FORORD…………………………………………………………………………………..s.3

KAPITTEL 1. DEN HISTORISKE OPPTAKTEN TIL BOMBINGEN…………………s. 5

KAPITTEL 2. AVISENES BEHANDLING AV KOSOVO-KRIGEN PÅ LEDER OG KOMMENTARPLASS…………………………………………………………………..s. 41

KAPITTEL 3. NYHETSDISKURSEN I KRIGENS STARTFASE……………………..s. 73

KAPITTEL 4. NYHETSDISKURSEN FRA KRIGENS SLUTTFASE…………………s.143

KAPITTEL 5. KVANTITATIV INNHOLDSANALYSE……………………………….s.167

KAPITTEL 6. OPPSUMMERING OG KONKLUSJON………………………………..s.194

LITTERATURLISTE…………………………………………………………………….s.202

Den 24.3. 1999 gikk fly- og marinestyrker fra en rekke NATO- land til angrep på militære mål i Jugoslavia. Norge var første gang siden annen verdenskrig involvert i en væpnet aksjon utenfor landets grenser.

Denne rapporten skal handle om norske mediers dekning av denne konflikten. Rapporten inngår i et svensk-norsk forskningsprosjekt og er finansiert gjennom bevilgninger fra Styrelsen för psykologiskt försvar i Sverige og Rådet for anvendt medieforskning i Norge. Prosjektet består av flere delrapporter.

I denne rapporten vil jeg gå nærmere inn på innholdsanalyser av et utvalg norske mediers dekning av konflikten. I en egen rapport på prosjektet vil Birgitta Höier ta for seg publikums oppfattelse av og reaksjon på mediedekningen. I sin hovedfagsoppgave i medievitenskap "Journalister i krig – en studie av norske avisjournalisters dekning av Kosovokrigen i 1999" har Mari Mellum som en del av prosjektet intervjuet norske journalister i fire aviser og foretatt en analyse av deres artikler fra Kosovo

Dette prosjektet er en forlengelse av et større, internasjonalt forskningsprosjekt om Golfkrigen som heter "Journalism in the New World Order " (Nohrstedt & Ottosen 2000). En av hensiktene med det prosjektet var å dokumentere sammenhengen mellom den sikkerhetspolitiske orienteringen til et gitt land og mediedekningen av internasjonale konflikter i det enkelte lands medier. Et annet viktig element i "Journalism in the New World Order" var å dokumentere propagandaens og mediestrategienes betydning for moderne krigføring. Funnene fra dette prosjektet vil legge en del av premissene for analysene i Kosovo-prosjektet (se Nohrstedt og Ottosen 1998).

Den kvantitaive delen av undersøkelsen bygger i stor grad på semesteroppgaven "Kosovo-konflikten – en sammenligning av Aftenposten og Dagbladet" ved Journalistutdanningen, forfattet av Roald Lund Fleiner og Einar Stensrud. Takk til de to for at de har stilt sitt materiale til disposisjon for prosjektet.

Jeg vil rette en særskilt takk til Øystein Meland som har gjort en uvurderlig innsats som vitenskapelig assistent på prosjektet. Hans arbeide har vært en viktig forutsetning for at denne rapporten har blitt til. Han har blant annet bidratt til innsamling av materiale og foretatt transkriberingen av fjernsynssendingene. Meland har også foretatt grovanalyser av fjernsynssendingene som er innarbeidet i rapporten.

Hendelsen som førte fram til NATOs angrep 24.3. 1999, hadde et historisk forspill knyttet til de voldsomme omveltningene i Europa etter sammenbruddet i det tidligere Sovjetunionen. Kampen om Jugoslavias framtid ble på mange måter den kalde krigs siste krampetrekninger som gikk over i en "varm" krig. Oppløsning av det tidligere Jugoslavia skjøt fart da Slovenia og Kroatia erklærte sin uavhengighet i juni 1991, og dannet opptakten til en blodig borgerkrig knyttet til Bosnia-Hercegovinas framtid. Kritikere av NATOs og EUs politikk mener at en for rask anerkjennelse av de nye statene eskalerte konflikten i det tidligere Jugoslavia (Øberg 1999). En allianse mellom det bosnisk-serbiske lederskapet og Slobodan Milosovic la opp til en blodig konfrontasjonspolitikk for å hindre gjennomføring av flertallsvedtaket i folkeavstemningen om å opprette den selvstendige staten Bosnia-Hercegovina.

Et handlingslammet Vesten ble vitne til en 44 måneder lang blodig borgerkrig midt i hjertet av Europa. Omfattende etnisk rensing fant sted med forbrytelser på alle sider. Det hersker imidlertid ikke tvil om at de bosniske serberne stod for de største overgrepene, med politisk og militær støtte fra militære enheter som stod under helt eller delvis kontroll av Milosevic. Det tidligere Juogoslavia skulle det følgende tiår bli offer for nasjonalistisk mobilisering der historiske referanserammer, sjåvinisme og nasjonalisme skulle bli viktigere enn hensynet til menneskerettigheter og demokrati (Ignatieff 1993). FN mente at Europa selv burde ordne opp i sitt eget hus, men etter Cyrus Vances fredsmekling i Kroatia vinteren 1991-92 ble det oppnådd en midlertidig våpenhvile, og FNs fredsbevarende styrke United Nations Protection Force (UNPROFOR) ble etablert.

Fra april 1992 startet de bosniske serberne en militær offensiv for å sikre seg størst mulig territorium i påvente av kommende fredsforhandlinger. Paramilitære grupper (ofte kalt chetniks) gjorde seg skyldig i omfattende krigsforbrytelser. En rekke større byer kommer under serbisk kontroll, og beleiringen av Sarajevo startet med beskytning av sivilbefolkningen fra åssiden rundt byen.

Fredsforhandlinger med alle de involverte parter som deltakere startet i Geneve i januar 1993 med den såkalte Vance-Owen-planen som utgangspunkt. På dette tidspunktet kontrollerte de bosniske serberne 70 % av territoriet til Bosnia-Hercegovina. Senere ble Norges tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg en sentral mann i fredsforhandlingene sammen med briten David Owen. De bosniske muslimene og USA var sterkt kritisk til Vance-Owen-planen fordi den ikke stilte krav om serbisk tilbaketrekning fra områder som var erobret av kroater og bosniske muslimer.

I juni 1993 foreslo den bosnisk-serbiske presidenten Radovan Karadzic en deling av Bosnia-Hercegovina som ville sikre serberne kontroll over 50-52 % prosent av territoriet. Den muslim-ledete bosniske regjeringen avviste forslaget og prøvde å bite seg fast i byer som var garantert av FN som sikre områder. Samtidig ble det smuglet våpen inn i disse områdene for å forsvare sivilbefolkningen, og for å forberede en motoffensiv.

I januar 1994 ble kritikken mot Vestens angivelige handlingslammelse sterk intensivert etter at en granat drepte 68 mennesker på markedsplassen i Sarajevo. Utover våren 1994 ble det klart at kroatene og muslimene i Bosnia-Hercegovina ville akseptere en føderal løsning med autonome områder for serbere på den ene siden, og muslimer og kroater på den andre.

I mai 1994 rettet NATO-fly angrep mot serbiske stillinger rundt Sarajevo og andre såkalt sikre byer. Det brøt ut åpen uenighet blant NATO-landene om hvilke militære og politiske løsninger man skulle velge. Frankrike var sterkt imot flyoperasjoner som kunne sette deres egne fredsbevarende FN-styrker i fare. Serberne svarte på angrepene med å ta FN-personell som gisler, og gjennom disse aksjonene mistet FN ansikt og demonstrerte sin handlingslammelse. FNs rolle kom ytterligere i miskreditt i juli 1995, da serbiske styrker gikk til angrep på byene Srebrenica og Zepa, som formelt var under FNs beskyttelse. Mer enn 8000 bosniske muslimer ble massakrert i Srebrenica. Senere ble den serbiske generalen Ratko Mladic og den bosnisk-serbiske lederen Radovan Karadzic tiltalt av FNs krigsforbryterdomstol i Haag som ansvarlig for massakrene. Også Slobodan Milosevic er tiltalt av krigsforbryterdomstolen for forbrytelser mot menneskeheten og for sin rolle i den etniske rensingen. Krigsforbryterdomstolen har idømt lange fengselsstraffer til enkeltpersoner på alle sider i konflikten.

Med kroatisk hjelp og NATOs støtte gjennomførte de bosniske kroatene en offensiv i august 1995 som drev ut rundt 200 000 serberne av Krajina og vestlige Bosnia fra områder deres familier hadde bebodd i flere generasjoner. Ifølge memoarene til USAs sendemann Richard Holbrooke, ble denne offensiven oppmuntret av de vestlige stormakter med henblikk på posisjonering til de kommende fredsforhandlingene (Goff red. 1999:558).

Som et mottrekk startet rasende serbiske styrker på ny bombarderingen av Sarajevo. NATO satte da i gang sin Operation Deliberate Force og angrep bosniske-serbiske posisjoner gjennom 750 flyangrep mens NATOs Rapid Reaction Force angrep serbiske posisjoner rundt Sarajevo med artilleri. Serberne ble påført store skader og trakk sine styrker tilbake fra posisjoner i åsene rundt Sarajevo, noe som gjorde det mulig å oppheve beleiringen av byen.

I november 1995 ble Dayton-avtalen undertegnet etter 21 dager med turbulente forhandlinger på en flybase i Dayton Ohio. Bosnia ble delt inn i en kroatisk-muslimsk føderasjon som kontrollerte 51% av territoriet og en bosnisk-serbisk republikk som kontrollerte 49%. De to delene skulle være underlagt en felles sentralregjering der kroater, bosniske muslimer og serbere skulle være representert. Dayton-avtalen ble undertegnet av partene i desember 1995 og innebar slutten på en nesten fire årig krig som kostet 200 000 mennesker livet og gjorde 2 millioner hjemløse. NATO sendte en styrke på 50 000 mann som skulle overvåke at Dayton-avtalen ble respektert (Goff 1999). Dayton-avtalen omhandler ikke Kosovo. Dette var en bevisst politikk fra partene fordi det var nok av andre store konfliktpunkter som måtte løses. Samtidig advarte sikkerhetspolitiske eksperter og fredsforskere ved gjentatte anledninger at det var et tidsspørsmål før det ville flyte blod i Kosovo (se Øberg 1999). Fra EU ble det helt fra 1996 eksplisitt sagt at Kosovo kunne bli åssted for den neste konflikten uten at det ble etablert noe strategi for å hindre at det endte i blodsutgytelser (Eide 1999:212).

I den jugoslaviske grunnloven fra 1974 ble Kosovo definert som et autonomt område. Espen Barth Eide skriver at "Kosovo ble en slags republikk i gavnet, men ikke i navnet, ut fra det resonnementet at det jo allerede fantes en albansk stat utenfor Jugoslavia" (sitert fra Eide 1999:207). Selv om Kosovo ikke hadde status som egen republikk laget den kosovoalbanske majoriteten, som utgjorde 80-90 % av befolkningen, sin egen regjering, parlament, politi og sentralbank. Utover hele 1980-tallet blomstret en albansk nasjonalisme i Kosovo. På områder som utdanning og kultur ble det knyttet tette bånd til selve Albania. En historisk bevissthet ble utviklet der kjernepunktet var angrep på maktoverføringen fra det tidligere ottomansk-kontrollerte område dominert av albanere, til fordel for Serbia på begynnelsen av det 20. århundre. Radikale krefter i Kosovo la heller ikke skjul på at de på sikt ønsket å bli en del av Albania. På kort sikt var målet en status for Kosovo som egen republikk innenfor Jugoslavia.

Parallelt ble nasjonalistiske strømninger stadig blant den serbiske minoriteten som hadde stikk motsatt konklusjon. De opplevde sin minoritetsrolle som uutholdelig og ønsket at den serbisk-kontrollerte staten skulle sikre deres interesser og stagge den kosovoalbanske nasjonalismen i provinsen. Som et pressmiddel på slutten av 1980-årene var det mange tilfeller av voldshandlinger mot serbere for å få dem til å flytte ut av provinsen. Den politiske konflikten om Kosovo skjerpet seg rundt 1988-1989, da president Milosevic konsoliderte sitt lederskap ved å spille på serbisk nasjonalisme. Milosevic initierte en lovendring som gjorde serbisk til det eneste offisielle språket i provinsen. Han fikk byttet ut lederen i Kosovos kommunistparti, Azem Vllasi, med sin egen lojale støttespiller, Rahmann Morina. Det oppstod omfattende demonstrasjoner, og etter en sultestreik i de viktige Trepca-gruvene satte Milosevic inn det føderale politiet og innførte unntakstilstand.

I perioden 1989-1990 ble det gjennomført en rekke grunnlovsendringer som fratok kosovoalbanerne de fleste rettigheter de fikk ved grunnlovsendringen i 1974. Klimaks i den nasjonalistiske strategien til Milosevic ble nådd 28.6 1989 under feiringen av 600-års jubileet for slaget om Kosovo. På den samme datoen i 1389 ble serbiske styrker nedkjempet av det ottomanske riket, begynnelsen på det som av nasjonalistiske serbere blir betraktet som "600-årsnatten" etter det serbiske nederlaget. I sin tale til de mange tusen serberne som var møtt opp for å markere 600-årsdagen for nederlaget, tok Milosevic steget fullt ut og spilte på serbisk nasjonalisme i sterkere grad enn noen gang før (Glenny 1992:34).

Kosovo-albanernes motstrategi mot den serbisk-nasjonalistiske offensiven var å utvikle en parallell statsstruktur framfor å gå til åpen konfrontasjon. Alternative undervisningsinstitusjoner og politiske strukturer ble utviklet som stammen i den nye statsorganisasjonen. Republikken Kosova ble samtidig politisk knyttet til den uoffisielle presidenten Ibrahim Rugova og hans parti LDK.

En alternativ helsesektor, undervisningssystem og politi ble finansiert ved beskatning blant kosovoalbanere i Kosovo, og blant eksil-kosovoalbanere i utlandet. En av grunnen til at Milosevic-regimet aksepterte den nye parallellstrukturen, var at kosovoalbanerne boikottet valgene til jugoslaviske politiske institusjoner og dermed sikret regimet fortsatt formell kontroll. Alle som tok til orde for separatisme eller fellesskap med Albania, ble imidlertid slått ned på med hard hånd (Eide 1999:207-208). Følgen av uroen ble økonomisk nedgang og politisk krise. Oppløsing av det gamle Jugoslavia bidro til økt spenning i Kosovo.

Hvorfor kunne ikke Kosovo-problemet blitt løst under Dayton-forhandlingene? Grunnen til at dette ikke ble vurdert som særlig realistisk av forhandlerne, tydeliggjør svakheten med Dayton-prosessen. Hele avtalen bygget på en topptung prosess. Hele prosessen var basert på at signaturen til Milosevic måtte sikres til tross for sterk motstand fra de serbiske nasjonalistene i Bosnia. Ingen kunne bestride at Milosevic var den legitime lederen for det gamle Jugoslavia. Samtidig hadde Milosevic gjort det klart at han ikke under noen omstendighet ville gi slipp på Kosovo. Milosevic-regimet var urokkelig i sitt standpunkt om at alle problemer med Kosovo var å betrakte som et indre anliggende. De moderate kosovoalbanske lederne som hadde basert seg på vestlig støtte følte seg forrådt, og ikkevoldsstrategien til den uoffisielle president Ibrahim Rugova ble utfordret fra mer radikale strømninger. Stadig flere tok til orde for full uavhengighet for Kosovo. De mest ytterliggående serbiske nasjonalistene fikk samtidig blod på tann.

Under framveksten av Den Kosovoalbanske Frigjøringshæren (KLA), fikk de serbiske nasjonalistene støtte for sitt syn om at en konfrontasjonslinje var det eneste som kunne sikre serbiske interesser i regionen. Angrep fra serbiske politi og milits ble samtidig KLAs for å fortsette den væpnede kampen. Hovedargumentet var at de måtte beskytte den kosovoalbanske befolkningen mot voldelige angrep fra serbiske sikkerhetsstyrker og paramilitære grupper. Voldsspiralen var et faktum nok en gang.

KLA opptrådte første gang offentlig i begravelsen til en albansk lærer som var drept av serbiske sikkerhetsstyrker i desember 1997. De første, væpnede konfrontasjonene mellom KLA og serbiske styrker, fant sted i Lausha allerede den 26.11. 1997. KLA angrep ikke bare militære mål, men stod bak drap på serbiske postfunksjonærer og andre som på noen måte kunne assosieres med regimet i Beograd (Chomsky 1999:30-31). De serbiske sikkerhetsstyrkene startet en omfattende opprenskningsaksjon mellom 26.2 og 1.3. 1998 i KLAs kjerneområde i Drenica-regionen (Goff 1999: 559). Den 5.3. gikk serbiske styrker til angrep på byen Prekaz og drepte KLA-lederen Adem Jashari og 50 medlemmer av hans familie.

Den 22.3. ble resultatet av det uoffisielle kosovoalbanske presidentvalget kunngjort med Ibrahim Rugova som den klare vinner. På den internasjonale arena startet en intens skyggeboksing om Kosovos framtid. FN innførte våpenembargo mot Jugoslavia, og serberne på sin side avviste alle forslag om en folkeavstemning. Men ikke alle tegn pekte i retning av en ny borgerkrig. Ibrahim Rugova og Slobodan Milosevic hadde sitt første møte i midten av mai, og det var sonderinger om mulige kompromisser. Dette vakte sterk misnøye i KLA-kretser, og det ble heller ikke godt mottatt av den militante fløyen blant serberne i Kosovo. KLA trappet opp sine væpnede aksjoner, og det ble meldt om flere tilfeller av "etnisk rensing" fra KLA-enheter mot serbisk sivilbefolkning. Eksempler på slike hendelser er 21.4.1998 i Ratishi i Eperme/Gornji Ratis og 22.4.1998 i Dashinovc/Dasinovac. I begge disse tilfellene ble det meldt om "forsvinninger" av serbere (Independent International Commission on Kosovo chap 2:11)

Den 17.7. samme år tok KLA kontroll over byen Orahovac som ble gjenerobret av serbiske sikkerhetsstyrker uka etter. Dette dannet opptakten til en utvidet geriljataktikk fra KLA som trakk seg tilbake til fjellene og grensen mot Albania. Disse områdene ble utsatt for angrep fra serbiske politistyrker, senere støttet av regulære hæravdelinger sommeren 1998. KLA hevdet å ha kontroll over 40% av Kosovo. Mer sannsynlig er det at KLA gikk inn i en felle fra den serbiske hæren som lokket dem til å spre sine relativt sett fåtallige styrker utover stadig større områder. Dette gjorde det lettere for de serbiske styrkene å isolere enkelt-enheter i en motoffensiv sensommeren og høsten 1998. KLA rekrutterte som aldri før, men under motoffensiven høsten 1998 ble 200 000 kosovoalbanere drevet bort fra sine hjem. Flere bekymrede observatører trakk paralleller til den etniske rensingen under borgerkrigen i Bosnia og Kroatia, og tok til orde for militære aksjoner fra NATOs side. Espen Barth Eide mener at sammenlikningen med Bosnia og Kroatia er "noe haltende":

Frykten for et "nytt Bosnia" bidro til at man internasjonalt for alvor begynte å reagere høsten 1998.

Den 24. september vedtok FNs Sikkerhetsråd resolusjon i nr. 1199 et ultimatum der regimet i Beograd blir bedt om å stanse kamphandlingene og som stilte konkrete krav til begge parter. Tidligere på året hadde FN vedtatt resolusjon 1160 som i sterke ordelag manet til forhandlinger framfor blodsutgytelser. Fem dager senere blir det oppdaget 30 lik i Gornje Obrinje som var massakrert etter FN fattet sin resolusjon.

Situasjonen i FN gjorde at det var umulig å samle Sikkerhetsrådet om å bruke makt eller å gi USA eller NATO autorisasjon til å bruke makt på vegne av organisasjonen, slik tilfellet var i opptakten til Golfkrigen etter Iraks invasjon av Kuwait i 1990. Både Russland og Kina hadde gjort det klart at de ville bruke vetoretten og motsette seg alle resolusjoner som tok til orde for maktbruk mot Jugoslavia. Også Sverige og flere land fra den tredje verden som da satt i Sikkerhetsrådet, uttrykte skepsis mot maktbruk i FNs navn.

Denne motstanden bidro til at USA og NATO diskuterte å gå til ensidig maktbruk uavhengig av FN. De første truslene om maktbruk ble framsatt av USAs utenriksminister Madeleine Albright og NATOs generalsekretær Javier Solana allerede våren 1998.

På den ene siden var det i den offentlige debatten i Norge og andre NATO-land mange som argumenterte med at lærdommene fra Bosnia var at handling og maktbruk er det eneste språket Milosevic ville forstå. Men det var også mange motstridende signaler fordi NATO gjorde klart at man ikke ville støtte opp om KLAs geriljavirksomhet. På dette tidspunkt gjorde NATO det klart at organisasjonen ikke ville gjøre noe som kunne bidra til å legitimere KLAs separatisme. Det var også en klar dobbeltkommunikasjon med hensyn til bruk av maktmidler. NATO truet med maktbruk mot Milosevic og gjorde det samtidig klart at det ikke ville bli aktuelt for NATO å fungere som KLAs flyvåpen i deres geriljakrig (Pharo 2000:7). Fra vestlig hold ble det gjentatt at man respekterte at Kosovo var en del av Jugoslavia, og at framtidige løsninger også skulle basere seg på dette faktum. I februar 1998 uttalte USAs utsending til Balkan, Robert Gelbard, at KLA "without any question is a terrorist group" (sitert fra Chomsky 1999:31). Den amerikanske Skopje-ambassadør og Kosovo-forhandleren, Christopher Hill, refererte flere ganger til KLA som en terroristgruppe så sent som sommeren 1998 (Eide 1999:17). At det derfor var offisiell amerikansk politikk å betrakte KLA som terroristorganisasjon, kan det neppe herske tvil om.

En større, luftmilitær øvelse over Makedonia og Albania i juni 1998 skulle vise at NATO mente alvor med sine trusler. Samtidig bidro NATOs trussel om maktbruk i oktober 1998 til å få Milosevic til forhandlingsbordet. Den 13.10. undertegnet USAs utsending Richard Holbrooke og Milosevic en avtale om utplassering av 2000 OSSE-observatører i den såkalte Kosovo Verification Mission (KVM), samtidig som de serbiske styrkene skulle reduseres til 2/3 av sitt daværende antall. Dette ble framstilt i mange medier som et bevis på at press fra NATO virket, men forslaget lå også tett opp til et russisk forslag som Milosevic hadde gått med på uken før. Parallelt arbeidet USA og Storbritannia i kulissene for å få vedtatt en act-order (en beslutning om å sette NATOs militære apparat i beredskap), selv om det ikke forelå noe FN vedtak. NATO hadde aldri tidligere gått utenom FN for godkjenning av maktbruk. Alliansen ble i sin tid opprettet med henvisning til FN-paktens artikkel 51 om retten til individuelt eller kollektivt selvforsvar. Alle NATO-tiltak i Bosnia-konflikten hadde vært autorisert av FN-resolusjoner, og forberedelsene til å handle uavhengig av FN skapte omfattende debatter i mange NATO-land (Eide 2000:40-41).

I november 1998 vedtok NATO en plan for å assistere OSSE-operasjonen fra Makedonia. Svakhetene ved KVM-avtalen ble samtidig stadig mer åpenbar. Siden KLA ikke hadde vært delaktig i prosessen benyttet de anledningen til å skaffe seg militære fordeler ved å besette flere av de stillingene som serberne - i tråd med avtalen - forlot. To hendelser bidro til at diskusjonen om en NATO-intervensjon blusset opp med full styrke. 15.12 1998 drepte jugoslaviske styrker 31 KLA-soldater ved grensen til Albania. Senere samme dag ble seks serbiske ungdommer drept av maskerte menn i en ungdomsklubb i byen Pec, i det som ble betraktet som en hevnaksjon fra KLA. Det som for alvor innebar slutten på KVM-avtalen var funnet av 45 døde Kosovo-albanere i Racak i sydlige del av Kosovo den 16.1. 1999.

Lederen for OSSE-operasjonen i Kosovo, William Walker, bidro sterkt til at akkurat denne hendelsen på mange måter ble tungen på vektskålen i det videre hendelsesforløpet. Etter å ha vært på åstedet, uttalte han umiddelbart at "I do not hesitate to describe the crime as a massacre, a crime against humanity. Nor do I hestitate to accuse the government security forces of responsibility" (sitert fra Chomsky 1999:41).

Mange uavhengige medarbeidere i menneskerettigetsorganisasjoner og andre frivillige organisasjoner i felten, reagerte på at Walker kunne trekke så bastante konklusjoner uten grundigere undersøkelser (Minear, Baarda og Sommers 1999:56). En seriøs avis som Le Figaro skrev dagen etter Walkers uttalelse at avisens medarbeidere hadde observert kamper mellom serbiske politistyrker og enheter fra KLA samme dag som likene ble funnet. Politistyrkene synes ikke på dette tidspunktet å ville skjule noe, siden de om morgenen samme dag hadde invitert med et team fra Associated Press TV. En advarsel ble også sendt til OSSEs som utplasserte en observasjonspost på en åskam i nærheten. Kl. 15.00 samme dag sendte politiet ut et kommunike om at 15 KLA-soldater var drept og mye våpen beslaglagt. Et par timer senere reiste en fransk journalist gjennom området og så tre biler med OSSE emblemer og flere observatører i samtale med lokalbefolkningen. Morgenen etter hadde KLA igjen tatt kontroll over landsbyen og journalister og OSSE-observatører ble kl. 9.00 invitert til å beskue de grufulle scenene med flere lik som lå på rekke og rad i en grøft. William Walker ankom stedet kl. 12.00 og trakk øyeblikkelig den konklusjonen som er sitert ovenfor. Flere kosovoalbanske øyenvitner ga samstemte forklaringer på hvordan landsbyen formiddagen før hadde blitt gjennomsøkt av serbisk politi som gikk fra hus til hus og skilte kvinner fra menn. Mennene ble så skutt uten forvarsel. Denne historien stemte dårlig med de tv-opptakene som var blitt tatt av teamet fra AP-TV og som Le Figaro-journalisten, Renaud Girard, selv hadde sett gjennom. Bildene viste kampscener med serbisk politi som snek seg langs husveggene der de ble beskutt og skjøt tilbake. TV-journalisten observerte også en gruppe KLA-soldater som ble omringet på en åsside i nærheten og så på mens de desperat prøvde å trenge ut (Hammond 2000:22).

En alternativ forklaring til påstanden om massakrer er derfor at de døde som angivelig skulle være massakrert, var KLA-soldater som var drept i kamp, men som av propagandagrunner var omgjort til sivile og plassert i grøften i ettertid.. Poenget mitt med denne gjennomgangen er ikke å konkludere med at jeg sitter lit til den forklaringen, eller "frikjenne" serbiske styrker for overgrepene. Poenget mitt er behovet for kildekritikk i slike situasjoner. Det finnes flere eksempler på at KLA-geriljaen har drevet med desinformasjon og løgnaktig propaganda. I fjernsynsdokumentaren "The Truth About Rajmonda – A KLA Soldier Lies for the Cause" bruker den canadiske journalisten Nancy Durham sin egen erfaring med hvordan hun ble løyet for og manipulert av den kvinnelige geriljasoldaten Rajmonda. Den 19-år gamle KLA-soldaten påstod at hun sluttet seg til KLA etter at hennes søster var blitt drept av serbiske sikkerhetsstyrker, en historie som viste seg å være oppspinn (basert på utskrift av programmet). Kildekritikk er derfor nødvendig overfor alle parter i en slik konflikt. Spørsmålet er om en høytstående OSSE-talsmann som William Walker på dette tidspunktet burde ha undersøkt saken grundigere før han trakk en bastant konklusjon. Dagsrevyen-reporter Sigrun Slapgard har etter sin egen erfaring fra krigssonen kommet med kritiske refleksjoner omkring medienes avhengighet av NATO og OSSE som kilder (Slapgard 2000). Spesielt satte hun søkelyset på norske journalisters avhengighet av sentrale OSSE- og NATO-kilder etter påstandene fra OSSEs øverstkommanderende William Walker om at serbiske sikkerhetsstyrker stod bak massakren av 45 sivile i landsbyen Racak, en hendelse som var avgjørende for NATOs beslutning om å gå til militært angrep. Pål Refsdal angrep Slapgard for hennes kritiske refleksjoner i fagbladet Journalisten, og mente at OSSE-sjefen brukte "litt amerikansk bondevett", som han kalte det. Samtidig kom han med sterkt nedsettende kommentarer om Slapgard (Journalisten nr. 19., 24. november 2000). Finske rettsmedisinerne har gransket Racak-massakren i Kosovo, har ikke kunnet dokumentere med at hendelsene i Racak var noen serbisk massakre. (Raino, Lalu og Penttilä 2001) De finske forskerne har imidlertid selv presisert overfor tyske medier at deres rapport heller ikke kan oppfattes som noen frikjenning av serberne (Aftenposten 31.1., 2001). Uansett hva den sannheten er må slike avgjørende hendelser være gjenstand for kildekritikk og grundige undersøkelser før de kan brukes til å legitimere krigføring.

Denne saken bør også mane til ettertanke om Walkers rolle. Medarbeidere som arbeidet rundt Walker har i ettertid har satt spørsmålstegn ved Walkers evne til å innta den nøytrale observatøren og meklerens rolle som OSSE burde være. CIA innrømmet, etter at bombingen var over at organisasjonen hadde agenter blant OSSE-observatørene (Hammond 2000:21). At Walker kom med så bombastiske uttalelser før likene i det hele tatt var undersøkt av eksperter, bidro sikkert til at konflikten mellom OSSE og Beograd ble skjerpet. Privat hadde Walker i månedene før sagt at KLA var hovedansvarlig for å trappe opp voldshandlingene (Dokumentert i "Moral Combat: NATO at war" BBC2 Special sendt 12.3. 2000). Når Walker på dette tidspunktet gikk så bastant ut, visste han selvfølgelig hva effekten ville bli. Walker ble utvist fra Kosovo av jugoslaviske myndigheter. Selv om Milosevic tre dager senere gikk tilbake på denne beslutningen, var det åpenbart at hele OSSE-operasjonen var i krise (Goff 1999:560). Nå kan det også settes spørsmålstegn ved om Walker var en mann som kunne oppnå tillit hos begge parter i en slik operasjon. Han hadde bakgrunn som aktiv diplomat under Reagan-administrasjonen og bidro som ambassadør i El Salvador, til glatte over den USA-støttede regjeringen i El Salvadors åpenbare ansvar for menneskerettighetsbrudd, inkludert mordene på seks jesuittiske prester i november 1989 (Chomsky 1999:41).

I ettertid kan det ikke herske tvil om at Walker var håndplukket for oppgaven av den amerikanske regjeringen fordi man ville ha en lojal NATO-støttespiller i ledelsen av OSSE-operasjonen. Dette kommer tydelig fra av følgende utskrift fra BBC-programmet "Moral Combat: NATO at War" (sendt 12.3. 2000):

"ALLAN LITTLE

The cease-fire agreement made it important enough. In October Walker

was received by Milosevic. His job was to make sure that Milosevic's

forces complied with the cease-fire. He set up the headquarters of

the Kosovo Verification Mission in the capital Pristina. It was

conceived as an independent, international body. But Walker had spent

a life time loyally serving the US State Department. He saw the world

from Washington's perspective.

RICHARD HOLBROOK

The selection of Bill Walker was made by the Secretary of State,

Madeleine Albright. She knew him and made the choice herself.

CAPTAIN ROLAND KEITH

KOSOVO VERIFICATION MISSIONS

Ambassador Walker was not just working for the OSCE. He was part of

the American diplomatic policy that was occurring which had vilified

Slobodan Milosevic, demonised the Serbian Administration and generally

was providing diplomatic support to the UCK or the KLA leadership".

Hendelsene i Racak skulle bli den viktigste, avgjørende i NATOs beslutning om å gripe inn militært. Dette går også fram av utskriften av BBC-dokumentaren "Moral Combat: NATO at war":

RICHARD HOLBROOKE

William Walker, the head of the Kosovo Verification Mission, called me

on a cell phone from Racak.

WILLIAM WALKER

Q. But you don't remember calling Washington at all?

GENERAL WESLEY CLARK

SUPREME ALLIED COMMANDER EUROPE

I got a call from Bill Walker. He said there's a massacre. I'm

standing here. I can see the bodies.

WILLIAM WALKER

(No reply to question)

Q: And you didn't speak to Gen Clark or anybody like that?

ALLAN LITTLE (BBC-reporter forf. anm.):

"Walker's comments gave America the green light to enter Kosovo's war.

The KLA had pulled in it's mighty ally.

DUGI GORANI

KOSOVO ALBANIAN NEGOTIATOR

With Racak, and with lots of others, the Serbs were playing into KLA

hands. It will remain I would say an eternal dilemma whether the KLA

initiated these battles in the civilian inhabited areas because it

knew that the Serbs will retaliate on them. Personally I don't think

so, but of course, it was a war.

GENERAL WESLEY CLARK

Clearly, after Racak, extraordinary measures had to be taken.

MADELEINE ALBRIGHT

It clearly is a galvanising event, and the President really felt that

we could then move forward, make clear that the US was going to be a

part of an implementing force.

LITTLE

But Albright knew that the galvanising effect of Racak would not last

long. She had to get her European allies on board. She insisted there

could be no more diplomacy without the credible threat of force. The

Europeans agreed. There would be one last diplomatic effort. The

mesmerising splendour of the Chateau Rambouillet near Paris became the

most luxurious last chance saloon in diplomatic history? Would the

grandeur of Rambouillet beguile and seduce old foes to reconciliation?" (Utskrift fra BBC)

Den såkalte kontakt-gruppen for Balkan innkalte nå den jugoslaviske regjering og kosovo-albanerne til fredsforhandlinger i Rambouillet utenfor Paris. Forhandlingene startet den 6.2. med støtte fra FNs Sikkerhetsråd. Prosessen foregikk i to etapper. Den første runden varte fra 6.-23.2. og den avsluttende runden i Paris gikk fra 15.-18.3. I ettertid har hele Rambouillet- prosessen vært omdiskutert. Det var åpenbart at verken KLA eller regjeringen i Beograd var motivert for å forhandle med hverandre og forhandlingene ga i liten grad inntrykk av at partene forhandlet i vanlig forstand. De to hovedpartene satt i hvert sitt rom og møtte hverandre aldri ansikt til ansikt. Toppdiplomater gikk i skytteltrafikk mellom partene med ulike utspill. Prosessen bar mer preg av at kontaktgruppen presenterte et ultimatum til de to partene (Galtung 2000).

Det er flere indisier som peker i retning av at sentrale aktører i NATO-landene forhandlet for syns skyld, og at det primære målet var å få et påskudd for å "ta" Milosevic. Begrunnelsen var knyttet til tidligere erfaringer med Milosevic i den ti år gamle konflikten på Balkan, som tilsa at makt er det eneste språket Milosevic forstår.

Espen Barth Eide har intervjuet flere av aktørene i Rambouillet-prosessen og hevder at den vestlige strategien ble utviklet i et samspill mellom Storbritannias utenriksminister Robin Cook, Frankrikes utenriksminister Hubert Vedrine og USAs utenriksminister Madeleine Albright. For de som deltok i forhandlingene var det tydelig at det var uenighet de tre utenriksministrene imellom. Albrights linje var å presse Milosevic maksimalt, mens de to andre søkte å få kompromissforslag på bordet. Albright linje ville først sikre seg kosovoalbanernes underskrift, for så å bruke dette i et ultimatum mot Milosevic (Eide 2000:43).

Eide viser også til svensken Kjell Magnussson ved Uppsala Universitet som har analysert hele Rambouillet-prosessen. Magnusson kritiserer de involverte aktørene for å være dårlig forberedt, og mener at den oppsatte prinsipplanen i ti punkter, som kontaktgruppen hadde utarbeidet, ikke ble fulgt. Flere sentrale NATO-politikere har i ettertid innrømmet at de aldri satte seg inn i selve avtaleteksten. Blant dem er daværende utenriksminister Knut Vollebæk, som i et seminar i regi av Verdikommisjonen den 19.8 1999 innrømmet at han ikke hadde lest avtaleteksten. Ved samme anledning sa lederen i Stortingets utenrikskomite, Håkon Blankenborg, at han håpet at ingen hadde kastet bort for mye tid på å lese avtalen (Eide 1999:219).

Etter at partene hadde vært samlet i 12 dager i Rambouillet uten å komme noe særlig videre, truet NATOs generalsekretær Javier Solana med å rette luftangrep mot serbiske mål dersom det ikke kom noe ut av møtene. På den andre siden truet Russlands president Boris Jeltsin USA med mottiltak dersom Jugoslavia ble angrepet.

Den mest vidtgående kritikken av Rambouillet-prosessen hevder at de toneangivende kreftene i USA og NATO allerede hadde bestemt seg for at det var nødvendig med et militært angrep på Jugoslavia. Forhandlingsstrategien i Rambouillet var designet for å framprovosere et brudd ved å stille krav til Milosevic som han opplagt ikke ville godta. Hensikten skulle være å framstille Milosevic som den minst samarbeidsvillige, slik at han skulle få skylden for at forhandlingene brøt sammen.

Den amerikanske mediekritiske organisasjonen Fairness & Accuracy in Reporting (FAIR) viser til det amerikanske tidsskriftet The Nation, som siterte en anonym journalist, som regelmessig reiste sammen med utenriksminister Madeleine Albright. Ifølge denne journalisten sa en høytstående embetsmann i det amerikanske utenriksdepartementet at USA "deliberately set the bar higher than the Serbs could accept". FAIR siterer også Jim Jatras, en utenrikspolitisk rådgiver til republikanerne i Senatet, som i en tale ved CATO Institute i Washington 18.5 1999 skal ha bekreftet denne versjonen og sagt at "We intentionally set the bar too high for the Serbs to comply. They need some bombing, and that's what they are going to get" (FAIR - June 2, 1999 http://www.fair.org.com).

Jamie Rubin innrømmet langt på vei overfor BBC at forhandlingene i Rambouillet var et spill for galleriet: "Obviously, publicly, we had to make clear we were seeking an agreement, but privately we knew the chances of the Serbs agreeing were quite small (Dokumentert i "Moral Combat: NATO at war" BBC2 Special sendt 12.3. 2000)".

Blant kritikerne av Rambouillet-prosessen var den svenske fredsforskeren Jan Øberg i The Transnational Foundation (TFF). Ifølge Øberg skulle en viktig del av NATOs propagandastrategi bygges opp rundt argumentasjonen om at en militær løsning var siste utvei, siden Milosevic var umulig å forhandle med.

Her følger noen av Øbergs argumenter for at avtaleutkastet var umulig å akseptere for Milosevic-regimet:

• Avtalen la opp til at et autonomt Kosovo kunne få innflytelse på jugoslavisk politikk, mens Jugoslavia ville få minimal innflytelse på beslutningsprosessen i Kosovo.

• Det var en manglende symmetri i avtalen som hindret regjeringen i Beograd å få innflytelse over lover og regler i Kosovo, mens innbyggere i Kosovo på sin side skulle kunne velges til føderale forsamlinger og til organer som ville få innflytelse over domstolene.

• Begrepet "national communities" - brukes gjennomgående i dokumentet uten at det er definert nærmere.

• Avtalen skulle være overordnet eksisterende lovgivning i Jugoslavia.

• Det omtales i generelle ordelag at det skulle være like rettigheter til arbeidsplasser i offentlig virksomhet uten at det presiserer hvodan dette i praksis skulle løses for de 10-20% som ikke var kosovoalbanere.

• Kosovo skulle ha markedsøkonomi, og det organet som skulle kontrollere at avtalen skulle overholdes, skulle ha sin egne radio- og fjernsynssender.

Øberg reagerte også på at ordbruken i teksten sidestilte den selvstendige staten Jugoslavia med den selverklærte enheten Kosovo, samtidig som ingen bestred at Kosovo faktisk var en del av Jugoslavia. Han reagerer videre på at selv om NATO de facto har anerkjent KLA som forhandlingspartner, er ikke KLA nevnt eksplisitt i teksten. Dette bidrar ifølge Øberg til å gjøre NATO til den i praksis høyeste militære myndighet i en del av republikken Jugoslavia (TFF PressInfo 57). Den kanskje mest kontroversielle delen av avtaleteksten stod i det såkalte appendix B og var ukjent for flere av forhandlerne på forhånd. Vedlegget ville gi NATO fri adgang til hele det juogoslaviske området og lød i sin helhet slik:

Øberg og flere kritiske, norske debattanter argumenterte for at ingen leder for noen selvstendig stat frivillig ville gi fra seg en slik grad av råderett over eget territorium. Utover våren og sommeren gikk det en omfattende debatt på kronikk- og debattplass i Aftenposten, der disse spørsmålene ble berørt. En av dem som imøtegikk kritikerne av Rambouillet, var NTBs Balkan-medarbeider Kjell Arild Nilsen. Han argumenterte på sin side for at all tidligere erfaring med Milosevic tilsa at det måtte så strenge betingelser til for å sikre at avtalen ble gjennomført. Nilsen skrev blant annet:

The Independent Commission on Kosovo skriver at deres undersøkelser tyder på at de fleste deltakerne i den vestlige forhandlingsgruppa "perhaps with the exception of USA" (kap5:15) regnet med at Milosevic ville godkjenne avtalen under trussel om bombing. Selv denne undersøkelseskommisjonen som i sin konklusjon støtter NATOs bombing, avviser altså ikke at USA ønsket å framprovosere et brudd med Milosevic. Kommisjonen omtaler uansett de vidtgående kravene i det omstridte Annex B som en tabbe:

Det har betydning for den senere drøfting av medienes dekning av krigen å dokumentere hva som faktisk skjedde under forhandlingene. Spesielt er det viktig å diskutere omstendighetene rundt sammenbruddet i forhandlingene, siden framstillingen av bruddet la viktige premisser for mediedekningen av krigen.

Rundt avslutningen av første forhandlingsrunde 24.2 1999 skrev New York Times korrespondent Steven Erlanger: "Mr. Milosevic has shown himself at least as reasonable as the ethnic Albanians about a political settlement for Kosovo" (sitert fra Ackerman 1999). Erlanger skrev også at Milosevics sjefsforhandler, Milan Milutinovic, hadde vist fleksibilitet og oppsummerte stemningen slik: "(…) when negotiations resume on March 15, the Serbs are ready to discuss 'an international presence in Kosovo' to carry out political arrangements of any agreement. And other Serbs have floated ideas that include leaving Western forces with lots of Russians" (ibid.1999).

Den samme journalisten endret tone en måned senere da krigen stod for døren. Den 24.3. skrev Erlanger at "U.S. Negotiators Depart, Frustrated by Milosevics Hard Line". Dette var motsatte signaler om Milosevic's forhandlingslinje enn de som var rapportert en måned tidligere. Rapporten var full av sitater fra offisielle amerikanske talsmenn som hevdet at Milosevic hadde avslått "every opportunity" for å unngå bombing. Milosevic ble framstilt som kompromisssløs og sta: (Milosevic) "can't agree to foreign force on Yugoslav soil because of history or politics or whatever". Artikkelen hadde en pessimistisk tone og slo fast at "if there had been any sign of compromise" ville sannsynligvis ikke forhandlerne "be on the way to the airport right now" (ibid. ). Erlangers artikkel som var skrevet 23.3. og sto på trykk 24.3., er interessant fordi den er en av de få artiklene i vestlig presse som refererer til den serbiske nasjonalforsamlingen. På dette tidspunktet var det klart at det springende punktet i avtalen ikke var om det skulle utplasseres internasjonale styrker i Kosovo (altså på juogoslavisk territorium), men om disse skulle være under NATO-kontroll. I vedtaket i den serbiske nasjonalforsamlingen het det blant annet at jugoslaviske myndigheter var:

Erlanger siterte imidlertid ikke teksten i vedtaket til den serbiske nasjonalforsamlingen. Han skrev at forsamlingen var samlet for å "reject the idea of allowing foreign troops into Kosovo". Det faktum at den serbiske siden faktisk var villig til å akseptere både autonomi for Kosovo og et internasjonal nærvær, ble ikke omtalt.

Talsmannen for det amerikanske utenriksdepartementet, James Rubin, omtalte også vedtaket i den serbiske nasjonalforsamlingen på sin pressekonferanse 24.3.

Følgende replikkveksling fra denne pressekonferansen viser at Rubin visste at det var en prosess på gang i den serbiske nasjonalforsamlingen og at døren ikke var lukket for nye forhandlinger:

Hvis vi går tilbake til Rambouillet-prosessen, kan det argumenteres for at det var amerikanerne som var steile og kompromissløse på ett avgjørende punkt: En internasjonal styrke i Kosovo skulle være under NATO-ledelse. I pressereferatene fra første forhandlingsrunde meldte, det russiske telegrambyrået ITAR-TASS den 20.2 at uidentifiserte medlemmer av den internasjonale kontaktgruppen kunne være villig til å foreslå utplasseringen av en internasjonal styrke i Kosovo under FN eller OSSE-flagg i stedet for den foreslåtte NATO-styrken. Det franske telegrambyrået AFP meldte samme dag at den serbiske delegasjonen "showed signs that it might accept international peacekeepers on condition that they would not be placed under NATO command", men at den ble underlagt en ikke-militær organisasjon som OSSE eller FN.

Dagen etter erklærte Madeleine Albright at "We accept nothing less than a complete agreement, including a NATO-led force". Samme dag ble hun spurt av CNN: "Does it have to be (a) NATO-led force, or as some have suggested, perhaps a UN-led force or an OSCE-force? Does it specifically have to be NATO-run?" Til dette svarte hun: "The United States position is that it has to be a NATO-led force. That is the basis of our participation in it" (alle sitater fra Rendall 1999). Dette standpunktet var for øvrig helt i overenstemmelse med rådende amerikansk utenrikspolitikk. I Pentagons langtidsrapport fra 1994-1999 (Defence Planning Guidance report) som er lekket til pressen, står det klart utalt at USA "must seek to prevent the emergence of European-only security arrangements which would undermine NATO (…) Therefore, it is of fundamental importance to preserve NATO as the primary instrument of Western defense and security, as well as the channel for U.S. influence and participation in European security affairs" (sitert fra FAIR June 2, 2000).

Etter denne gjennomgangen kan det diskuteres om de fastlåste posisjonene og sammenbruddet i Rambouillet skyldtes amerikanernes posisjon om at en internasjonal styrke i Kosovo skulle være underlagt NATO. New York Times holdningsendring i synet på Milosevic skyltes i såfall ikke at den serbiske delegasjonen hadde blitt mindre kompromissvillig, men at journalister Steven Erlanger skjønte at det bar i retning en militær løsning. Det viser seg nemlig at i alle sikkerhetspolitiske kriser slutter toneangivende medier om sitt eget lands posisjon. Et av funnene fra forskningsprosjektet "Journalism in the New World Order" er at dekningen av internasjonale kriser i små NATO-land som Norge i liten grad bryter grunnleggende med posisjonene til "storebror" USA.

I gjennomgangen av den norske dekningene, vil det senere komme fram at den norske regjeringen delte oppfatningen om at en internasjonal styrke i Kosovo måtte være underlagt NATO. Jeg vil i denne omgang ikke gå inn på diskusjonen om det fantes grunnlag for kompromiss med Milosevic som kunne forhindret bombing. Jeg vil nøye meg med å reise spørsmålet om endringene i medienes holdning til Milosevic rundt sammenbruddet av Rambouillet, hang sammen med vissheten om at det nå gikk mot krig.

Under og etter Kosovo-konflikten har det pågått en omfattende, internasjonal debatt om det folkerettslige grunnlaget for aksjonen. I aviser og tidsskrifter har folkerettseksperter og politikere diskutert hvorvidt bombingen av Jugoslavia kan forsvares i henhold til folkeretten.

Den tradisjonelle oppfatningen av folkeretten har vært at det ikke er mulig å gjennomføre et lovlig angrep mot et annet land, hvis det ikke er godkjent av FNs Sikkerhetsråd. Dette tradisjonelle synet har blitt utfordret fra flere hold med henvisning til at det må være tillatt å gripe inn militært for å hindre grove brudd på menneskerettighetene, selv uten godkjenning fra FN. NATO omtalte selv bombingen av Jugoslavia som "verdens første krig til forsvar av menneskerettighetene". Begrepet "humanitær intervensjon" ble opprinnelig lansert som et begrep som skulle forklare behovet for å gripe inn militært for å trygge menneskeliv og forsvare menneskerettighetene.

I en rapport fra Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) blir debatten kategorisert slik:

Da president Clinton og statsminister Tony Blair lanserte sitt prosjekt om "humanistisk intervensjon", ble det framstilt som et nytt prosjekt. "A new generation draws the line", erklærte Clinton. Blair tok til orde for "a new internationalism where brutal repression of whole ethnic groups will no longer be tolerated (begge sitater fra Chomsky 1999:3). Noam Chomsky polemiserer i boka The New Military Humanism mot det han mener er NATO-ledernes dobbeltmoral. Han hevder at hvis det er fenomenet menneskerettighetsbrudd de vestlige lederne vil bekjempe, kunne de starte med de menneskerettighetsbruddene der NATO selv har direkte innflytelse over dem som begår overgrepene. Han viser i denne forbindelse til NATO-landet Tyrkia som med NATOs stilltiende aksept har drevet etnisk rensing mot den kurdiske minoritet med hjelp av teknologi og våpen fra NATO-partnere, i et omfang som kan sammenliknes med serbernes overgrep (Chomsky 1999:20-23). Etter min mening har Chomsky her et relevant poeng i tråd med sine tidligere analyser av Vestens holdning til "verdige" og "uverdige" ofre i andre konflikter (Hermann & Chomsky 1988).

Chomsky gjør imidlertid etter min mening den feilen at han ikke går videre etter ha påvist Vestens dobbeltmoral. NATO-land har en lang tradisjon med å se den andre veien når det skjer overgrep det "ikke passer" å forholde seg til fordi de selv er innblandet. Dette bør likevel ikke hindre oss i å gå inn i en diskusjon om hva vi skal gjøre når vi er vitne til grusomheter av det kaliber vi har sett på Balkan de siste ti årene.

Da krisen eskalerte i oktober 1998, rapporterte FNs Høykommissær for flyktninger at en kvart million innbyggere hadde blitt tvunget til å forlate sine hjem (UNHCR: 1999). OSSE-rapporten "As Seen, As Told", dokumenterte omfattende og massive menneskerettighetsbrudd i perioden fram til 20.3.. Her heter det blant annet:

OSSE valgte imidlertid å trekke seg ut av Kosovo etter sammenbruddet i Rambouillet av frykt for sikkerheten til sine egne observatører. Den serbiske nasjonalforsamling protesterte på dette vedtaket og hevdet at "There is not a single reason for this but to put the withdrawal into the service of blackmail and threats to our country" (sitert fra Chomsky 1999:22). Det har i etterkant av krigen vært en omfattende debatt om den etniske rensingen ble utløst av NATO-bombingen. Alt tyder på at den startet i det øyeblikk OSSE trakk seg tilbake. Spørsmålet er om OSSE på dette tidspunktet kunne satt inn flere ressurser i stedet for å trekke seg ut.

