SFP

Finlands bibliotekmodell:
kan den overføres til Norge?

Denne andre artikkelen viser hvordan den nasjonale finske kunnskapstrategien kommer til uttrykk i finsk bibliotekpolitikk. Mer om den finske modellen. Bozena Rasmussen

En viktig institusjon

Jeg har lest om den finske satsingen på bibliotek med forbauselse og beundring. Jeg har nok sett spennende tanker og ideer om offentlige bibliotek i flere land. Men den finske modellen skiller seg ut ved å definere folkebiblioteket som en viktig samfunnsinstitusjon med en klar og tydelig rolle i forhold til samfunnsutviklingen. Finland satser på kunnskapsproduksjon – og gir bibliotekene en plass innenfor denne visjonen.

Kan den finske bibliotekmodellen være relevant for små og mellomstore folkebibliotek i Norge? Det er dette spørsmålet jeg prøver å svare på i denne artikkelen.

Bakgrunn

Finnene har nylig oppdatert sin bibliotekpolitikk. Den finske satsingen på biblioteksektoren blir presentert i utredningen ”Quo vadis, bibliotek?”. Et eget utvalg - The Library Policy Committee - arbeidet fra 1999 til 2001 med å identifisere utfordringer for biblioteksektoren og for å finne konkrete løsninger med tanke på framtidas samfunn.

1. Den finske bibliotekmodellen deler bibliotektjenestene i to kategorier: de fysiske og de virtuelle tjenestene. Bibliotekoppgavene blir hele tiden sett i lys av disse to mulighetene.
2. Modellen setter opp et krav om absolutt minimum av tjenester og definerer normer for dem. Kravet til relevant utstyr kobles til definisjon av moderne oppgaver i biblioteket.
3. Modellen fordeler bibliotekoppgaver på flere forvaltningsnivåer.
4. Til slutt presenteres en helhetlig visjon av et folkebibliotek.

Jeg skal gå gjennom denne modellen i lys av norske forhold, med særlig tanke på små og mellomstore folkebibliotek.

Fysiske og virtuelle tjenester

Finland skiller altså mellom fysiske og virtuelle tjenester. Mange aktiviteter foregår fysisk i biblioteket: å lese aviser, å delta med barn på eventyrstund, å høre på lyrikk, å møte en forfatter eller lytte til et foredrag. De tradisjonelle bibliotekoppgavene foregår som oftest i det fysiske rommet, ved fysisk frammøte i biblioteket. En del henvendelser om å låne en bok eller få svar på et spørsmål skjer på avstand, via telefon og e-post, men disse er langt færre enn de fysiske henvendelsene, basert på kontakt ansikt til ansikt.

For folkebibliotekene er det fysiske rommet av vital betydning. Dette rommet må tas på alvor. Folkebiblioteket er en samfunnsinstitusjon med en sentral plass i det lokale samfunn. Biblioteket er et offentlig rom der alle innbyggere har adgang og kan føle seg hjemme, uansett politisk eller religiøs tilhørighet.

Hvis den fysiske delen og de tradisjonelle fysiske tjenester kuttes, er det nesten som å hevde at i den digitale framtiden vil mennesket ikke lenger forholde seg til hverandre gjennom sosiale relasjoner. Det er slike inntrykk jeg sitter igjen med etter å ha lest den norske kulturmeldingen - Kulturpolitikk fram mot 2014 (St.meld.nr.48 - 02/03), som legger så mye vekt på det sømløse bibliotek. Det vil ikke lenger være bruk for et offentlig rom og et lokalt samfunn. Hvilken betydning har vel det fysiske biblioteket i det sømløse digitale samfunn?

I folkebiblioteket er aktiv formidling av litteratur – og også andre medier – en viktig oppgave. Dette arbeidet skjer som oftest fysisk i biblioteket – som en bokanbefaling, en bokprat eller et møte med forfattere. Dette forutsetter et fysisk sted og en levende sosial interaksjon mellom flere aktører. Formidling er noe som skjer mellom levende individer. Kommunikasjonen er direkte: en interesse blir fanget opp, informasjon blir utvekslet og en kunde blir påvirket.

