Bok og bibliotek. - Årg. 65 (1998), nr 3.

To artikler:

 Ved hjelp av Internett blir offentlig informasjon nå formidlet på helt nye måter. Vi har fått et stort og variert tilbud, men foreløpig er det ikke så lett å orientere seg i vrimmelen av ulike "tjenere" og søkesystemer. Det er informasjonsformidlerne og de ressurssterke brukerne som har fått mest igjen for den offentlige IT-satsingen. Det arbeides nå for at det skal bli lettere for de "vanlige brukerne" å finne det de trenger på Internett. Øivind Frisvold ved Høgskolen i Oslo gir en oversikt over utviklingen. Han stiller også spørsmålet: Hva skal folkebibliotekene gjøre når Internett "tar over" informasjonsformidlingen?

Noen synes kanskje at regjering og departementer presenterer seg som grå, russiske samvirkelag på Internett. Det kan faktisk ha sine fordeler. I en nettverden som ellers er svært så glorete, er det greit å gi et inntrykk som både er seriøst og ryddig. I Norge er det er også en lykke at man har samlet departementene i en informasjonstjener, ODIN. Det byr på store fordeler at presentasjonsformen er enhetlig og forutsigbar.

 Foreløpig har ikke ODIN skapt nye formidlingsformer, slik vi finner det ellers på nettet. ODIN har først og fremst sørget for bedre tilgang til materiale som det før har vært vanskelig å skaffe seg. Dette gjelder for eksempel pressemeldinger, politikernes taler, vedtak i Statsråd og det vi før kunne kalle "grå utredninger". Det betyr at ODIN også fanger opp deler av den politiske prosessen som skjer på siden av hovedløpet. I de siste årene er det mange store politiske saker som ikke blir utredet gjennom et tidkrevende utvalgsarbeide. Forslagene skal fort fram, og de kommer gjerne som "høringsnotater". Dette kan gi raskere behandling og gjennomføring. Både "Brustadbua" og kontantstøtten hører til den typen saker, som nå er spredt via Internett.

For folk flest?
Selv om staten har lagt ut tusenvis av dokumentsider på nettet, er det ikke sikkert at alle finner den informasjon de har bruk for i hverdagen. Til nå er det heller ikke så mange kommuner som har utnyttet alle de mulighetene som Internett kan by på. Kommunene skulle ha de beste forutsetninger for å nå fram til sine innbyggere med sitt eget stoff. Likevel er det i dag mange kommuner som har et heller magert tilbud. Noen har bare den enkleste form for turistreklame, og det kan se ut som det hele er sanket sammen av den nærmeste IT-interesserte fjortenåringen. Dessverre er det heller ikke slik at mange folkebibliotek har laget godt strukturerte hjemmesider med offentlig informasjon. I fjorårets konkurranse om beste kommune på nettet vant Sør-Odal. Denne kommunen kan fortsatt stå som et mønster. Her finnes ikke bare et godt opplegg for innsyn i den kommunale beslutningsprosessen, men også en god oversikt over kommunens tjenestetilbud.

Det er flere statlige etater som har satset på å nå et bredt publikum via Internett. Det er gledelig å se at for eksempel Arbeidsmarkedsetaten, Vernepliktsverket, og Forsvaret har forstått at her ligger det gode muligheter til effektiv informasjonsformidling, spesielt med ungdom som målgruppe. Et av de mest omfattende tilbudene kommer fra Statistisk sentralbyrå, som snart kan regne den elektroniske publiseringen som sin viktigste kanal ut til publikum. Men også andre følger etter. Lovdata hegnet lenge om sine gode betalingstilbud, men nå har institusjonen sluppet løs et variert gratistilbud med et samlet lov- og forskriftsverk som den viktigste tjenesten. Et godt supplement kommer fra Juridisk fakultetsbibliotek i Oslo som gir en mønstergyldig oversikt over rettskilder på nettet.

Fra regjering og departementer har ODIN først og fremst sin styrke som et nettsted med tilgang til den politiske dagsorden og beslutningsprosess. Det er imidlertid interessant å se at Landbruksdepartementet har "brutt ut" av ODIN og laget et supplerende tilbud på en egen informasjonstjener. Det skulle vel være mulig å finne plass for dette materialet innenfor rammene av ODIN? Det ville være det mest praktiske for søking og gjenfinning. Det som tilbys er journalistisk bearbeidet stoff om såvel praktiske som politiske sider ved norsk landbruk. Utformingen atskiller seg vesentlig fra den i ODIN, og layouten har en mer populær og kolorert form. Selv om Landbruksdepartementets opplegg er beskjedent, sier det likevel mye om at det er behov for informasjonstyper beregnet på ulike målgrupper.