For første gang planla NATO å gå til angrepskrig utenfor eget territorium. En indikasjon på at aksjonen likevel hadde betydelig støtte i FNs Sikkerhetsråd, var at rådet med 12 mot 3 stemmer forkastet et russisk forslag om å protestere mot bombingen. Blant de land som gikk mot det russiske forslaget, var land fra den tredje verden som Gabon, Gambia og Malaysia.

De fleste folkerettseksperter er enige om at folkeretten ikke er et statisk og permanent sett regler som ikke kan endres. Tvert imot er folkeretten et sett normer som er i utvikling i tråd med utviklingen i verdenssamfunnet.

Grunnleggende sett har FN-pakten forbudt voldsbruk mellom statene, med unntak av retten til selvforsvar og maktbruk som er godkjent av Sikkerhetsrådet. Kritikere av en streng tolkning har påpekt at det er absurd at verdenssamfunnet ikke skal kunne gripe inn mot folkemord bare fordi et av medlemmene i Sikkerhetsrådet legger ned veto mot å gripe inn. Hele ånden i FN-pakten går ut på å forsvare menneskerettighetene, et eksempel som folkemordet i Rwanda demonstrerte at det er urimelig å akseptere handlingslammelse i folkerettens navn fordi strengt formelle kriterier ikke kan oppfylles. FNs generalsekretær uttalte da også ved åpning av fjorårets generalforsamling at det håndhevelsen av FN-pakten ikke kan stanses av statsgrensene. Mange har tatt til orde for at det er på høy tid at det blir mulig å sette makt bak folkemordkonvensjonens bestemmelse om forpliktelsen til å forebygge og motarbeide folkemord (Lind 2000:61-63). Utfordringen blir å finne kriterier som gjør at humanitære intervensjoner ikke kan misbrukes av dem som kan stille en sterk nok militær styrke til disposisjon for å gå inn i konflikter uten at FNs godkjenning. Som regel vil det bare være stormakter som har militær kapasitet til å spille rollen som verdenspoliti. De har ofte egne interesser og vikarierende motiver for å velge å gripe inn i noen konflikter, men å avstå fra å gripe inn i andre. Et bidrag til denne diskusjonen kommer fra Antonio Cassese i FNs Jugoslaviatribunal som har foreslått seks kriterier som må oppfylles for at det foreligger grunnlag for en militær intervensjon på et humanitært grunnlag. Jeg vil her gjengi de seks punktene i stikkordsform:

1. Det må foreligge en klar risiko for folkemord eller brudd mot menneskerettighetene som innebærer at tusenvis av mennesker har blitt drept eller risikerer å bli drept.
2. Staten i det aktuelle landet skal være ansvarlig for overgrepene eller tillate at overgrepene skjer.
3. Alle forsøk på å få til fredelige løsninger skal ha mislyktes.
4. FNs sikkerhetsråd kan eller vil ikke ty til maktbruk for å stoppe overgrepene på grunn av vetoretten, eller at et permanent medlem motsetter seg behandling av saken.
5. En gruppe stater eller en regional organisasjon skal forsøke å stanse overgrepene.
6. Voldsanvendelsen må være proposjonal (med overgrepene) og må ikke bryte med krigens folkerett. Den humanitære intervensjonen skal bare ha til hensikt å stoppe pågående overgrep og gjenopprette respekten for menneskerettighetene (hentet fra Lind 2000:61).

Med disse kriteriene er det ikke opplagt at den aktuelle situasjonen i Kosovo automatisk skulle tilsi støtte til NATO-aksjonen mot Kosovo. Debatten om det folkerettslige grunnlaget for aksjonen bar da også preg av at de som deltok var enige om at på dette spørsmålet fantes det ikke noe fasitsvar.

The Independent Commission on Kosovo har betegnende nok kommet med den konklusjonen at NATOs militærkampanje var i strid med folkeretten, men likevel kunne forsvares på humanitært grunnlag, og at konsekvensen av dette er at FN-charteret bør endres (The Independent Commission on Kosovo kap 6:22).

I denne rapporten vil det bli for omfattende å gjengi hele den norske debatten om det folkerettslige og prinsipielle synet på debatten. Men jeg vil vise til denne debatten i den grad den dukker opp i den løpende mediedekningen. Jeg vil også vise til Internasjonal politikk nr. 1 2000 der Per Fredrik Ilsaas Pharo og Espen Barth Eide representerer to ulike syn på hvordan den folkrettslige siden av Kosovokrigen bør oppsummeres. Begge er kritiske til den norske regjeringens håndtering av krisen, men de har ulik konklusjon på om aksjonen var riktig og kunne forsvares med henvisning til gjeldende folkerett. Pharo er kritisk til regjeringens argumentasjon i forhold til folkeretten. Han konkluderer likevel med en støtte til bombingen:

Espen Barth Eide hevder på sin side, med henvisning til den internasjonale faglige debatten, at "det hersker i dag relativt liten faglig tvil om at NATOs aksjon brøt med folkeretten slik vi kjenner den i dag". Flere av disse studiene antyder likevel at Kosovo har illustrert svakheter i et suverenitetsbasert internasjonalt system, og tar til orde for en diskusjon om folkerettslige endringer som kunne muliggjøre humanitære intervensjoner, også i tilfeller der Sikkerhetsrådet ikke kommer til enighet (Eide 2000: 59). Når Eides totale oppsummering likevel er kritisk, skyldes det at resulatet av hele operasjonen ikke synes å stå i forhold til de problemene bombingen har skapt. Eide er på linje med Chomsky også opptatt av Vestens dobbeltmoral i forhold til å gripe inn i noen konflikter, men ignorere andre, for eksempel: Kongo, Afghanistan, Angola, Tsjetsjenia og Sri Lanka: "For innbyggerne i disse landene (…) må lovnadene om at man heretter ikke vil tolerere overgrep begått under dekke av suverenitetsprinsippet, fremstå som relativt hule", skriver Eide. Endelig konstaterer Eide at forholdene på Balkan slett ikke ser særlig lyse ut etter bombingen:

Nå har Milosevic falt fra maktens tinde siden dette ble skrevet, og Eide har blitt utnevnt til statssekretær i Utenriksdepartementet i regjeringen Stoltenberg. Her har han blant annet fått som oppgave å forsvare NATOs politikk i regionen. Ikke desto mindre viser denne debatten blant utenrikspolitiske eksperter at det hersket stor uenighet blant fagfolk i denne saken. Det burde i seg selv muliggjøre en nyansert medidekning, fordi skepsisen til NATO-bombing også omfattet fagmilitære kretser som ikke tradisjonelt, er der man venter å få kritikk mot NATOs politikk. Tidligere forskning om framstillingen av politikk i mediene viser at når eliten er splittet, øker sjansen for å få en nyansert framstilling av viktige konflikter. Dersom eliten er samlet vil imidlertid mediene i stor grad slutte opp om regjeringen i en krisesituasjon (Serfaty (ed). 1991), (Herman & Chomsky 1988).

Alle forhold burde derfor ha ligget til rette for en allsidig og nyansert dekning av Norges første krigsdeltakelse siden den andre verdenskrig.

Før jeg går inn på den norske mediedekningen av prosjektet, kan det være verdt å minne om at det var en utbredt oppfatning i NATO-kretser at Slobodan Milosevic ville kaste inn håndklet straks han skjønte at NATO mente alvor med sine trusler. Mange har i ettertid hevdet at dette var ren ønsketenkning, og at en mer normal reaksjon når man blir utsatt for et bombeangrep er å mobilisere alle tenkelige ressurser for å slå tilbake angrepet. NATO hadde lenge diskutert fordelen og ulempen ved en luftkrig og en eventuell invasjon ved hjelp av bakkestyrker. Det var en utbredt oppfatning i NATO-landene at man ikke ville risikere omfattende tap i egne rekker. Mange mente derfor at en luftkrig dermed var å foretrekke, selv om det militært sett var mange usikkerhetsmomenter knyttet til hvilken effekt bombing fra stor høyde ville ha. Etter planen skulle luftkrigen gjennomføres i tre faser. I første fase skulle det jugoslaviske luftvernet settes ut av spill, slik at NATO-flyene løp mindre risiko i fortsettelsen. Deretter skulle serbiske politi- og militærstyrker angripes, og dersom Jugoslavia fortsatt ikke hadde gitt seg skulle bombemålene utvides til å omfatte såkalte strategiske mål i hele Jugoslavia. Verken fase 1 eller 2 skulle vise seg å være særlig vellykket (noe fagmilitære hadde advart mot på forhånd, fordi treffsikkerheten reduseres når flyene av hensyn til egen sikkerhet flyr så høyt som 10 000 fot). Først da fase tre hadde pågått noen uker med bombing av mål som broer, fabrikker og den omstridte bombingen av serbisk fjernsyn, startet diskusjonen om en bakkestyrke likevel ville vise seg å være nødvendig (Eide 2000:49).

Det hersker ingen tvil om at serbiske sikkerhetsstyrker gjennomførte en planmessig, systematisk etnisk rensing på en grusom og inhuman måte og av den grunn har tusenvis av liv på samvittigheten. Et av de mange dilemmaene som er diskutert etter krigen, er om NATO-bombingen økte omfanget av den etniske rensingen framfor å redusere den. Her er meningene delte. Independent International Commission on Kosovo er av den oppfatning at NATOs bombing begrenset omfanget av etnisk rensing.

I ettertid har blant annet Amnesty International i en rapport rettet hard kritikk mot NATO, blant annet fordi alliansen ikke skilte mellom sivile og militære mål. Amnesty mener at bombingen av bygningen til serbisk fjernsyn 23.4. 1999 der 16 mennesker mistet livet, var et brudd på Geneve-konvensjonen og krevde at denne hendelsen og en rekke andre bør etterforskes med sikte på å stille de ansvarlige rettslig ansvarlig for krigsforbrytelser (Amnesty 2000). Politikere i NATO-land (inkludert Norge) har stort sett avvist kritikken og forsikret at NATO holdt seg innenfor folkeretten. Lederen for FNs krigsforbytertribunal, Carla del Ponte, kunngjorde på en pressekonferanse 2.6 2000 at tribunalet ikke ville ta ut tiltale mot NATO og at hennes kontor etter undersøkelser hadde konkludert med at NATO ikke bevisst bombet sivile mål (Pressemelding fra FNs generalsekretærs kontor 2.6. 2000). Rapporten som ligger til grunn for denne konklusjonen er en juridisk gjennomgang av det folkerettslige grunnlaget for bombingen. Den går konkret gjennom de mest kontroversielle hendelsene som rammet sivile, som for eksempel bombingen av passasjertoget ved Grdelica Gorge 12.4. 1999, angrepet på en sivil konvoi ved Djakovica 14.4. 1999, angrepet på den serbiske fjernsynsstasjonen RTS 23.4. 1999, angrepet på den kinesiske ambassaden 7.5. 1999 og angrepet på landsbyen Korisa 13.5. 1999 (Final Report to the Prosecuter by the Committee Established to Review the NATO Bombing Campaign Against the Federal Republic of Yugoslavia). Dette er i seg selv god dokumentasjon av konsekvensene av NATOs bombing. Det faktum at tribunalet ikke finner at det er grunnlag for tiltale eller kritikk etter gjeldende internasjonal rett, kan ikke frita NATO som organisasjon, eller politikerne i det enkelte land, en selvstendig politisk og moralsk vurdering av konsekvensene av krigshandlingene. Dessuten er flere av rapportens konklusjoner diskutable.

Det ene er konklusjonen om at sivile mål ikke ble bombet uten at de også direkte eller indirekte var del av et militært mål. Her står uttalelser fra NATO-talsmenn delvis i motstrid til konklusjonene i rapporten. Ved overgang til fase tre av bombingen uttalte Michael Short, som var ansvarlig for valg av bombemål, til International Herald Tribune: I think no power to your refrigerator, no gas to your stove, you can’t get to work because the bridge is down, the bridge on which you hold your rock concerts and on which you all stood with targets on your heads. That needs to disappear at three in the morning" (sitert fra Knightley 2001).

Spørsmålet er også i hvilken grad NATOs politikere i det hele tatt hadde kontroll over denne prosessen. NATOs øverstkommanderende, general Wesley Clark, innrømmet overfor BBCs reporter Mark Urban at NATO bombet sivile "fase 3 mål" uten godkjenning fra NATOs beslutningsorgan, som består av ambassadører fra alle NATO-land (Ibid.). I den norske nasjonale rapporten beklager også Norge at små land som Norge i liten grad ble hørt i avgjørende beslutninger. Endelig kan man spørre seg om det ledende krigførende land, USA, i det hele tatt kan påberope seg moralsk støtte fra FNs krigstirbunal når USA selv konsekvent har nektet å innordne seg slike overnasjonale FN-organer.

Rett etter at bombingen av Jugoslavia var et faktum 25.3. 1999 ble det i flere medier fokusert på hvilken rolle nyhetsdekningen spiller for utfallet av en slik konflikt. Det ble diskutert betydningen av propaganda, og det ble fokusert på lærdommene fra Golfkrigen i 1991 da mediene i etterkant startet en selvkritisk debatt fordi mange journalister følte at de var blitt ført bak lyset av de militæres manipulasjoner og desinformerende mediestrategier. En av erfaringene fra Golfkrigen er at det er svært viktig at mediene innrømmer sin utilstrekkelighet når det gjelder å avdekke hva som skjer på en uoversiktelig krigsarena, der restriksjoner og sensur er en del av bildet (Nohrstedt & Ottosen 2000). Konvensjonell visdom i mediekretser har under og etter den kalde krigen vært at propaganda er noe som forekommer i totalitære regimer, mens vi i vesten har en fri presse som er hevet over fenomener som propaganda og desinformasjon. En gevinst av den mer kritiske selvrefleksjon vi har merket siden Golfkrigen, er at mediene er mer på vakt mot å bli lurt av "sine egne". Dette fikk vi dokumentert i forbindelse med konflikten mellom pressekorpset og pressetalsmenn for NATO da det ble avdekket at NATO-talsmenn hadde feilinformert pressen om dokumentasjonen etter at en sivil buss ved en feiltakelse hadde blitt bombet på en bro 12.4. 1999. Journalister flest ønsker å beholde sin selvrespekt og føler sterk ubehag ved tanken på at de blir utsatt for manipulasjon og løgner som de har formidlet videre til publikum, slik tilfellet var her.

På tross av denne tendensen til kritisk selvrefleksjon er det for tidlig å rose mediene for å ha gjort en god jobb i sin krigsdekning, slik vi har sett tendenser til både i bransjebladet Dagspressen (nr. 5 1999) og under et møte i Kringkastingsrådet (Aftenposten 21.5.1999). NTB- journalist Alf Skjeseth var blant dem som kritiserte denne tendensen til positiv forhåndsdømming av mediedekningen i fagbladet Journalisten (Skjeseth 1999).

For å kunne trekke en konklusjon om kvaliteten på mediedekningen av krigen på Balkan, bør det foreligge en skikkelig innholdsanalyse av dekningen. Det er en av ambisjonene med dette prosjektet. Analyse av tidligere konflikter viser at det er mulig å definere en propagandastrategi som de involverte partene forsøker å få gjennomslag for. I en slik analyse vil mediespråket og kampen om retorikken være viktige bestanddeler.

Serbiske medier ble erklært som legitime bombemål fordi de i NATOs øyne har vært en integrert del av serbernes krigspropaganda. Om massemedier kan sies å være et folkerettslig legitimt mål, er høyst diskutabelt. Hvordan slike hendelser har blitt fremstilt i mediene er derfor av stor interesse for få fram nyansene i mediedekningen. Jeg har tidligere hevdet at den folkerettslige stillingen til mediene i en krigssituasjon bør sikres et bedre rettsvern og vil følgelig ikke komme inn på denne debatten i denne rapporten (se Ottosen 1999).

I etterkant av Kosovokonflikten har vestlige politikere i liten grad vist vilje til om summen av lidelser og skader som et resultat av bombingen, samlet sett kunne rettferdiggjøre en "humanitær intervensjon". Det er betegnende at det er organisasjoner som Amnesty International som har presset politikerne til å gå inn i denne diskusjonen. I juni 2000 offentliggjorde Amnesty International en rapport der organisasjonen hevdet at NATO ved utvelgelse av sine bombemål, ved flere anledninger brøt krigens folkerett. Amnesty ble møtt med svært avvisende holdninger av norske politikere, men forsvarsminister Godal lovte at hans departement i samarbeide med Forsvarets Overkommando og Utenriksdepartementet skulle utarbeide en offisiell norsk oppsummering av krigen. Denne rappporten forelå på nyåret 2001 og er interessant fordi den avdekker at Norge, som et lite NATO-land, i liten grad ble hørt eller rådspurt i beslutningen om de "store spørsmålene". I forbausende liten grad går den inn på inn på de etiske og folkerettslige vurderingene som blant annet Amnesty International reiste i sin kritikk. (Kosovo-krisen: Nasjonal Rapport 2000). Den norske avdelingen av Amnesty International er lite tilfreds med refleksjonene til norske myndigheter og hevder at det vil bli vanskelig å få legitimitet i befolkningen for framtide militære operasjoner "dersom man unngår å diskutere det mest problematikse ved å krige for fred" (Amnesty Nytt nr. 1 2001)

Er myndighetenes fokus på mediebildet av krigen uttrykk for at mediene er i ferd med å bli en viktigere arena enn Stortinget, i debatter om krig og fred? Aftenposten avdekket under Kosovo-bombingen at debatten i Stortinget var preget få prinsipielle vurderinger og manglende skriftlig kommunikasjon mellom Stortinget og Regjeringn. Bare en av partigruppene foretok en formell avstemning om tilslutning til aksjonen, og ingen formell avstemning fant sted i Stortinget forut for bombestart (Aftenposten 17. april 1999). Det kan virke som myndighetene i sin offisielle rapport har behov for å understreke at det formelle var i orden mellom Stortinget og Regjeringen. Her legges det vekt på at det formelle grunnlaget for Norges deltakelse var sikret et vidt mandat til å stille styrker for NATO til rådighet gjennom en kongelig resolusjon 9. oktober 1998. Rapporten understreker også at det var kommunikasjon mellom Regjeringen og Stortingets utvidede utenrikskomite syv ganger mellom oktober 1998 og avslutningen på bombingen i juni 1999. Det sies imidlertid ikke noe om hvor mange av disse møtene som fant sted etter at bombingen startet 24.3.. I rapporten kritiseres NATOs prosedyrer og beslutningsapparat og det går fram at Norge hadde store problemer med å komme fram med sine synspunkter. For øvrig er denne rapporten overraskende tynn sammenlignet med for eksempel det britiske parlamentets rapport, som behandler kontroversielle spørsmål som feilbombing og utvelgelse av bombemål langt grundigere. Det er også påfallende at Norges formannskap i OSSE og forholdet mellom NATO og OSSE, nesten ikke behandles. Det bør heller ikke være noe kompliment for norske medier når det oppsummeres at "pågangen fra pressen var mindre enn forventet" (Kosovo-krisen: Nasjonal Rapport 2000).

Med bakgrunn i prosjektet Journalism in the New World Order (se Nohrstedt & Ottosen 1998), vil jeg lansere et par hypoteser om dekningen av Kosovo-konflikten i norske medier.

Begrunnelse: Golfkrigen var i kraft av gjennombruddet for den nye satelitteknologien, en global begivenhet. Dekningen av krigen bidro til at man for første gang fikk et nyhetsbilde, som med en del nasjonale variasjoner, bidro til at folk over hele verden fikk følelsen av å få formidlet de samme inntrykk fra samme hendelse på samme tidspunkt. Som ledende kraft i den flernasjonale styrken, utviklet USA en form for offentlig diplomati som fikk karakter av en propagandaoffensiv der nøkkelbegivenheter som for eksempel talene og utspillene til president Bush ble brukt til å skape konsensus innen den flernasjonale koalisjonen. Angrepet på Irak skjedde med et klart FN-mandat, mens det i tiden etter Golfkrigen har skjedd en diffus overgang fra FN-støttede aksjoner til selvbestaltede aksjoner i regi av USA og Storbritannia. I opptakten til Golfkrigen i 1991, fikk USA militær fullmakt til å drive ut Irak fra Kuwait med "alle nødvendige midler" (resolusjon 678). "Den nye verdensorden" var et faktum da USA kunne handle i FNs navn og fremstå som det ubestridte verdenspoliti. Senere FN-resolusjoner (for eksempel 687) beskriver betingelsene for våpenhvilen, og skulle sikre at Irak demonterte sine masseødeleggelsesvåpen og viste respekt for menneskerettighetene. Det står ikke noe her om at konsekvensene ved et brudd på resolusjonen automatisk ville medføre et militært angrep. Når USA ved flere anledninger har bombet Irak (januar 1993, juni 1993, september 1996, desember 1998 og hundrevis av ganger i 1999), har disse aksjonene ikke hatt basis i FN-vedtak. Flyforbudsonene i Irak, som det har vært flere militære konfrontasjoner om i januar 2001 har heller ikke dekning i noe FN-vedtak. I opptakten til aksjonen mot Serbia var vi vitne til at USA, med støtte fra NATO-landene, bevisst unngikk FN som forum for diskusjoner om de militære aksjonenes berettigelse og omfang. For mediene har dette indirekte vanskeliggjort en prinsipiell behandling om den folkerettslige statusen til hele operasjonen.

Begrunnelse: Et av de mest interessante funnene fra Golfkrigsstudiet var at mediedekningen ble klart farget av den sikkerhetspolitiske statusen til det enkelte land. Dette kom klart til uttrykk ved sammenlikningen av dekningen i et NATO-land som Norge, et tradisjonelt alliansefritt land som Sverige og et land som Finland, som under hele den kalde krigen har levd i skyggen av supermakten Sovjetunionen. Vi snakker ikke her om dramatiske forskjeller i medienes tilnærming, men nyanser som gjør det meningsfylt å snakke om nasjonale særegenheter innenfor et uniformert helhetsbilde, der USA er den viktigste premissleverandør. Denne tendensen understrekes ved tidligere studier som viser at mediene i større grad enn andre sivile institusjoner evner å knytte bånd mellom internasjonale kriser og en nasjonal politisk agenda (Shaw & Shannon 1993).

Spørsmålet, om det finnes en særegen nasjonal agenda for mediedekningen i det enkelte land. Dette vil bli nærmere belyst i sammenligningen av den svenske og norske dekningen.

Hovedmetoden i denne analysen vil være såkalt diskursanalyse. I innledningen har jeg gjort rede for en rekke omstridte historiske forhold som dannet opptakten til bombingen av Kosovo. Hensikten med diskursanalysen er å finne ut hvilken versjon mediene formidlet til allmennheten gjennom sin nyhetsrapportering. En diskurs betyr i denne sammenheng at mediedekningen av en så omfattende begivenhet ikke representerer en avspeiling av de faktiske begivenheter, men formidler en bestemt versjon av hendelsene. Ifølge Fairclough (1995) kan en diskurs forstås på to ulike måter.

I sosiolingvistikken betegner diskursen den sosiale interaksjon gjennom anvendelse av språket. Studier av diskursen kan beskrive hvordan meningsdannelsen påvirkes eller bestemmes av den konkrete konteksten. Den aktuelle situasjonen preges av ulike konvensjoner eller regler som lager føringer for samtalens gang. Privat diskurs i hjemmet eller blant venner skiller seg fra offentlige diskurser ved at det er en mye snevrere referanseramme for dialogen. I samfunnet er det ofte autoriserte språkrammer, der et eget fagspråk eller maktspråk utgjør en asymmetrisk akse mellom en profesjonell sender og en mottaker. En slik kommunikasjon kan forårsake enighet eller konsensus, eller det kan havarere i kommunikasjonssvikt.

Critical discourse analysis (CDA) konsentrerer seg om hvordan maktrelasjoner og ideologier skapes gjennom språkbruken. Faircloughs bidrag til CDA er å påvise hvordan maktspråk kan bidra til å forme nyhetsdiskursen i mediene (Berglez 1999:22). Medieforskeren Teun van Dijk analyserer artikler langs tre hoveddimensjoner: plan, form og nivå, som sammen danner en såkalt makrostruktur. Van Dijks poeng er at redigeringen og makrostrukturen ofte følger et bestemt mønster som tar utgangspunkt i et vestlig perspektiv (van Dijk 1988:12-28).

Van Dijks utgangspunkt er at nyhetsproduksjon inngår i en kognitiv prosess. En nyhetstekst er ikke nødvendigvis produsert for å være meningsbærende. Mening og betydning formes i den sammenheng den leses og dekodes. Men ifølge van Dijk kan ikke produksjon og dekoding av nyheter betraktes som en individual-psykologisk prosess. Analysen bør i stedet konsentreres om de sosialpsykologiske og de sosiokognitive sidene ved nyhetsproduksjon og dekoding av nyheter.

I denne sammenheng er det interessant å studere på hvilken måte de hegemoniske maktforhold på den internasjonale arena påvirker forklaringsmåten av hendelser som bombingen av Kosovo.

I det følgende vil jeg beskrive hvilke konkrete diskursanalytiske perspektiver som ligger til grunn for denne studien.

Grunnleggende sett vil vi lete etter tre ulike diskurser i nyhetstekstene:

1. NATOs versjon: Sentralt i denne versjonen vil være at Milosevic bare kan påvirkes med harde metoder. Han har i Bosniakonflikten og andre sammenhenger vist at han ikke forstår noe annet språk enn maktspråket. Fordriving (etnisk rensing) av kosovoalbanere kan derfor bare stoppes ved å tvinge Milosevic til kompromiss eller ettergivelse.
2. Den kritiske versjonen: Militære trusler og bombing virker mot sin hensikt. Krigshandlinger vil bare fremkalle mer vold, eller ytterligere skjerpe konflikter og motsetninger. Grunnen til at USA/NATO griper til vold, er at det finnes en skjult dagsorden (hidden agenda) og andre motiver for deres handlemåte enn det som oppgis offisielt. I tillegg vil en kritisk versjon kunne fokusere på at bombingen er et brudd på folkeretten (Genevekonvensjonen).
3. Beograds versjon: Krigen er uttrykk for USAs imperialistiske aggresjon. NATO/USA vil legge under seg den tidligere østblokken politisk og økonomisk. Videre ansees EU som motstander siden EU er alliert med USA/NATO. I Beograds versjon rettes kritikk mot FNs manglende evne/vilje til å mekle i Kosovo-konflikten. Beograd retter også kritikk mot NATOs tolkning av folkeretten som ifølge Milosevic innebærer en krenking av nasjonalstatens suverenitet.

Denne inndelingen i tre "diskurser" eller perspektiver er inspirert av Stuart Halls tredeling der han skiller mellom dominant, forhandlende og opposisjonell tolkning av et budskap eller en tekst. Det er viktig å understreke at vi ikke a priori fastsetter hvilken versjon som er dominant, det skal selve analysen komme fram til. Men som det framgår av de hypotesene jeg tidligere har framsatt, har jeg forventninger om at det er NATO-versjonen som vil dominere nyhetsformidlingen i store deler av konflikten i de fleste medier.

Her er det verdt å understreke at selv om det gis plass til en bestemt versjon av konflikten innebærer ikke det nødvendigvis en støtte til til denne versjonens ideologiske eller politiske perspektiv. Hvis det for eksempel gis plass til en NATO-negativ uttalelse fra Milosevic, innebærer ikke det nødvendigvis at journalistikken tar opp i seg Beograd-versjonen. Dersom denne uttalelsen samtidig er innbakt i en NATO-positiv beskrivelse av den aktuelle hendelsen eller saken, inngår tvert imot Milosevic-uttalelsen i stedet i NATO-versjonen. En konkret vurdering av dette vil blant annet avhenge av om NATO-siden får anledning til å dementere det som påstås fra Beograd. Eventuelt kan Beograd-versjonen i denne sammenhengen betegnes som propaganda, men ikke som en NATO-versjon.

Med utgangspunkt i denne inndelingen av tre ulike versjoner, er hensikten gjennom diskursanalyse å komme fram til konklusjoner om ulike propagandabilders gjennomslag i mediene. Men for å komme dit er det viktig at man gjennom analysen operasjonaliserer disse til de spesifikke hendelsene eller de forhold som teksten tar opp.

For eksempel er det rimelig å se påstanden om at de flyktningene som flyktet fra Kosovo og søkte tilflukt i Albania og Makedonia for å komme unna serbernes forfølgelse - er forenlig med NATO-versjonen. På tilsvarende måte om andre hendelser får man i teksten ta stilling til i hvilken grad det er mulig å knytte innholdet til en eller flere av de overgripende versjoner av konflikten.

Et annet aspekt som bør få oppmerksomhet i delstudiet av innholdet i mediene, er hvilke diskursive relasjoner tekstene oppretter med andre diskurser, NATO, FN eller den i enkelte nasjonalforsamlinger. I hvilken utstrekning er oppmerksomheten rettet mot diskusjoner som føres i Washington, Moskva, Beograd eller Aten? Er det noen diskursjoner som i tekstene gis overordnet plassering/betydning i titler og ingress? Blir det som uttrykkes i en diskurs direkte eller indirekte imøtegått eller satt spørsmål ved, eller framstår det som kommentar til en annen diskurs i samme avis? Dette er eksempler på spørsmål som analysen av de interdiskursive relasjonene kan gi svar på.

Et ytterligere aspekt som kan studeres nærmere, er relasjonen mellom NATO, EU og FN. Etter den kalde krigens slutt og i den nye verdensorden som deretter ble etablert, har mange land hatt anledning til å omprøve sin utenriks- og sikkerhetspolitikk. I Sverige har for eksempel forslaget om å søke NATO-medlemskap blitt fremmet av Folkepartiet. I Norge har vi en pågående diskusjon om Norges forhold til det sikkerhetspolitiske samarbeidet i EU. En viktig del av dette prosjektet blir å se på hvordan den sikkerhetspolitiske virkeligheten blir beskrevet, og hvilken betydning Kosovo-konflikten får i de ulike sikkerhetspolitiske systemer (jfr. van Dijk 1988 og Berglez 1999).

Analysen vil være en kombinasjon av kvalitative og kvantitative metoder.

I den kvalitative delen vil det bli plukket ut sentrale datoer for å foreta en dyptgående og helhetlig analyse av fjernsynsnyheter og hele nyhetsdekningen i de utvalgte avisene på de samme datoer. Her vil det ved hjelp av diskursanalyse bli foretatt en systematisk gjennomgang av hele nyhetssider, og van Dijks makrosstrukturbegrep vil bli brukt for å analysere samspillet I tittel, ingress, brødtekst, bilder og billedtekst.

Ved dette metodevalget vinner man noe og taper noe. Det blir mulig å gjennomføre en ganske detaljert og dyptgående analyse av nyhetsdekningen på noen utvalgte datoer, uten at man kan dokumentere med statistiske mål at disse er representative for det enkelte medium. Fordi de utvalgte tidspunktene representerer avgjørende tidspunkter i konflikten, mener jeg likevel at analysen forteller mye om de toneangivende norske medienes dekning av denne konflikten.

Analysen av ledere og kommentarer vil for avisenes vedkommende dekke et så omfattende materiale (for Dagbladets vedkommende samtlige ledere i hele konflikten) at jeg fullt ut vil kunne dokumentere hva de utvalgte avisenes offisielle standpunkt var i de ulike fasene av krigen. Så får videre analyser diskutere hvordan meningsdannelsen fungerer i samspillet mellom ledere, kommentarer og nyheter.

En av grunnene til at denne metoden er valgt i denne rapporten, er at det i prosjektet som helhet også inngår intervjuer med journalister og analyser av deres artikler og resepsjonsundersøkelser med publikumspanel om hvordan medidekningen blir oppfattet (se forordet).

Den kvantitaive metoden vil være konsentert rundt to viktige hendelser: En forholdsvis tidlig i bombingen, og en i bombingens sluttfase. Den første hendelsen er bombingen av den serbiske fjernsynsstasjonen, og de aktuelle datoene for analysen er 24.-25.4. 1999. Den andre hendelsen var Røde Kors sin beslutning om å sende et brev til den norske regjeringen der det stilles spørsmål ved om bombingen var i overensstemmelse med Genevekonvensjonen. De aktuelle datoene er 10.-12.6. 1999. Den kvantitative delen vil se på kildebruk og vinkling i samtlige av artiklene om Kosovo i Dagbladet og Aftenposten på de utvalgte datoene.

I dette svensk-norske prosjektet har vi valgt ut medier som i størst mulig grad er sammenlignbare. I Norge er følgende medier med i analysen: I gjennomgangen av ledere har jeg valgt ut VG, Aftenposten og Dagbladet. I analysen av nyhetsdekningen har følgende medier blitt inkludert: Aftenpostens morgennummer, Dagbladet, NRK-Dagsrevyen og TV 2- nyhetene. Begrunnelsen er at den største abonnementsavisen Aftenposten utvilsomt spiller en ledende rolle i den offentlig debatt og meningsdannelsen. Løssalgsavisen VG når et større publikum enn Aftenposten, men har i kraft av å være løssalgsavis en annen formidlingsform enn Aftenposten. Disse forskjellene mellom en abonnementsavis og løssalgsavis, er det interessant i seg selv å studere nærmere i en så viktig konfliktsituasjon. Vi har to løssalgsaviser i Norge, og det ble tidlig i denne konflikten klart at VG og Dagbladet ville komme til å forholde seg annerledes til mange av de store spørsmålene som ble reist. Dagbladet la fra starten av bombingen an en mer kritisk tilnærming til krigen enn VG. Denne forskjellen er det interessant å studere nærmere, og det ville føles feil om en så viktig uenighet mellom to av våre ledende aviser ikke skulle bli reflektert i en slik undersøkelse. Derfor har jeg også inkludert VG i analysen av avisledere. I valg av nyhetsprogram i fjernsyn peker NRK-Dagsrevyen seg fortsatt ut som det viktigste programmet med størst daglig seeroppslutning. De siste årene har imidlertid TV2-nyhetene erobret stadig flere seere, og de to er i ferd med å bli jevnstore. Som public-service kanal har NRK hatt sin solide stil og form som landets kanskje viktigste nyhetsformidler. Det reklamefinansierte TV2 har valgt en litt annen profil, med mer vekt på kriminalitetsstoff og kuriosa og har de siste årene utvilsomt påvirket Dagsrevyen som er redd for å tape markedsandeler (Sand & Helland 1998). Det er derfor interessant i seg selv hvordan denne konkurransen påvirker formidlingsformen av en så viktig konflikt. Samlet sett vil en undersøkelse av nyhetsrapporteringene i begge de største fjernsynskanalene fortelle oss mye om opinionsdannelsen under en så viktig konflikt.

Samtidig vil jeg understreke at dette utvalget ikke kan sies å representere et representativ bilde av norske mediers dekning. Det fantes aviser som var gjennomgående kritiske til NATOs bombing. Blant disse var Klassekampen, Ny Tid og Dag og Tid. Det er viktig å understreke dette. Meningsmålinger viste at rundt 65% av befolkningen støttet NATOs bombing. Både de som var tilhengere og motstandere hadde muligheter til å finne aviser som støttet opp under deres egne holdninger, og de kunne finne informasjon som var kritisk til egne standpunkter.

En diplomoppgave ved Norges Markedshøyskole har ved hjelp av leserundersøkelser dokumentert at denne bredden også ble oppfattet av avislesere. Publikum oppfatter Aftenpostens nyhetsartikler som gjennomgående nøytrale i sin Kosovo-dekning. Serbia/serbiske sider blir oppfattet som gjennomgående negativt i nyhetsdekningen til Aftenposten. Klassekampen blir oppfattet som gjennomgående negativ til NATO. Serbia/serbiske styrker blir omtalt i det som blir oppfattet som nøytrale vendinger i Klassekampen. Seerpanelet oppfattet VGs omtale av NATO som positive i nyhetsdekningen, mens omtalen av Serbia/serbiske styrker ble oppfattet som negative (Bakken & Sundby 1999:42-45).

Det er umulig å gå gjennom alt nyhetsmateriale fra en så omfattende konflikt. Vi har derfor valgt ut noen sentrale hendelser som vil bli gjenstand for nærmere analyse. Disse hendelsene har enten hatt prinsipiell betydning for utviklingen av konflikten (for eksempel sammenbruddet i Rambouillet-forhandlingene), eller det har vært omdiskuterte episoder (for eksempel bombing av bygningen til den serbiske fjernsynsstasjonen). Her følger en oversikt over de syv utvalgte tidsperioder:

1. 20.-21.3. 1999 - Dekning av Rambouillet-forhandlingenes sammenbrudd (19.3.)
2. 24.-25.3. 1999 - Trusler om NATO-bombing og start på bombingen (24.3.)
3. 25.-27.3. 1999- Første rapporter om flyktninger som forlater Kosovo
4. 23.-24.4. 1999- Sivile mål treffes av NATO-bomber (deriblant fjernsynshuset i Beograd)
5. 7.-9.5. 1999 - G8 møtet blir enige om en fredsplan (6.5.) - og den kinesiske ambassaden bombes (8.5.)
6. 17.-18.6. 1999 - Krigen er slutt. Det avdekkes graver med kosovoalbanere som indikerer krigsforbrytelser fra serbisk side
7. 25.-26.7. 1999- De første avsløringer av overgrep mot kosovoserbere fra albansk side.

Analysen av ledere og kommentarer vil omfatte alle disse tidspunktene. Nyhetsdekningen vil konsenterere seg om krigens første og siste fase( I, II, III og VI).

Jeg har foretatt en systematisk analyse av hvordan Aftenposten, Verdens Gang og Dagbladet behandlet Kosovo-krigen på lederplass i de utvalgte tidspunktene som er beskrevet i innledningskapitlet. For Dagbladets vedkommende har jeg tatt med en registrering av alle ledere under hele perioden for sikre at alle sentrale hendelser blir dokumentert i en av avisene i utvalget.

Lederen er uttrykk for avisenes offisielle syn på et spørsmål, og gir derfor mer tyngde enn synspunkter som kommer fram i nyhetsdiskursen. Eller som tidligere redaktør John B. Oakes i New York Times uttrykker det: "If a newspaper is a living thing, as I think it is, its news content may be its life and blood, the front page may be its face, but its editorials and its commentary - are its very soul (Oaks 1967, sitert fra Halmø og Welhaven 2000:1). Lederne er samtidig den minst leste delen av avisen, og leses gjennomsnittlig av kun 37 prosent av norske avislesere. De leses likevel av den potensielt mest innflytelsesrike delen av leserne - de med best utdannelse og høyest sosial posisjon (Ottosen 1994:123).

Den finske medieforskeren Hannu Niemeninen har gjennom studier av finske og svenske lederartikler identifisert en egen retorisk struktur i lederartikler som viser at lederskribenter ofte gjør det til et poeng å henvende seg til en "innvidd elite" og ikke til "den gemene hop" (Niemeninen 1991). En analyse av ledere er både interessant som studie av avisenes forsøk på målrettet opinionsdannelse og som uttrykk for avisenes offisielle argumentasjon.

I et tidligere forskningsprosjekt der jeg analyserte fiendebilder i norske avisers utenriksdekning fant jeg den største konsentrasjonen av fiendebilder I lederne, sammenlignet med andre genre (Ottosen 1993:43). Det er altså i lederen vi finner den poengterte behandlingen av konflikter. Siden det i norsk presse er en sterk tradisjon for å skille mellom kommentar og nyheter (Østbye 1989), er det i ledere og kommentarer vi finner de mest institusjonaliserte former for meningsdannelse.

Hvis det i de utvalgte periodene det ikke har stått ledere om den aktuelle tematikken har jeg i stedet supplert med analyse av kommentarartikler fra framtredende medarbeidere i avisene. I mange tilfeller kan det være tilfeldigheter som avgjør hva som havner på kommentar og lederplass, og det kan derfor være naturlig å se kommentarer og ledere i sammenheng. Det kan i mange tilfeller være et tolkningsspørsmål om det er naturlig å analysere kommentarene i sammenheng med lederne eller nyhetsstoffet. Aftenposten har plassert mange av sine kommentarer på utenrikssiden, og det kan da være naturlig å se det i sammenheng med den nyhetssdekningen. Historisk har avisene gjort et poeng av å skille mellom nyheter og kommentar. Det å skille ut egne kommentarer på nyhetssiden, kan leses som en markering av å klargjøre dette skillet. VG plasserer ofte sine kommentarer ved siden av lederen (på samme side), mens Dagbladet som regel har sine kommentarer på side 2 ved siden av ledersiden. Gjennom denne plasseringen gir Dagbladet og VG autoritet til kommentarene ut over den løpende nyhetsdekningen. Det vil altså delvis være et skjønnsspørsmål om det er naturlig å se kommentarene i sammenheng med nyhetsdekningen eller lederne. Jeg vil bruke en løpende skjønnsvurdering i mine valg når jeg analyserer kommentarene. Men en tommelfingerregel vil være at jeg analyserer kommentarene i de tilfeller det ikke forekommer ledere som omhandler det aktuelle tidspunktet. Jeg vil dessuten bruke kommentarer som står plassert på nyhetssiden eller utenrikssiden som et supplement i analysen av nyhetsdekningen.

Debatten på lederplass mellom VG og Dagbladet omhandler avisenes grunnleggende holdning til konflikten. Det hele startet med at VG den 26.3. konstaterte med tilfredshet at det "er oppsiktsvekkende bred enighet om den linjen som Regjeringen fører". Dagbladet tok dagen etter opp hansken og ironiserte over det som etter Dagbladets mening var en bagatellisering fra VGs side av konsekvensene av krigen. Dagbladet antyder at det var viktigere for VG "å se lyst på livet enn å ta innover seg krigens realiteter" (Dagbladet 27.3. 1999). Dette provoserte VG så kraftig at avisen to dager senere gikk svært langt i å avblåse diskusjonen om berettigelsen av krigen. Den 29.3. skrev VG: "Det kunne selvsagt stilles spørsmål ved at forsvarsorganisasjonen NATO lot seg bruke til slaget mot morderen Milosevic. Men når NATO er gått til krig, er debatten avblåst - visse mål skal oppnås". Dagbladet tok til motmæle i en ny leder 29.3. under tittelen "VGs krig - del 2". Dagbladet inntar her et prinsipielt motsatt syn: " Dette bråkjekke ønsket vil avisa ikke få oppfylt. Vår oppfatning er den motsatte av VGs. Mer enn noen gang er det behov for nye tanker og åpen debatt. Det er det offentligheten trenger, ikke VGs trommevirvler".

VGs kommentatorer, Jan Christensen, Svein A. Røhne og politisk redaktør Olav Versto gjorde gjennom flere kommentarer klart sin sympati for NATOs krig. Spesielt Versto la heller ikke fingrene imellom i sin omtale av motstandere av krigen. I en kommentar 10.4. skrev Versto: "mens Slobodan Milosevic er godt i gang med enda et folkemord på Balkan, er vi kommentatorer og analytikere i ferd med å synse oss fordervet. Med søvngjengeraktig sikkerhet støtter vi oss på det som er demokratiets gudegave til vår blomstrende vekstnæring; alltid å betvile midlene, selv om hensikten er den aller beste", og Versto konkluderer da også med at "Vi kan også se den som en kamp mellom godt og ondt" (VG 10.4).

Denne disputten mellom de to løssalgsavisene signaliserte at de to avisene kom til å få ulik funksjon under krigen .

Temperaturen i denne debatten tilsier at vi ikke kan snakke om noe uniformert bilde av krigen i norsk presse.Verstos utvetydige støtte må heller tas til inntekt for staben i VG som helhet. Nyhetsreportere i felten skiller mellom den jobben de gjør i felten og det som skjer i hjemmeredaksjonen. Nyhetsreporter Tom Bakkeli sa det slik i et intervju:

I innledningskapitlet har jeg beskrevet opptakten til krigen med sammenbrudd i Rambouillet-forhandlingene, OSSEs tilbaketrekking av sine observatører og starten på bombingen. Det var altså i denne fasen at vi fikk den omtalte disputten mellom VG og Dagbladet. Situasjonen var altså at Norge for første gang siden den annen verdenskrig skulle ha soldater i kamp. På de norske flybasene ble det gjort forberedelser til å ta imot eventuelle falne norske soldater. På alle måter var dette en historisk situasjon.

VGs første leder etter krigsutbruddet stod på trykk 25.3. med tittelen "Krig" og går helt fra første setning inn i NATO-versjonen av konflikten:

VG gjør i fortsettelsen et poeng av at det er første gang NATO går til krig. Det konkluderes med at man ikke har annet mandat enn det NATO selv har definert, selv om "målet for den utvilsomt er helt i tråd med flere FN-resolusjoner". Samtidig konstateres det at krigen "er i strid med tradisjonell folkerett". Like fullt ser man dette som et nødvendig brudd, situasjonen tatt i betraktning. Det understrekes at folkeretten er skapt gjennom sedvane, og at man ved denne aksjonen skaper fremtidig presedens for liknende aksjoner: "Det må være riktig at den sedvane at en stat ikke kan tillate seg de verste forbrytelser under juridisk dekke av at de utøves innen statens suverene grenser."

• Juridiske spissfindigheter som at Bosnia var en selvstendig stat mens Kosovo er en del av Jugoslavia, er irrelevant for dem som rammes av overgrepene.
• Dilemmaet er om man skal bruke bakkestyrker (med hundretusner av unge menn og kvinner) noe som neppe vil skje.
• Det uttrykkes sympati med Clinton og Blair som ikke har noen lett jobb med å forklare hvorfor krig er nødvendig.

Både den retoriske strukturen og de språklige virkemidlene bygger opp under NATO-versjonen av hendelsesforløpet. Med patos brukes Bondeviks argumentasjon og autoritet. Begreper som "innlysende" skal understeke VGs og regjeringens egen argumentasjon. Kontraster som den "frie verden" mot Serbia, viser kontrasten mellom det gode og onde, noe som understrekes med ladde begreper som "slakteren Slobodan Milosevic og hans kriminelle håndlangere". Det er ikke tvil om hvem som er ofre og overgripere siden serberne "forgriper seg" mens albanerne er ofre som utsettes for "brutale overgrep mot titusener sakesløse og forsvarsløse mennesker" . Til tross for at lederartikkelen åpner med ros til Kjell Magne Bondeviks begrunnelse for å delta i angrepet, så viderefører VG ikke selv Bondeviks vegring mot å bruke begrepet "krig".

Det er her verdt å merke seg at KLA-geriljaen overhodet ikke nevnes som aktør, og det problematiseres ikke om det kan forekomme overgrep fra begge sider. Først og fremst settes det overhodet ikke spørsmålstegn ved om krigen kunne vært unngått eller om en forhandlingsløsning hadde vært mulig.

Den neste lederen er allerede omtalt og stod på trykk 26.3. med tittelen "Tragisk og nødvendig". Hovedpoenget her er at protestene mot bombingen i Kosovo ikke overskygger den brede enigheten om at Milosevic må stoppes. Det fokuseres på at det er enighet om at "Slobodan Milosevic og hans regime ikke kunne få fortsette som før" på tross av uenighet om midlene. Som i den forrige lederen skapes det inntrykk av at det ikke er NATO-ledernes forhandlingsvilje det står på: "absolutt samtlige talsmenn for alliansen klargjorde fra første bombe ble sluppet at Milosevic når som helst var velkommen tilbake til forhandlingsbordet".

"Militærfilosofen" Karl von Clausewitz bringes inn i et resonnement med tesen om at "krig er en forlengelse av politikken". VG hevder at alt tyder på at påstanden om at "angrepskrigen kun er en begrenset aksjon stemmer", og bruker blant annet som argument at EM-kvalifiseringskampene går som planlagt. Det var akkurat denne uttalelsen som provoserte Dagbladet, som mente at dette innebar en bagatellisering av krigen. Videre hevdet VG at:

• Russlands reaksjoner vekker berettiget bekymring, men at Jeltsin ikke har kommet med aggressive trusler, verken mot NATO eller USA.
• Vi må være forberedt på tap på alliert side, men at de som må ofre livet i så fall dør for en god sak.
• Den brede enigheten om aksjonen i Norge understrekes og SVs støtte viser i følge VG "hvor svakt Milosevics sak står" (Halmø og Welhaven 2000).

Dagbladets første leder om krigen stod på trykk allerede 20.3. (dagen etter sammenbruddet i Rambouillet-forhandlingene) under tittelen "Vollebæks beslutning". I motsetning til VG går derfor Dagbladet inn i et resonnement om berettigelsen av utenriksminister Vollebæks beslutning om å evakuere OSSE-observatørene. Dagbladet underslår ikke dramatikken i beslutningen, siden "de internasjonale observatørene er avskåret fra på nært hold å overvåke den alvorlige situasjonen på bakken". Dagbladet legger ikke skjul på at en uttrekking av observatørene er en nødvendig betingelse av NATO-angrep (men det refereres ikke til protestene fra den serbiske nasjonalforsamlingen).

Dagbladet forsvarer handlingene, og et sentralt element i " NATO-versjonen" av handlingsforløpet er til stede. Hovedpunktene kan oppsummeres slik:

• Serbisk brudd på våpenhvileavtalen fra oktober
• Sammenbruddet i Rambouillet
• Massiv serbisk styrkeoppbygging

Selv om Dagbladet støtter beslutningen om bombing, har lederen en nøktern stil med få spissformuleringer og ladde ord. Det uttrykkes også frykt for konsekvensensene av bombingen, og at både serberne og UCK-geriljaen kan benytte tilbaketrekningen til å utnytte situasjonen militært. Når Dagbladet skriver at "Vollebæk hadde likevel ikke noe valg", så er det en retorisk påstand, fordi det selvsagt forelå det valget at OSSE kunne ha valgt å bli, (selv om det ikke var noe sannsynlig alternativ).

I den neste lederen (25.3.) bygger Dagbladet også på NATO-versjonen i sin beskrivelse av hendelsesforløpet, men lederen som har tittelen "Krig i Europa" har hele tiden en kritisk undertekst med følgende elementer:

• Frykt for langvarig krig
• Umulig å spå utfall og omfang
• Også NATO spiller høyt om Balkans framtid og mulighet for en varig fred i Europa.
• Det fokuseres på USAs selektive humanisme som oser av forakt for FN.

Dagbladet avviser helt Bondeviks påstand om at Norge ikke er i krig: "Midt i bomberegnet avviste han (Bondevik, forf. anm.) også at det var snakk om en krig. Begge deler var forutsigbare, men det er konstruksjoner som ikke står mot virkeligheten".

På tross av kritikk og innvendinger konkluderer lederen likevel med støtte til bombingen: "Derfor er det med sterk beklagelse vi må konstatere at det militære angrepet på jugoslaviske mål ble eneste gjenværende mulighet til handling".

Bakgrunnen for den konklusjonen var at:

• Milosevic har hovedansvaret for utviklingen av konflikten.
• Det er ingen tvil om at den jugoslaviske hær myrder i Kosovo og at titusener er på flukt.
• Milosevic er trengt opp i et hjørne og det er ikke første gang han da viser aggresiv atferd.