Denne mangesidige prosessen mellom levende aktører resulterer i en kulturopplevelse. Biblioteket er en formidlingsportal til alle våre kulturprodukter og til hele det globale kunnskapsuniverset. Ny informasjon, nye bøker, musikk og andre kulturprodukter blir uavbrutt produsert i store mengder. Det er vanskelig for hvert enkelt individ å bevege seg i dette universet på egen hånd. Vi trenger profesjonelle veiledere som har som oppgave å sortere informasjon og åpne stier og utsiktsposter i denne jungelen av kunnskap.

Museer, arkiver og formidling

Jeg opplever at museene har klart å fornye seg i de senere årene – og at også arkivene tenker nye tanker rundt tilgjengelighet og synliggjøring. Før var museene først og fremst samlinger - fysiske lagre av historiske gjenstander. Men i de siste årene har museene kommet ut av sine mørke kjellere. Ved å ta i bruk spesielle formidlings- og opplevelsesteknikker har de begynt å gjøre samlingene sine attraktive for publikum.

Ved hjelp av utstillingsteknikker, opplevelseskunst og pedagogisk tilnærming – altså metoder lånt fra andre fagområder - har de beriket sine formidlingsmetoder. Museene fornyes. Det samme gjelder arkivene. Nå jobber de hardt for å utvikle metoder for å komme nærmere publikum og for å formidle innholdet i arkivboksene. Fornyingen betyr ikke at museer og arkivet vil miste det fysiske rommet. Utstillinger og dokumenter krever jo et fysisk rom. Det er der formidlingen skjer.

Bibliotekene har tradisjonelt vært flinke med formidling. Noen av den fysiske formidlingen ansikt til ansikt vil bli erstattet med digital formidling, men det betyr ikke at den fysiske formidlingen vil forsvinne. For noen tiår siden, da fjernsynet kom til Norge, spredte panikken seg: det blir ikke lenger bruk for teater og kino. Og se hva som skjedde? Nesten alle har TV i dag, men folk fortsetter å gå på kino og i teater. Menneskene er fremdeles avhengige av den fysiske dimensjonen i teatret, av å møte skuespilleren på scenen ansikt til ansikt. Den mørke kinosalen gir fortsatt en sterkere og dypere filmopplevelse enn TV-apparatet.

Den finske modellen understreker betydningen av det fysiske rommet og de tradisjonelle tjenestene. Dette er særlig interessant for små og mellomstore bibliotek og deres relasjon til lokalsamfunnet. Folkebiblioteket er intimt knyttet til sitt lokale miljø. I det nære offentlige rommet, med tett og intim kontakt med innbyggerne, kan lokalsamfunnets identitet og lokale kultur ivaretas og styrkes. Biblioteket er hjerterommet.

Virtuelle tjenester

Virtuelle tjenester er nye tjenester skapt ved hjelp av IKT. Mange av disse tjenestene foregår likevel fysisk i biblioteket: PC-er for publikum med adgang til internett (e-post, aviser), veiledning i bruk av IKT (datastøtte til brukere), adgang til utstyr og programvare som bare finnes på biblioteket (redigering av lyd og bilder, oppslagsverk på CD).

Det er datateknologien som gjør det mulig å produsere nye tjenester. Kataloger som gir adgang til egne og andre bibliotekers samlinger gjennom internett, skaper grunnlaget for det sømløse bibliotek. Lokalt historisk materiale blir tilgjengelig for alle på nettet. Virtuelle tjenester gjør det mulig for folkebiblioteker å opptre som moderne og universelle informasjons-, lærings- og kulturarenaer. Virtuelle tjenester fra det lokale biblioteket gir adgang til hele verdens kunnskapsunivers.

