Folkebiblioteket i kunnskapssamfunnet
Argument 2: Næringsutvikling

Biblioteket som næringsarena

Overgangen fra industrisamfunn til kunnskapssamfunn har store konsekvenser for distrikts-Norge. Gamle industirbedrifter blir lagt ned - og erstattet av mindre, kunnskapsbaserte virksomheter. Også jordbruks- og fiskerikommunene merker kravene til omstilling. Det blir færre og færre arbeidsplasser i primærnæringene. Stadig flere ungdommer får utdanning på høyere nivå. De reiser ut hvis de ikke finner arbeid lokalt. Det vil alltid være behov for offentlige ansatte med midlere og høyere utdanning. Men de kommunene som ikke klarer å skape kunnskapsbaserte arbeidsplasser utenfor offentlig sektor, mister glød og dynamikk.

Dersom småkommunene kan tilby variasjon, spenning og utfordrende jobber, har de langt større muligheter for å beholde sine ungdommer og for å trekke til seg innflyttere.  Hvis vi betrakter folkebiblioteket i dette perspektivet, kan det utvikles til en viktig ressurs for kulturtilbud, kompetanseheving, næringsutvikling og økonomisk vekst.

Det finnes gode forbilder. Troms fylke har gjennom flere år satset sterkt på bibliotek som læringsarena. I Nord-Troms er bibliotekene i Salangen, Lavangen, Karlstad, Ibstad, Bjarkøy og Skjervøy utviklet til lokale studiesentra. Noen steder blir biblioteket definert som "næringsarena". Biblioteket i Nordreisa er samlokalisert med kommunens næringshage, der et dusin mindre virksomheter holder til. I Oppland bidrar bibliotekene - med fylkesbiblioteket som motor - til systematisk kompetanseutvikling i næringslivet. Totens sparebank og lokale bedrifter er partnere.

Nye roller - gamle ferdigheter

Disse eksemplene viser at folkebibliotekene kan spille en langt mer utadrettet rolle i lokalsamfunnet enn den vi tradisjonelt tenker på. Folkebibliotekene er ikke bare fritid, flukt og fantasi - de kan også utvikle roller som knytter dem til arbeidets krav, hverdagens strev og lokalsamfunnets økonomiske utvikling. Det er ikke forbudt. Det strider ikke mot gratisprinsippet. Det er bare uvant.

"Folkebibliotekets formål er å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet", står det i Reglement for folkebibliotek - veiledende retningslinjer. - "Biblioteket skal gi den enkelte best mulig anledning til å tilegne seg faglige og allmenndannende kunnskaper, ...".

I overgangen fra industri- til kunnskapssamfunn skjer det dype forandringer i bibliotekets omverden. Alle kan se at brukerne forandrer seg. Men i bakgrunnen skifter også kommunene karakter. Hamskiftet er tydeligst i de små kommunene. Noen steder blir bibliotekene tuktet, tynt og presset mot veggen - fordi de oppfattes som en ren utgiftspost på budsjettet. Staten kan hindre at de dør, men ikke at de sultefores. Andre steder blir de løftet opp og fram - fordi framsynte rådmenn, politikere og bibliotekarer har en dypere forståelse av de langsiktige tendensene i norsk økonomi og samfunnsliv. De vitale folkebibliotekene er villige til å utforske nye og utradisjonelle roller. De har tettere lokale nettverk. De viker ikke tilbake for å engasjere seg i pedagogikk eller produksjon - hvis det er det lokalsamfunnet trenger.

Lokal kunnskapspolitikk

Bibliotekene er fleksible kunnskapsinstitusjoner. De kan engasjere seg i læring og i næring på mange ulike måter, avhengig av lokale behov. Den grunnleggende fagkunnskapen blir ikke forandret. Bibliotekarer må fortsatt være eksperter på organisering, beskrivelse, lagring, gjenfinning og tilrettelegging av kunnskapens medier. Det som skjer i overgangen til kunnskapssamfunnet betyr først og fremst at gamle grenser utviskes. Folkebibliotekene blir mer lik fagbibliotekene - og begge blir tettere knyttet til læring og produksjon.

Tidligere var bøker, tidsskrifter og aviser knappe goder. I kunnskapssamfunnet er knappheten erstattet av overflod. Folkebibliotekene trenger derfor å arbeide langt mer bevisst, oppsøkende og utadrettet. Bibliotekene har fortsatt viktige kulturelle oppgaver. Men det jeg her vil framheve, er bibliotekenes muligheter i forhold til lokale kunnskapsbehov og utviklingsstrategier.

De bibliotekene som har vunnet fram, har alliert seg med sine kommuner og sine regioner. De har skaffet seg prosjektmidler ved å samarbeide. De har ikke bedt om penger - de har tilbudt løsninger. De har utviklet nye ferdigheter - og skaffet seg nye posisjoner i lokalsamfunnet. De har snakket motpartens språk. Bibliotek-Norge trenger flere slike: innovatører, stifinnere, folk som krysser grenser.