SFP

Fra industrisamfunn til kunnskapssamfunn
Hvordan skal folkebiblioteket mestre overgangen?

Denne tredje artikkelen om den finske modellen dreier som om forutsetningene for at folkebiblioteket skal kunne mestre overgangen fra industri- til kunnskapssamfunn. Finnene forutsetter at bibliotekets tjenester må ses i forhold til innbyggernes behov i et moderne kunnskapssamfunn, og de har gått inn for å definere folkebiblioteket som en grunnleggende institusjon i det nye samfunnet. Jeg tar fortsatt utgangspunkt i små og mellomstore folkebibliotek i Norge. Tidligere artikler. Bozena Rasmussen

Bibliotekbruk i Finland i 90-åra

I de finske bibliotekene skjedde tre ting samtidig i 90-åra: økende bruk av biblioteket, en rask overgang til moderne IKT og en betydelig nedgang i ressurstilgangen. Bibliotekene måtte takle økt bruk med mindre ressurser, samtidig som de måtte sørge for en teknologisk omstilling. Folkebibliotekene måtte, med andre ord, finansiere overgangen til dataalderen på egen hånd: bygge ut den tekniske infrastrukturen, leie nettforbindelser, anskaffe maskinvare for ansatte og for publikum, lære opp personalet i bruk av nye programmer og databaser, og legge ut egne samlinger på nettet.

Det finske bibliotekutvalget sier at det største problemet i 90-åra var den utilstrekkelige finansieringen av folkebibliotekene på lokalt nivå: I 1991 brukte kommunene 1.3 % av sine samlede utgifter på bibliotek. I 1998 brukte de 1.1 %, mens tallet falt helt ned til 0.8 % i 1999 – ”til tross for at satsing på kunnskapssamfunn i Finland var i full gang”.

Tilsvarende situasjon i Norge

Det ville være interessant å sette opp en tilsvarende tabell for norske folkebibliotek for å se om hvordan utvikling (tall for 1991 og 1999) i Norge i 90-åra har vært. Situasjonen i Norge i dag kan sammenlignes med Finlands i 90-årene. Folkebibliotekene i Norge opplever at ressursene kuttes i galopperende fart, som følge av den vanskelige økonomiske situasjonen i kommunene. Selv om bokutlånet langt på vei har stagnert, fortsetter det totale utlånet – altså utlån av alle media - å stige. Men viktigere er det at vi registrer økt bruk av biblioteket – og nye måter å benytte folkebibliotekene på.

Dagens bibliotekstatistikk fanger bare opp noe av det vi gjør. Den økende aktiviteten inne på bibliotekets område, med oppgavearbeid, internettbruk, e-post, språkkurs og dataspill blir ikke fanget opp. Til tross for at de økonomiske og personalmessige ressursene krymper, og til tross for at arbeidsoppgaver vokser i antall og i kompleksitet, prøver folkebibliotekene selv å løfte institusjon inn i den digitale alderen.

Modernisering på eget ansvar

Vår omverden beveger seg hele tiden fremover. Dagens krevende kunder spør etter moderne digitale tjenester. Folkebibliotekene i Norge opplever at det i dag ikke finnes noen instans, verken i kommunene eller i staten, som tar ansvar for å utvikle folkebibliotekene i forhold til de kravene det moderne digitale samfunnet stiller. De små og mellomstore folkebibliotek i Norge opplever dette særlig sterkt. De befinner seg i en utsatt økonomisk situasjon. De må ofte stå alene om moderniseringen, akkurat som i Finland, noe som nødvendigvis rammer deres tradisjonelle oppgaver.

Bruk av IKT i bibliotekene har - på linje med andre bedrifter og virksomheter - allerede bidratt til en betydelig rasjonalisering og effektivisering av rutinene. Som oftest må bibliotekene finansiere denne utviklingen selv - på bekostning av innkjøp av tradisjonelt materiale som aktuelle bøker og tidsskrifter. Vi klarer heller ikke å bygge ut samlinger med nye og etterspurte medier, som lydbøker på CD-rom, DVD-plater og gode pedagogiske pc-spill.

De mindre folkebibliotekene har også behov for å bygge ut sine musikksamlinger på cd. Vi trenger gode tegneserier for lesere som foretrekker dette mediet, og vi bør tilby innbyggerne lesestoff tilpasset forskjellige lesehemninger. Den økonomisk vanskelige situasjonen i kommunene de siste par årene fører til at det stadig må kuttes ned på biblioteksamarbeidet. Personalressurser må reduseres, og det stilles lavere krav til faglig kompetanse.