LivsIT og Inngang Norge
Den gruppen som kanskje finner minst relevant offentlig informasjon på Internett er den allmenne bruker som ønsker å få en enkel oversikt over den offentlige jungel. Dette skulle være en opplagt oppgave for Statens informasjonstjeneste (SI) som foreløpig har lite annet enn brosjyrebibliografien å by på. Man kan riktig nok bestille de trykte brosjyrene over nettet, men det blir som å få stener for brød. SI har sammen med Statskonsult lenge arbeidet for å finne fram til en mer velsmakende meny. Prosjektet heter "LivsIT", og det skal samle den informasjon som folk har bruk for i bestemte livssituasjoner. Dette er et materiale som er spredt i ulike etater, og det kreves gode kunnskaper om forvaltningen for å finne fram. Her lages en hierarkisk emneliste, hvor det kan lenkes til ulike dokumenter på veven. Et prøveopplegg er satt i gang i fire kommuner.

LivsIt blir nå supplert av et helt annet prosjekt som ble satt i gang av Planleggingsdepartementet og Kommunenes sentralforbund i 1997. Hensikten er å lage et felles søkested for norsk offentlig informasjon. Det foreligger nå et forslag om å lage en felles "inngang" til alle de offentlige nettstedene, med pekere til institusjoner og emner, samt en søkemaskin. Alt tyder på at vi også hos oss vil få noe av det samme som Sverige og Danmark kan by på. Her finnes det slike felles innganger som strukturerer stoffet etter statsmakter, forvaltningsnivåer eller ulike informasjonstyper. Det beste mønstret til etterfølgelse finnes sannsynligvis i Danmark. Her har man også laget en livssirkel - som skal hjelpe til med å finne rett informasjon fra unnfangelse og adopsjon til død og gravferdsstøtte. Den informasjonen som kommer fram bygger på samme type håndbøker som også vi har i trykt form, nemlig "Samfunnsboka" og "Hvem svarer på hva i staten".

Det er altså behov for ulike typer offentlig informasjon på Internett. At det nå skal satses mer på det populære og tilpassete innholdet er bra, men det kan bare komme som et supplement til den rike tilgangen som Internett har gitt til politiske saksdokumenter av ulike slag. Her bør man fortsatt utnytte den styrken som ligger i nettet ved å utvide rammene for innsyn i store elektroniske saksarkiver. Samtidig kan det legges til rette for bedre kommunikasjon med forvaltning og politikere gjennom elektronisk post. Nettet åpner også for et mangfold av meninger fra partier og organisasjoner.

Fortsatt er Stortingsforhandlingene best!
Fra statens side er hittil den mest imponerende satsingen gjort med å tilrettelegge de enkelte delene av Stortingsforhandlingene og Norges offentlige utredninger for elektronisk publisering. I ODIN finnes det nå nesten en fullstendig dekning av utredninger, proposisjoner og meldinger. Her har den elektroniske publiseringen også bidratt til at utålmodige brukere ikke behøver å vente på at den trykte utgaven skal komme fra Trykksaksekspedisjon og postverk.

Oppfølgingen fra Stortinget med "resten" av den politiske prosessen har også kommet et godt stykke på vei. Komitéinnstillinger og et utvalg av dokumentene for de siste tre år foreligger nå i elektronisk versjon. Det arbeides også med å utvide dekningen av nasjonalforsamlingens debatter og vedtak. Det er dessverre slik at Stortinget ofte venter i lengste laget med sin internettpublisering. Her ser det ut som nettet ikke skal få lov til å konkurrere med den trykte utgaven. Bare i enkelte tilfeller tar Stortinget sjansen på å offentliggjøre foreløpige utgaver. Det burde de gjøre oftere.

Materialet i serien NOU og i Stortingsforhandlinger kan nå gjenfinnes på mange måter. Stortinget har selv en eget søkested over "saker som er til behandling" og fra debattene er det henvisninger med lenker direkte til den øvrige saksgangen. På den måten kan man "klikke" seg gjennom hele saken, mens man ser nærmere på de enkelte publikasjonene.