Allerede dagen etter (26.3.) har Dagbladet en ny leder med tittelen: "Krigens mål". Her uttrykker Dagbladet frykt for at bombingen kan trekke i langdrag uten at man oppnår hensikten med bombingen - og får slutt på flyktningestrømmen. Men Dagbladet stiller ikke spørsmål om det faktisk er slik at bombingen har bidratt til å øke flyktningestrømmen. Allikevel har Dagbladet formuleringer som langt på vei seter spørsmålstegn ved legitimiteten av hele krigen:

Det er denne type tvil og diskusjoner som provoserer VG, og som kommer til uttrykk i den omtalte disputten mellom Dagbladet og VG. Dagbladets underleder den 27.3. tar til motmæle mot det som oppfattes som VGs forsøk på å legge lokk på diskusjonen om krigen.

Aftenpostens utsendte medarbeider i Beograd, Per Anders Madsen, hadde en kommentar til sammenbruddet i Rambouillet 20.3.. Denne har jeg funnet det naturlig å kommentere i sammenheng med nyhetsdekningen samme dag - da denne var plassert på utenrikssiden.

Aftenpostens første leder etter sammenbruddet i Rambouillet stod på trykk 22.3. under tittelen "På randen av krig". Her beskrives NATOs dilemma:

Lederen beskriver hendelsen med et "NATO-perspektiv" ved å understreke at "serbiske styrker tilbrakte helgen med å drive etnisk rensing av sivile albanere". Nå lå alt til rette for NATO-angrep "etter at de internasjonale observatører var ute av provinsen". Her problematiseres det ikke over at den serbiske nasjonalforsamlingen ønsket at de skulle bli, men det er likevel en urolig undertone: "Uansett hvor gode moralske grunner NATO har til å angripe serberne, gjør vi klokt i å erkjenne at man vil bevege seg inn i et fundamentalt uoversiktelig terreng".

Den neste lederen i Aftenposten kommer 24.3. og harselerer over SVs støtte til bombingen under tittelen "Omvendelse". Aftenposten gjør også et poeng av at det er skjedd et rollebytte ved at de fagmilitære nå hører med til skeptikerne:

Den 26.3. hadde Aftenposten en gjennomgang av de folkerettslige aspektene ved angrepet under tittelen "Folkerett og maktbruk". Dette er en kritisk gjennomgang av debatten i Stortinget. Lederen startet med å dvele ved diskusjonen om NATOs framtid foran det kommende toppmøtet i Washington. Aftenposten kommenterer at det "praktisk talt er full enighet i nasjonalforsamlingen om angrepskrigen mot serberne". At det også forekommer nyanser "skulle bare mangle", ifølge Aftenposten, "all den stund angrepskrigen vanskelig lar seg forsvare ut fra de retningslinjer som norske myndigheter mener bør gjelde for medvirkning til maktbruk fra NATOs (side)". Selv om lederen ikke sier det rett ut, henspeiler denne debatten på om angrepet representerer på brudd på "out-of area" prinsippet i NATO.

Aftenposten viser forståelse for statsminister Bondeviks folkerettslige tolking av aksjonen der man "påberoper seg en form for folkerettslig nødrett" på grunn av Milosevic menneskerettighetsbrudd, og på grunn av faren for at et eventuelt FN-vedtak kunne blokkeres i Sikkerhetsrådet. Men Aftenposten er ikke uten reservasjoner fordi det etter avisens mening "ikke er uproblematisk at en forsvarsorganisasjon påtar seg andre oppgaver enn å trygge medlemslandenes sikkerhet". Aftenposten advarer også mot at konsekvensene av NATO-angrepene "etter en tid (kan) føre til enorme tap av sivile liv". I sin konklusjon uttrykker lederen bekymring for at angrepene kan trekke ut i tid "- ikke minst fordi en slutt på bombingen uten tegn til en løsning på konflikten, vil innebære et større tap av prestisje enn NATO har råd til (Aftenposten, 26.3. 1999).

Aftenposten, VG og Dagbladet støtter bombingen av Jugogoslavia og legger NATOs forklaring og begrunnelse til grunn for sin støtte. Ingen av de tre avisene settes spørsmålstegn ved hendelsesforløpet som førte til sammenbruddet i Rambouillet-forhandlingene, og det er implisitt i argumentasjonen at det er Milosevics ansvar at det ikke ble mulig med en avtale som kunne forhindret en krig. Alle de tre begrunner nødvendighetene av bombingen med menneskerettighetsbruddene og overgrepene mot kosovoalbanerne fra serbisk side. Det synes også å være enighet mellom de tre avisene om at angrepene innebærer et brudd på den tradisjonelle folkeretten, men med litt ulik begrunnelse, og med ulik grad av bekymring, ser avisene ikke noe realistisk alternativ. Dagbladet og Aftenposten uttrykker mye større tvil enn VG om konsekvensen av å akseptere regjeringens (og NATOs) tolkning av folkeretten. Aftenposten og Dagbladet uttrykker også en bekymring for at sivile serbere skal lide unødig på grunn av bombingen. Den omtalte debatten mellom VG og Dagbladet på lederplass viser også at det hersker ulike oppfatninger om behovet for, og ønskeligheten av, en offentlig debatt om krigen.

Etter en måneds bombing var det klart at de største optimistene, de som hadde spådd at Milosevic ville kaste inn håndklet etter kort tids bombing, tok feil. Det ble også etter hvert klart at de sivile tapene i Serbia var større enn forventet. Det neste tidspunktet jeg skal analysere omfatter perioden 20.-23.4., som også inkluderer tidspunktet for et av angrepene på den serbiske fjernsynsbygningen i Beograd.

Når ambisjonen med dette prosjektet er å gi et riktig bilde av mediedekningen av krigen, er det åpenbare svakheter å bygge analysen på utvalgte hendelser av en konflikt fordi det ikke fanges opp potensielt viktige tidspunkter mellom de utvalgte tidspunktene. For å motvirke dette har jeg som nevnt innledningsvis foretatt en fullstendig dokumentasjon av hele Dagbladets lederbehandling. Jeg har derfor kunnet registrere flere ledere i den første måneden av krigen. Men sammenlikningen av de tre avisene vil skje på det angitte tidspunktet (23.-24.4.).

Allerede 29.3. har Dagbladet en lederartikkel som stiller seg kritisk til resultatet av fem dagers bombing under tittelen "Milosevic tar hevn". Her stilles det spørsmål om NATO er forberedt på de mulige konsekvensene av en krigføring som trekker ut i tid. Det stilles også spørsmål om alternative veier ut av konflikten må søkes framfor fortsatt bombing. Den 6.4. gjentas bekymringene under tittelen "Folkemordet i Kosovo". Lederartikkelen tar opp flyktningestrømmen fra Kosovo. Den stiller seg kritisk til NATOs (manglende) beredskap for situasjonen som er oppstått. Samtidig setter den spørsmålstegn ved om det vil være mulig for flyktningene å returnere til Kosovo uten "massiv" militær tilstedeværelse, med eller uten Jugoslavias samtykke i form av en avtale.

Når vi nærmer oss det utvalgte tidspunktet som skal være gjenstand for sammenligning mellom de tre avisene, kommer vi også til tidspunktet for NATOs 50 års jubileum. Det er derfor ikke til å unngå at avisene ser den pågående krigen i lys av dette jubileet. Dette er da også temaet for Dagbladets leder 20.4. med overskriften: "NATO må ha troverdighet". Lederartikkelen stiller seg kritisk til det som oppfattes som inkonsekvenser i NATOs militære og mediemessige strategier. "NATO-ledere som vår egen statsminister og utenriksminister sier at krigen mot Jugoslavia føres for menneskerettigheter og menneskeverd, mot terror og rasistisk menneskeforakt. Det krever i hvert fall at vi lever som vi lærer." Videre kommer Dagbladet for første gang inn på NATOs bruk av propaganda og desinformasjon for å dekke over sivilbefolkningens lidelser:

Dagbladet har også et spesialbilag 21.4, beregnet på skoleverket, og sjefredaktør Harald Stanghelle har der en lederartikkel med historisk tilsnitt under overskriften: "NATOs balkankrig". Her heter det blant annet: "Det er krig i Europa. Norge er som NATO-medlem i konflikt med et folk som vi stod skulder ved skulder med i årene 1940-1945. Striden om Kosovo, en liten og fattig serbisk provins, har utviklet seg til en storkonflikt ingen kan forutse utfallet av."

Dagen etter (22.4) markeres NATOs 50-års jubileum med lederen "Danser ikke".

Det etterlyses en plan for tiden etter krigen, og det pekes på at NATOs forberedelser til "et nytt Balkan, et Balkan uten de spenningene som har framkalt den pågående krigen" er konstruktive.

Dagen etter (23.4.) har Dagbladet en 50-års jubileumsmarkering med tittelen: "NATOs jubileum".

Lederen er kritisk til deler av NATOs praksis: "Krigen i Kosovo har vist usikkerheten, omkostningene og begrensningene ved å starte en humanitært begrunnet krig uten basis i FN-pakten. Krigen har vist at NATO aldri kan overleve som verdenspoliti eller lydig redskap for USAs geopolitiske interesser." Lederen mener at NATOs tradisjonelle oppgavene fremdeles må være bærebjelken i samarbeidet, og at andre aksjoner må være fundert i internasjonal rett. Samtidig avsluttes lederartikkelen med: "Men det må fortsatt være rom for unntak, som når en uberegnelig diktator iscenesetter et folkemord på vårt eget kontinent."

Andre poenger i lederen kan oppsummeres slik:

• NATO har gitt små land som Norge kollektiv sikkerhet og sikret fellesskapet mellom Europa og USA.
• Krigen mot Jugoslavia var ment å være en humanitær militæraksjon, men er istedet blitt en langvarig krig om Kosovos og Jugoslavias framtid.
• Massivt militært nærvær i Kosovo er nødvendig i mange år framover, dette er ikke mulig uten hjelp fra FN og Russland.
• Krigens mål må ikke bli å bombe seg selv til troverdighet.
• Planene om bakkeinvasjon åpner for uhyggelige perspektiver.

Lederen er gjennomgående preget av et nøkternt språkbruk med få ladete ord (Halmø & Welhaven 2000:16).

" NATOs fremtid" er tittelen på en ny leder 26.4. Lederartikkelen diskuterer NATOs fremtid i lys av toppmøtet somarrangeres i Washington i anledning alliansens 50-årsdag. Det "nye strategiske konsept" diskuteres, og lederartikkelen velger å se Norges, Canadas og Frankrikes motstand mot å frikople NATOs mandat fra internasjonal rett, og FNs rolle og ansvar for fred i verden som et tegn på at disse holdningene langt på vei har vunnet frem. Dette til tross for at "anonyme amerikanske kilder" betegner dem som meningsløse. I lederartikkelen uttrykkes det tiltro til at NATO-alliansen har en fremtid "selv om en stadig mer omfattende og langvarig krig mot Jugoslavia kan svekke og kanskje sprenge alliansen."

På tross av at lederen representerer en kritisk stemme, er konklusjonen en støtte til den pågående krigen.

VG hadde en leder i den aktuelle perioden. Den omhandlet den russiske fredsmegleren Viktor Tsjernomyrdins besøk i Beograd og har tittelen "Intet nytt fra Beograd". VG viser til at det har vært lite lekkasje fra møtet og mener at det i denne sammenheng er "godt nytt": "Hvis Tsjernomyrdin hadde støttet Jugoslavias absolutte motstand mot å la en væpnet, internasjonal styrke rykke inn i Kosovo for å overvåke iverksettelsen av en fredsavtale, ville Milosevic neppe ha somlet med å la verden få vite det".

Dette er interessante synspunkter med bakgrunn i diskusjonen i innledningskapitlet om hva som faktisk var uenigheten under Rambouillet-forhandlingene. Som sitatet fra utenriksminister Albright viste, insisterte USA på det tidspunktet at en NATO-ledet fredsstyrke var det eneste akseptable. VG gjør ikke noe poeng av dette, men NATO var muligens på glid en måned ut i krigen. Etter å ha vist til de vellykkede erfaringene fra Bosnia med en flernasjonal styrke, skriver VG: "For Kosovo er det nylig blitt foreslått at FN eller OSSE formelt påtar seg seg å lede fredsstyrken. Til og med i USA skal det være mulig å selge en slik løsning - forutsatt at NATO-land får stille med en dominerende andel av styrken. Verken FN eller OSSE har noe apparat som kan påta seg ansvaret for den praktiske administrasjon av en så stor og sammensatt militærstyrke". Det virker altså som den prinsipielle motforestillingen om en annen ledelse enn NATO-ledelse, er redusert til et praktisk/administrativt spørsmål. KLA-geriljaen blir nevnt, men en eventuell trussel fra dem blir framstilt i en forståelsesfull kontekst: (det kan bli) vanskeligst å stagge den kosovoalbanske UCK-geriljaen, som føler at den har mye å hevne".

Avslutningsvis diskuterer VG en påstand fra Milosevic om at NATO hadde skylden for flyktningekatastrofen, og kaller dette "toppen av frekkhet". VG kommenterer ikke direkte påstanden om at flyktningestrømmen økte i omfang etter at NATO-bombingen startet, men skriver:

I denne lederen bli Beograds versjon referert til i polemisk øyemed. For øvrig er argumentasjonen helt og holdent en NATO-versjon.

Aftenposten hadde en leder i perioden med tittelen: "NATOS jubileum - og midtlivskrise". Den sto på trykk 24.4.og koblet NATO-jubileet til Kosovo-krigen. Deler av lederen er en patosfylt hyllest til NATOs rolle i etterkrigstiden og det lederskap USA har hatt i alliansen. Også den daværende ledelsen i Arbeiderpartiet fikk sin del av æren:

Lederen avslutter med å knytte an til den aktuelle konflikten i Kosovo. Ukritisk slutter lederen seg til utviklingen av det nye "strategiske konseptet" uten å nevne at det også i Norge hadde pågått en debatt om bruddet med "out of area-prinsippet". Som begrunnelse for at NATO må justere kursen, blir det lagt vekt på behovet for "sikring av demokratiske spilleregler og av respekten for grunnleggende menneskerettigheter". Her kommer også Kosovo inn i bildet:

Aftenposten hadde i ledere både før og etter denne, elementer av det som i utgangspunktet ble definert som en "kritisk versjon". I denne lederen derimot blir Kosovo-krigen sett i lys av vårt NATO-medlemskap og sikkerhetspolitiske tradisjon. Aftenposten er med denne lederen entydig tilbake i "NATO-folden" med en argumentasjon som ikke på noe punkt skiller seg fra NATOs egen versjon av historien og den pågående konflikten.

Et mulig, kritisk perspektiv som her er helt borte er blant annet om USA har egne stormaktsinteresser i regionen, og om disse i så fall i ett og alt er sammenfallende med Europas og Norges interesser. Her kan det være relevant å trekke inn etableringen av den amerikanske basen "Bondsteel" midt inne i Kosovo etter at bombingen var avsluttet. Basen ble beskrevet slik i The Times:

"Camp Bondsteel in Kosovo is becoming

the Mother of all Camps. "About 4,860 US troops, or roughly 77

percent of Americans deployed in Kosovo, are based here in

what is, in effect, a 775-acre city being built at a cost of $32

million among the hills near the town of Urosevac." (The Times, 6.10 1999).

Amerikanske militære kilder legger ikke skjul på at denne basen har en strategisk funksjon som utkikkspost mot de livsviktige oljeleveransene fra Kaukasus og det turbulente Midt-Østen. Basen har funksjoner langt utover det som skjer på Balkan, og hele kampen om Kosovo finner dermed sin plass i et større strategisk maktspill som ikke fanges opp av Aftenpostens retorikk. Amerikanske aviser var i opptakten til bombingen mye mer åpenhjertig om USAs strategiske interesser. Washington Post skrev blant annet i februar 1999: "With the Middle-East increasingly fragile, we will need bases and fly-over rights in the Balkans to protect Caspian Sea oil." (Washington Post, 28.2 1999).

Det er delte meninger om USA har egne hegemoniske mål som supermakt, eller om Washingtons utenrikspolitikk er styrt av hensynet til internasjonale forpliktelser slik de kommer til uttrykk i NATO-traktaten og andre avtaler om forpliktelser overfor allierte. Selv blant forfattere som avviser at USA har egne hegemoniske interesser, legges det vekt på at et av de erklærte strategiske målene til verdens eneste gjenlevende supermakt, er å sikre de internasjonale oljeleveransene, ikke bare for eget behov, men for den globale økonomien som helhet (Daalder og O'Hanlon 2000: 226).

Når norske aviser unnlater å trekke inn slike strategiske interesser i sine analyser selv om de måtte holde fast ved at dette i hovedsak var en "humanitært motivert" aksjon, begår de etter min mening en unnlatelsessynd.

En måned ut i krigen har det begynt å spre seg en usikkerhet i opinionen om NATOs målsetting om en kortvarig militæraksjon ville være tilstrekkelig for å få Milosevic til å kapitulere. Konsekvensen av krigføringen for sivilbefolkningen begynner for alvor å gjøre seg gjeldende. Samtidig feirer NATO sitt 50-årsjubileum, og dette er et naturlig tidspunkt for å reflektere over NATOs posisjon og den pågående krigen. Av de tre avisene er det Dagbladet som skiller seg ut ved sin kritiske støtte til NATOs politikk. Avisen problematiserer blant annet om det kan oppstå en interessekonflikt mellom stormakten USAs geopolitiske stormaktsinteresser og Europa generelt og Norge spesielt. I denne sammenheng skiller VGs og Aftenpostens argumentasjon seg ikke fra NATOs egen, og begge avisene framstår som uforbeholdende støttespillere for NATOs politikk.

Neste utvalgte tidspunkt for sammenligning er perioden 7.-9.5.som både omfatter G-8 toppmøtet som lanserer en fredsplan, og bombingen av den kinesiske ambassaden. Også her vil jeg fange opp Dagbladets ledere i de tre ukene mellom de utvalgte tidspunktene for å sikre en kontinutet i framstillingen.

Dagbladet hadde en leder under tittelen "Krigens kontraster" den 29.4.der det foretas en oppsummering av krigen etter fem uker. Her kritiseres (indirekte) statsminister Bondevik for å ha reservert seg mot å kalle dette en krig, blant annet fordi han "la fram det bare det minst omfattende scenarioet som bombingen kunne utvikle seg til. Nå må vi slå fast at at krigen mot Jugoslavia ikke har lyktes i forhold til de mål, rammer og formuleringer som statsministeren skisserte for det norske folket." Etter å ha konstatert at kosovoalbanerne har vært utsatt for etnisk rensing, er konklusjonen at FN og Russland må tyngre inn i prosessen:

Dagbladet har samme dag en underleder der avisen gir sin tilslutning til en beslutning av forsvarsministeren om å avlyse en planlagt militærparade på Karl Johan i anledning Akershus slotts 700-årsjubileum. Begrunnelsen var at det passet dårlig med en slik parade når Norge er i krig. Regjeringen overkjørte dermed det konservative byrådet i Oslo som ville la paraden gå som planlagt. Dagbladet støtter regjeringen i denne saken, og erklærer seg enig i at en avlysning av militærparaden på Karl Johan var en klok avgjørelse. Oslos konservative politikere kritiseres for å ikke finne seg i at paraden nå er avlyst.

Den neste lederen står 30.4. og handler ikke direkte om krigen, men om flyktningene som kommer til Norge som et resultat av krigen. Den har tittelen "Krisehjelp" og etterlyser bedre beredskap for psykososial behandling av flyktninger og asylsøkere ved norske asyl- og flyktningemottak. Dette skjer på bakgrunn av et drap på en irakisk kurder, utført av en kosovoalbaner, som fant sted tidligere i uken. Lederartikkelen mener en slik beredskap er viktig for å forebygge fordommer og rasisme i befolkningen, og er også en kritikk av Carl I. Hagens utspill om hjelp i nærområder til konflikten, framfor å ta i mot flyktningene her.

Neste leder står på trykk 2.5.og har tittelen "Krigens alvor på dagsorden".

Lederartikkelen omhandler Venstres landsmøte, hvor spørsmålet om Norges deltakelse i krigen i Kosovo var en hovedsak. Venstre roses for viljen til å gjøre denne saken til en hovedsak, og det kommenteres at denne saken nok er mer interessant for partiet ettersom det "for tida [har] få enkeltsaker som er velegnet som lokkemat på velgertorget."

Allerede dagen etter kommer en ny leder og nå er temaet "Krigen om sannheten" og her kritiseres NATOs informasjonsstrategi:

Den 6.5.er det en ny leder som følger opp dette resonnementet. Under overskriften "Ingen fred fra Clinton" tar Dagbladet opp president Bill Clintons reise til Europa, og videre den mulighet som eksisterer for diplomatiske løsninger. Lederartikkelen mener at FNs og Russlands involvering er positiv, og at Ibrahim Rugovas løslatelse kan være et tegn på at denne diplomatiske kanalen har hatt framgang. Samtidig mener Dagbladet at en eventuell fredsavtale må være "en politisk og militær helhetsløsning som fullt ut avskjærer muligheten for framtidig serbisk maktbruk i provinsen." Lederartikkelen avslutter med: "Mange hundre tusen er på flukt inne i provinsen. Det kan ikke gjøres kompromisser med deres skjebne. Men de hjelpes heller ikke av at et helt land bombes i grus."

Overskriften på Dagbladets leder er: "Lovende fredsspor" og beskriver gårsdagens mulige gjennombrudd for en fredsløsning: G8-landenes enighet om syv prinsipper som skal danne grunnlaget for en løsning. Det pekes på at NATOs krav ikke er det eneste som foreligger, men at Russland nå stiller seg bak krav overfor Serbia. Det kreves nå at FN kommer inn i bildet: "En viktig del av det videre arbeidet med en politisk løsning flyttes dermed til FN-hovedkvarteret i New York. Der hører det hjemme. De sentrale aktørene blir nå de fem veto-maktene i Sikkerhetsrådet, som er USA, Russland, Kina, Storbritannia og Frankrike." Det pekes videre på at Rambouillet-avtalen fra nå av er "skjøvet mer i bakgrunnen." Lederartikkelen avslutter med et håp om at en snart vil ha en resolusjon fra FNs Sikkerhetsråd som Milosevic kan godta og som gir FN et mandat til å utplassere styrker i Kosovo.

Neste leder (nr. 2 leder) står 8.5.med tittelen: "Proffe krigere". Den oppfordrer til en diskusjon omkring det norske forsvarets fremtid i etterkant av Kosovo. Dette gjøres blant annet på bakgrunn av et utsagn fra Generalløytnant Per Bøthun om at det tradisjonelle vernepliktsforsvaret må bygges ned til fordel for et profesjonelt militære som kan beordres til operasjoner i utlandet. Den 9.5.er det en ny nr. 2 leder med tittelen: "Tragisk bom". Den omtaler bombingen av den kinesiske ambassaden. Det fokuseres primært på hvilke virkninger dette kan få for den mulige, fredelige løsninger : "I stedet for å vise vilje til å følge opp de politiske initiativene som kom fra G8-landene, satte den intensiverte bombingen natt til lørdag den gryende fredsprosessen i fare."

VGs politiske redaktør Olav Versto har en kommentar til G-8 møtte under tittelen "Synsernes krig" der han nok en gang setter spørsmålstegn ved om debatter og analyser bør ha noen plass i den offentlige debatt. Brodden er rettet mot de såkalte "synserne", som ifølge Versto har kommet "seirende ut av krigen i Kosovo". Versto hevder at "De kritiske analysenes yppersteprester har høysesong" og bruker ironi som virkemiddel: "Alle aspekter ved konflikten på Balkan studeres og vurderes. Tilnærmingsmåtene er mange, men en er fremherskende; den kritiske skepsis til NATO og USA". I fortsettelsen fikk alle skeptikere sitt pass påskrevet: "Det som er konfliktens hovedproblemstilling, står i fare for å drukne i analyseflommen: Dette er en kamp mellom demokrati og diktatur, mellom menneskerettigheter og despoti, mellom humanisme og brutalitet. Det beste og det verste i europeisk politisk kultur står mot hverandre i krigen på Balkan. Dette kontinentets herjede historie har frembrakt både ideene om humanisme, demokrati og menneskerettigheter på den ene siden og diktatur, fascisme og masseutryddelse på den andre. Da NATO første gang i sin historie gikk til krig, var det for menneskerettighetene" (VG 8.5.1999). Det var kanskje ikke tilfeldig at denne kraftpatriotiske lederen stod på trykk frigjøringsdagen 8.5. NTBs utenriksmedarbeider Alf Skjeseth unnlater i en kritisk kommentar til Versto heller ikke å gjøre oppmerksom på VGs historiske tradisjon når det gjelder sikkerhetspolitikk: "VG vart i si tid grunnlagt av sentrale kretsar i Heimefronten etter krigsavslutninga i 1945. 54 år seinare syner Versto at svart/kvitt-kjenslene som var høgst forståelege etter at landet hadde kasta av seg fem års okkupasjon, lever i beste velgåande i VGs redaktør-etasje. Ved først å avblåse debatten, deretter forkaste alle analyser til fordel for modellen "godt mot vondt" og kjensleladde parallellar til kampen mot Hitler-Tyskland og fascismen, fekk landets største avis i denne saka rolla som ei populistisk propagandakvern for makta i staden for som "premissleverandør og forum for debatt", for å låne ord frå avisas eigen leiarkommentar fire dagar før" (Skjeseth 1999).

Dagen etter (9.5) har VG en leder om feilbombingen av den kinesiske ambassaden under tittelen "Feil-bombingen". Også denne har et entydig NATO-perspektiv. Lederen starter med å feie all tvil til side om dette faktisk var en feilbombing eller en bevisst handling (slik kineserne hevdet): "(…) det kan herske liten tvil om at bombingen av den kinesiske ambassaden i Beograd, som skal ha drept fire mennesker, var en tragisk feil, selv om kineserne hevder det motsatte". VG har på dette tidspunkt selvsagt ingen annen dokumentasjon enn andre, men støtter pr. definisjon NATOs versjon. Lederen håper også at det kan komme noe bra ut av hendelsen. Etter å ha diskutert hvilke storpolitiske konsekvenser dette kan få ved at kineserne kan komme til å blokkere alle forsøk på å finne en løsning på konflikten i FN-systemet, slår ledereren fast at "ambassadebombingen bare understreker hvor nødvendig det er å finne en politisk løsning som gjør slutt på lidelsene, både for forfulgte kosovoalbanere og for uskyldige tredjepersoner. Hvis også kineserne innser dette etter et par runder med skarpe protester, kan det tross alt komme noe positivt ut av feilbombingen". Men heller ikke denne gangen slipper Milosevic fri - i konklusjonen slås det fast at det "selvsagt er alvorlig å bombe et lands diplomatiske representasjon. Men bomber tar dessverre ikke hensyn til diplomatisk immunitet". Dessuten kan bombingen ifølge VG ikke komme i samme kategori som Milosevic overgrep:

Med dette retoriske grepet plasserer VG dypest sett ansvaret for feilbombingen på Milosevic. Milosevic er "djevelsk", men NATO gjør bare feil i den gode saks tjeneste.

VG følger opp en ny leder dagen etter med tittelen "Kinesisk raseri", der avisen kommenterer nærmere reaksjonen på feilbombingen. Her uttrykkes det forståelse for kinesernes sterke protester, og lederen uttrykker forsiktig optimisme om at de kinesiske lederne ikke vil stille stanse en mulig fredsprosess som er intiert av russiske diplomater. Lederen slår videre fast at menneskelig svikt kan skje i enihver krig, og kommer i den forbindelse med et lite spark til statsminister Bondevik:

Her går VG ganske langt i å bagatellisere de lidelsene som er påført den serbiske sivilbefolkningen ved å kalle tapstallet "usedvanlig lavt". Spørsmålet er om vi her har et element av det Noam Chomsky kaller "verdige og uverdige ofre". Spørsmålet er om VG ville brukt denne formuleringen hvis for eksempel et av NATO-landene hadde blitt utsatt for et serbisk angrep med et begrenset antall sivile ofre.

Aftenposten har en underleder 7.5.under tittelen "Kommersiell krig" som kritsierer Norsk Flyktningeråd for å ha inngått et samarbeide med den italienske klesgiganten Benetton om en annonsekampanje som skulle ha til formål å skaffe midler til flyktningene fra Kosovo. Aftenposten finner det usmakelig at Flyktningerådet vil samarbeide med et firma som "ikke (har) unnslått seg for å bruke AIDS-syke, tilsynelatende sex-sultne, magre jenter med symptomer på spiseforstyrrelser og mafiadrap". På denne bakgrunn synes Aftenposten at det "som foregår i Kosovo, er i seg selv så grotesk at det ikke er nødvendig å gå i kompaniskap med en italiensk klesprodusent for å skape oppmerksomhet om hvilke lidelser flyktninger og deres familier er utsatt for".

Aftenposten har også en leder om bombingen av den kinesiske ambassaden 10.5.under tittelen "Krigens feilgrep". I motsetning til VG benytter Aftenposten anledningen til å komme med noen kritiske refleksjoner om selve krigføringen:

I fortsettelsen kommer Aftenposten inn på påstanden om at fra NATOs side var kjent at det forelå planer fra Milosevic side om å foreta en systematisk etnisk rensing av kosovo-albanere. Det er omdiskutert om denne planen virkelig eksisterte. Planen er tidligere omtalt som "Operasjon Hestesko", og ifølge Aftenpostens leder ble den omtalt i et program fra BBC som ble vist på norsk fjernsyn helgen før lederen ble skrevet. På bakgrunn av dette kommer Aftenposten med følgende kritikk:

I ettertid har den tyske generalen Heinz Loquai i en bok hevdet at det aldri eksisterte noen plan "Operasjon hestesko", men at dette var en vestlig fabrikasjon (Dagbladet 3.4., 2000). Forfatteren som Micahel Ignatieff hevder i sin bok Virtual War at det eksisterte slike planer. De mange beretningene fra flyktningene som strømmet over grensene med likelydende historier om aksjoner fra hus til hus med merking av hus som skulle evakueres, vitner også om at det ble handlet etter en plan. Det faktum at de kosovoalbanske flyktningene ble fratatt sine identifikasjonspapirer, tyder også på at rensingen var ledd i en "endelig løsning", og at serbernes plan var at disse skulle forsvinne fra provinsen for godt. Uansett hvor detaljert dette var planlagt, ble de store flyktningemengdene en viktig del av NATOs propaganda under bombingen. Talsmann for US State Department, James Rubin, forklarte i BBC 25.3. 1999 at hvis ikke NATO hadde handlet ville man hatt "hundreds of thousands of people crossing the boarder". Blair fulgte opp det samme resonnementet dagen etter i en fjernsynstale: "fail to act now … and we would have to deal with … hundreds of thousands of refugees" (begge sitater fra Hammond 2000:22). NATO fortsatte å bruke flyktningestrømmene i sin propaganda mot Milosevic under hele krigen. Alle flyktningene kan neppe forklares som et resultat av en forhåndoppsatt plan. Hvorfor flyktet i så fall også 60% av serbere og montenegrinegrere i Kosovo (ca. 100 000 i alt) under NATOs bombing. Disse flyktningene ble for øvrig langt på vei ignorert av mediene (Hammond 2000:22). Sannheten er sannsynligvis at deler av flyktningestrømmen skyldes etnisk rensing som ble iverksatt etter at OSSE trakk seg ut, andre flyktet som et direkte resultat av bombingen. Nå må det sies at Aftenpostens kritikk på dette punktet er atskillig mer dempet enn det som kom fra andre kritikere. Jan Øberg som leder den svenske fredsforskningsstiftelsen, TFF, skrev blant annet dette i en kommentar som ble publisert i Klassekampen 8.5, to dager før Aftenpostens leder stod på trykk:

På det siste punktet er Aftenposten enig med Øberg (uten å henvise til ham), selv om sistnevnte ikke ville brukt samme medisin som Aftenposten foreslo, nemlig en sterkt konsentrert militær operasjon i Kosovo. I avslutningen på lederen kommer Aftenposten med indirekte kritikk av det faktum at den etniske rensingen for alvor startet etter at NATO begynte bombingen:

I denne perioden er det Aftenposten som går lengst i sin kritikk av NATO. Bombingen av den kinesiske ambassaden brukes som utgangspunkt for kritiske refleksjoner der man også foretar et tilbakeblikk og setter spørsmålstegn med selve legitimiteten for krigen, selv om avisen ikke går så langt i sin kritikk som krigsmotstanderne. Allikevel må denne lederen kategoriseres som kritisk støtte. I samme kategori er også Dagbladet, som gjennom sin leder har mer generelle betrakninger om komplikasjoner for de fortsatte forhandlingene på grunn av økt kinesisk motstand mot krigen på grunn av feilbombingen. VGs leder bygget helt og holdent på NATO-versjonen av hendelsesforløpet. Avisen gir faktisk indirekte Milosevic ansvaret for feilbombingen av den kinesiske ambassaden.

Neste utvalgte tidspunkt er perioden 17.-18.6. da de de første massegravene med kosovoalbanske lik ble avdekket. For å sikre kontinuiteten vil jeg nå først gå gjennom Dagbladet ledere fram til dette tidspunktet. Neste leder stod i Dagbladet 14.5.og hadde utviklingen i Russland som hovedtema: "Tsaren og parlamentet".

Lederen omhandler den krisen som er oppstått mellom president Jeltsin og dumaen i Russland, hvor Jeltsin er i fare for å bli stilt for riksrett. Lederartikkelen trekker inn Kosovo-spørsmålet i forbindelse med president Jeltsins krav om bombestans på bakgrunn av trussel om Russlands tilbaketrekning fra fredsforhandlingene. Denne trusselen sees på som "et frieri til de nasjonalistiske kreftene i Russland."

"Stor tomhet" er tittelen på en leder 20.5.som tar opp diskusjonen om forfatternes manglende engasjement i saken.

Lederartikkelen tar opp Jan Kjærstads innlegg i Aftenposten dagen før, hvor han fraber seg det å skulle mene noe om krigen i Kosovo. Lederen uttrykker det synspunkt at det kun er Vigdis Hjort blant norske forfattere som tør mene noe: "en ensom Bjørnson på dagens parnass."

Jan Kjærstad skriver senere en replikk til Dagbladets leder 20.5., som kritiserer Kjærstad og andre forfattere for ikke å bidra med perspektiver på Kosovo-konflikten. Kjærstad mener at Dagbladets lederartikkel baserer seg på en feillesning av hans essay i Aftenposten 19.5. Kjærstad sier han er motstander av bombingen i NATO, og avslutter med en oppfordring til Dagbladet om å ikke skrive flere slike "flåsete" lederartikler: "Én ting bør vi kunne enes om: Krigen i Jugoslavia er ingen aviskrig, den er reell nok."

"Norges forsvar" er tittelen på en leder 25.5..Den drøfter de nye utfordringer Forsvaret står overfor. Lederen er skeptisk til den slags begeistring for tanken om nye oppgaver for NATO og mener det norske forsvaret først og fremst bør tilpasses de tradisjonelle krav innenfor NATO, nemlig "fellesforsvaret." Lederen er skeptisk til om Jugoslavia-konflikten bør være modell for nye strategier i alliansen: "Krigen mot Jugoslavia er svakt fundert i folkeretten, og skjer uten klart mandat fra FN der det i henhold til FN-pakten er Sikkerhetsrådet som har ansvaret for å opprettholde fred og sikkerhet i verden. Det er i Norges interesse at folkeretten i framtida blir styrket, ikke svekket. Vi er glade for at den norske regjeringen støttet det franske initiativet i Washington som understreket FNs framtidige rolle i internasjonale konflikter. Det er dette det norske vernepliktsforsvaret bør tilpasses, ikke en "forvillet forestilling om et Rambo-NATO som verdenspoliti."

30.5. står en ny leder på trykk med overskriften: "Serbisk gjest ". Lederartikkelen kommenterer at en serbisk kvinne er nektet turistvisum til Norge på grunn av krigen. Lederartikkelen poengterer at dette er skjedd på grunn av krigen, og at UDI dermed har lagt ned forbud mot å gi alle serbere innreisevisum så lenge krigen varer. Lederartikkelen bemerker at dette skjer på tross av at "vår motstander er som kjent landets president, ikke dets innbyggere."

Den neste lederen står 5.6. under tittelen "Fredsavtale med minefelt". Lederartikkelen diskuterer fredsavtalen, og konstaterer at den kan bli vanskelig å gjennomføre fordi den blant annet inneholder usikkerheter knyttet til om NATO skal ha en overordnet kommando for hele fredsstyrken, eller om de russiske styrkene skal inkluderes i dette kommandosystemet. Også spørsmålet om bombestans før eller etter serbisk tilbaketrekning, er et stridsspørsmål. Og i lederen kommenteres det at en serbisk tilbaketrekning før en NATO-styrke er beredt til å rykke inn, kan medføre "fullstendig kaos." Mulighetene for at UCK-geriljaen i så tilfelle kan overta kontrollen over serbisk-kontrollerte områder sees på som noe negativt. Lederartikkelen setter spørsmålstegn ved om UCK-geriljaen vil være villig til å avvæpne seg. Lederartikkelen konkluderer med at NATO snarest bør ta en bombepause, slik at Milosevic ikke får en unnskyldning for å la være å trekke tilbake sine soldater fra Kosovo.

Den 10.6. sto en leder med tittelen "Lik behandling". Lederartikkelen kritiserer Utlendingsdirektoratet for å ikke gi serbiske flyktninger fra Øst-Slavonia samme kollektive beskyttelse som kosovoalbanske flyktninger. Ifølge lederartikkelen bør Norge gi samme beskyttelse til flyktninger fra Balkan, "Selv om det er vesensforskjell på behandlingen av serbere i Kroatia og albanere i Kosovo(…)".

Den neste lederen stod på trykk 11.6. under overskriften: "Oppdrag: Å vinne freden". Lederartikkelen tar opp de krav som man mener bør stilles til NATO-landene i forbindelse med freden som er oppnådd. Situasjonen som nå er oppstått stiller nye krav og problemene på Balkan er langt fra løst: "Den skjøre freden som nå er skapt, vil aldri kunne vare hvis det ikke finnes løsninger på de menneskelige, økonomiske og politiske konfliktene." I lederartikkelen tas det til orde for at gjenoppbyggingen av Jugoslavia må omfatte også Serbia, til tross for at Slobodan Milosevic fortsetter som president. Amerikanske politikere kritiseres for utspill som kan tyde på en vegring mot å betale for gjenoppbyggingen, og et ønske om å "sende regningen for freden til Europa." Dette kan ifølge lederen "skape en ny kløft mellom USA og Europa." Norges posisjon fremheves til slutt: "Også Norge må være forberedt på å yte betydelig økonomisk bistand til en gjenoppbygging. Det vil handle om mer enn politisk avlat, og kan medføre at løsningen på hjemlige problemer må utsettes. Vi må tåle det. Norges medansvar for krigen må også omfatte freden.".

Den neste lederen stod på trykk 12.6. etter at våpenhvileavtalen var undertegnet.

Lederartikkelen under tittelen "Hjelp til Jugoslavia" er sterkt kritisk til de signaler som er kommet fra NATO om at "Serberne står sist i køen." Lederartikkelen mener det ikke er noe å feire ved fredsslutningen: "Torsdag kveld sendte nyhetsbyråene ut bilder av NATOs pressetalsmann, Jamie Shea, idet han jublende serverer champagne. Dette kunne gi inntrykk av at det er noe å feire etter fredsslutningen med Jugoslavia. I virkeligheten har bakrusen meldt seg lenge før glassene ble hevet i fordummet triumf." Av frykt for at tapet som serberne er blitt påført, mener man i lederartikkelen at en nødhjelp og "massiv humanitær støtte" må gis både til de som trenger det, men også til "Jugoslavias mange flyktninger etter krigene i Bosnia, Kroatia og Kosovo."

Lederartikkelen avslutter med: "Det serbiske folk kan ikke utsettes for kollektiv avstraffelse. Som i Irak kan isolasjon og mangel på hjelp styrke regimet, mens nye generasjoner forgår som ofre for sine lederes misgjerninger."

Dagbladets eneste leder de om påståtte massegravene, stod 19.6. med tittelen: "Massakrene i Kosovo". Lederartikkelen tar for seg de oppgaver som står foran NATO, FN og mediene etter innrykkingen i Kosovo. Lederartikkelen stiller seg kritisk til at NATO-styrker blander seg inn i etterforskningen av bevis for massedrap og tortur. På bakgrunn av eksempler på bevisforspillelse gjort av NATO-soldater, og generelle uttalelser om omfang av massedrap uten at dette er dokumentert, kritiserer lederen NATO for å ønske å legitimere sin aksjon ved å blande seg inn etterforskningen og drive denne på en måte som kan "svekke funnets bevisverdi og styrker grunnlaget for historisk revisjonisme." Også situasjonen med serbiske styrkers uttrekning fra Kosovo belyses, i forhold til faren for ødeleggelse av bevis for massedrap og krigsforbrytelser. Lederartikkelen tar også til orde for at mer enn bare de store massakrene må gis en grundig behandling: "…kampen om rettferdigheten, sannheten og historien gjelder også de talløse enkeltstående overgrepene mot Kosovos befolkning." Lederartikkelen avslutter slik: "Faren for at ingen blir stilt til ansvar for Kosovos forbrytelser, øker behovet for at historiens dom blir så riktig som mulig."

VG hadde ingen leder om funn av massegravene med kosovoalbanere, men Svein A. Røhne kommenterte massegravene 16.6. Han viser blant annet til erfaringene fra Bosnia og at bare syv av de tiltalte fra saker om det som hendte i Bosnia var blitt dømt av FNs menneskerettighetsdomstol i Haag. Siden en rettssak ligger langt fram i tid mener Røhne at "NATO-landenes fremste oppgave i tiden fremover vil være å sikre Kosovo militært og forberede hundre tusener av flyktningers hjemkomst." Røhne kommer også inn på dokumentasjonen som forelå om massakre der luftfoto tatt av NATO var den mest konkrete kildehenvisning. Med henvisning til øyenvitner blant flyktningene og amerikansk etterretning hadde "serbiske spesialstyrker (i krigens sluttfase vært) travelt opptatt med å skjule sporene etter sine ugjerninger". Dokumentasjonen for eksistensen av massegraver blir oppsummert slik:

Det er også naturlig å se denne kommentaren i sammenheng med en ny kommentar dagen etter (17.6.) av Jan Christensen, med tittelen "Overdreven kritikk". Med utgangspunkt i en artikkel i The Economist med kritikk av NATO, skriver Christensen: "Etter hvert som bakgrunnen for Kosovo-krigen fordunkles, kan alle USA-hatere både i øst og vest - lettere piske NATO og til og med håne freden. Selv det NATO-vennlige, britiske nyhetsmagasinet The Economist beskriver både krigen og freden som rotete og skitten. Men logikken halter". Christensen går så gjennom erfaringen fra krigen og oppsummerer blant annet at NATO "snublet inn" i krigen mot sin vilje og dårlig forberedt, noe som ifølge Christensen dokumenterer NATOs "mangel på egeninteresse". Christensen gjentar også påstanden om "Operasjon hestesko" (uten å nevne den ved navn):"I flere uker var NATO-bombingen meget begrenset. Først etter at serberne sendte hundretusener av kosovoalbanere ut på dødsmarsjer etter planer utarbeidet i fjor høst, ble bombingen opptrappet". Christensen avviser også The Economists bekymring over at det nå er serbere som drives på flukt:

Under mellomtittelen "Russisk rulett" tildeles russerne ansvaret for den manglende freden:

Hermed er også tonen slått an i vurderingen av UCK-geriljaen. UCK blir tildelt "offer-rolle" (har mye å hevne) og "frigjører-rollen" gjennom den neste mellom-tittelen: "Albansk Mandela". Her spekuleres det hvem som egentlig styrer UCK og en av kandidatene som nevnes er "Kosovos Mandela", Unge Hashim Thaci som har sittet 28 år i serbisk fangenskap. Også i dette avsnittet framstilles UCK som en aktør som ikke har egne bevisste mål, men som forholder seg til stormaktenes spill: "Russernes fortsatte mottrekk mot NATO har ytterligere minsket UCKs vilje til å la seg avvæpne". I den videre spekulasjonen om lederskapet i den albanske opposisjonen, nevnes også også Ibrahim Rugova, leder av det moderate partiet i det Christensen betegner som "ti resultatløse år". Nå levnes ikke Rugova mye sjanse: "Rugova selv fikk quisling-stempel under krigen, enda hans opptreden sammen med Jugoslavias president Slobodan Milosevic skjedde under tvang". Med henvisning til den omtalte artikkelen i The Economist, nevnes Veton Surroi som en potensiell albansk leder. Ifølge Christensen har ikke han "belastende forbindelser":

Denne framstillingen av KLA som "frigjører" og "redskap for ofrene" er ganske betegnende for norske mediers framstilling av kosovoalbanere. I Beograd-versjonen framstilles UCK systematisk som terrorister, forbrytere og lakeier for Vesten. Holdningen til UCK var således en viktig del av propagandakrigen under hele Kosovo-konflikten. Spørsmålet er om ikke norske medier kunne inntatt en noe mer kritisk holdning til UCK som aktør. Det foreligger solid dokumentasjon om at det på dette tidspunktet også var mange eksempler på overgrep fra KLA geriljaen. I den historiske oppsummeringen i Amnesty Internationals rapport om krigen heter det: "The vast majority of victims in Kosovo during the period of the armed conflict were ethnic Albanian civilians. However, Serbs also suffered human right abuses, such as abductions, beatings and executions, at the hands of armed ethnic Albanian groups some of whom represented themselves as the KLA" (AI Report - EUR 70/18/00:4).

"Frigjørerne" i KLA har altså utvilsomt hatt en "mørkeside" som hadde fortjent mer oppmerksomhet. KLAs rolle i den omfattende etniske rensingen av sigøynere og serbere etter krigen er etter hvert godt dokumentert, men norske medier har likevel vanskelig for å slippe bildet av kosovo-albanere kun som "offer"og "frigjørere". For å illustrere dette poenget vil jeg bruke et eksempel fra sommeren 2000. Dagbladet hadde et førstesideoppslag 29.8. med tittelen: "Norske KFOR-soldater etterforskes for grov vold". Ifølge Dagbladet skulle en albansk arrestant ha blitt kledd naken, blindet med tape for øynene og kastet inn i et militært kjøretø". Nå må det først sies at det er positivt at journalister ser kritisk på de norske KFOR-styrkene, men for å få et helhetlig bilde av denne situasjonen må man få fram hvorfor mannen var arrestert. Hartvig Sætra påpeker i et debattinnlegg i Dagbladet 13.9. at det er betegnende at avisen fokusererer på behandlingen av denne mannen, og ikke det faktum at han var mistenkt for å ha torturert serbiske småjenter med en sigarettglo. Dette ser Sætra (med den danske avisa Information og "International Crisis Group (ICG)" som kilde), i forbindelse med en kampanje militante kosovoalbanere retter mot den svakeste delen av de tilbakevendte serberne - nemlig barna. Hensikten er ifølge den uavhengige organisasjonen ICG å skremme serberne ut av Kosovo ved å gå løs på barna. Et ledd i denne kampanjen var også en episode som fikk en liten notis i Dagbladet, der en mann med fullt overlegg kjørte inn i en gruppe barn med det resultatet at ett barn ble drept og tre skadet. I en annen episode ble en håndgranat kastet inn en gruppe lekende barn på en basketballbane og skadet 10 barn. Disse ekstremistene har ikke offisiell støtte fra KLA, men hadde heller ikke kunnet operere i KLA-kontrollert område hvis ikke den kosovoalbanske ledelsen hadde ignorert åpne overgrep mot serbere. Sætra sier retorisk at det ikke er "tvil om at saka ville fått ei anna vinkling dersom det var serbere som hadde torturert albanske småjenter". Nå kan selvsagt ikke Christensen lastes for Dagbladets måte å beskrive situasjonen i Kosovo ett år senere, men jeg tror det går en linje fra mange norske journalisters holdning til KLA geriljaen både før, under og etter krigen som inviterer til et syn på verdige og uverdige ofre som den serbiske sivilbefolkningen blir utsatt for. De overgrepene de utsettes for blir ikke sett og fokusert på samme måten som den kosovoalbanske sivilbefolkningens lidelser under opptakten til bombingen. Dette vil bli mer utførlig behandlet i gjennomgangen av neste analysetidspunkt.

Aftenposten hadde 18.6. en leder om avdekking av massegravene under tittelen "Skrekkbilder fra Kosovo". Her drøftes framtiden til Jugoslavia, og den serbiske befolkningen blir oppfordret til å kvitte seg med Milosevic og avisen mener at de "vestlige land gjør det ganske klart at hjelp til gjenoppbygging ikke kommer så lenge Milosevic sitter ved makten". Videre nevnes Russlands plass i den kommende prosessen:

Det som var bakgrunnen for at dette tidspunktet ble valgt ut for analyse i vårt prosjekt var at de første massegravene med kosovoalbanske ofre ble avdekket på dette tidspunktet. De første funnene blir behandlet helt i starten på lederen der det heter:

Her tar Aftenposten opp omfanget Milosevic-regimets krigsforbrytelser. Denne dokumentasjonen er vesentlig fordi kampen om legitimiteten av den militære aksjonen mot Serbia var knyttet til omfanget av overgrepene mot kosovoalbanere. Kampen om historiske paralleller er en viktig del av en propagandastrategi. Spørsmålet var derfor om vi stod overfor overgrep fra serberne i det omfang som det vi så i Bosnia. Stod vi kort sagt overfor et nytt Srebrenica?

I det hele tatt kan det settes spørsmålstegn ved om karakteren av hele opptrappingen av den væpnede kampen i Kosovo i perioden 1998-98, har fått en korrekt framstilling i norske medier. I det siste året før bombingen startet, ble1000-2000 mennesker drept på serbisk og kosovoalbansk side i konflikten. Assosiasjonene som var skapt til Srebrenica og andre masseovergrep fra serbisk side i Bosnia stemte heller ikke med det bilde etterforskerne fant da de gjennomsøkte Kosovo etter at Milosevic hadde kapitulert. (Cromwell & Edwards 2000). Nå betyr ikke dette at det ikke foregikk massehenrettelser og systematiske overgrep av serbiske sikkerhetsstyrker. Som jeg senere skal vise ble det i forbindelse med nyhetsdekningen skrevet om gravfunn etter våpenhvilen 9. juni som avdekket mange grusomheter. Mye tyder også på at det er gjort iherdige forsøk på å skjule sporene etter henrettelser og overgrep.

Vi skal derfor ikke undervurdere omfanget av overgrep fra serbiske sikkerhetsstyrker mot kosovoalbanere. I den første perioden etter at bombingen startet, var det mange eksempler på summariske henrettelser, i mange tilfeller ble utvalgte kosovoalbanske ressurspersoner skutt. Det var også mange flyktninger som ble skutt fordi de ikke kunne gi serbiske sikkerhetsstyrker penger. Som i Bosnia var det systematisk plyndring av verdier fra enkeltmennesker og boliger (Daalder og O'Hanlon 2000:110). Independent International Commission konkluderte med at i alt 10.500 kosovoalbanere i alt ble drept som et resultat av systematiske overgrep fra serbiske sikkerhetstsyrker, soldater og paramilitære grupper.

