SFP

Fra lagring og lån
til produksjon og publisering

Båt eller dike?

Dagens bibliotek bruker mye digital teknologi. Men forståelsen av biblioteket er fortsatt knyttet til papiret. De digitale hjelpemidlene betraktes som et tillegg. Bibliotekene fører videre tankemåter og praktiske ordninger som bygger på lagring og utlån av papirdokumenter.

Det er vanskelig å vende blikket framover og ta den digitale utviklingen på alvor. Det er tungt å lære nye verktøy og nye begreper midt i livet. Det er ubehagelig å bli utsatt for kompetanseslitasje: å oppleve at dine gamle solide kunnskaper gradvis blir mindre relevante.

Det er lettere å holde fast ved papirtradisjonen, med støtte fra de mange som gjør det samme, - og delegere det digitale nybrottsarbeidet til de spesielt interesserte. Når vannet stiger, vil flertallet bygge høyere diker - og bare noen få satse på den krevende kunst å bygge sjødyktige båter.

Men den teknologiske utviklingen tar ikke slike hensyn. Først skaper den verktøyene - deretter går den løs på institusjonene. Jeg tror bibliotek-Norge nærmer seg vendepunktet. Vannet skvalper over dikene - og troene på fortsatt dikebygging begynner å svikte.

En ny arbeidsdeling

Nye teknologier skaper nye oppgaver, nye yrker og nye institusjoner. Gutenbergs sorte blybokstaver skapte trykkeribransjen, forlagsbransjen, fagtidsskriftene og avismediet. Den borgerlige offentlighet rundt år 1800 - med alle sine klubber og salonger - var langt mer muntlig enn dagens offentlige debatt. Men den hadde trykte aviser, tidsskrifter og bøker som en teknologisk forutsetning. Det var der deltakerne hentet sin informasjon og storparten av sine ideer. (Mer om Habermas: kort - lang).

I dag skjer en tilsvarende utvikling rundt IKT. Vår kommunikasjon, både muntlig og skriftlig, blir stadig mer digital - og stadig mer preget av det digitale mediets muligheter. En ny digital offentlighet utvikler seg. Bibliotekarene kan velge mellom å delta aktivt i de nye digitale mediene, å holde en lav profil (dvs. lese, men ikke skrive) - eller holde seg helt unna. Men bibliotekene vil uansett merke konsekvensene av de nye kommunikasjonsformene.

Digital kommunikasjonsteknologi skaper nye oppgaver - som HTML-koding og billedbehandling; nye yrker - som informasjonsarkitekt og nettjournalist; og nye institusjoner - som nettaviser og virtuelle universiteter. Teknologien forandrer gradvis styrkeforholdene og de faglige forbindelsene mellom eksisterende bransjer og virksomheter.

Bibliotek og produksjon

Her vil jeg trekke fram forholdet mellom bibliotek, på den ene siden, og produksjon, på den andre. Forandringene er tydeligst innenfor høyere utdanning.

I papirets epoke var det et skarpt skille mellom undervisning - som var lærerenes domene, og bibliotektjenester - som ble styrt av bibliotekarene. Bibliotekene definerte sin rolle som en nokså passiv leverandør av dokumenter "på bestilling". I dag er stadig flere universitets- og høgskolebibliotek i ferd med å endre kurs. Jan Erik Røed sier at universitetsbiblioteket (i Oslo)

består av fire ingredienser: (1) Det undervisende biblioteket, (2) Det elektroniske biblioteket og (3) Det publiserende biblioteket. Alle disse må vi ha mer av. Hva skal vi så ha mindre av? Det vi må ha mindre av er det fjerde: (4) Det tradisjonelle eller papirbaserte biblioteket.

Ved Høgskolen i Oslo er bibliotekene døpt om til læringssentre - selv om de fleste biblioteklærerne fortsatt kaller dem bibliotek. Ved Høgskolen i Vestfold ligger den interne faglige publiseringen direkte under biblioteket. Men dette er bare de aller første trinnene. Digital teknologi gjør det nå teknisk mulig å gjennomføre all faglig publisering ved institusjonene selv - og i en årrekke har det nå rast en mektig kamp mellom universiteter og deres bibliotek, på den ene sida, og styrtrike tidsskriftforlag på den andre, om hvordan den faglige publisering faktisk skal skje i framtida. Du finner mer om dette på nettstedet til SPARC - the Scholarly Publishing and Academic Resources Alliance.