Forvaltningstjenestene, som utgir ODIN, har også lagt ut sin bibliografiske base ESOP på Internett. Det skulle dermed være mulig å få en samlet oversikt over NOUer og Stortingsforhandlinger helt tilbake fra 1972. Fra alle proposisjoner og meldinger som publiseres i ODIN er det også lagt inn henvisninger til resten av saksbehandlingen i ESOP. Sett under ett gir dette muligheter for å få oversikt, men foreløpig er det vel slik at dette bare blir fullt utnyttet av profesjonelle brukere. ODIN, ESOP og Stortinget er såpass ulike at det er lett å gå seg vill. Selv om det skal være et konstitusjonelt skille mellom statsmaktene, kunne en ønske seg at presentasjonsform og søkespråk for de samlede Stortingsforhandlingene hadde vært sydd over samme lest. Først når dette skjer, kan en vente at folk lettere finner det de har bruk for.

Selv om vi har fått en vellykket elektronisk formidling av offentlig informasjon, er ikke overgangen like ukomplisert på andre fagområder. Tilbudet er imponerende. Artikler og større verk leveres på forespørsel, men ulike betalingsordninger kan begrense tilgangen for mange brukere. Opphavsretten setter også alvorlige stengsler for en kollektiv utnyttelse av materialet slik bibliotekene gjør. Ingen kan nekte for at kvalitet skal koste, men på noen områder er det lønnsomt at samfunnet dekker kostnadene. Dette er et synspunkt som har fått gjennomslag når det gjelder offentlig informasjon.

På noen få år har Internett blitt et vanlig hjelpemiddel ikke bare på jobben, men også i mange norske hjem. Vi ligger på verdenstoppen i tilgang til det vi kan kalle et globalt bibliotek. Tanken om det demokratiske folkebiblioteket som gir gratis opplysning til alle, kan videreføres på Internett. Da må det imidlertid satses offensivt på å motvirke tendensene til privatisering av informasjonsmarkedet. Det betyr ikke at folkebibliotektilbudet skal omfatte "alt", det er nødvendig med en tydelig avgrensing. I Cleveland Public Libraray gjøres det slik at deres "lånere" får tilgang til et utvalg kommersielle tjenester ved å oppgi lånenummer og passord.

Internett har ført bibliotekkatalogene gratis fram til publikum. Derfor er det lite heldig at Universitetsbiblioteket i Oslo nå vil ta betalt for den nasjonale tidsskriftindeksen. På Internett viste dette seg som en meget god forskningsformidler, og det burde være en soleklar oppgave for et offentlig finansiert bibliotekvesen å gi et slik tilbud direkte og gratis ut til så mange brukere som mulig. For å gjøre tjenesten enda mer lønnsom for samfunnet, bør også antallet indekserte tidsskrifter utvides vesentlig.

Foreløpig er det naivt å tro at Internett i dag helt kan avløse det tradisjonelle biblioteket. Det er fortsatt bruk for gode håndbøker og solid faglitteratur. Overgangen til elektronisk formidling er likevel så omfattende at det er interessant å se hva som skjer med bibliotekaktivitetene på fagområder der Internett "tar over", slik det nå skjer med offentlig informasjon. Spørsmålet kan besvares ved å se på noen av de funksjonene som utføres i det tradisjonelle biblioteket, slik som anskaffelse, registrering og formidling av ulike dokumenter.

Det er de små bibliotekene som vil ha de største fordeler av utviklingen. Skal brukerne få god offentlig informasjon vil det fortsatt være bruk for grunnleggende faglitteratur og gode håndbøker i trykt form, men nettet gir tilgang til dokumentmengder som bare de største fagbibliotekene kan drømme om å ha. I prinsippet kan derfor den minste bibliotekfilialen ha like gode "samlinger" som et langt større bibliotek. Tanken om å hente hjelp "utenfra" er jo heller ikke fremmed for de minste bibliotekene som har brukt fjernlånet mest aktivt. Ingen kan lenger skaffe seg "alt" på forhånd, og det må legges større innsats i å møte den daglige etterspørselen. I engelskspråklig faglitteratur kalles det gjerne for overgangen fra biblioteket som var "just i case" til biblioteket som handler "just in time".

På Internett er det ingen som har "lånt" siste utgave av nasjonalbudsjettet, nye kopier er stadig tilgjengelig så lenge oppkobling og skriver er i orden. Dokumentet finner vi enten ved hjelp av de altomfattende søkemotorene eller direkte i den enkelte nettjener ved hjelp av gode menyer eller "lokale" søkesystemer. Det betyr at hverken gjenfinning eller dokumentlevering er basert på egen "forhåndslagring" med tilhørende registrering i eget bibliotek.

