Så er orienteringen over. Bugge reiser seg, går ut av vaktrommet og inn til demensenhetene som det finnes tre av på avdelingen. De er ganske små og har et lite kjøkken med spiseplass og en sofagruppe som seks pasienter deler. Alle pasientene har sitt eget rom med toalett, og ett bad på deling. Hver demensenhet ligger lukket bak store, tunge dører, som er stengt, slik at de demente pasientene ikke skal forville seg ut. Dørene kan bare åpnes om man trykker inn en tallkode på en tavle ved siden av. Koden står skrevet over tavlen, slik at pasientene i teorien selv kan taste den inn og dermed låse opp dørene. For sykehjemmet har ikke lov til å låse demente pasienter inne. Men de fleste pasientene på demensenhetene skjønner ikke sammenhengen mellom tallkoden, tavlen og de stengte dørene, så i praksis er de låst inne.
Midt i korridoren i den første demensenheten blir Harald Bugge stoppet av damen som alltid klager over et vondt bein. Hun smiler som en sol mot ham mens hun griper etter armen hans.
- Nei, det var lenge siden! sier hun og tar seg til sitt høyre kne.
Det er der hun har vondt, i kneet, og hun spør doktoren om han kan hjelpe henne.
- Det eneste som hjelper, er å gå litt. Da smører du leddene, sier Bugge.
- Smøring? Hva slags smøring kan jeg få?
- Det er ikke så viktig hva slags smøring det er, bare du blir smurt litt.
- Kan dere si til rette vedkommende at jeg skal ha smøring?
Damen ser bedende på legen, han forsøker å ta henne vennskapelig i armen, men før han rekker det, utbryter hun "auauauauaua!". Så klager hun over at hun ikke har noe å gjøre annet enn å sitte her hele dagen.
- Du får gå en tur, sier Bugge.
- Å nei, jeg kan ikke det med disse smertene, sier damen.
Harald Bugge går videre, damen ser lengselsfullt etter ham, han går over i en annen demensenhet, han stanser foran en av de røde dørene, den som ligger nærmest det lille kjøkkenet. 110 står det på et skilt ved siden av døren. Han banker på og går inn. I en lenestol ved et vindu sitter den spinkle damen. Bagen med othellospillet står lent mot nattbordet. Små regndråper sklir ned vinduet på utsiden, i sengen ligger dynen uoppredd og lege Harald Bugge spør hva damen heter.
- Aase Wagner Nielsen, sier hun og rekker fram en hånd.
- Her står det Zimmel Wojakowski, sier Bugge og ser ned i papirene sine.
- Det har jeg fått strøket for lenge siden, sier Aase Wagner Nielsen.
Harald Bugge sier hvem han er. Det er fire dager siden hun flyttet inn her på denne demensenheten, og nå skal Harald Bugge finne ut hvor dement hun egentlig er. Han setter seg på en stol overfor henne og sier han skal stille henne noen enkle spørsmål.
- Mulig du syns spørsmålene er dumme, men det er ikke pinlig om du ikke kan svare, sier Bugge.
Aase Wagner Nielsen nikker.
- Hvilket årstall er det?
- 19… nei. 20…04.
- Ja. Hvilken årstid er det?
- Ja, det skulle være vår. Men det er ikke det, sier Aase Wagner Nielsen og ser ut av vinduet, på regner som faller.
- Hvilken måned?
- April.
- Og hvilken dag er det?
- Tirsdag.
Harald Bugge spør hvilken by hun er i, hun sier Oslo, han spør om hun vet hva det heter her hun er, men det husker hun ikke. Han ber henne gjenta tre ord: Ost, sykkel og bok. Hun gjentar. Bugge noterer. Han ber henne trekke syv fra 100. Aase Wagner Nielsen trekker fra. Han ber henne trekke fra nye syv, hun trekker og trekker. Slik holder de på, helt til Bugge holder fram sin lysegrønne penn.
- Vet du hva dette er?
- Ja, sier Aase Wagner Nielsen.
- Kan du fortelle meg hva det er?
- Vet du ikke det?