Det siste analysetidspunktet var 25.-26.7, som var tidspunktet for den første større massakren mot serbiske sivile. Hendelsen fant sted 24.7 i landsbyen Gracko, da 14 serbiske menn ble funnet skutt på kloss hold. Verken VG eller Dagbladet hadde kommentarer eller ledere om hendelsen, men Aftenposten hadde en leder 26.7. Den starter slik:

Her argumenterer Aftenposten mot å operere med "verdige" og "uverdige" ofre. I behandlingen av drapene har imidlertid Aftenposten en formalargumentasjon:

Riktig nok sier Aftenposten i setningen etter at "krigen er ikke over for dem som ennå roper på hevn, og enda mindre for de ulykkelige som mistet ektemenn og fedre for tre døgn siden", men det burde vel nettopp være et argument for å koble inn krigsforbryterdomstolen i Haag.

Ved hjelp av ironi polemiserer lederen mot Gunnar Skirbekk som hadde en kronikk dagen før med sterke innvendinger mot bombingen. Aftenposten mener at "den fortsatte diskusjonen om berettigelsen av bombingen i vår (er) av rent akademisk interesse og knapt nok det". Aftenposten bruker også akademikerforakt for å avgrense seg fra Skirbekks synspunkter:

Argumentasjonen leder opp til det som må karakteriseres som en kritisk støtte til et NATO-perspektiv på konflikten. Aftenposten vil avgrense seg fra regjeringens argumentasjon, men stiller seg likevel bak hovedbegrunnelsen for bombingen, samtidig som den advarer mot å operere med en moral for serbere og en for albanere ("verdige" og "uverdige ofre"):

De tre avisene Aftenposten, Dagbladet og VG støttet alle bombingen av Serbia. Her slutter også likheten mellom de tre avisene. Mens VG ordla seg bastant og argumenterte mot for mye debatt om krigen og holdt seg godt innenfor rammen av NATOs egen argumentasjon, var både Dagbladet og Aftenposten forbeholden i sin støtte, og uttrykte bekymring for de langsiktige konsekvensene ved å gå til krig uten FN-mandat. Dette var også en debatt om ønskeligheten av kritisk journalistikk, også i en krigssituasjon.VGs overordnede mål synes i denne sammenheng å være lojalitet til norske myndigheter og NATO. Dagbladet og Aftenposten uttrykte på denne annen side at diskusjon om de folkerettslige og prinsipielle sidene ved krigen var en nødvendighet siden det var tvil om legitimiteten av selve krigen. Etter hvert som de negative konsekvensene av krigføringen kom for en dag, kom Aftenpostens og Dagbladets ambivalens enda klarere til uttrykk, mens VG holdt fast ved sin klare og uforbeholdene støtte til bombingen. I sin generelle omtale av NATO og vår sikkerhetspolitiske tradisjon er det lite som skiller de tre avisene, men i de konkrete vurderingene av feilbombing av den kinesiske ambassaden og konsekvenser av krigen for sivilbefolkningen, går Dagbladet og Aftenposten mye lengre i sin kritikk enn VG, som holder Milosevic ansvarlig for det som går galt. VG viser gjennom ledere og kommentarer at det er liten forskjell mellom avisens retorikk og NATOs egen argumentasjon. Verken Dagbladet eller VG bruker ledere eller kommentarplass til å kommentere de første massakrene på serbere etter at bombingen er over. I denne perioden er sivilbefolkningens sikkerhet NATOs ansvar som okkupantmakt. Aftenposten markerer her en prinsipiell holdning, nemlig at det ikke bør eksistere ett sett regler og normer for behandling av kosovoalbanere og et annet for serbere. Nå krevde heller ikke Aftenposten tiltak for å motvirke overgrep mot serbere som kan sammenlignes med de krav som ble stilt til serbiske myndigheter for å unngå at bombingen ble iverksatt. Men Aftenposten tar i det minste problemene innover seg og gir uttrykk for sin bekymring.

Ifølge en undersøkelse som HRW har gjennomført, anslår de antall sivile dødsofre som resultat av bombingen på rundt 500. Til sammenlikning oppga det jugoslaviske utenriksdepartement 2000 sivile dødsfall, og NATO-generalen Joseph W. Ralston "mindre enn 1 500 (op. cit. HRW: 4-5)

I det følgende vil jeg se på nyhetsdekningen i NRK Dagsrevyen, TV2, Dagbladet og Aftenposten ved krigens start og avslutning. Utvalget er basert på en vurdering, at disse er de mest innflytelsesrike nyhetsmediene, samtidig som ulikheter i profil og eierskap gjør at jeg forventer en viss variasjon i dekningen.

Denne analysen starter med perioden rundt sammenbruddet i Rambouillet-avtalen. Jeg vil gå gjennom sammenbruddet i Rambouillet-forhandlingene og OSSEs beslutning om å trekke seg ut av Kosovo. Jeg vil bruke de analytiske perspektivene som ble skissert i innledningskapitlet og vil først gjennomgå nyhetsdekningen for hvert av de utvalgte mediene. Jeg vil her holde lederne utenfor, da de er dekket i et eget kapittel.

Dagbladet har en forsidehenvisning som ser nyhetene om sammenbruddet i Rambouillet-forhandlingene med den kosovoalbanske sivilbefolkningens øyne, under stikktittelen: "Livredde etter Vollebæks beslutning" og hovedtittelen "Frykter drap og voldtekt". Oppslaget er ledsaget av et lite, alvorsstemt ansiktsfotografi av Vollebæk. Som det går fram av analysen av lederen samme dag, er Dagbladets vurdering at Vollebæk "ikke (hadde) noe valg". Likevel påpekes mulige negative konsekvenser av tilbaketrekning for sivil- befolkningen.

Saken følges opp på nyhetssidene med oppslaget "Gråt og frykt i Kosovo" med en undertittelen "OSSE-folk redde for drap, voldtekt og plyndring". I ingressen heter det:

"- Mange av de lokalt ansatte i OSSE brøt sammen i gråt da de fikk vite at organisasjonen trekker seg ut av Kosovo i dag. Det sier stabssjef for de ca. 1400 OSSE-observatørene, general Bjørn Nygård.". Dette står ved siden av et stort fotografi som viser OSSE-folk som gjør seg klar for å reise (i bakgrunnen), med kosovoalbanere som blir igjen (i forgrunnen).

Et mindre fotografi viser lokalt ansatte OSSE-folk som får vite at OSSE skal trekke seg ut.

I en sidesak er det et intervju med Knut Vollebæk under overskriften: "- Nå er det nok," med undertittelen "sa Vollebæk og ringte halve verden". I ingressen siteres Vollebæk: "- Det tok tid, men det gikk greit. Jeg fikk det som jeg ville. Min anbefaling om å trekke ut OSSE-observatørene fra Kosovo ble godtatt, sier utenriksminister Knut Vollebæk." Et fotografi viser Vollebæk i nærbilde mens han snakker i telefonen.

Dagbladets medarbeider er til stede på hans kontor og vi aner en respekt for en hardt arbeidende statsmann: "Vi er på kontoret hans. Jakka er hengt vekk. Telefonrøret er lagt på plass. Som formann i (…) OSSE har han tatt en viktig beslutning og fått den gjennomført. Jobben er gjort." En kritisk studie av NATOs bruk av metaforer i sin propaganda viser for øvrig at "jobb" var en av mange metaforer som ble brukt for å ufarliggjøre krigsretorikken (Vaas 2000).

Her er det ingen kritisk distanse og ikke noen forsøk på moralske vurderinger eller analytiske perspektiver. Det som må skje, skjer. I en undersak understrekes Norges interesser. Ingressen starter slik: " SKOPJE (Dagbladet): Seint i går kveld kom Knut Vollebæks utsending, Are-Jostein Norheim, til Makedonia. Den norske diplomaten skal følge tilbaketrekningen av observatørstyrken fra Kosovo på vegne av OSSE-formann Vollebæk i dag." Den er ledsaget av et lite fotografi av Are-Jostein Norheim.

I Dagbladet kommentarspalte for radio/fjernsyn har Arvid Bryne en kommentar under tittelen "Mot krig?" Her gis en kort kritikk av etermedienes dekning av oppgivelsen av en forhandlingsløsning på Kosovokrisen, samt vedtaket om å trekke ut OSSE-observatørene. Han karakteriserer fjernsynets og radioens dekning som "[f]ra tilfredsstillende via bra til forbilledlig." Her ser vi ingen kritisk distanse til opptakten til krigsdekningen med henvisning til mediekritiske perspektiver fra Golfkrigsdiskusjonen eller andre referanser.

Som jeg viste i gjennomgangen av lederne, hadde Dagbladet en kritisk drøfting av det folkerettslige grunnlaget for bombingen. Nyhetsdekningen av sammenbruddet i Rambouillet-prosessen gjenspeiler derimot begivenhetene sett fra et NATO-perspektiv uten særlig kritisk distanse.

Dagen etter (21.3.) introduseres Dagbladets seksjonsoverskrift "KRIGEN I KOSOVO", som skal komme til å binde krigsdekningen sammen i de kommende uker. Nedtellingen til krigen er begynt med overskriften på nyhetssiden: "Klar til angrep". Hele oppsettet konnoterer at vi er inne i en uunngåelig transportetappe på vei mot krigen, og det er ikke tvil om at det er "serbernes mangel på hemninger" som er årsaken til den kommende krigen. Ingressen åpner slik: "NATO er klar til å angripe militære mål i Kosovo og Serbia. Nå som serberne ser ut til å ha mistet alle hemninger, og har startet en storaksjon på mange fronter, er angrep trolig uungåelig."Artikkelen er ledsaget av en grafisk framstilling av Balkan-regionen, Kosovo, samt styrkeforhold mellom "NATO" og "Serbiske styrker". Bilder, tall og fakta om våpensystemer og personell. Det er NATO-kilder som dominerer, men i en liten undersak kommer serberne også til orde under overskriften "Orker ikke tenke på NATO-bomber". Sekretæren hos den jugoslaviske visestatsministeren Vuk Draskovic blir sitert:

"-Det handler om dager før det smeller. NATO mener alvor." Det interessante med dette sitatet er at, når først serbiske kilder siteres, er det ikke egentlig Beograds versjon (se innledningen)

som kommer til uttrykk når "Erkjennelsen trenger seg inn i regjeringspalassene i Beograd". Det er også intervju med to vanlige serbere, "alenemoren Slavica Radulovic (43) er oppgitt:

"-Jeg orker ikke lenger å tenke på bomber og krig". Drosjesjåføren Branko (49) klynger seg til håpet: "Jeg tror ikke NATO bomber denne gangen heller. Det blir nok en løsning i siste øyeblikk", sier han. Når serbiske kilder kommer til ordet, presenterer de ikke Beograd-versjonen av konflikten, enten de sitter i regjeringskontoret eller i drosjen. De serbiske stemmene uttrykker resignasjon, apati og motløshet.

Neste oppslag har overskriften: "Henrettelser på åpen gate" og underoverskrift: "18 000 flykter for livet". Et stort syv-spalters fotografi viser kosovoalbanere som er på flukt. De bærer barn og klær langs en jernbanelinje ut av byen Glogovac. Ingressen starter slik: "BEOGRAD (Dagbladet): Flere kosovoalbanere ble henrettet på åpen gate av serbiske soldater, kledd i hvite kamuflasjeuniformer og med svarte hetter over ansiktet. Dette forteller øyenvitner blant de tusener som i går flyktet i panikk fra byen Srbica i den sentrale delen av Kosovo." Indirekte plasseres ansvaret på OSSE: "Drapene startet da OSSE dro", men

Dagbladets medarbeider formidler bare tristhet og ingen kritikk: "Nedslåtte og triste dro OSSE-observatørene fra Kosovo til Makedonia i går morges. Ikke før hadde de krysset grensa, før deres verste mareritt var blitt virkelighet: En storoffensiv i Kosovo var i gang."

Et lite fotografi som viser en norsk OSSE-medarbeider i positur, signaliserer en oppgitt stemning. Stabssjefen i OSSE-korpset, generalmajor Bjørn Nygård, refererer uttalelser fra serbisk hold som han tolker som at serberne militært sett er i stand til "å overkjøre hele Kosovo". Denne OSSE-talsmannen legger ikke skjul på sine forhåpninger: "-Dette kan bli grunnlaget Vesten trenger for å aksjonere", sier han. Snakker han her med sin "OSSE-stemme" eller stemmen til en offiser fra et NATO-land?

Konklusjonen på denne gjennomgangen er at Dagbladet har en nyhetsdekning der NATO-versjonen preger beskrivelsen av sammenbruddet i Rambouillet-forhandlingene, og OSSEs beslutning om å trekke seg ut av Kosovo dominerer. Artiklene bygger i all hovedsak på NATO-lojale kilder, og i den grad serbiske stemmer slipper til, uttrykker de resignasjon snarere enn motstand mot NATO. De norske kildene som siteres er offisielle norske representanter fra regjeringen, Utenriksdepartemenet eller med OSSE-verv.

Under tittelen "Kosovo på randen av krig", skrev Aftenposten skrev forsiden 20.3. at "(…) OSSE har beordret alle de internasjonale observatørene ut av Kosovo i løpet av helgen." En av utenrikssidene var i sin helhet satt av til utviklingen på Balkan. Øverst på siden er det en NTB-melding ledsaget av et lite portrett av Vollebæk med stikktittelen: "OSSE-observatørene trekkes ut av Kosovo". Hovedtittelen på oppslaget er: "Krigen rykker stadig nærmere". Saken er i all hovedsak basert på et intervju med Vollebæk, men det også en henvisning til det norske Utenriksdepartementet som ba norske borgere om å "unngå Jugoslavia". Ved siden av dette oppslaget står en artikkel fra Aftenpostens Washington-korrespondent under tittelen "Clinton vil bombe tross dyp skepsis". I ingressen heter det at: "USA er fast besluttet på å bombe serberne, hvis ingen siste-liten løsning oppnås, og til tross for dyp skepsis i Kongressen". Mye av artikkelen dreier seg om debatten i Kongressen. I debatten mellom det hvite hus og kongresspolitikere fokuseres det på faren for amerikanske piloter ved en eventuell krig. Men også de sikkerhetspolitiske interessene til USA tilsier handling. Ifølge en talsmann for Det hvite hus, mente Clinton at "Den annen verdenskrig lærte USA at landet aldri kan føle seg trygg, hvis det er tvil om Europas framtid". Skepsisen fra flere senatorer kommer til uttrykk ved at de vil vite hvor lenge krigen vil vare. Med henvisning til Henry Kissinger blir det vist til Vietnam-syndromet. Han mente at "situasjonen minner om hvordan USA ble innblandet i Vietnam og så fikk problemer med å komme seg ut". To militære talsmenn advarer mot at en aksjon mot serberne kan bli "forferdelig farlig" og mot faren for å "miste fly".

I artikkelen under melder Aftenpostens Paris-korrespondent med tittelen "Chirac hardt ut mot Milosevic", der Chirac uttaler seg om sammenbruddet i Rambouillet forhandlingene dagen før: "-President Milosevic bærer hele ansvaret for situasjonen og konsekvensene av den," sa Chirac. Det er også en henvisning til den britiske utenriksministeren Robin Cook, som sa at "serberne er langt fra å gripe sjansen til å finne en fredelig løsning på konflikten for provinsen. Forhandlingene blir bare gjenopptatt dersom serberne klart sier at de vil undertegne den fredsavtalen som kosovoalbanerne signerte torsdag kveld".

To bilder plassert midt på siden binder sammen de ulike sakene. Det ene er et bilde av lederen for OSSE-observatørene, Willam Walker, som ifølge billedteksten "kunngjør hvorfor OSSE nå trekker sine mannskaper ut". Også denne billedteksten understreker at det i nyhetstekstene ikke forekommer noen motforestillinger mot sammenbruddet i Rambouillet eller OSSEs beslutning om å trekke seg ut. Det som må skje, skjer.

Det andre bildet er av serbiske panservogner med et erobret albansk flagg. I billedteksten heter det at "Jugoslavia truer med full krig mot UCK-geriljaen hvis NATO angriper. Her heiser en jugoslavisk soldat et UCK-flagg han har tatt i landsbyen Zilivode"

"NATO avventende men klare til angrep" er tittelen på neste artikkel som er en melding fra Aftenpostens Brussel-korrepondent. I ingressen blir timeglassperspektivet understreket: "Nedtellingen for angrep mot mål i Kosovo og Serbia er i praksis igang etter sammenbruddet i forhandlingene. Vestens vilje settes på prøve". Med denne inngangen på artikkelen bør det heller ikke herske tvil om hvor ansvaret skal plasseres. Artikkelen redegjør for NATOs planer og styrkeoppbyggingen omtales, der den jugoslaviske oppbyggingen langs grensen karakteriseres som "brudd på forutsetningene som lå til grunn for oktober-avtalen". Artikkelen slutter med en frykt for at NATO må gjennomføre luftangrep uten støtte fra bakkestyrker:

Ifølge dette resonnementet var det altså ikke primært frykten for konsekvensen av en krig som gjorde at man ville få til en avtale, men av frykten for at ikke NATO ville bli i stand til å sette nok makt bak kravene (se innledningskapitlet).

Den siste nyhetsartikkelen er fra Aftenpostens Budapest-korrespondent og tittelen uttrykker bekymring: "Budapest urolig for ungarsk minoritet". I ingressen slås det fast at "Det nye NATO-landet Ungarn er i klemme, og vil ikke delta i en mulig alliert militæraksjon mot nabolandet Jugoslavia. I artikkelen går det fram at NATO aksepterer at man må ta hensyn til den pressede situasjonen til den ungarsktalende befolkningen, men at Ungarn likevel har stilt sitt luftrom til disposisjon og "er rede til logistisk støtte".

Ikke i noen av disse nyhetsartiklene blir det sitert eller vist til kilder med et Beograd- perspektiv på utviklingen. Slike synspunkter kommer bare indirekte til uttrykk gjennom den eneste kommentarartikkelen, skrevet av avisens korrespondent. Per Anders Madsen, som rapporterer fra Beograd. I sin omtale av sammenbruddet i Rambouillet skriver Madsen:

Madsen har her et kritisk blikk på hele Rambouilletprosessen, selv om han ikke antyder noe i retning av at dette var et planlagt og ønsket brudd fra USAs side, slik kritikere som ble sitert i innledningen har hevdet. Tvert imot ser han utfallet som den nest beste for Washington siden "det ikke var mulig å få partene til å enes".

Denne kommentaren representerer likevel en annen stemme enn den som kommer til uttrykk i nyhetsartiklene, som utelukkende er basert på NATO-perspektiver og kilder.

Kommentarartikkelen omtaler også splittelsen mellom russerne og NATO og lanserer teorien om at Milosevic av hensyn til et mulig kompromiss, kan trenge "litt bombing" for ikke å miste ansikt. Madsen advarer også mot optimisme selv om Milosevic skulle bli bombet tilbake til forhandlingsbordet, siden "Beograd-regimet er det mest autoritære i dagens Europa, og ingen, heller ikke Milosevic selv, vet hvor trygt han sitter. Med tanke på neste krise, er det ytterst ubehagelig å ha NATO sittende i Kosovo - fire timers biltur fra Serbias hovdstad".

Dette resonnomentet må sies å være ytterst realistisk med tanke på utviklingen i Serbia etter at krigen tok slutt.

Dagen etter (21.3.) følger Aftenposten opp med en førstesidehenvisning om "Serbisk storm rundt Kosovo-geriljaen". Ingressen på forsiden oppsummerer situasjonen slik:

Den andre bolken på forsiden viser tydlig fram konfliktens "verdige ofre", de kosovoalbanske flyktningene:

På forsiden blir det henvist til s. 8 som åpner Kosovo-dekningen denne dagen med et helsides oppslag med tittelen: "Kosovo er overlatt til seg selv". Under tittelen er det et bilde av kvinner som bærer småbarn langs en jernbanelinje med billedteksten: "Kosovoalbanere måtte forlate sine hjem da situasjonen i flere landsbyer rundt Glagovac ble uutholdelig i går".

Artikkelen som ledsaget bildet, var skrevet av Aftenpostens Roma-korrespondent (Per Anders Madsen, som nettopp var vendt tilbake fra Beograd). Sitatene fra forsiden gjentas i teksten med Reuters utsendte korrespondent som kildeangivelse. Det er også et sitat fra William Walker som i egenskap av leder for observatørkorpset uttrykker at "Det er forferdelig å dra, men jeg er lettet over at alle observatørene har kommet seg helskinnet ut". Det vises til at flere ambassader nå evakuerer sine ansatte, men pressetalsmann Ingvard Havnen, sier at Norge har ingen planer om å evakuere nøkkelpersonell.

I en egen undersak med tittelen "Ingen tegn til at serberne vil snu", refererer Aftenpostens Roma-korrespondent til det serbiske propagandaperspektivet: "Regjeringen i Beograd avviser fredsplanen, og sier at den i praksis vil gjøre Kosovo til en uavhengig albansk stat og åpne for NATO-okkupasjon". Sett i ettertid kan vi slå fast at dette kanskje var nærmere sannheten enn det offisielle NATO-synet den gangen - som gikk ut på at man ville ha en begrenset militær aksjon på humanitært grunnlag for å hindre etnisk rensing, men at man aksepterte at Kosovo var en del av Jugoslavia.

Med henvisning til det offisielle jugoslaviske telegrambyrået Tanjug, blir Clintons påstand om at "det vil komme flere massakrer hvis ikke vi og våre allierte viser vilje til å handle", avfeid som "løgner". Ifølge byrået er Clinton ute "etter en unnskyldning for å invadere Kosovo". I den senere analysen vil et fredsutspill fra den serbiske nasjonalforsamlingen bli behandlet. Det forslaget blir ikke omtalt i norske medier, men i denne artikkelen varsles det at det kan komme et utspill:

Med henvisning til Rambouilletprosessen blir det slått fast at "terroristene i Kosovo ikke lar seg styre. Budskapet er at de ikke vil legge ned våpnene, selv om den Kosovoalbanske forhandlingsdelegasjonen går inn for det".

Den neste utenrikssiden er viet en forhåndsomtale av Ungarns president Arpad Göncz, som er ventet på offisielt statsbesøk til Norge dagen etter. Den aktuelle situasjonen på Balkan blir ikke direkte omtalt, men overskriften "Ledet Ungarn tilbake til Europa" er forvarsel for en omtale som på alle måter gir uttrykk for et NATO-perspektiv på den historiske framstillingen.

Aftenposten har i all hovedsak en nyhetsdekning der NATO-versjonen av hendelsesforløpet ligger til grunn, med NATO-kilder som henvisning. Det offisielle serbiske perspektivet blir imidlertid referert indirekte i Madsens kommentar og i en egen nyhetssak som faktisk gjør et poeng av å referere det offisielle serbiske synet på konflikten.

Bortsett fra intervjuet med folkerettsekspertene og protestene fra den serbiske klubben i Oslo, er det bare en liten notis om en varslet demonstrasjon i Murmansk mot norsk deltakelse i bombingen som uttrykker åpen opposisjon til norsk deltakelse i bombingen.

I det følgende vil jeg analysere vinkling og kildebruk i Dagsrevyen 19.-20.3.

Total lengde på sendingen var på 35 min.og 50 sek. Lengden på Kosovorelaterte innslag var på 8 min. og 16 sek. (Kosovoandelen utgjorde ca. 24% av stoffet).

Hovedsakene så slik ut:

1. "OSSE trekkjer observatørane sine ut av Kosovo – faren for militært åtak på serbarane aukar"
2. "Overgriparar blir slepte rett ut etter soninga –Dette bør vi drøfte, meiner støttesenter mot incest"
3. "Åsgard-utbygginga kan bli 15 milliardar dyrare enn planlagt, oljeministeren ber Statoil forklare seg"
4. "Og regjeringa ønskjer å satse meir på undervisning om næringsliv i skulen"

OSSE-uttrekningen er første hovedsak i denne sendingen. I studio sitter Ingolf Håkon Teigene. Sakens første innslag innannonseres:

Et innslag som viser OSSE-ambassadør William Walker sittende ved et bord sammen med sine nærmeste medarbeidere, mens de venter på annonseringen i Oslo, om at OSSE skal trekke seg ut. Han forteller dem kort hva som skal skje:

Så fortsetter reportasjen. På billedsiden ser vi først William Walker og hans aller nærmeste medarbeidere, deretter klippes det over til bilder av forskjellige OSSE-medarbeidere som pakker sammen sakene sine, men også kosovarer som skal bli igjen, og som bare sitter stille på kontorplassene sine uten å gjøre noe annet enn å vente. Reporter er Odd Karsten Tveit, og han forteller:

Så kommer et intervju med stabssjef Bjørn Nygård i OSSE:

Innslaget går direkte over i et intervju med OSSE-ambassadør William Walker, foranlediget av en kommentar fra Odd Karsten Tveit. De befinner seg begge i noe som ser ut som Walkers kontor:

Så kommer intervjuet med Walker:

Odd Karsten Tveit forteller videre for å knytte intervjuet sammen med kommende innslag hvor Walker forklarer situasjonen for en sal full av kosovoalbanske OSSE-medarbeidere som må bli igjen i Pristina:

Så kommer et innslag fra Walkers tale til kosovarene hvor han forklarer situasjonen:

Deretter går han av scenen og møter flere enkeltpersoner blant kosovarene og sier adjø til dem. Til disse bildene forteller Odd Karsten Tveit:

Avskjedsscenene fortsetter en kort stund. Deretter kommer en ny reportasje direkte i forlengelsen. Reporter Håkon Børde forteller over bildene:

Så kommer et intervju med Veton Surroi, kosovoalbanske forhandler. Kilden for intervjuopptaket er ikke oppgitt. Surrroi uttaler:

Så tar Håkon Børde over igjen. På billedsiden vises en rekke med sivile bevæpnede personer, antakelig UCK-soldater:

Så følger et innslag hvor Gani Koci, talsmann for UCK, uttaler det følgende (tatt fra norsk teksting). Kilden for intervjuet er ukjent. I tillegg til bildene av Gani Koci vises også spredte bilder av bygninger og hus som tilsynelatende er skadet av bomber/eksplosjoner:

Det vises bilder fra Skopje i Makedonia, av militære lastebiler som kjører på en motorvei. Midtveis klippes det til soldater som arbeider med å utbedre en bro. Håkon Børde forteller:

Underveis klippes det til en pressekonferanse holdt av SACEURs, general Wesley Clark. Clark sitter bak et bord og svarer på spørsmål fra media:

Deretter klippes det tilbake til en reportasje som, i følge billedteksten, viser bilder fra grensen mellom Kosovo og Makedonia. Her vises også flyktige bilder av det som ser ut som kosovoalbanske flyktninger som går gjennom en grensekontroll. Håkon Børdes kommentarer:

Deretter settes det tilbake i studio hvor Ingolf Håkon Teigene sitter med utenriksminister Knut Vollebæk. Teigene tar ordet og spør Vollebæk:

Deretter går sendingen over til andre nyheter.

Andel Kosovo-innslag: 1min. 44 sek. + 4min. 35sek. (ekstra Lørdagsrevyinnslag)

Total lengde på sending: 36min. 50sek. (uten sport), 44min. 5sek. (med sport + vær)

1. "Kraftig opptrapping av krigshandlingene i Kosovo etter at OSSE-observatørene nå er evakuert fra området."
2. "Regjeringen går bort fra løftet om full barnehagedekning i løpet av år 2000, hevder Thorbjørn Jagland."
3. "Seksuelle overgripere bør risikovurderes før de slipper ut av fengsel, mener eksperter ved Bergen landsfengsel"
4. "Hun legger dyr og mennesker for sine føtter. Den norske dyrlegen Trude er blitt superkjendis i Storbritannia"

Det annonseres kort innholdet i Lørdagsrevyen, før det settes over til de første nyhetene.

Ingolf Håkon Teigene er anker for denne delen av sendingen:

Så begynner en reportasje fra Kosovo. Reportasjen er illustrerende billedlagt. Den begynner med bilder av en traktor med tilhenger som kjører bortover en vei med mange mennesker oppå. Det vises også bilder av mennesker som går langs en vei og bilder av militære styrker. Et lite klipp viser også OSSE-biler som kjører langs en vei. Odd Karsten Tveit rapporterer:

Så kommer en uttalelse med en serbisk militæranalytiker, Miroslav Lazanski. Han sitter i et rom med fjernsynsskjermer i bakgrunnen. Han intervjues uten at spørsmålet er gjengitt, og uten at intervjuer er synlig i bildet:

Så går sendingen tilbake til studio og Ingolf Håkon Teigene, som annonserer den andre hovedsaken i sendingen, Jaglands familiepolitiske kritikk av regjeringen.

Dekningen blir fulgt opp i Lørdagsrevyen senere i sendingen. Totaltid Kosovo-innslag: 4 min. 35 sek.

I studio sitter lørdagsvert Lisbeth Skei:

Så settes det over til en reportasje med Odd Karsten Tveit. Han står i forgrunnen av bildet og i bakgrunnen pakkes en OSSE-bil med utstyr. Det er natt/tidlig morgen og mørkt. Når Tveit går over til voice-over midtveis i kommentaren, skifter bildene til et nærbilde av personer som pakker en OSSE-bil:

Et intervju med en OSSE-medarbeider, Jarle Ørsleie. Han står bak en bil og arbeider med pakking:

Odd Karsten Tveit kommer tilbake med voice-over. På billedsiden ser vi mange OSSE-arbeider som går til bilene, med kofferter og bagasje:

Et intervju med John Bakkelund, OSSE (eneste titulering). Han står ved en OSSE-bil mens han blir intervjuet, og i bakgrunnen ser vi andre biler og andre personer som er i ferd med å flytte:

Reporter Tveit er tilbake i voice-over. Det vises forskjellige klipp av OSSE-biler. Etter disse bildene vises bilder med folkelivet i Kosovo etter uttrekkingen:

En sivilist på et marked blir intervjuet av reporter Tveit:

Odd Karsten Tveit går så tilbake til voice-over. Det vises ytterligere bilder av flyktninger i traktorer og busser:

Det klippes til en albansk mann sittende i en bil sammen med familien. Han blir intervjuet:

Tveits voice-over fortsetter. Igjen er bilder av flyktende kosovoalbanere. Deretter bilder av FN-biler:

Odd Karsten Tveit intervjuer så UNHCRs representant i Pristina, Bo Hegenauer. De går langs en rekke med biler, deretter et intervju stående med FN-bilene i bakgrunnen:

Reportasjen slutter, og vi er tilbake i studio med anker, Lisbeth Skei som gjør følgende uttro:

Dagsrevyen bruker 1/4 av sendetiden denne dagen til Kosovo-konflikten. Vi får en fyldig begrunnelse av hovedaktørene i OSSE ved intervjuer i felten og kommentarer fra studio. Sentrale aktører som Knut Vollebæk og William Walker får begrunne beslutningen om å trekke seg ut uten, uten at de blir møtt med motforestillinger. Både aktørenes eget resonnement og kommentarer fra reporteren gjør OSSE ansvarsløse for det som skjer. Det er i ettertid blitt satt spørsmålstegn ved Walkers tette bånd til Pentagon. Nordmenn som har jobbet i OSSE har off the record sagt at det var åpenbart at OSSE-aktørene fra NATO-landene i like stor grad rapporterte til sin egen etteretning, som til OSSE-sentralt. Kort sagt er det grunn til å sette spørsmålstegn ved OSSEs uavhengighet i denne kritiske situasjonen. Spørsmålsformuleringene i intervjuet med Vollebæk antyder at reporteren er skeptisk til noen av hans svar. Denne skepsisen kommer imidlertid ikke åpent til uttrykk (mer om dette i sammenlikningen mellom Dagsrevyen og TV2). Grunnleggende sett kan vi slå fast at Dagsrevyen registrerer det som skjer med de sentrale aktørene som sannhetsvitner.

Total lengde på sending: 25 min. 2 sek. Antall minutter Kosovo-innslag: 3 min.

1. Tekst: "Utlendingar ut av Kosovo"/ Voice-over:"Internasjonale observatører blir evakuerte frå Kosovo – NATO gjer seg klar til angrep etter at forhandlingane braut saman"
2. Tekst: "Barnepornoliga sprengd"/ Voice-over: "Ein nordmann er tatt og fire andre er mistenkte for å vere med i ein internasjonal barnepornoliga"
3. Tekst: "Populært å vere homofil"/ Voice-over: "I enkelte ungdomsmiljø er det trendy å vere homofil – aldri før har homofile vore så åpne som nå"

Nils Gunnar Lie sitter i studio og annonserer inn første hovedsak (Hjørnetekst: "Observatører ut av Kosovo"/Bildemontasje av en mannlig albansk flyktning og en tanks):

Det settes over til et innslag med voice-over av Øystein Bogen. Han presenteres som reporter og gir i ordvalg antydning om at han er til stede i Pristina (selv om han ikke opptrer i reportasjene selv.):

Et telefonintervju med Bjørn Nygaard i Pristina blir klippet inn:

Det vises bilder av tanks med jugoslaviske flagg, og over bildene sier Øystein Bogen:

Et videoklipp fra en pressekonferanse med SACEUR, Wesley Clark klippes inn:

Enda et bilde av jugoslaviske tanks, deretter hvite varebiler, antakelig tilhørende enten OSSE eller FN og til slutt bilder fra en ukjent grenseovergang hvor det er noe trafikk, ledsager Bogens voice-over:

Det klippes til bilder av Bjørn Nygaard når telefonintervjuet igjen klippes inn:

Bilder av OSSE-ambassadør William Walker som forlater et lokale, deretter bilder fra NATO-hovedkvarteret i Kumonovo, Makedonia. Her vises leiren utenfra, deretter et rom inne i leiren med et par soldater i, og et skiltsignal på veggen filmes i nærbilde: Det viser alarmstatus "B" (tre trinn vises: "A", "B", og "C").

Det klippes over til en pressekonferanse i Utenriksdepartementet, hvor Knut Vollebæk har ordet:

Det klippes til et intervju med forsker Svein Mønnesland. Intervjuer er reporter Øyvind Brigg:

Sendingen går over til studio og Nils Gunnar Lie går så direkte videre til neste hovedsak: Barnepornoringen.

Andel Kosovo-innslag: 2 min 25 sek.

Total lengde på program: 4 min. 42 sek.

1. Tekst: "Serbisk storoffensiv"/ Voice-over: "Serbiske styrker ruster seg til kamp i Kosovo, OSSE-observatørene evakuert til Makedonia"
2. Tekst: "Sprenger spritliga"/ Voice-over: "Atten personer pågrepet etter storsmugling av sprit – politiet fortsetter jakten på hovedmennene"

I studio sitter Jan E. Lohne, og han annonserer første hovedsak:

Et bilde av en kvinnelig flyktning som går langs en vei, hun snakker til kamera:

(tekstet): "Nå er det ute med oss. De kom klokka seks. Vi måtte flykte uten klær og sko. Gud hjelpe oss. Vi har lidd og lider fortsatt."Bilder av flere flyktninger som går langs en vei. Noen av dem gråter. Deretter en mannlig flyktning som uttaler seg:(tekstet): "Det er store serbiske styrker. Jeg vet ikke hva som skjer."Intervjuer (tekstet): "Hvor er de serbiske styrkene?"(tekstet): "De er i Glogovc. De er rundt Glogovc-området." Anders Sæther kommer tilbake i voice-over. Bildene viser serbiske soldater:AS: "Førti tusen serbiske soldater driver albanerne på flukt, mens NATO forbereder et angrep mot serbiske mål."Bildene skifter til å vise OSSE-biler som krysser grensen mellom Kosovo og Makedonia. Elin Ludvigsen forteller i voice-over:EL: "Evakueringen av de ett tusen fire hundre OSSE-observatørene fra Kosovo skapte kø ved grensen til Makedonia i dag. Serberne hadde lovet OSSE at de ikke ville forsøke å hindre observatørene. Og evakueringen gikk uten problemer. Lederen for OSSE-observatørene i Kosovo, William Walker, var den siste som forlot den krigsherjete provinsen i formiddag. Observatørene er nå i Skopje i Makedonia. Og det var med tungt hjerte de reiste, forteller de norske observatørene."Det klippes over til et intervju med Atle Hundeide, OSSE-observatør:AH: "Nei, eg synes det er litt trasig å reise herifra, for det eg har likt meg godt her nede. Den jobben eg har hatt har eg likt godt, og eg har likt godt de lokale som eg er blitt kjent med og har hatt ganske mange lokale i arbeid, en tredve-førti støkke, og det er [utydelig uttale]."Det klippes videre til bilder av militære mannskap som øver rundt et helikopter. Et annet helikopter filmes i luften.EL: "En NATO-operasjon er nå sannsynlig. General Bull-Hansen mener vesten ikke lenger har noe valg."Reportasjen klipper over til et intervju med general Fredrik Bull-Hansen, sittende i et TV-kontrollrom, med fjernsynsskjermer som viser bilder fra Kosovo i bakgrunnen:FBH: "Skal vi europeere da akseptere, altså nok et folkemord i Europas midte, etter de to vi hadde før, og da er svaret for svært mange, det kan vi ikke akseptere uten videre."Tilbake i studio går Jan Lohne videre med de øvrige nyhetene.En sammenlinkning av TV2-nyheten og Dagsrevyen 19.3.Beslutningen om å trekke ut OSSE fra Kosovo er hovedsaken i både TV2 og Dagsrevyen denne kvelden. I begge kanalene er det NATO-versjonen og pro-NATO-kilder som preger framstillingen av begivenhetenes gang. Men til tross for dette fellestrekket velger de to kanalene nokså forskjellige vinklinger på dekningen. Dagsrevyens sending varte totalt i 35 min og 50 sek. Av dette er 8min og 16sek. benyttet til Kosovo-relaterte innslag.DagsrevyenDagsrevyen har flere medarbeidere involvert i innslaget: Følgende tre reportere/journalister er direkte involvert i innslagene: Ingolf Håkon Teigene, Odd Karsten Tveit, Håkon Børde.Dagsrevyen bruker også flere kilder enn TV2. Følgende seks intervjuobjekter og personer uttaler seg: William Walker, Bjørn Nygaard, Wesley Clark, Veton Surroi, Gani Koci, Knut Vollebæk. Alle disse kildene representerer den siden i konflikten som er tilhenger av en militær aksjon fra NATOs side. Vi har to OSSE-talsmenn fra NATO-land som ikke legger skjul på hvor deres lojalitet ligger, en NATO-general, en kosovoalbaner fra den albanske forhandlingsdelegasjonen, en UCK-talsmann, og en norsk utenriksminister og formann i OSSE som er tilhenger av en militær aksjon. TV2s sending varte i 25 min og 2 sek. Av dette var 3 min. benyttet til Kosovo-relaterte innslag. TV2 bruker en reporter mindre enn Dagsrevyen. De to reporterne/journalistene som er direkte involvert i innslagene: Nils Gunnar Lie og Øyvind Bogen.Antall intervjuobjekter/personer som uttaler seg, er også færre enn i Dagsrevyen. De fire intervjuobjektene er: Bjørn Nygård, Wesley Clark, Knut Vollebæk og Svein Mønnesland.Vi ser at det er tre av de samme personene som blir intervjuet i TV2 og Dagsrevyen. TV2 har i tillegg intervjuet forskeren Svein Mønnesland som kan regnes som en uavhengig ekspert, men også en klar talsmann for NATO intervensjon. Det er også noen forskjeller mellom NRK og TV2 i fortellerperspektiv og vinkling:I NRK legger man avgjørende vekt på tilstedeværelsen. Denne er også svært tydelig i innslagene. Odd Karsten Tveit er synlig til stede i Kosovo og rapporterer fra OSSE-hovedkvareteret i Pristina. Han legger i denne sammenhengen stor vekt mye på å skildre konsekvensene for albanerne, både den generelle befolkningen så vel som de albanerne som er ansatt ved OSSE. I tillegg baserer NRK seg på en mer "langsiktig" analyse av OSSEs uttrekning. Dette viser seg i at man ikke bare fokuserer på selve prosessen med å trekke ut de mange OSSE-folkene, men snarere på hvilke konsekvenser dette får i etterkant. Konsekvensen er, ifølge NRK, foruten faren for de allerede nevnte kosovoalbanske medarbeiderne og befolkningen, at NATO-angrepet nå er nært forestående. NRK har også et visst fokus på spørsmålet om OSSEs sikkerhet under uttrekkingen, men dette vies ikke på langt nær den samme oppmerksomhet som spørsmålet om ettervirkningene. For øvrig gir også Håkon Børde en opplysning i sitt innslag som kan tyde på at ryktene om serbernes eventuelle hindringer for OSSE-uttrekkingen, ikke er riktige. Dette aspektet blir ytterligere utdypet i et studiointervju med utenriksminister og OSSE-leder Knut Vollebæk. I dette forholdsvis utfyllende intervjuet blir Vollebæk blant annet spurt om uttrekkingen er "koordinert" med NATO. Dette benektes, men i intervjuets form og pågåenhet er det tydelig at intervjuer møter OSSE-lederen/utenriksministeren med en bevissthet om at dette meget vel kan være tilfelle, og at man (OSSE) muligens vil prøve å skjule dette (jfr. Spørsmålsformulering: "…hvis du skal være så ærlig som du synes du kan…"). I spørsmålet om samrøre mellom OSSE og NATO velger også intervjuer å avbryte Vollebæk midt i et resonnement. Selv om intervjuet ikke munner ut i ny og overraskende innsikt, bærer det preg av en, riktignok forsiktig formulert, skepsis til om Vollebæk (som aktør) kommer med den fulle og hele sannheten. I TV2-nyhetene vektlegges en annen vinkling på OSSE-uttrekkingen. Her har man valgt en linje hvor den umiddelbare fare for OSSE-personellet fremheves. Det snakkes om at uttrekkingen er en "dramatisk kunngjering" og at flyttingen av OSSE-hovedkvarteret er en "dramatisk operasjon". Videre intervjues forskjellige aktører først og fremst med henblikk på å belyse den konkrete serbiske trusselen overfor OSSE. Dette gjelder også de korte klipp som vises av Knut Vollebæks pressekonferanse så vel som general Wesley Clarks pressekonferanse. Spørsmålet om NATOs rolle vis-a-vis OSSEs uttrekking belyses ikke i det hele tatt.Det fokuseres heller ikke på albanernes situasjon, verken befolkningen eller de kosovoalbanske ansatte i OSSE, som blir igjen etter flyttingen av hovedkvarteret. Dette understrekes ved at NRK har intervjuet to kosovoalbanske representanter, men TV2 har ikke intervjuet noen. Innslaget i TV2 avsluttes med et intervju med Svein Mønnesland. Her kommer man inn på en eventuell NATO-aksjon, men ikke i særlig dybde. Det kommer fram at Mønnesland mener at en NATO-aksjon kanskje er det Milosevic selv ønsker, et argument som bygges opp med en karakteristikk av den serbiske presidenten som "først og fremst opptatt av sin egen maktposisjon." På spørsmål om han mener at uttrekkingen av OSSE var nødvendig, svarer Mønnesland at det var "på høy tid", og han sammenlikner situasjonen med gisseltakingen av FN-personell i 1995.

En sammenligning av TV-2-nyhetene og Dagsrevyen 20.3.I begge kanalene fokuseres det denne dagen på konsekvensene av OSSEs tilbaketrekning. Begge kanalene kommenterer kort spørsmålet om hindring av OSSE-observatørenes evakuering, men dette gjøres ikke til et stort poeng hverken i NRK eller TV2.Dagsrevyen (Lørdagsrevyen) Sendingen varte i totalt 44 min. og 5 sek. (med sport + vær). Av dette er 6 min og 19 sek. om Kosovo-relaterte hendelser. Dagsrevyen hadde denne dagen en reporter involvert (Odd Karsten Tveit).Tar vi med ankerpersoner, (selv om disse ikke gjør annet enn å introdusere og kommentere), så blir det tre totalt: Ingolf Håkon Teigene og Lisbeth Skei i tillegg til Tveit.Også denne dagen brukte Dagsrevyen flere intervjuobjekter enn TV2: Følgende seks ble intervjuet: Miroslav Lazanski, Jarle Ørsleie, John Bakkelund , "sivilist", "Albansk mann" og Bo Hegenauer. Denne gangen var det en serbisk militæranalytikker, to norske OSSE-medarbeidere, to kosovoalbanske sivilister og en talsmann for UNCHR.TV2Sending varte i 4 min. og 42 sek. Av dette er 2 min. og 25 sek. viet Kosovo-relaterte innslag.TV2 hadde denne dagen to reportere involvert i innslaget: Anders Sæther, og Elin Ludvigsen i felten. Dersom vi tar med ankerpersonen, selv om denne ikke gjør annet enn å introdusere og kommentere, så blir det tre inklusive Jan E. Lohne.Antall intervjuobjekter/personer som uttaler seg er fire: mannlig flyktning, kvinnelig flyktning, Atle Hundeide og Fredrik Bull-Hansen.To av disse er sivile kosovoalbanere, en norsk OSSE-talsmann og en norsk militærekspert.NRKI NRK har man delt nyhetssendingen i to, ettersom det er lørdag (vanlige nyheter + magasin). Den fyldigste reportasjen om situasjonen kommer i lørdagsmagasindelen. Til gjengjeld er nyhetsdelen vinklet mot den mest aktuelle utviklingen: de flyktende albanerne er hovedsaken i nyhetene. NRK tallfester de flyktende albanerne til 18 000, og det er ifølge NRK flyktninger fra "den sentrale Drenica-regionen". NRK rapporterer også at det har vært "harde kamper" i andre deler av Kosovo, uten å være mer spesifikk. Odd Karsten Tveit tidfester den serbiske offensiven til halv ni på morgenen, selv om dette ifølge ham kun gjaldt "noen landsbyer". Det gis ingen tallmessig antydning av de serbiske styrkenes størrelse. Tveit går allerede på dette tidspunktet ut og varsler de katastrofale konsekvensene som kan komme: "Hvis offensiven fortsetter er det fare for en omfattende humanitær katastrofe…." Tveit siterer en kilde betegnet som "amerikanerne sier" når han forteller at rundt 300 militære mål er peilet ut til bombing, og han påpeker at det kan se ut som om trusselen om å bombe er kommet nærmere en realisering, på bakgrunn av hendelsene. Dagsrevyen har den eneste serbiske kilden i disse to dagene i de to kanalene, men heller ikke han presenterer det Beograd-versjonen av selve konflikten. Det er en militæranalytiker som forteller kort hva han ser som konsekvensene av en eventuell militær konflikt mellom NATO og Jugoslavia.TV2TV2 presenterer denne kvelden en sending preget av den tiltakende flyktningekatastrofen. Sendingen inneholder blant annet to intervjuer med anonyme flyktninger. I sendingen presenteres ytterligere en OSSE-mann, og til slutt General Bull-Hansen. Sendingens innslag gjengir betydelig mindre bakgrunnsinformasjon om situasjonen, enn det som er tilfelle i NRK Dagsrevyens sending. TV2 benytter seg av flere antydninger om antallet kosovoalbanere som er tvunget på flukt. På den ene side sier ankermann, Jan E. Lohne, at man snakker om "flere titusener". Reporter Anders Sæther velger derimot å si at det er snakk om "nye tusener". På samme tid tallfestes serbernes styrker til 40 000. Ifølge Anders Sæther er samtlige involvert i fordrivning av kosovoalbanerne: "Førti tusen serbiske soldater driver albanerne på flukt…". Til slutt i sendingen intervjues Fredrik Bull-Hansen, som uttaler seg om den første anklagen om folkemord: "Skal vi europeere da akseptere, altså nok et folkemord i Europas midte…". Gjennom en slik formulering går han over fra å vurdere det som faktisk har skjedd, til å antyde det han selv mener er en riktig handlemåte.Oppsummering av den norske nyhetsdiskursen om tilbaketrekningen av OSSEGjennomgangen av nyhetsdekningen i de første utvalgte tidspunkter i perioden viser at begge de to utvalgte avisene, Dagbladet og Aftenposten, og de to fjernsynskanalene TV2 og Dagsrevyen hadde et perspektiv på dekningen som verken gjennom vinkling, språk eller kildebruk hadde et innhold som skilte seg vesentlig fra NATOs eget perspektiv. Serbiske stemmer kommer i liten grad til uttrykk, og Aftenposten er det eneste nyhetsorganet som refererer Beograd-versjonen av konflikten. Det blir heller ikke referert til kritiske røster fra Norge eller andre NATO-land som har alternative tolkninger til begivenhetenes gang.Tidspunkt 2. Trusler om NATO-bombing og start på bombingen 24.-25.3.Clintons taler i en norsk kontekstPresident Clinton holdt tre taler rundt bombestart som ble referert i mediene. Den første var "Remarks by the president DNC dinner 23.3.", Den andre var en erklæring om ettermiddagen 24.3. umiddelbart etter bombestart kl. 14.15 ("Statement by the President on Kosovo, The Briefing room" og den viktigste var fjernsynstalen til det amerikanske folk kl. 20.00 lokal tid den 24.3. (Statement by the President to the Nation, The Oval Office"). Jeg vil bruke dekningen av disse talene som et analyseobjekt for å se i hvilken grad den amerikanske retorikken ble gjengitt med kritisk forbehold eller satt inn i en bestemt kontekst. Sett fra et amerikansk perspektiv skulle talene begrunne nødvendigheten av bombing og danne et ideologisk bakteppe for den militære aksjonen som var under oppbygging. Den viktigste fjernsynstalen fra det ovale rom hadde tre hovedelementer; Etableringen av en forbindelse mellom bildet av Hitlers rolle under 2. verdenskrig og Slobodan Milosevic i den pågående konflikten. Dette var en klar parallell til propagandastrategien under Golfkrigen, der en tilsvarende forbindelse ble trukket mellom president Saddam Hussein i Irak og Hitler. En komparativ studie av Golfkrigsdekningen i flere land viser at norske medier i større grad enn svenske, gjenga denne retorikken (Nohrstedt og Ottosen 2000). Det andre hovedelementet i Clintons retorikk var å demonisere Milosevic - ikke bare som en kriminell på linje med Hitler, men som en leder som hadde avvist alle fredsforslag (se innledningen) For det tredje ville han klargjøre at en løsning på Balkan-konflikten også var i overenstemmelse med USAs strategiske interesser (Nohrstedt, Kaitatzi-Whitlock, Ottosen & Riegert 2000). Basert på tidligere forskning hadde jeg en hypotese for denne gjennomgangen at de norske mediene ville fokusere mest på de to første elementene i Clintons retorikk (Ottosen 1993, Nohrstedt & Ottosen 2000). Norske medier dveler i slike situasjoner i liten grad ved amerikanske egeninteresser i regionen. De sterke pro-NATO stemningene i Norge bygger på en forutsetning av at USA primært støtter oss gjennom NATO på grunn av solidariteten i alliansen. Nå la ikke Clinton i sin tale til nasjonen den 24.3. skjul på USAs egeninteresser i Europa, selv om hans erklærte hovedmålsetting med den militære operasjonen var å stoppe den etniske rensingen i Kosovo. Under talen benyttet Clinton sjansen til å holde en leksjon i geografi til sine landsmenn: "Ending this tragedy is a moral imperative. It is also important to America's national interest. Take a look at this map. Kosovo is a small place, but it sits on a major fault line between Europe, Asia and the Middle East, at the meeting place of Islam and both the Western and Orthodox branches of Christianity. To the south are our allies, Greece and Turkey, to the north, our new democratic allies in Central Europe (…)." Men en amerikansk president vet at hensynet til amerikanske liv teller mest for mange amerikanere: "Do our interests in Kosovo justify the dangers to our Armed Forces? I've thought long and hard about that question" (Statement by the president on Kosovo March 24, 1999). Spørsmålet om amerikanske interesser blir altså sett i sammenheng med nødvendigheten av å bekjempe Milosevic. Hvordan ble så dette framstilt i norske nyheter?Dagbladet og krigsstartenTo dager før krigen brøt ut, hadde Dagbladet (22.3.) et oppslag med tittelen: "Håper på Gud og NATO". I ingressen møter vi flyktningens forventninger: "Med bylter på ryggen, og små barn i armene, vender tusenvis av albanere på flukt (med) blikket mot himmelen. To ting kan hjelpe dem, og begge kommer fra oven. Enten som en åpenbaring, eller som Nato-bomber." Et fotografi viser flyktninger, unge og eldre kvinner og små barn, som går langs en vei. De ser utslitte ut. En gruppe flyktninger i forgrunnen, en gruppe i bakgrunnen, ute av fotografiets fokus. Slike bilder av flyktninger preget mediebildet disse dagene og minte oss på den menneskelige. Deres forventninger til "Gud og NATO" er egnet til å mobilisere til handling.På krigens første dag (24.3.) hadde Dagbladet åtte siders dekning. I en stikktittel på forsiden heter det: "NATO TIL KRIG MOT MILOSEVIC". Denne personifiseringen av konflikten uttrykte et fiendebilde av Milosevic som skulle prege innholdet i mange medier. Milosevic representerte de onde kreftene snarere enn staten Jugoslavia. Fra tidligere studier vet vi at denne formen for personfokus passer godt inn i tabloidformatets dramaturgi. Dikotomien mellom det gode og onde kommer klarere til uttrykk dersom konflikten framstilles som en konflikt mellom personer snarere enn to stater. Lignende dikotomisering så vi også under Golfkrigen da Saddam Hussein representerte fiendebildet som "den onde" (Ottosen 1993).

