START PÅ VEVTEKSTEN 

De tre høgskolene HiO
- og trollet som tramper på vår bru

Et kåseri om HiO som lærende organisasjon

Det finnes tre høgskoler på Bislett:

  • Den offisielle høgskolen
  • Den reelle høgskolen
  • Den imaginære høgskolen

Den offisielle høgskolen er den formelle høgskolen - slik den skrider fram gjennom vedtak, planer og andre offisielle dokumenter. Den offisielle høgskolen er høgskolen slik den burde være - sett med statens og forvaltningens øyne: målbevisst, regelstyrt og korrekt. Den offisielle høgskolen er blank og rolig - som sjøen en blikkstille sommerdag.

Alle voksne mennesker med noen års erfaring i arbeidslivet vet at organisasjoner har et rikt uformelt liv bak den formelle fasaden. Det som blir skrevet i utredninger og sagt på høytidelige styremøter er en virkelighet. Det som blir rapportert og vurdert over kaffekoppen er en annen. Den reelle høgskolen er organisasjonen sett innenifra - av deltakerne selv - slik den "egentlig er".  

Det betyr ikke at den offisielle høgskolen er en maske. Den formelle organisasjonen er en del av sannheten. Nærmere bestemt en tredjedel. Den reelle høgskolen er den andre tredjedelen.

Den offisielle høgskolen er skriftlig. Når framtidas historikere, om femti eller fem hundre år, skal skrive høgskolenes historie, må de starte her - med de åpne, skriftlige kildene. Men hvis historikerne bare beskriver den offisielle høgskolen, vil de ikke få mange lesere. 

Det er avsløringene folk venter på. Hva var det egentlig som skjedde da Torbjørn Jagland gikk av?

Den reelle høgskolen er først og fremst muntlig, og dermed bare tilgjengelig for de som selv er til stede - og for fluene på veggen. Selv om det sikkert også finnes en del epostbrev og uformelle notater det kunne vært morsomt å lese. 

Den reelle høgskolen forutsetter at deltakerne har interesser - og at interesser kan kolllidere.  Den reelle høgskolen er aldri blank og rolig. Sjøen er alltid i bevegelse. 

Motsetningene mellom enkeltmennesker er ikke det viktigste, selv om de kan gi opphav til mange muntre historier. Det er motsetningene, alliansene og bevegelsene mellom grupper som preger den reelle høgskolen. De  personlige konflikter er bare skum på de kollektive bølgene.  

Der den formelle høgskolen er høystemt og idealistisk er den uformelle høgskolen nøktern og realistisk. Hensynet til samfunnet er vel og bra, men hvordan slår det ut i vår hverdag? Derfor kan den både være sta som et esel og rask som en hare. Alt avhenger av omgivelsene.

Den siste tredjedel av sannheten er imaginær. Den imaginære høgskolen er høgskolen slik den framstår i våre kollektive fantasi. Den imaginære høgskolen har røtter i Kaos, 

i den hær
"av ønsker, lyster og begjær
 - som nettop MITT bryst hever". 

Ibsen skrev om det Gyntske selv - om nordmannen som type eller individ. 

Det imaginære HiO er Peer Gynts kollektive motstykke. Den imaginære høgskolen dreier seg om trygghet, angst og identitet. Den favner de lyse drømmer og de mørke mareritter. Hvis den reelle høgskolen er bølgene, så er den imaginære høgskolene fiskene i dypet og fuglene i lufta. 

Mitt hovedpoeng er at de tre høgskolene lærer på ulike måter. Det kommer jeg tilbake til. Først skal vi følge dem på eventyr.

De tre høgskolene HiO

Det var en gang tre høgskoler som skulle ut i verden og søke etter lykken. I den gamle velferdsbygda var det ikke utkomme for folk lenger. Den ene kjekke ungdommen etter den andre hadde tatt terrengsykkelen og gitt seg på vei til byen. Det var ikke urb-a-a-ant nok oppe i dalene, sa de.

