Å mestre kunnskapssamfunnet

Utfordringen kommer utenfra. Fram til 2020 står norske bibliotek og bibliotekarer overfor en oppgave vi kan kalle historisk: vi må mestre overgangen fra en industribasert velferdsstat til en kunnskapsbasert markedsøkonomi.

Denne oppgaven er ikke spesiell for bibliotekene. Den gjelder alle norske profesjoner. Den gjelder også hele Europa, hele Nord-Amerika og hele den industrielle verden forøvrig. Det å bygge kunnskapssamfunnet er vår tids politiske prosjekt. Vi er i samme båt som Bok-Norge, Skole-Norge, Storby-Norge og Utkant-Norge. Men vi har ulike oppgaver. Bibliotek-Norge må mestre kunnskapsøkonomien på sin måte.

Fra velferdsstat til kunnskapsøkonomi

Etterkrigstida var velferdsstatens epoke. Næringslivet og arbeiderbevegelsen fant en felles forståelse av framtida. Etter 1945 var revolusjonen fjernet fra den politiske dagsorden. Industriproduksjonen økte jevnt. Samtidig sikret sosialdemokratiet alle samfunnslag adgang til utdanning, helse og en grunnleggende økonomisk trygghet.

Veksten foregikk innenfor nasjonalstatens rammer. Skillet mellom innenrikspolitikk og utenrikspolitikk, og mellom nasjonal og internasjonal økonomi, var fortsatt vesentlig. Norge stoppet ved grensene. Den nye kunnskapsøkonomien fjerner ikke velferden. Men den skaper nye rammer for økonomi og politikk. Tradisjonelle industrier blir erstattet av kunnskapsarbeid: kunst og kultur; tekstproduksjon og opplevelser; høyteknologi og eksperter. Tenk Mo i Rana og Aker brygge.

Industriarbeiderne avløses av kunnskapsarbeidere. Kunnskapskapitalen fornyes gjennom undervisning, utviklingsarbeid og forskning. - Innovation, once rare and precious, is becoming a commodity. (Bruce Sterling, Wired, juni 2005, s. 110). Den politiske alliansen som skapte velferdsstaten har gått i oppløsning. Alle partier strever med å finne en platform som kan gi dem ny mening og slagkraft. Skillet mellom venstre og høyre - Arbeid og Kapital - er mindre selvsagt enn tidligere. Den viktigste kapitalen måles ikke lenger i kroner. Den sitter mellom ørene.

Skillet mellom gammel og ny tenkemåte splitter alle politiske partier. Den splitter bibliotek-Norge - og bryter opp den trauste alliansen mellom forlag, forfattere og bibliotek. Diskusjonen om opphavsrett våren 2005 var første runde. Det kommer mange flere. Hele det litterære systemet må jo også tilpasses kunnskapsøkonomiens rammer. Det bokelskende fellesskap går i oppløsning.

Det globale systemet

Den norske kunnskapsøkonomien kan bare forstås i en europeisk ramme. Norge står formelt utenfor EU. Men i praksis er vi nitti prosent innenfor. Europa er heller ingen lukket festning. Den nye økonomien danner et globalt system. Europa må forholde seg til USA og Asia - dvs. Kina, Japan og India. Politisk er også forholdet til våre naboer i Nord-Afrika, Midt-Østen og det gamle Sovjetimperiet viktig. Strømmen av mennesker fra det fattige Syd til det rike Nord kan begrenses, men ikke stoppes. Sluttresultatet er gitt: et flerkulturelt Norge - i et flerkulturelt Europa - i en flerkulturell verden.

Det å mestre kunnskapsøkonomien har altså flere dimensjoner. Vi må håndtere den nye teknologien - i første rekke IKT. Vi må fungere innenfor et høyt utdannet samfunn. Vi må møte kravene til økt produktivitet. Og vi må mestre nye globale rammer for arbeid og samfunnsliv. Når vi går inn i kunnskapssamfunnet, tar vi også de første skrittene mot en verdensomspennende sivilisasjon. Ethvert feriehus i Spania er en del av denne utviklingen.

De sentrale prosessene kan beskrives med en håndfull stikkord: digitalisering, profesjonalisering, effektivisering, globalisering. Men hva ordene konkret betyr kan bare avgjøres ved å studere hver enkelt sektor i dybden. Vår verden myntes ut på nytt. Dette krever refleksjon og nytenking - og bibliotek-Norge må ta sin del av den intellektuelle dugnaden.