Clintons fjernsynstale til nasjonen ble introdusert til Dagbladets ledere i en enspalter med overskriften "-USA må lede angrepet". Talen blir introdusert av Dagbladets USA-korrespondent, Anne Thurmann-Nielsen. Ifølge journalisten var hensikten med talen "å snu den negative stemningen som har preget Kongressen den siste uka". Journalisten viste til "Redselen (i det amerikanske folket) for å bli involvert i et fremmed lands krig " var bakgrunnen for møtet som ifølge journalisten ikke var forgjeves: "President Clinton klarte å snu stemningen, og har nå full støtte for å lede et NATO-angrep". Deretter går journalisten over til å presentere talen: "Clinton sto fram på tv og holdt den reneste historieleksjonen. - Vi må løfte blikket og se oss som en del av det globale samfunn. Vi må dele byrder og ansvar, sa han". Omtalen av talen slutter med med et sitat: "-Når Milosevic ikke har noen vilje til fred, må vi begrense hans vilje til krig, sa Clinton".Artikkelen er illustrert med et bilde av en målbevisst Clinton som knytter neven med billedteksten: "Vil lede angrepet". Denne framstillingen støttet opp under Clintons egen retorikk som en sterk og handlekraftig leder i "den gode saks tjeneste".Norsk vinkelHovedoppslaget på forsiden i Dagbladet denne dagen har en klar "norsk vinkel": "Fortvilet Vollebæk i natt: -NORSKE LIV KAN GÅ TAPT" med undertittel "Norske piloter klare til angrep". Forsideingressen er en introduksjon til et sitat av utenriksminister Vollebæk (med et fargebilde av ham som illustrasjon): "Nato går til krig mot Slobodan Milosevic etter at fredsmekler Richard Holbrooke ikke lyktes. For tre uker siden avviste en hånlig Milosevic også Vollebæks fredsframstøt. –Situasjonen er dypt tragisk, sa Vollebæk til Dagbladet i natt.". Tilfeldigheten (?) ville at statsministeren denne dagen har en kommentar i forbindelse med NATOs 50-års jubileum, med tittelen: "NATOs nye oppgaver". I ingressen får vi en pathos-fylt hylles til NATOs historie: "NATO har nå i 50 år vært den viktigste garantist for vår sikkerhet og frihet. Alliansen har samtidig bidratt til å styrke verdier som fred, demokrati og menneskerettigheter, og derved brutt ned murer og motsetninger, i hele det euro-atlantiske området." Artikkelen er ledsaget av et illustrasjonsfoto med en norsk soldat som smiler til kamera i vinterkamuflasjeuniform. Det viktigste nyhetsoppslaget følger opp forsidehenvisningen med tittelen: "Vollebæks tyngste døgn: -Norske liv kan gå tapt". Ingressen lyder slik: "-Jeg kan dessverre ikke utelukke at norske menneskeliv går tapt, sier utenriksminister Knut Vollebæk". Et fotografi understreker dramatikken og viser Knut Vollebæk som blir intervjuet av en journalist, med UDs pressetalsmann Ingvard Havnen ved siden av. Bildet er tatt om natten. Artikkelen er i all hovedsak basert på Vollebæks møte med journalister om natten. De eneste kildene er Vollebæk selv og det norske Utenriksdepartemenet som uttaler seg om nordmenn i området. Vollebæk begrunner sitt syn på hvorfor det nå må bli krig :"Det er første gang NATO går til angrep. Og det alvorligste, er at vi har prøvd en masse diplomatiske og politiske forsøk. Vi har en situasjon hvor nesten hele verdenssamfunnet prøver å få dette til. Og så stopper det hele og vi må ty til militær aksjon" . Vollebæk er også den eneste fortolkeren av folkeretten i denne kritiske situasjonen: "- Vi kan ikke forsvare å bare la sivilbefolkningen i Kosovo lide. Også FN karakteriserte situasjonen som en trussel mot fred og stabilitet i området. Dette er et FN-språk som åpner for bruk av væpnet makt. Så selv om NATO ikke har det ønskelige FN-mandat for aksjonen, har vi legitimitet ifølge internasjonal folkerett, påpeker Vollebæk". Dagbladet har ikke intervjuer med andre som måtte ha greie på folkeretten. Dette framstår derfor som en enkildesak der Vollebæk er både aktør og fortolker av virkeligheten. Når Dagbladet formulerer seg med føringsord som "Han understreker at det var umulig å bare passivt skulle se på en hel folkegruppe ødelegges", får han også framstå som en slags læremester overfor nasjonen. Rett under dette intervjuet er det henvisning til kongehuset med tittelen: "Kong Harald følger med". Et lite bilde viser kongen oppstilt i hærens uniform. Dette kan skape assosiasjoner til den andre verdenskrig da også kongehuset gikk i uniform og ledet nasjonen. I ingressen heter det at: "Kong Harald fulgte i går kveld med på den dramatiske utviklingen i Jugoslavia."Etter at Vollebæk har beroliget oss med at det folkerettslige er i orden og kongen "passer på", har Dagbladet den neste overskriften klar: "Ordre: Bomb!" Ingressen starter slik: "Like før midnatt i går, ga NATO grønt lys for flyangrep på serbiske militære mål i Serbia og Kosovo. Nå er det bare president Slobodan Milosevic som kan hindre at NATO går til krig mot landet hans." Et ansiktsfotografi av president Slobodan Milosevic etterlater liten tvil om hvem som er "blinken". I billedteksten plasseres ansvaret for at det snart smeller: "Ga seg ikke: President Slobodan Milosevic".Hvem er det så ifølge Dagbladet som har mest grunn til bekymring i den nåværende situasjonen? "Tøft press for flyger-konene" er tittelen på neste oppslag, og i ingressen får vi vite at: "Presset er stort på familiene til de norske jagerflygerne som er med på det ventede NATO-angrepet i Serbia.". Et fotografi viser en jagerflyger i flydrakt sittende ved et bord, antakelig under intervjuet. I artikkelen blir det beskrevet tiltak som skal lette situasjonen for flyvernes familie. Vi får vite at preste- og psykologitjeneste er tilgjengelig og flygerkonene "får tilbud om barnepass, og de kan spise gratis middag på hovedflystasjonen". Men også de som kan vente seg bombelastene presenteres under tittelen "Venter på bombene". Her møter vi gjennom Dagbladets korrespondent i Beograd byens befolkning i bomberommene under Beograd. I billedteksten til et bilde av folk i bomberommene får vi vite at "Innbyggerne i Beograd forsøker å bygge bomberom i full fart i sine kjellere. Nå er det bare president Slobodan Milosevic som kan hindre at de får bruk for dem" . I selve artikkelen møter vi vanlige mennesker som uttrykker sin bekymring, men vi får også nå en referanse til Beograds versjon av det som skjer gjennom jugoslaviske statsminister Mimir Bulatovic, som uttaler: "-Jugoslavia trues med krig av NATO. Dette er brudd på alle internasjonale normer, en aggresiv handling mot et suverent land, tordner Bulatovic". En av de som uttaler seg til Dagbladet er også tobarnsfaren Drasko Ognenovic, veteran fra borgerkrigen i Bosnia der han kjempet under den bosnisk-serbiske generalen Radko Mladic: "-Jeg har opplevd for mye på slagmarka til å være redd. Dessuten velger jeg å tro at NATO-generalene vil unngå å ramme sivile. De kan jobben sin".Neste oppslag har tittelen: "Panikk i Pristina". Undertittelen: "Serbere og albanere er livredde hverandre" henspeiler på situasjonen i Kosovo: " -Vi er livredde for at dette kan bli de lange knivers natt her i Pristina. Selv om NATO nå starter bombeaksjoner, frykter vi massakre. Panikken er brutt ut i byen." Sivilbefolkningen i Kosovo uttaler seg om den siste utviklingen. En ung, engelsktalende tolk forteller om uroligheter og attentater mot både serbere og albanere. Nedtellingen til NATOs bombing har ifølge denne tolken utløst to typer reaksjoner: "-Vi er lettet. Samtidig er vi redde for hevnaksjoner, at provokatører blant serbere skal gå amok og hevne seg på oss". I en annen rapport fra grenseposten "Djeneral Jankovic" i Makedonia meldes det at kosovoalbanerne sendes tilbake. Tittelen er: "Sendes hjem til brente hus". I ingressen heter det at "Fortvilte flyktninger fra Kosovo ble i går sendt tilbake da de kom til den makedonske grensa. Fullstendig uventet besluttet myndighetene i Makedonia i går å stenge grensa for alle med jugoslavisk pass." Et fotografi tatt fra innsiden av porten på en politistasjon i Skopje, viser en stor mengde mennesker som står i kø. Foran i bildet står en politimann som holder folkemengden ute. Med henvisning til FN meldes det at "460 000 kosovoalbanere har flyktet fra sine hjem". Det påfølgende oppslaget er en grafikk med illustrasjoner om styrkeforhold og oppbygging av kampenheter under tittelen: "Rakett-angrep starter krigen" og undertittel: "Regner med sivile ofre". I teksten blir dette utdypet ved å forklare at det bor mange sivile tett opp mot de militære mål. I ingressen introduseres NATOs viktigste krigsmål: "Det serbiske luftvernet og flystyrken vil være det første målet for en NATO-aksjon, som vil starte med avfyring av krysserraketter fra skip i Adriaterhavet, sier militæreksperter."Grafiske fremstillinger viser flytoktenes antatte ruter over Kosovo, med detaljerte oversikter over militært materiell og våpensystemer og deres funksjon. Eksempel: Diagram over oppbygning av Tomahawk-krysserraketten. Det andre er et fotografi som viser et spansk jagerfly som tar av fra flybasen i Aviano, Italia. På denne krigsarenaen plasseres så de norske flyverne under tittelen: "Norske fly med fra starten". I ingressen får vi høre at: "De norske F-16 flyene blir satt inn i noen av de første angrepsbølgene mot serbiske mål. Dagbladet får bekreftet fra norske militære kilder at de norske flyene raskt skal delta i flyangrepene mot serbiske mål." I en kommentarartikkel av Dagbladets utenriksmedarbeider Halvard Helle med tittelen: "Krig i Europa" blir bakgrunnen for konflikten beskrevet: "NATOs generalsekretær Javier Solana har beordret luftangrep mot Jugoslavia. President Slobodan Milosevics krig mot egen befolkning er i natt blitt en styrkeprøve mot verdens mektigste militærmakt.". Kommentaren er en kritisk gjennomgang av NATOs strategi som ikke stiller spørsmålstegn ved legitimiteten til krigføringen. Derimot lurer Helle på om bombing er nok: " (er) luftangrep i seg selv nok til å nå målet om å avverge en humanitær katastrofe?". Helle mener at "Svarene avhenger av om Milosevic lar seg tvinge til å undertegne Rambouillet-avtalen - en fredsplan som i virkeligheten vil sette Kosovo under vergemål av NATO i lang tid framover. Milosevic berserkergang i Kosovo i dagene etter at OSSE trakk seg ut, kan tyde på det motsatte". Denne kommentaren representerer en kritisk versjon av NATO-perspektivet. Kommentaren er illustrert med et fotografi av Javier Solana og Richard Holbrooke foran et NATO-flagg, (antakelig på en pressekonferanse). Så følger en presentasjon av Tony Blairs perspektiv på utviklingen:"-Vi er klare for til (sic) å sende våre styrker i kamp i Kosovo". Her presiseres det fra Blairs side at "-En militær aksjon ser ut til å være eneste måten å forhindre at tusener av menn, kvinner og barn blir drept, utsatt for etnisk rensing, eller terrorisert av en brutal diktator (…)" Etter at NATO-perspektivet på denne måten er ettertrykkelig lansert, balanseres det med at: "Russland og Kina raser". Ingressen starter med å slå fast at " Russland raser etter at NATO har fått klarsignal til å angripe Milosevics styrker. Statsminister Jevgenij Primakov avlyste i går et besøk til USA. Avlysningen er et stort tilbakeskritt i forholdet mellom Russland og USA.". Kinas FN-ambassadør blir sitert der han sier at: "(…) et militært angrep på Jugoslavia vil være i strid med internasjonal rett". Kilden her er det kinesiske nyhetsbyrået Xinhuan og er en av de få ikke- vestlige kilder i Dagbladets dekning. Artikkelen er illustrert med et fotografi av utenriksminister Jevgenij Primakov, avbildet i en positur som signaliserer oppgitthet. I en radio- og fjernsynskommentar skrevet av Andreas Wiese under tittelen: "Det er krig" får vi en kort kritikk av ekstrasendingene på NRK og TV2 natt til onsdag 24.3.. I spalten kommentere hva som etter hans mening kan ventes av TV-dekningen i tiden som følger. Kommentaren er derfor mer en forbrukerveiledning enn en anmeldelse av tv-sendingene: "Er Norge i dag virkelig i krig med Jugoslavia? Da NATOs generalsekretær Solana i går kveld gikk ut og meddelte at han hadde gitt ordre om flyangrep mot rest-Jugoslavia, var det nærmest utenkelige et faktum. Norske soldater skal ut i en angrepskrig på Balkan", skriver Andreas Wiese uten å trekke inn noen mediekritiske perspektiver.Dagbladet 25.3. 1999

Denne dagen hadde Dagbladet et originalt oppslag med et stort fotografi av Milosevic som tenner en sigar. Bildet en stor fellesillustrasjon som dekker både forsiden og baksiden, og er trykket midt mellom alle overskriftene. Stikktittelen er: "Sjokk-angrepet mot Milosevic: -Barn drept i bomberegnet". I en egen kjeller på forsiden er det en boks med tittelen: "JELTSIN RASER truer med hevn". Et nærbilde av Jeltsins ansikt understreker hans raseri. En annen stikktittel på forsiden med henvisning til siste side slår fast at "Derfor er Norge i krig". Hvis avisen brettes ut, utgjør baksiden også venstre side på et oppslag "MILOSEVIC: -avviser NATO-styrke i Kosovo –avviser at Serbia begår overgrep – nekter økt selvstyre for Kosovo – nekter å skrive under fredsavtalen". Hovedtittelen på denne delen av oppslaget er : "Derfor ble det krig". Ingressen peker på det historiske som nå er i ferd med å skje: "(Da) generalsekretær Javier Solana for første gang i historien beordret Nato til å angripe et selvstendig land var det etter en rekke brutte løfter fra den jugoslaviske presidenten Slobodan Milosevic. Les om hvorfor det nå er krig i Europa." Den siste henvisningen på forsiden viser til statsministeren: "Bondevik i natt: "Jeg går til sengs og kjenner et stort ansvar". Henvisningen er ledsaget av et bilde av Bondeviks profil som virker alvorsstemt og litt trist. Hele denne forsiden bygger opp under NATOs resonnemnet for å starte bombingen.Fiendebildet av MilosevicMorten Strand slår i en kommentar fast at Milosevic: "Er dømt til å tape" Hans perspektiv anslås slik: "Slobodan Milosevic er dømt til å tape konfrontasjonen med Nato. Problemet er at tapet kan skape en ukontrollert brann i hele det sørøstlige Europa. Derfor har Nato i det lengste ventet med å bombe." Den historiske beskrivelsen som ligger i kommentaren skiller seg ikke fra NATOs offisielle analyse: "Det er det endelige oppgjøret med Slobodan Milosevic vi står overfor nå. Oppgjøret er endelig fordi ved alle tidligere korsveier har den serbiske lederen hatt en utvei. Nå er alle veier stengt, det er selve Serbia som skal bombes og det er hans – Slobodan Milosevics – politikk som gjør at det hellige fedreland er i ytterste fare. Verstingen er trengt opp i et hjørne. Det er da verstinger er verst." Kommentaren er illustrert med en tegning av Finn Graff, som fremstiller den forestående konflikt som en kjøttkvern hvor mennesker som gjør soldathilsen klatrer opp en stige og kaster seg ned i kvernen. Ut av kvernen renner det blod. Både tekst og tegning befester fiendebildet av Milosevic. Dette følges opp på en av nyhetssidene lenger bak med en bakgrunnsartikkel av Morten Strand med tittelen "Derfor bomber Nato". Flere stikktitler følger opp: "Kosovoalbanerne har gjennom mange år blitt utsatt for overgrep fra serberne.", "Vesten kunne ikke enda en gang tåle at Slobodan Milosevics løfter ble brutt.". Undertitlene fungerer som del av en punktvis argumentasjon som utgjør artikkelens helhet. I ingressen heter det: "Når Natos fly og raketter dropper sin dødelige last over Kosovo og Serbia, er det etter en lang konflikt og en endeløs rekke av brutte løfter fra den jugoslaviske presidenten Slobodan Milosevics side." Artikkelen foretar en kort historisk oppsummering om forløpet til bombingen. Framstillingen av UCKs rolle har en positiv undertone: "Lenge var pasifisten Ibrahim Rugova kosovoalbanernes leder. Men for ett år siden dukket geriljaen UCK fram fra fjellene. Med våpen i hånd ville de gripe makten som årtier med idealistisk pasifisme aldri hadde gitt dem. Konflikten i Kosovo, som tidligere bare hadde hatt én væpnet part, fikk to hærer". Her er det ingen problematisering av hvordan UCK plutselig kunne komme ned fra fjellene. Hvem hadde skaffet våpnene? Hvilken rolle spilte NATO for framveksten av geriljaen? Hvilken folkerettslig status hadde denne "hæren"? Nå blir UCK i neste avsnitt indirekte gitt ansvaret for at gisler de tok døde, men det er likevel ikke tvil om hvor sympatien ligger: "I fjor sommer kontrollert UCK store deler av Kosovo, men tidlig på høsten satte serbiske politistyrker i gang en offensiv der man knuste UCK militært og gjenerobret strategiske veier. I hele fjor var det mange trefninger, og kort mellom serbernes massakre av sivile. I hele fjoråret tok UCK gisler. Mange gisler ble senere funnet døde". Etter at det i artikkelen blir opplyst at Norge i januar 1999 overtok formannskapet i OSSE og Norge og Knut Vollebæk ble "en av de helt sentrale aktørene på den diplomatiske scenen på Balkan. Men volden fortsatte. UCK gjenerobret mye av landet de tapte i sommer, og den serbiske volden fortsatte omtrent som før."Når beskrivelsen nærmer seg bombingen heter det: "18. mars sier de albanske forhandlerne ja til avtalen Nato, OSSE og kontaktgruppen vil ha, men serberne nekter å skrive under. Det er et politisk klarsignal til bombing". Det går ikke fram hvem som ga eller mottok dette signalet, men det er ikke tvil om hvem som får ansvaret for bombingen: "De følgende dagene er det klart at Natos trussel om bombing er reell. Flere forhandlere reiser til Beograd. Men ingen får innrømmelser fra Slobodan Milosevic. Den 22.3. gir også Richard Holbrooke opp, selv om han understreker at de diplomatiske kanalene fortsatt vil være åpne hvis Milosevic vil snakke.23.3. rett før midnatt, gir Natos generalsekretær Javier Solana ordre om angrep".Hele rammen rundt denne artikkelen er på sett og vis en syntese av NATO-versjonen av konflikten samtidig som den bygger opp under fiendebildet av Milosevic. Dette understrekes med et stort bilde av Milosevic, som er fellesillustrasjon med en annen artikkel på side 15 (se nedenfor). Fotografiets funksjon som fiendebilde understrekes ved at det under bildet står en pil opp mot fotografiet med teksten: "En hatet mann". I billedteksten står det: "UFORSONLIG: Den jugoslaviske presidenten Slobodan Milosevic er blitt karakterisert som den verste massemorder i Europa siden Stalin og Hitler". En serie bestående av tre mindre bilder ved siden av oppslaget viser tre forhandlingssituasjoner hvor en har mislyktes i å komme til løsning. Billedtekstene er en interessant syntese av en historieskriving der det ikke er tvil om hvem som er helter og skurker. Ett bilde med Richard Holbrooke og Milosevic har billedteksten: "Mislykket: Den amerikanske sjefforhandleren Richard Holbrooke er kjent som en tøff mann. Men i Slobodan Milosevic har han funnet sin likemann". Bildet under av daværende Russlands utenriksminister Jevgenij Primakov og billedteksten er "MISLYKKET: Milosevic i møte med den daværende russiske utenriksminister Jevgenij Primakov. Som statsminister har Primakov mislyktes med å komme fram til en fredelig løsning". Det siste bildet er av OSSE-formann og utenriksminister Knut Vollebæk i samtale med Milosevic med billedteksten: "MISLYKKET: Utenriksminister Knut Vollebæk har på vegne av OSSE flere ganger forsøkt å overtale Milosevic til å godta det internasjonale samfunnets krav. Uten hell".Den grafiske pilen med tittelen "En hatet mann" som peker mot et stort fotografi av Slobodan Milosevic er samtidig tittel på den neste saken med ingressen: "Den dagen onkelen tok sin tjenestepistol og skjøt seg, var Slobodan Milosevic sju år. Før han rundet 22, hadde også faren tatt sitt liv. Mora hengte seg da han var 33. Nå er "Slobo" blitt 57, med ansvaret for over 200 000 menneskers død. Det vil bli flere." Her går nyhetsteksten nesten over i agitasjon samtidig som det er en kort historisk oppsummering av krigene mot Bosnia og Kroatia. Artikkelen munner ut i en karakteristikk av serbere generelt: "De fleste serbere føler seg innesperret av fiender. Denne klaustrofobiske følelsen er det "Slobo" spiller på. Han skaper krisestemning - for så å framstå som redningsmann. Ringen er sluttet med Milosevics tredje krig."Ved siden av dette oppslaget er det en bestilt militær ekspertuttalelse under tittelen "Jugoslavias militære motreaksjon på Natos luftangrep"Kommentarartikkelen er skrevet av to militære befal, henholdsvis Oberstløytnant Johan Haarberg og Oberstløytnant Helge T. Markussen. Artikkelen gir en detaljert vurdering av Jugoslavias militære kapasitet. Beskrivelsen av våpentyper og -systemer er detaljert. Tre punkter er sentrale: "Jugoslavias luftmilitære kapasiteter", "Jugoslavias muligheter for å møte et Nato-luftangrep" og "Motreaksjon med bruk av biologiske eller kjemiske våpen?". Artikkelen er i stor grad skrevet med et militært vokabular, hvor formuleringer som for eksempel "å nøytralisere den jugoslaviske motstanden" forekommer.Norge i krig?I det første ordinære nyhetssoppslaget er det et intervju med statsminister Bondevik med tittelen: "Norge er i krig. I stikktittelen heter det: "Bondevik i natt: -Tungt ansvar". Det er i denne sammenheng den omdiskuterte uttalelsen fra Bondevik kommer om hvorvidt Norge er i krig eller ikke. Dagbladets spørsmål lyder slik: "- Norge er nå i krig ned i et annet land i Europa. Hvilke tiltak er truffet i Norge i forhold til denne situasjonen som er første gang på 50 år?- Det er dette svaret fra Bondevik som skulle følge ham resten av krigen: "- Jeg vil reservere meg mot å si at Norge er i krig. Vi har ikke erklært krig mot noe annet land. Vi er med i en begrenset militær aksjon, svarer statsminister Kjell Magne Bondevik på Dagbladets spørsmål". Dagbladet setter også spørsmålstegn ved den folkerettslige statusen til aksjon med henvisning til at "både den svenske statsministeren og den svenske utenriksministeren er blant dem som reiser tvil ved det folkrettslige grunnlaget for Nato-angrepet."Deretter får Bondevik presentere sin begrunnelse: Vi mener dette grunnlaget ligger i Sikkerhetsrådets resolusjon 1199, generalsekretærens rapport om overgrep i Kosovo sammen med uttalelsen fra presidenten i Sikkerhetsrådet avgitt den 6.10. i fjor. Det foreligger en trussel mot stabiliteten i regionen der en humanitær katastrofe truer, sier Bondevik". Når Bondevik blir konfrontert med den svenske statsministerens syn på det folkerettslige grunnlaget, repliserer han: "-Troverdigheten av den militære trussel blir ødelagt dersom den ikke følges opp." I dette intervjuet bringer Dagbladets reportere inn kritiske perspektiver på den offisielle, norske tolkningen. Det står i kontrast til dagen før, da journalistene nærmest fungerte som mikrofonstativ for Vollebæk. Men heller ikke denne dagen har Dagbladet intervju med uavhengig folkerettslig ekspertise. Intervjuet er ledsaget av et stort bilde av statsminister Bondevik som er på vei inn døren på sitt bosted, natt til 25.3.. Et mindre bilde viser Bondevik i samtale med utenriksminister Knut Vollebæk, sittende ved et bord under en pressekonferanse kvelden før. Disse bildene konnoterer ansvarlighet og "bekymrete statsmenn".De norske flygerene er ikke Tom Cruise - men Elin Tvedts helterNoen sider senere følges den norske vinkelen opp med fokus på de norske flyverne. Under tittelen: "Hvem må først i krigen?" og undertittelen: "De norske flygerne får beskjed i dag" fokuseres det på de norske flyvernes mulige skjebne. Ingressen begynner slik: "De mellom 10 og 15 norske jagerflygerne på Grazzanise-basen i Italia vet ennå ikke hvem av dem som først skal på vingene for å delta i krigen mot serberne. Allerede i dag kan de fire norske F-16 flyene være med i krigen.". Flyverne får de beste skussmål fra stasjonssjef ved Ørland hovedflystasjon: "- Flygerne er de beste og mest erfarne jagerflygerne i Norge. De er typiske ledertyper, har evne til å tenke på andre enn bare seg selv, og har framfor alt evnen til å handle fornuftig under ekstremt stress. Men du finner ingen Tom Cruise-typer i den norske styrken (…)". En av de restriksjonene som ble lagt på norske journalister, var at de ikke fikk identifisere de norske flyverne. Artikkelen er derfor illustrert med et bilde som viser en anonym norsk jagerflyger sittende i fullt flygerutstyr i cockpiten på et F-16 fly. Dette blir det gjort rede for i billedteksten der det blant annet står: "Flygerne får ikke lov til å vise ansiktene sine på bilder. Forsvaret frykter blant annet at familiene deres i Norge kan bli terrormål". Flygerne fikk uventet moralsk støtte fra TV2s kjendis-værdame Elin Tvedt. Dette blir presentert i en ramme ved siden av oppslaget. Ett bilde viser portrett av Elin Tvedt sammen med en faksimile av en kort, liten skriftlig hilsen hun sendte til de norske jagerflygerne. "-et kjærkommet innslag på briefingen " mente presseoffiser Ramberg.I en enspalter blir fokuset flyttet over til Makedonia og Dagbladets korrespondent i Skopje: "Angst for angrep i natt". Ingressen signaliserer en nervøs stemning: "I natt var hæravdelinger fra Makedonia og Nato-styrker i høyeste alarmberedskap langs grensen til Kosovo. Hovedstaden Skopje er innenfor rekkeviddde av tungt serbisk artilleri, og makedonerne frykter at krigen skal spre seg." Viseutenriksminister i Makedonia, Boris Trajkovski, som blir intervjuet av Dagbladet, er nervøs, men bestemt: "Vi får håpe på en løsning. Kanskje vil Milosevic forstå alvoret og skrive under på en fredsavtale etter et par dager med bombing. Men alt er mulig, og hvem vet hva Milosevic tenker. Bare Gud vet hva som nå vil skje, sier viseutenriksminister Trajkovski". Et fotografi illustrerer artikkelen med et bilde av en norsk militær befal i Skopje, sammen med soldater som bygger en forskansning i bakgrunnen. Fotografiet er identisk med fotografi som ble benyttet to dager tidligere. Sivile serbiske ofreI det følgende er det flere artikler som fokuserer på serbiske tap. Et av oppslagene fokuserer på de sivile tapene: "-Kvinner og barn bombet i hjel". Det er ikke tvil om at dette oppslagene representerer et kritisk perspektiv i en periode hvor NATO ønsket fokus bort fra sivile tap. Artikkelen er skrevet av Dagbladets Beograd-korrespondent Håkon Lund: "Serberne hevdet i går kveld at NATOs massive angrep hadde krevd sivile liv. Flere kvinner og barn skal ha blitt drept da en NATO-bombe traff en militærbrakke"Saken er illustrert med grafikk som viser Balkanområdet med omkringliggende land. Militære flytyper vises sammen med betegnelsen på dem (f.eks: "B2 Stealth bombefly"). Flyrutene er tegnet inn på kartet, og et eget kart over "Bombemål i Jugoslavia" viser hvor i Serbia, Montenegro og Kosovo bombene har slått ned. Artikkelen er basert på korrespondentens egne observasjoner og det jugoslaviske telegrambyrået Tanjug. Det meldes også at frustrasjonen blant vanlige serbere rammer journalister: " Mange innbyggere - både serbere og albanere - har bevæpnet seg. Redselen er blandet med aggresjon. Flere utenlandske journalister ble i går overfalt av bevæpnede serbere i Pristina".Kritiske stemmerNeste oppslag representerer også en kritisk motvekt mot NATOs tolkning av situasjonen. Den kinesiske utenriksministeren Tang Jiaxuan var på besøk i Norge, og Dagbladet kunne nå melde at: "Rasende kinesisk minister avbrøt festen".I ingressen får vi vite at: "Det ble tidenes mest spesielle festmiddag i Parkveien 45 i går. Bomberegnet over Jugoslavia startet da middagen hadde vart en time. Musikerne ble sendt hjem før de fikk spilt en note av Grieg. Æresgjesten, Kinas utenriksminister Tang Jiaxuan, hyttet med neven da han forlot festen." Det siste ordinære oppslaget på nyhetssidene er om Russlands reaksjon: "Truer med hevn". I ingressen heter det: Russland truer en rasende Boris Jeltsin med mottiltak som følge av Nato-bombingen. Han varsler revurdering av Russlands forhold til Nato."Også en offisiell jugoslavisk talsmann kommer til orde i en liten notis med tittelen: "Ambassade-tårer". I ingressen står det: "I går kveld var det tårer i den jugoslaviske ambassaden i Drammensveien i Oslo." Teksten som helhet lyder: Tidligere charge d'affaires Milica Radojkovic hadde store problemer med å snakke.-Hvis jeg kunne snakke med Mr. Vollebæk nå, så ville jeg ha spurt om han virkelig er glad for det som har skjedd, sa han.". Dette representerer en meget svak og lite synlig serbisk stemme.NRK-journalister i krig?Midt oppi bombestart utspant det seg også lokal dramatikk i NRK. Tittelen: "Sa opp" og undertittelen: "-ombestemte seg" henspeiler på utenriksredaktøren i Dagsrevyen, Cathrine Løchstøer. Artikkelen omhandler en konflikt i Dagsrevyens redaksjon, ifølge artikkelen utløst av at Dagsrevyen tirsdag hadde ekstrasending om Kosovo uten at hun var informert.I ingressen heter det: "Bare en uke etter at Elisabeth Kjær sluttet på dagen som programsjef i NRKs nyhetsavdeling, var avdelingen i går i ferd med å miste sin utenriksredakstør Cathrine Løchstøer." Dagsrevyens redaktør Hans-Wilhelm Steinfeld blir også intervjuet, men avfeier Dagbladet-journalisten: "Nå bomber vi Jugoslavia! Og nå ringer Dagsrevyen … Jeg har ikke tid til å snakke om dette nå. Dere får ringe meg i morgen".Alternativ stemmeI den faste radio- og fjernsynskommentaren i Dagbladet er det krigsdekningen som er tema under tittelen:"Zapping for fred". Tom Stalsberg kommenterer nyhets- og debattdekningen av bombingen i Kosovo, på norsk fjernsyn kvelden før (24.3.). Teksten er svært personlig og jeg vil gjengi den i sin helhet siden den både representerer et stilbrudd, men også en klar kritikk av medienes prioritering av hvem som slipper til: "Beklager, men dette blir ikke noe vanlig: sett og hørt. Mer en rapport preget av skjellsordet følelser og en smule krypende redsel. Og forbannelse. Sånn er det noen ganger når du strever med å finne den analytiske kloa. Faen heller.For i går kveld var en uhyggelig kveld foran apparatet. NATO-haukene tok av fra basene med kurs for despoten Slobodan Milosevics serbiske jernarme. Folkemoderen (sic) skal tvinges til forhandlingsbordet. Bomber for fred. Ja. Kanskje det? Hvem veit.Hva skjer?Og hvem av våre to riksdekkende kanaler som var best eller verst eller på hogget? Uinteressant, fordi det er meningsløst å skulle anmelde en krig som går direkte på TV. Men ekspertene som er eksperter på alt innenfor styrkeforhold, slagkraft, menneskerettigheter, flyktninger, retorikk, strategi, våpen flytyper, analyser etc. var til stede i alskens studiodebatter. Det skal jo være sånn, men det var sjølsagt ingen som med en sikker mine kunne si: Hva skjer nå? En mangelvare var også eksperter på fred, en nesten utryddet rase. Norges personlige atomnedruster på heltid, Ole Koppreitan, var dog innom Sentrum og TV2. Han hadde heller ingen nyanserte svar på den vanvittige konflikten, men han ble beskyldt av høyremann Inge Lønning for å snakke i store bokstaver om USAs hykleri. Ole Kopp om det. Men Lønning: Store bokstaver er vel bedre enn store raketter?Uten hjerneHuff, Jeltsin rasler med rakettlåsen, mens FN igjen viser at den organisasjonen ikke akkurat er superflinke til å stoppe en eneste krig så lenge aktørene må vise hvem som har størst stridshode. Uten hjerne Det urolige hjørnet Balkan kan sende hele Sørøst-Europa ut i en krig som kan spre seg. Dommedagsprofetier? Ikke hvis du blir fort redd og nervøs og satt klistret til nyhetene som vanlig lisensbetaler i går. Reportasjene og meldingene dunket inn fra Pristina. Fra Beograd. Fra Washington. Fra Moskva. Fra Parkeveien via Marienlyst og TV2 og CNN med Clinton, folkemorderen, Jeltsin, NATOs generalsekretær og Bondevik & Vollebæk. Og bak lå muligheten til å skru av den firkantede virkeligheten. Bruke av-knappen og sette på en video eller titte i vinduet på påskesnøen som datt ned. Vanlige serbere og kosovoalbanere hadde ikke den muligheten. Utenfor hørtes kveldslatter. En pappa og hans sønn løp etter hverandre. De var midt inni en fin snøballkrig."OppsummeringDagbladets dekning av krigsstarten følger i hovedsak NATOs resonnement slik det også kommer til uttrykk i Clintons taler. Den historiske framstillingen og det sterke fiendebildet av Milosevic bygger opp under konklusjonen om at krigen var "uungåelig". Men dette er ikke et bilde uten nyanser. Den serbiske sivilbefolkningens situasjon er lite påaktet på krigens første dag, men blir dekket mer omfattende og med mer empati på krigens andre dag. Vi får kritiske stemmer fra russiske og kinesiske ledere, og den jugoslaviske ambassadøren slipper til med en setning i en notis. Dagbladets TV-kommentar representerer et stilbrudd og viser at i Dagbladets stab finnes det også journalister som føler fortvilelse og sinne over bombingen.Aftenposten og krigsstartenAftenposten forberedte sine lesere på krigen 24.3. med et stort førstesideoppslag med tittelen: "Klart for NATO-angrep mot Serbia - Clinton forbereder USA på krig. På dette tidspunktet var bombingen alt i gang, men dette var ikke blitt fanget opp av Aftenpostens tidlige deadline. Selv om Norge var i krig for første gang siden 2. verdenskrig hadde forsideoppslaget fokus på president Clintons tale til det amerikanske folk. Ingressen starter slik: "En alvorlig amerikansk president holdt i går kveld en tale som forberdte nasjonen på krig. Clinton talte som en statssjef og militær øverstkommanderende som allerede har gitt sine styrker ordre om å gå til angrep." Aftenposten har med denne inngangen på krigsdekningen liten kritisk distanse til begivenhetene, og i fortsettelsen er det Clintons egen retorikk som legger premissene. "Dette er en moralsk riktig (sic!) og av vital interesse for USA, sa Clinton". Det er ingen tvil om at det er NATO-versjonen av sammenbruddet i forhandlingene som i fortsettelsen blir formidlet: "USAs Balkan-utsending Richard Holbrooke måtte gi opp forsøkene på å få til en avtale med Serbias sterke mann Slobodan Milosevic. Etter to mislykkede møter reiste Holbrooke nedtrykt fra Beograd". Det er ingen referanse til det før omtale fredsutspillet fra Serbias nasjonalforsamling dagen før, men det er en henvisning til den serbiske nasjonalforsamlingens møte uten å nevne at den fattet et vedtak om et kompromissforslag: "Den serbiske nasjonalforsamlingen satt i går samlet til ekstraordinært møte om Kosovo-krisen, og en rekke talere fordømte Rambouillet-planen og gikk hardt ut mot fremmede styrker i Kosovo". Hvis man ser hva som faktisk står i vedtaket er det ikke like bastant som Aftenposten her hevder: "The Serbian Parliament is ready to review the size and character of the international presence in Kosmet (det serbiske navnet på Kosovo forf. anm.) carrying out the reached accord, immediately upon signing the political accord (…)" (sitert fra Chomsky 1999:109). Nå kan det selvsagt argumenteres for at et slikt utspill må ha vært godkjent av Milosevic, men en fullstendig ignorering av dette utspillet kan neppe være i tråd med påstanden om at alle utveier var prøvd før bombingen ble satt i gang. Tvert imot tyder mye i Aftenpostens tilnærming på at det er USAs forhandlere som har strukket seg så langt som mulig. Dette blir understreket ved oppfølging på utenrikssidene der inngangen går rett inn i Clintons retorikk: "Alle fredsforsøk er slått feil. Det er ingen vei tilbake, sa Bill Clinton i går. Følgende sitater fra Clintons tale understreker hans argumentasjon: "-Hvis Slobodan Milosevic ikke er villig til fred, er vi villige til å svekke hans evne til å føre krig mot kosovoalbanerne (…) Hvis vi ikke gjør noe, vil Milosevic tolke det som en lisens for ham til å fortsette å drepe uskyldige mennesker". Clinton viser til Holbrookes mislykkede samtaler med Milosevic, og konkluderer "vi kom ingen vei". Rett under dette oppslaget er det i tittelen et direkte sitat fra Holbrooke etter bruddet: "-Milosevic vet hvor landet ligger". En "uvanlig dyster" Holbrooke kunne konstatere at "Milosevic kom oss ikke i møte" i forhold til de to hovedkravene (stans av offensiven i Kosovo og grønt lys for en internasjonal fredsstyrke forf. anm). Hvis vi ser denne utenrikssiden som helhet, utgjør de ulike artiklene elementer i en klassisk makro-struktur slik van Dijk (1988) har beskrevet det. Fire av de fem artiklene presenterer en utdyping av NATO-perspektivet slik det innledningsvis blir presentert av president Clinton i toppoppslaget. I artikkelen under presentasjonen av Holbrookes reise, presenteres de kosovoalbanske flyktningenes perspektiv under tittelen "Kosovoalbanerne stoppes ved grensen". Artikkelen er skrevet av Aftenpostens utsendte medarbeider i Skopje som intervjuer flyktninger som slipper over grensen. Kildene er en kvinne med makedonisk pass som forteller at alle med serbisk pass blir stanset og at det finnes mange engstelige mennesker som ikke slipper over grensen og som ikke tør å reise hjem. Den andre kilden er en amerikaner som arbeider for UNCHR. Han sier at titusener er på flukt, men det er likevel et kildekritisk perspektiv over intervjuet siden han slår fast at han selv "ikke (var) vitne til overgrep mot sivilbefolkningen". Artikkelen ved siden av har tittelen "Vollebæk ser lite håp om fredelig løsning" og er et referat fra Stortingets møte i den utvidete utenrikskomiteen. Vollebæk sa i et kort intervju med Aftenposten at han hadde "kunnet konstatere at et samlet storting fortsatt slutter opp om Regjeringens og NATOs linje". Det hører med til en analyse av Aftenpostens dekning at avisen tre uker senere lagde en selvstendig og kritisk behandling av det samme møtet i Stortinget. Den artikkelen sto på trykk 17.4. og var hovedoppslaget denne dagen under tittelen: "Norge til krig uten debatt". Ingressen slår an den kritiske tonen: "Regjeringen skaffet seg rett til å delta i NATOs bombing av Jugoslavia så å si uten politisk debatt på forhånd. Det hele kom også i stand uten skriftlige redegjørelser av noen slag og også uten politiske vedtak". Selv om slike kritiske artikler må bringes inn for å gi et fullstendig og helhetlig bilde av Aftenpostens dekning, er det ingen tvil om at det er NATO-versjonen som dominerer de første dagene. Clintons tale Som sagt var det bare en artikkel på utenrikssiden denne dagen som reflekterte motstanden mot NATOs krig. Det var en nyhetsmelding om at "Primakov snudde på vei til Clinton". Kilde for denne opplysningen var den amerikanske visepresidenten Al Gore. Meldingen om at et planlagt toppmøte i Washington som ble avlyst. Dette ble tatt som et tegn på at NATO-angrepet var "meget nær forestående". Det blir også vist til tidligere uttalelser fra Primakov der han slår fast at et "angrep vil være i strid med sunn fornuft og internasjonal rett".Dagen etter (25.3.) presenteres den neste talen til Clinton. Clintons tale fra "The Briefing Room" umiddelbart etter at angrepet, ble startet ble referert i en artikkel signert Aftenpostens Washington-korrespondent: Tittelen "NATO-angrep for å bringe fred" er betegnende for retorikken til president Clinton, som blir utførlig sitert. Mens NATO "må" bombe for å få fred er dette ifølge Clinton siste utvei fordi "- Vi har gjort dette etter mange og gjentatte forsøk på å oppnå en fredelig løsning i Kosovo". Hele ansvaret plasseres på Milosevic som igjen (har) valgt aggresjon i stedet for fred (…) han har brutt avtaler, og han har avvist en balansert fredsavtale". Den kortsiktige målsettingen med bombingen var ifølge referatet å "vise at NATO er imot aggresjon og for fred" , hindre Milosevic å trappe opp krigen og "å ødelegge Jugoslavias evne til å føre krig i Kosovo ved å svekke landets militære kapasitet". Men hovedhensikten med bombingen var ifølge referatet likevel å "overlate til våre barn et Europa som er fritt, fredelig og stabilt". I motsetning til andre medier som kun refererte Clintons retorikk, har Aftenpostens journalist en kritisk referanse til et intervju han selv hadde hatt med USAs viseforsvarsminister Walter Slocombe dagen før i et møte med en "liten gruppe journalister, deriblant Aftenposten," som det heter. Aftenposten tar opp det forhold "at alliansen i realiteten ikke har noen langsiktig strategi", og han spør om USA og NATO skal "bombe serberne gang på gang, slik USA har gjort i Irak". Svaret som blir referert kan leses som en indirekte kritikk av NATOs mangel på langsiktige planer med sitt angrep: "- Et godt spørsmål, svarte Slocombe. Han hadde heller ikke noe svar, da han ble spurt om hva som hindrer Slobodan Milosevic i å gjenoppbygge sine militære styrker, slik Saddam Hussein har gjort i Irak etter å ha blitt angrepet". Det fremkom ingen åpen kritikk av Clintons retorikk i denne artikkelen, men i en liten artikkel under heter det at "Göran Persson beklager" . I denne sammenheng representerer referansen til Persson en motvekt til Clintons (og NATOs) valg av virkemidler, men hovedansvaret for det som har skjedd plasseres likevel på president Milosevic. Han setter heller ikke spørsmålstegn ved motivet bak bombingen som ifølge Persson "åpenbart (er) fattet med sikte på å forhindre en ny humanitær katastrofe". Den svenske skepsisen kommer også til uttrykk i artikkelen "EU sier tja til flyangrep" Den svenske utenriksministeren Anna Lindh påpekte at flyangrep i NATO-regi ikke har noe "entydig støtte i folkeretten". -EU tar ikke avstand fra NATO-aksjonen, og støtter den heller ikke". Denne tvetydigheten ble imidlertid ikke støttet av alle EU-politikere. Et sitat av den tyske utenriksministeren Joschka Fischer avslutter artikkelen: "-den kan ikke aksepteres, i hjertet av Europa, at et flertall av befolkningen i Kosovo blir kollektivt fratatt sine rettigheter og utsatt for grove brudd på menneskerettighetene (…)".BombestartStarten på bombingen blir første gang fanget opp av Aftenposten 25.3. og fyller nesten fire hele nyhetssider. Allerede på dette tidspunktet har Aftenposten fått inn flere kritiske perspektiver som modifiserer NATO-versjonen av nyhetsdekningen. I hovedartikkelen på første nyhetsside blir NATOs generalsekretær, Javier Solana , sitert og får begrunne angrepet med at NATO "må stanse volden og få en slutt på den humanitære katastrofen som hersker i Kosovo". I likhet med Norges statsminister Bondevik avviser Solana at NATO er i krig med Jugoslavia. "Vi har ingen krangel gående med det jugoslaviske folk, forsikret han". I denne artikkelen blir det redegjort for de militære sidene ved angrepet. I forbindelse med gjennomgangen av bombemålene er det også kritiske elementer bygget inn i nyhetsteksten:"Dette er første gang i løpet av NATOs 50-årige historie at alliansen har gått til angrepskrig mot en suveren stat, et skritt som kan få store politiske konsekvenser. FN er satt på sidelinjen, og protester fra Russland og Kina er ikke tatt til følge". Samtidig er det ikke tvil om hvor ansvaret for bombingen plasseres: "NATO understreker at serberledelsen i Beograd når som helst kan stanse angrepene ved å etterkomme kravene som er stilt". Tysklands utenriksminister Joschka Fischer blir sitert: "en telefon fra Milosevic er nok" General Klaus Naumann understreker at angrepene kommer til å vare "så lenge Milosevic ønsker". Det heter også at "Gårsdagens angrep kom etter resultatløse forhandlinger". Denne artikkelen er signert Aftenpostens Berlin-korrespondent, og alle kildene som er oppgitt, er fra NATO-land. Den balanseres med en NTB-artikkel med tittelen "Jeltsin truer med mottiltak". Her kommer Russlands president Boris Jeltsins protester høylytt til uttrykk. Han truer med å bryte samarbeidet med NATO, å "ta nødvendige tiltak, inkludert militære" og hjemkalte sin representant fra NATO. Jeltsin stemplet angrepet som "brudd på alle folkerettslige normer". Også det russiske utenriksdepartementet ble sitert og kalte angrepet "en aggresiv handling og et grovt brudd på FN-charteret" Russlands krav om å sammenkalle FNs sikkerhetsråd blir også referert. Det blir også vist til NATO-kilder som sier at saken ikke vil bli behandlet i FNs Sikkerhetsråd, for å unngå kinesisk og russisk vetorett. Norges rolleNorges rolle i konflikten kommer til uttrykk i Aftenpostens dekning på to måter denne dagen. For det første fokuseres det på den den militære deltakelsen i operasjonen, og dernest framheves formannskapet i OSSE. Den norske militære innsatsen blir dekket i fire separate saker. Artikkelen "Norske jagerflyvere på vingene i dag?" er et intervju fra Grazzanise-basen med oberst Finn Kristian Hannestad. Han kan fortelle at de norske pilotene bare skal fly på dagtid, og at oppdraget er klart: støtte til luftoperasjonene over Jugoslavia og Kosovo. I et intervju med Erik Ianke får vi en vurdering av de norske flyvernes sikkerhet. Det er også et intervju med en tidligere FN-soldat som uttrykker angst for det som skal komme: "-Jeg ser for meg en rådvill og livredd sivilbefolkning og unge soldater som kanskje ikke vet hva de går i møte", sa FN-soldaten.

I artikkelen "Hjemmebasen hjelper pårørende" får vi vite at Ørland hovedflystasjon har etablert en støtteordning for familiene til flyverne. "Vi har en vaktmester som kan ordne ting i huset og vi har en barnevaktsordning", er blant servicetiltakene som nevnes.

Aftenposten bringer Vollebæk inn i på arenaen som OSSE-formann og kan fortelle om en konfrontasjon mellom Milosevic og Vollebæk. I tittelen blir det markert at Vollebæk hadde fått "en overhøvling" på telefon dagen før". I artikkelen heter det at Jugoslavias president stilte seg helt avvisende til Vollebæks "siste appell om å godta avtaleutkastet fra Rambouillet, stanse krigshandlingene og unngå NATO-aksjon". I artikkelen er det en lett "beundrende" undertone for Vollebæks plass i begivenhetenes sentrum. Det heter at den norske utenriksministeren i egenskap av OSSE-lederskapet "i dramaets 12. time (hadde) åpen kanal inn til maktsenteret i Beograd".

På den ene side gjentar artikkelen mye av den velkjente retorikken om Milosevic. På den annen side modifiseres dette bildet noe når Vollebæk skal formidle "inside information". Journalisten introduserer Vollebæks referat av samtalen med en lett beundrende undertone: "De kjenner hverandre godt etter hvert, OSSE-formannen og presidenten". Deretter får Vollebæk referere samtalen mellom de to "statsmenn":

Resten av samtalen gikk ut på å referere detaljer der Milosevic beskyldte Vollebæk for å hente sin informasjon fra CNN. Samtalen tok slutt da Vollebæk hadde andre plikter: "-Jeg sa jeg måtte legge på for å ta imot Kinas utenriksminister", men vår utenriksminister forsikret at han var "tilgjengelig dersom han vil komme med ny informasjon som kan bevirke nye forhandlinger". Vi ser altså at Milosevic både omtales innenfor rammen av det tradisjonelle fiendebilde og som statsmann som opererer på verdenspolitikkens scene sammen med vår egen utenriksminister. Det er oppi alt alvoret en skøyeraktig undertone der Milosevic omtales som "den godeste".