Da det nærmet seg middagsleitet, kom de tre høgskolene HiO til en dyp kløft. Langt nede i det svarte gjelet fosset en svær elv. Over kløfta gikk en smal hengebru. På den andre siden av brua så de en by med blanke porter og skinnende tårn. 

Ved siden av brua sto det et skilt.

- VELKOMMEN TIL DET GLOBALE KUNNSKAPSSAMFUNN, leste den offisielle høgskolen HiO. 

- Så flott. Da er vi på rett vei.

- Jeg er sikker på at det bor troll der, pep den imaginære høgskolen. Den var ikke så brei over baken som de to andre og derfor kalte de den Småen.

- Du må lese det som står med liten skrift, sa den reelle høgskolen. Tro ikke på overskriftene. Du må alltid lese det som står med liten skrift.

  • De forlater nå den norske virkelighetsoppfatning (sto det).
  • Vennligst still klokkene en time frem
  • Vokt Dem for politiske vindkast mens De krysser brua.

Dette høres ut som en svært usikker bro, sa den reelle høgskolen. Kanskje vi skal holde oss på denne siden av elva.  

Men den offisielle høgskolen hadde allerede våget seg utpå. Den måtte holde godt fast i lua, for vinden var så kraftig at brua svingte både til høyre og til venstre for Arbeiderpartiet. 

For å holde motet oppe, sang den en liten stubb for seg selv:

  • Omstilling nå, eller krise seinere. 
  • Omstilling nå, eller krise seinere.
  • Skynd deg av sted, for i mårra regner det.
  • Omstilling nå, eller krise seinere. 

Og da den hadde sunget "omstilling nå, eller krise seinere"  tohundreogfemti ganger, følte den seg litt roligere,

Da de andre høgskolene så at den formelle høgskolen var kommet halvveis over brua, forsto de at det var alvor. - Vent på oss! ropte de. Bi nå litt! Bi så litt! Bislett! Bislett!

Og så dro de luene langt ned på hodet og gikk ut til midten av brua. Men da de godt og vel var kommet så langt, satte de seg ende ned. - Brua svinger for mye, sa den reelle høgskolen. - Jeg lukter troll, sa Småen. - Vi går ikke videre før det er helt trygt.

Den offisielle høgskolen lokket så vakkert og vent den kunne. Fuglene kvitret og elva bruste. Men de to andre rikket seg ikke.  Den offisielle høgskolen kunne jo ikke dra inn i det globale kunnskapssamfunnet mutters mo aleine. 

Av og til kom en ungdom fra bygda syklende og vinket til dem i forbifarten. At det kunne være så vanskelig å finne lykken! Ville det hjelpe med en komite, kanskje?

Det lærende subjektet

Her forlater vi eventyret for en stund. Men vi kommer tilbake til høgskolene på brua.

Denne konferansen dreier seg om læring. 

  • Frankie og Inger Marie har snakket om hva HiO bør lære.
  • LEON-deltakerne har lagt fram eksempler på konkrete læringsprosesser - altså eksempler på hvordan HiO kan lære.  
  • Helge har beskrevet erfaringene fra det største læringstiltaket høgskolen har gjennomført de siste årene - i lys av en modell for endring

Jeg har valgt å se på hvem som lærer - når det altså er HiO som skal lære. Fortellingen om de tre høgskolene HiO er et forsøk på beskrive høgskolen som lærende subjekt. 

Og mitt hovedpoeng er at de tre høgskolene lærer på ulike måter.

Hvordan lærer den offisielle høgskolen?

Staten tenker vel omtrent slik:

Norge har en blandingsøkonomi. Høyere utdanning og  forskning er viktige samfunnsoppgaver, som ikke bør overlates til markedet alene. 

De statlige høgskolene og universitetene blir blir betalt for å yte tjenester til verden utenfor høgskolen. Studentene får opplæring, arbeidsgiverne får adgang til ny kompetanse, og fagmiljøene får oppdatert kunnskap. 

Høgskolene bør gjennomføre sine oppgaver på grunnlag av gjennomtenkte planer, og de bør revidere planene når resultatene ikke er tilfredstillende.

Dette er faktisk en modell for bevisst og systematisk læring. Staten forutsetter at HiO skal lære ved å planlegge, ved å handle, ved å bearbeide erfaringene og ved å lage bedre planer for bedre tiltak. 

Kvalitet og effektivitet

Kriteriet for god læring er bedre kunnskap. En ren profesjonshøgskole som HiO skiller seg fra universitetene ved at sluttproduktet er anvendbar kunnskap. 

Læringen har både en kvalitativ og en kvantitativ side. Høgskolene skal lære å øke kunnskapens faglige kvalitet - i form av dyktigere kandidater og mer avanserte FoU-resultater. 

Men Staten ønsker også at vi skal (lære å) øke produksjonen - med samme bruk av ressurser. Eller opprettholde produksjonen - med mindre bruk av ressurser.

I Statens studieopplegg for høgskolene står altså både kvalitetsheving og effektivisering på timeplanen. 

Kvalitetsheving er et populært fag. Vi vil gjerne bli faglig dyktigere - i hvert fall hvis vi selv får bestemme tempo, pensum og arbeidskrav..

Effektivisering er som linjegymnastikk - de fleste vil bli fritatt.

Virksomhetsplanlegging

I et læringsperspektiv kan vi kalle virksomhetsplanlegging en pedagogisk metode. Virksomhetsplanlegging består av seks faser:

  1. Plan
  2. Tiltak
  3. Resultatmåling
  4. Sammenlikning
  5. Refleksjon (avviksanalyse)
  6. Korreksjon av tiltak eller plan

Deretter starter en ny læringssyklus.

Hvis den offisielle høgskolen hadde sittet med bukta og begge endene, ville HiOs læring skje på den ideelle måten. Vi ville 

  1. lage solide planer med bred støtte blant ansatte og studenter
  2. gjennomføre planlagte tiltak med liv og lyst
  3. registrere resultatene så snart de foreligger
  4. spent sammenlikne resultatene med målsettingene 
  5. tenke nøye gjennom hva eventuelle avvik kunne skyldes
  6. raskt korrigere planen - eller tiltaket - slik at våre mål og våre resultater henger i hop som erteris

I mine sju år ved HiO har jeg lært at høgskolens planarbeid bare delvis foregår på denne måten. Som sosiolog ble jeg ikke spesielt overrasket. Den offisielle organisasjonen sitter bare med bukta. De to endene er det den reelle og den imaginære høgskolen som styrer.

La meg ta et eksempel fra et annet offentlig miljø:

  • - I hverdagen forholder vi oss ofte til et ambisiøst offentlig planverk på IKT-siden, sier Drabløs. 
  • Man er i det offentlige veldig flink til å planlegge og til å si hva en vil ha. 
  • Men når det gjelder å få koordinert planene og faktisk få dem ut i livet, ja da svikter ofte motet så vel som bevilgningene. 
  • Enten så tør man helt enkelt ikke, eller så blir iverksettelsen så komplisert grunnet ulike kontrollinstanser med derpå følgende utredningsarbeid at det renner ut i sanden.

Forvaltningsnettsamarbeidet. Nyhetsbrev 1, 2001.

Hvordan lærer den reelle høgskolen?

For å forstå HiO som lærende subjekt, må vi trekke inn både den reelle og den imaginære høgskolen. 

Den reelle høgskolen er en arena der individer, grupper, profesjoner, utdanninger og avdelinger kjemper for sine rettigheter og sine muligheter - med mange slags midler.

Den reelle høgskolen er ikke en bestemt del, men en bestemt side av høgskolen. De sentrale lederne må nødvendigvis opptre i offisielle roller og benytte det offisielle språket hyppigere enn andre. Derfor kan de lettere bli oppfattet som offisiøse - altså offisielle tvers igjennom. 

Men også toppledelsen og administrasjonen tar aktivt del i de to andre høgskolene. Det er nok å se på Oslokartet. Du er nødt til å ha poetiske visjoner og politisk teft - når du sitter i Wergelands vei og skuer mot Kongens slott!

Faglighet i sentrum

De viktigste og sterkeste interessene ved HiO er knyttet til fag og profesjoner, Bak slagordet om "faglighet" finner vi kanskje denne grunnholdningen:  

HiO bør i praksis være styrt av de faglige miljøene "på grasrota". Generelle regler og ordninger kan ikke fange opp det unike og spesielle ved den enkelte profesjon og den enkelte utdanning. Overordnede planer og vedtak bør avspeile, og ikke overstyre, den konkrete faglige virksomheten ved hver enkelt utdanning. 

Selv om organisasjonen formelt kan framstå som sentralstyrt - på HiO- og på avdelingsnivå - bør høgskole- og avdelingsstyrene sørge for at vedtak ikke trykkes ned over hodet på folk. De bør ta den tiden som er nødvendig for å komme fram til konsensusbeslutninger.

I et slikt perspektivet er planarbeidet mindre viktig. Planene oppfattes i beste fall som råd, og i verste fall som rituelle fotøvelser - ikke som forpliktende vedtak. 

Resultatmåling og resultatindikatorer er uinteressante, siden hver situasjon har sitt individuelle særpreg. Dersom det blir et avvik mellom plan og resultat, så er det *planene* som bør endres.

Uønsket læring

Motstand mot forpliktende sentral planlegging kan lett stoppe den "offisielle"  læreprosessen. Planleggingssyklusen har - som jeg nevnte - seks trinn:

  1. Plan
  2. Tiltak
  3. Resultatmåling
  4. Sammenlikning
  5. Refleksjon
  6. Korreksjon av tiltak eller plan

Vellykket læring forutsetter at hele syklusen fullføres. Uønsket læring kan stoppes på hvert eneste trinn:

  1. Unngå å lage planer ("tar for mye tid")
  2. La tiltakene være uavhengige av planene ("same procedure as last year")
  3. La være å observere resultatene ("uff - ennå flere rapporter")
  4. La være å sammenlikne mål og resultater ("kan bli ubehagelig")
  5. Unngå systematisk refleksjon over avvik ("det er i hvert fall ike vårt ansvar")
  6. Og når det gjelder korreksjon: glem det!

Etter hvert som staten presser på, flytter motstanden seg nedover på denne listen. Først når sjette motstand er overvunnet, kan den planlagte læringen starte. Men etter seks runder i ringen, er partene både sure og slitne.  

Staten har forsøkt å innføre systematisk virksomhetsplanlegging i minst 15 år. Den har vasset i sirup. Offentlige institusjoner har sterk tradisjon for kortsiktig økonomisk kontroll, men svak evne til langsiktig strategisk planlegging. 

Omstilling i Staten

Den "faglige linjen" uttrykker en høyst forståelig holdning. Tankegangen er kanskje slik: 

Som offentlig ansatte må vi i praksis akseptere en nokså statisk økonomi, uten forventninger om rask vekst og nye inntektskilder. Statens brød er - som det heter - lite, men sikkert.

Til gjengjeld ønsker vi å være i fred for nye krav og oppgaver ovenfra, så lenge det ikke følger med nye ressurser.  

Vi vil heller ikke lokkes til å tjene penger. Vi tar ansvar for samfunnsnytte og faglig kvalitet. Staten har ansvar for å skaffe pengene.  

Det vi kaller omstilling i Staten betyr et angrep på denne modellen. Noen vil kanskje kalle det et brudd med den grunnleggende sosiale kontrakt mellom høgskolene, profesjonene og staten. 

Jeg tror det er mange ved HiO som ønsker å opprettholde den gamle  kontrakten, Men de møter et stort problem. 

Høgskolen eies og finansieres av Staten. Og Staten forlanger - med større og større tyngde - en mer kraftfull, utadrettet og økonomisk bevisst styring av organisasjonen som helhet. Politikernes tålmodighet er tynnslitt. 

Jeg tror Staten i løpet av de siste 10-15 årene har lært noe vesentlig. Tunge offentlige institusjoner - som NRK, jernbanen, sykehusene og Telenor - lar seg ikke omstille med forvaltningsmessige grep. 

Alle store organisasjoner har både en reell og en imaginær side, ved siden av den offisielle. Staten har hele tida henvendt seg til den offisielle organisasjonen med krav om omstilling - og opplevd at læringsmodellen ikke virket. Den reelle organisasjonen var for sterk.

Arbeidet ved en høgskole er organisert som en hærskare av standardiserte arbeidsformer, det vi kaller rutiner og prosedyrer. Rutinene avhenger svært ofte av hverandre. Forandringer ett sted krever forandringer andre steder. 

Den offisielle høgskolen endrer sine rutiner ved å lage og gjennomføre utviklings planer. Men det er like tungt for en organisasjon å endre sine rutiner som for en person å endre sine vaner. Mennesket er et vanedyr. Organisasjonen er et rutinedyr.

En fungerende virksomhetsplanlegging kan i og for seg bidra til læring. Dersom resultatene stemmer overens med målsettingen, får organisasjonen - eller ledelsen - en positiv stimulans til å gå videre på samme måte. De nye tiltakene blir styrket. Dersom resultatene avviker fra målsettingen, blir tiltakene svekket. 

Hovedproblemet er tilbakemeldingens slagkraft. Når både suksess og avvik har små konsekvenser -  slik det gjerne er i den reelle høgskolen - blir læringseffekten lav. 

Frihet og fallhøyde

Staten går nå løs på dette problemet ved å forandre vår omverden. Det som ikke kan påvirkes gjennom forvaltning, skal forandres gjennom fristilling. Institusjonene får mere frihet og større fallhøyde. 

NRK og Telenor er sparket ut i det åpne kommersielle markedet. For andre tjenester lager Staten mekanismer som ligner på markedet.

Pasienter skal kunne velge mellom sykehus, og studenter skal kunne velge mellom utdanningsinstitusjoner. Dermed må vi konkurrere om "kundene" og om pengene som følger med. 

Nå blir det knyttet penger til resultatene. Vi skal lære effektiv produksjon av helse og kunnskap.

Høgskolens økonomi blir langt på vei avhengig av vår egen innsats. Staten har skiftet fra en idealistisk til en realistisk læringsmodell. 

Vi får - med andre ord - ansvar for egen læring. Det høgskolene krever av sine studenter, krever Staten av høgskolene. For å lære av våre feil, må vi bære en del av tapene. For å bli stimulert av våre suksesser, må vi motta en del av gevinsten. 

Men nå må vi fortsette med eventyret

 - og trollet som tramper på vår bru

De tre høgskolene HiO satt på brua og dikkederte til langt på natt. De politiske vindkastene slengte dem både hit og dit, men de klorte seg fast og rikket seg ikke.

Den offisielle høgskolen hadde hørt så mye fint om det globale kunnskapssamfunnet. Der hadde studentene ansvar for egen læring og doktorgradene hang som gullepler på hvert eneste tre - det var bare å forsyne seg. 

Alle som hadde lyst, kunne forske. Og de som ikke hadde lyst - de skulle også forske, for det hadde Forskerforbundet bestemt.

Men den reelle høgskolen hadde vært ute en sommernatt før.

- Fagre løfter har jeg hørt nok av, sa den. Skaff oss en garanti. Dersom jeg ikke liker meg der borte i globulismen, vil jeg dra hjematt. Sånn skal den se ut:

GARANTI

DET GLOBALE KUNNSKAPSSAMFUNN LOVER HERVED  Å BEVARE HØGSKOLEN I OSLO SLIK DEN ER I ÅR 2001

- Men hvem i all verden kan utstede noe slikt? sa den offisielle høgskolen. 

- Det er ditt problem, sa den reelle høgskolen. - Det er jo du som maser så fært om denne brua. Til slutt sovnet de der de satt. 

Tidlig neste morgen dundret det i brua. Ut av byen kom det et stort, fælt troll. Tre hoder hadde det - det ene større og styggere enn det andre. I hånda bar den en diger motorsag.