Det interessante i den finske modellen er en oppfatning om at de fysiske tjenester i biblioteket og de nye virtuelle ikke utelukker hverandre, men at de støtter opp om hverandre og nærmest smelter sammen. Jeg vil understreke at det er de nye virtuelle tjenestene som gjør folkebiblioteket til en viktig institusjon for det moderne kunnskapssamfunnet. Vi tar mer og mer av det virtuelle rommet i bruk. Men det fysiske mennesket behøver både det fysiske rommet med sine tradisjonelle tjenester og det virtuelle rommet med sine nye digitale tjenester. Vi her behov for begge. Det tradisjonelle og det digitale utfyller hverandre og smelter sammen.

Neste fase: kunnskapssamfunnet

Den vanskelige kommuneøkonomien gjør at flere kommuner velger å nedprioritere folkebibliotekene. Dette er sparetiltak med et kortsiktig perspektiv. Mange lokalpolitikere klarer ikke å se videre ut over landskapet. Hva befinner seg på den andre siden av gjerdet? Hva er neste samfunnsfase? Verden beveger seg ikke tilfeldig hit og dit, men i en bestemt retning. Og det er fristende å spørre politikerne: hvor går Norge? Hvilken samfunnsfase beveger det norske samfunnet seg mot?

Finland har valgt å satse på kunnskapssamfunnet. For å følge Finland, må vi klargjøre hvilke samfunnsoppgaver som må løses - og hvilke institusjoner vi vil trenge for å løse dem. Hvis Norge skal bevege seg mot kunnskapssamfunnet, hva må vi bygge ut?

Det er ikke nok å kjempe for velferdsstaten. Når folk snakker om velferd, tenker de mer på å fordele samfunnsgodene enn på selve produksjonen. Vi kan ikke regne med at industrien vil bære lasset. Vi ser at norsk industriproduksjon flytter ut av Norge, til de nye industrilandene i Øst-Europa og Asia. Kunnskapssamfunnet er et postindustrielt samfunn.

Vi vil beholde velferdssamfunnets goder, men vi må også sørge for å finansiere dem. Neste samfunnsfase - kunnskapssamfunnet – betyr at kunnskap blir den viktigste forutsetning for produksjon. Når oljen tar slutt, er det kunnskapsindustriene vi må leve av.

Etter hvert som utdanningsnivået stiger, skifter bibliotekbruken karakter. Skal vi beskrive bibliotekenes rolle i kunnskapssamfunnet, må vi forstå dem som kunnskapsinstitusjoner. Bibliotekene er steder der barn lærer å bli glad i bøker, der skoleelever får hjelp med å skrive oppgaver, der fjernstudenter får gode arbeidsplasser, der voksne holder seg orientert om kultur og politikk og der innvandrere blir kjent med det norske samfunnet.

Dette er et paradoks at den norske bibliotekstatistikken, slik den brukes av KOSTRA, bare måler de tradisjonelle fysiske tjenestene i folkebibliotekene. Tallene gir inntrykk av at biblioteket er en ren ”utlånsstasjon”, til tross for at de fleste norske folkebibliotek allerede produserer mange virtuelle tjenester. Bibliotekene har også et langt bredere fysisk tilbud enn det KOSTRA-tallene forteller. Dette er meget uheldig. Det betyr at dagens statistikk bare forholder seg til deler av produksjonen i den fysiske sfæren - g at en vesentlig del av det som skjer i bibliotekene ikke blir fanget opp og analysert.

Det ville være interessant å lage et mer fullstendig bilde av produksjonen i de norske folkebibliotek. Hvor stor er folkebibliotekenes tradisjonelle fysisk produksjon - og hvor stor er vår nye virtuelle produksjon?