Fra pensum til produksjon

Samtidig skjer det en omlegging av høyere utdanning fra pensumorientering - altså resepsjon og gjengivelse av et fastsatt lærestoff; til produksjonsorientering - altså læring ved å utforme egne tekster med selvstendig bruk av kilder og digitale produksjonsverktøy. Studentene settes i mindre grad til å levere grad håndskrevne eksamensbesvarelser (gudskjelov og takk for det!) og i langt høyere grad til å utvikle digitale tekster, som i prinsippet også kan inkludere bilder, lyd og interaktivitet.

Læringsinstitusjonene blir altså digitale produsenter - og både lærere, studenter og administrasjonen vil trenge digital opplæring, veiledning, systemutvikling, registrering, lagring, gjenfinning og gode muligheter for gjenbruk. Hvis bibliotekene ønsker en sentral rolle på framtidas læresteder, bør de gripe disse oppgavene så begjærlig - og så kompetent - som mulig.

Hvis de ikke griper dem, vil andre gjøre det. Vent ikke på en rettferdig tildeling av oppgaver ovenfra, på basis av fortidas tradisjoner. - Hvem er det som må sørge for at det skjer noe?, sier Røed. - Svaret er like selvfølgelig. Det er oss! De som venter for lenge, minner meg litt om pelsjegere - godt tullet inn i varme klær - på et isflak i drift mot syd. Uten kajakk.

Folkebibliotekene

Også folkebibliotekene bør utvikle produsentrollen. Over hele verden har bibliotek, arkiv og museer startet på en gigantisk oppgave: å bevare og formidle den nasjonale kulturarv ved å gjøre den tilgjengelig i digital form. Dette er et femtiårsprosjekt eller mer. Og jeg tror digitalisering av den lokale kulturarven bør være en viktig oppgave for folkebibliotekene i et par generasjoner framover.

Produksjonen av digitale kilder bør imidlertid ikke defineres som bibliotekets hovedoppgave. Det vil gjøre vår profil alt for historisk, på den ene siden, og alt for framtidsrettet, på den andre. Vi bevarer jo kulturarven for framtidas brukere - ikke for dagens politikere og velgere. Kommunene er stolte av sin historie, men digital konvertering av kirkeboka er ikke noe presserende politisk krav.

Politikerne utsetter gjerne slike oppgaver når de føler seg økonomisk presset. Materialet forsvinner jo ikke - så sant arkivforholdene er tålelig bra. Og de som vil ha mest glede av prosjektene - velgerne om femti eller hundre år - kan ikke lures til valgurnene i dag. Men si fra hvis du har en pent brukt tidsmaskin, så kan vi gjøre et forsøk ...

Den andre produksjonsoppgaven gjelder dagens brukere. De digitale produksjonsverktøyene blir stadig enklere. Overføringshastigheten øker fra år til år. Lagringskapasiteten er ikke lenger noen barriere. Enhver person som kan surfe på internett kan i dag lære å publisere sine egne tekster på en halvtime - f.eks. på en personlig blogg, på en wiki eller gjennom et lokalt publiseringssystem (sjekk ut Blogger). Med litt mer opplæring kan de mestre opptak og enkel publisering av digitale bilder og lyd.

Skolene er i ferd med å innføre lærestøttesystemer - av typen Classfronter og It`s learning - som alle elever kan benytte til publisering i tilknytning til undervisningen. Men disse systemene er lukket for verden rundt og svært preget av pedagogisk styring. Folkebibliotekene bør kunne tilby verktøy og veiledning som gjør det mulig for alle å delta i den nye digitale offentligheten, ut fra sine egne interesser og forutsetninger. Det finnes flere spennende publiseringsprosjekter på gang. Det mest omfattende er antagelig Reaktor, som blir utviklet av Deichmanske bibliotek i samarbeid med folkebiblioteket i Trondheim. Det åpnes offisielt 1. januar 2005, men det er mye å se på allerede: fotografier, animasjonsfilmer, tegneserier, ...

