Sosialminister Guri Ingebrigtsen (49) er hardt presset. Men det bryr hun seg ikke særlig om. Hun har opplevd vesentlig verre ting før.
Av Steen Steensen
(Publisert i VG 28. juli 2001)
Det var i baksetet på den sorte Volvo’en hun sa det. Vi kjørte mot inngangen til Vålerengatunnelen. Sosialminister Guri Ingebrigtsen hadde vært stille ganske lenge.
Nå lente hun hodet tilbake og sa:
- Jeg levde i et ekstremt vanskelig forhold som gikk på helsa løs.
Det ble tunnelmørkt i ministerbilen.
- Og jeg klarte ikke å komme ut av det så fort som jeg burde.
Halvannen time tidligere: "Klikk."
Der går hun, sosialministeren. Hun har sort bind for øynene og en hvit stokk i sin høyre hånd
"Klikk."
Med små, forsiktige tappelyder famler hun seg frem over et smalt stykke asfalt. Foran seg kan hun høre: "Klikk."
Hun tenker: Ville jeg gått her om det ikke hadde vært for alle pressefotografene? Hun stopper. Det er tirsdag, og Guri Ingebrigtsens grå Calvin Klein-ur nærmer seg 11. 30. Hun er i Hurdalen utenfor Oslo, på Norges Blindeforbunds rehabiliteringssenter. Blindeforbundet trenger penger. Og nå har de fått sosialministeren til å famle seg frem i deres verden.
Et TV 2-kamera fanger henne inn. Dagbladet. NTB. De er her alle sammen.
Sosialministeren vet at de ikke er interessert i blindesaken. Hun vet at de er her fordi hun er den mest utskjelte ministeren. Fordi hun får terningkast en.
Fordi hun uken i forveien kom til å si at mange langtids sosialklienter er rusmisbrukere.
Nå kan hun høre kommentarene rundt seg: Det er vel ikke første gang sosialministeren famler seg frem? Er hun like blind i politikken? De diskre, lysebrune skoene hennes har litt skitt på hælen. Den beige drakten har noen skrukker. Guri Ingebrigtsen tenker: Jo, jeg ville gjort dette selv om ikke pressen var her. Jeg vil føle hvordan det er ikke å se.
En time senere: Journalistene utenfor kan ikke se henne lenger. Guri Ingebrigtsen har satt seg i baksetet på den sorte Volvo’en og smelt døren igjen. Et anstrengt smil slipper taket i ansiktet hennes. Hun ser sliten ut.
Men sosialministeren har vært mer sliten før. Vesentlig mer sliten.
Mens romeriksjordene suser forbi, begynner hun så smått å fortelle:
- Det hadde med kjærlighet å gjøre.
Hun fører en hånd opp til ansiktet. Hun rister litt på hodet, vrir seg i setet. Hun mumler:
- Men jeg hadde ikke tenkt å si noe om dette . . .
Der fremme kommer Vålerengatunnelen. Guri Ingebrigtsen er stille. Hun tenker. Lenge. Så bestemmer hun seg.
- Hvis det er noen i hele verden som er glad for at krisesentrene ble etablert, så er det jeg, sier hun.
Mer ønsker hun ikke å si. Hun vil ikke utdype hva det vanskelige forholdet bestod i.
- Jeg bestemte meg mange ganger for å gå, men sånn ble det jo ikke, sier Guri Ingebrigtsen.
Det er fem timer senere, og vi sitter på fiskerestauranten Lofoten ytterst på Aker Brygge. Det er ganske tomt her. I taushet har vi spist kald asparges med fruktblanding.
Guri Ingebrigtsen har haken tungt i sin høyre hånd. Det er mange år siden nå. En annen verden. En verden der også moren og faren hennes døde. Hun mistet alt annet. Hun hadde bare det vonde forholdet.
Men så oppdaget hun noe nytt i nabolaget. En sankthansaften sprang hun. Ut av leiligheten, ut av sitt eget liv. Guri Ingebrigtsen sprang mot krisesenteret.
- Jeg kom ut av det med et slags løfte til meg selv . . .
Hun hever en pekefinger, senker haken mot brystet, og en streng linje legger seg over øynene hennes: - . . . hold deg unna mannfolk! Hva du enn gjør hold deg unna dem!
Lenge slet hun med redselen. Hun gikk til psykolog. Hun følte at en telefon ville gi henne en form for trygghet, men på denne tiden var det to års ventetid på telefon. Guri Ingebrigtsen satt på sosialkontoret og ba på sine tynne knær om hun ikke kunne få en telefon.
- Men det gikk ikke an! Jeg måtte gå til en doktor å få en attest. Men jeg er jo ikke sjuk, sa jeg. Jeg er redd!
Hun pirker i en steinbitfilet. Hun har nesten ikke rørt den, knapt enset at den er kommet. Den må være kald nå. Den ligger der, hvit og stram på en liten haug av myke blåskjell.
- Nå vet jeg at det ikke er farlig å være redd. Redsel er en fornuftig følelse. Jeg er redd for å fly. Det er veldig dumt å være det. Men jeg tenker at vi er jo ikke lagd for å fly! Så da er det for så vidt en fornuftig følelse. Men det er ikke stort du kan bruke den til, når du skal fly likevel. Så da holder jeg meg krampaktig fast i setet og tenker: Det er ikke farlig å være redd.
Sosialministeren sitter med begge hendene knyttet om bordkanten. Så smiler hun, slipper taket.
Hun har sluppet taket i redselen nå. Den tilhører en helt annen tid.
- Etter hvert som jeg begynte å komme meg på føttene, så jeg at herregud, altså. Det er en stor verden der ute! Jeg hadde jo lyst til å leve. Jeg var jo jævlig sugen på livet! Så jeg tok for meg.
Hun ble lege. Hun dro til Afghanistan midt under krigen med Sovjetunionen og sydde sammen mennesker med fare for sitt eget liv. Hun kledde seg ut som muslimsk mann for ikke å bli oppdaget. Og hun overlevde.
Hun interesserte seg for psykiatri, for mennesker som hadde opplevd store livskriser. Hun forsket. Begynte på en doktoravhandling om sammenhengene mellom dramatiske livshendelser og mental helse. Hun var del av krisepsykiatriske team i forbindelse med store ulykker.
Guri Ingebrigtsen har begynt å spise. Fiskebitene skvetter inn i munnen hennes som sjokolade hos en fireåring.
Hun vet at den vonde tiden har preget yrkesvalgene hennes.
- Det er klart. Jeg kunne godt sagt at nei, selvfølgelig skyldes det en helt genuin interesse for alle andre mennesker enn meg selv. Men da er man bra blåøyd, hvis man tror på den. Det jeg har opplevd, har gjort at jeg er blitt veldig opptatt av å prøve å skjønne de merkelige menneskelige irrganger.
Derfor ble hun sjef på psykiatrisk poliklinikk ved Lofoten sykehus. Derfor ble hun engasjert i sosialpolitikk. Og derfor besøker hun ofte krisesenteret i sin egen hjemkommune, Vestvågøy. Da gir hun noe igjen. Hun står der, blant andre kvinner, og forteller om det hun har opplevd.
- Det viktigste jeg formidler, er: Det kan skje alle. Og du kan reise deg igjen.
Servitøren kommer trippende og spør om det smaker bra. Guri Ingebrigtsen gumler, tygger og nikker begeistret.