I en senere artikkel går det fram at den kinesiske utenriksministeren under sine samtaler med vertskapet "advarte mot militær innblanding". Det går også fram at den offisielle middagen med Kinas utenriksminister ble avbrutt av at bombingen startet mens de satt til bords. Men i motsetning til Dagbladets framstilling, er det ingenting her som tyder på at middagen blir avbrutt av de kinesiske gjestene. Tvert imot blir det framstilt som at det er den norske utenriksministeren som sier stopp: "Under de rådende omstendigheter fant Vollebæk det "upassende å fortsette middagen".

På en pressekonferanse dagen etter forklarer utenriksminister Vollebæk, statsminister Bondevik og forsvarsminister Eldbjørg Løwer den norske holdningen. Det er på denne pressekonferansen Bondevik kommer med sin berømte uttalelse om at han "vil reservere meg mot å si at Norge er i krig med Jugoslavia", en uttalelse som skal forfølge ham resten av krigen. Forsvarsminister Løwer hadde bare hatt jobben i ni dager da krigen startet. På spørsmålet om hva hun sa til familiene til de norske soldatene svarte Løwer: "-Jeg sier at sikkerheten til dem som deltar i disse operasjonene har første prioritet". På spørsmål om hun ikke har betenkeligheter med å stille seg bak beslutningen om å gå til angrep, svarte Løwer benektende og at et "samlet storting" hele tiden har stilt seg bak. Denne tverrpolitiske enigheten blir også understreket ved at politikere på Stortinget i en enquete gir sin støtte til vedtaket om angrep.

I en egen sak blir det også gjort et poeng av at SV- leder Kristin Halvorsen og Erik Solheim på tvers av partiprogrammet støttet bombingen. I intervjuer med fylkesledere i Hordaland og Rogaland går det fram at denne holdningen møter motstand i SV.

Det klareste eksempel på at Aftenposten snakker med "kritisk stemme" i sin dekning på krigens første dag, er en NTB-melding som stiller et kritisk søkelys på det folkerettslige mandatet til krigen. NTB har snakket med en rekke folkrettslige eksperter og er entydige i sin dom:

Espen Barth Eide, som etter krigen blir statssekretær i Utenrikdepartementet, er i den samme artikkelen meget kritisk til det formelle grunnlaget for aksjonen: "NATO handler dermed i strid med internasjonale kjøreregler - folkeretten - og enkelte NATO-land, som Frankrike, Tyskland og Italia, handler i strid med tidligere uttalte prinsipper om at Sikkerhetsrådet skal være det eneste organet som kan gi grønt lys for maktbruk". Eide får støtte av Terje Lund (tidligere førsteamanuensis ved Krigsskolen):

• Man går ikke til krig mot en enkeltperson, sier Lund".

I en notis har Aftenposten også en omtale av et utspill fra Røde Kors som ved krigsstart sendte en skriftlig appell om at begge parter måtte respektere Geneve-konvensjonen og sikre at færrest mulig menneskeliv går tapt.

Sammenliknet med Dagbladet har Aftenposten mindre oppmerksomhet om hva som venter den serbiske sivilbefolkningen. Dekningen er selvsagt farget av at Dagbladet har fått beholde sin korrespondent i Beograd, mens Aftenpostens mann forlot Beograd den dagen bombingen startet. Disse forholdene blir nærmere behandlet i en egen rapport som bygger på intervjuer med journalister som dekket krigen (Mellum 2000).

Sivilbefolkningens situasjon blir dekket i to saker: Aftenpostens medarbeider i Skopje meldte om "livredde flyktninger" som strømmet inn i Makedonia etter at grensen igjen var åpnet. Disse flyktningene formidler sin frykt, men det er ingen øyenvitneskildringer fra grusomheter.

Nazmije Ahmeti, som nettopp har krysset grensen, sier: "Det var mange tungt bevæpnede serbiske soldater langs veien. Men vi ble ikke stoppet, og jeg så ingen mennesker som ble mishandlet, eller noen som var blitt drept".

I den andre artikkelen:"Panikken sprer seg" meldte Aftenpostens mann i Budapest, med henvisning til serbisk fjernsyn, at 20 mål var truffet. Det ble også meldt om sivile tap: En gruppe kvinner og barn hadde søkt tilflukt i et militært lager. Det var i natt ikke kjent om de var blitt drept". Uten at det blir angitt noen kilde, får vi også en stemningsrapport fra Beograd;

"Gatene i Beograd var usedvanlig stille i ettermiddagstimene, men noen av innbyggerne som hadde tilgang til utenlandske nyhetssendinger, våget seg ut på en siste innkjøpsrunde på jakt etter mel, vegetabilsk olje og sukker".

I den samme artikkelen blir det også referert til en (av de stadig sjeldnere) fjernsynstalene til Milosevic: "Han slo igjen fast sin holdning til hele Kosovo-konflikten, og hva som egentlig ligger bak, nemlig et amerikansk-ledet forsøk på å destabilisere hele Serbia:

- Det som står på spill her er hele landets frihet, sa Milosevic. Kosovo er bare inngangsdøren for de utenlandske styrker, sa han".

Men den mest militante serbiske stemmen refererer Aftenposten fra den serbiske klubben i Oslo. Det er et felles oppslag med intervjuer fra den albanske og den jugoslaviske klubben i Oslo, med tittelen: Krigen i Kosovo splitter også Norge. I det kosovoalbanske miljøet er det stor lettelse over at bombingen er i gang. En av de som blir intervjuet sier: "- Vi stiller vårt håp til NATO-angrepet mot serbiske mål i Kosovo. Vi må regne med sivile tap, men det blir uansett drept sivile hver dag i Kosovo, sier Kukleci".

I den jugoslaviske klubben er derimot stemningen meget forbitret, aggresjonen retter seg også mot Aftenpostens utsendte medarbeider: "-Dere journalister har gjort jobben deres grundig. Nå kommer dere for å være med på begravelsen. Vår begravelse." Presidenten i den jugoslaviske klubben, Javan Jeremic har bodd i Norge i 22 år. Hans framstilling av sammenbruddet i forhandlingene har ikke mye til felles med Vollebæks framstilling:

Emir Cevro som har bodd 25 år i Norge er også bitter:

Journalisten formidler i resten av artikkelen den fortettede stemningen i lokalet:

Med denne siste henvisningen til den serbiske nasjonalforsamlingen vises det ikke til det fredsforslaget de vedtok to dager tidligere, men henvisningen representerer likevel en serbisk stemme.

Aftenpostens nyhetsdiskurs bygger på NATO-versjonens premisser, og det er for det meste pro-NATO og vestlige kilder som dominerer nyhetsdekningen. Clintons retoriske forklaring og begrunnelse ligger langt på vei til grunn for Aftenpostens eget perspektiv. Men bildet er ikke entydig. Den folkerettslige begrunnelsen til den norske regjeringen blir kritisk imøtegått av uavhengige eksperter. Aftenposten har ikke samme tilstedeværende fokus på situasjonen til den serbiske sivilbefolkningen som Dagbladets korrespondent formidler. Det serbiske parlamentets fredsforslag av 23.3. blir ikke presentert, selv om det henvises til debatten i nasjonalforsamlingen. Gjennom eksiljugoslaver i Oslo får vi høre en kraftfull opposisjon til Norges deltakelse, men de kosovoalbanske motargumentene balanserer disse. Måten saken blir presentert på, blir mer som et raseriutbrudd enn argumenter vi inviteres til å lytte til.

I det følgende skal jeg gå gjennom to dager av dekningen til Dagsrevyen og TV2 i krigens første fase (henholdsvis 23. og 26.3.)

Andel Kosovo-innslag: 8 min 8 sek. Total lengde er på sending: 33 min 45 sek.

1. "NATO-åtak mot Jugoslavia kan komme snart, etter resultatlause forhandlingar i Beograd i dag." Bilder: Jagerfly lastet med bomber som takser bortover en rullebane.
2. "Postbanken og Den Norske Bank vil slå seg saman, men både kundar og tilsette er skeptiske."
3. "OPEC-landa har vedteke kraftig nedskjæring i oljeproduksjonen. Norske styresmaktar er positive."
4. "og ho var gjeldsslave etter rettsak om dotter som døydde. No har ho og mannen fått uventa hjelp."

Ingolf Håkon Teigene er anker i sendingen, og det hele begynner med "Kosovo-krisa":

Et innslag, med Sigrun Slapgard i voice-over som kommenterer bilder av jagerfly på Aviano-basen og flyktende kosovo-albanere ved grensen til Makedonia.:

Det klippes til det britiske Underhuset, hvor Tony Blair står ved talerstolen:

Klipp over til en improvisert pressekonferanse, hvor Richard Holbrooke svarer på spørsmål fra pressen. Sigrun Slapgard i voice-over:

Det klippes til et bilde av en hvit FN-bil, så til et bilde av Holbrooke i baksetet på en vanlig bil. Deretter vises et bilde av Milosevic som sitter i et rom sammen med Richard Holbrooke og flere andre personer. Sigrun Slapgard i voice-over:

Det klippes til Bill Clinton på talerstolen midt i en tale:

Det klippes over til en reportasje av Odd Karsten Tveit. På billedsiden vises soldater som løper langs husvegger og over jorder. Noen eksplosjoner i det fjerne. Bilder av hus som er i brann. Også bilder av flyktende albanere i hestekjerrer og til fots, både fra natten og om dagen:

Klipp til del av reportasje hvor Odd Karsten Tveit går langs et nesten tomt marked og snakker til kamera

Tveit går tilbake til voice-over, og innleder til et intevju med en serber i militær uniform, stående på den samme markedsplassen:

Det klippes over til et intervju med "serbisk politimann":

Det klippes over til en reportasje fra Stortinget, hvor Knut Vollebæk har orientert den utvidete utenrikskomiteen. Reportasjen er ved Geir Helljesen, delvis i voice-over. Det vises bilder av Vollebæk som intervjues av journalister i Stortinget:

Reportasjen går over fra voice-over til et intervju med Knut Vollebæk. Vollebæk intervjues på Stortinget:

Det klippes over til studio og Ingolf Håkon Teigene som annonserer neste hovedsak: bankfusjonsplanene.

Innslaget bærer preg av at det er en "timeglass-situasjon" hvor journalistikken er begrenset til å registrere nedtellingen til bombestart. Sitatene fra Blair og Clinton bygger opp under argumentasjonen for en humanitær intervensjon. Blairs parallell til Bosnia og Clintons sammenlikning med situasjonen forut for 2. verdenskrig da Churchill "stod opp mot Hitler" peker mot handling (dvs. bombing). Bildene i innslaget med hus i brann og de flyktende albanere med hest og kjerrer og opplysningen om at 60 000 har blitt fordrevet de siste tre ukene peker mot at noe må gjøres. Kildene og intervjuobjektene er i hovedsak tunge vestlige aktører som Blair, Clinton, Holbrooke og Vollebæk, som får uttrykke sin bekymring. Milosevic er til stede i bilde, men vi får ikke høre hans argumenter. Den eneste serbiske stemmen som er til stede i innslaget er den serbiske politimannen som uttrykker vantro og trussel om en 3. verdenskrig. Han kan også trøste seg med at Kina, Russland og Hviterussland er på deres side. Henvisningen til Stortinget og den tverrpolitiske enigheten bidrar til å skape inntrykk av at en samlet nasjon står bak regjeringens linje. Hvis det finnes en opposisjon utenfor Stortinget får vi i hvert fall ikke vite om den.

I neste innslag er vi to dager inn i krigen.

Andel Kosovo-innslag: 17 min. 15 sek. Total lengde på sending: 34 min. 35 sek.

Hovedsaker:

1. "Angrep på Jugoslavia igang for tredje dag på rad. Nå er også serbiske bakkestyrker bombemål for NATO". Bilder: En filmsnutt fra et fly som viser en bygning som eksploderer etter å ha blitt bombet.
2. "OSSE trekker seg ut fra Skopje i Makedonia på grunn av voldelige aksjoner mot NATO-bombingen". Bilder: OSSE-biler som kjører på en vei.
3. "Endelig smiler finansminister Restad, for den norske krona er sterk igjen og renta er på vei ned"
4. "Og lange bilkøer ut fra de største byene da påskeutfarten startet i ettermiddag".

Gunnhild Viken er anker, og innannonserer Kosovo-segmentet av sendingen:

Det klippes til en reportasje som på billedsiden begynner med et B52-bombefly som tar av fra en rullebane ved en engelsk flybase. Deretter vises en krysserrakett som fyres av fra et skip. Etter dette klippes det til en videofilm, tatt fra et NATO-fly idet en bygning eksploderer. Videoinnslaget avsluttes med et jagerfly som flyr over nattehimmelen. Håkon Børde forteller:

Det klippes til en pressekonferanse hvor Jamie Shea forteller pressen:

Håkon Børde fortsetter å fortelle, over bilder som viser ødelagte og brennende hus:

Halvparten av denne Dagsrevyen var viet til dekningen av Kosovo. Mange sider ved konflikten blir belyst ved hjelp av et stort antall kilder. Vi får både eksempler på kritiske selvstendige analyser der Odd Karsten Tveit advarer med henvisning til Golfkrigen om å trekke for raske slutninger på bakgrunn av offisiell informasjon. Spesielt advarer han mot mytene om "smarte bomber" og kirurgiske treff når bombingen nå er igang.

Men i dette innslaget har vi også et eksempel på at utspill fra NATOs talsmann uimotsagt blir formidlet videre fra en pressekonferanse. NATO-talsmann Jamie Shea sier han håper at inntrykket ikke har festet seg at volden i Kosovo "is somehow related to NATO initiating air operations".

Det er mye fokusering på den humanitære situasjonen til de kosovoalbanske flyktningene, men i innslaget med Haakon Børde blir det også uttrykt bekymring over den serbiske sivilbefolkningen på grunn av feilbombing. Vi får også serbiske protester fra Makedonia, der intervjuobjekter raser mot NATO. Men det er fortsatt en overvekt av offisielle kilder som Walker, Clinton, Solana og Vollebæk. For å balansere dette får vi russiske protester representert ved kraftfulle utfall fra president Jeltsin, mens offisielle jugoslaviske kilder glimrer med sitt fravær. På den hjemlige arena er fokuset på frykten for mulige serbiske terrorhandlinger på norsk jord, noe som er egnet til å nøre opp under fiendebildet av serbere.

Kosovo-andel: 5 min 13 sek. + 22. sek. (kort telegramopplesning på slutten)

Total lengde: 25 min 34 sek.

1. Tekst: "-NATO klar til angrep"/ Voice-over: "Samlet NATO klar til angrep sier USAs president Bill Clinton. President Slobodan Milosevic bøyde ikke av."
2. Tekst: "Bor fortsatt på toaletter"/ Voice-over: "Eldre pasienter må fortsatt bo på toaletter og i korridorer, to år etter at Stortinget vedtok en handlingsplan for eldre."
3. Tekst: "Smittet 4 år gammel datter"/ Voice-over: "Femtito år gammel far smittet fire år gammel datter med kjønnsykdom – risikerer lovens strengeste straff."

Pål Jørgensen sitter som anker i studio, og han annonserer dekningen av første hovedsak:

Det klippes over til en reportasje fra Brussel. Det vises bilder av en bil som kjører inn foran inngangen til NATO-hovedkvarteret i Brussel, deretter bilder av Richard Holbrooke som kommer inn i et rom for å møte pressen. Deretter vises noen bilder med soldater (antakelig serbiske) som rykker fram mot et hus. Reporter Fredrik Græsvik forteller i voice-over:

Like etter Græsvik avslutter, klippes det direkte over til et innslag hvor PENTAGONs talsmann Ken Bacon forklarer situasjonen:

Etter bildene fra pressekonferansen klippes det over til bilder av en tanks som kjører, og deretter bilder av en soldat (serbisk) som speider ut over et landskap med ryggen til kamera.

Deretter klippes det til president Bill Clinton som står på en talerstol:

Det klippes så til bilder av Richard Holbrooke, først mens han ledsages av flere andre (livvakter?) i en hotellobby, deretter klippes det til et bilde av Slobodan Milosevic som samtaler med Richard Holbrooke (samme bilde som tidligere er benyttet):

Det klippes til et intervju med Richard Holbrooke, hvor man står utendørs og det er mørkt. Bildene er fra CNN (med undertittelen: "Breaking News: Holbrooke-Milosevic talks end"):

Et bylinebilde av Anders Sæther som viser hans ansikt og navn, samt at han er på linjen fra Beograd, Jugoslavia (Overskrift: "Krisen i Kosovo"). Etter en kort stund vises bilder av (serbiske) soldater som står langs en husvegg, og deretter et bilde av en tanks som avfyrer et skudd:

Det klippes over til en improvisert pressekonferanse, hvor Richard Holbrooke svarer på spørsmål:

Dekningen går tilbake til studio, hvor Pål Jørgensen forteller at Jevgenij Primakov har avlyst toppmøtet i Washington D.C. grunnet situasjonen i Kosovo. Han går deretter over til å intervjue Lene Østby over satelittlink fra Makedonia:

Det vises bilder av både Pål Jørgensen og Lene Østby, deretter kommer Lene Østby alene inn i bildet:

Jørgensen innannonserer deretter neste innslag, som er en militæranalytisk reportasje hvor Bent Skjærstad blant annet gjør et intervju med Erik A. Gulseth, Oberstløytnant ved Forsvarets stabsskole:

Reportasjen starter med bilde av en soldat og en jagerflyger som går rundt og sjekker utrustningen på et F16-fly i en hangar. Ifølge billedteksten er bildene er fra Aviano-basen i Italia. Deretter en data-animert fremstilling av hvordan TV2 antar innflyvning over Jugoslavia vil skje, med flyvebanen til et B52-fly samt to marinefartøy. Nedslag av krysserraketter markeres med grafikk av "eksplosjoner":

Det klippes til ansiktsbilde av Erik Gulseth på et kontor, hvor han forteller:

Under intervjuet med Gulseth, vises bilder av en krysserrakett som avfyres og beveger seg over et landskap. Deretter bilder av en luftvernstilling (av ukjent nasjonstilhørighet). Disse siste bildene blir liggende over Bent Skjærstad som fortsetter sin voice-over:

Det vises bilder av et F16-fly som tar av fra en base, og deretter en grafisk fremstilling av flere F16-fly som flyr inn over Jugoslavia og slipper bomber på forskjellige steder. På lydsiden klippes det til Gulseth, og litt etter klippes også bildene over til det samme ansiktsbildet på kontoret:

Idet Gulseth avslutter sitt resonnement ("..hans evne til å gjennomføre sin aggressive politikk.") tones bildet over i det som må være albanske flyktninger som går i et snødekt landsskap.

Reportasjen slutter og Pål Jørgensen innannonserer ineste sak: OPEC-landenes produksjonskutt. Helt på slutten av sendingen, og etter sporten, sier Pål Jørgensen:

Når angrepet på Serbia annonseres, er det Clintons uttalelser som er referanserammen. Det er bildene av Holbrooke etter hans siste mislykkede forhandlingsrunde som danner bakteppe for reporterens introduksjon, som refererer NATOs krav og betingelser til Milosevic for å unngå krig. Umiddelbart etter er det Pentagon-talsmann Ken Bacon som gjentar kravet til Milosevic. Deretter er det Clinton selv som kommer til orde. Igjen plasseres hele ansvaret for å unngå krig på Milosevic. Det er verdt å merke seg at i sitatet fra Clinton blir det lagt vekt på at Milosevic fortsatt kan redde Kosovo som en del av Serbia. Meldinger om at Russlands statsminister har avlyst et planlagt besøk i USA er den eneste presentasjon av internasjonale motforestillinger.

TV2s mest selvstendige analyser er knyttet til spekulasjonene om karakteren av det militære angrepet. Det settes ingen spørsmålstegn ved berettigelsen av et militært angrep, men diskusjonene om forholdet mellom bombing og mulige bakkestyrker er gjenstand for en viss oppmerksomhet. Her refereres en kritikk fra NATO-offiserer om at man ikke har store nok bakkestyrker til disposisjon. TV2 har invitert militære analytikere til å gå gjennom angrepsplanen. I denne sammenheng er billedbruken ganske interessant, fordi når en av militærekspertene snakker (Erik Gulseth) om hvilke mål som må ødelegges for å ødelegge Milosevic maktbasis, får vi se et bilde av kosovoalbanske flyktninger i et snødekt landskap. Bildene er egnet til å skape sympati for den omtalte krigføringen uten at flyktningeproblematikken er tema for innslaget.

Både NRK og TV2 vektlegger denne dagen Richard Holbrookes mislykkete forsøk på å nå fram til en fredelig løsning på problemene. Spørsmålet om et eventuelt nært forestående NATO- angrep dominerer begge sendingene, kanskje mest fokusert på dette er TV2, selv om NRK ikke nødvendigvis fokuserer veldig annerledes.

Denne dagen er den første "live" satelittoverførte korrespondentrapporten under Kosovo-krigen, representert ved Lene Østby i TV2. Dette innslaget inneholder likevel neppe noen nyheter som ikke kunne vært forhåndsinnspilt eller fremsagt fra TV2s medarbeidere i Norge. I NRK er Odd Karsten Tveits forhåndsinnspilte reportasje det egenproduserte innslaget fra Kosovo. TV2 benytter seg av to andre korrespondenter: Anders Sæther som kommenterer fra Beograd over telefon, og Fredrik Græsvik som er i Brussel.

Litt forsiktig kan vi si at TV2 i større grad bygger opp om Milosevic som fiendebilde for de allierte, mens NRK ikke i like stor grad fokuserer på hans person. Dette gir seg blant annet uttrykk i de klipp man har gjort av taler og uttalelser fra de internasjonale størrelsene (Blair/Clinton/Holbrooke), som i TV2 tilsynelatende formuleres mer som personkritikk av Milosevic enn i NRKs klipp.

Den totale lengde denne dagen er 33 min. og 45 sek. Av dette utgjør delen av sendingen som er om Kosovo 8 min og 8 sek. En nærmere sammenlikning gir følgende resultat:

Antall journalister/reportere direkte involvert er for NRKs del tre (fire hvis vi tar med ankerpersonen): (Sigrun Slapgard, Odd Karsten Tveit Geir Helljesen).

Antall intervjuobjekter/andre kildepersoner med uttalelser som gjengis av personene selv er fem: (Tony Blair, Richard Holbrooke, Bill Clinton , "serbisk politimann" og Knut Vollebæk).

Den totale lengde denne dagen er 25 min.og 34 sek. Av dette utgjør delen av sendingen som er om Kosovo 5 min. og 13.sek. + 22sek. (kort telegramopplesning på slutten av sendingen)

Antall journalister/reportere direkte involvert i innslaget er fem: (Pål Jørgensen [anker], Fredrik Græsvig, Anders Sæther, Lene Østby og Bent Skjærstad).

Antall intervjuobjekter/andre kildepersoner med uttalelser som gjengis av personene selv er fire: (Ken Bacon , Bill Clinton , Richard Holbrooke, Erik Gulseth).

I Dagsrevyen legges det i større grad vekt på bakgrunn og dybde. Odd Karsten Tveits monologiske reportasje inneholder veldig mye fakta, og hovedvekten ligger på å fortelle hvordan situasjonen oppleves inne i Kosovo etter at OSSE har trukket seg ut og NATOs angrep er (evt.) nært forestående.

Strukturen i Kosovo-segmentet av sendingen er slik: 1) En rekke uttalelser fra de internasjonale størrelsene, Blair, Clinton og Holbrooke, ledsaget og knyttet sammen av Slapgards kommentarer til det siste døgnets utviklinger. 2) Odd Karsten Tveits bakgrunnsreportasje, og til sist 3) Avslutning med et intervju med Knut Vollebæk hvor de siste timenes utvikling er temaet.

I TV2-nyhetene er det utelukkende det nært forestående NATO-angrepet som analyseres. Innslaget fra Balkan er betegnende nok fra Makedonia (Skopje), selv Anders Sæther som er i Beograd benyttes kun til å gi informasjon som ellers like gjerne kunne vært gitt av andre journalister i Norge.

Strukturen i Kosovo-segmentet av sendingen er slik: 1) Flere uttalelser fra Vestlig/alliert side, deretter 2) et kort "live"-segment med Lene Østby og så et 3) avsluttende intervju med Erik Gulseth om militær strategi. Helt til slutt i sendingen leses et telegram med et referat fra den jugoslaviske regjering, nettopp innkommet til redaksjonen under sending.

Begge nyhetssendingene viderebringer NATOs budskap i større grad enn Beograds, men markerer likevel en kritisk distanse som nærmer seg en "uavhengig" posisjon. NRK er nok klarere på dette, men TV2 er ikke nødvendigvis langt unna en slik vektlegging av det uavhengige syn. Begge kanalene har overvekt av høyt profilerte NATO-talsmenn eller andre som er på linje med NATO.

Det er en viss dramaturgisk forskjell mellom NRK og TV2, som blant annet gir seg uttrykk i prioriteringen av kildene. I NRK åpner nyhetssendingen med egne reportere (som markerer skepsis til NATOs og Beograds versjoner – Odd Karsten Tveit refererer til Golf-krigserfaringene, mens TV2 åpner med NATOs pressekonferanse (selv om innslaget avbrytes grunnet teknisk feil).

Selv om kildevalgene ikke er markert forskjellige gir denne prioriteringen en effekt som gir inntrykk av at NRK Dagsrevyen stiller seg mer uavhengige enn TV2 til NATOs versjon av hendelsene.

Dagsrevyen totale lengde denne dagen er 34 minutter og 35 sekunder, av dette utgjør delen av sendingen som handler om Kosovo 17 minutter og 15 sekunder. Sammenlikningen ser slik ut: Antall journalister/reportere direkte involvert i innslagene er åtte. Hvis ankerperson tas med, blir det ni (Håkon Børde, Ingvild Bryn, HV, Odd Karsten Tveit, Åsne Seierstad, Håkon Haugsbø, Morten Jentoft, Hans-Wilhelm Steinfeld).

Antall intervjuobjekter/andre kildepersoner med uttalelser som gjengis av personene selv er 14: (Jamie Shea, Bjørn Nygaard, William Walker, Kerim Bairami, Muljadin Nazmi, 3 makedonske sivilister som ikke navngis, Knut Vollebæk, Igor Ivanov, Javier Solana , Bill Clinton, Øystein Berger, Herbert J. Francke.

TV2s totale lengde denne dagen er 25 minutter og 20 sekunder, av dette utgjør delen av sendingen som handler om Kosovo 17 minutter og 15 sekunder.

Antall journalister/reportere direkte involvert i TV2-innslaget er åtte (ni hvis ankerpersonen tas med): (Siren Coates, Morten Sandøy, Øystein Bogen, Finn-Ove Hågensen, Dag Stamnes, Øystein Larsen, Lene Østby, Klaus Holthe og Anders Sæther).

Antall intervjuobjekter/andre kildepersoner med uttalelser som gjengis av personene selv er 10 (Jamie Shea, Nenad Simonovic, Milena Radenovic, Stevan Djurovic, Jurij Balujevskij , Espen Barth Eide, Knut Vollebæk, oberst Arne Hagtvet, Milica Radojkovic, Tora Gaarder). I tillegg intervjues 6 skolebarn (Totalt 16 medvirkende, hvis disse regnes med).

NRK tar i større grad utgangspunkt i egne korrespondenters rapporter fra begivenhetene i Kosovo, og lar NATO-talsmennene slippe til senere i sendingen. NRK har denne dagen flere egne intervjuer med NATO-folk enn TV2, men NRK benytter seg også av klipp fra nyhetsbyråer, andre kanaler etc.

TV2 har en "dramaturgi" som tar utgangspunkt i NATOs pressekonferanse. Man har intervjuer med egne reportere. I sine korrespondentrapporteringer fokuseres det mer på flyktningene og på situasjonen i Makedonia enn i NRK. En mulig tolkning av dette er at det er en mer ukritisk holdning til NATO-bombingen. I stedet for å gå dypere inn på selve bombingen, fokuserer man på årsaken til at bombingen blir startet, på det dramatiske i situasjonene: Hvordan reagerer serberne, hvordan er demonstrasjonene i Makedonia, kommer Makedonia til å løsrive seg?

Vi går nå inn i siste delen av Kosovo-krigen for å se på nyhetsdekningen rundt krigens avslutning. Den 3.6. kapitulerte Milosevic, og den serbiske nasjonalforsamlingen aksepterte NATOs betingelser for en ny fredsplan. Den 9.6. undertegnet NATO-generalen Michael Jackson og den jugoslaviske generalen Svetozar Marjanovic den militærtekniske avtalen om tilbaketrekning av alle serbiske styrker fra Kosovo og etableringen av en internasjonal fredsstyrke som skulle overvåke flyktningenes hjemreise. Den 10.6. gir NATOs generalsekretær instrukser om å innstille alle luftangrep. Samme dag vedtar FNs Sikkerhetsråd resolusjon 1244 som formelt bringer FN tilbake på banen. I denne resolusjonen slås det fast at Kosovo i framtiden skal være en del av Jugoslavia. Tilstedeværelsen av en internasjonal fredsbevarende styrke godkjennes (som skal komme til å gå under navnet KFOR-styrken). Dermed har Russland fått gjennomslag for sitt krav om at FN igjen må bli beslutningsarenaen for regionens framtid. To dager senere gjennomfører russiske styrker en kuppartet beleiring av flyplassen i Pristina og viser at Russland også ønsker å være en militær premissleverandør for diskusjonen om Balkans framtid. Den 16.6. aksepterer NATO at Russland også skal få spille en militær rolle innen KFOR, og styrkene får beholde kontrollen med flyplassen. Den 20.6. fullfører den jugoslaviske hæren sin tilbaketrekning fra Kosovo (Daalder & O'Hanlon 2000: 233-234).

Vi går inn i nyhetsbildet mellom de to siste tidspunktene for å se på dekningen etter at bombingen er avsluttet.

I denne perioden har Dagbladet en ny kolumnetittel: "Kampen om freden", som binder dekningen sammen.

I en kommentar 16.6. av Jan-Erik Smilden med tittelen "Bondevik på tur" beskrives statsministerens triumfferd i det "frigjorte" Kosovo. Ingressen slår an den "norske vrien": "Skopje i Makedonia 12. juni: USAs president Bill Clinton ringer opp Norges statsminister Kjell Magne Bondevik og forteller hvor fornøyd han er med Norges innsats i Kosovo-konflikten. Mandag 14. juni på Grazzanise-basen i Sør-Italia: Bondevik snakker med Italias stasminister Massimo d’Alema på telefon og får mer skryt. Brussel tre-fire timer senere: NATOs generalsekretær Javier Solana kan ikke få fullrost den norske statsministeren og "lille Norge". Artikkelen ledsages av en ironisk karikatur av Kjell Magne Bondevik som en fredsengel svevende over Kosovo.

Men det er litt malurt i "triumfbegeret": Dette kommer til å koste penger. Kommentaren diskuterer behovet for, og forventningene om, norsk bistand i arbeidet med å gjenoppbygge Balkan. Det pekes på at store summer antakelig trengs for å dekke behovene for hjelp og gjenoppbygging. Samtidig belyses de problemer som finnes i norsk økonomisk politikk på dette området, ved at FrP og Høyre trolig ikke vil akseptere budsjettoverskridelser. Derfor, spår kommentaren, vil antakelig bistandsbudsjettet kuttes for å dekke inn kostnadene, "og dermed er det potensielle mottakere av bistand i Afrika og Asia som får svi."

Hovedoppslaget på nyhetssiden fokuserer på de første overgrepene mot serbere. Tittelen er: "-Vi kommer aldri til å glemme deg, bror" med undertittel: "Nå begraver serberne sine". Artikkelen forteller om fortvilelsen til de serberne som har valgt å bli værende i provinsen: "Albanske terrorister drepte Ilja Sjukish, en vanlig sivil serber. Fortell verden at vi lever uten beskyttelse, roper en eldre serbisk kvinne til oss på kirkegården i Pristina."

Artikkelen har en klar serbisk stemme, der vanlige serbere kommer til orde og får forklart sine problemer. Det er heller ikke slik at disse stemmene konnoterer hat eller antipati overfor albanere. Vladimir Kadoic viser derimot frykt: -"Man vet aldri hvem som lurer bak ryggen din. Jeg hater ingen, jeg er ikke sint på noen, men jeg vil kjempe for livet mitt", sier han.

Dagbladet hadde engasjert professor Ljubisa Rajic for å skrive dagboksnotater med stemningsrapporter fra Beograd. Denne dagen ta han blant annet opp den manglende beskyttelsen mot vilkårlige angrep fra UCK i Kosovo:

Ljubica Rajics daglige brev var et journalistisk grep fra Dagbladet som sikret en daglig, kritisk serbisk stemme som distanserte seg fra Beograd-versjonen av konflikten. Det å slippe til en daglig kritisk røst fra krigsområdet, var en erkjennelse av at virkeligheten beskrives best av dem som merker følger av krigens realitet på kroppen. Det er også en motvekt til den eliteorienterte kildebruken som med nødvendighet vil følge av en krigsdekning, der kilder i makt- og topposisjon nødvendigvis vil bli premissleverandører for mye av nyhetsdekningen. Med sin bitende ironi ble Ljubica Rajics en motvekt mot partenes krigspropaganda. Flere deltakere i seerpanelene i resepsjonsdelene av denne undersøkelsen (se forord) kommenterte spesielt at disse brevene var noe som ble lest og husket lenge etter at krigen var slutt (Höijer 2000). Rajic sa i et e-postintervju med meg at responsen fra Norge var enorm.

Siden Rajics ikke bare var mot bombingen, men i årevis har vært aktiv i opposisjonen, passet han dårlig inn i vulgærpropagandaen fra enkelte NATO-kretser om at bombingen i realiteten var en støtte til opposisjonen mot Milosevic. I et intervju med meg sier Ljubica Rajics at mange ble provosert av at han kritiserte bombingen og Milosovic på samme tid. Det passet ikke inn i krigspropagandaens svart-hvitt-tenkning:

Gjennom Rajics kommentarer kom det fra tid til annen enn generell skepsis mot kosovoalbanere som man ofte møter blant serbere. Det er ikke uvanlig å møte skepsis blant serbere til kosovoalbaneres påståtte manglende forutsetning for å underlegge seg et demokratisk system på grunn av klansfeider etc.. Denne skepsisen kommer også til uttrykk i den kommentaren som nettopp ble sitert. Rajic ble i enkelte leserbrev kritisert for sin manglende støtte til kosovoalbanere. I et e-postintervju spurte jeg Rajic om han kunne utdype hva han mente med sitatet jeg nettopp har referert:

Bruken av Ljubisa Rajic var også en metode å omgå sensuren og kontroll fra serbiske myndigheter. Men serbiske myndigheter fulgte med på det han drev med via ambassaden i Oslo. Rajic beskriver det på følgende måte:

Neste dag er det imidlertid igjen overgrepene fra serberne som er i fokus. Dagbladets korrespondent er øyenvitne til at en serber blir tatt og "Arrestert som krigsforbryter" som det heter i tittelen, og inngangen er godt egnet til å nøre opp under fiendebildet av serbere:

" Serberen Sinica Pesic (29) røyker den ene sigaretten etter den andre mens han drikker vann fra en plastflaske. Han er nervøs. Ifølge kosovoalbanske sivile og medlemmer av UCK-geriljaen er den unnselige postfunksjonæren en djevel."

Artikkelen er illustrert med et bilde av en soldat som vokter Sinica Pesic. Ifølge billedteksten står Presic i fare for å bli lynsjet av albanere.

Den neste saken fokuserer på de hjemvendte kosovoalbanske flyktningene: "Trosser minene på vei hjem" lyder tittelen på artikkelen om den kosovoalbanske familien. "Supa har ikke et minutt å miste, og trosser alle advarlser om livsfarlige miner. De vil hjem nå."

Saken er illustrert med et velkjent motiv, en lang kø med biler, med familien Supa i forgrunnen av fotografiet.

I en liten notis blir det storpolitiske perspektivet trukket inn: "Russlands forsvarsminister Igor Sergejev sier han er enig med USA om en kommandostruktur for fredsstyrken i Kosovo. Amerikanerne, derimot, sier de må konsultere de NATO-allierte først. Sergejev sa i går kveld at han var blitt enig med sin amerikanske kollega William Cohen om hvordan kommandoen for den fredsbevarende styrken, inkludert en russisk kontingent, skal se ut (NTB)"

Ljubisa Rajic skriver denne dagen om sivile tap i krigen, og om tendenser til hevnlyst blant ofrene. Han refererer til en e-post han har mottatt fra Norge der en innsender sier at UCK-geriljaens hevn overfor serberne er forståelig på grunn av alt albanerne har vært utsatt for. I tittelen slår han fast hva han mener om et slikt resonnoment: "Feil. Det finnes ingen rettferdig hevn". Ellers forteller han om problemer med å få utreisevisum fra Serbia, på grunn av frykt for at personer med spesiell kompetanse skal forsvinne fra landet.

Hans kommentar er illustrert med et foto av en mann som sørger ved en massegrav, ifølge billedteksten er dette en albaner som sverger hevn for de døde.

Morten Strand tar i en kommentar opp strømmen av flyktninger som nå forlater Kosovo. "Kosovo uten serbere". Kommentaren dreier seg om serbernes situasjon i Kosovo, etter frigjøringen. UCK-geriljaens posisjon vurderes som problematisk, da UCKs posisjon blant albanere flest er sterk. Samtidig forutsettes det i fredsavtalen at UCK skal avvæpnes. Med de ambisjoner UCK-ledelsen har om å være politistyrker samt å oppnå politisk makt, setter kommentaren spørsmålstegn om hvilket demokrati som vil bli virkeliggjort i Kosovo under slike forhold: "Det store problemet med en demokratisk utvikling i Kosovo er at de som peker seg ut til å bli morgendagens ledere ikke virker innstilt på å samarbeide (…). At framtidas ledere ikke ser ut til å kunne forsone seg med hverandre, er en dårlig prognose for framtida."

En ingress gir anslaget over en karikaturtegning av et "punktert" ansikt av Milosevic som blir utsatt for en knipetangsmanøver der han blir valset over av et "hjul" formet som en NATO-logo og et UCK emblem formet som en hånd med grepet om et maskingevær. Her er det formuleringer som antyder at den etniske rensingen av serberne skal komme til å bli omtalt på en litt annen måte enn da kosovoalbanerne flyktet i begynnelsen av bombingen. "Med vaiende flagg og liksom i triumf forlater de serbiske soldatene Kosovo. Mens serbiske sivilister putter svigermor i traktortilhengeren og forlater landet med bøyd nakke. Hvordan blir Kosovo uten serbere?"

Dette retoriske spørsmålet følges opp av inngangen på artikkelen der går fram at serberne ikke fordrives - de "forlater" Kosovo: "50 000 sivile serbere har forlatt Kosovo bare de siste dagene. Før krigen var det i underkant av 200 000 serbere i provinsen. Om noen dager vil de fleste av dem være ute, og ha en framtid som fattige flyktninger i utbombete Serbia."

Strand beskriver en dialog mellom en serbisk offiser og en kosovalbansk familie som føler seg utrygge og vil flykte. Serberen prøver å overtale familien til å bli for å være hans "livsforsikring" når UCK kommer. Artikkelen er egnet til å nyansere bildet av at kosovoalbanere og serbere ikke kan kommunisere. Det å synliggjøre slike eksempler er utvilsomt viktig for å motvirke stereotyper. Forholdet dem i mellom beskrives som "nabo og venn". Artikkelen spekulerer også i en problematisk framtid med et splittet kosovoalbansk lederskap. Hashim Thaci framholdes som den nye, sannsynlige "sterke mann" i UCKs provisoriske regjering, men Strand er bekymret for den framtidige rettsikkerheten: Hva slags demokrati har vi i vente hvis han skal bygge sin framtidige makt på en politistyrke utgått fra hans eget politiske parti?".

Strand avslutter med en pessimistisk prognose om et framtidig splittet kosovoalbansk lederskap:

Denne pessimismen skulle vise seg å være velbegrunnet, men som prognose for Kosovos politiske framtid traff Strand dårlig. Lokalvalgene i juni 2000 ga et solid fletrall til Rugova og KLA gjorde det mye dårligere enn forventet. Kanskje Rugovas ikke-voldelige linje hadde mer sympati enn det KLA-kilder hevdet under krigen på et tidspunkt da Rugova ble stemplet som forræder for å hatt samtaler med Milosevic mens blodige kamper om Kosovos framtid raste? Og kanskje denne kommentaren er et eksempel på mangel på kildekritisk avstand til KLA?

Dagbladet har på s. 2 ofte en "kjeller" med et kort debattinnlegg. Denne dagen var plassen satt av til Leif Klette som er pensjonert medarbeider ved NATOs generalsekretærs kontor og en aktiv debattant i sikkerhetspolitiske spørsmål. Bakgrunnen for dette innlegget var et utspill fra Norges Røde Kors som åtte dager tidligere (10.6.) publiserte et brev i Dagbladet til den norske statsminister og stortingspresident, der de satte spørsmålstegn ved om Norge var medansvarlig for brudd på Geneve-konvensjonen gjennom valg av sivile bombemål.

Leif Klette går sterkt i rette med Røde Kors under tittelen "Røde kors på tynn is om Kosovo og folkeretten" . Han mener Røde Kors i sin kritikk av NATOs luftkrig går over en grense som truer Røde Kors troverdighet som uavhengig organisasjon. Det bemerkes at generalsekretær Mollekleiv i Røde Kors ved flere tidligere anledninger har vært i nærheten av å krysse denne grensen. Klette uttrykker seg på en måte som viser at han mener Røde Kors bør holde seg nøytral. Han kritiserer også Røde Kors for i sin kritikk ikke å ta hensyn til forskjellene ved å bombe forsettlig og å bombe ved uhell: "Det børe være klart for alle, og særlig for Røde Kors, at det ikke er mulig å føre en krig uten at sivilbefolkningen blir utsatt for skader ved uhell, like lite som det er mulig å unngå uhell når man tillater biler på veiene."

Klette var en ivrig debattant og også svært aktiv i polemikk mot kritikere av bombingen spesielt og NATOs nye doktrine generelt. Hans bruk av bilkjøring som en metafor for krigen og bil som metafor for en krigsmaskin i fri utfoldelse, er i seg selv talende og i tråd med NATOs egen bruk av metaforer under pressekonferansen (se Vaas 2000 s. 47 "war as a journey").

På nyhetssiden får vi dekning av de storpolitiske begivenhetene i artikkelen "Full stopp om russisk styrke". Her dekkes de pågående diskusjonene om Russlands plass i en kommende KFOR-styrke. Med Pentagon-talsmann Kenneth Bacon som kilde refereres et amerikansk forslag til hvor de russiske styrker skal plasseres. I artikkelen kommer både USAs NATO-stemme til uttrykk med frykt for et delt Kosovo, og vi får den NATO-kritiske russiske stemme i form av henvisning til president Jeltsin som "med stor patos i går krevde en sektor under russisk kommando". Dagbladet mener at den mest sannsynlig vil bli plassert i nordøst mot Serbia, på tross av NATO-frykt for et delt Kosovo. Artikkelen var ledsaget av et bilde av USAs forsvarsminister Cohen og Russlands forsvarsminister Sergejev, fotografert under forhandlinger.

På dette tidspunktet hadde Dagbladet sin korrespondent Håkon Lund inne i Kosovo. I en enspalter går det fram at Dagbladet ønsket å forsterke sin stab på stedet. Under tittelen "Dagbladet nektet visum", får vi vite at utenriksredaktør Halvard Helle og fotograf Bjørn Langsem var nektet innreise i Jugoslavia av jugoslaviske myndigheter. I den forbindelse siteres Dagbladets sjefredaktør Harald Stanghelle som uttrykker sin skuffelse:

Her kommer Stanghelle med en prinsipiell uttalelse om at intensjonen var å balansere dekningen med synspunkter fra "begge sider". Uttalelsen tydeliggjør at det ikke bare er de løpende beslutninger i den daglige nyhetsrapporteringen som virker inn på vinkling og stoffprioritering. Den fysiske tilstedeværelsen i krigsområdet vil selvsagt i en helt annen grad bidra til et mer allsidig og kildekritisk dekning enn om man er avhengig av nyhetsbyråer og andre annenhånds kilder som refererer fra området (Mellum 2000).

I en liten enspalter med tittelen "UCK i kamp med serbere" blir det med det italienske nyhetsbyrået ANSA (via NTB) som kilde rapportert om voldige sammenstøt mellom serbiske paramilitære styrker og UCK. Ifølge meldingen var dette en trefning som var framprovosert av de serbiske styrkene "som satte fyr på kosovoalbanske hus tidlig på morgenen. Senere meldte flyktende serbere at de hadde sett rundt 100 geriljasoldater komme inn i Klina".

Følgene av voldelige sammenstøt i krigens sluttfase er også hovedtema for

Håkon Lunds artikler fra Kosovo samme dag. Det er to saker. Den første har tittelen: "Brent levende", med undertittelen "Reshat (34) fant naboens beinrester" plassert inn i et bilde av kosovoalbaneren Reshat Zegri som leter i ruinene. Ingressen forteller om hans funn: "VELIKA KRUSA/KUSHA E MADHE (Dagbladet): I kjellerruinene ligger to ryggsøyler, hoftebein, ribbein, kjevebein og andre rester etter mennesker. De tilhørte kosovoalbanerne som ble drept her 26.mars, to dager etter at NATO startet bombeaksjonen."

På dette området ble det funnet rester av 105 mennesker fordelt på tre massegraver.

Lund formidler her sine egne synsinntrykk og intervjuer Reshat som nettopp hadde kommet tilbake fra Albania dit han hadde rømt samme dag som massakrene hadde funnet sted. Reshats nabo Gijlal Duraku som hadde søkt tilflukt i en nabolandsby og returnerte dagen etter for å se resultatene av det han mente herjingene til beryktede Arkan og hans styrker "Tigrene", uttaler:

"-Jeg snek meg tilbake for å se hva som hadde skjedd. Jeg tok meg fram fra hus til hus. Da lå likene ennå spredt utover området. Et lite barn var blant de drepte, også en gammel kvinne som hadde sittet i rullestol. Mange av ofrene, blant dem de i kjellerruinen, ble slått bevisstløse med klubber og geværkolber, før de ble dynket med bensin og brent levende, forteller Gjilal".

Lund kan her selv observere resultatene av ødeleggelsene og se blodflekker som fortsatt er lett synlige blant rester av klær og personlige eiendeler. Sett fra et kildekritisk perspektiv har han muligheten til å kontrollere opplysningene med egne observasjoner. Det er selvsagt umulig å kontrollere alle detaljene i kildenes historie, ei heller sannhetsgehalten i påstanden om at det var Arkans styrke som stod bak. Lund poengterer samtidig tydelig at disse hendelsene fant sted to dager etter at NATOs bombing startet. Disse hendelsene kan derfor like gjerne brukes som argumentasjon i en kritisk versjon av hendelsene, som en legitimering av NATOs versjon. Lund balanserer også de kosovoalbanske kildene med serbiske sivile som nå er på flukt bort fra Kosovo.

Under tittelen "Sorg og glede på samme vei" møter vi et serbisk ektepar på flukt:

Saken er illustrert med to bilder som viser de respektive familiene. Her balanserer Lund kosovoalbanernes jubel og serbernes fortvilelse under dette store sceneskiftet. Bildene og teksten bygger sammen opp under viljen til å vise to familier av forskjellig etnisk bakgrunn med to høyst forskjellige virkeligheter:

Fortvilelsen lyser av øynene på den serbiske kvinnen Lepsava Sahrijevic som sitter på et lasteplan på flukt sammen med ektemannen. Hun sier til Lund:

På motsatt side er det bilde av en smilende familie Krasniqi på vei hjem til Kosovo. Milaim Krasniqi uttrykker sin glede: "- Hjemmet vårt er svidd av, men alle har berget livet. Vi er lykkelige. Jeg er ung. Vi skal greie oss".

Lunds reportasje avsluttes med at han formidler frykten som nå finnes blant serberne i Kosovo. Han treffer soldater som bekrefter sier: "- Våre kolleger inne i Prizren forteller om mange eksempler på at serbernes forlatte hus nå blir plyndret."

Rollebytte er også temaet for Ljubisa Rajics dagbok under tittelen: "Forskjellen fra før er at mens de albanske flyktningene dro sørover, drar de serbiske nordover."

Rajic skriver om UCKs framferd i Kosovo, og konsekvensene for de serbiske flyktningene. Han kritiserer NATO i sterke ordelag fordi alliansen "har vist seg udugelige til og uinteresserte i å få orden på det sivile liv og beskytte befolkningen." Han sammenlikner situasjonen med Kroatia og vestre Bosnia under operasjon Storm: "Da den ble avsluttet, sa Carl Bildt at Franjo Tudjman burde stilles for Haag-domstolen.(..) Bildts ord er glemt og Kroatia er tatt opp i Europarådet." Han skriver om problemet med å få tilgang til pålitelig informasjon etter at serbiske myndigheter har beordret alle uavhengige fjernsynssendere til å videreføre de statlige fjernsynsignalene på grunn av NATOs bombing av de statlige TV-senderne. Han refererer videre til debatten om menneskerettigheter i et propagandaperspektiv:

Artikkelen er ledsaget av et bilde av en traktor med en mann oppå, som ifølge billedteksten er en serber på flukt.

Dagbladet tydeliggjør med andre ord både gjennom egen reportasje og Rajics kommentar at det har skjedd et rollebytte, der serberne nå er ofre.

Hvis vi sammenlikner vinkling, fortellerperspektiv og kildebruk ved krigsstart og krigsslutt er det skjedd store forandringer i Dagbladets dekning. I begynnelsen var det norske myndigheter (intervju med Vollebæk) som definerte premissene for diskusjonen om krigen var i tråd med folkeretten. Det var NATO-versjonen av hendelsesforløpet som dominerte, og de serbiske stemmene var svake og tvetydige i sitt innhold (blant annet ved å uttrykke mer apati enn motstand). Nå er NATO-stemmen forskjøvet fra nyhetsteksten til innsendt kommentar (Klettes innlegg). Også i sluttfasen er norske myndigheter til stede i Dagbladets nyhetsbilde gjennom Bondeviks besøk i Kosovo som "velgjører" med løfte om norsk bistand og som mottaker av NATOs ros. Men fortellerperspektivet til Dagbladet er forskjøvet slik at den kritiske stemmen nå dominerer. To viktige faktorer spiller inn for å forklare dette. Det ene er Håkon Lunds reportasjer som bruker journalistiske teknikker som bevisst balanserer stemmene til den serbiske og kosovoalbanske sivilbefolkning. Både valg av intervjuobjekter, billedbruk og billedtekster skaper en komposisjon som gir inntrykk av likhet i menneskeverd mellom serbere og kosovoalbanere. Kosovoalbanernes triumf balanseres med serbernes frykt, og begge stemmene er like tydelige. Dermed skapes en motvekt mot tendensen til å operere med "verdige" og "uverdige" ofre. Dette viser betydningen av å ha journalistisk tilstedeværelse i krigssonen. Nærkontakt til krigens ofre er en forutsetning for å kunne drive kritisk journalistikk. Denne utviklingen så vi allerede i krigens første fase. Forskjellen i dekningen i Dagbladet på krigens første og andre dag er at de serbiske stemmene ble mye tydligere når Håkon Lunds rapporter fra bomberommene er på plass. Her ble serberne gitt et menneskelig ansikt som balanserte det vulgære fiendebildet av Milosevic.

