og både den nåværende og den påtroppende presidenten, henholdsvis Kay Raseroka fra Botswana og Alex Byrne fra Australia, oppfattes som reformorienterte.

Jeg har opplevd IFLA som en tung, uoversiktlig og byråkratisk organisasjon, der det er svært vanskelig for mindre bibliotek og for enkeltpersoner uten tunge organisasjoner i ryggen å påvirke de grunnleggende strukturene og de sentrale beslutningsprosessene. Jeg sier ikke dette som frustrert privatperson, men som sosiolog og organisasjonslærer for bibliotekarer. Drivkraften er nysgjerrighet. Menneskene i IFLA-systemet kan være hyggelige nok - det er mekanismene som holder svært mange vanlige bibliotekarer på avstand. Hvorfor blir det sånn?

Reiselyst og overskudd

La oss se på en sentral komponent: at disse gigantiske konferansene holdes hvert eneste år, mens andre profesjoner klarer seg fint med møter hvert annet, hvert tredje eller hvert fjerde år.

"Mange spør om det virkelig er nødvendig å arrangere disse store kongressene hvert år", sier Sissel. "Selv har jeg vært med på å reise spørsmålet i hovedstyret, men har etter hvert funnet meg i at de fleste medlemsland ønsker årlige konferanser. Særlig markert har dette vært fra land i Asia, Afrika og Latin-Amerika og fra Øst- og Søreuropa. Mange uttaler at hvis de skal få reise utenlands, så må anledningen være en stor internasjonal konferanse. Etter hvert som IFLA-kongressene har utviklet seg, betyr inntektene fra kongressen og utstillingene også mye for IFLAs økonomi."

Dette betyr i klartekst:

1. Årlige verdenskongresser er ikke nødvendige av faglige grunner. De forekommer nesten ikke for andre profesjoner.
2. Det er deltakere fra "ikke-rike" land som ønsker årlige kongresser. Da får de lettere støtte til å reise utenlands.
3. IFLA har blitt avhengig av overskuddet fra kongressene. Organisasjonen har malt seg inn i et hjørne.

Interesser og vedtak

Jeg tror denne analysen kan tas et par skritt videre.

1. De som sitter i beslutningsorganene, velges normalt for fire år av gangen.
2. Deltakelse på IFLA koster - med reise og opphold - fort vekk femten tusen kroner. De som velges, må altså, på en eller annen måte, disponere minst seksti tusen kroner til IFLA-arbeid gjennom perioden.
3. De aller fleste beslutningstakere på IFLA må derfor ha sterke organisasjoner i ryggen. Og det må være disse "faste" deltakerne - fra land i sør og øst - som står bak ønsket om årlige møter. Det er jo i praksis de som sitter i beslutningsorganene.

Det er neppe slik at vanlige bibliotekarer verden over ønsker årlige konferanser. Det er den faste kjernen som gjerne vil ha reisemuligheter hvert eneste år, i stedet for hvert annet eller hvert tredje. Ønsket er høyst menneskelig og fullt forståelig - men det samsvarer ikke med den jevne bibliotekars interesser.

Når de faste deltakerne ønsker årlige IFLA-møter, kan det ikke skyldes en mangel på internasjonale bibliotekmøter i og for seg. Verden flommer over av faglige møter og konferanser - ikke minst fordi slike konferanser kan gi arrangørene et behagelig overskudd. Vi sier ikke nei takk til Krim eller Kreta hvis arbeidsgiveren betaler. Men det er sikkert lettere å få tilskudd som fast komitemedlem.

På stedet hvil?

I sum bidrar "årligheten", vil jeg tro, til å sementere maktforholdene i organisasjonen. Den blir langsom, topptung og lite endringsvillig - som også FN eller UD er det. Nordiske representanter har stilt spørsmål, men flertallet av de som er innenfor ønsker noe annet. Må vi da belage oss på årlige møter for all framtid?

Jeg kan vanskelig tenke meg en medlemsrevolusjon. Ta folkebibliotekene. IFLAs seksjon for folkebibliotek har ca. tre hundre medlemmer. Det finnes mange titusener av folkebibliotek i verden. Men disse vil neppe melde seg inn og overta styringen - de oppfatter ikke IFLA som nær nok og relevant nok.

Langsomme revolusjoner

Derimot skjer det en langsom revolusjon utenfor IFLA. Den er teknologisk av natur, og skaper muligheter for tett og tillitsfullt samarbeid utenfor de gamle organisasjonsapparatene. Kommunikasjonsteknologien sprer seg med stor kraft - ikke bare i det Vesten, men i hele verden. I dag er det USA som har flest internettbrukere - om noen få år vil det være Kina.

Epost og blogger gir det tekniske grunnlaget for samarbeid - og en rekke globale grupper har tatt dem i bruk. Jevnlig kontakt fører til varige relasjoner. Varige relasjoner skaper faste nettverk. Faste nettverk utvikler prosjekter og politiske strategier. De gamle organisasjonene må tilpasse seg eller bli marginalisert. På to år skjer det mindre enn man tror, sier Bill Gates - men på ti år skjer det mer enn vi forventer.

Jeg gleder meg til Oslokongressen - og håper mange fra SFP vil delta. Også med konstruktiv kritikk. Ingen har vondt av litt rød pepper. La oss så møtes igjen om ti år for å se om Mr. Gates har rett.

Ask, 20. mars 2005
Tord Høivik

Janus som journalist : 11/05 - 13. mars

Porter og dører

Døren har en dobbelt funksjon: den gir adgang til huset - og adgang til verden utenfor. Dørstokken er en viktig grense. Det er derfor bruden skal bæres inn i huset. Den romerske guden Janus er skytsgud for porter og dører - ianua på latin. Han avbildes som kjent med et dobbelt ansikt. Det ene ser framover og det andre ser bakover. Janus har gitt navn til måneden januar, som åpner årets syklus. Mens ianua er roten til det engelske ordet for vaktmester: janitor.

Som Trond Viggo Torgersen har vaktmesteren et særegent forhold til dører. Han vører ikke dørstokkens grensesettende funksjon. Han er borte når mest man trenger ham, og raser fortrinnsvis inn på scenen når sending pågår. - Ærre ikke her lampa har gått, ´a?

Biblioteket som ideal

Jeg tenkte på Janus da jeg leste Gudleiv Forrs engasjerte forsvar for folkebiblioteket på tredje side i lørdags-Dagbladet (12. mars). Forr skrev om leseselskaper og almuebibliotek, møteplasser og forskningens verden, gratisprinsippet og Google. Han gjorde åpenbart mye forarbeid. Han nevner Jostein Fets bøker om skrivende og lesende bønder. Han har snakket med rådmannen på Inderøy og hentet fram godbiter fra Efesos, der brukerne kunne avslutte bibliotekbesøket med en tur til badeanstalten eller bordellet.

- Biblioteket har en historie som strekker seg tilbake til Babylon. Det spilte en helt sentral rolle i antikkens Hellas. ... I Norge spilte det en vesentlig rolle i demokratiseringen og nasjonsbyggingen. En slik institusjon bør kunnskapssamfunnets rådmenn, ordførere og stortingspolitikere avholde seg fra å gå løs på.

Man kunne tro han snakket om Kjerka. Forr startet med Svanhild Aabøs avhandling - og jeg oppfatter artikkelen som et angrep på den økonomiske begrunnelsen for folkebibliotekene:

- Men det var helt andre verdiforestillinger <enn de økonomiske> som var motivet for de første boksamlerne som stilte sine bøker til disposisjon for et lesende publikum.

