Den spinkle damen går sakte. Pleieren viser vei, de passerer et prestekontor og en stengt kafeteria. De kan høre lyden av vann som sildrer under en stor blomsteroppsats, de ser en dør der det står frisør/fotpleie. De stanser foran en heis. Venter. Tar heisen opp en etasje, passerer et lite bord med en gammel skrivemaskin og en stor terrakottakrukke med en høy, grønn plante. Den spinkle damen ser noen kvinner i grønne, røde og blå skjorter pile fram og tilbake. En rosa stue med mennesker i rullestoler foran en tv.
Pleieren trykker på en låsbryter på veggen og åpner en tung, gul dør. Hun fører den spinkle damen inn i en korridor med røde dører langs den ene siden. Utenfor hver dør står et nummer og et navn. De stanser foran dør nummer 110. Rommet innenfor er omtrent 10 kvadratmeter stort, med et toalett, en seng, et vindu, et nattbord, en stol og en kommode. Den spinkle damen vet det ikke selv, men dette er hennes nye hjem. Rom 110, avdeling 1, Lille Tøyen sykehjem.
For noen dager siden lå en annen kvinne her, i det samme rommet. Øynene hennes var lukket, brystkassen hevet seg, senket seg, hevet seg igjen og senket seg, som om hver bevegelse var en treningsøkt. Hun veide 30 kilo. De siste seks ukene hadde hun spist halvannen brødskive.
En hjelpepleier satt ved siden av henne. Hun hadde en hvit kopp med saft i den ene hånden, en teskje i den andre. Hun førte teskjeen mot kvinnens munn, leppene hennes var tørre, men de åpnet seg. En gang. To ganger. Tre ganger. Så var det stopp. Kvinnen vred hodet unna. 50 milliliter saft i døgnet. Aldri mer, noen ganger mindre. Det var det hun levde av.
Så døde hun.
Rommet ble ryddet, vasket og klargjort, det tok bare noen dager før det var klart til neste pasient, og nå setter den spinkle damen med den rare aksenten bagen med othellospillet fra seg inntil nattbordet. Her skal hun altså bo. Her, hvor dødsfallene ofte kommer i bølger, gjerne tre om gangen. For sykehjemsdøden kommer sjelden alene. Det er som om den smitter, som om den legger igjen et magnetisk vakuum, et dragsug som sluker de nærmeste til seg.
Hver tredje nordmann dør i en seng på et sykehjem. Det er den stille døden, den vi alle venter på, den som tar deg imot når du ikke orker mer. Omlag 40 000 nordmenn venter på denne døden. 42 forsvinner kanskje i dag, muligens 48 i morgen. De lukker øynene og slutter å leve i en elektrisk seng i et lite rom med dørnummer og linoleumsgulv.
Hvem er de egentlig?
De er mennesker i den siste alder, den alderen som er en uønsket konsekvens av livet, en byrde ingen egentlig vil vedkjenne seg. For hvilken ung kvinne ser den siste alder i seg selv, hvilken ung mann ser sine egne rynker, sin krumbøyde rygg, sitt kommende håravfall, sitt behov for å bruke bleie og bli matet -- hvem ser den gamle i seg selv?
Vi lever livet som om vi ikke vet at dette skal komme, og vi tenker på disse gamle, de som lever i den siste alderen, som om de er fremmede, adskilt fra oss selv. Som om de aldri har vært der vi er.
