Kampen om jobbene

Tord Høivik

Actual use of mass media

source Odd frank Vaage. Norsk mediebarometer 2003. SSB, 2004.

Tabell 1 Andel som har brukt ulike massemedier rn gjrennomsnittsdag. 1991-2003. Prosent.

**

Tabell 2. Tid brukt til ulike massemedier en gjennomsnittsdag

***

Tabell 17. Andel som har lest bok en gjennomsnittsdag, antall minutter lest i gjennomsnitt blant alle og blant lesere, i ulike befolkningsgrupper. 2003.

På en gjennomsnittsdag har 23 % av befolkningen (9-79) lest bok - og brukt en snau time på boklesing (53 min). Fordelt på alle, blir dette 12 min per dag.

Kvinnene bruker omtrent omtrent dobbelt så mye tid på lesing enn mennene.

For mennene er interessen for bøker nokså konstant i ulike aldersgrupper. Kvinnene leser svært mye som barn (9-15), vesentlig mindre som ungdommer (16-24) - og tar opp igjen lesing som voksne.

Boklesing henger tett sammen med utdanning og yrkesgruppe. Voksne ersonene (16-79) i yrkesgruppene 6-9 (276 av 1814) leser i gjennomsnitt bare 5 minutter per dag. I yrkesgruppe 1-2 (296) er tallet tre ganger så høyt.

Bokbruken er også svært høy blant trygdede og pensjonister (14 minutter) (329) og hjemmearbeidende (19 minutter) (76)

Yrkesgruppe 1: Administrative ledere og politikere

Yrkesgruppe 2: Akademiske yrker

Yrkesgruppe 6: Jordbruk, skogbruk og fiske

Yrkesgruppe 7: Håndverkere o.l.

Yrkesgruppe 8: Prosess- og maskinoperatører og transportarbeidere o.l.

Yrkesgruppe 9: Uten krav til utdanning

Fjernsynstid omtrent konstant i hele perioden

Radiotid ca. 20% nedgang fra 1991 til 1998 - deretter konstant

Hjemme-PC minutter

-, -, 10, 9, 11, 12, 13, 18, 21, 27, 27, 35

internett: 18, 21, 22, 30

Oslomodellen

De to første årene av den treårige bibliotekutdanningen i Oslo er tett knyttet til bibliotekene som institusjon, med særlig vekt på folkebibliotekene. Dette står ikke eksplisitt i studieplanen, men er min personlige tolkning av studieopplegget. Lærerstaben er delt inn i tre faggrupper - en for kunnskapsorganisering og gjenfinning, en for litteratur og bruker og en for bibliotek og samfunn.

Gruppenes andel av undervisningstida ble fastsatt for mange år siden: 50 prosent KoG, 25 prosent LoB, 25 prosent BoS. De tekniske bibliotekfagene, som går igjen ved nesten alle bibliotekutdanninger, har altså fått halve tida. Tilleggsfagene, som minner svært om lettere utgaver av kjente universitets- og høgskolefag, tar den andre halvparten.

Alle inndelinger i grupper forteller en historie. BIBINs tre grupper er en måte å tolke det bibliotekfaglige feltet på. På den ene siden bibliotekspesifikke fag - tett forankret i bibliotekenes særegne oppgave innenfor det litterære systemet (som jeg heller vil kalle tekstøkonomien). På den andre siden noen utvalgte fag fra bibliotekenes nærmeste omland - knyttet til tekstene, brukerne og de sosiale institusjonene som regulerer bibliotekets kjerneprosesser.

Inndelingen har både faglige og sosiale konsekvenser. Hver lærergruppe danner et sosialt rom, der noen er innenfor og noen er utenfor. Da jeg startet som lærer i 1992, fantes det fire grupper (den fjerde var en metodegruppe) - og flere lærere var medlemmer i flere grupper samtidig. I dag er hver lærer plassert i en gruppe.