På mange andre samfunnsområder – som offentlig forvaltning og helsevesen - er det allment akseptert at overgang til IKT krever investeringer, opplæring og tid til omstilling. Når det gjelder folkebibliotekene, virker det som om de samme behovene på en merkelig måte blir usynliggjort - både for politikere og staten.

Folkebibliotek - en truet institusjon

Mange opplever at situasjonen i Norge i dag er så kritisk at de begynner å spørre: ”…er dette folkebibliotekets undergang? Holder folkebibliotekene på å forsvinne for godt? Har ikke samfunnet behov for folkebibliotek lenger?”.

Noen må bære ansvaret for denne situasjonen - en gradvis utarming av folkebibliotekene i Norge. Vi hører om noen få unntak. Det finnes bevisste politikere og administrative ledere som satser på og investerer i sitt folkebibliotek. Men den generelle situasjonen er heller deprimerende - og passer godt til den beskrivelsen som Eirik Newth nylig ga i en artikkel i Bok og Bibliotek: ”…det folkelig grunnlaget for kulturen undergraves…nedskjæringer i budsjettene og nedleggelse av filialer … et økende press fra lokalpolitikere som ikke ser vitsen med bøker…”.

Hensikten med biblioteket

Det er ikke bare vitsen med bøker lokalpolitikere ikke ser, men også poenget med romslige åpningstider, slik at innbyggere kan rekke å besøke biblioteket etter arbeidstiden De ser ikke vitsen med at biblioteket disponerer nye og etterspurte bøker og annet aktuell materiale. Hva er vitsen med å tilby kvalitetsfilmer som barn og ungdom kan låne trygt på sitt lokale bibliotek? Hva er vitsen med et lokalt offentlig rom hvor innbyggerne kan hente kulturelle og litterære opplevelser og åndelig inspirasjon? Og hva med barnas og ungdommens rett til gode tjenester også i små utkantkommuner?

Noen politikere vil kanskje si at adgang til kunnskap og kulturelle koder må være forbeholdt familier med god personlig økonomi. Det hevdes at i dag har alle råd til å kjøpe seg en bok. Mange klarer seg selvsagt bra uten biblioteket – enten fordi de ikke leser noe særlig eller fordi de har råd til å kjøpe det de trenger. Men de som leser mye, som leser bredt, eller som vil orientere seg i en mangfoldig medieverden, er i en annen situasjon. På biblioteket får de – helt gratis – adgang til ressurser som bare en millionær kunne unne seg på det private plan.

I et samfunnsperspektiv er bibliotekene også en lønnsom måte å forvalte medier på. Litt forenklet kan vi si: hvis ti personer kjøper en bok til 200 kroner, bruker de 2000 kroner i alt. Hvis biblioteket i stedet kjøper den samme boka og låner den ut ti ganger, blir den samlede prisen 200 i stedet for 2000 kroner. Dermed sparer leserne 1800 kroner.

Nettogevinsten blir ikke fullt så stor, siden lønn og husleie må dekkes. Men virksomheten går likevel med stort overskudd, sett fra samfunnets side. I følge statistikken er det ca, halvparten av befolkningen som jevnlig bruker folkebiblioteket. Disse låner ca. ti bøker og andre media i året. Hvis en typisk bok koster 200 kroner, sparer hver bruker nærmere 2000 kroner i året.

Biblioteker i et sivilt samfunn

Denne skjeve utviklingen finner vi også i andre land som Danmark og Storbritannia. Men Finland, med sine 5 millioner innbyggere og uten olje som nasjonal ressurs, har klart å snu den synkende spiralen.

Folkebibliotekets tjenester er rettet mot individene i det sivile samfunn. Fagfolk og de fleste studenter vil jo bli betjent på fagbiblioteker, høyskoler og universiteter. Innenfor det sivile samfunn har innbyggerne en mangfoldighet av individuelle behov i sin fritid og i alle livets faser. Alle slags personer kommer til biblioteket: småbarn, førskolebarn, skolebarn og ungdom; jenter og gutter; kvinner og menn; funksjonshemmede og mange sykmeldte; unge, middelaldrende og eldre; pensjonister og innvandrere. De representerer sivilsamfunnet i alle dets spekter.