Det er selvsagt et selvbedrag, skapt av en forestilling om at vårt samfunn er de unges samfunn, de yrkesaktives samfunn, de friskes samfunn. Vårt samfunn er en verden der de gamle har trukket seg tilbake, tenker de unge. De har selv valgt å trekke seg tilbake, slik dyr som skal dø forlater flokken, legger seg ned og dør i stillhet, uten å være til bry. Det er deres eget valg. Slik er det, tenker de unge. De gamle trekker seg tilbake av egen, fri vilje, de skjønner at deres tid er forbi, samfunnet beveger seg hastig videre uten at de er med, andre har overtatt roret, slik må det være, det er livets gang. Vi har til og med utviklet en teori for å forsvare dette, for å gjøre det faglig holdbart innenfor eldreomsorgen. Tilbaketrekkingsteorien heter den, den ble lansert i 1961 av noen sosiologer, og den lever i beste velgående. Den gjør at sykehjem gjerne ligger litt avsides, godt til side for der man normalt ferdes. Den gjør at sykehjemmene framstår som lukkede steder der ingen fremmede har adgang. Som om det foregår hemmelige ting der, ting som helst bør holdes skjult. For de som snart skal dø, har et behov for å melde seg ut av samfunnet, nærmest gjøre seg usynlige og gjemme seg på steder der folk i andre livsfaser ikke skal se dem, ifølge tilbaketrekkingsteorien. Og samfunnet -- det vil si vi andre, vi som ennå ikke skal dø -- har et behov for å løsrive oss fra disse som nå skal forlate oss. Derfor er det i alles interesse at de trekker seg tilbake. Derfor vil vi helst ikke vite at rundt omkring oss, i disse små rommene med linoleumsgulv og elektriske senger, så dør det mennesker hele tiden, omtrent 16 000 hvert eneste år.
Men hvem er de egentlig?
Det er like enkelt som det er sjokkerende: De er oss. Vi skal bli dem, slik de har vært oss. Vi liker ikke å tenke på det, men slik er det. Derfor er det en dårlig idé å gjemme dem bort. Det er ikke så smart å løsrive seg fra dem. Det er bedre å bli kjent med dem, finne ut hvem de er. Hvordan de har det. Hva slags liv de lever. Hva slags liv de har levd. For da finner vi ut mer om oss selv. Som Simone de Beauvoir har skrevet: Vi vet ikke hvem vi er, hvis vi ikke vet hvem vi blir.
Så bli med opp bak Tøyenbadet i Oslo, til et sted du vil overse om du ikke vet hvor det er, et sted som hviler i skyggen av en gammel murbygning fra 1921. Enkelte hevder at Christian IV i sin tid vurderte å legge slottet her. Utsikten var jo så fantastisk, man kunne se Oslofjorden, Holmenkollen, sentrum. Men her ligger det ikke noe slott. Den gamle murbygningen står tom. Den ble brukt til sykehjem, men det er lenge siden nå. Bygget er ikke egnet til sykehjem, det er for mange trapper, for stort, for vanskelig å holde riktig temperatur, pasientrommene er for store og de har ikke eget toalett. Men bak, i skyggen av den monumentale murbygningen, ligger det nye Lille Tøyen sykehjem. Tre avdelinger med totalt 90 pasienter. Et sted der en gammel dame som alltid klager over et vondt bein, en dag sitter i en korridor og sier:
- Det er nå her jeg pleier å sitte. Jeg står opp, sitter inne på kjøkkenet og spiser, sitter her innimellom, hviler litt middag, og sitter her igjen. Slik går det i en evig runddans.
Hun ser på en grønn potteplante som står på et bord ved siden av henne. Den har nye, friske skudd.
- Den var så vissen. Så vi fant ut at vi skulle gi den litt vann. Vi vannet den i smug for noen dager siden, og da kom den seg! Da kom det nye skudd! Nei, man må passe på dyra.
Hun rører ved et vissent blad helt nederst på planten. Den lille berøringen får bladet til å falle av. Hun plukker det opp, holder det i hånden, ser på det. Det har mistet grønnfargen, nå er det gult med brune kanter.
- Sånn var planten over det hele. Men nå er det friske skudd. Noen må visne og falle av for at de friske skal komme opp, sier damen med det vonde beinet og trekker på skuldrene før hun legger til:
- Akkurat som med oss.