Et utvidet bibliotekbegrep

Digitale dokumenter invitererer, så å si, til gjenbruk og videreforedling. Reaktor gir (i prinsipp) alle mulighet til å publisere arbeider i ulike formater: tekst, bilder, lyd, animasjon, osv. Den sentrale målgruppen er imidlertid ungdom, uten at aldersgrensene håndheves særlig strengt. I dette øyeblikk er Reaktor "bare" et lovende eksperiment. Men selve tankegangen er radikal og peker framover. Folkebibliotekene er antagelig den institusjonen i lokalsamfunnet som har størst mulighet til å utvikle en levende lokal kultur rundt digitale medier og digital produksjon. Dette betyr at bibliotekets rolle blir utvidet.

Det utvidede bibliotekbegrepet betyr at brukerne spiller en langt mer aktiv rolle i forhold til bibliotekets ressurser. I stedet for å låne, lese og levere tilbake - i uendret stand, vil framtidas brukere også kopiere, kombinere, redigere - og tilføye sine egne kreative bidrag. Det er dette Reaktor innebærer som konsept. Og da får biblioteket dobbelt tilbake. Det opprinnelige verket er ikke forandret, men i tillegg får biblioteket og kommunens innbyggere adgang til de nye produktene, skapt av lokale krefter. Ut fra mitt kjennskap til norske lokalsamfunn vil en slik modell kunne vinne mange venner ...

Samtidig tilfredstiller modellen alle vanlige krav til folkebibliotekets tjenester: gratis adgang til mange slags medier, klare bidrag til kunnskap og kultur - og rik støtte til demokrati og sosial integrasjon.

Den digitale renessansen

Internett dreier seg ikke om teknologi, men om kommunikasjon. De tidlige brukerne var teknisk orienterte nerder - og snakket mer om dippedutter enn om følelser. Men i dag flommer bloggene over av rosa småprat og intime betroelser - samtidig som de tas i bruk for faglig formidling og politisk debatt. I dette øyeblikk (14.11.04) har Universitetet i Oslo omtrent 70 faglige blogger.

Det at nær sagt alle kan lese fra - og skrive til - et globalt medium er historisk enestående. Nettet gir grunnlag for en annen type demokrati og en annen type offentlighet enn den vi lever med i dag. Det er ikke gitt at samfunnet til syvende og sist vil bruke IKT for å fremme demokratiet. Men hindringene er i så fall ikke av teknisk art.

Boka er ikke utpreget sosial. Det å lese er som oftest en individuell aktivitet. Vi sitter fordypet i våre bøker, utilgjengelige for andre, fortapt i våre indre universer. Det å produsere noe selv - på nettet - er langt oftere en sosial virksomhet. Der papiret innbyr til hundre års ensomhet, innviterer nettet oss inn i et fellesskap. Men ikke misforstå meg: jeg er dypt forelsket i begge. Vi trenger også ensomhet, og jeg vil aldri gi slipp på bokas tapte paradiser.

Digital teknologi gjør det lettere å delta. De tekniske barrierene for kommunikasjon, forslag og tilbakemeldinger blir langt lavere enn i avisenes, møtenes og referatenes verden. Les mere om dette i Jill Walkers artikkel (2002): Makten forrykkes på nettet. Hvis bibliotekene er viktige for demokratiet, må det bety lesning fører til handling. Bibliotekene er usedvanlig godt plassert i samfunnet for å fremme nettet som et medium for informasjon, kommunikasjon, debatt og politisk innflytelse. Men muligheten må selvsagt anerkjennes, gripes og løftes fram.

Den trykte boka er godt over fem hundre år gammel. Verdensveven er en helt ny erfaring - uvøren og sleivete som en bråmoden tenåring. Trykkekunsten bidro mektig til renessansen på 1500-tallet. WWW bærer med seg en like stor endringskraft. Og jeg er glad for å oppleve en ny renessansetid.

Europeere flest beundrer jo renessansen og dens store skikkelser: Gutenberg, Columbus, Machiavelli, Michelangelo. De fleste som opplevde 14- og 1500-tallet på kroppen ble sikkert forvirret av alt det nye. Sånt gir seg etter hvert. Om femti år, i et stabilt, fredelig og noe kjedelig Europa vil kanskje våre barn og barnebarn se seg tilbake og si:

Fortell om den gangen, da - besta. Da folk fant på så mye nytt og alt forandret seg så fort. Det høres så spennende ut. Fortell om den digitale renessansen ...

Og hva gjorde bibliotekene med alt dette? Det kan bare de selv svare på.

Tord Høivik