I den siste tiden søker stadig flere studerende voksne til folkebiblioteket i sitt nærmiljø, for å få dekket sine behov for bibliotektjenester. Vi møter mennesker i mange ulike læringssituasjoner: vanlig grunnutdanning, etter- og videreutdanning, omskolering og språkkurs. Vi ser også at stadig flere – mange av dem pensjonister - studerer nye fag for kunnskapens egen skyld. De skal ikke bli astronomer eller profesjonelle oversettere. De vil bare forstå bedre det som skjer i himmelrommet - eller på en gresk taverna.

Disse menneskene som studerer om kvelden og på fritida, kan i dag få profesjonell bibliotekbetjening på sitt bosted, uten å måtte reise lange avstander til studiestedet. De er sikret gode støttetjenester pga det fagutdannede personalet i det lokale folkebiblioteket og pga bibliotekenes landsomfattende samarbeidsnettverk. Som det finske utvalget understreker, er det en utfordring å yte tilfredsstillende tjenester til alle - spesielt i mindre kommuner. Men dette er mulig i dag, pga adgang til moderne IKT.

Satsing på folkebiblioteket i verdens rikeste land

Tall fra 2003 viser at norske kommuner brukte 0,5 % av sitt totale budsjett til folkebibliotekene. Dette var atskillig mindre enn Finlands satsing i 1999 (0,8 %). I 1999 registrerte finnene en altfor lav satsing på folkebiblioteksektoren - i forhold til det vedtatte nasjonale målet for kunnskapssamfunnet,. I 2001 kom de med konkrete forslag som førte til en snuoperasjon.

I dag er året 2005 og Norge er 5-6 år klokere enn Finland var i 1999. Hele verden har jo beveget seg mye lenger fremover på disse årene. Finland er i dag for lengst på vei inn i kunnskapssamfunnet, med alle dets positive og negative erfaringer. Mens Norge framdeles befinner seg i en merkelig ”middelalder” - en slags intellektuell tåke som skjuler overgangen fra industri til kunnskap som den viktigste kilde til økonomisk vekst.

I Norge er det ikke staket ut noen retning for vår fremtidige samfunnsutvikling. Hvis Norge ikke skal snuble inn i kunnskapssamfunnet, trenger vi en bred samfunnsdebatt. Fornuftige valg og strategier er bare mulig dersom mange har innsikt i den overordnede samfunnsutviklingen. Dette er en nasjonal oppgave, ikke noe enkelte personer og kommuner kan gjøre på egen hånd. Vi må rett og slett stikke hodet ut av tåka og undersøke landskapet rundt oss.

På det politiske nivået trenger vi både en nasjonal visjon og nasjonale planer og strategier. I kunnskapssamfunnet, slik jeg mener det avtegner seg, bør folkebibliotekene defineres som grunnleggende samfunnsinstitusjoner. Ikke fordi vi har blitt vant til å ha et bibliotek i nærheten, men fordi de lokale bibliotekene ivaretar helt sentrale oppgaver innenfor en nasjonal kunnskapsstrategi. Det er selvsagt mulig å be andre institusjoner sørge for livslang læring, kvalitetssikrede media, lokal identitetsbygging og sosial integrasjon av alt fra småbarn til asylsøkere – i hver eneste norske kommune. Det er bare å prøve …

Men jeg tror som finnene: bibliotekene er i stand til å ivareta disse oppgavene både bedre og mer effektivt enn noen annen institusjon i det kommunale Norge. Vi vet hva vi kan få til og vi er ikke redde for konkurranse. Også bibliotekene trenger å tenke nytt. Men vi har et sterkt fag og en sterk profesjonalitet i ryggen.. Det vi er redde for, er å bli svekket, marginalisert og nedbygd – før politikere og velgere skjønner hvilke krav kunnskapsøkonomien stiller til lokalsamfunnet og lokale ledere.

Den finske modellen kombinerer en forståelse av kunnskapsøkonomi og folkebibliotek. Vi ønsker en tilsvarende debatt og en tilsvarende forståelse i Norge. Vi ber altså ikke om ”mer penger til biblioteket”. Vi ber politikere på alle nivåer – lokalt, regionalt og nasjonalt - ta kunnskapssamfunnet på alvor og tenke gjennom samfunnets behov i tiden som kommer. Hvis de deretter insisterer på å gi oss de midlene vi trenger for å løse de oppgavene som må løses, sier vi selvsagt ja. Men det viktigste er at politikerne - som sine finske kolleger – skjønner hvorfor de trenger biblioteket.