Lille Tøyen sykehjem, avdeling 1. Her dør omtrent 15 mennesker hvert år. Her finner du arbeidsplassen til over 50 mennesker i 36,5 stillingshjemler og hjemmet til 36 pasienter. Blant annet en dame som alltid skriker. Og en mann som føler han bor på et hotell. En annen mann som pleier å rope "Å fy faen!" eller "Pell deg vekk!". En dame som snart fyller 100 år, men som egentlig bare vil dø. En mann som hele sitt liv har jobbet i NSB. En tidligere uteligger. En yngre mann med fargerike tatoveringer på armene. Og en spinkel dame på 84 år med et othellospill, som nettopp har flyttet inn.
De første dagene var den spinkle damen litt aggressiv. Hun skjønte ikke hva hun gjorde på Lille Tøyen sykehjem. Men hun la seg der om natten, hun sovnet, våknet, ble litt mindre aggressiv, hun spiste litt, satt i lenestolen på det lille rommet og så ut av vinduet, på gressplenen og trærne utenfor, flaggstangen. Hun leste litt, hørte på radioen hun hadde fått med, og hun fikk besøk av datteren sin.
Etter fire dager parkerte en mann en sykkel utenfor hovedinngangen. Han gikk opp en etasje, tok på seg en hvit frakk med et håndskrevet skilt på venstre bryst: "Lege Harald Bugge." Han var en av avdelingens to tilsynsleger. Til daglig har han praksis på et legekontor på Torshov, men hver tirsdag kommer han ned hit til Lille Tøyen sykehjem, avdeling 1, og ser til pasientene sine på demensenhetene. Han har ansvaret for hvilke medisiner de skal ha, hvilken behandling de skal få. Men forrige uke var han på sykkeltur i Toscana, så da kunne han ikke komme. Og før det var det noe annet som hindret ham. Så dette var bare andre gang de siste fem ukene Harald Bugge hadde sett til pasientene sine. Det var tidlig morgen tirsdag 27. april 2004, klokken var knapt 08.30.
Harald Bugge setter seg ned på avdelingens vaktrom sammen med avdelingslederen -- den erfarne sykepleieren Dagny Veum -- og noen andre pleiere. Han blar i oversikten over alle pasientene. Han sier et navn på en pasient, og pleierne forteller ham hva som har skjedd med pasienten siden sist. Én har blitt roligere. En annen sover dårlig fordi hun våkner når pleierne tar den faste runden klokken 03.00 om natten. En tredje har fått fotbalsam med ingefær av fotterapeuten.
- Må hun betale den selv, eller skal sykehjemmet betale det? undrer en pleier.
- Er det ikke bare en krem? Kan dere ikke like gjerne bruke spenol? Dette koster sikkert en formue, sier Harald Bugge.
- 70 kroner, sier pleieren.
- Akkurat. Dette er Lurium 400, sier Bugge og rister litt på hodet mens han blar videre i pasientlisten.
En annen pasient, damen som alltid klager over et vondt bein, vil ikke sove med sengegjerdet oppe. Hun blir så urolig. Hun vil så gjerne selv kunne gå på do om natten, uten å måtte be om hjelp.
- Men uten sengegjerde tror jeg hun faller ut. Det var sånn hun brakk lårhalsen, sier den ene pleieren.
- Det er innmari viktig å forhindre lårhalsbrudd, sier Bugge og lener seg tilbake. Fornuften tilsier at hun skal ha sengegjerdet oppe. Og vi bør la fornuften seire. Dødeligheten etter lårhalsbrudd hos gamle er veldig høy, om lag 30 prosent. Men det står ikke i statistikkene. Man dør jo ikke av lårhalsbrudd, men det korter ned livet veldig.
Ingen av pleierne sier noe. Bugge blar videre i pasientlisten.
- Og så er det hun nye. Aase…
Han kikker i en bunke papirer som ligger på bordet.
- … et sted heter hun Aase Wagner Nielsen, et annet Aase Zimmel Wojakowski Nielsen. Hva heter hun egentlig?
De tre pleierne vet ikke helt, men de forteller litt om hvordan den nye damen har vært siden hun kom. Om aggressiviteten i begynnelsen, om hvordan hun så har roet seg.