Bibliotekenes utgangspunkt

I forrige århundre var bibliotekenes plass i samfunnet identisk med deres plass i velferdssamfunnet. Spesialbliotekene hadde sine selvsagte oppgaver innenfor offentlig forvaltning - og en håndfull private bedrifter. Bibliotekene i høyere utdanning forsynte studentene med lesesalsplasser og pensumbøker - og lærerne med forskningsdokumenter. Folkebibliotekene ivaretok demokrati og kulturell likestilling - ved å gi alle borgere tilgang til god og nyttig litteratur. Gjennom innkjøpsordningen ble de også redskaper for en aktiv statlig litteraturpolitikk.

Den svakest forankrede biblioteksektoren var skolebibliotekene. De ble innført ved lov ved alle skoler. Men det var i praksis opp til skolene selv å bestemme bruken og ambisjonsnivået. I den tradisjonelle norske enhetsskolen, med standardiserte læringsløp og felles pensumlitteratur, hadde ikke skolebibliotekene noen klar pedagogisk posisjon. I praksis ble de ofte brukt som utlånssteder for fritidslesning. Siden bemanningen var lav, fungerte de som supplementer til folkebibliotekenes barne- og ungdomsavdelinger - med mindre faglig støtte.

Reform og revolusjon

Den nye datateknologien påvirket bibliotekene i to omganger. Den første runden (1965-1995) gjaldt katalogene. Den andre (1995-2025) gjelder dokumentene. Den første var lett å håndtere. Den andre stiller store krav til faglig innovasjon. Industrisamfunnets bibliotek formidlet papir. Den moderne boka er et papirobjekt. Selv om katalogene etter hvert ble automatisert, forble bibliotekenes arbeidsformer uforandret. De tradisjonelle kortkatalogene var strukturert som databaser - og ga bibliotekarene en "flying start" inn i den nye digitale virkeligheten.

Men de færreste grep sjansen til å tenke gjennom betydningen av IKT på lengre sikt. De fleste bibliotekmiljøer fortsatte som før. De definerte data som et nyttig verktøy - ikke som en faglig revolusjon. Det store bruddet kommer først når bibliotekarenes sentrale objekt - dokumentet - blir digitalt. Det betyr at selve kjernen i faget forandrer seg. I stedet for å bearbeide sammenlimte bunker av papir må framtidas bibliotekarer håndtere samlinger av digitale filer. Tenkemåten i tradisjonell kunnskapsorganisering er rettet mot papiret. For å mestre de digitale tekstene, må faget "dekonstrueres og rekonstrueres" - altså tas fra hverandre og bygges opp på nytt - med det digitale mediet som grunnlag.

Digitalisering først

For bibliotekene og bibliotekarene er dette den største og mest krevende oppgaven kunnskapsøkonomien stiller. Det er digitaliseringen som setter faget og institusjonen på prøve.
Det betyr ikke at de øvrige prosessene - profesjonalisering, effektivisering og globalisering - er uviktige. Alle sentrale bibliotekaktører trenger også strategier:

1. for å styrke bibliotekprofesjonen innenfor et høyt utdannet samfunn
2. for å møte kravene til produktivitet og effektivitet
3. for å fungere i et internasjonalt miljø
4. for å ivareta en kulturell mangfoldighet av brukere

Men en helhetlig strategi må gi den digitale utfordringen første prioritet. De andre prosessene har en langsommere og mer kontinuerlig karakter. Digitaliseringen av bibliotekfeltet innebærer et brudd: en dyp teknologisk transformasjon av fagets kjerne. Dette stiller langt større krav til omstilling og omskolering enn de sosiale, økonomiske og kulturelle prosessene som løper parallelt med digitaliseringen.

De tekniske forutsetningene for bruk av IKT, i form av programvare, dataterminaler og raske nettverk, er stort sett på plass. Det krevende faglige arbeidet i forhold til digitaliseringen gjelder folks ferdigheter og forståelse. Skal bibliotekfaget følge med, må vi utvikle adekvate begreper, modeller og teorier for digital organisering av kunnskap. Siden faget er praktisk, forutsetter dette solid erfaringsbasert innsikt. Du blir ikke svømmedyktig ved å lese om svømming. Du kan ikke forstå det digitale mediet uten å praktisere digital produksjon.