- Jo, men kan du fortelle meg det?
- Det er en kulepenn.
Aase Wagner Nielsen stirrer oppgitt ut av vinduet. Dette med pennen er et nytt påfunn. Det står ikke noe om det i testen Bugge følger. For det er en standard test, en minimumstest for leger utgitt av Nasjonalt kompetansesenter for aldersdemens ved Ullevål sykehus. Testen har totalt 20 spørsmål. Og dette med pennen er altså en digresjon.
Så fortsetter Harald Bugge med spørsmålene. Han ber Aase Wagner Nielsen stave "sverd" baklengs. Hun staver, men sier sv på slutten i stedet for vs. Bugge noterer.
- Jeg pleier normalt ikke å stave baklengs, sier hun.
- Kan du gjenta denne frasen: "Aldri annet enn om og men".
- Aldri annen … aldri annet enn om og men, gjentar Aase Wagner Nielsen.
Bugge ber henne si de tre ordene hun gjentok litt tidligere, men hun husker bare bok. Han tar fram et A4-ark, ber henne brette det på midten og legge det på bordet. Aase Wagner Nielsen bretter, legger det på bordet og sier, litt oppgitt:
- Hva var spørsmålet?
Bugge forklarer at det handlet om å lytte til en kommando og utføre den. Så ber han henne lese og så gjøre det som står på baksiden av arket. Der står det "lukk øynene". Aase Wagner Nielsen leser og lukker øynene, kniper dem hardt igjen. Så ber Bugge henne skrive en setning med mening, hva som helst, som han kan lese etterpå. Han gir henne den grønne pennen og en konvolutt. Hun stirrer ut av vinduet før hun skriver, med en sakte, kronglete skrift: "Det er regn i dag". Bugge noterer. Han regner. Det blir stille en stund, det er ikke flere spørsmål. Bugge ser opp på henne og sier:
- Det hodet ditt fungerer egentlig veldig godt.
- Ja, jeg har aldri klaget, sier Aase Wagner Nielsen.
- Du fikk 25 av 30 mulige poeng.
- Ja vel.
Bugge tar fram et stetoskop og lytter på hjertet hennes. Han drar det ene genserermet hennes oppover, måler blodtrykket. Det er så vidt han får festet borrelåsen på måleren fordi armen hennes er så tynn. Han sier:
- Du ble sittende alene hjemme og fikk ikke spist så mye. Hvis det er noe du syns er ekstra godt, et glass rødvin eller noe, så må du bare si fra, så skal du få det.
Han ber henne reise seg, hun heiser seg litt ustødig opp fra stolen og tar et skritt tilbake for å holde balansen. Bugge kjenner på beinet hennes.
- Du er ikke veldig tjukk akkurat, sier han.
Han ber henne gå, hun går, men er ustødig. Bugge ser bagen med othellospillet og spør om hun spiller.
- Det er datteren min som ga meg det. Hun tenkte vi kunne spille, sier hun.
På en kommode ligger en konvolutt med bilder. Bugge spør om han kan få se. Det får han. Han blar gjennom en bunke familiebilder fra jula, før han reiser seg for å gå.
Utenfor, i det lille kjøkkenet, er to pleiere i ferd med å servere frokost. Bugge stikker hodet inn og sier:
- En veldig oppegående dame. Jeg lurer på om vi skal stryke medisinene helt.
Så går han oppover korridoren, forbi rommet til en annen spinkel dame som ofte smiler og flørter med ham, men som kjeder seg mye og syns det er så kjedelig å bli gammel. Han går forbi et rom der det sitter en dame på et bord. Denne damen sitter ofte på bordet, hun har ikke noe språk, men skriker ofte. Tidligere var hun uteligger. Hun er ikke vant til møbler. Øverst i korridoren trykker Harald Bugge inn koden på talltavlen og åpner den tunge, gule døren. Utenfor sier han om Aase Wagner Nielsen:
- Hun er jo ikke dement. Ideelt burde hun vært på en avdeling for mentalt friske.
Men det er mye lege Harald Bugge ikke vet om Aase Wagner Nielsen.