- Hvem er det som camper på mi bru, ropte trollet.

- Det er de tre høgskolene HiO som er på vei for å søke lykken, sa den offisielle høgskolen - den var så fin og diplomatisk i målet. - Og hvem er du som har stått opp så tidlig på denne vakre sommerdagen?

- Jeg er Knut Rise, Knut Rise, Knut Rise, sa de tre hodene. - Men skynd dere nå over. Brua stenger om en time. 

- Vi flytter oss ikke før du skriver under på dette arket, ropte den reelle høgskolen og viftet med garantien. 

- Jeg kan ikke skrive, sa trollet. 

- Men hvis dere sitter her når jeg kommer tilbake, spiser jeg dere alle tre med hud og hår. Og så trallet det en liten trall før det strenet over til den andre enden av brua og begynte å kutte planker med motorsagen.:

- Omstilling nå, eller Krise seinere.
- Omstilling nå, eller K. Rise seinere.
- Skynd deg av sted for i mårra regner det.
- Omstilling nå, eller Knut Rise seinere.

The Oslo School for Witchcraft and Wizardry

Den offisielle høgskolen lærer ved å forbedre sine rutiner. Arbeidsoppgavene løses raskere, enklere og mere elegant. På sitt beste blir rutinene usynlige. Byråkratiet danser.

Den reelle høgskolen er styrt av gruppeinteresser. Den reelle høgskolen kan tvinges til å lære, ved at Staten endrer våre omgivelser. Men jeg tror også at den kan velge å lære - ved å løfte blikket.  

Den reelle høgskolen er nøktern og realistisk. Dersom gruppene kan se litt flere år framover og litt flere blåner utover, blir de bedre i stand til å lære. Og dermed bedre i stand til å  ivareta sine egne langsiktige interesser.

Den imaginære høgskolen - ja den lærer ved å leke, ved å drømme, ved å fantasere. Men fantasiene kan også hindre læring. Dersom "vi her nede" trekker oss tilbake fra "de der borte" og "de der oppe", så blir de til troll og spøkelser og andre onde makter. Jo mere frykt, jo mindre læring.

Læring starter når vi åpner fantasiene, når vi svinger dem rundt hodet og viser dem til andre, når vi spinner videre på dem - og vever tepper av det garnet vi har spunnet. Den imaginære høgskolen er en magisk skole - The Oslo School for Witchcraft and Wizardry, som det heter i Harry Potter-bøkene.

Brua er stengt

Nå er gode råd dyre, sa den reelle høgskolen. Ikke kan vi gå framover, og ikke kan vi gå bakover. Ikke kan vi hoppe, og ikke kan vi fly. Og om en time kommer Knut Rise og spiser oss. 

Men Småen visste råd. - Gi meg klokka, sa han. Og så skrudde han klokka en time tilbake. I neste øyeblikk sto alle tre foran kløfta og den smale hengebrua. Men nå var det satt opp et nytt skilt.

BRUA ER STENGT, sto det.

- Du må lese det som står med liten skrift, sa den reelle høgskolen. Du må alltid lese det som står med liten skrift. Og Småen leste så godt han kunne:

  • Andre ruter til det globale kunnskapssamfunn
    • via Frydenlund Fabrikk: 1 km mot nord
    • via Bislett Basar: 5 km mot sør
    • via Oslo Open: 10 km mot øst
    • via Pilestredet Palass: vent på neste luftskip 

Gudskjelov og takk, sa den offisielle høgskolen. Her var det sannelig mye å velge mellom. Hvilken vei synes dere vi skal ta?

- Det er du som er sjefen, sa den reelle høgskolen. - Du får bestemme.

Men da ble den offisielle høgskolen sur. - Nå er det din tur til å velge, sa den. - Jeg vil ikke bli sittende midt på brua en gang til. Ikke noe mere Bislett! Bislett!

Da var den reelle høgskolen målbundet. Og har den ikke bestemt seg, så står de der ennå. 

Snipp, snapp, snute - så var LEON-konferansen ute.

Tord Høivik - 15.6.01