Et minimum av tjenester

Den finske modellen for folkebibliotek forutsetter et absolutt minimum av tjenester. Finnene nevner følgende aspekter:

1. Samlingen av kultur- og informasjonsmateriale skal være oppdatert, finnes i forskjellige formater, og være lett tilgjengelig organisert.
2. Personalet i biblioteket skal være fagutdannet
3. Det elektroniske biblioteksystemet skal følge anbefalte normer og ha nettforbindelse.
4. Bibliotekets tjenester skal være tilgjengelig på nettet.
5. Biblioteket bør ha terminaler for publikum med adgang til internett

Det finske kravet om et minimum av tjenester er meget interessant. I Norge er man svært tilbakeholdende til alt som har å gjøre med felles normer og standarder i bibliotekene. Denne linjen bør kanskje revurderes.

Det første punktet definerer krav til samlingen i biblioteket. Den finske modellen opererer her med en utvidet definisjon av samlingen, ved å bruke uttrykket ”kultur- og informasjonsmateriale”. Dette minner om den norske Folkebibliotekloven, som nevner samlingens aktualitet og behovet for forskjellige formater. Men den finske modellen tilføyer at den fysiske samlingen skal være ”lett tilgjengelig organisert”. Modellen understreker altså samlingens organisering og tilgjengelighet for publikum.

Det andre punktet understrekker at personalet skal ha fagutdanning. Det tredje punktet gjelder krav om at et folkebibliotek skal ha et standardisert elektronisk system, og det fjerde punktet tar for seg tilgjengelighet av bibliotektjenester på nettet. Det femte krever at biblioteket bør ha publikumsterminaler med adgang til internett.

Her ser vi at de fysiske og virtuelle tjenester smelter sammen. Publikum skal ha adgang til en brukervennlig organisert fysisk samling (med flere formater) i tradisjonell forstand. Publikum gis rett til fagutdannet personale som kan mestre forespørsler i forhold til et komplisert kunnskapsunivers og dermed sikre kvaliteten på tjenestene. Katalogen skal bør være tilgjengelig på nettet. Og publikum bør sikres adgang til internettressurser og bibliotekets lokale ressurser samtidig.

Denne modellen presenterer et bibliotek som står på to bein, det fysiske og det virtuelle. Det moderne biblioteket inneholder fremdeles en fysisk dokumentsamling. Brukerne gis adgang til å benytte seg av det virtuelle rommet mens de befinner seg i det fysiske bibliotekrommet. Finnene kvalitetssikrer bibliotekets tjenester ved å kreve fagutdannet personale og bruk av standarder.

Jeg tror at et slikt minimum av krav er en ren nødvendighet for å opprettholde gode bibliotektjenester. En grunnleggende standard for alle folkebibliotek vil sikre lokalbefolkningen, uansett kommunestørrelse, høy og jevn kvalitet. Kravene er særlig viktige for små og mellomstore bibliotek. Norge har en spredt befolkning. I kunnskapssamfunnet bør vi sikre alle de samme grunnleggende kunnskapstjenestene, uansett hvor de bor i landet.

Kunnskap og fellesskap

Det er fristende å bruke den finske modellen som utgangspunkt for en sammenligning med situasjonen i Norge. Hvordan ligger norske folkebibliotek an i forhold til denne modellen? Da må vi stille spørsmål som:

1. Hvor mange bibliotek i Norge har en god og oppdatert samling? Har vi beregnet hvor stor en slik samling bør være - for fem eller ti tusen innbyggere? Finnes det slike beregninger fra andre land? Samlingen skal i tillegg inneholde ulike typer materialer i forskjellige formater og være godt organisert. Hva betyr det i praksi
2. Hvor mange ansatte finnes i norske folkebibliotek og hvilken kompetanse har disse? Hvilke typer kompetanse mangler?
3. Har alle folkebibliotekene i Norge et tilfredsstillende elektronisk biblioteksystem? Hvilke konkrete krav bør stilles til slike systemer?
4. Har alle folkebibliotekene i Norge gjort sine samlinger tilgjengelig på nettet?
5. Har alle bibliotekene publikumsterminaler med adgang til internett?
   Tradisjonelle og moderne oppgaver

I Norge hevder mange at folkeopplysningsidealene hører til fortida. I dag er det nye tider og nye idealer. Noen mener at ideen om folkeopplysning var paternalistisk i forhold til ”de lavere samfunnslag”. Folket burde lese visse typer litteratur for å bli ”opplyste”, siviliserte og kultiverte – for å bli godtatt som fullverdige samfunnsborgere.

