Noe er galt på Guantánamo
George W. Bush hadde bursdag og inviterte alle som ville til Guantánamo. Magasinet tok ham på ordet.
Av Steen Steensen (tekst & foto)
Publisert i Dagbladet Magasinet 8. oktober 2005
ENDELIG ER VI DER. Guantánamo by. Det er september, og nesten to måneder siden George W. Bush i bursdagsrus sa "bare kom!". Det er noen uker siden vi underskrev den mest horrible avtalen vi noensinne hadde sett. Noen dager siden vi landet i Havana.
Vi har kjørt mil på mil på ødelagte veier, vi har kjørt oss vill i fjellene. Men nå er vi her. Vi svinger inn foran en klumpete mursteinsbygning, så hul og monumental som bare sovjetarkitekter kan få til. Hotel Guantánamo. Ingen turister i sikte. Det er mørkt som i en forlatt og vindusløs fangecelle.
Nå er det bare én natt, to militærstasjoner og ett minefelt som skiller oss fra verdens mest beryktede fangeleir.
TO MÅNEDER TIDLIGERE, 6. juli 2005, fylte USAs president George W. Bush 59 år. Tilfeldigvis var han i Danmark. Han virket klønete da han skulle blåse ut de 59 lysene på bløtkaka han fikk av dronning Margrethe. Men han virket romslig og trygg da statsminister Anders Fogh Rasmussen serverte ham frokost, selv om Fogh Rasmussen begynte å snakke om Guantánamo.
I 107 år har USA hatt hevd på en bukt helt øst på Cuba. Guantánamo Bay. Før Fidel Castros tid var dette ukomplisert, Cuba og USA var gode venner, men etter revolusjonen i 1959 har basen vært pinlig for Cuba. Castro ville ha den tilbake. Men USA har alltid nektet å gi fra seg området.
Etter 11. september 2001 har USA brukt basen som fangeleir i krigen mot terror. Hit sendes alle fanger amerikanerne tror har forbindelse til al-Qaida. Og behandlingen fangene får, har vakt oppsikt.
Det var dette Anders Fogh Rasmussen var opptatt av. Er det riktig som Newsweek skrev i vår at amerikanerne spyler Koranen ned i do foran øynene på de muslimske fangene? Tvangskler de dem fortsatt i kvinneundertøy? Tvinger de dem til å oppføre seg som hunder?
Har Amnesty International rett når de sammenlikner fangeleiren med Stalins beryktede Gulag-leir? Men president George W. Bush slo bare mett og fornøyd ut med armene og sa, både til den danske statsministeren og pressekorpset:
- Vi behandler disse menneskene humant. Hvis noen er i tvil: Kjøp en flybillett, dra ned og se selv. Ja vel? Vi kjøpte en flybillett og dro ned.
MEN FØRST TOK VI KONTAKT med den amerikanske ambassaden i Oslo. De henviste oss til forsvarsminister Donald Rumsfeldts kontor. Derfra fikk vi e-postadressen til SSG John G. Fries ved Public Affairs Office på Joint Task Force Guantánamo, som er det offisielle navnet på fangeleiren.
Fries var ganske kort og stram i e-postene sine. Vi sa vi gjerne ville besøke basen. Vi nevnte det Bush hadde sagt i Danmark. Fries ba oss sende hele cv-en vår. Han ville helst også ha tidligere artikler vi hadde skrevet. Han ville vite hvilken farge vi hadde på øynene og håret, hvor høye vi var og hvor mye vi veide. I tillegg ville han at vi skulle skrive under en avtale på 20 punkter.
Det var en spesiell avtale. Den innebar at vi ikke fikk intervjue fangene. Vi fikk ikke ta bilde av dem, vi fikk ikke beskrive hvordan basen ser ut innenfra. Alle bilder vi tok, alle notater vi skrev, skulle gjennomgås og eventuelt sensureres før vi slapp ut igjen. Med andre ord: Vi fikk ikke være journalister.
Likevel skrev vi under og fakset alt sammen over. SSG John G. Fries sa det kunne ta tid å behandle søknaden vår. Vi ville ikke ankomme basen fra USA, noe som var meget spesielt. Det måtte vi forstå.
DET GIKK FLERE UKER uten at vi fikk svar på vår søknad. Stadige purringer førte ikke fram. Dagen før vi skulle dra til Cuba, omtrent fire uker etter at vi hadde søkt, kom det endelig en mail. Dessverre, skrev Fries, på grunn av det nåværende forholdet til Cuba, kunne vi ikke komme inn i basen fra kubansk side. Det gikk ikke, det måtte vi forstå.
Hvorfor? spurte vi. Hva er så spesielt med forholdet til Cuba akkurat nå? Det svarte ikke Fries på.
MEN VI HADDE en plan B. Vi hadde lest at kubanerne er i ferd med å gjøre den omstridte og forhatte amerikanske militærbasen til en turistattraksjon. Fra Hotel Guantánamo arrangeres det turer til et utkikkspunkt inne i den kubanske militærsonen, som ligger rundt den amerikanske basen. Fra dette utkikkspunktet kan man studere den amerikanske basen gjennom en kikkert, som til alt overmål skal være produsert i Kentucky.
- I'm sorry, sier Janoxy Konstantin morgenen etter vi ankom Guantánamo.
Han slår ut med armene i hotellets resepsjon. Han er guiden som skal ta oss til Mirador de Malnoes, utkikkspunktet inne i den kubanske militærsonen.
- De har militærøvelse i dag. Ingen slipper inn, sier Konstantin, før han legger til: - Men i morgen. Da går det bra.
VI DRAR INN TIL BYEN. På det lokale museet, Museo Provencial Guantánamo, oppdager vi at Fridtjof Nansen henger på veggen, avbildet på et sigarbelte. Han henger ved siden av rommet som er dedikert historien om den amerikanske basen. Midt i dette rommet står en stor modell av basen, og ved siden av denne modellen står Maria Elena Speck Ramirez, historiker og museumsguide. Vi spør om hun liker basen.
- Nei, nei, nei, nei! utbryter hun mens hun vifter avvergende med armene. - Det er jo et meget fint område de har tatt. Noen av verdens vakreste strender er der, sier hun og peker på modellen.
BASEN LIGGER ytterst mot havet, på begge sider av bukta. Den dekker et område på hele 116 kvadratkilometer. Rundt basen ligger et minefelt. Og rundt minefeltet ligger den kubanske militærsonen. Modellen sier oss ikke stort mer enn et kart.
Men vi vet at der inne, der er det et helt eget samfunn. Der er en flyplass, kinoer, McDonalds og Starbucks. Der er bolighus med familier, der er skole og sykehus. Ifølge basens hjemmeside er dette et av de absolutt mest ettertraktede stedene å tjenestegjøre for ansatte i den amerikanske marinen.
Mens 87 av de arabiske fangene nå sultestreiker i protest mot behandlingen de får i sine trange celler, kan de amerikanske soldatene og deres familier på fritida forlyste seg på golfbanen, på stranda eller dykke blant de flotteste korallrev.
