VI MØTES PÅ BIBLIOTEKET
Programartikkel for SFP

Med denne artikkelen vil vi som tok initiativ til NBFs nye Spesialgruppe for folkebibliotekpolitikk, si hvorfor vi mener dette arbeidet er viktig. Artikkelen springer ut av en serie samtaler i gruppa, der også konsulentene våre har gitt mange nyttige kommentarer. Men den detaljerte utformingen er det Trond Minken (leder) og Bozena Rasmussen (nestleder) som har ansvaret for.

Vi har prøvd å uttrykke oss så klart at det kan egge til debatt. Vi inviterer alle som er engasjert i folkebibliotekets framtid til å delta – og til praktisk innsats for å styrke folkebibliotekene. Dersom du er enig med oss, er det flott. Dersom du er uenig, er det ennå bedre. Vi har større behov for levende diskusjoner enn for lutter enighet.

En ny forankring

Vi er en gruppe mennesker som tror det er viktig å arbeide politisk og strategisk for å sikre folkebibliotekenes framtid i Norge. Verden forandrer seg. For å overleve som viktige samfunnsinstitusjoner, i en ny tid og under nye betingelser, må bibliotekene finne en ny forankring i lokalsamfunnet. Folkebiblioteket må – kan vi gjerne si - finnes opp på nytt.

I dag opplever mange av oss at bibliotekene ”smuldrer bort”. Politisk plasseres de på sidelinjen. De blir ikke lagt ned, men de svekkes over tid. Vi hører det samme fra andre land. Når økonomien blir svekket, velger mange kommuner å kutte i folkebibliotekets budsjett.

Samtidig skjer det masse positivt i bibliotek-Norge. Det finnes mange driftige og nyskapende bibliotekarer i miljøet. En rekke spennende prosjekter er på gang – både i digital og litterær retning. Den nye organiseringen av arkiv, biblioteker og museer har gitt hele ABM-sektoren større tyngde og slagkraft. Men vi ser også at viljen og evnen til fornyelse er svært ulikt fordelt. Vi er glad for alle kommunene som ser at kultur og bibliotek er verd å satse på. Vi er redd for hva som nå skjer i de øvrige.

Vi har lært av Pippi at den som är mycket stark måste vara mycket snäll. Men for bibliotekene gjelder det omvendte. Den som er mycket snäll, måste vara mycket stark. Ellers blir vi overkjørt. Det er konkurranse om pengene i kommunene – også om kulturmidlene. Idrettslag og foreninger vet å gjøre seg gjeldende. Bibliotekarene har aldri vært pågående - de har heller gått stille i dørene og håpet på bedre tider. Det nytter lite å være snill og stille. Vi ønsker friske debatter og sterke argumenter. Vi ønsker høylydte bibliotekarer som kan slå i bordet når det trengs.

Hva er biblioteket godt for?

Men vi kan ikke be om penger med argumenter fra forrige århundre. De har ikke lenger gjennomslagskraft. Vi lever i en postindustriell tid, dypt preget av globalisering og individualisering. Individene er ikke lenger deltakere i tettvevde lokale samfunn, i entydige sosiale klasser eller velkjente politiske grupperinger. De fortsetter ikke i samme yrke livet ut.. Som deres liv endrer seg, må folkebiblioteket endre seg.

Vi tror altså at det er på høy tid å granske folkebiblioteket - fra grunnen av. Vi kan ikke forutsette at den nye bibliotekutredningen, selv om vi mener den er positiv og nyttig, vil gå så radikalt til verks. De fleste offentlige utredninger holder seg innaskjærs, i nærheten av kystene og det politiske fastland. Vi tror det er nødvendig å sette kursen lenger ut – til de øyene vi kanskje kan ane i horisonten.

Frem til nå har vi sagt at folkebibliotek er viktig for demokratiet. Er det mulig å begrunne dette? Er biblioteket viktigere for demokratiet enn aviser, TV og telefon – som folk betaler for? Hvilke lokale politikere tar dette på alvor? Frykter de for valgdeltakelsen dersom biblioteket reduserer åpningstida? Eller er dette bare en bred og allmenn påstand som verken kan bekreftes eller avkreftes? Med andre ord – svada.

Vi sier at bibliotekene lønner seg samfunnsøkonomisk. Mange brukere kan glede seg over samme bok. Ressursene blir bedre utnyttet. Er dette argumentet fortsatt like overbevisende? Eller blir det svekket fordi folk får stadig bedre råd – også til bøker? Fordi elektroniske og digitale media har blitt langt viktigere enn bøker? Eller fordi Internet erstatter biblioteket?

Marked og bibliotek

Offentlig sektor blir stadig mer preget av markedstenkning. Vi aksepterer at vi kan lære mye av markedet. Det er mye som kan forenkles, forbedres og fornyes i det offentlige. Brukerne står svakt når de møter offentlige monopoler. Konkurranse bidrar til bevegelse.