Den finske utredningen legger mer vekt på kontinuitet. ”Bibliotekets tradisjonelle kulturelle og folkeopplysningsoppgaver vil ikke forsvinne, men smelte sammen med moderne informasjons- og veiledningstjenester”. Det kommunale bibliotek beskrives som et lokalt kultursenter og som en kvalitetsportal som gjør den akkumulerte intellektuelle kapitalen tilgjengelig for innbyggerne.

Kunnskapen ses i lys av fellesskapet. Finnene beskriver vår kunnskap som resultatet av en kollektiv intellektuell prosess. Den er opparbeidet gjennom mange generasjoners liv – ikke som en sum av individuelle og subjektive anstrengelser – men som et resultat av vår fellesmenneskelige historie og sivilisasjon. Moderne datateknologi gjør at det globale kunnskapsuniverset kan bli tilgjengelig for alle, med det lokale folkebiblioteket som veileder og tilrettelegger.

Folkebiblioteket får nye funksjoner i forhold til de virtuelle tjenestene. Biblioteket blir i langt høyere grad et læringsmiljø, der kunnskapsressursene kan utnyttes i en målrettet sammenheng. Lærebøkene erstatter ikke skolen – og internett erstatter ikke bibliotekene. Enhver PC kan i og for seg gi adgang til det globale kunnskapsuniverset, men de fleste mennesker trenger råd og veiledning for å finne de beste ressursene.

Folkebiblioteket styrker det lokale kunnskapssamfunnet. Barn, skoleelever, studenter og voksne kursdeltakere får mer bruk for biblioteket enn tidligere. Det skyldes at undervisningen forandrer seg. Det blir mindre vekt på lesing og pugging, og mer på kritisk analyse og egen produksjon. Bibliotekets nye funksjon, å gi kvalitetssikret adgang til den globale viten, uansett hvor folk bor, passer godt til den norske tradisjon med spredt bosetting. Innbyggerne trenger ikke å bo i store byer for å få adgang til kulturgoder og gode kunnskapstjenester. Datateknologien gjør det mulig for bibliotekene å tilby høyverdige tjenester over hele landet.

Oppgavefordeling

Den finske modellen fordeler oppgavene på fire nivåer: lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt. Modellen forutsetter at bibliotekene på hvert nivå konsentrerer seg om de oppgavene og aktivitetene de er best egnet for. Finnene understreker samtidig at nettverkssamarbeid er et kjennetegn for alle bibliotek og at alle bibliotek tjener på nettverkssamarbeid.

Tjenester på lokalt nivå

Et bibliotek på lokalt nivå, etter den finske modellen, er et bibliotek i en kommune, et bosettingsareal eller på landsbygda, med spesifiserte funksjoner og oppgaver. Det lokale biblioteket tilbyr:

1. Et møtested for lokalsamfunne
2. En inngangsport til kultur- og informasjonsuniverset – med tilbud til brukere om uavhengig informasjonsgjenfinning og veiledning, bearbeiding og formidling av lokal informasjon.
3. Et nettverkssamarbeid med lokale offentlige og private tjenester
4. Et servicepunkt for det lokale næringslivet
5. Et forum for sivile aktiviteter og frivillig samarbeid

Den finske modellen definerer biblioteket som et fysisk sted. Biblioteket organiserer kulturelle aktiviteter og tjenester – og huser samtidig det virtuelle lokale samfunn. Her alle aspekter smeltet sammen: fysiske og virtuelle, tradisjonelle og moderne, kulturelle og kunnskapsrelaterte.