Artikkelen var god den. Men Janus har altså to ansikter. Det historisk baserte forsvaret av biblioteket er for statisk og for romantisk. Det blir for statisk fordi Forr - som de aller fleste - undervurderer teknologiens rolle i historien. Ta norsk skipsfart. Seilskipenes historie gikk også tilbake til Babylon. Vikingskipene spredte norske varer og voldsmenn over store deler av EU. Vår ære og vår makt har hvite seil oss brakt. Men nostalgien var maktesløs mot teknikken. I dag er det metallfuglene som frakter oss fra kyst til kyst. Vi sitter som sild i tønne, men sparer tid og penger.

Forsvaret blir for romantisk, fordi ulike tidsepoker sauses sammen. Bibliotenes historiske kontinuitet overvurderes. Forr prøver å forsvare oss ved å presentere biblioteket som et ideal. En slik institusjon kan da ikke rådmenn, ordførere og politikere beskjære med sine små budsjetthøvler!

Systematisk tvil

Men biblioteket er ingen løypestreng til fortida. Biblioteket spilte slett ingen sentral rolle i antikkens Hellas. De sentrale greske institusjonene var templene, teatrene, idrettsplassene og folkeforsamlingene. I Roma kom kamparenaene og de offentlige badene i tillegg. Den antikke kulturen utspilte seg i store offentlige rom. Det fantes bibliotek - men Hellas og Rom var langt mer preget av muntlig kultur. Varros avhandling om bibliotekteknikk har gått tapt, mens Quintilians retoriske hovevedverk - Institutio Oratoria - har overlevd. For å nevne ett eksempel.

Bibliotekene er glimrende institusjoner, og jeg støtter dem med glede. Men det er ikke dermed sagt at alle argumenter som føres i marked for bibliotekenes samfunnsmessige verdi bør slukes med hud og hår. Bibliotekenes store betydning for demokratisering og nasjonsbygging er en historisk tese heller enn et historisk faktum. Siden slutten av 1700-tallet har folkebibliotekene vært en komponent i de store norske samfunnsprosjektene, fra allmuens opplysning til demokrati og velferd for alle. Men hvor stort eller hvor lite bidraget har vært, kan bare avdekkes ved ny forskning og - ikke minst - nye, kritiske forskningsmodeller.

Glorifisering er en naturlig del av kulturbyggingen. Det gjelder både nasjoner, profesjoner og institusjoner. Vi husker det ærerike og glemmer det ynkelige. Vi framhever harmoniene og fortier dissonansene: - Her hos oss er vi en eneste stor og lykkelig familie!

Enhver reflektert historiker vet dette. Fra tid til annen er det også noen som står fram og presenterer fortida i et skarpere lys - vi kaller dem historiske revisjonister. Det har skjedd med okkupasjonshistorien. Det kan også skje med bibliotekhistorien. Vitenskap er tvil satt i system.

Biblioteket som politikk

Ni dager før Forr skrev Tone Holmquist et like engasjert innlegg - med en helt annen vinkling - i Kommunal rapport (3. mars 2005). Hun forsvarer bibliotekene med økonomiske argumenter:

1. Kultur skaper trivsel og tilflytting.
2. Kultur hindrer spesielt unge jenter fra å rømmebygda.
3. Kultur skaper lokal identitet og lokalpatriotisme.
4. Kultur markedsfører kommunen og tiltrekker seg turister.
5. Kultur gir arbeidsplasser

Både Forr og Holmquist bruker små retoriske grep for å gjøre stoffet levende. Prinsippdiskusjoner er tunge å lese - derfor er det lurt å illustrere med konkrete navn og hendelser.

Forr er vokst opp på Inderøy - en liten kommune (ca. 6000 innbyggere) ved Trondheimsfjorden. Han ringer rådmannen og vil vite hvorfor kommunen har satset så mye på folkebiblioteket.

"Biblioteket er et fristed for mange, for de unge, for innvandrere og for gamle. De som driver det er entusiaster, glade i boka. Da er det ikke lett for en rådmann å gå på dem og forlange nedskjæringer".

Men dette gjelder folkebibliotek over hele landet - også de som har mistet ressurser. Finnes det andre årsaker til Inderøys suksess? Internett forteller meg at folkebiblioteket - som er et kombinasjonsbibliotek med Inderøy ungdomskole og Inderøy videregående skole - flyttet inn i nye lokaler i Kulturhuset i november 2003. De rød-grønne partiene står sterkt, med tre fjerdedeler av stemmene i 2003.

Biblioteket på Inderøy har altså alliert seg med skoleverket, som står høyt på dagens politiske dagsorden. Biblioteket er mer enn et fristed - det er en læringsarena. En plassering i kulturhuset gir mulighet for samarbeid med andre miljøer om arrangementer og tjenester. Biblioteket er mer enn bøker - det er en lokal partner for kulturtiltak. Dessuten styres Inderøy av partier som legger stor vekt på solidaritet og fellesgoder. Andre politiske grupperinger ville kanskje tenkt mer på skattelettelser og individuelle valgmuligheter.

Kommunal rapport sier at kultur også er en investering. Holmquist peker på Namsos - en by som ser store muligheter i et godt lokalt rockeband: DDE. Tvedestrand har blitt bokby, og Vadsø har satset på en næringshage for kunst og kultur. En bibliotekar kunne nevnt flere kulturelle investeringer: studierom i Midt-Troms, språkteknologiprosjektet SILK på Voss, Bluesbiblioteket i Notodden - og mange andre framsynte bibliotekinitiativ.

Jeg tror mer på en framtidsrettet diskusjonsstrategi. Folkebibliotekene har en aktverdig fortid. Men bibliotekhistorie er en interesse for de få. Norsk bibliotekhistorisk selskap har 81 medlemmer. Norsk bibliotekforening har mer enn tre tusen. Vi løfter ikke den norske skolen ved å henvise til utdanningsvesenet i Babylon. Vi styrker ikke oppdrettsnæringen ved å snakke om karpedammene i det gamle Roma.

Moralen er: forsvar biblioteket med kunnskapssamfunnet som ramme. Tenk framover og ikke bakover. Internett omkalfatrer alle litterære produksjonsprosesser. Google er allerede bibliotekenes største konkurrent. Ingen i Norge planla det slik - og bare de færreste ante hva som ville skje.

Internettrevolusjonen startet for femten år siden. Vi er - etter min vurdering - omtrent halvveis i løpet. Hvor er bibliotekene, studiesentrene, næringshagene og norsk språkteknologi etter ytterligere femten år? Det er her det nye handlingsrommet formes. Hvis biblioteket først og fremst forsvares med historiske argumenter, øker faren for at biblioteket skal bli historie.

Ressurser

1. Gudleiv Forr. Fra Babylon til Google
2. Tone Holmquist. Kulturens nye venn og alibi
3. Tord Høivik. Folkebibliotek og næringsutvikling
4. Micha F. Lindemans. Janus

6. mars - 10/05

Fire hundre prosent

Fredag 4. mars forsvarte min kollega Svanhild Aabø ved JBI sin doktorgrad om verdien av folkebibliotekene Selve avhandlingen heter The value of public libraries. A methogological discussion and empirical study applying the contingent valuation method. I denne artikkelen gir jeg en kort presentasjon av struktur og innhold.