Kunnskapsbaserte tjenester

Begrepet informasjonssamfunn er, sier Tord Høivik, et overfladisk begrep. Uttrykket kunnskapssamfunn er bedre, fordi det er knyttet til sentrale endringer som finner sted i overgangen fra et industrielt til et postindustrielt samfunn. I den nye epoken er kunnskapsproduksjonen den viktigste og den mest dynamiske sektor.

Dette gjelder på to plan. Varene og tjenestene forutsetter kunnskapsbasert produksjon, og de som produserer må selv tilegne seg kunnskap på høgt nivå. Omfattende læringsprosesser er en nødvendig forutsetning for en kunn skapsøkonomi.

Kunnskapssamfunn – en nasjonal oppgave

Hvis en satsing på kunnskapssamfunnet skal bli en realitet i Norge, må det skje gjennom et nasjonalt program. Realiseringen vil gjelde hele samfunnet. Styring og finansiering av prosessen kan ikke bare overlates til lavere forvaltningsnivåer eller til kommunene alene. Den må realiseres gjennom en nasjonal plan, med nasjonale kunnskapsstrategier og betydelig finansiering fra statlig hold.

Uten et nasjonalt initiativ vil overgangen til den nye samfunnsfasen skje svært ujevnt og tilfeldig. De sterkeste og rikeste kommune vil kanskje mestre overgangen på egen hånd. Noen få steder vil det kanskje bli etablert samfunnsbevisste politiske og administrative allianser. Men de fleste kommuner vil bli overlatt til seg selv og til de politiske og private konstellasjoner som styrer på lokalt plan. Disse konstellasjonene og alliansene, ser vi, forandrer seg jevnlig, i tråd med det som skjer ved Stortings- og kommunevalg.

Fordeling av finansieringsrisiko

Det mest rasjonelle ville være å følge anbefalingene i den finske modellen og heller legge ansvaret for å finansiere selve moderniseringen til staten. Dette kan bidra til å skape like
vekstmuligheter for alle folkebibliotek, særlig i små og mellomstore kommuner. Bibliotekutgiftene bør altså fordeles mellom staten og kommunene. Finansiering av nye bibliotekbygg bør skje via statlige midler, og staten bør ha ansvar for at visse ressursstandarder blir realisert: standard IKT-utstyr, en basissamling av bøker og andre medier og midler til å gjennomføre nødvendige utviklingsprosjekter. Den daglige driften bør imidlertid kommunene stå ansvarlige for.

For folkebibliotekene ville dette bety en forutsigbar driftssituasjon. Fordeling av finansiering på flere aktører ville bidra til fordeling av risiko, særlig i den vanskelige omstillingsfasen.. En slik modell ville sikre en minimumsstandard for alle folkebibliotek uansett kommunestørrelse, og den ville gi et løft og en avlastning for små og mellomstore kommuner som sliter økonomisk.

For den gjennomsnittlige bruker av folkebiblioteket, og for det stigende tallet på voksne fjernstudenter, gir modellen en garanti for å få like gode bibliotektjenester uansett bosted. For barn og ungdom ville dette trygge deres oppvekst og sikre alle en like god adgang til global kunnskap og kultur i lokalmiljøet. Er ikke dette en bra investering og en fornuftig satsing for å utvikle en lokal kunnskapspolitikk for våre nye generasjoner?

Behov for finansiering i Finland – i kontekst av kunnskapssamfunnets behov

I den finske modellen heter det

”… folkebibliotekets mål er å realisere samfunnspålagte oppgaver, og loven har tildelt folkebibliotekene dette samfunnsansvaret, for å realisere og tilfredsstille innbyggernes behov i forhold til kunnskapssamfunnet”.

Folkebiblioteket er altså tildelt en samfunnsrolle som kunnskapsinstitusjon – og skal realisere denne oppgaven i en lokal kunnskapskontekst. Skal folkebibliotekene kunne realisere denne oppgaven, må en tilsvarende finansiering sikres. Den finske komiteen foreslår økning til et passende nivå både på det nasjonale og på de lokale budsjettene.