Den andre viktige faktoren i forskyvningen av Dagbladets fortellerperspektiv, er Ljubica Rajics daglige spalte. Dette var en utradisjonell og modig handling fra Dagbladets side. I praksis avstod Dagbladet noe av sin redaksjonelle autonomi ved å la Rajic slippe usensurert (bekreftet av Rajic i et e-postintervju med forfatteren) til med sine klare og kontroversielle meninger. Gjennom Rajics rapporter fra dagliglivet fikk Dagbladet dermed synliggjort hvordan mottakerne av NATOs bomber opplevde situasjonen. For å trekke inn Stuart Halls posisjoner fra den innledende teorigjennomgangen, kan vi si at nyhetstekstene i krigens sluttfase beveger seg i en "forhandlende" og til dels "opposisjonell" retning. I dekningen av de storpolitiske sidene av konflikten er det fortsatt NATO-kilder som dominerer (med noe kritisk motvekt fra blant annet russiske kilder). Men i reportasjene fra Kosovo, og gjennom Rajics spalter, balanseres de kritiske serbiske på en måte som gir leserne en gunstig posisjon for egen meningsdannelse.

Dagbladet lykkes ikke med sine spådommer om den framtidige politiske situasjonen for Kosovo-provinsen. Forholdet mellom sivilbefolkningen KLA og den ikke-voldelige linjen til Rugova, var sannsynligvis mer komplisert enn man får inntrykk av gjennom Dagbladets reportasjer og kommentarer. Kanskje sivilbefolkningen så geriljaen som et nødvendig onde som kunne trygge dem mot overgrep fra serbiske styrker? Kanskje de allerede under krigen så med begynnende skepsis til korrupsjon og maktmisbruk fra geriljakommandantenes side? Journalister fra Norge som dekker en slik konflikt mangler naturlig nok de historiske forutsetningene for å forstå de sosiale og politiske mekanismene i et land som aldri har hatt et parlamentarisk demokrati. Det understreker betydningen av kildekritisk distanse til alle partene i en konflikt.

Aftenposten har en forsidehenvisning 16.6. der det står: "Serberne ut som lovet". Her er det både omtale av serbernes tilbaktrekning fra Kosovo som går etter planen, og av den storpolitiske dimensjonen der russernes kontroll over flyplassen i Pristina beskriver en overgang "fra triumf til bakrus". En hel utenriksside er satt av til dekningen, med kolumnetittelen "Den vanskelige freden". I en rapport fra Moskva-korrespondent Halvor Tjønn rapporteres det om Russlands problemer med å forsvare kontrollen over flyplassen i Pristina, som opprinnelig ble betraktet som en militær og politisk triumf. Artikkelen beskriver hvordan russernes lynaksjon med overføringer av styrker fra Bosnia ble en vellykket aksjon, siden russerne faktisk skaffet seg kontroll over den strategisk viktige flyplassen. Triumfen ble imidlertid kortvarig da de russiske styrkene etter to dager var avhengig av NATO for å få mat, vann og andre forsyninger. Dette henger sammen med at de tidligere Warszawapakt-allierte hadde nektet russiske fly overflyvning med forsyninger.

Moskva-korrespondenten siterte russiske aviser som ironisk konstaterte at det er lett å bryske seg og føre en tøff linje overfor NATO, men å "føre kald krig med egne penger er vi dog ikke i stand til".

Ulf Andenæs rapporterte på dette tidspunktet fra Kosovo. Under tittelen "Serbisk retrett med hevet hode" har han en stemningsrapport fra den serbiske tilbaktrekningen. Han skildrer sceneskiftet der serbiske styrker reiser ut mens NATO-styrker er på vei inn. I en framsynt konstatering slår han fast at "På papiret skal Kosovo fortsatt være en del av Serbia, men det er på papiret. I realiteten er de færreste i tvil om at det er slutt." Saken er illustrert med et bilde der "serbiske soldater forlater Kosovo med det trefingrede seierstegnet trassig i været", som det heter i billedteksten. I en undersak med tittelen "UCK-hovedkvarter i Pristina" blir UCK-ledelsens syn presentert. Statsministeren i UCKs regjering, Mehmet Hajrizi, blir sitert der han forsikrer at: "- Vi vil samarbeide for fred (…) UCK skal forvandle seg til et sivilt politi og en ledende politisk kraft i Kosovo". Artikkelen balanserer dette med en serbisk kilde, professor Vojislav Vukovic, som blir presentert som "en ledende serbisk politiker i provinsen fra det moderate nasjonalistpartiet Serbisk Fornyelse", uttrykker bekymring: " -Vi tror gjerne at NATO kom hit med gode hensikter om å skape fred, men for serberne her er virkeligheten en annen". En serber som viser forståelse for "NATOs gode hensikter" må sies å være en uvanlig medgjørlig serber sett med NATOs øyne. En representant for FNs flyktningekommisær sier at folkeflukt av serbere må forhindres: "-Vi kan ikke godta enda et kapittel i Balkans flyktningetragedie. Det er fredsstyrkens oppgave å skape slik sikkerhet at alle innbyggere kan føle seg trygge. En NATO-talsmann forsikrer at "NATO ikke vil tillate UCK å skremme vekk serberne". Andenæs selv avslutter artikkelen med en advarsel:

I tilknytning til denne nyhetssiden har Per Anders Madsen en svært kritisk kommentar med tittelen "Frigjøring med bismak". Her reflekterer han over rollebyttet og skriver blant annet:

Resten av kommentaren trekker inn stormaktspillet og at russernes lynaksjon "skjenket UCK rene gavepakken med sitt blotte nærvær". UCKs langsiktige mål blir også synliggjort ved formuleringen: "I går holdt UCK seiersparade i byen Prizren, i full krigsmundur, mens tyske NATO-soldater sto og så på. - Dette har vi ventet på i 500 år, sa geriljaens kommandant".

Samlet sett representerer denne nyhetssiden en kritisk stemme i forhold til den nye situasjonen som har oppstått etter at NATO har fått kontroll over provinsen.

Den 17.6. trykkes de første meldingene om funn av massegraver med kosovoalbanske ofre. Dette markeres allerede på forsiden med tittelen "Stadig flere massegraver avdekkes. Flyktninger hjem i endeløse køer" over et stort bilde av flyktninger på grensen mellom Makedonia og Kosovo.

Også denne dagen er mer enn én nyhetsside viet Kosovo-stoffet. En artikkel med tittelen "Grusomheter verre enn man hadde fryktet" sammenfatter funnene av massegraver. Kildene er telegrambyråene NTB/Reuters/AFP og handler i hovedsak om foreløpige meldinger om avdekking av overgrep. Det går imidlertid fram av meldingen at det ikke er rettsmedisinerne fra Krigsforbryterdomstolen i Haag som står bak funnene. De "venter fortsatt på grønt lys fra den NATO-ledete fredsstyrken til å starte arbeidet sitt i Kosovo". Derimot går det fram av begynnelsen på artikkelen at andre journalister og nyhetsbyråer er kilder til meldingene om funnene: "- Vi fant skremmende bevis på grusomheter: Vi fant mange graver som er laget helt nylig. Det var en lukt av forråtnelse, sier David Gowan til BBC. Hvem Gowan representerer (siden representantene fra Haag ennå ikke har kommet) får vi ikke vite. I det følgende får vi rapportert fra et funn som innbyggerne i en landsby "nær Pristina" har gjort. Her skal "opptil 100 kosovoalbanere (ha blitt) massakrert av serbere kort tid før NATO-styrker gikk inn i Kosovo". Med henvisning til Reuter blir det meldt om lik og kroppsdeler i tre brønner. Det blir videre meldt om funn av lik rapportert av franske og italienske NATO-soldater. Med henvisning til de sistnevnte skal landsbybeboere ha funnet 120 lik i landsbyen Ruckhat. Artikkelen er ledsaget av en gråtende UCK-soldat som ligger på bakken og som ifølge billedteksten: "kneler gråtende ved det som antas å være en massegrav som inneholder likene av 60 kosovoalbanere".

Nederlandske NATO-soldater skal også ha funnet restene av 20 kosovalbanske lik ved landsbyen Velika Krusa. De aller fleste rapportene stammet fra NATO-kilder. Men det er også henvisning til en rapport fra "Leger for menneskerettigheter", som dokumenterte systematiske krigsforbrytelser. Den slo fast at "serbiske soldater drepte, torturerte, slo og voldtok kosovoalbanske sivile, og plyndret boliger og gudshus før de trakk seg tilbake fra Kosovo". Kilden til denne rapporten var 1200 kosovoalbanske flyktninger.

I siste avsnitt av artikkelen vises det også til Amnestys årsrapport, og dette er eneste kilde som også nevner overgrep mot serbere fra "UCK-geriljaen og andre opposisjonsgrupper". Men som det heter i avslutningen: "Anklagen gjelder blant annet drap og kidnapping, men det skal ha skjedd i langt mindre skala".

Selv om NATO-kilder i løpet av krigen ikke alltid viste seg å være pålitelige, er det ingenting som tyder på at disse beskrivelsene ikke dokumenterer faktiske forhold. The Independent Commission on Kosovo mener å kunne dokumentere at i alt rundt 10 000 kosovoalbanere ble drept av serbiske soldater, politistyrker og paramilitære grupper i perioden mellom 20.3. og 12.6. (The Independent Commission on Kosovo: Annex 1:7). Disse drapene var resultatet av systematiske overgrep over hele landet selv om det ikke var store massakre av samme omfang som for eksempel i Srebrenica i Bosnia.

I en reportasje inne fra Kosovo denne dagen rapporterer Ulf Andenæs om kosovoalbanere som fortvilet prøver å ta seg hjem. Denne passasjen er betegnende for stemningen:

Andenæs trekker selv paralleller til frigjøringsstemningen i Norge i 1945, men advarer mot en ny flyktningekatastrofe , nå med serbere som ofre:

Andenæs understreker rollebyttet: "Så sent som for halvannen uke siden møtte vi fortsatt dem som flyktet motsatt vei. Både folkeslag og retning er snudd helt om." Saken er ledsaget av et bilde av et smilende eldre kosovoalbansk par. Denne tråden blir for øvrig tatt opp av Andenæs under en reportasjereise i Kosovo i desember 2000 der han konstaterer at den etniske rensingen av serbere fra Kosovo nærmest er fullført (Aftenposten, 5.12 2000).

I en egen undersak med overskriften "UCK rykker inn", dokumenteres at UCK befester sin maktposisjon med konnotasjoner til frigjøringen i Norge i 1945: "I den lokale frigjøringsrusen opptrer UCK som om de var hjemmefrontsoldater i Norge i mai 1945", Parallellen kan virke noe søkt siden det var en helt fremmed okkupantmakt som måtte kapitulere i Norge i 1945. I Kosovo var det et samspill mellom lokale serbere og makthaverne i Beograd. Muhamet Kadrim, som er underoffiser i UCK, slår fast at "vi samarbeider utmerket med NATOs fredstyrker, og vi er tilfreds med hjelpen vi har fått fra dem, fastslår han". Ifølge Kadrim bedrives ingen etnisk rensing av serberne: "- Vi ber dem ikke dra. De drar av seg selv." I samme artikkel forteller UCKs feltlege, Haxhi Abduli, at de helst vil beholde våpnene litt til og vil levere dem tilbake "når tingene er blitt roligere etter noen dager".

I avslutningen av artikkelen understrekes felleskapet mellom NATO og UCK: "Dagens Prizren - i likhet med mange andre lokalsamfunn i Kosovo - er åpenbart styrt av både UCK og NATO side om side. Hva som synes å bli avgjørende i Kosovo, er hvordan disse to parter blir forlikte, og hvem av dem som trekker det lengste strå i en maktkamp.". Artikkelen er ledsaget av en klassisk seiserscene hvor bonden Abaz Krasniqi og hans sønn på traktoren med et UCK-banner ønskes velkommen hjem av folk fra UCK-geriljaen.

Ved siden av Aftenpostens egne reportasjer, er det to andre andre saker på denne siden som formidler en kombinasjon av kritiske stemmer fra både serbere og NATO. Aftenpostens korrespondent i Hong Kong har en oppfølging av bombingen av den kinesiske ambassaden i Beograd. "Tittelen er: "USA ber igjen om unnskyldning". Det er et referat fra et amerikansk delegasjonsbesøk i Beijing som skal prøve å rette opp skadene etter den påståtte feilbombingen i Beograd. Av referatet går det både fram at den amerikanske delegasjonen ba om unnskyldning, men at kineserne hadde problemer med å akseptere forklaringen at bombingen var et uhell. Hendelsen førte til voldsomme demonstrasjoner mot NATO i Beijing og krise i forholdet mellom USA og Kina.

Dessuten er det en nyhetssak fra Aftenpostens Moskva-korrespondent Halvor Tjønn der det går fram at "Russland forlanger full avvæpning av UCK". Her omtales UCK-geriljaens aktiviteter som "terror-aktiviteter som kan ødelegge hele fredsprosessen" og representerer således den serbiske stemmen. På den annen side siteres UCK-talsmann Jakup Krasniqis motstand mot en russisk sone i Kosovo: "Russerne er ikke velkomne her, og vil bli betraktet som en fiendtlig styrke". NATO-talsmann Jamie Shea representerer NATO-stemmen som forsikrer at avvæpning av UCK først vil bli gjennomført "når den internasjonale fredsstyrken er på plass i hele Kosovo".

Hovedoppslaget på Aftenpostens førsteside denne dagen er "Stadig nye overgrep avdekkes". Stikktittelen er "Verre enn antatt i Kosovo". Det går ikke fram hva antatt peker tilbake på, men i ingressen heter det at "Nå strømmer det inn rapporter om uhyrligheter". Med henvisning til det britiske utenriksdepartementet blir det slått fast at "Rundt 10 000 mennesker er blitt drept i over 100 massakrer". Samtidig varsles ankomsten av de "første eksperter fra FNs krigsforbryterdomstol". Dette blir fulgt opp på nyhetssiden under tittelen "Daglig nye skrekkrapporter". Artikkelen er skrevet av Roma-korrespondent Per Anders Madsen. Her går det fram at det er kosovoalbanske flyktninger som er kilde for de oppgitte tallene. Det tas ingen forbehold om påliteligheten av tallene, tvert imot går det fram at "britiske myndigheter frykter at tallene kan bli enda høyere".

Under artikkelen er det en grafisk framstilling med tittelen "Krigsforbrytelser i Kosovo". I et kart er det plottet inn tall som blir identifisert i en egen gjennomgang. Her heter det for eksempel: "Korenica 120 albanere drept og kastet i hastig utgravede graver i midten av mai ifølge sivilbefolkningen". Det tas lite forbehold om at disse tallene er korrekte, og samtidig slås det fast at FNs krigsforbryterdomstol først ankommer med sine eksperter først samme dag.

Siden det ennå ikke foreligger noen uavhengig ekspertgjennomgang av funnene, har Budapest-korrespondent Aasmund Willersrud en tenkt beskrivelse av hendelsesforløpet basert på den tyske sosiologen Wolfgang Sofskys analyse av flere av "vår tids gruoppvekkende massemord i Bosnia, Algerie, Rwanda, Hiapas i Mexico. Willersrud avviser derfor at det finnes en egen "balkansk grusomhet". Så følger beskrivelsen over det tenkte hendelsesforløpet:

I mangel på fakta og dokumentasjon konstrueres her en tenkt virkelighet. Med assosiasjoner til blant annet Bosnia lages en mulig rekonstruksjon. Kombinert med grafikken og fakta fra avdekkete massegraver blir dette en slags pseudovirkelighet.

Med henvisning til tidligere hendelser beskrives det hvordan først ledende personligheter blir tatt, men at morderne tar seg god tid og "lar dødsangsten gripe om seg, før de dreper og ofte maltrakterer menneskekroppene på grusomste måte". Med henvisning til en ny kilde, Wolfgang Sofsky i ukeavsen Die Welt, henvises det til tidligere eksempler på etnisk rensing i det tidligere Jugoslavia, der "drapsmennene (kastet) seg ofte med særlig grusomhet over tidligere kolleger og naboer av annen etnisk opprinnelse".

Nå kan leseren riktignok lure på om den tidligere avvisningen av at vi står overfor et særegent balkansk fenomen fremdeles har gyldighet, fordi senere heter det at:

Willersrud balanserer dette ved å vise til Die Zeits mangeårige medutgiver, Marion Gräfin Dönhoff, som tre år tidligere stilte det retoriske spørsmålet om hva som i så fall var skjedd med denne genetiske disposjonen i den relativt fredlige etterkrigstiden.

Selv om Willersrud slår fast at "omfanget av massakrene i Kosovo ennå ikke er klarlagt, vitner masseutdrivelsen og drapene på den albanske befolkningen om en vel organisert og planlagt aksjon som krever store logistiske ressurser". Med en ny henvisning til Sofsky diskuterer Willersrud begrepet "etnisk rensing" og konkluderer med at:

Gjennom denne avslutningen knyttes de potensielle bestialitetene som nå er begått til regimet i Beograd. Selv om artikkelen tar forbehold om at fakta ikke foreligger skapes det konnotasjoner både til holocaust og den etniske rensingen i Bosnia. Blandingen av teorier og historiske paralleller gir er merkelig blanding av fiksjon og fakta. Jeg har i innledningen diskutert om assosiasjonene til Bosnia kunne bidra til å tilsløre at Kosovo var i en annen situasjon med en borgerkrigslignende tilstand, der UCK og serbiske enheter i realiteten var involvert i en situasjon som ligner mer på en borgerkrig enn etnisk rensing. Det er åpenbart at det går en linje i Milosevics politikk det siste tiåret, der storserbisk sjåvinisme og etnisk rensing utgjør viktige elementer. Men det kan likevel settes spørsmålstegn ved om ikke nettopp denne type artikler forsterker konnotasjoner som fører leserne i en bestemt retning, der disposisjonelle forutsetninger (Ottosen 1993) og ikke nødvendigvis faktiske hendelser er dekkende for det som har skjedd. Var situasjonen i Kosovo direkte sammenliknbar med borgerkrigen i Bosnia? Gjennomgangen av andre historiske hendelser knytter også an til de aktuelle hendelsene i Kosovo. Gjennom billedbruk og billedtekst får vi presentert to UCK-soldater i uniform som viser fram en hodeskalle av det som i billedteksten blir beskrevet som "levninger fra en massegrav som er funnet i landsbyen Ruckhat utenfor Pec i Kosovo"

På den anne side blir UCKs faktiske rolle behørig dokumentert i en reportasje fra Kosovo forfattet av Ulf Andenæs, under tittelen "UCK har tatt kontrollen" . I byen Kacanik fire mil sør for Pristina er det UCK som har makten. Dette bekreftes av en representant for bistandsorganisasjonen Care, som gjør det klart at nå må alt godkjennes av UCK-kommandanten. Kommandanten "Qori" er avbildet og intervjuet og han utstråler autoritet både i bilde og egne uttalelser som også understreker fellesskapet med NATO:

Kommandanten viser seg for øvrig å være svensk statsborger med13 års opphold i vårt naboland. Den "norske vinkelen" blir understreket ved intervjuet med Artur Tigani som har bodd 12 år i Norge og som nå har vært skarpskytter og sambandsmann. Motstanderne var serbiske militære og paramilitære grupper:

Et tredje bilde på siden av viser også UCK-soldater som konnoterer autoritet og verdighet. I billedteksten heter det at "UCK-soldatene er kommet ned fra fjellene og dominerer helt i Kacanik". Mens UCK "dominerer", går det fram av en nyhetssak over bildet at "50 000 sivile serbere har forlatt Kosovo". Her er det med andre ord ikke snakk om noe etnisk rensing. Av teksten går det fram at General Michael Jackson, sjefen for den NATO-ledete fredsstyrken i Kosovo "har innstending oppfordret den serbiske sivilbefolkningen om å bli i provinsen, og har lovet at KFOR-styrken skal beskytte dem". NATO-versjonen av disse hendelsene blir understreket ved et sitat av Storbritannias utenriksminister Robin Cook som understreket "at det internasjonale samfunnet ikke vil tolerere etnisk rensing mot serbere i Kosovo".

NATO-stemmen blir balansert av en artikkel fra Moskva-korrespondenten Halvor Tjønn, som refererer den kritiske russiske stemme. Her går det fram at president Jeltsin insisterer på en russisk sektor i Kosovo. Pentagon-talsmann Ken Bacon siteres i samme artikkel og understreker at NATOs framrykking fortsetter selv om man gjerne ser at "Russland deltar i den fredsbevarende operasjonen", men at "NATO er fullt forberedt på å gjøre jobben alene."

Det er mange paralleller mellom Dagbladets og Aftenpostens endring av fortellerperspektiv fra bombestarten til krigens sluttfase. På krigens første dag var Aftenpostens vinkling, tittelbruk og sideoppsett en makrostruktur (van Dijk) som bygget opp under NATOs versjon av hendelsesforløpet og "krigens nødvendighet". For igjen å dra nytte av Stuart Halls forskning, kan vi si at en forhandlende og opposisjonell tolkning får mer plass i krigens sluttfase. Kombinasjonen av Ulf Andenæs' reportasjer og Per Anders Madsens kommentar balanserer seierherrens (KLA) triumferende stemme med realistiske advarsler om at rollene raskt kan byttes. I dekningen av de storpolitiske hendelsene er det fortsatt vestlige kilder og et offisielt NATO-perspektiv som formidles, men ved hjelp av sine korrespondenter slipper Aftenposten til både kritiske russiske og kinesiske stemmer.

I dekningen av avdekking av massegraver med kosovoalbanske ofre benyttes en blanding av fiksjon og fakta i en kommentar som er egnet til å skape bestemte konnotasjoner og historiske paralleller som kan synes tvilsomme hvis vi legger et strengt kildekritisk perspektiv til grunn.

Plassen tillater ikke en detaljert presentasjon av fjernsynsnyhetene i den siste delen av krigen, men bakgrunnen for den oppsummeringen av fjernsynsnyhetene i NRK-Dagsrevyen og TV2 16.-17.6. bygger på samme metode, med detaljerte gjennomganger av innslagene som er dokumentert i krigens første fase.

I begge nyhetssendingene står hjemvendingen av Kosovoalbanerne i fokus. I NRK er dette fokusert på et mer overordnet, politisk nivå, mens TV2 fokuserer på den vanlige flyktnings opplevelse av situasjonen og også de grusomheter som har skjedd mot Kosovoalbanere under krigen.

Dagsrevyens totale lengde er 34 minutter og 10 sekunder, hvorav Kosovo utgjør 4 minutter og 43 sekunder.

Dagsrevyen kan "brytes ned" til følgende indikatorer:

Antall journalister/kommentatorer: 3

(Gunnhild Viken / Sigrun Slapgard / Bjørn Egil Eide)

Antall intervjuobjekter/kildepersoner: 4

(Louis Gernau / Dimic Dragutin / Ivana / "Remi")

TV2s totale lengde er på 24 minutter og 34 sekunder, hvorav 6 minutter og 30 sekunder er viet Kosovo.

TV2s nyhetssending kan "brytes ned" til følgende indikatorer:

Antall journalister/kommentatorer: 5

(Siri Lill Mannes / Øystein Bogen / Lene Østby / Mette Fossum / Aleksander Valestrand)

Antall intervjuobjekter/kildepersoner: 6

(Osmani Lyfti / øyenvitne / Dronning Sonja / Adrian / John Kenneth Sigvartsen / Vidar Lehmann)

NRKs dekning fokuserer på tilbaketrekkingen av serbiske styrker fra Kosovo. NRK intervjuer KLA og serbiske sivile, men hovedvekten i reportasjen er lagt på serbisk tilbaketrekning, og ikke på de hjemvendte flyktningenes problemer inkludert avsløring av hva som har skjedd av overgrep i Kosovo under krigen.

Igjen markerer TV2 seg ved å fokusere på enkelte flyktningeskjebner "sett nedenfra". Det fokuseres på en eldre kosovoalbaners erfaringer etter å ha vendt hjem. Også en reportasje fra åstedet (et sted for drap på sivile), vies mye plass. Reportasjen avsluttes med et innslag om norske soldater som verver seg til KFOR-tjeneste, samt et innslag med en FN-soldat som advarer mot de psykiske senvirkningene til den enkelte soldat etter opphold i konfliktområder.

Igjen markerer TV2 seg ved å fokusere mer på nyhetene "nedenfra", sammeliknet med den storpolitiske vinklingen i NRK-Dagsrevyen. Dette gir seg blant annet utslag i nyhetsprioriteringen. I NRK er Helsinki-møtet eneste Kosovo-relaterte hovedsak, mens TV2-nyhetene fokuserer på serbernes panikk i lys av kosovoalbanernes tilbakekomst.

Dagsrevyens totale lengde er på 34 minutter og 2 sekunder, hvorav 11 minutter og 3 sekunder er viet Kosovo. Dagsrevyen denne dagen kan "brytes ned" til følgende indikatorer:

Antall journalister/kommentatorer: 5

(Einar Lunde / Morten Jentoft / Ola Johnsrud / Hans Wilhelm Steinfeld / Geir Helljesen)

Antall intervjuobjekter/kildepersoner: 9

(Boris Jeltsin / Igor Ivanov / Bill Clinton / anonym / Tattur Jonuzaj / Antigona Hoti / tysk soldat / kosovoalbansk barn / Knut Vollebæk)

TV2s nyhetssending denne dagen er totalt på 24 minutter og 35 sekunder, hvorav 6 minutter og 53 sekunder er viet Kosovo-nyheter. TV2s nyheter denne dagen kan "brytes ned" til følgende indikatorer:

Antall journalister/kommentatorer: 4

(Siri Lill Mannes / Erik Stephansen / Lene Østby / Øystein Bogen)

Antall intervjuobjekter/kildepersoner: 5

(Paul Risley / Nick Plisitt / NATO-talsmann / Svetlana Popovic / albansk mann)

Dagsrevyen fokuserer denne dagen på forhandlingene mellom Russland og USA om Russlands deltakelse i en fredsstyrke i Kosovo. Dette behandles i reportasjer fra både Helsingfors og Paris. Man har også innslag fra Kosovo, herunder en reportasje om hvordan russerne arbeider i Kosovo, fra sin nye base på Pristina-flyplassen. Også problematikken rundt serbere som flykter fra Kosovo berøres, men hovedsakelig ved å fokusere på en uttalelse fra Knut Vollebæk og intervjuer med tyske KFOR-styrker.

TV2 fokuserer nesten ikke på Helsinki-møtet i det hele tatt. Det eneste er en notis som leses opp mot slutten av sendingen, hvor man forteller at møtet ikke lyktes i å nå frem til enighet. TV2 forteller isteden historien til en serbisk kvinne og hennes familie, og hvordan de har det når kosovoalbanerne kommer tilbake. I det hele tatt tas problemet som gjelder serbernes forhold til KLA og kosovoalbanerne opp i mye større bredde enn i NRK Dagsrevyen.

For å supplere den kvalitative diskursanalysen med en kvantitativ dimensjon, har jeg fått gjennomført en kvantitativ undersøkelse av kildebruk, vinkling og fordeling på stoffkategorier av to hendelser i Dagbladet og Aftenposten innenfor analyseperioden.

Den første var NATO-bombingen av kringkastingshuset i Beograd natt til 24.4. 1999, og den andre det åpne brevet som Norges Røde Kors sendte regjeringen og Stortingspresidenten 10.6. 1999. Den første hendelsen falt sammen med NATOs 50-års jubileum, og den siste falt sammen med fredsavtalen mellom NATO og Jugoslavia.

Dette var begge anledninger der forholdene skulle ligge godt til rette for å skrive kritisk om NATO. Ved å velge disse to hendelsene unngår jeg dermed en mulig feilkilde ved å fange opp en periode der serbiske styrker hadde gjort seg skyldig i overgrep eller andre forhold som kunne medføre en "naturlig" slagside mot serbiske myndigheter (jfr. hypotesene for undersøkelsen). Et delmål med undersøkelsen er å se i hvilken grad folkerettslige perspektiver ble trukket inn i avisenes dekning. I tillegg til de to datoene for selve hendelsene, ble de to påfølgende dagene tatt med. Utvalgsdatoene blir dermed 24.-26.4., og 10-12.6.

Med bakgrunn i det jeg tidligere har skrevet om norske mediers tradisjonelle pro-NATO syn, ble det stilt følgende hypoteser:

1) NATO-kritisk syn vil i liten grad prege dekningen

2) Dagbladet er mer kritisk til NATO enn Aftenposten er

Den andre hypotesen er dels valgt med bakgrunn i den historiske tradisjonen til avisene der Dagbladet har vært en mer radikal avis i forhold til norsk sikkerhetspolitikk, og fordi Dagbladet i løpet av krigen markerte seg som en krigskritisk avis.

Alle Kosovo-relaterte tekster er valgt ut på de aktuelle datoene. Til sammen sto det 100 artikler på trykk i Aftenposten, og 80 i Dagbladet. Her er alle typer artikler tatt med, alt fra leserbrev til ledere er registert for å få med alle nyansene i synet på konflikten og hendelsene i disse dagene.

Tabell 1: Kosovo-relaterte saker i Aftenposten og Dagbladet i periodene 24.-26.april og 10.-12.6. 1999

Analysekategoriene er de samme som i den kvalitative delen, men det er også opprettet en fjerde oppsamlingskategori "nøytral/annet". De fire analysekategoriene er derfor "NATO-vennlig", "serbisk-vennlig", "NATO-kritisk" og "nøytral/annet" (Nohrstedt et al. 2000).

Tre analysekategorier ble valgt for analysen: kildebruk, vinkling og visuelle/layoutmessige virkemidler og retorikk/språkbruk.

Med "kilder" forstår vi den personen, gruppe av personer, institusjon, stat eller gruppe av stater eller tekst som er utgangspunkt for informasjonen i artikkelen.

Med "vinkling og visuelle/layoutmessige virkemidler forstår vi hvordan oppsettet fungerer som en makrostruktur"(van Dijk). I kategorisering av vinkling er det lagt stor vekt på hvilke poenger som framheves i ingressen. Dersom teksten ikke har ingress vektlegges begynnelsen på brødteksten.

I "retorikk/språkbruk" er det lagt vekt på retoriske virkemidler som legger føringer på teksten og bruk av anføringsord som for eksempel "påpeker han", "påstår hun", "sier han", "hevder NATO".

Koderne har brukt Nils Morten Udgaards kommentar "Kosovos katastrofe: Et hjelpeløst NATO" som eksempel for å demonstrere kategoriseringen:

Udgaard bruker følelsesladde ord for å beskrive situasjonen til flyktningene i Kosovo: " Der drives hundretusener av mennesker rundt i landsbyer og fjellene – uten hjelp fra noen." (vår kursivering).

Situasjonen til flyktningene settes opp mot NATOs manglende vilje til å gi hjelp som nytter. Språkbruken underbygger inntrykket av at NATO forsømmer sin oppgave som beskytter av flyktningene. Derfor har vi karakterisert språkbruk/retorikk som NATO-kritisk.

NATO-kritikk kommer også til uttrykk gjennom overskriften ved at NATO beskrives som "hjelpeløst". Derfor finner vi at vinklingen også er NATO-kritisk. Når vi teller kilder finner vi seks NATO-vennlige kilder: Kjell Magne Bondevik, Tony Blair, NATO, Pentagon, Knut Vollebæk og Clintons sikkerhetspolitiske rådgiver Sandy Berger. I denne artikkelen mener vi det er riktig å legge størst vekt på vinkling/layout og retorikk/språkbruk. Selv om det er overvekt av NATO-vennlige kilder, blir sammenhengen disse brukes i, det overordnede her. Vi ser at det ikke ville blitt riktig dersom vi bare hadde talt kilder og basert oss på dette.

Resultatet blir at vi betegner teksten som NATO-kritisk.

Som tidligere nevnt blander vi kvantitativ og kvalitativ metode i analysene våre. Det at en del av analysen baserer seg på personlige vurderinger, kan sies å være en svakhet ved metodens pålitelighet i forhold til å bevise hypotesen. Å vurdere hvilken kategori språkbruk/retorikk og vinkling/layout teksten hører inn under, er noen ganger lett, mens det i andre tilfeller er verre. Her avhenger mye av øynene som ser. Forskjellige personer kan derfor oppleve å få ulike resultater på det samme materialet.

Likevel tror både jeg og koderne at det er flere fordeler enn ulemper ved å legge både vurdering og konkrete tall til grunn for analysene. Å se på tre ulike aspekter ved tekstene gir oss et sterkere grunnlag for å konkludere, enn hvis vi bare hadde brukt kvantitativ analyse og sett på antall kilder. Dette kommer klart fram i Aftenposten-artikkelen vi har brukt som eksempel på analyse (se ovenfor). Dessuten har vi en egen kategori som vi har kalt nøytral/annet. Den bruker vi både i tvilstilfeller og når det er helt klart at verken språk, vinkling eller kildeutvalg favoriserer noen av partene.

Det styrket reliabiliteten at koderne kunne prøve ut sine egne kodinger og etterprøve hverandre i tvilstilfeller. Selv om flere tekster har vært vanskelige å plassere tror vi at metoden vi har brukt vil kunne vise noen tendenser, og dermed gi oss et godt helhetsbilde av Kosovo-dekningen i de to avisene i disse dagene.

Ved at det ikke er målt spaltemillimeter får vi ikke noe presist mål for det totale omfanget av dekningen. Dette er blitt kompensert ved at artiklene blir kommentert ganske detaljert, slik at den enkelte artikkelen blir satt inn i en kontekst. I egne tabeller blir det presentert resultatene for ulike artikkeltyper og genre i de to avisene. På den måten vil vi kunne skille redaksjonelt stoff fra artikler skrevet av eksterne skribenter og gi et bilde av hvordan konflikten vurderes av de to avisenes egne journalister og eksterne kommentatorer (basert på Fleiner & Stensrud 2001).

Dekningen av bombingen av den serbiske fjernsynstasjonen .

Denne dagen er bombingen av tv-stasjonen i Beograd toppsak på Kosovo-sidene i Dagbladet. Bombingen skjedde samme natt. Saken er presentert på to sider, og består av et helsides bilde av en såret ansatt ved tv-stasjonen, samt en NATO-kritisk kommentar skrevet av Ljubisa Rajic med tittelen: "Det er en ny fase i krigen at man dreper journalister fordi man ikke liker stoffet de lager". Rajic var selv i Beograd under bombingen og kritiserer NATO for å ha bombet et sivilt mål. Resten av nyhetsdekningen består av tre mindre artikler. En går i samme retning som Rajics kommentar, mens de to andre er kategorisert som nøytrale. De er begge laget i Washington, hvor det samtidig foregikk et NATO-toppmøte i anledning alliansens 50-årsjubileum. Dagbladet har altså valgt å prioritere bombingen av tv-stasjonen foran toppmøtet, noe som gir den to sider store nyhetsdekningen den 24.4. et NATO-kritisk preg.

I tillegg til de fire nyhetssakene har Dagbladet tre kommentarartikler om Kosovo-krigen. Den ene er gitt høy prioritet ved at den tar mesteparten av plassen på side 2 og fokuserer på at det vil være lettere for Milosevic å kapitulere overfor Tsjernomyrdin og russiske forhandlere enn overfor vestlige diplomater. Saken er ikke NATO-kritisk etter vårt barometer.

På side 3 kommer Andreas Hompland med noen tanker rundt Kosovo-konflikten. Han kritiserer NATO for å forsøke å fremstille krigen som en kamp mellom det gode og det onde, og for å bombe sivile mål. Videre mener han at både norske ledere og andre NATO-ledere bør innrømme at de er i krig. I tillegg fokuserer Hompland både på serbernes overgrep mot kosovoalbanerne og journalistenes vanskelige rolle som sannhetssøkere i en sammensatt konflikt. Selv om artikkelen altså inneholder NATO-kritikk, karakteriserer vi den som nøytral fordi den også balanserer med andre måter å se konflikten på.

Linn Ullmanns kommentar på side 4 er av mer filosofisk art. Den inneholder ingen adressert kritikk og er derfor kategorisert som nøytral.

Oppsummerende kan det sies at nyhetene hadde et NATO-kritisk preg, mens kommentarene var mer drøftende og nøytrale i Dagbladet den 24.4. 1999.

Oversikt over artikler - Dagbladet 24.4.1999

Oversikt over kilderne i disse artiklene viser totalt: 7 NATO-vennlige, 3 Serbia-vennlige, 6 NATO-kritiske, 6 nøytrale/annet

Aftenposten har et førstesideoppslag fra Kosovo-krigen, der de bringer videre NATOs budskap fra toppmøtet i Washington om at alliansen fortsetter å angripe til Milosevic gir seg. Bombingen av tv-stasjonen noen timer tidligere nevnes ikke på forsiden. Dette, i tillegg til at kildeutvalg, vinkling og språk bygger opp under NATOs interesser, gjør at førstesideoppslaget er kategorisert som NATO-vennlig.

Aftenposten vier to av nyhetssidene (s.6 og 7) til Kosovo-krigen, under vignetten "Krigen i Jugoslavia". Av i alt ni nyhetssaker, en kommentar og en notis fant vi fire NATO-vennlige, seks nøytrale og en NATO-kritisk sak på de to sidene. Den NATO-kritiske artikkelen handler om bombingen av tv-stasjonen, og får relativt liten plass øverst til venstre på side 7. Tittelen er "Protest mot bombing av kringkasting", og generalsekretæren i Den internasjonale journalistføderasjonen Aidan White kritiserer NATO for å krenke ytringsfriheten. En NATO-talsmann slipper til med forsvar av alliansen, men rekkefølge og prioritering av kilder og vinklingen peker likevel klart i NATO-kritisk retning.

De tre øverst plasserte og størst oppslåtte sakene på side 6 er alle NATO-vennlige. Artikkelen som topper siden, "NATO åpner for bombestans", er den som henvisningen fra forsiden pekte til. Bombingen av tv-stasjonen er nevnt, med NATO-talsmann Jamie Shea som kilde. Han sier at stasjonen bidrar til den etniske utrensingen ved å spre propaganda, noe han bruker som argument for å definere den som et militært mål. Ingen kritiske spørsmål eller kilder er brukt for å skape balanse i forhold til Sheas påstander.

I tillegg til de egne Kosovo-sidene skrives det også om konflikten andre steder. Blant annet skriver Aftenposten om Høyres landsmøte, hvor partiet støttet NATOs krigføring.

På kommentarplass omtaler avisen konflikten i to store artikler. I forbindelse med femtiårsjubileet til NATO fokuserer lederartikkelen på alle fordelene NATO-medlemsskapet har gitt Norge, og omtaler den vanskelige situasjonen i Kosovo uten å være kritisk. En kommentar av Aslak Bonde har den NATO-kritiske tittelen "Krig mot selvråderetten". I artikkelen drøftes den prinsipielt vanskelige avveiningen mellom en stats krav på å slippe innblanding utenfra og hensynet til menneskerettighetene. Det siste hensynet, som jo var NATOs hovedargument for å bombe, blir i kommentaren så sterkt vektlagt at artikkelen kommer ut som nøytral på tross av den kritiske vinklingen.

Et lengre NATO-kritisk debattinnlegg av Berge Furre (på side 16) handler om hvordan krigen kunne vært unngått dersom omverdenen hadde tatt signalene på den voksende spenningen i Kosovo tidligere. Furre mener også at NATO bør ta pause i bombingen for å prøve å forhandle igjen.

I sin nyhetsdekning den 24.4. fremhever Aftenposten det som skjedde på NATO-toppmøtet dagen før, mens bombingen av tv-stasjonen kommer mer i bakgrunnen. I Dagbladet var prioriteringen motsatt. I kommentarer og debattinnlegg kommer NATO-kritikken derimot noe sterkere frem i Aftenposten enn i Dagbladet samme dag.

Oversikt over artikler i Aftenposten 24.4. 1999

Oversikt over kildene i disse artiklene viser totalt: 32 NATO-vennlige, 3 Serbia-vennlige, 8 NATO-kritiske, 16 nøytrale/annet.

Avisen har en liten henvisning uten bilde på forsiden: "- Nordmenn sloss i Kosovo". Håkon Lund har vært med UCK-rekrutter på vei mot Kosovo fra Albania. Han har skrevet en tradisjonell nyhetssak (s. 14), og en mer feature-preget reportasje (s. 15-16). I den siste saken lar Lund det skinne gjennom en kritikk av at unge kosovoalbanere - bosatt mange steder i verden - verver seg til denne krigen, og får for dårlig opplæring. Denne artikkelen kan man plassere på konfliktlinjen UCK-geriljaen-Serbia. Våre kategorier er mer i tråd med konfliktlinjen NATO-Serbia. De to artiklene faller da på en måte "utenfor". Vi karakteriserer dem derfor som nøytral/annet.

Et annet stort nyhetsoppslag denne dagen er Anne Thurmann-Nielsens "Pekte ut ny NATO-kurs" (s. 16-17). Saken dreier seg om NATOs nye rolle. Thurmann -Nielsen siterer fire NATO-vennlige kilder, mens vinklingen og presentasjonen er nøytral. Det er mer krevende å vurdere retorikken og språkbruken. Hun fører et avdempet språk, og hun lar, som sagt, NATO-kildene slippe til. På slutten av artikkelen stiller hun Bondevik følgende spørsmål:

"- Er ikke FN spilt ut på sidelinja av NATO i Kosovo-konflikten, og er det ikke en fare for at Kosovo bare er begynnelsen?". Bondevik svarer at "NATO-angrepene på Jugoslavia er forankret i FN." Videre sier han: "I det nye konseptet understrekes det at FN skal ha et

sentralt og overordnet ansvar for verdensfreden." Isteden for å spørre på hvilken måte NATO-angrepene er forankret i FN, siterer Thurmann-Nielsen NATO-talsmann Jamie Shea som sier: "- Vi vil aksjonere med FN-resolusjon der det er mulig, og uten der det er nødvendig."

Vi ser at Bondevik ikke er på linje med Shea. Og fordi Shea har større autoritet i NATO-spørsmål, så mister Bondevik troverdighet. Vi har likevel valgt å karakterisere artikkelen som nøytral, fordi det ikke er vinklet på kritikken. Kritikken kommer derimot helt til slutt i teksten.

Dagbladet bringer to kommentarartikler om Kosovo-krigen denne dagen. Den ene er "Krigspresidenten" av John Arne Markussen. Her fokuseres det på Clintons kamp for sitt ettermæle. Den andre er Ljubisa Rajic’ "Dagbok fra Beograd". Han skriver blant annet om det utbombete kringkastingshuset: "Statseid radio og tv er regimets viktigste propagandamiddel. Mange av oss har vært svartelistet der. Men det er ikke bygningen skyldig i. Ikke teknikere heller." Rajic taler som vanlig med en kritisk stemme.

I bilaget denne dagen er det et intervju med undertegnede i egenskap av forsker ved Journalistutdanningen i Oslo. Han er kritisk til den vestlige propagandaversjonen av serberne og deres leder Slobodan Milosevic. Denne avisutgaven er litt spesiell fordi Dagbladet bringer debattinnlegg av forfatterne Tove Nilsen, Harald Skjønsberg, Kim Småge og Gert Nygårdshaug.

Tove Nilsens innlegg er slått størst opp. Hun er kritisk til vestlige intellektuelle som protesterer mot NATO-bombingen. Men denne forfatteren støtter ikke NATO ubetinget. Hun kritiserer alliansen blant annet for ikke å gi våpen til UCK, og for ikke å slippe ned mat til flyktningene. Vi har karakterisert artikkelen som nøytral/annet.

Innlegget til Skjønsberg har vi også gitt merkelappen nøytral/annet, mens tekstene til Småge og Nygårdshaug er lettere å karakterisere som NATO-kritiske.

Oversikt over artikler i Dagbladet 25.4. 1999

Oversikt over kildene i disse artiklene viser totalt: 22 NATO-vennlige, 0 Serbia-vennlige, 2 NATO-kritiske, 4 nøytrale/annet.

Dekningen denne dagen består av 16 artikler, vi regner da henvisningen på forsiden som en artikkel. Henvisningen på forsiden med tittelen "Taktfast NATO-herredømme" er slått ganske stort opp. Sammen med denne følger et stort bilde av NATO-lederne som går foran NATO-landenes flagg.

Toppsaken inne i avisen er Gunnar Johnsen Jr.s sak "NATO skal ha det siste ordet". Den tar for seg NATOs nye strategiske konsept. En av sidene ved det nye konseptet er at NATO ikke lenger trenger et mandat fra FN for å gripe inn i konflikter utenfor sitt eget område. Saken til Johnsen er ikke kritisk, vi karakteriserer den som NATO-vennlig. Ellers handler artiklene blant annet om feiringen av NATOs 50-års jubileum, situasjonen for flyktningene og Apache-helikoptrene.

Nils Morten Udgaard skriver en kommentar der han kritiserer NATO for ikke å ville føre krigen på en måte som hjelper de som lider ( se analyseeksempelet side 8.) I tillegg til denne finner vi NATO-kritikk i henvisningen på forsiden, i kommentaren til Halvor Tjønn og i to notiser. Totalt fem artikler er NATO-kritiske, seks er nøytrale og fem er NATO-vennlige. Et interessant funn er at ingen av nyhetsartiklene er NATO-kritiske. I tillegg ser vi at det er stor tallmessig overvekt av NATO-vennlige kilder.

Oversikt over artikler i Aftenposten 25.4. 1999

Oversikt over kildene i disse artiklene viser totalt: 23 NATO-vennlige, 1 Serbia-vennlig, 6 NATO-kritiske, 8 nøytrale/annet.

Denne dagen har Dagbladet seks sider med nyheter fra Kosovo-krigen. Av åtte saker kan fem karakteriseres som NATO-kritiske, deriblant den første og største, en tosiders-sak med tittelen "NATO langt fra seier". På et stort kart (litt mer enn en side) over det tidligere Jugoslavia er NATOs bombemål tegnet inn. Bilder som er plassert oppå kartet viser blant annet flere sivile mål, deriblant den statlige fjernsynsstasjonen RTS lagt i ruiner, en flyktning som ble drept da NATO ved en feiltakelse bombet en flyktningkolonne, og en mann som er blitt hjemløs etter at NATO bombet en boligblokk. Bildene ledsages av en artikkel som fokuserer på sivile tap og at bombingen ikke virker etter sin hensikt. Også en annen stor nyhetssak peker i samme retning. Den handler om en norsk-serbisk kvinne som bor i Norge, og har tittelen "Denne kvinnen er din fiende".

Ljubisa Rajics dagbok-kommentar er plassert sammen med nyhetsartiklene, og den ironiske og NATO-kritiske tonen er tydelig i det utvalgte sitatet som tjener som tittel: "NATO har bombet legemiddellageret i Nis. Militært mål".

Dagbladet skriver leder om NATOs nye konsept, som går ut på i fremtiden også å kunne gripe inn i konflikter utenfor alliansens område. Det vises til at bombingen av Jugoslavia hittil ikke har ført fram for NATO, men avisen tror likevel alliansen har en fremtid og gir dermed sin støtte til den. I en kommentar på samme side (s.3) er Halvard C. Hanssen kritisk til å sette inn bakkestyrker i Kosovo, og viser i den sammenheng til de mange falne under første verdenskrig. Artikkelen tar ikke noen klar avstand fra NATO, og betegnes som nøytral.

Den øvrige Kosovo-dekningen denne dagen består av endel mindre leserinnlegg, samt et debattinnlegg av professor Jostein Gripsrud. Han skriver om farene ved bruk av fortynnet uran i NATOs ammunisjon. Både Gripsruds artikkel og de fleste leserinnleggene er NATO-kritiske.

Av i alt 24 større og mindre artikler om Kosovo-krigen i Dagbladet den 26.4., har vi karakterisert halvparten som NATO-kritiske, og bare én som NATO-vennlig (lederen). Kontrasten mellom avisens støtte til alliansen på lederplass og de mange kritiske nyhetsartiklene, er det mest iøynefallende funnet. Dette stemmer godt med det inntrykket vi har etter å ha lest flere av Dagbladets ledere fra Kosovo-krigen: Avisen tar på lederplass opp både prinsipielle og politiske problemstillinger ved NATOs krigføring, men konkluderer med å støtte organisasjonen. I nyhetsdekningen har avisen derimot mange NATO-kritiske vinkler på sakene sine.

Oversikt over artikler i Dagbladet 26.4. 1999

Oversikt over kildene i disse artiklene viser totalt: 7 NATO-vennlige, 4 Serbia-vennlige, 14 NATO-kritiske, 14 nøytrale/annet.

Et førstesideoppslag om Kosovo-krigen har tittelen "Trener for bakkekrig". Artikkelen legger primært vekt på den lange tiden det vil ta å få stablet en bakkestyrke på beina er hovedfokus. I tillegg spekuleres det i om Norge vil havne på sidelinjen hvis NATO gir EU en mer selvstendig militær rolle. Vi har kategorisert oppslaget som nøytralt.

Elleve saker, fordelt på åtte nyhetsartikler, to notiser og en kommentar, utgjør Aftenpostens Kosovo-dekning under "Krigen i Jugoslavia" –vignetten 26.4. 1999. Av disse er fire NATO-vennlige og resten nøytrale. Korrespondentstoff fra Washington gis størst plass på den første av de to sidene (s.6). Toppsaken følger opp henvisningen fra førstesiden, og er nøytral. Under følger en NATO-vennlig sak, "Serbias naboer får fornyet sikkerhetsløfte". Med fem NATO-kilder og ingen NATO-kritiske, gjengir den alliansens syn uten å balansere dette og karakteriseres derfor av oss som NATO-vennlig.

I likhet med toppsaken fokuserer også utenriksredaktør Nils Morten Udgaard på styrkingen av EU’s militære rolle og de negative konsekvensene dette vil ha for Norge som "utenfor-land". Selve Kosovo-dekningen kommer altså litt i bakgrunnen, men har likevel et klart NATO-vennlig preg. Som eksempel kan nevnes en artikkel nederst på side 6 om tre gamle albanske menn, som føler seg trygge i Makedonia på grunn av NATO’s tilstedeværelse. Ellers fokuserer en feature-lignende reportasje på NATO-styrker som trener på bakkekrig, og på den italienske generalen Del Vecchio som er fornøyd med det soldatene viser under treningen. Nye angrep på radio- og tv-sendere nevnes i nøkternt språk i en liten notis øverst til høyre på side 7.