Avhandlingens struktur

Avhandlingen består av fire fagartikler (fra 20 til 35 sider) og en lengre innledning (75 sider) som binder dem sammen. Den første artikkelen er også utgitt på norsk - det er kapittelet "Verdsetting av folkebibliotek", på s. 246-268, i boka Ragnar Andreas Audunson og Niels Windfeld Lund (red.) Det siviliserte informasjonssamfunn. Folkebibliotekenes rolle ved inngangen til en digital tid. (Oslo: Fagbokforlaget, 2001).

De tre neste artiklene, som er mer tekniske, heter:

• Rational choice and valuation of public libraries: Can economic models for valuating non-market goods be applied on public libraries? Her er Ragnar Audunson medforfatter
• Public library valuation, nonuse values and altruistic motivations. Her er økonomiprofessoren Jon Strand medforfatter.
• Valuing the benefits of public libraries. Her er Svanhild eneforfatter.

La meg med en gang si: mye av dette er svært krevende stoff. Selv førsteopponenten - den meget erfarne og høyst vitale professor Bob Usherwood fra University of Sheffield - ba Svanhild si fra hvis det var noe han ikke hadde forstått. For de som vil gjøre seg kjent med stoffet, uten å kjempe med komplisete økonomiske begreper, anbefaler jeg den norske artikkelen. Her blir problemstillingen og metodene presentert på en lettfattelig måte.

Den tyngste teksten, som må regnes som avhandlingens kjerne, er artikkel fire: Valuing the benefits of public libraries. Pressemeldingen om doktoravhandlingen sier litt om innholdet. Jeg håper Svanhild også vil lage en fyldigere populærversjon av dette stoffet.

Offentlige goder

Folkebibliotekene er et offentlig gode. I Norge - som i de aller fleste land - er det gratis å bruke bibliotekets tjenester. Noen må likevel betale for biblioteket. I Norge er dette kommunenes ansvar.

I tillegg bidrar fylkene med støttetjenester gjennom fylkesbibliotekene, og staten med støtte til ulike nasjonale tjenester, til innkjøpsordningen, til forfatterkompensasjon og til strategisk utviklingsarbeid (ABM-utvikling). Men kommunene er viktigst - og avhandlingen dreier seg bare om det kommunale nivået.

Mange goder har en slik karakter at de ikke kan - eller ikke bør - selges på et marked. I økonomisk teori er landets forsvar det klassiske eksempelet. Den tryggheten forsvaret (forhåpentligvis) gir en nasjon, kan ikke deles opp og selges i individuelle porsjoner. Hvis svenskene angriper, skiller de ikke mellom mitt hus og naboens. Vi blir begge okkupert av søta bror.

Når den tapre norske hær rykker fram over Romeriksåsene og kaster svenskene ut av Gjerdrum, kan de ikke la det bli igjen et par gossar hos naboen - fordi han ikke har betalt skatt. Forsvaret favner alle eller ingen. Slike udelelige fellesgoder kalles rene offentlige goder.

Bibliotekets tjenester har en mer sammensatt karakter. Bøker kan lånes ut gratis, men de kan også lånes ut mot en årlig avgift - som i Nederland - eller til stykkpris - som filmene i en videosjappe. Det er teknisk mulig å leie ut bøker og andre medier mot betaling. Når staten pålegger kommunene å levere gratis bibliotektjenester til innbyggerne, skyldes det andre hensyn.

Den vanligste økonomiske begrunnelsen kan formuleres slik: Bibliotekets tjenester skaper verdier. Bibliotekavgifter ville åpenbart (1) øke kommunens inntekter og (2) redusere forbruket av bibliotektjenester. Men de økte inntektene ville bli mindre - og kanskje langt mindre - enn de verdiene som ville gå tapt.

Dette er ikke noe vi positivt vet. Det er en hypotese. Og det er vanskelig å avgjøre om hypotesen er korrekt. Inntektene fra bibliotekavgifter kan telles og måles. Men hvordan i all verden kan vi beregne de verdiene som eventuelt går tapt på grunn av redusert bruk?

Hva er verdien av et bibliotek?

Avhandlingen dreier seg i bunn og grunn om denne spørsmålsstillingen. Svanhilds metode - betinget verdsetting (contingent valuation) - har tidligere blitt brukt ved en lang rekke studier av kultur- og miljøgoder som ikke omsettes på noe marked. Hva er verdien av en park? Av et teater? Av ren luft? Her brukes den på norske folkebibliotek.

Et tilfeldig utvalg på ca. ett tusen personer over 15 år ble intervjuet av et meningsmålingsbyrå i januar 2000. Personene ble (for å si det enkelt) spurt hvor mye de var villige til å betale for å opprettholde folkebibliotekets tjenester. Hovedkonklusjonen var enkel: sett under ett var publikum - i prinsippet - villig til å betale fire ganger så mye per hussstand som det bibliotekene faktisk koster (420 kroner pr. husstand i 2000).

Jeg må innrømme at innsamlingsmetoden var atskillig mer komplisert enn det jeg her gir inntrykk av. Svanhild samlet også inn andre data om personene: deres bruk av bibliotek, deres holdninger til bibliotek - og bakgrunnsdata om utdanning, bosted, interesse for kultur, m.m. Avhandlingen inneholder mye stoff om kulturøkonomi og målemetoder og mange kommenterte tabeller om detaljer i det empiriske materialet.

Konklusjon

Men som en første tabloid tilnærming - til et stort stoff og et krevende akademisk arbeid - kan vi likevel si:

Det brede publikum opplever at folkebiblioteket skaper verdier som langt overstiger det bibliotekene faktisk koster.

Hvorfor investere i pyramidespill når biblioteket gir en avkastning på 400 prosent?

27. februar - 09/05

Ormen Lange

Det er snart tid for statistikk. Over hele landet sitter biblioteksjefene og venter med lengsel. Hvor bliver Ormen Lange? Vanligvis ramler skjemaene inn midt i vintermørket. Men nå lyser sola på himmelen og påskemarsipanen i butikkene. Kommer ikke Olav Trygvasson?

På denne tida i fjor var debatten om bibliotekstatistiske problemer allerede i i full gang - jeg skrev senere en liten oppsummering. På grunn av KOSTRA har statistikken blitt et viktig anliggende for bibliotekene. Hovedprinsippene for årets statistikk blir neppe annerledes enn i fjor. Men det foregår et revisjonsarbeid, både i Norge og internasjonalt, som etter hvert vil påvirke den offisielle statistikken.

Det er ikke lett å få oversikt over dette arbeidet - og jeg mener bibliotek-Norge bør oppfordre ABM og Staistisk Sentralbyrå til å synliggjøre hva som foregår på denne fronten. Det betyr, rent konkret, at møteplaner og møtereferater legges ut på nettet, og at de faglige spørsmålene som diskuteres internt i komiteene også bringes ut i bibliotekmiljøet - på en lett tilgjengelig måte.

Utadrettet formidling krever en tilpassing til leserens behov - og leseren er i dette tilfelle opptatte bibliotekfolk uten teknisk trening i statistikk, indikatorutvikling og økonomisk teori. For å oppmuntre til en slik faglig dialog mellom vesenets "organer", på den ene siden, og dets operative hender og føtter, på den andre, har jeg lagt til rette en liten argumentsamling.

Statistikken har økonomisk betydning på flere måter. Norske forfattere mottar nå samlet bibliotekvederlag på ca. 65 millioner kroner i året fordi deres verk "disponeres til utlån i offentlige bibliotek". Beløpet bygger på statistikk over bestanden - altså hvor mange enheter - av bøker, kassetter, plater osv - som finnes i offentlige folke-, skole- og fagbibliotek. I Danmark har man - så vidt - reist spørsmålet om "at gøre bibliotekspengene afhængige af faktiske udlån i stedet for af beholdningen".Og Hva er egentlig bibliotekenes bestand i den digitale tidsalder? Erlend Ra og Signy Irene Karlsen skrev denne interessante artikkelen i Bok og bibliotek i fjor - og den er i hvert fall ikke foreldet siden da.

Statistikken kan også minne oss om faglitteraturens posisjon i bibliotekene. Barn leser klart mest skjønnlitteratur (ca. 80% av utlånet). Men voksne låner nesten like mye fag- som skjønnlitteratur: 46% av utlånet i 2003 var fagbøker. Det er dessuten sannsynlig at bøkene og bladene som brukes inne på bibliotekets område - uten å lånes - i svært høy grad er fagbøker og fagpresse.

Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening startet et treårig prosjekt om faglitterær formidling i 2003 - og de som har et årshjul hengende på veggen vil vite at den første planleggingen av årets forskningsdager til høsten starter i begynnelsen av mars. Faglig kunnskap og formidling har i løpet av få år blitt et viktig politisk tema. Gjennom SFPs kampanje håper vi å delta i forskningsformidlingen - ikke som flue på lasset, men som en selvstendig kunnskapspolitisk aktør med høyverdig kompetanse og massiv erfaring fra grasrota.

***

Siden sist har vi også fått svar på tidsskriftenqueten fra Scandinavian Public Libraries Quarterly. Hovedbudskapet var: vi tar gjerne mot tips om interessante emner, men vi kontakter selv de forfatterne vi vil ha. De nærmeste fristene for artikler til de tre tidsskriftene som ber om innsendte bidrag, er forøvrig:

• 28. februar. Bok og bibliotek
• 2. mars. Bibliotekaren
• 3. mars. Bibliotekforum

20. februar - 08/05

Det er fire uker til påske - og jeg noterer fire begivenheter på bibliotekfronten. 

Fredag 4. mars disputerer Svanhild Aabø (hjemmeside) med avhandlingen The value of public libraries: A methodological discussion and empirical study applying the contingent valuation method. Arbeidet viser at folkebibliotekene - i brukernes øyne - er verd langt mer enn de koster. For hver krone kommunene bruker på bibbliotekene, sier velgerne, får vi verdier for fire kroner tilbake. Dette er, som pressemeldingen sier, et solid argument for satsing på bibliotek.

SFP gratulerer med et viktig bidrag til norsk bibliotekforskning. Nettstedet kommer tilbake med en fyldig presentasjon av innholdet etter disputasen. I mellomtida kan vi jo sette bibliotekets driftsutgifter i sammenheng med antall besøk på biblioteket. I 2003 brukte kommunene kanskje 250 kroner per innbygger på folkebibliotekene. Det tilsvarer ca. 50 kroner per besøk - altså mindre enn en kinobillett.

Mye tyder på at aktiviteter som foregår på biblioteket er minst like viktige for folk som det å låne bøker og andre medier. Forsiktig anslått kan vi da si at kommunene betalte 25 kroner for hvert utlån og 25 kroner for andre tjenester (veiledning, oppgavearbeid, bruk av PC, lese aviser og tidsskrifter, osv.). Men den anslåtte verdien slik brukerne ser det - sier Svanhild - er ca. 200 kroner per besøk.

Svanhild har arbeidet med informasjonsøkonomi siden 1988 (se publikasjonslisten) og underviser bl.a. i informasjons- og kulturøkonomi ved Høgskolen i Oslo.

Tirsdag 8. og onsdag 9. mars arrangerer ABM-utvikling den første av to samlinger om bibliotekscenarier. Da skal det sentrale konsulentfirmaet ECON starte en scenarieprosess med ca. tretti deltakere. Det andre møtet er lagt til 13.-14. april.

På det første møtet skal ECON hente inn synspunkter på de viktigste langsiktige endringsfaktorene fra mot 2020. Deretter vil ECON skrive ut noen scenariefortellinger, som deltakerne skal kommentere på møte nummer to. Der vil det sikkert også bli diskusjoner av konsekvensene for framtidas bibliotek. Du kan lese mer om dette på ABM-utviklings nettsted.  ECON ble forøvrig valgt etter utlysning.

ABM har også - meget positivt - invitert til  "en åpen dialog med alle miljøer som er interessert i og vil bli berørt av bibliotekutredningen." Dette åpner for interessante diskusjoner med direktoratet, som jo har ansvaret for utredningsarbeidet. Referansegruppa er rådgivende, så bibliotek-miljøet kan først og fremst påvirke utredningen ved spennende ideer og solid argumentasjon. SFP vil både satse på å delta og å bidra til at andre deltar i den framtidsrettede høyttenkningen en åpen scenarieprosess innebærer. Se også Kniven på strupen og Framtidstekster.

Onsdag 9. mars arrangerer Troms fylkesbibliotek og bibliotekene i Skjervøy og Nordreisa et fengende seminar om Biblioteket som arena for læring - og det blir antagelig en fortsettelse neste dag. I tilknytning til seminaret blir det også en markering av kampanjen Folkebiblioteket i kunnskapssamfunnet. Troms har et usedvanlig spennende biblioteklæringsmiljø med sterke nettverk mellom folkebibliotekene. Jeg har tenkt å delta - og rapporterer i Søndag kveld 13. mars.

Endelig har vi Halmstadkonferansen, som foregår i den nysvenske byen Tønsberg 10.-11. mars. Dette er en konferanse med fokus på folkebibliotek i framtiden og framtidens folkebibliotek. Svenskene har gjennom noen år vært flinke til å jobbe strategisk - da tenker jeg ikke bare på Halmstadkonferansene, men også på Møteplasskonferansene i Borås.

13. februar - 07/05

SFP og e-demokrati

Stjørdal på verdenskartet

For SFP og Trøndelag har dette vært en verdenshistorisk uke: endelig er gruppa formelt stiftet. Det skjedde altså på Rica Hell hotell i Stjørdal, kl. 1030-1200, torsdag 10. februar. Et tjuetalls mennesker diskuterte interimsstyrets forslag til vedtekter - som ble litt revidert; surfet raskt gjennom årsberetning og handlingsplan; godkjente budsjettet - som inkluderte et tidsbudsjett; og ba oss fortsette videre på samme kurs. (Referatet kommer om et par dager).

Informasjon og debatt

Denne kursen er digital. IKT dreier seg stadig mindre om informasjon, som er enveis, kjedelig og belastende; og stadig mer om kommunikasjon, som er toveis, overraskende og engasjerende. Hvis du fikk valget mellom to ulike møter om bibliotekpolitikk: enten et informasjonsmøte eller et debattmøte - hva ville du velge? Hva trenger du mest i din hverdag: mer informasjon fra insiderne - eller mer dialog med de som bestemmer?

Vi i SFP tror i hvert fall på kommunikasjon, debatt og dialog. Vi tror diskusjonene bør være mest mulig åpne og tilgjengelige. Derfor bør de dokumenteres. Her åpner internett helt nye muligheter for medinnflytelse, medbestemmelse og demokrati. De færreste kan møtes i samme fysiske rom og delta i samme umiddelbare debatt. Men på nettet kan alle følge med - kanskje ikke fra sekund til sekund, men i hvert fall fra dag til dag.

E-borgerskap

Dette er spesielt viktig for en organisasjon med deltakere og problemstillinger som dekker hele Norge. I det offentlige snakker man om e-forvaltning og e-borgerskap. Vi mener bevisst bruk av digital kommunikasjon er like viktig innenfor sivilsamfunnet og de frivillige organisasjonene.

NBFs nye nettredaktør, Anders Ericson, spør om vi er Norges mest (post)moderne organisasjon? Han tenkte på vårt kommende elektroniske valg. Gjerne det. Andre kommuniserer minst like godt og levende over nettet. Men foreløpig har vi ikke hørt om noen som satser på nettbaserte nominasjoner og valg.

Det ville i grunnen passe svært godt om bibliotekene og deres organisasjoner satset på e-demokrati. Folkebibliotekene har et godt startgrunnlag:

1. de kjemper for ytringsfrihet
2. de var tidlige brukere av IKT - i form av bibliografiske databaser
3. og de begrunner sin eksistens med demokrati som argument

Som politisk sak er dette et stigende tema på den politiske dagsorden - og der er det trangt om plassen. Men en god utgangsposisjon er selvsagt ikke nok. Man må også begynne å løpe. Det betyr, slik jeg ser det, minst tre ting. Et bibliotek - eller et fylkesbibliotek - som vil styrke sin profil ved å ta opp e-demokrati som satsingsområde må

1. hente inn noe informasjon om det som allerede er tenkt og gjort på området
2. diskutere, bearbeide og videreutvikle disse ideene for lokale forhold (bibliotekenes egne organisasjoner, andre frivillige organisasjoner, kommunen, fylkeskommunen)
3. selve prøve ut elektronisk demokrati i praksis

Deltakerdemokratiet

Straks vi begynner å tenke på den praktiske gjennomføringen, oppdager vi at elektronisk demokrati peker i retning av nye organisasjonsmodeller. Vi har mange gamle vaner og forventninger som er knyttet til papiret. Hvis vi lar de digitale kommunikasjonskanalene komme til sin rett, vil organisasjonene bli mindre topptunge.

Digitale diskusjonsfora og digitale beslutningsprosesser gir bredere deltakelse og mindre behov for styring fra sentralt hold. Vi får ikke innflytelse ved å avgi stemmer, men ved å delta i (nettbaserte) debatter og ved å samarbeide om konkrete tiltak - som koordineres over nettet. Det indirekte demokrati, som bygger på valgte representanter, blir mindre viktig enn det direkte og personlige bidraget fra enkeltpersoner og engasjerte grupper.

Arbeidsoppgaver

Digital kommunikasjon har å gjøre med våre arbeidsformer. Når det gjelder innholdet, skal gruppa særlig arbeide med å:

1. Begrunne bibliotekets betydning for lokalsamfunnet
2. Utvikle slagkraftige modeller for bibliotekøkonomi og bibliotekstatistikk
3. Lære av bibliotekvirksomheten i andre land
4. Gjøre folkebiblioteket synlig, viktig og politisk relevant utenfor bibliotekenes eget miljø

Nedenfor finner du lenker til det SFP hittil har skrevet eller gjort på disse fire områdene:

6. februar - 6/05

Fabulering først
En kommentar til ABM-media

Bok og bibliotek

ABM-utvikling har gått inn for å opprette en egen stiftelse, ABM-media - som skal overta utgivelsen av Bok og bibliotek, Museumsnytt og kanskje flere tidsskrifter i tillegg (se RTF-fil). Dette betyr debatt. En gammel likevekt forstyrres. De tre nasjonale bransjetidsskriftene - Bok og bibliotek, Bibliotekforum og Bibliotekaren - må utvikle en ny balanse seg i mellom. De tre ABM-sektorene vil bli tettere koplet til hverandre. For folk utenfor våre miljøer er dette uvesentlige begivenheter i en fjern galakse. Men for folk i bibliotekbygda kan det minne om en foreslått kommunesammenslåing. Hjerter og tunger settes i brann.

Jeg ser fram til diskusjonen. Beslutningen er lett å forstå - innenfor norsk politisk kultur. Bok og bibliotek har blitt et vitalt og uforutsigbart bibliotekblad som det svinger av - hver gang. I den norske tradisjonen er det vanskelig for et statlig direktorat å utgi et frittalende tidsskrift. Det hjelper ikke med erklæringer og redaktørplaketter. Eieren blir assosiert med innholdet, selv om redaksjonen har hundre prosent frie hender.

Les globalt - publiser lokalt

Men de grunnleggende årsakene ligger dypere. Nok en gang er det teknologien ("produksjonskreftene") som haler og drar i organisasjonene ("produksjonsforholdene"), Dagens bransjetidsskrifter bærer preg av papirets formidlingsformer fra slutten av 1900-tallet. Før eller senere må de foreta spranget inn i den digitale medieverden. Av de "tre store" er det Bok og bibliotek som har kommet lengst med å utvikle former som svarer til dagens media. Jeg tenker på grafisk design, på valg og vinkling av stoff og - selvsagt - på bevisst utnytting av digitale ytringsformer (blogg).

Den kommende debatten om ABM-media er en god anledning til å stille spørsmålet: er tida kommet til å tenke digitalt? Da mener jeg ikke å droppe all bruk av papir. En digital forståelse betyr å sette nettet i sentrum - og betrakte papiret som en støttespiller. Gutenberg utryddet ikke de håndskrevne manuskripter - men trykkere, forfattere og lesere begynte å tenke på bøker som en masseprodusert vare. Nettet innebærer en like stor revolusjon: publiser lokalt - og les globalt. Hvis du søker etter beviser, så se deg omkring. Det du leser er jo digitalt. Si monumentum requiris, circumspice.

Den egentlige teksten

Den digitale utviklingen i bibliotekmiljøet er svært ujevn. På noen områder - som epostlister og kulturnett - er digital kommunikasjon kommet ganske langt. På andre områder dominerer en velvillig, men ubevisst tilgjengeliggjøring av dokumenter skrevet og strukturert for papir, i kronglete formater som Word og PDF.

De som er vant til å surfe mellom HTML-dokumenter, blir plutselig tvunget til å redusere arbeidshastigheten til en fjerdedel - og må bruke Googles HTML-versjoner av PDF-dokumenter for å klippe og lime. Vi banner og sverger hver gang Adobe ubedt dukker opp. PDF-leseren kan være så gratis den vil - men den ødelegger hele arbeidsrytmen. Jeg betrakter ikke en organisasjon som digitalt bevisst før den skjønner det digitale arbeidets ergonomi - og har en strategi for å skape et integrert digitalt arbeidsmiljø.

Den amerikanske dataforeningen - ACM, eller Association for Computing Machinery - var kanskje den første store organisasjonen som tok dette på alvor. ACM utredet sin nye publiseringsstrateg i 1997 og implementerte sitt Digital Library i 1998. Fra da av var publiseringens indre kjerne rent digital. De store ACM-bladene utgis som før - men det er de webbaserte tekstene som er kilden, opphavet og arkivet. Det er ikke lenger data som supplerer papiret, men papiret som formidler de digitale tekstene. Den egentlige tekst er digital.