Tilbudet om uavhengig informasjonsgjenfinning og veiledning på biblioteket er etter min mening viktig for å sikre alle innbyggere grunnleggende demokratiske rettigheter. I tillegg er det lagt vekt på bibliotekets samarbeid med alle typer tjenester: offentlige, private, næringslivet, sivile og frivillige.

Regionalt nivå

På det regionale nivået skal bibliotekene forvalte og bearbeide regional informasjon sammen med regionale partnere. De skal tilby fleksible og effektive tjenester i samarbeid med andre bibliotek, uavhengig av mediatype, og delta i nettverkssamarbeid med regionale kulturtjenester. En kan godt tenke seg at dette samarbeidet utvides til næringslivet og andre organisasjoner som opererer på regionalt nivå.

I norsk sammenheng kunne dette bety at fylkesbibliotekene eller regionale ABM-sentra tok på seg mer omfattende og mer utadrettede oppgaver enn i dag. Kunnskapssamfunnet krever mindre rutinemessig forvaltning og mer innovasjon og entreprenørvirksomhet. Et mer effektivt biblioteksamarbeid på regionalt nivå er et viktig stikkord.

Tjenester på nasjonalt nivå

Nasjonalbiblioteket har en sentral og selvsagt rolle i forhold til den nasjonale kulturarven. Men datateknologien innebærer også at mange oppgaver som tidligere ble løst lokalt nå håndteres best på det nasjonale nivå. Det gjelder allmenne informasjonstjenester og distribuering av informasjon produsert på nasjonalt nivå. Vi trenger et nasjonalt digitalt bibliotek som vedlikeholder nasjonale databanker, produserer metadata og sentraliserte kataloger; som sørger for en felles politikk i forhold til lisenser; og som yter fleksible og effektive tjenester mellom bibliotekene uavhengig av mediatype.

Den internasjonale dimensjonen

Den finske modellen minner om at bibliotektjenester i tillegg har en viktig internasjonal dimensjon. Det finnes en global kunnskap om ressurser og prosesser. Vi trenger adgang til globalt produserte metadata. Informasjonsforvaltning, bibliotekpolitikk og samarbeidsnettverk innenfor EU blir stadig viktigere for de nasjonale biblioteksystemene. På samme måte som Norge betjener finske bibliotek store interessegrupper i utlandet, for eksempel utvandrede finner i Sverige, Australia og USA - som ofte driver med slektsforskning om deres finske røtter.

En visjon for folkebibliotekene

Hvis vi bruker den finske modellen, blir konklusjonen at folkebiblioteket i et moderne samfunn er en aktiv og effektiv institusjon. Biblioteket er lett tilgjengelig og lett for folk å besøke. Folkebiblioteket styrker demokratiet ved at det er åpent for alle. Det tar vare på kulturarven og støtter opp om vårt nye flerkulturelle samfunn – ”multikulturen”. Biblioteket bygger lokale fellesskap. Det markedsfører og bidrar til identitet i lokalsamfunnet. Som dokumentinstitusjon skaper biblioteket nye verdier ved å velge ut, organisere og formidle kultur og kunnskap i forskjellige medier og formater.

Biblioteket er et læringsmiljø som støtter opp om lærende i alle aldre. Biblioteket utvikler leseferdigheter, medieforståelse og – i økende grad – ferdigheter i å skrive og produsere. Sivilsamfunnet består først og fremst av amatører og frivillige. Bibliotekarene er eksperter på trykte og digitale medier.

På biblioteket kan innbyggerne gå inn i læringsfellesskap og arbeidsfelleskap med kompetente profesjonelle. Bibliotekets samlinger og tjenester kombinerer en sterk lokal forankring med sterke horisontale nettverk. Når folkebiblioteket utnyttes riktig, sier den finske modellen, kan biblioteket være en kraftfull samarbeidspartner for lokal og regional utvikling.