De reiser til Kanariøyene. De skriker. De forelsker seg. De dør. I 8 måneder har Magasinet fulgt pasientene på Lille Tøyen sykehjem, avdeling 1.
Av Steen Steensen
(Publisert i dagbladet Magasinet 18. desember 2004)
Du vet ikke hvor det er. Du kan ikke se det. Men bak Tøyenbadet i Oslo ligger stedet der livet slutter. Lille Tøyen sykehjem.
Still deg foran de to glassdørene. De glir til side av seg selv, og verden lukker seg bak deg. Du ser et prestekontor til høyre. Du hører vann som sildrer under en stor blomsteroppsats. Du ser en stengt kafeteria, en smal trapp og en dør der det står «frisør/fotpleie».
Du går opp trappen. Du åpner en tung dør. Du ser en antikk skrivemaskin på et gammelt bord, en stor terrakottakrukke med en høy, grønn plante. Du ser kvinner i grønne, røde og blå skjorter pile frem og tilbake. Du ser en rosa stue med mennesker i rullestoler foran en tv. Du hører noen som skriker.
Du går ned en korridor, du ser dører med navn og nummer. Innenfor den første døren ser du en dame som sitter i en lenestol. Ansiktet hennes skjærer grimaser. Det er hun som skriker.
Du passerer et bad, et lager med bleier, et vaskerom. Du stopper foran rom 125, «Ovidia Opstad». Døren er åpen. Innenfor ser du et ti kvadratmeter stort rom med et vindu, en lenestol, en rullestol, et lite bord, en kommode, et toalett og en seng.
I lenestolen sitter Ovidia Opstad. Hun har hvitt hår og blå hverdagskjole. Hodet hennes hviler mot brystet. Hun kan ikke lenger gå, hun er 99 år. Utenfor vinduet strutter to lønnetrær av nye, friske blader. Det er vår, det er mandag 3. mai 2004. Klokken er 17.45, og Ovidia Opstad skjønner ikke hvorfor hun lever.
Om seks måneder vil hun fylle 100 år. Holder hun ut, får hun gratulasjonsbrev av kongen. Få tror hun vil holde ut. Ovidia Opstad bryr seg ikke. Hun løfter hodet, hun åpner øynene. Hun sier, sakte, som om hun må fange ett og ett ord med pusten før hun kan bruke dem:
- Jeg er svimmel og kvalm. Jeg vil bort herfra.
- Hvor vil du?
Ovidia Opstad puster tungt. En gang. To ganger.
- Til en grav. Til et mørkt hull.
To måneder tidligere satt Egil Nordahl (82) på sengekanten sin i rom nummer 117. Han var fullt påkledd, ved siden av ham stod en koffert. Klokken var 02.30, natt til mandag 15. mars 2004.
Egil Nordahl er en av 36 pasienter på avdeling 1, Lille Tøyen sykehjem. Fra mars til november i år har Magasinet fulgt livet på avdelingen. Seks pasienter har dødd. Like mange har flyttet inn. Pleiere har kommet og godt, mange har blitt sykemeldt. Det er tungt å jobbe på et sykehjem, det vet vi.
Men hvordan er det å leve der?
Denne historien handler om pasientene på Lille Tøyen sykehjem. Om beboerne, som Egil Nordahl.
Hele sitt liv har Egil Nordahl jobbet i NSB. Han har reist Europa rundt med tog. En gang for mange tiår siden het han Egil Johansen Nordahl. Men han syns navnet var for langt, så han søkte departementet om å stryke Johansen. Det fikk han lov til. Men bare hvis han betalte en avgift på 33 kroner. Den summen husker han godt.
Egil Nordahl bor på den somatiske enheten på avdelingen, enheten for de mest pleietrengende. Han er blant de friskeste her. Denne natten i mars var han den eneste som satt våken, fullt påkledd.