Bibliotekene har lenge sagt ”brukeren i sentrum”. Men hvordan blir dette flotte slagordet praktisert? Markedsrettede bedrifter lever av sine kunder. De må ta dem på alvor eller forsvinne. God kundebehandling er en livsnødvendighet. Hva skjer i biblioteket når stabens og brukernes interesser kolliderer? Opplever brukerne at de har innflytelse? Blir de invitert til å organisere seg? Eller er dette idealet noe som skal realiseres i det stille – som en slags indre velvillighet fra de ansattes side?

Vi mener ikke at markedet bør gjennomsyre alt. Markedet er ikke et gode i seg selv. Markedet er et verktøy for å skape velferd. Noen oppgaver løses best gjennom konkurranse. Vi er glade for at SAS og Telenor har fått konkurrenter. Andre bør ivaretas av det offentlige – eller i et planlagt samspill mellom offentlige og private aktører. For å velge riktig politikk, må vi både bruke økonomisk teori og trekke på konkrete erfaringer.

Vi tror samfunnet tjener på at bibliotekene er offentlige og at tjenestene i all hovedsak er gratis. Men vi må være villige til å argumentere for våre standpunkter - presist, konkret og detaljert. Vi kan ikke nøye oss med trosbekjennelser og allmenne betraktninger. Det er ikke gitt at det som var fornuftig politikk i 1975 fortsatt vil være fornuftig i 2025. Det har ingen hensikt at vi overbeviser hverandre om bibliotekenes fortreffelighet. Vi må overbevise politikere, brukere og folk flest. Også de som ikke bruker biblioteket.

En friskere debatt

Gode argumenter vokser ikke på trær. De må graves fram, hamres ut, pusses og poleres. De må skjerpes i debatt. Det er ikke bibliotekets folk som avgjør om et argument er slagkraftig. Det er ”de andre” – verden utenfor biblioteket – som vurderer holdbarheten. Det er dem vi må henvende oss til. For å lykkes må bibliotekarene heve blikket og rette språket utover.

Det er lettere å snakke med kollegene – de som tenker som oss selv. Slik er det i alle profesjoner. Bibliotekaren er verken bedre eller verre enn Læreren, Presten eller Offiseren. Alle opplever akkurat sine fag og institusjoner som om de var verdens sentrum. Intet er vel viktigere enn god Litteratur - eller var det barnas Læring - eller troen på den sanne Gud - eller landets umistelige Frihet?

Men for folk flest er det bibliotekmiljøet betrakter som selvinnlysende sannheter, bare nok en særinteresse. Det er verden utenfor som er bibliotekets brukere. Det er de som bestemmer bibliotekets framtid. Det er de som er i sentrum. Skal vi over bevise politikerne må vi også overbevise velgerne.

Da trenger vi takhøyde. For å bli hørt av politikere og velgere må vi bli langt tydeligere i vårt språk. Vi må vi tåle mer uenighet og skarpere debatt. Så lenge vi holder oss til kjente fakta og brede utsagn om verdier, er det lett å være enig. Men da blir bibliotekene utydelige og politisk uinteressante. Frykten for å tråkke i salaten fører til at hele salatbedet visner.

Handle lokalt – tenke globalt

Folkebiblioteket er forankret i lokalsamfunnet. Men bibliotekets verden er internasjonal. Vi tror på det gamle slagordet: tenke globalt og handle lokalt. Den norske bibliotekdebatten er alt for norsk. Vi har mye å lære av modeller og eksperimenter i andre land. Finland er fantastisk – men hvordan har de fått det til? Og vi vil ikke begrense oss til små og rike nasjoner i vårt eget verdenshjørne. Portugal og Ungarn, Kina og Chile er også nyskapende bibliotekland – for bare å nevne noen.

De fleste folkebibliotekene beveger seg langsomt og forsiktig i sitt forhold til IKT. Politikerne ber om digitale entreprenører: ideer, prosjekter, samarbeidstiltak. Bibliotekene foretrekker å vente og se. Prosjektutlysninger faller på døve ører. Mindre enn en tiendedel av landets bibliotek tilbyr referansetjenester på e-post. Den dype digitale utviklingen dreier seg ikke om ny teknologi, men om nye tjenester og bruksområder. Her er bibliotekmiljøet merkbart fraværende.

På dette området har også bibliotekutdanningene et ansvar. Bibliotekfaget er et teknisk fag. Folkebibliotekene trenger flere bibliotekarer som kan møte de nye tekniske mulighetene med begeistring, glød og innsikt. Faget trenger det – og det politiske Norge ber om det. Hva nøler I etter …?