Jakten på synlighet

Tidsskrifter ligner på flyselskaper. De er kraftfulle symboler og nyttige verktøy på samme tid. Den praktiske nytten er åpenbar: passasjerer trenger transport og fagfolk trenger lesere. Men antall flyselskaper og bibliotektidsskrifter i verden er langt større enn våre praktiske behov skulle tilsi. Flyene bærer landets flagg og tidsskriftene bærer organisasjonens logo. De er - i markedsføringens språk - profileringsprodukter. De synliggjør eierne og deres fanesaker. De bygger identitet innad og respekt utad. Derfor blir de opprettholdt i større antall enn den rene etterspørsel etter flyturer og faglig lesestoff skulle tilsi.

ABM-profesjonene trenger gode bransjeblader - men det er lite effektivt å produsere en rekke ulike blader helt uavhengig av hverandre. Hvis vi skifter til en digital forståelse av publisering, blir det langt lettere å kombinere profilering med rasjonell tidsskriftproduksjon. En rekke tekniske funksjoner kan ivaretas i fellesskap, med samme systemer for abonnment, produksjon, markedsføring, kunderelasjonshåndtering (CRM), lagring og gjenfinning.

Også på innholdssiden tror jeg det er mye å hente. Spesialiserte fagbladutgivere - som ACM i IKT-verdenen - har intellektuelle stordriftsfordeler. De kan bygge opp stimulerende miljøer der forfattere, redaktører, illustratører og faglige interessegrupper lærer av hverandre. IKT gjør det samtidig lett å opprettholde de symbolske identiterer. Det er lett å lage trykte blader med ulik grafisk profil - og å presentere det samme digitale innholdet gjennom ulikt profilerte grensesnitt.

Jeg vet ikke om tiden er moden for det digitale jentespranget - eller om partene må halte videre hver for seg ennå noen år. Men vi er tross alt midt i en scenarieprosess. Det er i grunnen dette scenariet som metode handler om: å gi slipp på gamle tankefigurer for å skape plass for nye ideer. Tanken om et ABM-media er et godt utgangspunkt. Det er lov å være kritisk, skeptisk og negativ. Men ikke øyeblikkelig - vær så snill! Vi må starte med å fabulere.

Gjerdrum, 6. februar 2005
Tord Høivik

30. januar - 5/05

De neste fasene

FOKUS 2005 er et prosjekt som skal gjennomføres i løpet av året 2005. Prosjektet ble initiert høsten 2004, lansert i januar 2005 og avsluttes i desember 2005. Vi tar sikte på en sluttevaluering rett over nyttår 2006.

Månedene oktober 2004-januar 2005 brukte vi til å skape politisk støtte for kampanjen og til å gjennomføre lanseringen på Stortinget - med tilhørende seminar på Deichmanske bibliotek.

Fram til påske tror jeg det viktigste vi kan gjøre er å aktivisere NBFs organisasjon og regionale bibliotekmiljøer, slik at bibliotekfolk i større grad kan opptre som deltakere, utfordrere og premissleverandører i den strategiske og politiske debatten om bibliotekene. Vi må rett og slett styrke vår vilje og evne til å debattere i det offentlige rommet.

Her blir NBFs strategimøte i Stjørdal 10.-11. viktig - men vi må også sørge for at det store flertall - som jo ikke drar til Hell - blir invitert inn i prosessen.

Etter påsken vil valgkampen sikkert bli mere intens, samtidig som IFLA pluss et titalls satellittkonferanser nærmer seg. Det er nå vi har best mulighet for å bli mer synlige, lokalt, regionalt og nasjonalt. Og vi blir synlige, ved å stå fram - med klare meldinger, friske ideer, langsiktige perspektiver og spennende modeller - om samfunnet rundt oss.

Det er bare noen få tusen mennesker som er dypt interessert i bibliotek i og for seg. Det er ikke nok å være godhjertet. For å klatre til værs på politikkens steile dagsorden, må vi forankre våre argumenter i de andres verdier og interesser.

Finnene har klart det. Noen uker etter påske arrangerer finnene en spennende konferanse for små og mellomstore bibliotek i Norden: "Small is beautiful - networking makes us stronger". Flere fra SFP-gruppa planlegger å delta. Vi har mye å lære om kunnskapdspolitikk, innovasjon og bibliotek.

I juli tygger vi drøv på norske enger og sydlige strender. I august og september er det konferansetid og siste fase i valgkampen. Da er det vel bare å samle kreftene, krysse fingerne, stikke dem i jorda og følge den fossende elven mot havet. I kampanjen blir årets siste måneder, oktober til desember, forhåpentligvis en tid for konsolidering, nettverksbygging og tenksom skriving.

Bibliotekarer er ikke (som gruppe) en gjeng skarpskodde teoretikere som går ut i verden og anvender sin bibliotekvitenskap på lokalsamfunnet. De er tidsbeklemte praktikere som handler innenfor en gjenstridig virkelighet - og som oppnår teoretisk tyngde ved å reflektere over sin praksis.

Praksisen og faget utvikler seg hovedsaklig ved refleksjon - dersom den fører til læring og fornyet praksis. Læringsmekanismene må ivaretas og bygges inn i kampanjen. Ellers blir den - som mange andre prosjekter - et blaff i mørket og et stjerneskudd i natten. Varig opplysning tar tid og møter motstand.

Hva skal vi snakke om?

Hvilke sentrale temaer skal vi ta opp innenfor den generelle rammen: Folkebiblioteket i kunnskapssamfunnet? For å få ballen til å rulle nevner jeg ti mulige temaer. Det finnes sikkert flere.

1. Folkebiblioteket som læringsarena - i kunnskapssamfunnet
2. Den finske modellen for kunnskapsutvikling og bibliotekstrategi
3. Folkebiblioteket som forskningsformidler - i kunnskapssamfunnet
4. Folkebibliotekets bidrag til en lokal kunnskapspolitikk
5. Hva forteller bibliotekstatistikken om folkebibliotekene - og hva forteller den ikke.
6. Flerkulturelle tjenester og globale nettverk: Folkebibliotekene i verdenssamfunnet
7. Høye trær trenger dype røtter: Om lokal tilhørighet i kunnskapssamfunnet
8. Lojalitet, taushet eller fri debatt: kan folkebibliotekene bidra til å bevare ytringsfrihet på jobben?
9. Folkebiblioteket som kulturelt verksted - i kunnskapssamfunnet
10. Hvor er Norge og folkebibliotekene om tjue år: framtidsbilder og scenarier

23. januar - 4/05

Kampanjen starter

Uka var sterkt preget av lanseringen. Kampanjen Folkebiblioteket i kunnskapssamfunnet (FOKUS 2005) ble lansert 19. januar med en pressekonferanse på Stortinget (program) og et faglig seminar (program) på Deichmanske bibliotek. Dagens høydepunkt - mener jeg - var innlegget fra Troms- Det har vi publisert i en fem og en tyve minutters versjon - for henholdsvis Stortinget og seminaret. På NBFs nettsted har Anders Ericson rapportert fra pressekonferansen.

FOKUS 2005 er imidlertid ikke tenkt som en lobbykampanje. Stortinget, partiene og politikerne kan være viktige støttespillere, men det er det politiske engasjementet i kommunene og fylkene som bestemmer folkebibliotekets vilkår. På pressekonferansen sa Rolf Reikvam at han håpet bibliotekene kunne ble en valgkampsak. Det håper vi også.