Mellom slike grupper oppstår det lett en dynamikk samtidig sosiale forstå Hver gruppe her en grense rundt seg. Hvilken historie som fortelles, blir BIBINs tredeling

De Fordelingen av undervisningstid på ulike fagområder . Tiden Selv om sakprosaSelv om samfunnets etterspørsel etter kunnskapsorganisering og -formidling er økende, har ikke bachelorbibliotekarene fått særlig innpass på de nye markedene. I stedet utvikles det nye, konkurrerende studier. Disse er foreløpig populære blant studentene - men vi vet ennå ikke hvor godt de er tilpasset arbeidsmarkedet.

I Norge finnes det ca. ett tusen bibliotekarer i fagbibliotekene, ca. ett tusen i folkebibliotekene, ca. to hundre i videregående skole, ca. ett hundre i fylkesbibliotekene og noen få i grunnskolen. Hvor mange med bibliotekarutdannelse som arbeider utenfor bibliotek har jeg ingen oversikt over. Men tallet er ikke veldig stort. Vi kan altså regne med at det finnes omtrent 2.500 yrkesaktive bibliotekarer i Norge.

I dag utdanner Høgskolen i Oslo omtrent nitti nye (treårige) bibliotekarer hvert år. Universitetet i Tromsø leverer kanskje ti-femten stykker i året. Bare en håndfull kommer fra andre læresteder - i og utenfor Norge.

Fra det britiske bibliotektidsskriftet Ariadne (januar 2005) sakser jeg denne informasjonsbiten:

In a recent article in Information World Review their first survey of readers' salaries showed that 'only 3.6% of those who defined themselves as Librarians are earning more than £40,000, while 16.3% of Information managers and 52% of Information Directors were earning above that figure.'

Is the work of those with information in their job title so very different? I could not say, but I would suggest that the underlying skills are very similar

Kilde: Jane Inman. A Librarian's Experience of e-Government

Synlighet

Hilde Grefsrud Haraldsen, som også har bakgrunn som journalist, har skrevet en utmerket hovedoppgave (2004) om biblioteksektorens mangel på synlighet i det offentlige rommet: Ikke akkurat på dagsorden. Bibliotek i informasjonssamfunnet.

Bok og bibliotek (nr. 3, 2004) kommenterer oppgaven slik:

• Politikerne etterlyser bibliotekarenes stemme i offentlig debatt og de opplever folkebibliotekene som lite synlige.
• Det er et paradoks at fagfolk som er utdannet nettopp til å formidle, opplyse og informere ikke benytter media i større grad.
• Politikerne har jevnt over positive erfaringer med bibliotek, og det legges vekt på biblioteks tradisjonelle rolle med formidling av litteratur og norsk kulturarv.
• Det finnes en rekke informasjonspolitiske saker som angår bibliotek, for eksempel bredbåndsutbygging, men biblioteksektoren er ingen selvsagt aktør i slike spørsmål.
• Politikerne ... setter for eksempel ikke ytringsfrihetskommisjonens innstilling i sammenheng med bibliotekpolitikk.
• Politikk som angår folkebibliotek og som har konsekvenser for folkebibliotek kan bli utformet uten at biblioteksektoren har noen naturlig plass ved bordet.

Vårens bibliotekdebatter - med særlig fokus på Oslo (bibliotekmeldingen), Bærum (frivillige) og opphavsrett ("mp3-loven") - har heldigvis gjort bibliotekene mere synlige. Kampanjen fr@ ditt bibliotek jobber bevisst med å profilere biblioteket som en (ikke-kommersiell) merkevare. Men jeg kan bekrefte at det ikke er lett å lokke bibliotekarene ut på debattgulvet. De aller fleste vil heller se på de dristige enn å svinge seg i dansen.

Her må det også sies at engasjert norsk bibliotekdebatt egner seg bedre for dyrene i Afrika enn for tandre nordiske sjeler. De som sier noe politisk ukorrekt, får jo svar så øra flagrer. Har du hud som et neshorn, flegma som en flodhest og tyngde som en elefant, går det stort sett greit. Men gaseller og flamingoer må passe seg. For å oppmuntre de andre dyrene til å bli med, vil jeg derfor gi et allment og velment råd til dere som sitter langs veggene og kommenterer:

Svar raskt på innspill - og sørg for å gi ros sammen med en eventuell kritikk. Da glir den så mye lettere ned ...

O-ja, o-ja, o-ha-ha ...