Vil det si det samme som at "samlingsbibliotekaren" forvalter en gammeldags kunnskap om katalogisering og klassifikasjon? Selv på et begrenset område som offentlig informasjon, viser det seg fulltekstsøkingen i de automatiske søkemaskinene har et lavt presisjonsnivå. Når gjenfinningen av de offentlige publikasjonene likevel er god, kommer det av at såvel ESOP som "Stortinget" også har godt strukturerte søkesystemer som baserer seg på god "bibliotekarisk", manuell innlegging av katalogdata med emneord og muligheter for søking i faste felt. Det viser seg at det er behov for ulike systemer og at det lønner seg å kombinere de "gamle" og de "nye" systemene. For profesjonelle brukere som bibliotekarer vil det også gi bedre gjenfinning når man kjenner til hvordan ulike informasjonssystemer er bygget opp.

I en kaotisk nettverden burde bibliotekarer også satse mer på å sile ut de beste nettstedene gjennom en seriøs vurdering og kontroll av kvalitet. Det største problemet med å bruke Internett er jo at det slett ikke ligner på et bibliotek med en gjennomtenkt innkjøpspolitikk. Her ser man ikke kanelen for bare skitt. I et biblioteknett er det likevel ikke slik at alle behøver å drive med alt. Den enkelte bruker opererer i et globalt nettverk, og det spiller liten rolle om hun får hjelp fra det lokale bibliotek, fra lesesalen på Deichmanske eller fra et av nett-folkebibliotekene som finnes i USA. Utfordringen for de norske folkebibliotekene blir å finne den beste måten å organisere tjenestene på ulike nivåer. Kommunene bør først ta seg av er informasjon om egen virksomhet samt lokalhistorie. Til nå ser det ut til at mange av fylkesbibliotekene er gode fødselshjelpere for å få folkebibliotekene til å lage egne nettilbud.

Det tok noen år før alle fikk fjernsyn hjemme i stua hos seg. I de første årene var det mange som enten måtte gå på besøk hos naboen eller kanskje nøye seg med å følge de store begivenhetene på fortauet utenfor butikkvinduet. Den gangen var det bibliotek som skaffet seg fjernsyn slik at barn som ikke hadde TV hjemme, kunne få det med seg på eventyrstund i biblioteket i stedet. Dette ligner litt på dagens debatt om Internett i bibliotek. Internett vil alltid være et viktig arbeidsredskap på begge sider av bibliotekskranken, men det kan vel neppe sies å være noen bibliotekoppgave å sørge for at alle skal kunne få ubegrenset, gratis surfing på biblioteket. Etter hvert som Internett får større utbredelse vil det vel ikke være så attraktivt heller?

Når flere får tilgang til Internett hjemme, vil det bli lettere for mange å finne den informasjonen de har bruk for uten å gå på biblioteket. Denne utviklingen må bibliotekene møte med å satse mer på å lage egne "nettbibliotek" med gode veivisere til de tjenester som biblioteket anbefaler. For å gjøre dette trengs det fortsatt bibliotek og bibliotekarer, men det må arbeides på andre måter enn før. Det blir langt viktigere enn før å gi interesserte brukerne gode opplæringtilbud i den vanskelige kunst det er å finne de gode stedene på nettet. For bibliotekene skulle det være en god måte å videreføre folkeopplysningstradisjonen på.

På Statistisk sentralbyrås nettsted finner mange fram til statistikk selv, men det viser seg at byråets bibliotek får stadig flere spørsmål etter de vanskelige tingene som det ikke er så lett å finne på egen hånd. På Deichmanske bibliotek er også positive erfaringer med "elektroniske spørsmål". Arbeidsformen gjør at biblioteket får bedre muligheter til å utnytte sine tids- og personalressurser.

Det er til og med visse former for kulturformidling som egner seg på Internett, men etter hvert vil mange oppdage at det elektroniske biblioteket har sine begrensninger. Når Internettet flytter inn i stua til selv bestemor og tante Olga, er det viktig at biblioteket finner ut hva som faktisk er best på bibliotek: Biblioteket bør fortsatt være et åpent og fritt møtested for aktive borgere med interesse for kultur, politikk og verdier. For barn og ungdom er biblioteket et av de få tilbudene som ikke er styrt av medlemskap og inngangspenger. Gode folkebibliotek kan bidra til å opprettholde et sivilisert samfunn. Hvorfor skal vi ikke da satse enda mer på å formidle det som det er lite av på nettet, slik som skjønnlitteratur og allmenn faglitteratur for barn og voksne?