Nye spilleregler i kommunene

Folkebibliotekene er en del av kommune-Norge. Hver kommune er en verden for seg. Men kommunene lærer også av hverandre. Hvert enkelt bibliotek må kunne hevde seg i sin egen lille verden.. Men bibliotekene kan – i likhet med kommunene - lære av hverandre. Bibliotekenes sterke nettverk med andre bibliotek kan gi oss slagkraft – hvis nettverket ikke blir begrenset til våre interne spørsmål, men rettes utover, mot hele det kommunale Norge.

De kommunale spillereglene er i forandring. I det nye spillet er økonomiske resonnementer langt viktigere enn tidligere. Den gamle forvaltningsmodellen var en fordelingsmodell: kommunen hadde en kake og delte den mellom sine sultne etater. Den nye økonomimodellen er en produksjonsmodell: du skal vite hva du bruker og vite hva du får igjen.

Bibliotekene må altså dokumentere sin produksjon. Hva er bibliotekets faktiske bidrag til lokalsamfunnet? Mange bibliotekarer steiler over spørsmålet. Er ikke det selvsagt? I dagens Norge er det ikke lenger selvsagt. Biblioteket må begrunne sin rett til skattepengene – i konkurranse med mange andre gode formål.

Økonomi er et disiplinert fag. Her kommer vi ingen vei med synsing og ankedoter. Økonomi dreier seg ikke det spesielle og unike, men om det som er normalt og dagligdags, om utlån pr. bruker og klassebesøk pr. semester, om veiledningstid og eventyrstunder, om køer og kunder og tomme plasser. Bibliotekarer er mest fortrolige med språk og verbale argumenter. Økonomene bruker tall i stedet for ord og modeller i stedet for retorikk. Vi har altså noe å lære.

Solidaritet og mobilisering

Folkebibliotekene er under press. Det samme gjelder kommunene. Noen av problemene skyldes kortsiktige politiske konjunkturer. Andre har dypere røtter. Vi er mest opptatt av de siste. De langsiktige utfordringene er ikke partipolitiske - kommer fra ny teknologi og nye samfunnsforhold.

Spesialgruppen for folkebibliotekpolitikk består foreløpig av en håndfull engasjerte bibliotekfolk. Vi kjenner selv problemene på kroppen. Vi har mange arbeidsoppgaver – i en presset hverdag. Det er lite vi kan få til hver for oss. Vi tror bibliotekene vil stå langt sterkere hvis de bryr seg mer om hverandre. Felles skjebne er en forutsetning for felles handling – altså solidaritet.

Vi har ingen mulighet til å løse problemer på vegne av andre bibliotek. Kalenderen er full nok som den er. Men vi tror det kan være mulig å løse problemer sammen med andre bibliotek. Vi oppmuntrer altså til kontakt, samarbeid og mobilisering rundt folkebibliotekenes framtid. USA og IFLA har startet den store internasjonale kampanjen @your library - se:

http://www.ifla.org/@yourlibrary/index.htm

Vi vil gjerne få til en tilsvarende kampanje - rettet mot det politiske Norge. Du kan lese mer om dette på nettstedet vårt:

http://home.hio.no/~tord/afo/index.htm.

I det militære er mobilisering noe som blir vedtatt på topplanet. Mobilisering betyr at mannskapene forbereder seg til krig på kommando. Vi har verken generaler, soldater eller geværer. For oss må mobilisering bety ”å sette seg selv og andre i bevegelse”. Det betyr å snakke, skrive, planlegge og utfordre. Det betyr flittig bruk av mobiltelefon. Som det heter i det nye økonomispråket: work smarter, not harder!

Kort sagt

I Spesialgruppa for folkebibliotekpolitikk ønsker vi å samle kreftene om langsiktige oppgaver. Men feltet er stort og vi kan ikke satse på alt. Flere viktige oppgaver blir heldigvis ivaretatt av andre spesialgrupper – da tenker vi spesielt på gruppene for flerkulturelle tjenester, for skolebibliotek, for bibliotekvirksomhet blant barn og unge og for IKT.

De hovedsakene vi gjerne vil arbeide med, og som vi har lagt vekt på i denne artikkelen, er:

1. Begrunne bibliotekets betydning for lokalsamfunnet
2. Utvikle slagkraftige modeller for bibliotekøkonomi og bibliotekstatistikk (KOSTRA)
3. Lære av bibliotekvirksomheten i andre land

Men hvis du har andre saker du brenner for, er det selvsagt rom for disse. Vår arbeidskraft er begrenset, men jo flere som vil delta, jo større bredde kan det bli i arbeidet. Den aller viktigste oppgaven har vi imidlertid satt til sist. Den er en forutsetning for alle de øvrige. For å få gjennomslag for nye tiltak må vi:

4. Gjøre folkebiblioteket synlig, viktig og politisk relevant utenfor bibliotekenes eget miljø.

Gardermoen 11. oktober 2004

Trond Minken og Bozena Rasmussen