Av totalt 16 artikler om Kosovo-krigen i Aftenposten 26.4., er to NATO-kritiske. Begge står under vignetten "Andres mening". Den ene, en lengre kronikk av redaktør og forfatter Pål Steigan, siterer Rudyard Kipling i tittelen "Kosovo-debatten – den hvite manns byrde?". Med den hvite manns byrde mener Steigan det dilemmaet NATO og USA som suveren verdensmakt står oppi, nemlig å bestemme når argumentet om humanitær intervensjon kan brukes. Han mener at hvis dette skal gjelde som et prinsipp som overgår selvråderetten, så må NATO bombe Ankara og Istanbul på grunn av NATO-landet Tyrkias overgrep mot kurderne. Steigan peker videre på at Rambouillet-avtalen stilte urimelige krav til serberne, og at anerkjennelsen av Slovenia og Kroatia som suverene stater var en tabbe av Vesten fordi det utløste krav om det samme andre steder (der befolkningens etniske sammensetning var mindre homogen). Steigan er altså NATO-kritisk både i forhold til selve krigføringen, som han fremhever som et brudd på folkeretten, og til måten Vesten gjennom flere år har forholdt seg til konfliktene i det tidligere Jugoslavia på.

Den andre NATO-kritiske artikkelen er en kort kommentar under vignetten "Kort sagt", der en innsender mener Norge bør avstå fra å dele ut Nobels fredspris for 1999 fordi vi er i krig selv.

Totalt sett er dekningen den 26.4. i Aftenposten preget av en NATO-vennlig eller nøytral Kosovodekning i nyhetsspaltene, noe som utbalanseres noe med de to kritiske leserinnleggene. Sammenliknet med Dagbladet ser vi igjen forskjellen ved at Dagbladet bruker mange NATO-kritiske kilder og vinklinger, mens Aftenposten stort sett bruker mange NATO-kilder og unngår de mest kritiske vinklingene, som for eksempel bombing av sivile mål eller manglende FN-mandat.

Oversikt over artikler i Aftenposten 26.4. 1999

Oversikt over kildene i disse artiklene viser totalt: 22 NATO-vennlige, 1 Serbia-vennlig, 7 NATO-kritiske og 22 nøytrale/annet.

Kosovodekningen i Dagbladet denne dagen preges av at det er inngått fredsslutning mellom partene. Ingen av de vanlige nyhetsartiklene er kritiske til NATO. Kritikken kommer til uttrykk gjennom Ljubisa Rajic og omtalen av Røde Kors-brevet.

Toppsaken er "Nå må NATO vinne freden" av Arne Foss. Her fokuseres det på oppgavene som venter i Kosovo. Videre bringer Dagbladet to "human-touch"-reportasjer av Per Lars Tonstad. Én fra kosovoalbanere i en flyktningleir, og én fra en serbisk landsby. Den første beskriver jubelen til flyktningene når de får høre at NATO har vunnet krigen, den andre beskriver forbitrelsen til serberne. Fordi journalisten fremstiller serberne på en lite fordelaktig måte, kan vi ikke karakterisere artikkelen som Serbia-vennlig. Vi velger å kalle den nøytral/annet.

Dagbladet trykker et åpent brev fra Norges Røde Kors til stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahl og statsminister Kjell Magne Bondevik. Brevet er undertegnet av fungerende president i Røde Kors ,Tora Aasland, og generalsekretær Sven Mollekleiv. Brevet har tittelen "Krigen i Kosovo og folkeretten".

I begynnelsen av brevet beskriver Norges Røde Kors sin "bekymring og fortvilelse" over krigens konsekvenser. Mollekleiv og Aasland fastslår deretter at de jugoslaviske styrkene og myndighetene er ansvarlige for krenkingen av menneskerettigheter og krigens folkerett "gjennom en systematisk fordrivelse av sivilbefolkningen." Men så stiller Norges Røde Kors spørsmål ved om ikke enkelte sider ved NATOs luftkrig "kan stride mot den folkeretten som skulle være hele basisen for den internasjonale innsatsen mot president Milosevic og hans maktmisbruk." Norges Røde Kors minner om at NATO er forpliktet til å etterleve Geneve-konvensjonene, og at det er Røde Kors' mandat å kontrollere dette. Forfatterne refererer fra Geneve-konvensjonen, artikkel 52: "Angrep skal være strengt begrenset til militære mål." Røde Kors mener altså at sivile skal skånes. NATOs generalsekretærs uttalelse om at dette ikke er en krig mot Jugoslavia refereres.

Aasland og Mollekleiv fastslår deretter at "Bombingen har imidlertid rammet sivilbefolkningen, både direkte og indirekte." De viser videre til at infrastruktur systematisk er blitt ødelagt, og at mer sårbare mål som: "sykehus, skoler og flyktningekonvoier likevel har blitt bombet." Norges Røde Kors påpeker at Norge har et ansvar for å gi korrektiver "til utøvelsen av operasjonen". Dette er spesielt viktig slik den har utviklet seg. Til slutt kritiserer Norges Røde Kors regjeringen for ikke å ha benyttet det rådgivende utvalget "Kontaktutvalget for folkerett i krig."

Dette brevet må forstås som en kritikk av måten krigen blir ført på, og ikke av at NATO gikk til krig. Og det at de sivile rammes, er ankepunktet. Norges Røde Kors mener det er et brudd på krigens folkerett at sivile er blitt rammet. Brevet må klart kategoriseres som NATO-kritisk tolkning av folkeretten. Sammen med Røde Kors-brevet har Dagbladet plassert en kommentar-artikkel av Dag Kullerud. Kullerud sier at kritikken er oppsiktsvekkende, men berettiget.

Oversikt over artikler i Dagbladet 10.6. 1999

Oversikt over kildene i disse artiklene viser totalt: 11 NATO-vennlige, 5 Serbia-vennlige, 1 NATO-kritisk, 4 nøytrale/annet.

Toppsaken denne dagen er at generalene fra NATO og serberne som forhandler i Makedonia nærmer seg enighet. Men denne saken er slått ganske beskjedent opp på forsiden. Kontrasten til Dagbladet blir stor, Dagbladet bringer på forsiden et kjempestort bilde av ansiktet til en liten gutt med tittelen "FRED" i store bokstaver.

Saken som er slått størst opp, "Generalene nærmer seg fred" av Ulf Andenæs, er en beskrivelse av hvordan forhandlingene foregår i "et militærtelt på et ødslig jorde". Det er bemerkelsesverdig at Aftenposten skriver at det går mot en enighet, mens Dagbladet konkluderer med "FRED". Stoffet fra Kosovo i Aftenposten denne dagen dekker bare én side, mens det tidligere ofte har vært to sider med Kosovo-saker.

Det er bare to kritiske artikler denne dagen. Den ene er en kommentar av Nils Morten Udgaard, den andre er notisen "Norsk lærerlag protesterer mot bombingen".

I kommentaren "Blodig sluttspill" viser Udgaard det meningsløse i at NATO "teppebomber" serbiske soldater, etter at det har vært et gjennombrudd i forhandlingene. Videre dreier kommentaren seg om den diplomatiske tautrekkingen om hvordan FN-resolusjonen, som blant annet skal åpne for KFOR-styrken, skal se ut. Udgaard er som vanlig kritisk til sider ved NATOs krigføring. Her retter han som sagt skytset mot meningsløs "teppebombing". Han avslutter teksten med å skildre en scene fra Pentagons briefing: "Talsmannen tilføyet at også mat, "sveitsiske kjeks", ble sluppet ned til flyktninger i området.

Jeg vet ikke hva en sveitsisk kjeks er, sa talsmann Ken Bacon.

Er det med skjokolade?

- Godt spørsmål. Du bør ringe sveitserne om det."

Udgaard viser på denne måten hvor lite hjelp NATO i virkeligheten yter flyktningene. Et karakteristisk trekk ved Udgaards kommentarer, er at han kun bruker NATO-kilder. Han bruker imidlertid kildene til å vise kritiske sider ved NATOs fremgangsmåte.

Oversikt over artikler i Aftenposten 10.6. 1999

Oversikt over kildene i disse artiklene viser totalt: 12 NATO-vennlige, 1 Serbia-vennlig, 1 NATO-kritisk, 8 nøytrale/annet

Avisa har et NATO-kritisk oppslag på førstesiden, der tittelen viser til Bondeviks reaksjon på Røde Kors-brevet: "Bombene drepte tusener: Angrer ikke". Saken det vises til dekker den første av syv nyhetssider om Kosovo. Et stort bilde av en tynn og gammel serbisk mann sittende foran et nedbombet hus, samt en faksimile fra Røde Kors’ kritikk mot Bondevik fra dagen før, settes opp mot Bondeviks syn om at NATO har holdt seg innenfor folkeretten og bare bombet militære mål. Selv om både Bondevik og stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahl får slippe til i artikkelen, stilles deres uttalelser i et negativt lys på grunn av vinkling og språkbruk/retorikk. Et eksempel på det siste er hentet fra ingressen: "Statsminister Kjell Magne Bondevik oppsummerer NATOs første krig og det som er oppnådd etter 78 dagers bombing av Jugoslavia som "positivt" ". Man aner ironien.

Også denne dagen har Dagbladet stilt seg kritisk til NATO i sin nyhetsdekning, men ikke så mye som tidligere. 2 av 9 nyhetsartikler og notiser var NATO-kritiske, og de andre var nøytrale. Rajics kritiske artikkel var denne dagen mer en kommentar enn en nyhetsartikkel.

Den øvrige nyhetsdekningen preges av at NATO nettopp har avsluttet bombingen, og mange av sakene handler om hvilke utfordringer som nå venter i Kosovo. De fleste er nøytrale, bortsett fra Rajic i sin "Dagbok fra Beograd". Han beskylder NATOs luftkrig for å være feig og for å ramme sivilbefolkningen, EU-landene for ikke å ville hjelpe så lenge Milosevic sitter ved makten, og NATO for å sette FN, OSSE og folkeretten til side ved å endre sin egen formålsparagraf. Han mener USA sitter igjen som den store vinneren, på Russland, Kina og andre lands bekostning.

På lederplass stiller avisen seg litt spørrende til om alt hatet krigen har skapt var verdt bombingen, men uten å være veldig kritisk.

Oversikt over artikler i Dagbladet 11.6. 1999

Oversikt over kildene i disse artiklene viser totalt: 6 NATO-vennlige, 0 Serbia-vennlige, 2 NATO-kritiske, 9 nøytrale/annet.

Dekninga denne dagen gir inntrykk av at det gode har seiret over det onde, og at NATO har lyktes med sin krig. Noen nyhetsoverskrifter illustrerer dette: "En god dag for Europa", "Terrorismens tilbakeslag" og "Brusende glede i Brüssel". Den første av titlene er slått stort opp på forsiden, og sammen med en kommentar fra Vollebæk, og en opplysning om at "Kina bøyde som ventet av" i FNs Sikkerhetsråd og ga en NATO-ledet fredsstyrke mandat i Kosovo, får man forsterket det samme inntrykket. En henvisning til lederartikkelen forteller at "NATO har fastslått at "terroristisk behandling av et etnisk mindretall i dag ikke er en stats indre anliggende". Med andre ord er det mye støtte til NATO på forsiden av Aftenposten den 11.6. 1999.

Denne dagen har Aftenposten, i tillegg til to saker på førstesiden, femten nyhetssaker, to kommentarer, en leder og en notis. Av disse fant vi at fem var NATO-vennlige og resten nøytrale. Helhetsinntrykket blir derfor at Aftenposten denne dagen nesten er fri for NATO-kritikk, bortsett fra noen få unntak.

Oversikt over artikler i Aftenposten 11.6. 1999

Oversikt over kildene i disse artiklene viser totalt: 27 NATO-vennlige, 8 Serbia-vennlige, 2 NATO-kritiske, 32 Nøytrale/Annet.

Dagbladet nevner ikke Kosovo på forsiden, men inne i avisa er det en ganske bred dekning av konflikten. I kommentaren "Kroner og tårer" av Arne Foss, og i lederen "Hjelp til Jugoslavia", fokuseres det på hva det vil koste å gjenreise landet. I lederen kritiseres USA og EU for ikke å ville hjelpe Jugoslavia før Milosevic er kastet. Fordi NATO består av USA og EU-land, sier vi at lederen er NATO-kritisk.

På kommentarplass på side 3 står nok en NATO-kritisk artikkel: "Norge ut av NATO" av Andreas Hompland. Han bruker svært retoriske virkemidler når han beskriver hvordan NATO ikke har lyktes på Balkan: "NATO har mislykkast med formålet med å visa militære muskler mot Serbia etter Rambouillet, nemlig å skræma Milosevic til fornuft. Orda fanga og blei til bomber." Hompland gjentar ordene "NATO mislykkast" mange ganger utover i spaltene, med stadig nye beskrivelser av hva NATO har mislyktes med. Hompland kaller NATOs aksjon mot Jugoslavia et "moralsk korstog".

Nyhetssaken som er slått størst opp inne i avisen er Arne Foss’ artikkel "Russerne skaper frykt". Sammen med et bilde ikke så ulikt det som sto i Aftenposten, dekker denne teksten nesten en dobbeltside (s. 16-17). Foss beskriver den forvirringen russerne skapte hos NATO ved å prøve å rykke inn i Kosovo før dem. Til slutt i artikkelen trekker han en parallell til situasjonen i Berlin under den kalde krigen.

På side 15 bringer Dagbladet en reportasje av Per Lars Tonstad. Den handler om to kosovoalbanske unge menn som har bodd i Oslo i åtte år. Nå har de reist til Makedonia for å komme tilbake til resten av familien som de tror er i Kosovo.

Ljubisa Rajic beskriver i "Dagbok fra Beograd" hjerneflukten fra hjemlandet. Rajic skriver ikke kritisk om NATO denne dagen. Vi betegner teksten som "nøytral".

Den siste nyhetsartikkelen om kosovokonflikten er et intervju med seniorforsker Asbjørn Eide ved Institutt for menneskerettigheter. Eide sier blant annet: "NATOs bombeaksjon er i strid med FN-pakten og folkeretten fordi det ikke forelå noe vedtak i FNs sikkerhetsråd." Artikkelen er NATO-kritisk.

Oversikt over artikler i Dagbladet 12.6. 1999

Oversikt over kildene i disse artiklene viser totalt: 12 NATO-vennlige, 1 Serbia-vennlig, 2 NATO-kritiske, 4 nøytrale/annet.

Kosovo er viet ganske stor plass på forsiden denne dagen. Det er slått opp et stort bilde av russiske panserkjøretøyer på vei til Kosovo. Overskriften lyder: "NATO frykter kappløp mot Kosovo". Toppsaken inne i avisen handler også om dette, men overskriften lyder: "NATO ga kontraordre om innmarsj". Den er skrevet av Gunnar Johnsen Jr. To andre artikler (Ulf Andenæs: "Kappløp om å være først inne i Kosovo", og Halvor Tjønn: "Ingen vet hvem som ga marsj-ordren") handler også om de russiske forflytningene. Johnsens og Tjønns sak har vi kategorisert som nøytrale, mens Andenæs’ sak er NATO-vennlig.

Denne dagen finner vi også to tekster som vi betegner som Serbia-vennlige. En liten notis handler om at Milosevic ber den greske utenriksministeren om nødhjelp. Vi har valgt å kalle denne "Serbia-vennlig" fordi den fremstiller Milosevic på en positiv måte: Han tenker på de humanitære forholdene i hjemlandet.

Den andre artikkelen vi kaller "Serbia-vennlig" er en skildring av stemningen i Pristina. Journalisten har intervjuet noen serbere i byen. Disse frykter hva som skal skje etter at de serbiske styrkene har trukket seg ut. Nå fokuserer ikke journalisten på serbernes bekymring i tittel eller ingress, og vi har plassert retorikken som "nøytral". Likevel karakteriserer vi artikkelen som Serbia-vennlig fordi de serbiske kildene får slippe til såpass mye.

Kommentaren "Krigens resultat" av Kjell Dragnes er svært komplisert og vanskelig å kategorisere. I starten av artikkelen kommer en vanlig serbisk soldat komme til orde, etterfulgt av et sitat fra serbernes. Vi mener derfor at journalisten vinkler teksten på en kritisk måte. Utover i artikkelen har forfatteren en mer drøftende stil. Derfor betegner vi artikkelen som nøytral.

Oversikt over artikler i Aftenposten 12.6. 1999

Oversikt over kildene i disse artiklene viser totalt: 12 NATO-vennlige, 7 Serbia-vennlige, 3 NATO-kritiske, 18 Nøytrale/Annet.

I tabell 1. og 2. er det en full oversikt over kildebruken i henholdsvis Dagbladet og Aftenposten. For oversiktens skyld viser vi det totale bildet av kildebruken og ikke artikkel for artikkel. Informasjon om kodingen av kildebruken i den enkelte artikkelen er imidlertid tilgjengelig (Fleiner & Stensrud 2001).

Det er en slående forskjell mellom antall kilder totalt i Aftenposten og Dagbladet. Det forklares delvis ved at det var flere artikler fra Aftenposten totalt sett enn fra Dagbladet (100 mot 80). Det var 20% færre artikler i Dagbladet, mens Aftenposten hadde 52% flere kilder.

Her kommer forskjellene på mellom format inn i bildet. Dagbladets tabloide format bidrar til at artiklene jevnt over er kortere enn i Aftenpostens "broadshit-format".

Hvis vi ser på fordelingene mellom de ulike typer kilder, er imidlertid ikke forskjellene dramatisk mellom de to avisene. Som vi skal se i oppsummeringen er Dagbladets totale dekning mer kritisk enn Aftenpostens. Det kommer også til uttrykk ved at Dagbladet har dobbelt så stor andel NATO-kritiske-kilder som Aftenposten (18,4 mot 9,7%). Forskjellen er derimot ikke så stor når det gjelder bruk av NATO-vennlige kilder. Dette er den største kildekategorien i begge avisene, og andelen er nesten like stor hos de to avisene (henholdsvis 45,8% i Aftenposten og 44,5% i Dagbladet). Også andelen serbisk-vennlige kilder er ganske jevnt fordelt mellom de to avisene (10,7% i Aftenposten og 8,9% i Dagbladet). Her er forskjellen såpass liten at det ikke er grunn til å dvele ved det paradoksale i at Aftenposten både har flere NATO-vennlige og serbisk-kritiske kilder enn Dagbladet har.

Det er heller ikke lett å anlegge et "rimelighets-perspektiv" på den store andelen Nato-vennlige kilder. Det er rimelig å forvente en overvekt av NATO-vennlige kilder i NATO-landet Norge, samtidig viser det seg at det er samsvar mellom denne kildebruken og overvekten av NATO-vennlige artikler når vi skal gå gjennom vinkling og innhold i artikkelen. Det er også verdt å merke seg at den nest største kildekategorien i begge avisene er sekkekategorien "nøytral/annet" (henholdsvis 33,7% i Aftenposten og 28% i Dagbladet). Det er ikke oppsiktsvekkende at disse kategoriene er så store, da det tross alt finnes et ganske variert kildegrunnlag i en så omfattende konflikt.

Tabell 1 : Kildebruk Dagbladet, 24.-26.4. og 10.-12.6. 1999.

Tabell 2 : Kildebruk Aftenposten, 24.-26.4. og 10.-12.6. 1999.

Tabell 3 viser hvordan de ulike artikkeltypene i Aftenposten fordeler seg på kategorier for hver dag. Kolonnen til høyre viser det totale antall tekster for hver dag, og hvor mange tekster det var av hver type. Tallene i den nederste raden viser hvor mange tekster det var av de ulike kategoriene i Aftenposten i tidsperiodene 24.-26.4. og 10.-12.6. 1999.Vi ser at av i alt 100 artikler, er 28 NATO-vennlige, 2 Serbia-vennlige, 11 NATO-kritiske og 59 Nøytrale/Annet.

Tabell 3: Fordeling av artikkeltyper etter kategori i Aftenposten, 24.-26.4. og 10.-12.6. 1999

Tabell 4 viser hvordan de ulike artikkeltypene i Dagbladet fordeler seg på kategorier for hver dag innen vår utvalgte periode. Kolonnen til høyre viser det totale antall tekster hver dag, og hvor mange tekster det var av hver type. Tallene i den nederste raden viser hvor mange tekster det var av de ulike kategoriene i Dagbladet i tidsperiodene 24.-26.4. og 10.-12.6. 1999.

Vi ser at av i alt 80 artikler, er 8 NATO-vennlige, ingen Serbia-vennlige, 32 NATO-kritiske og 40 nøytrale/annet.

Tabell 4: Fordeling av artikkeltyper etter kategori i Dagbladet, 24.-26.4. og 10.-12.6. 1999

I tabell 3 og 4 har vi slått sammen resultatet for alle dagene. Vi ser hvordan de ulike artikkeltypene fordeler seg på ulike kategorier.

Et interessant funn er at det i Aftenposten bare sto én NATO-kritisk nyhetsartikkel på trykk i perioden. I Dagbladet ser vi at det er 14 NATO-kritiske kronikker/debattinnlegg.

Tabell 5.: Aftenposten, 24.-26.4. og 10.-12.6. 1999.

Tabell 6.: Dagbladet, 24.-26.4. og 10.-12.6. 1999.

I den kvantitative undersøkelsen gikk vi ut fra to hypoteser:

1) NATO-kritisk syn vil i liten grad prege dekningen

2) Dagbladet er mer kritisk til NATO enn Aftenposten er

Når det gjelder den første hypotesen fant vi at den bare delvis stemmer. Bare i Aftenposten dominerte et NATO-vennlig syn. Det var nesten tre ganger så mange NATO-vennlige som NATO-kritiske artikler i Aftenposten. Litt mer enn tre ganger så mange artikler var NATO-kritiske som NATO-vennlige i Dagbladet.

Disse funnene viser samtidig at den andre hypotesen stemmer. Dagbladet er mye mer NATO-kritisk enn Aftenposten. Mens det sto 32 NATO-kritiske tekster på trykk i Dagbladet, var det tilsvarende tallet for Aftenposten 11, altså nesten tre ganger mindre.

Dagbladet brakte "fredsdagen" 10.6. en overvekt av NATO-vennlige artikler. Hvis vi ser bort fra denne dagen blir tendensen i Dagbladet-dekningen enda mer NATO-kritisk. Dagbladet trykte også mange NATO-kritiske kronikker/debattinnlegg, herunder leserinnlegg. Dersom vi trekker fra disse, svekkes den NATO-kritiske tendensen i Dagbladet noe.

Et bemerkelsesverdig funn er at Aftenposten bare har én NATO-kritisk nyhetsartikkel. Ser vi på tallene finner vi at kritikken kommer fram i notiser, ledere/kommentarer og kronikker/debattinnlegg. Utenriksredaktør Nils Morten Udgaard kommenterte dette slik:

"Det er da slik det skal være. Journalistene skal ikke ta stilling i nyhetsartikler". Han sa videre at han mener Aftenposten er mer kritisk til NATO i dag enn tidligere.

Mye av årsaken til at Dagbladets artikler kom ut som mer NATO-kritiske i vår undersøkelse lå i bruken av Ljubisa Rajic som dagbok-skribent. Han var i Beograd under krigen, og kunne dermed skildre hendelsene slik han opplevde dem. Det førte til artikler som stort sett var NATO-kritiske, og som fokuserte mye på konsekvensene bombingen fikk for sivilbefolkningen. Utenriksredaktør i Dagbladet, Halvard Helle, sa i intervju med oss at avisen satset på denne spalten fordi de ville formidle en stemme som var til stede i Beograd, etter at deres egen reporter var blitt utvist da bombingen startet. Det kan være verdt å merke seg at også Nils Morten Udgaard sa til oss at han gjerne kunne tenkt seg å ha en lignende spalte i Aftenposten hvis han hadde hatt muligheten. "Dette var en veldig god idé, det var synd vi ikke tenkte på det selv", sa Udgaard.

Vi foretok ikke noen kvantitativ analyse for å vise den prosentvise fordelingen av ulike typer kritikk i de to avisene, men beskrev disse kvalitativt i vår presentasjon av helhetsdekningen for hver dag. På den måten fikk vi et ganske klart helhetsinntrykk. Det var en merkbar forskjell på innholdet i kritikken i de to avisene i vår periode. Aftenposten kritiserer NATO for ikke å rykke inn på bakken. Nils Morten Udgaard sa at Aftenposten fokuserte på "politikken og ikke på paragrafer". De folkerettslige sidene blir berørt, men ikke så grundig som i Dagbladet. I kommentaren "Krig mot selvråderetten" av Aslak Bonde den 24.4., veies menneskerettighetene opp mot Serbias suverenitet. Kritikken mot NATO kommer frem, men Bonde tar ikke klart standpunkt.

Dagbladet gir de folkerettslige sidene ved konflikten større plass. De følger opp Røde Kors-brevet med flere NATO-kritiske artikler, og de vier bombingen av tv-stasjonen i Beograd langt større plass enn Aftenposten gjør.

En annen interessant, men ikke så overraskende forskjell, var at Dagbladet i mye større grad enn Aftenposten fremstilte enkeltmenneskets lidelser i sine reportasjer. Aftenposten satset mye på å ha reportere i Washington og Brüssel, og på å følge de politiske diskusjonene NATO-lederne imellom. Dette funnet fikk vi også bekreftet gjennom intervju med avisas utenriksredaktør Nils Morten Udgaard. Han sa at han hadde vurdert det som viktig å følge NATO-toppmøtene nøye og trodde det kunne være litt av forklaringen på at sakene ble så NATO-vennlige.

Selv om vi ved å analysere bare seks av 78 bombedager skal være forsiktige med å trekke for vidtgående konklusjoner om Dagbladet og Aftenpostens Kosovo-dekning, tror vi de klare forskjellene vi fant sier litt om avisenes ulike måter å forholde seg til konflikten på. Forskjellen i måten de forholder seg både til bombingen av tv-stasjonen i Beograd og Røde Kors-brevet på, er slående. Mens førstnevnte hendelse fikk topp-prioritet i Dagbladet den 24.4., ga Aftenposten den en langt mer beskjeden plass samme dag. Når det gjelder brevet fra Røde Kors til Bondevik og Kirsti Kolle Grøndahl, var forskjellen enda mer påfallende. Debatten rundt brevet fikk stor dekning i Dagbladet både 10., 11. og 12.6., mens det i Aftenposten ikke ble nevnt i det hele tatt.

I denne oppsummeringen vil jeg først behandle avisdekningen og deretter ta for meg fjernsynsdekningen. Jeg vil minne om de innledende hypotesene:

Denne hypotesen ble i all hovedsak bekreftet når det gjelder nyhetsdekningen. Selv om Aftenposten tidlig i krigen trykket en NTB-melding med intervjuer som satte spørsmålstegn ved om bombingen hadde dekning i folkeretten, ble det sjelden fokusert på prinsipielle spørsmål i nyhetsdekningen i krigens startfase. Dette ble delvis balansert med at avisene behandlet disse spørsmålene på lederplass. Selv om alle de analyserte avisene støttet bombingen, var det også store uenigheter avisene imellom. Spesielt var det store uenigheter mellom VG og Dagbladet i synet på avisenes egen rolle og behovet for kritisk debatt. Dagbladet tok til orde for behov for kritisk granskning av ulike aspekter ved krigen og fulgte dette opp utover i krigens gang ved blant annet å vie mye oppmerksomhet til Røde Kors-utspillet om Norges mulige brudd på Geneve-konvensjonen ved å være delaktig i bombing av sivile mål.

For Aftenpostens vedkommende hører det også med til bildet at avisen hadde en kritisk reportasje der det ble satt søkelys på den mangelfulle formelle behandlingen av Norges krigsdeltakelse i Stortinget (Aftenposten 20.4.1999). Det hører også med til dette bildet at Aftenposten ga plass til en omfattende debatt om den folkerettslige statusen til krigføringen der også motstandere av bombingen slapp til på kronikk- og debattplass.

Den kvantitaive innholdsanalysen av kildebruk og vinkling viser at Aftenposten gjennomgående hadde et mye mer NATO-vennlig syn enn Dagbladet. Det var nesten tre ganger så mange NATO-vennlige som NATO-kritiske artikler i Aftenposten. Litt mer enn tre ganger så mange artikler var NATO-kritiske som NATO-vennlige i Dagbladet.

Dagbladet er gjennomgående mye mer NATO-kritisk enn Aftenposten. Mens det sto 32 NATO-kritiske tekster på trykk i Dagbladet, var det tilsvarende tallet for Aftenposten 11, altså nesten tre ganger mindre.

Dagbladet brakte "fredsdagen" 10.6. en overvekt av NATO-vennlige artikler. Hvis vi ser bort ifra denne dagen blir tendensen i Dagbladet-dekningen enda mer NATO-kritisk. Dagbladet trykte også mange NATO-kritiske kronikker/debattinnlegg, herunder leserinnlegg. Dersom vi trekker fra disse svekkes den NATO-kritiske tendensen i Dagbladet noe.

Denne hypotesen ble også bekreftet ved støtte til selve beslutningen om å starte bombingen. Det ble i liten grad diskutert om det fantes alternativer til bombing i ledere og kommentarer, men motargumentene ble (til dels under tvil) avvist. Ettersom krigen utviklet seg og bombingen trakk i langdrag, ble det i økende grad gitt uttrykk for motforestillinger i både Dagbladet og Aftenposten. Den kvalitative undersøkelsen viser at Dagbladet samlet sett hadde en mye mer kritisk dekning enn Aftenposten hadde.

Denne hypotesen ble bare delvis bekreftet. I krigens startfase dominerte NATO-kilder, og offisielle serbiske kilder ble i liten grad referert. Fiendebildet av Milosevic fikk i stor grad representere serberne i krigens første fase. Et utspill fra den serbiske nasjonalforsamlingen om en alternativ fredsplan ble bare indirekte referert. I forkant av bombingen var nyhetsdekningen preget av et "timeglassperspektiv" der bombestart synes uunngåelig.

Ettersom krigen trakk i langdrag endret imidlertid både kildebruk og fortellerperspektiv seg. Spesielt Dagbladet utviklet en stadig mer kritisk holdning utover i krigen. De serbiske stemmene ble mer tydelig i krigens sluttfase, der det ble fokusert på faren for "omvendt" etnisk rensing. De serbiske stemmene ble tydeligere i den grad korrespondentene slapp til i begivenhetenes sentrum. I den grad dette skjedde viste journalistene stor grad av vilje og evne til å balansere mellom serbiske og kosovoalbanske perspektiver. Jeg vil imidlertid påpeke en viss grad av historieløshet i behandlingen av KLA-geriljaen.

For å få perspektiver på dekningen i krigens sluttfase må vi gå tilbake og se hva slags bilde ledende nyhetsmedier tegnet av KLA-geriljaen. Sett i et tiårsperspektiv kan det være hensiktsmessig å se på hvordan situasjonen ble beskrevet i ledende internasjonale nyhetsmedier. Hvordan ble forløperen til begrepet etnisk rensing, nemlig "etnisk ren", brukt i Kosovo på begynnelsen av 1980-tallet? 28.11 1982 skrev David Binder i New York Times:

I beskrivelsen av forsøkene på å sette fyr på en 12-årig serbisk gutt, skrev den samme reporteren 9.11 1982:

Etnisk ren er på mange måter forløperen for begrepet etnisk rensing, som ble en så viktig del av nyhetssjargongen på 1980-tallet i beskrivelsen av grusomhetene i det tidligere Jugoslavia. Gjennom søk i databasen Nexis fra begynnelsen av 1980-årene, viser Ackermann og Naurekas (2000:98-99) at da begrepet begynte å bli systematisk brukt, var det for å beskrive kosovolbanske overgrep mot serbere i Kosovo på begynnelsen av 1980-tallet.

Milosevics tale i Kosovo i 1987, som ble sett på som vendepunktet i Jugoslavia, og som dannet opptakten til serbisk nasjonalisme, sjåvinisme og etnisk rensing, hadde en reell grobunn. Da han brukte nasjonalistisk retorikk og forsikret det serbiske mindretallet i Kosovo at ingen skulle få gjøre dette mot dem lenger, så hadde dette en resonans fordi det var ikke bare propaganda at serberne ble utsatt for overgrep. Det var blodige realiteter. Den andre siden av dette var at den serbiske overmakten i Kosovo drev systematisk diskriminering av det kosovoalbanske flertallet på alle viktige områder som undervisning, helsevesen og rettsvesen. Jeg beskriver derfor ikke dette for å redusere betydningen av serbiske overgrep eller etnisk rensing. Jeg gjør det for å sette et kritisk søkelys på KLA og deres forløpere. Toneangivende, militante kosovolbanerne har aldri stått for en multietnisk demokratisk linje, de har stått for storalbansk sjåvinisme. Dette er en av mange grunner til at ledende vestlige politikere har vært skeptiske til KLA-geriljaen (se innledningskapitlet). Under bombingen var det neppe tvil om at det var et nært samarbeide mellom KLA og NATO. Militære observatører så en nær sammenheng mellom forflytning av KLA-styrker og utvelgelse av bombemål.

Hvis vi sammenlikner utkast til Rambouillet-avtalen og våpenhvileavtalen, ser vi likevel at den endelige våpenhvileavtalen faktisk lå nærmere teksten i forslag til avtale fra den serbiske nasjonalforsamlingen 23.3, enn den havarerte Rambouillet-avtalen. Dette skyldes ikke minst at Russland kom inn på den diplomatiske arenaen i bombingens sluttfase og insisterte på at FN måtte inn på arenaen igjen. Her følger noen punkter for å understreke dette poenget:

- Rambouillet så for seg en tre års overgang i Kosovo i retning av en folkeavstemning om løsrivelse av Kosovo. Våpenhvileavtalen nevner ikke noe om folkeavstemning. Tvert imot fastslår den serbisk myndighet over Kosovo og garanterer retur av serbiske sikkerhetsstyrker.

-Rambouillet anerkjente KLA og dets lederskap som de kosovoalbanske legitime representanter. Våpenhvileavtalen ga ingen politisk autoritet til KLA.

- Rambouillet ga ingen rolle til FNs sikkerhetsråd i Kosovo-konflikten. Våpenhvileavtalen plasserer NATO og utviklingen i Kosovo under FNs juridiksjon, men gir NATO ingen formell autoritet. At det er de facto NATO som bestemmer premissene for utviklingen, kan det vel ikke være tvil om.

- Rambouillet definerte ingen rolle for Russland, mens våpenhvileavtalen gir Russland en klart definert rolle innenfor KFOR.

- Rambouillet ga NATO-styrkene retten til å operere i Serbia uten forhåndsgodkjennelse av den serbiske regjering. Våpenhvileavtalen gir NATO ingen rett til å gå inn i Serbia (Gowan 2000:39).

Norske medier var i "triumfens øyeblikk" lite interessert i å dvele ved slike realiteter og etterprøve at avtalene ble fulgt opp i praksis. Tvert imot har de fleste medier ukritisk akseptert at Kosovo de facto har blitt et NATO-protektorat. KFOR-styrken har heller ikke kunnet forhindre etnisk rensing av sigøynere, serbere og andre minoriteter. Vi kan her snakke om et mønster der vi har "verdige" og "uverdige" ofre. Mange medier har hatt kritiske oppslag og reportasjer om overgrep mot både serbere og sigøynere, men disse spørsmålene har ikke blitt drevet med den kampanje-lignende journalstikken som vi så i forkant av NATOs bombing.

Framstillingen så langt bygger på en ganske detaljert gjennomgang av fjernsynsdekningen i Kosovo-krigens første fase. En lignende gjennomgang er foretatt av de senere utvalgte tidspunktene i konflikten (se innledningen). En mer detaljert gjennomgang av deler av dette vil bli foretatt i en senere rapport der sammenlikningen mellom den svenske og norske dekningen vil stå i fokus.

I det følgende vil jeg likevel sammenfatte hovedfunnene i sammenlikningen av fjernsynsdekningen i NRK og TV2 for hele perioden.

NRK-Dagsrevyen markerer seg fra første stund med lengre sendinger og mer omfattende Kosovo-innslag enn TV2. Det er vanskelig å si hvordan dette i seg selv virker på innholdet. Men i utgangspunktet burde det gi større mulighet for fordyping i Dagsrevyen. I tidligere sammenlikninger mellom TV2 og NRK-nyhetene har det blitt framhevet at NRK nyhetene bygger på den såkalte "ord-skolen" og TV2 den såkalte "billed-skolen" (se bl.a. Sand og Helland 1998:45). I utgangspunktet må man kunne tenke seg at en vektlegging av ord fremfor meningsladete bilder gir behov for mer tid i nyhetssendingene. Dette betyr ikke nødvendigvis at presisjonsnivået er større når man bruker flere ord. Billednyheter kan formidle mye på kort tid, men vil i større grad bygge på følelsesmessige komponenter. "Ord-nyheter" vil i større grad bygge på intellektuelle argumenter og "saklighet" (i betydningen "fakta").

Skille mellom "ord-skolen" og "billed-skolen" er imidlertid ikke absolutt. Også i NRK finnes det journalister som bruker bildet mer bevisst, men skillet er likevel et meningsfylt utgangspunkt for en analyse av disse to kanalenes nyhetsprogrammer.

Fortsatt er det slik at NRK har en mer autoritativ stil som stammer fra den tiden Dagsrevyen hadde monopol på fjernsynsnyheter. Samtidig er det heller ikke tvil om at konkurransen fra TV2 med reklamekanalens "friskere" stil med vekt på lettere innslag og noe annen stoffprioritering, har påvirket stilen og prioriteringen i Dagsrevyen. Et målbart utrykk for det er at andelen kriminalstoff har økt i NRK etter at TV2 har hatt dette stoffet som et av sine satsingsområder (Sand og Helland 1998: 86-87).

Samtidig er det forskjeller i måten TV2-nyhetene og Dagsrevyen utøver autoritet på. I NRK er det tydelig at man i større grad benytter seg av egne journalister for å kommentere begivenheter. Rent konkret opptrer Dagsrevyens medarbeidere oftere enn TV2-journalistene i såkalte ekspertfunksjoner. Et typisk eksempel er at Hans-Wilhelm Steinfeld kommer til studio og blir intervjuet av ankerpersonen om aktuelle nyheter. Steinfeld får i en slik situasjon en utydelig rolle som NRKs kommentator og som selvstendig ekspert på forholdene han uttaler seg om. En enkel utregning viser at NRK jevnt over bruker langt flere egne journalister i Kosovo-innslagene enn TV2 gjør. I gjennomsnitt har NRK-Dagsrevyen 5,23 journalister i Kosovo-delen av nyhetsssendingene, mens TV2 har 3,92.

TV2 benytter seg på sin side av andre autoritetsfremmende virkemidler. Et eksempel er intervju/nyhetsrapporter fra journalister som sendes live over satellitt fra Balkan. TV2-nyhetene prøver derfor å demonstrere autoritet ved i størst mulig grad å være "der det skjer". Dette er imidlertid ikke noe TV2 er alene om, også NRK benytter seg av denne teknikken selv om TV2 noen ganger vinner konkurransen på dette frontavsnittet. For å kompensere for egne medarbeidere som utstråler samme type erfaring og autoritet som NRK-kollegene, kan det virke som om TV2 i større grad benytter ekstern ekspertise i kommentator-virksomheten i studio. Eksempler på personer som i denne sammenhengen benyttes mye, er forsker ved NUPI, Espen Barth Eide, og professor Svein Mønnesland.

Men likevel bruker NRK også flere kilder og intervjuobjekter enn TV2. I NRK Dagsrevyen blir det gjennomsnittlig sluppet til 8,08 personer i hver nyhetsending, mens det tilsvarende tallet tallet for TV2 er bare 4,54.

Det virker som en generell tendens at NRK er langt mer saksorienterte og mer fokusert på den overordnede, politiske sfæren av Kosovokrigen. Dette er i tråd med tidligere komparative analyser som viser at NRK legger mer vekt på politikk med "topptunge" kilder enn TV2 (Sand og Helland 1998:86-87). Til sammenlikning er TV2 langt mer orientert i retning av å se krigens små historier framfor det totale oversiktsbildet. Dette "human-touch-preget" er blitt et av varemerkene for TV2s nyhetsprofil. Gjennom fortellende portretter av flyktninger (både albanske og serbiske) får man i TV2 i større grad enn i NRK innsikt i hvordan krigen blir erfart av vanlige mennesker. Dette betyr ikke at den storpolitiske dimensjonen er borte fra TV2s dekning. Men det virker som om TV2 sammenlignet med NRK forsøker å spille på det dramatiske og følelsesladde i fortellerperspektivet.

NRK dekker selvsagt også flyktningene som stoffomrråde, både i makroperspektiv og på det mennesklige plan. Men i langt større grad enn TV2 fokuserer Dagsrevyen på flyktningmengden, framfor å trekke fram enkeltskjebner.

De personene som benyttes som intervjuobjekter, eller som på en eller annen måte slippes til orde i sendingene, domineres i begge kanalene av NATO-talsmenn. Hvis vi teller opp intervjuobjektene i de dagene som er analysert, utgjør kildene som kan kalles ikke-NATO-kilder bare rundt en fjerdedel. Dette gjelder begge kanalene, men her er tallet kun en antydning.

TV2 bruker ved flere anledninger intervjuer med serbiske enkeltpersoner som kan snakke norsk. Disse gis en fremtredende plass i nyhetsrapporteringen de dagene det gjelder, og disse innslagene kan på mange måter sammenliknes med Dagbladets bruk av Ljubisa Rajic som serbisk kommentator. Liknende innslag finner man ikke på NRK. Her blir de serbiske stemmene ofte presentert mer i forbifarten. På TV2 finner man ved to anledninger serbiske representanter som er såkalte "norgesvenner" og de blir presentert som "hele" personer med bakgrunn, opplysninger om hva de jobber med osv. Disse innslagene ble sendt henholdsvis 23.4. og 7.5. Ved begge anledningene benyttes de for å fortelle om konskevensene av NATOs bombing. I det første tilfellet gjelder det bombingen av Beograd, i det andre bombingen av et sykehus i Nic. Den rørende historien om den serbiske kvinnen Svetlana som flytter fra mor og tante i Kosovo etter krigens slutt, kan også trekkes fram. Hennes historie blir på mange måter en metafor på problemene til mange serbere i etterkant av fredsavtalen. Denne "serbiske dimensjonen" mangler i NRK-Dagsrevyen i de dagene undersøkelsen baserer seg på.

Bildet av Slobodan Milosevic vises flere ganger frem i nyhetssendingene som illustrasjonsbilder mens andre snakker. I de få tilfellene han slippes til orde, er dette presentert på en slik måte at han stilles til skue på en lite tillitvekkende måte. Mens NATO-ledere som Bill Clinton slipper til orde, blir Milosevic "vist fram". "Offisiell" serbisk propaganda blir i liten grad referert uten å være en del av en helhet med et klart NATO-perspektiv.

Kosovoalbanere blir brukt som kilder med et "flyktningeperspektiv" (verdige ofre). Den politiske argumentasjonen til KLA blir i liten grad sitert. Gjennom hele perioden og alle timespotsene for begge kanalene finnes det kun et håndfull eksempler på at KLA slipper til som intervjuobjekter. Samtidig blir heller ikke KLA utsatt for kritikk. Man kan si det slik at de finnes i kulissene som "tause" støttespillere for NATO.

Ackermann, Seth 1999. Redefining Diplomacy. Press rewrites history to paint Belgrade as "hard line". EXTRA July/August 1999.

Ackerman, Seth and Jim Naureckas 2000. Following Washington's Script: The United States Media and Kosovo in Hammond and Herman (eds.): Degraded Capability: The Media and the Kosovo Crises. London: Pluto Press.

Amnesty International 2000. Nato/federal Republic of Yugoslavia. "Collateral Damage" or Unlawful Killings? Violations of the Laws of War by NATO During Operation Allied Force. Report - EUR 70/18/00 June 2000. London: Amnesty International.

Bakke, Roar og Sundby, Marius Hovensjø 1999. Norske avisers dekning av av Kosovo-krigen. Diplomoppgave MRK 9040 Informasjon og samfunnskontakt, Norges Markedshøyskole.

Berglez, Peter 1999. Bilder av FN og NATO. Dagens Nyheters bevakning av de internationella insatserna i samband med konflikten i det forna Jugoslavien. Studier i kommunikation och medier 15. Örebro: Örebro Universitet.

Chomsky, Noam 1999. The New Military Humanism. Lessons from Kosovo. Monroe ME: Common Courage Press.

Colombus, Frank 1999. Kosovo-Serbia: A Just War. New York: Nova Science Publishers, Inc.

Cromwell, David and David Edwards 2000. Silent Democracy, Znet Commentary 24.October 2000 htp://www.zmarg.org/Commentaries/donorform.htm..

Dijk, Teun A. van 1988. News Analysis - Case Studies of International and National News in the Press. New Jersey: Lawrence Erlbaum Ass.

Daalder, Ivo H. And Michael E. O'Hanlon 2000. Winning Ugly. NATO's War to Save Kosovo. Washington D.C.: Brookings Institution Press

Eide, Espen Barth 1999. Fra Dayton til Rambouillet. Mennesker og Rettigheter nr. 3 1999.

Eide, Espen Barth 2000. Kosovo-krigen ett år etter. Internasjonal Politikk 58 (1).

Fairclough, Normann 1995. Critical discourse analysis. London: Longman.

Final Report to the Prosecuter by the Committee Established to Review the NATO Bombing Campaign Against the Federal Republic of Yugoslavia. http://www.un.org/icty/pressereal/nato061300.htm)

Fleiner, Roald Lund & Stensrud, Einar 2001. Kosovo-konflikten – en sammenligning av Aftenposten og Dagbladet. Semesteroppgave Journalistutdanningen Høgskolen i Oslo.

Galtung, Johan 2000. Johan uten land. Oslo: Aschehoug forlag.

Glenny, Misha 1992. The Fall of Yugoslavia. London: Penguin books.

Goff, Peter 1999. The Kosovo News & Propaganda War. Vienna: IPI-report.

Gowan, Peter 2000. The War and its Aftermath in Hammond and Herman (eds.): Degraded Capability: The Media and the Kosovo Crisis. London: Pluto Press.

Hammond, Philip and Edward S. Herman (eds.) 2000. Degraded Capability: The Media and the Kosovo Criss. London: Pluto Press.

Hammond, Philip 2000. "Good versus Evil" After the Cold War: Kosovo and the Moralisation of War Reporting in Javnost - the Public s. 19-37.

Herman, Edward S. & Noam Chomsky 1988. Manufactering Consent: The Political Economy of the Mass Media. New York: Pantheon Books

Human Rights Watch 2000. Civilian deaths in the NATO Air Campaign. http://www.hrw.org/reports/2000/nato/Natbm200-01.htm

Höijer, Birgitta 2000. "Det er ikke bare svart og hvitt". Norske medborgare om Kosovokonflikten. Delrapport til styrelsen för psykologisk försvar.

Ignatieff, Michael 1993. Blood and Belonging. Journeys into the New Nationalism. London: BBC Books/Chatto & Windus.

Ignatieff, Michael 1999. Virtual War.

The Independent International Commission on Kosovo 2000.

Joksimovich, Vojin 1999. Kosovo Crisis - a study in Foreign Policy Mismanagement.Graphics LA: Management Press

Knightley, Philip 2000.Thruth buried at scripted press briefings. IPI-raport Vol.6 No. 1.

Kosovo-krisen: Nasjonal Rapport 2000. Utgitt som et samarbeide mellom Utenriksdepartementet, Forsvarsdepartementet og Forsvarets Overkommando.

Lind, Gustaf 2000. Kosovobombingen og folkeretten, Ordfront magasin nr. 2.

Mellum, Mari 2000. Journalister i krig – en studie av norske avisjournalisters dekning av Kosovokrigen 1999. Cand.polit hovedoppgave i medievitenskap, Institutt for medier og kommunikasjon Universitetet i Oslo, høst 2000.

Minear, Larry, Ted van Baarda, and Marc Sommers 1999.. NATO and Humantian Action in the Kosovo Crisis. Institute for International Studies and the Humanitarian Law Consultancy, Occasional Paper # 36.

Nieminen, Hannu 1991. Editorial Rhetoric. Rhetoric in Political Journalistic Text: Example Editorials. An Attempt for an Analytical Model. Notat framlagt på nordisk medieforskerkonferanse 11.-14. august 1991 i Reykjavik.

Nohrstedt, Stig Arne & Ottosen, Rune 1998. Globalization ant the New World order. A theoretical perspective on war journalism. Paper presented to the International Communication Section at the 21^st Scientific Conference of IAMCR, Glasgow, Scotland, July 26-30, 1998.

Nohrstedt, Stig Arne & Ottosen (eds.), Rune 2000. Journalism and the New World Order. Gulf War, National Discourses and Globalization. Gotheburg: Nordicom.

Oaks, John B. The Press-Enterprise Lecture i 1967.

OSSE 1999. Human Rights in Kosovo: As seen, as told. Warsaw: Office for Democratic Institutions and Human Rights.

Ottosen, Rune 1993. Fiendebilder i avisenes utenriksdekning. PRIO Report nr. 2 1993.

Ottosen, Rune 1994. Mediestrategier og fiendebilder i internasjonale konflikter. Norske medier i skyggen av Pentagon. Oslo: Universitetsforlaget.

Ottosen, Rune 1999. Medienes manglende rettsvern i krig. Mennesker og Rettigheter nr. 3 1999.

Ottosen, Rune 1999b. Norway in the crossfire between Serb propaganda and the NATO spin machine in Goff (ed.): The Kosovo News & Propaganda War. Vienna: IPI-report.

Pharo, Fredrik Ilsaas 2000. NATO og Kosovo-krisen: Mellom pest og kolera. Internasjonal Politikk 58 (1).

Rainio, J., Lalu K., & Penttilä 2001. Independent forensic autopsies in an armed conflict: investigation of the victims from Racak, Kosovo, Forensic Science international vol. 116, Issues 2-3 2001.

Sand, Gunnar og Helland, Knut 1998. Bak TV-nyhetene. Produksjon og presentasjon i NRK og TV2. Fagbokforlaget: Bergen.

Serfaty, Simon (ed.) 1991.The Media and Foreign Policy. New York: St. Martin's Press'

Shaw, Donald L. & Shannon, Martin E. 1993. The Natural, and Inevitable, Phases of War Reporting: Historical Shadows, New Communication in the Persian Gulf, in Robert E. Denton (ed.) The Media and the Gulf War. London: Praeger.

Skjeseth, Alf 1999. Det gode mot det onde, Bilaget Pressens verdier: stemmer selvbildet, Journalisten 8. oktober 1999.

Thussu, Daya Kishan 2000. Media Wars and Public Diplomacy in Javnost - the Public s. 5-19.

UNCHR 1999. The Kosovo refugee crisis: an independent evaluation of UNCHR's emergency preparedness and response.

Vaas, Ketil 2000. Language and war. A study of metaphors in Nato's press briefings during operation allied force in Kosovo. Hovedfag thesis, English Departement, University of Bergen, September 2000.

Welhaven, Leif og Elisabeth Halmø 2000. Meninger om Kosovo - en komparativ analyse. Semesteroppgave ved HIO våren 2000.

Øberg, Jan 1999. TFF Press Info 57.

Østbye, Helge 1989. Den rene og skjære sannhet - om skillet mellom fakta og kommentarer i massemediene, Rapport (6), Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Bergen.