Lærende organisasjoner

Utfordringen kommer utenfra. Men svaret må komme innenfra. Bibliotekene er en liten økonomisk sektor. Vårt bidrag til nasjonalproduktet ligger på et par milliarder kroner i året - eller en femtedels prosent av Norges samlede BNP. Bibliotekarprofesjonen er tilsvarende liten - bare en promille av hele arbeidsstokken. De aller fleste bibliotek har under ti ansatte. Alt i alt snakker vi om et miljø på rundt fire tusen mennesker, fordelt på mange hundre organisasjonsenheter.

Vi kan ikke vente at politikere, forskningsinstitutter, konsulentfirmaer eller store organisasjoner av egen drift setter i gang storstilte analyser og utviklingsprosesser innenfor bibliotekfeltet. Det er sektorens egne aktører som må gripe oppgaven med å undersøke, diskutere, presentere - og investere i nye strategier. Det burde være greit. Siden bibliotekene alltid har lagt vekt på bringe opplysning, kunnskap og læring ut til folket, er miljøet selvsagt innstilt på å gå inn i en dyp læringsprosess - når faget selv blir utfordret ....

Mye tyder på at bibliotekarprofesjonen nå begynner å frigjøre seg fra bibliotekinstitusjonen. Den gamle symbiosen mellom bibliotekar og bibliotek er ikke lenger så selvsagt. For å mestre kunnskapsøkonomien må profesjonen utvikle strategier for:

1. god rekruttering til studiet
2. sterke faglige utdanningsopplegg
3. profilering og synliggjøring på arbeidsmarkedet
4. systematisk etter- og videreutdanning (livslang læring)
5. bibliotekarenes forhold til andre yrker og profesjoner

For å ha bærekraft, må disse strategiene være langsiktige. Det betyr å tenke minst fem år framover.

Digitalisering

Framtidas brukere vil ha langt bedre IKT-ferdigheter enn i dag. Skoleverket sørger nå for integrasjon av IKT i alle fag. Det betyr at gjennomsnittseleven får en bred IKT-bakgrunn. Da har profesjonen åpenbart et valg. Bør bibliotekarene ha som mål å ligge på omtrent samme IKT-nivå som skoleungdommen i 2015? Litt høyere? Vesentlig høyere?

Da internett først slo gjennom, kjempet bedriften om folk med ferdigheter i nettpublisering. Kunne du litt HTML, fikk du straks jobb. Denne perioden er for lengst forbi. Etter hvert som digitale yrker blir en normal del av arbeidslivet, trenger du spesiakunnskaper for å skille deg ut. Den nye digitale etterspørselen krever mennesker og miljøer som har dyp innsikt i samspillet mellom IKT og konkrete anvendelser: utdanning, journalistikk, markedsføring og salg (e-business), nettbasert formidling (informasjonsarkitektur), osv.

Dersom bibliotekarene vil profilere seg med en særegen IKT-kompetanse, må de også bestemme seg for innholdet i denne kompetansen. Bibliotekarene kan ikke konkurrerere med informatikerne - som utelukkende studerer IKT - om programmering. Finnes det digitale kunnskapsfelt som profesjonen kan utnytte til sin egen fordel? Eller er konkurransen fra andre spesialister - som systemutviklere, digitale designere og informasjonsarkitekter - for sterk?

Jeg har nylig sett på hovedoppgavene (3. år) ved utdanningen i Oslo. Fra slutten av nittiårene til i dag har prosentandelen med digital vinkling blitt halvert. Også masterutdanningen har mistet mye av sin digitale tyngde. Publisering av oppgaver på nettet er forsømt. I Borås ble 60 % av bibliotekoppgavene publisert i PDF så tidlig som i 2001. I Oslo er bare fem hovedoppgaver gjort tilgjengelige i digital form siden år 2000.

Den tunge tekniske kompetansen - som kunne gi bibliotekarene et fortrinn i forhold til andre kunnskapsmedieprofesjoner - forvitrer. Den erstattes av andre fag - med større vekt på språk og kommunikasjon.

Profesjonalisering

Bibliotekaryrket er mangesidig. IKT er bare ett av flere kompetansefelt. I en profesjonell verden kan bibliotekarenes fagprofil bli utfordret på flere områder. I hverdagen vil den enkelte bibliotekar møte mange brukere med høy faglig kompetanse. Samtidig vil bibliotekprofesjonen være omgitt av andre profesjoner med likeverdig eller høyere kompetanse.

Dersom profesjonen vil vektlegge litteraturformidling, veiledningspedagogikk eller kunnskapsforvaltning (knowledge mangement), må vi samtidig spørre: hva må til for å hevde seg i konkurransen? Dersom arbeidsgiverne ønsker noe annet enn det utdanningen tilbyr, er det liten tvil om hvem som får det siste ordet.