Det sømløse biblioteket

I St. meld. 22 ble begrepet ”det sømløse bibliotek” lansert som et bilde på nødvendig samhandling mellom folke, fag- og forskningsbibliotek fordi livslang læring og etter- og videreutdanningstiltak i kombinasjon med utvikling/bruk av IKT, vil kreve tettere samhandling mellom alle deler i et samlet biblioteknettverk. ...

Den viktigste grunnsteinen for det sømløse bibliotek er fjernlånstjenestene. - Kilde (2002)

Hvis begrepet sømløshet først og fremst knyttes til fjernlånsordningene, har ordet liten slagkraft utenfor bibliotekmiljøet.

Digital markedsføring

På HiOs nettsider markedsføres bibliotekutdanningen slik:

Er du nytenkende og utadvendt? Liker du å formidle informasjon eller litteratur og utforske ny datateknologi? Da bør du satse på å bli bibliotekar - et yrke som tar informasjonssamfunnet på alvor.

Dette er "ingressen" - som har lenke til en bredere presentasjon av Bachelorstudium i bibliotek- og informasjonsvitenskap. Jeg klipper noen avsnitt:

• Bibliotekarer ... har spesialkompetanse i informasjon. Mange bibliotekarer velger derfor å bli eksperter på informasjonsteknologi og har kompetanse som er etterspurt på mange områder.
• I kunnskaps- og informasjonssamfunnet er det behov for bibliotekarer som er nytenkende og utadvendte, som kan ta i bruk ny datateknologi og tilpasse bibliotekvirksomheten til samfunnsutviklingen. ...
• Som bibliotekar kjenner du søkesystemene som gjør det mulig å orientere seg i informasjonsflommen. Bibliotekarer bygger opp og organiserer samlinger av bøker eller annet materiale slik at det er mulig å finne fram til det brukerne spør etter.

Profesjonen framstår som bred og allmenn. Informasjonsteknologien blir nevnt, men teksten markerer fortsatt en sterk tilknytning til bøkenes verden. Det er stor forskjell på å utforske og å mestre IKT. Jeg lurer også på hvilket ekspertbegrep det henvises til - når vi sier at mange bibliotekarer blir eksperter på informasjonsteknologi.

En sammenlikning av masteroppgavene fra 1985-87 med oppgavene fra 2003-05 viser forøvrig at IKT-profilen er tydelig svekket på masternivå. Dette var et bevisst valg, ut fra ønsket om å tilby masterspesialiseringer innenfor litteratur- og samfunnsfag.

Synlig på nettet?

Sammenliknet med enkelte andre aktører har Høgskolen i Oslo kommet nokså kort når det gjelder faglig nettpublisering. Det gjelder også BIBIN.

Fra 1994/95 til 2002, da Riksbibliotektjenesten ble nedlagt som eget organ og fusjonert inn i ABM-utvikling, ble alle RBT-rapporter publisert på nettet, i et hendig HTML-format. Det dreide seg om ca. femti rapporter. De fleste av dem ble skrevet av kursdeltakerne på RBTs lederutviklingsprogram.

Alle rapporter i ABM-utviklings skriftserie utgis parallelt på papir og i PDF-format på web. XML-basert publisering er planlagt.

Det finnes foreløpig ingen planer for systematisk tilgjengeliggjøring av hovedoppgaver (15 studiepoeng tredje år) eller masteroppgaver i digital form. Se Masterstudier 1985-2005 for en fullstendig oversikt. Det framgår ikke av JBIs nettsider om noen av disse oppgavene er nettpublisert ved JBI. 

Noen studenter har imdlertid selv bidratt til nettpublisering. Markedsføringsnettstedet bibliotekar.no. har lenker til fem hovedoppgaver (bachelorstudiet) skrevet av studenter i tida 2001-2004. Studentgruppen GHATT har systematisk lagt ut sine studentarbeider og senere artikler som gruppens medlemmer har produsert. To oppgaver fra masterstudiet er publisert i ABM-utviklings skriftserier, som trykte hefter og i PDF-format:

• Lars Egeland. Det handler om læring (2003)
• Hilde Kristin Ljødal. Folkebiblioteket som offentlig møteplass i en digital tid (2004)

Noen av lærerne har også satset på nettpublisering av egne artikler og av studentoppgaver i sine fag. Blant lærerne har f.eks. Jon Anjer, Helge Ridderstrøm og Aase Kristine Tveit fyldige nettsteder. Flere eksempler finner du på listen over BIBIN-ansatte (klikk på navnene og gå til hjemmesidene).