Vi trenger en frisk og levende debatt rundt folkebibliotekenes rolle i morgendagens lokalsamfunn. Det arbeidet som blir gjort sentralt har først og fremst har betydning som støtte og stimulans til lokal virksomhet.

Neste skritt

Spesialgruppen har formulert fire målsettinger for kampanjen: egenutvikling, faglig debatt, synliggjøring og politisk relevans: Hva vi vil - og ikke vil.

Kampanjeutvalget har ikke hatt noe nytt møte etter lanseringen, så jeg kan ikke rapportere om konkrete planer framover. Men det ligger i kortene at de neste skrittene i hvert fall omfatter:

1. Å gjøre logoer og maler til skriftlig materiell lett tilgjengelig på nettet.
2. Å levere ferdiglaget kampanjemateriell av god kvalitet (til kostpris?)
3. Å invitere til friske debatter om folkebibliotekpolitikk og -strategi
4. Å organisere deling av erfaringer og gode råd om arrangementer og nettverksbygging i digitale fora
5. Å skrive og publisere digitale tekster som andre kan bruke, tilpasse og videreutvikle - for sine egne formål.

Mer: Lanseringen av FOKUS 2005

Andre saker

• Vårt Land har lagt merke til at folk bruker biblioteket på nye måter (se Kultur 20. januar 2005).
• Finland har utgitt et interessant bibliotekpolitisk program for 2001-2004 - finnes i svensk versjon (PDF).
• Finnene har også laget retningslinjer for sponsing av bibliotek.

IFLA

De siste IFLA-fristene nærmer seg. Seksjonen for skolebibliotek inviterer til å sende forslag - med frist 31. januar: http://www.ifla.org/IV/ifla71/call-2005-school-e.htm

Den samme fristen gjelder for søknader om reisestipend for bibliotekarer i utviklingsland, der NORAD har gitt femti stipend. Se: http://www.ifla.org/IV/ifla71/grant-e.htm

SFP tror internasjonalt biblioteksamarbeid bør forankres i personlige og faglige netverk på grasrota. Samarbeid på tvers av kulturer (selv innenfor Europa) er krevende, slik at mye arbeid må legges i å bli kjent og i den konkrete planleggingen av innholdet i samarbeidet.

De ideene som er presentert på (Oslo)-IFLAs nettsted er utmerkede: kopling til nettverk i Norge, vekt på langvarig samarbeid, mulighet for studie- og praksisopphold og betydningen av en "toveis læreprosess": http://www.ifla2005oslo.no/nyheter/norad_stotte.shtml

Det er Internasjonalt utvalg i NBF som vurderer søknadene.

16. januar - 3/05

Lanseringen

Fortsatt er det lanseringen som står i hodet på oss. FOKUS 2005 lanseres altså med en pressekonferanse på Stortinget 19. januar kl. 1300.

Åpent seminar

Samme dag kl. 1430-1615 arrangerer NBF og SFP et åpent seminar om Kunnskapspolitikk og bibliotekstrategi på Deichmanske bibliotek. Her vil biblioteksjef Kristin Strand Iden ved Lenvik folkebibliotek og biblioteksinspektør Barbro Wigel-Ryynänen ved Undervisningsministeriet i Finland innleder til diskusjon.

Program

1. Trond Minken (biblioteksjef, Lillehammer, leder SFP)
   Åpning (5 min)
2. Kristin Strand Iden (biblioteksjef, Lenvik)
   Biblioteket som læringssenter. Erfaringer fra midtre Troms.
   20 minutter innledning + 25 minutter diskusjon.
3. Barbro Wigell-Ryynänen (rådgiver, Undervisningsministeriet, Finland)
   Bibliotekenes rolle i en nasjonal kunnskapsstrategi. Erfaringer fra Finland.
   20 minutter innledning + 30 minutter diskusjon
4. Bozena Rasmussen (biblioteksjef, Gjerdrum, nestleder SFP)
   Avslutning (5 min)

Kristin Strand Iden skal altså snakke om lokale tjenester for studenter (se Bibliotekenes studierom), mens bibliotekrådgiver Barbro Wigell-Ryynänen forteller hvordan Finland er annerledes.

Bozena Rasmussen har blitt svært engasjert av den finske modellen, og har nylig skrevet to artikler som kan brukes som bakgrunnsinformasjon:

• Den finske modellen. Kan Finlands bibliotekmodell overføres til Norge?
• Se opp til Finland. Om Finland som kunnskapsnasjon.

Seminaret er åpent for alle interesserte. Vi serverer kaffe, kjeks, frukt og mineralvann. Av hensyn til planleggingen ber vi om påmelding til NBF senest tirsdag 18. januar - helst på e-post til nbf@norskbibliotekforening.no.

Skriv i vei ...

Vil du skrive en artikkel i 2005? Vi har nå fått klare og nyttige svar fra ABM (tidsskriftet) og fra de tre norske bibliotekbladene som inviterer til å sende inn stoff. Jeg takker redaktørene Erling Bergan, Lars Egeland, Chris Erichsen og Ingrid Stephensen - og har laget en samlet oversikt over de sentrale tidsskriftene for alle bibliotekfolk som vil skrive for det norske miljøet. Redaktørene venter spent ...

IFLA

Det begynner også å skje ting på den norske IFLA-komiteens nettsted. Flere seksjoner inviterer til å sende forslag på papers. Og fristen for å foreslå poster (som kan gjelde et hvilket som helst bibliotekemne) er altså 16. februar.

Også nominasjonsprosessen til IFLAs organer er i full gang. NBF arrangerte et konsultasjonsmøte i Oslo tirsdag 11. januar og deltar på et tilsvarende nordisk møte i Finland mandag 17. januar. Det er fortsatt mulig å nominere - IFLAs frist er 2. februar.

IFLA har mer enn førti faglige seksjoner. De som vil stille til valg, må nomineres av et medlem av seksjonen - men de trenger ikke selv å være medlem på forhånd. Det viktigste kravet til de nominerte - i tillegg til faglig kompetanse - er at de selv kan finansiere deltagelse på møtene. For nye kandidater betyr dette - i praksis - å kunne finansere faglige reiser til Oslo (2005), Seoul (2006), Durban (2007) og Quebec (2008).

Ut fra min egen IFLA-erfaring vil hver slik tur - med reise, opphold og konferanseavgift - koste rundt 15000 kroner (+/- 5000). For kandidater fra rike land og institusjoner er dette overkommelig. For fattigere institusjoner blir det fort en barriere mot å delta - som nok påvirker IFLAs rekruttering og dermed også dens organisasjonskultur.

Årlige møter i denne målestokken betyr også en stor belastning. Svært mye penger og svært mye personlig energi suges opp av arrangementet. Den internasjonale museumsorganisasjonen har kongresser hvert tredje år - og arkivorganisasjonen hvert fjerde.

Mange nordiske deltakere har vært kritiske til hyppigheten. Men det er umulig å vite om IFLA kan motiveres til å endre kurs. Organisasjonen har betydelige inntekter fra arrangementet. Men arbeidsformen begrenser åpenbart rekrutteringen. Og dette må det være mulig å diskutere - saklig - i åpne fora. De nordiske landene har allerede bidratt positivt når det gjelder å modernisere IFLA. Og siden SFP særlig skal ivareta de mindre folkebibliotekene, kan vi gjerne arbeide for en bredere rekruttering og et mer moderne IFLA.