Det finske parlamentet har i lovverket nedfelt en klar og tydelig definisjon av folkebiblioteket som en samfunnsinstitusjon med nasjonale oppgaver. Bibliotekets rolle er sett i forhold til samfunnets historiske utvikling. Den nye samfunnsfasen krever en ny forståelse av bibliotekets oppgaver. En slik definisjon betyr en anerkjennelse av folkebiblioteket som en viktig samfunnsinstitusjon med nasjonale oppgaver. Folkebiblioteket er ikke bare et lokalt anliggende. Biblioteket ivaretar oppgaver som er overordnet i forhold til den enkelte kommune og uavhengige av lokale interesser.

I dette perspektivet er folkebibliotekets rolle og funksjon like viktig som f. eks. et nasjonalt vedtak om å sikre alle innbyggere i landet gode helsetjenester eller sikre alle barn i landet en god skole. En slik forståelse av folkebibliotekets funksjon vil bidra til å sikre alle innbyggere samme tjenester uansett bosted. Den innebærer en anerkjennelse av den enkelte innbyggers rettigheter i kunnskapssamfunnet. En slik holdning betyr også at behovet for nettverkssamarbeid og for effektiv teknisk infrastruktur blir tatt på alvor.

Korrigering av ressurser

Den finske modellen anbefaler at nedgangen i bibliotekressurser korrigeres, både for å realisere det nasjonalt vedtatte programmet og som respons til omfattende og økende bibliotekbruk. Komiteen foreslår flere konkrete tiltak:

• At samlingene kompletteres og ajourføres
• At personalressursene økes (det er viktig å snu reduksjonen av personale)
• At nødvendig kompetanse tilføres
• At det gjennomføres nødvendig investering i ny teknologisk utvikling (maskinvare og programvare, nye medieformater osv.);

Overgangen til en ny samfunnsfase skaper behov for nye bibliotektjenester og medfører nye kostnader. Digitale tjenester krever investering i nytt utstyr og nye elektroniske biblioteksystemer. Ny programvare og nye tjenester for publikum krever personale med høy IKT-kompetanse.

Vi må kunne redigere HTML-sider og helst også håndtere billedbehandling og digitalisering. Vi må kunne gi IKT-støtte til publikum. Det er behov for nye læringsmetoder og et voksende behov for veiledning og adgang til virtuelle bibliotektjenester i alle offentlige bibliotek. Og det er, ikke minst, behov for et lønnsnivå som gjør at bibliotekarer kan konkurrere med andre informasjonsprofesjoner.

Minimumsstandard for tjenester

Jeg har alltid vært en tilhenger av standardnormer i folkebiblioteker, selv om mange bibliotekfolk er kritiske til dette. Den finske modellen anbefaler faktisk at det defineres slike standarder. Finnene begrunner dette slik:

”…det nåværende systemet (statutory state aid) gir ikke noen insentiver til å utvikle nye bibliotektjenester eller å bidra til det nasjonale biblioteksamarbeidet. Siden dagens kalkyler er basert på kostnader per enhet, bør en minimumsstandard for tjenester enten defineres i Bibliotekloven eller som nasjonale standarder for kostnadseffektivitet.”

Jeg synes en definisjon av minimumsstandarder for bibliotektjenester er viktig for å kunne analysere kostnadseffektivitet. I tillegg tror jeg at det også er andre positive sider ved å ha slike normer. De kan være nyttig å ha for hånden, særlig under økonomisk dårlige tider, når kommunale politikere føler seg fristet til å skjære ned på bibliotekressursene. I tillegg ville det være vanskelig å utsette slike standarder for politisk manipulering, ved at tjenestene blir definert som ”tilfredsstillende”, ”optimale” eller ”overambisiøse” av administrative eller politiske myndigheter uten at målestokkene er definert.

En presisering av minimumsstandarder for folkebibliotektjenester ville være en objektiv og nøytral størrelse, fri for subjektiv tolking og følelser. Derfor vil den fungere autoritativt.. Det vil også være nyttig å få en oversikt over alle norske kommuner for å se hvor de befinner seg på utviklingsskalaen - og å utarbeide økonomiske analyser over hvilke investeringer som må til for å ruste opp folkebibliotekene til kunnskapssamfunnets standard.

Gjerdrum, 2. februar 2005.