Ut fra dette synes jeg det er rimelig å konkludere at BIBIN - som institusjon - har satset mindre på egen digital publisering enn Riksbibliotektjenesten (fra 1995) og senere ABM-utvikling. Det har absolutt skjedd en positiv utvikling, men den drives fram av individuelle tiltak på grasrota, ikke gjennom en bevisst og målrettet strategi.

Digitalt utviklingsarbeid

Dette er forøvrig typisk for digitalisering i høyere utdanning. En digital omlegging av etablerte fag krever mye både av lærerne og lederne. I JBIs strategiplan 1999-2001 var ett av hovedmålene å "satse sterkt på å utnytte vevens muligheter i undervisning, forskning, formidling og intern administrasjon". Dette ble konkretisert i tre delmål:

1. Avdelingens utdanninger skal være blant de ledende i Norge når det gjelder å anvende veven og andre digitale verktøy
2. Alle lærerne skal ha pedagogisk og teknologisk kompetanse i produksjon av vevbasert undervisningsmateriell
3. Utvikle en avdelingsovergripende IKT-basert modul om bruk av informasjonskilder

Erfaringene er ganske illu- (for ikke å si fru-) strerende:

1. For bibliotekutdanningen må vi si at første mål er meget langt fra å være realisert. Det er da også strøket fra senere planer. Journalistene startet på et lavere IKT-nivå da vi flyttet sammen i 1994, men har kommet langt både teoretisk og praktisk siden da. Studiet har blant annet fått et forskningsprogram - DIGRE - til 4 millioner kroner om digitale medier gjennom NFR.
2. Det andre målet er langt mindre ambisiøst, men er bare delvis realisert. Det er neppe mer enn halvparten av lærerne som har den pedagogiske og teknologiske kompetansen som her etterlyses.
3. Det tredje målet var lettere gjennomførbart og ble faktisk realisert, i et samarbeid mellom JBI, EST og Læringssenteret. Men denne modulen - HiO-kilden - ble aldi integrert i noen av høgskolens utdanningsløp.

Problemene med digitalt utviklingsarbeid er sosiale og organisatoriske heller enn tekniske. BIBIN har i sin lærerstab all den kompetanse som trengs for å gjennomføre et høyverdig digital publiseringsprogram. I slutten av nittiårene var viljen tilsynelatende stor. Men da det kom til stykket, valgte utdanningen å overlate utviklingsarbeidet til den enkelte lærers personlige initiativ.

Riksrevisjonen har forøvrig registrert tilsvarende problemer ved Universitetet i Oslo:

1. stillingsbeskrivelser er for uklare i forhold til ansvars– og myndighetsforhold
2. konkrete målsettinger og resultatmål er i for liten grad spesifisert i årsplaner
3. det er i for liten grad fastsatt virkemidler og ansvar for gjennomføring i planer
4. resultatrapporteringen blir i for liten grad knyttet til målene for virksomheten

Felles skjebne er en trøst - men ingen løsning.

Nå i 2004/2005 starter en ny digitaliseringsrunde. ClassFronter er på vei inn som administrativt læringsverktøy. Avdelingens nettsted - som ikke synliggjør noen stor web-ekspertise - skal gjennomgås. IKT-undervisningen er styrket fra første år og oppover. Et interessant eksempel våren 2005 er Sakprosaprosjektet i Litteratur og samfunn 1. år.  Her viser studentene hva de kan få til når nettet tas aktivt i bruk.

Digital utvikling forutsetter, i siste instans, at noen konkrete mennesker mestrer noen nye ferdigheter - og tar dem i levende, aktiv, meningsfull bruk. Undervisning og bibliotekarbeid er begge praksisfelter. Det er handlingen som viser hva du egentlig mener.