9. januar - 2/05

IFLA-konferansen

For Spesialgruppen blir året 2005 sikkert preget av tre prosesser:

1. Kampanjen om "Folkebiblioteket i kunnskapssamfunnet", der vi arbeider tett
   sammen med NBF sentralt
2. Bibliotekutredningen, der ABM-utvikling - gjennom referansegruppen - har satset
   på et nært samarbeid med bibliotekmiljøet
3. IFLA-konferansen i Oslo 14.-18. august, med forberedelser og etterarbeid

FOKUS 2005

Kampanjen lanseres onsdag 19. januar kl. 1300-1345 på Stortinget. Foreløpig vet vi at Trond Giske (A) og Sonja Sjøli (H) stiller - Kristin Halvorsen (SV) er i utlandet. Vi planlegger også et åpent seminar om bibliotekstrategi fra ca. 1430-1600. Vi sender mer informasjon om dette i løpet av uka. Infoside: http://home.hio.no/~tord/afo/kamp/index.htm

UTREDNINGEN

ABM-utvikling vil gjennomføre en bred scenarioprosess om bibliotekene i framtidas samfunn i månedene februar-april - og er altså åpne for innspill, som vil bli publisert på:

http://www.abm-utvikling.no/prosjekter/
Interne/Bibliotek/bibliotekutredningen/ Innspill_aktuelledokumenter.htm

Bibliotekmiljøet i Buskerud har nettopp sendt inn sin kommentar (5. januar). Men URLen er håpløst lang ...

IFLA

SFP vil gjerne benytte IFLA-konferansen i Oslo til å synliggjøre folkebibliotekene - og spesielt de mange, mange tusen små og mellomstore folkebibliotekene som finnes over hele verden.

Når det gjelder IFLA som organisasjon, samsvarer idegrunnlaget godt med folkebibliotekenes oppgaver i samfunnet. Men medlemsmassen er i svært høy grad preget av bibliotekenes frivillige eller offisielle organisasjoner, av fagbibliotek og av et lite antall store folkebibliotek.

Hvis vi ser på Norge, har IFLA i dag 34 medlemmer. Av disse er det bare fire folkebibliotek: Oslo, Bergen, Trondheim og Bærum. IFLA selv har ni store avdelinger (divisions) og folkebibliotekene hører til den tredje avdelingen, som for tiden ledes av Torny Kjekstad. Strategiplanen for denne avdelingen er svært relevant for SFP - og jeg klipper noen punkter, med egne kommentarer:

1. Work with the IFLA Statistics committee to advocate that standards reflect public library interest and needs. - Her bør vi finne støtte i forhold til KOSTRA.
2. Develop a programme for creating an understanding for the need for advocacy in the political process of library administration. - Det engelske begrepet advocacy er nytttig: det betyr aktiv, utadrettet synliggjøring, markedsføring, lobbying og bevisstgjøring i forhold til andre sosiale aktører.
3. Document and demonstrate how libraries, museums, archives and other agencies can work together and develop service partnerships. - Innebærer støtte til en lokal ABM-politikk.
4. Promote the marketing of libraries using the @ your library campaigns. - Her har vi startet - men vi kan lære mye av hvordan dette arbeidet drives i andre land
5. Maintain and develop the Section’s presence on IFLANET. - Et godt råd: gjør alle PDF-dokumenter tilgjengelige i HTML-format, som er langt lettere å bruke
6. Grow membership to 350 from 300. - Dette var et usedvanlig beskjedent mål - og jeg lurer på om IFLA kunne ha nytte av at det kom noen tusen aktive folkebibliotek på banen.
7. Conduct memberships campaign in SL member countries. - Vi bør oppfordre noen mindre bibliotek til å være med - og oppfordre IFLA til å invitere dem ...
8. Encourage sponsorship of members to IFLA conferences. - slik at deres erfaringer blir hørt og deres interesser ivaretatt i verdens ledende bibliotekforum.

Forøvrig minner den norske IFLA-komiteen om fristen for posters 16. februar - og Bente Bing Kleiva har gitt gode tips for hvordan man kan lage posters - se: http://www.ifla2005oslo.no/

2. januar - 1/05

Flodbølgen i Det indiske hav er den første naturkatastrofen som viser sammenhengen i vår nye globale verden. Jordskjelvet som utslettet byen Tangshan i Nordøst-Kina i 1976, drepte flere mennesker. Men nesten alle ofrene kom fra ett geografisk område - og kinesiske myndigheter la et tett lokk på nyhetene.

Tsunamien 2. juledag viser hvordan mange land og lokalsamfunn rammes av samme ulykke - fordi vi reiser, studerer og arbeider over hele verden. Dermed får også engasjementet og hjelpetiltakene en verdensomspennende karakter - som samtidig er personlig, nær og lokal.

Globalisering er noe som skjer i dagliglivet. De norske tamilene vi møter på fjernsynet og de skandinaviske turistene som blir tatt hånd om på Thailands sykehus, lever i den "globale landsbyen" som u-landsøkonomen Schumacher snakket om på midten av 70-tallet.

Folkebibliotekene hører naturlig hjemme i en slik sammenvevet verden. De er dypt lokale og intenst globale på samme tid.

Den lokale aksen kjenner alle. Den er klart til stede i bibliotekkampanjens nye "varemerke": @ditt bibliotek. Den globale aksen er knyttet til det tette internasjonale samarbeidet, som igjen henger sammen med at bibliotekene er så lik hverandre - verden over. Ethvert bibliotek skal, ideelt sett, være en inngang til verdens samlede kunnskap.

Vår internasjonale organisasjon IFLA kan være tungrodd og byråkratisk. Men den har et klart og tydelig globalt mandat. Derfor vandrer kongressen over verdenskartet: Oslo i år, Seoul i 2006 og Durban i 2007. 

IFLAs spenstige president, Kay Raseroka, er selv fra Afrika - der hun leder universitetsbiblioteket i Botswana. Hun ber bibliotekmiljøene verden over støtte hjelpearbeidet og gjenreisningen. Hun ber også verdenssamfunnet gjenopprette bibliotektjenestene i de rammede områdene så raskt som mulig. Fordi bibliotekene kan gi kunnskap, fellesskap, mening og håp.

Jeg føyer til at det rike kveglandet Botswana også er et katastrofeområde - med tre hundre tusen HIV-smittede av en befolkning på 1,6 millioner. Vi vet at store deler av Afrika også trenger hjelp og gjenreisning. Fordi tsunamien rammet så mange skandinaver, ble det lett å se våre bånd til landene rundt det indiske hav. Jeg håper imidlertid at denne katastrofen vil bidra til en dypere forståelse av hele vårt globale fellesskap.

Den globale landsbyen er konkret til stede når folkebibliotekene tar seg av nye innvandrergrupper - og når bibliotekene rekrutterer innvandrere til sin egen organisasjon. Den utvikler seg når det norske bibliotekmiljøet utnytter og engasjerer seg i IFLA.

Åpningen mot verden kan også hemmes, hindres og bremses - men jeg ser ingen makt som kan stoppe globaliseringen på lengre sikt. Derfor vil bibliotekenes framtid bli dypt preget av det som skjer utenfor Norges grenser. Det brede utredningsarbeidet som skal foregå i hele 2005 bør ha dette som bakteppe.

[ 2004 ]