Men utenfor rommet hans, forbi de innrammede avisutklippene fra 2. verdenskrig, forbi stuen med de rosa veggene, gjennom en stor, stengt dør, satt flere andre pasienter fullt påkledd, med kofferter ved siden av seg. De drakk saft og spiste kjeks.
De bor på de skjermede enhetene, bak stengte dører så de ikke skal forville seg ut. De er demente, de lever i sin egen verden, med en liten stue der de spiser måltider, ser på tv og spiller bingo hver fredag.
Nå – midt på natten - kan de høre at det kommer en bil. En stor maxitaxi stanser foran glassdørene. Seks pleiere tar koffertene til Egil Nordahl og ni andre pasienter, de plasserer Egil Nordahl i en rullestol, og klokken 03.00 hjelper de ham om bord i maxitaxien, sammen med de andre pasientene. Så kjører de av gårde, til Gardermoen.
Noen timer senere kommer de seg ombord i et fly. De skal til Syden, i en uke skal de bo på et hotell på Lanzarote. For første gang i sitt liv skal Egil Nordahl fly.
- Jeg liker meg bedre på sykehus. Der vil de at du skal bli frisk, sier Ovidia Opstad.
Hun er ikke med til Lanzarote. Det kunne ikke falle henne inn. Hun ligger dypt i lenestolen sin på rom 125 på somatisk enhet, hun har vondt i armene. Hendene hviler på magen, fingrene er sammenfoldet som kvister på et uopptent bål.
- På et sykehjem vil de ikke at du skal bli frisk. Her vil de at du skal bli til du dør, sier hun.
Så, som om hun føler hun har vært for alvorlig, begynner hun å smile. Hun sier:
- Men det finns fordeler og da. Man blir ikke kasta ut.
Ovidia Opstad ler. En rungende latter, som får kroppen hennes til å riste som en gammel tresnekke noen prøver å starte.
Utenfor rommet hennes, nedover korridoren, gjennom den stengte døren til en av de skjermede enhetene, ca 50 meter fra Ovidia Opstad, ligger Elsa Andsten (92) i sengen sin på rom 111. Elsa Andsten har bodd på Lille Tøyen sykehjem i fem år, lenger enn noen annen. Hun vokste opp i Smalgangen på Grønland, som en av 12 søsken. Om somrene gikk de ned til Akerselva, til båten de hadde liggende der. De kjørte ut til hytta på Lindøya.
Elsa Andsten har flere ganger forsøkt å rømme fra Lille Tøyen. Hun ville så gjerne til Lindøya. Pleierne har forsøkt å gå tur med henne for å roe henne ned. Men Elsa Andsten har vært sterk, hun har revet opp den stengte døren, hun har løpt ut.
Nå er ikke Elsa Andsten sterk lenger. Vårsolen faller ned gjennom vinduet og treffer ansiktet hennes på puten. Huden folder seg nedover kinnet som om den leter etter noe som ikke lenger er der.
Elsa Andsten veier bare 30 kilo. De siste seks ukene har hun spist halvannen brødskive. Hun skal dø.
Hjelpeleier Anja sitter ved siden av henne. Hun har en hvit kopp med saft i den ene hånden, en teskje i den andre. Hodeenden på Elsa Andstens seng er heist opp, så hun skal greie å svelge. Leppene hennes er tørre, men de åpner seg når Anja nærmer seg med teskjeen. En gang. To ganger. Tre ganger. Så er det stopp. Elsa Andsten vrir hodet unna.
50 milliliter saft i døgnet. Aldri mer, noen ganger mindre. Det lever Elsa Andsten av.
Anja reiser seg, senker hodeenden på sengen hennes. Det er torsdag 18. mars 2004, klokken er litt over 14.00. Stillheten på skjermet enhet er påtakelig nå som så mange er på tur til Lanzarote. Elsa Andsten sovner.
To dager senere dør hun.
Tre uker senere dør Elsa Andstens nabo i rom 110 også. Døden kommer sjelden alene til Lille Tøyen.