Stadig flere mennesker skaffer seg høyere utdanning. Det som gjenstår av ufaglærte eller upopulære jobber overtas av ungdom i en overgangsfase, av innvandrere - eller flyttes til utlandet. De ferdigutdannede er aldri ferdig utdannet: de må sørge for å oppdatere sin kompetanse resten av livet.

I dag mangler bibliotekmiljøet strategier for livslang læring. I Oslo har utdanningen blitt tvunget til å redusere sine kurstilbud de siste par årene. Andre steder i landet har det vært vanskelig å rekruttere til betalingskurs. Korte kurs over en eller to dager er det lettere å få til. Men totalt sett er tilbudet magert. Dersom profesjonsaktørene - som JBI og Bibliotekarforbundet - ikke engasjerer seg tungt i dette problemet, vil bibliotekarenes muligheter for mobilitet, stillings- og lønnsopprykk gradvis svekkes. Deres CV-er blir for tynne.

På det kollektive planet blir hvert enkelt yrke profesjonalisert. Praksisrettede yrker får først formelle utdanninger, kunnskapskrav og sertifikater - som bibliotekyrket i forrige århundre. I neste fase får de en akademisk overbygning, med doktorgrader, professorater og fagfellevurderte tidsskrifter. Sykepleierne var tidlig ute - det første norske professorat i sykepleievitenskap ble opprettet ved Universitetet i Bergen i 1979.

I kunnskapsøkonomien er utdanning en forutsetning for økonomisk vekst. Over hele Europa blir utdanningssystemene standardisert. Den norske kvalitetsreformen dreier seg om å gjøre studiene mere effektive - ikke om å realisere etiske eller kulturelle verdier i og for seg. Hele Bolognaprosessen skal styrke kontinentets økonomiske og kulturelle slagkraft vis-a-vis USA og Kina. Vi kan velge mellom en energisk og pågående, eller en forsiktig og nølende, tilpassing. Men vi kan ikke melde oss ut av prosessen.

Akademisering og anerkjennelse

Bibliotekarenes utgangspunkt er slett ikke dårlig. Bibliotekfaget har deltatt aktivt i akademiseringen. Et dusin doktorgrader er avsluttet eller midt i løpet. Vi har professorer i Oslo og i Tromsø. Forskningsinnsatsen har økt vesentlig på ti år. Pensum og arbeidsformer har blitt oppdatert. Men vi ser samtidig at konkurransen om studenter og faglig anerkjennelse mellom kunnskapsprofesjonene øker. I forhold til kravene utenfra er mye ugjort. Jeg har ikke sett noen overbevisende analyser av student- og arbeidsmarkedet. Jeg savner de skarpe omverdensanalysene og de faste strategiske grepene.

Profesjonenes kamp for sosial status krever mer enn akademisk legitimitet. I USA har bibliotekfaget lenge vært et universitetsfag. Men faget ligger helt på bunnen av den akademiske rangstigen. Library and information science har ikke noe stort navn i den akademiske verden. Sammenliknet med anerkjente universitetsfag har forskningen og de vitenskapelige artiklene vært for svake.

Innenfor praksisfagene har ikke forskning noen egenverdi. Det er ikke nok å være akademisk. Skal bibliotekforskningen ha noen hensikt, må den påvirke - og lære av - bibliotekenes og bibliotekarenes praksis. Dette er vanskeligere enn man skulle tro. Forskning og praksis kan sove i samme seng - men det står et nakent sverd mellom dem. Det tette og levende samspillet mangler. Noli me tangere ...

Internasjonalt har store deler av LIS-faget vært for lite reflektert, for lite systematisk og for lite innstilt på utfordrende faglige debatter. Dette var en hovedgrunn til at hver fjerde bibliotekutdanning i USA ble nedlagt i løpet av nittiårene. De sto, kan vi gjerne si, faglig til for hogg. Utdanningen i Oslo risikerer ikke å bli nedlagt. Vår markedsposisjon er for solid. Det er også lettere å markere seg faglig innenfor en høgskole som bare driver med profesjonsutdanning enn på et universitet fylt av selvsikre akademikere. Men det finnes andre farer.

Det største trusselen mot profesjonen er en gradvis marginalisering. Hvis søkertallet fortsetter å synke og hvis bibliotekarene først og fremst satser på Biblioteket som arbeidsplass, vil andre stikke av med de spennende jobbene. Da bør JBI og fagforeningene brette opp ermene og mobilisere langt sterkere enn de hittil har gjort.