Bok og bibliotek. - Årg. 64, nr. 3 (1997)

Nytt og nett fra Stortinget

Endelig er framtida her. Med rekordfart er formidlingen av offentlig informasjon snudd opp ned. På dette feltet er det elektroniske bibliotek en realitet. Selv i maktens sentrum, i regjering, Storting og Statistisk sentralbyrå har noen skjønt at her nytter det ikke med en tung og treg plan- og utredningsprosess. På internett skjer endringene i raskt tempo. Det offentlige viser seg stadig fra nye sider, og med seriøs tyngde trer de norske statsinstitusjonene fram. Hittil har de holdt seg langt unna det rotete tivoli-preget som det er mer enn nok av ellers på nettet. Her er det innholdet som teller. Gledelig er det også at internett-publiseringen i seg selv ser ut til å drive fram mer og mer gratis offentlig informasjon. Prisingsutvalgets store utredning fra 1994 blir heldigvis mindre og mindre aktuell.
 

Bedre og bedre tilbud

Regjeringens ODIN sørget i starten for en solid publisering av utredninger, men valgte også å utvide rammen for hva som er offentlige publikasjoner med å tilby ferske pressemeldinger, taler, nytt fra statsråd m.v. Selv om mye av dette stoffet kan betraktes propaganda og reklame, gir det innblikk i den politiske dagsorden, og det har verdi for brukere som bare skal ha "litt" informasjon. Det er også nyttig for dem som trenger henvisninger til de store publikasjonene i nettet, eller på hylla. ODIN utvides nå slik at det blir en fullstendig dekning av regjeringens proposisjoner og meldinger.

I snart et år har vi kunnet følge Stortingets nettilbud som har tatt mål av seg å gi "resten" av Stortingsforhandlingene. Dermed skulle alt ligge til rette for en samlet og oversiktlig formidling av den offentlige beslutningsprosessen. Starten var imponerende med den dagsaktuelle Lundkommisjonens rapport, men også med fullstendig dekning av stortingsrepresentantenes forslag (Dokument 8), spørretimer og ikke minst husets samtlige komitéinnstillinger. Det ble også bebudet at referatene fra debatter og vedtak skulle komme med i tjenesten.

Fullt utbygd kan dette gi en meget god mulighet til å følge med i Stortingets arbeid. Fra før av vet vi at Stortingsforhandlinger representerer en omfattende kunnskapskilde med et stort bruksområde. Det skulle være mulig å finne interessant stoff til mange typer brukere, fra skoleelever til forskere og den engasjerte samfunnsborger. Som eksempler kan nevnes at selv en finurlig stortingsdebatt kan være en god argumentsamling for en ivrig stilskriver, og at den som har kjennskap til Stortingets lovbehandling, nå kan hente nye lovtekster helt kostnadsfritt fra på nettet.
 

Stortinget må følge opp

Dessverre har ikke alle de gode intensjonene fra starten blitt fulgt opp. Ennå (i begynnelsen av mars) har man ikke fått sesjonens debattreferater på lufta. Det har også vist seg at det tar svært lang tid før innstillingene blir tilgjengelige. Det ser ut som Stortinget har valgt å offentliggjøre innstillingene først etter at de foreligger i trykt form, og det kan som kjent skje lenge etter at Stortinget har behandlet saken. Dette sikrer korrekt publisering av tekster som stadig er i endring i tiden før sluttbehandlingen. Likevel er dette lite tilfredsstillende for den som vil følge med. Det er det nyeste materialet som det er vanskeligst å få tak i ut over landet. Så snart det foreligger "stensilerte" innstillinger som er til behandling, bør man overveie å publisere disse som foreløpige utgaver slik det gjøres så effektivt for spørretimen.

Den politiske dagsorden oppfattes på ulik måte av de forskjellige aviser, organisasjoner og partier. Det er derfor rimelig at Stortinget ikke satser mye på å fokusere enkeltsaker i bearbeidet eller popularisert form. Styrken ved Stortingets tjeneste er at det er primærkildene som publikum får bedre tilgang til. Mer enn før har politikerne et ansvar for å bidra med godt språk og klar tale.
 

Orden må til!

Det er ikke nok at innholdet blir bedre, det må også bli lettere å finne de riktige publikasjonene der de hører hjemme i Stortingets beslutningsprosess. Til dette trengs både godt strukturerte menyer samt søkesystemer som gir full oversikt over alle relevante publikasjoner både i et emne og i en bestemt sak. På Stortinget arbeides det med å gjøre dette mer brukervennlig. Vi kan regne med at det blir bedre, for dagens meny virker forvirrende. Nå kaller Stortinget nesten alle sine publikasjoner for dokumenter, som også er betegnelsen for en av publikasjonstypene.

Det viktigste er likevel søkemulighetene. Dersom en skal lykkes med å gjøre politikken tilgjengelig for folk, må det være greit å finne fram. På "Stortinget" er det nå mulig å søke i avgrensede deler av basen, men det kan bare brukes enkle søketermer. I ODIN er det motsatt: Her kan det bare unntaksvis søkes i delmengder (NOU'er), men det er mulig å bruke sammensatte søk (Boolsk søking).

Når det gjelder oversikt over saksgangen kan Stortinget i dag by på en "registerbase" som heter "Saker til behandling". Basen oppdateres hver dag og er av stor verdi, men det er bare mulig å hoppe direkte til husets egne publikasjoner, og det lenkes ikke til de delene av saksgangen som starter i regjeringen. ODIN kommer også i løpet av kort tid til å tilby en helt annen registerbase med noenlunde samme innhold (STSAKER fra den "gamle" Esop), men her er det et helt annet søkesystem.

Elektronisk publisering av fulltekst er effektivt, men det viser seg at det er like viktig med god gammeldags ordning (kall det gjerne katalogisering og klassifikasjon) av det stoffet som legges inn. I Stortingets base med spørretimer er ordningen så dårlig at det ikke er lagt til rette for å finne fram til et bestemt spørretimespørsmål! Pussig nok byr ikke dette på noen problemer i ESOP. Her er materialet bearbeidet, slik at alle kan finne det de har bruk for.

Dårlige søkesystemer er storartet for bibliotekarer og andre profesjonelle informasjonsformidlere som skal leve av at det er vanskelig å finne fram. For folk flest er det ikke så lett å forstå at det må være konstitusjonell piggtråd (og prestisje?) mellom Stortingets og regjeringens hjemmesider. Det er greit nok at hver av statsmaktene skal ha egne flagg og faner, men det bør ikke tåkelegge sammenhengen mellom det som skjer i hver ende av Akersgata. Slik er det når tjenestenes presentasjonsform og søkemetoder er så ulike som de er i dag. Det er pussig å tenke på at i trykt form er dette materialet samlet på ett sted, i Stortingsforhandlingene.

På nettet er ikke den fysiske lokaliseringen av publikasjonene viktig. Brukerne finner sammenhengen hvis det lages enhetlige registerbaser med effektive lenker direkte til hver av statsmaktenes publikasjoner. Kan det tenkes et bedre utgangspunkt enn det trykte registret som Stortingets arkiv i dag lager, men som bare kommer en gang i året? Det er et kvalitetsprodukt som bør gjøres løpende tilgjengelig. På denne måten skulle også folk flest føle at det blir mulig å forstå hva som skjer med en sak når den behandles både av Storting og regjering.
 

http://www.stortinget.no/ (versjon mars 1997)
 

Øivind Frisvold

førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo