____________________________________________________________________________________

GRATISPRINSIPPET BLIR TIL

 Til nå har det meste av gratisdebatten vært ført innen bibliotekmiljøet, men emnet er en av de få biblioteksaker som også oppnår å engasjere i den allmenne debatt. Da Stortinget behandlet den siste bibliotekloven, var det nettopp gratisprinsippet som ble debatt- og voteringstema i såvel fagkomité som Odelsting og Lagting. Selv regjeringspartiene sto ikke samlet om lovforslagets åpning for å kreve "betaling for særskilte bibliotektjenester med unntak for utlån av bøker." (1985 Lovforslag § 1, 2. ledd).

 Loven ble vedtatt med et uavkortet gratisprinsipp, men det er likevel rimelig å oppfatte vedtaket som tidsavgrenset. Saken ble "løftet ut" av den politiske beslutningsprosess da Kirke- og undervisningskomitéen ba om at spørsmålet om betaling av bibliotektjenester skulle utredes nærmere av et offentlig oppnevnt "Bibliotekutvalg". Det ventes at dette arbeidet avsluttes i løpet av 1990. Av betydning for den kommende debatt er det også at både Høyre og Fremskrittspartiet har kommet med utspill som har relevans for saken. I første omgang gjelder dette ulike forslag om å privatisere driften av offentlige tjenester.

 Når utredningen fra Bibliotekutvalget foreligger, skulle det være mulig å få et bedre grunnlag for "gratisdebatten" enn hittil. Med et overordnet utgangspunkt i hvilke krav og behov samfunnet har for bibliotektjenester, er det mulig å trekke grenser mellom hva som er ledd i et fritt offentlig bibliotektilbud, og hva som hører hjemme på det "frie marked".

Som dogme betraktet blir gratisprinsippet en slags åndelig størrelse som kan heves over den alminnelige debatt. Prinsippet bare er der, det blir dermed ikke gjenstand for analyse eller bevisførsel. Det er dette aspektet som kanskje har fått tvilerne til å kalle gratisprinsippet "en hellig ku"? Statssekretærens ytring må først og fremst oppfattes som en hentydning til det forhold at bibliotekmiljøet har stått så samlet i sin tro på gratisprinsippet. Da det borgerlige biblioteklovforslaget ble presentert høsten 1985, ba "Bok og bibliotek" om synspunkter fra sentrale personer knyttet til organisasjoner og institusjoner på bibliotekområdet. Redaksjonens oppsummering av enqueten er klar: Formålsparagrafen og gratisprinsippet skulle ikke oppgis, "Samstemmighet: §1 må endres" (s. 357).

Når prinsippet står så sterkt, kan det ha flere årsaker. I Norsk Bibliotekforenings manifestsamling "Gratisprinsippet - synspunkter og praksis" peker fylkesbiblioteksjef Magne Hauge (1985) på at det ikke har vært diskusjon om gratis bibliotektjenester i dette århundre:

"Det har vel nærmest vært betraktet som en selvfølge. Heller ikke har introduksjon av nye media, f.eks. grammofonplater, kassetter, ulike typer mikroformer, etc. voldt særlige problemer i denne forbindelse. Gratisprinsippet har hele tiden stått ved makt. Dette gjelder også for de andre tjenester bibliotekene yter, f.eks. referansetjeneste, utlån av apparatur, musikkavlytting, eventyrtimer for barn, etc." (s. 20).

Fullt "utbygget" betyr gratisprinsippet i dag at folkebibliotekene skal "fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet gjennom informasjonsformidling og ved å stille bøker og annet egnet materiale gratis til disposisjon for alle som bor i landet." (1985 Lov §1)

Fram til dette gratisprinsippet og begrepet fri lånerett er det en lang vei. Den går gjennom mer enn 100 års kulturpolitiske utredninger og beslutningsdokumenter. Denne framstillingen bygger på et utvalg av de mer sentrale publikasjonene. (Se litteraturlisten, del A).

I de senere almueboksamlingene, som hadde en videre målgruppe, var det også innsamlede midler og kontingenter som var driftsmidler. I Henrik Wergelands utkast til regler for almueboksamlinger heter det at den enkeltes tilskudd til boksamlingen skulle fastsettes etter inntekt og eiendom. For almuen var beløpet satt til et innskudd fra 12 til 60 skilling for hvert tredje år, mens embetsmenn og almuesfolk med større inntekter skulle betale 1 spesiedaler. Etter at medlemmene hadde lest bøkene, var det imidlertid mulig å gi særskilt tillatelse til at også "ikke deeltagende fattige Folk" kunne få låne. (1830 s. 59)

Etter hvert som staten ga bidrag til bibliotekene, ble det også åpnet for en viss offentlig regulering av folkebibliotekvirksomheten. Staten stilte betingelser da de første tilskudd ble gitt. Ved kongelig resolusjon av 20. februar 1839 ble det fastsatt regler som sikret at alle innbyggerne i prestegjeldet fikk lånerett mot å betale kontingent. De "beviislig" fattige skulle derimot få låne gratis.

I 1851 tok Søren Jaabæk til orde for å få en mer permanent støtteordning slik at det kunne gis årlige bidrag til alle kommuner som sendte inn søknad. Jaabæk, som har sikret seg et navn i norsk historie nettopp på grunn av sine bestrebelser på å redusere de offentlige utgifter og skatter, agiterte på denne tiden sterkt for at alle skulle få låne gratis.

Jaabæk fikk ikke fullt gjennomslag i Stortinget. Det ble gitt støtte, men ennå var det ikke aktuelt å innføre en fast, årlig støtteordning. Det var heller ikke flertall for å innføre et fast "gratisprinsipp". I stedet ble regelverket endret slik at den enkelte kommune selv kunne bestemme om det skulle være kontingent eller ikke. (1851 Indst. nr 67)

Hovedstadens bibliotekbehov ble utredet i 1898. Fire år senere fikk Haakon Nyhuus gjennomslag for at det skulle gjennomføres en "landsomfattende" bibliotekutredning. For denne vår første, offisielle bibliotekutredning ble det samlet inn opplysninger om bibliotektilstanden i hele landet.

Gjennom hele 1800-tallet hadde antallet folkebibliotek som søkte om statstilskudd, økt betraktelig. Ved århundreskiftet var tallet 644. Som betingelse for statstilskudd ble det krevd at det skulle bevilges et minst like stort beløp lokalt. Disse midlene måtte i sin helhet benyttes til bøker og innbinding. Andre utgifter skulle dekkes gjennom lokale tilskudd, kontingenter e.l. Ved siden av kommunekassene kom det bidrag fra øl- og brennevinsamlagene, banker, legater, m.v. Det var for øvrig vanlig at kommunene garanterte for at det kom slike lokale bidrag fra "ungdomslag, ved sammenskud, ved gaver (i penge eller bøger), ved udbytte af en afholdt basar eller lignende." (Utredning 1901 s. 25)

På denne tiden var de fleste boksamlingene små. Ettersom de sjelden var i egne lokaler, hadde de færreste utgifter til husleie. På landet var bøkene gjerne i skolestua, i kirken, eller hjemme hos noen. Det heter videre at det på landet vanligvis var læreren som uten vederlag påtok seg arbeidet med å være bibliotekar.

Det er derfor rimelig å anta at de minste bibliotekene ikke måtte dekke sine utgifter til lønn og husleie ved egeninntekter. Bibliotekutvalgets opptelling i 1901 viser at det var omtrent tredjeparten av kommunene som tok en eller annen form for kontingent av lånerne. Der det var årskontingent, kunne denne variere fra 10 øre til 1 krone. Bibliotek som beregnet seg gebyr pr utlån, tok mellom 3 og 5 øre pr lånt bok. Dette er tall som ikke er lette å omregne. Daglønn for en gårdsarbeider på denne tiden var på vel 2 kroner, og et brød kostet rundt 15 til 20 øre.

Bibliotekutvalget, som i tillegg til Haakon Nyhuus bestod av amanuensis (senere bibliotekkonsulent) Karl Fischer og byråsjef J.V. Heiberg, fremmet en rekke forslag til reformer av vårt bibliotekvesen. I korte trekk dreiet det seg om bibliotektekniske hjelpemidler, felles innkjøpsordninger, referansetjenester, vandreboksamlinger, sentrale inspeksjons- og veiledningstjenester m.v. Det store problemet i forbindelse med gjennomføring av reformene var at det ikke var kvalifisert personale ved boksamlingene. Dette forsøkte utvalget å løse ved at det skulle innføres en sterk standardisering og sentralisering av bibliotekenes organisasjon.

"Gratisprinsippet" ble imidlertid ikke berørt. Det er tydelig at det var andre "reformer" det hastet mer med å få gjennomført. Dette er i tråd med det utredningsarbeidet som ble foretatt noen år før i forbindelse med reorganiseringen av Deichmanske bibliotek i 1898. Også i dette utvalget var Karl Fischer medlem, sammen med I.B. Halvorsen og H. Tambs Lyche. Medlemmene så det som ønskelig å ha gratis utlån. Her tok de likevel en praktisk reservasjon: "Skal Valget staa mellem et utilstrækkelig udstyret Bibliothek med gratis Adgang og et vel utstyret Bibliothek med Kontingent, bør ubetinget det sidste foretrækkes." (1898 Kristiania Sag No 74 s. 9)

Selv om flere av hovedtrekkene i det norske folkebiblioteksystemet var skissert, hadde likevel ikke gratis utlån slått igjennom som noe absolutt prinsipp i folkebibliotekene.

En større bibliotekutredning var satt i gang i 1919. Utredningen som behandlet hele biblioteksektoren, ble ferdig i 1921. For folkebibliotekene resulterte utredningen i at statsstøtten ble lagt om slik at det kunne opprettes sentralbiblioteker (senere fylkesbiblioteker), samt at det ble etablert et selvstendig bibliotekkontor i Kirkedepartementet. Andre sentrale forslag som ble realisert langt senere, var knyttet til opprettelse av bibliotekskole og pliktavlevering. Spørsmålet om gratis utlån ble ikke berørt. Fortsatt var det ikke aktuelt å prioritere felles regelverk på dette området.

Det er likevel grunn til å se lovvedtaket som en manifestasjon av den vilje som det etter hvert var til å godta at bibliotekene var en offentlig oppgave. På ett område kom loven også med en viktig, ny forordning. Etter det tidligere regelverket hadde kommunen til nå hatt rett til å fastsette utlånsreglement med mulighet for å innkreve kontingent. I den nye loven het det at dersom boksamlingen skulle få statsstøtte, skulle alle innbyggere i kommunen "kunna låna bøker fritt". (§ 2,c)

Selv om kommunen ikke ble pålagt å utbygge et bibliotektilbud til sine innbyggere, var prinsippet om gratis lånerett lovfestet. Bestemmelsen ser likevel ikke ut til å ha vært noen flaggsak i Stortinget. Både i regjeringen, som la fram proposisjonen (Mowinckels venstreregjering), og i Stortinget var det visse motforestillinger mot å vedta en biblioteklov. Et mindretall ville ha bestemmelsene om skolebibliotek i skoleloven, og andre pekte på at det ikke var "ein einaste ting i dette lovframlegget [...], som det er naudsynt å vedtaka i lovs form." (1935 Odelstinget Seip s. 276) Meningsforskjellene dreide seg likevel ikke om gratis utlån. Forbausende nok er ikke bestemmelsen kommentert hverken i proposisjonen, i kirke- og skolekomitéens innstilling eller i debattene.

I håndboken advarte Hjartøy mot at bibliotekpersonalet skulle agitere åpent slik at lånerne kunne bli presset til å betale bidrag. Han viste også til at det mange steder var muligheter til å få bidrag fra private bedrifter, men han minnet om at disse ikke måtte få mulighet til å påvirke bokvalg og ledelse.

Lederen for det departementale bibliotekkontor, Arne Kildal, var samme år noe mer liberal i sin tolkning av bestemmelsen. Han viste til at mange kommuner var avhengige av kontingenten, og at noen av disse ville "kanskje gå helt tilgrunne om lovens bestemmelser i dette stykke skulde håndheves med den største strenghet." I en overgangstid måtte en derfor regne med å utsette gjennomføringen til boksamlingen hadde funnet andre inntektskilder. Departementet anbefalte også ordningen med frivilling kontingent og lokale biblioteklag, men det eneste kravet man foreløpig ville stille var "at alle boksamlinger setter sig som mål å innføre fritt utlån på et så tidlig tidspunkt som mulig i hvert enkelt tilfelle." (Kildal 1936 s. 92).

Fra 1927 ble det innført kontingent i Haugesund. På ett år gikk utlånstallet ned fra ca 72.000 til 45.000 bind. Da ordningen ble opphevet i 1929, steg utlånet til sitt tidligere nivå igjen. Noe før hadde man i Bergen forsøkt å ta betaling for utlån av "ekstraeksemplar" av nye bøker, men ordningen ble ikke lønnsom og måtte oppgis. (Arnesen 1939 s. 50).

I de bibliotekfaglige kretser hadde gratis utlån en sikker posisjon. Arne Kildal viste til at boksamlingenes nytteverdi ville stige når kontingentene falt bort, slik at bibliotekene kunne fylle sine oppgaver som opplysnings- og kulturinstitusjoner. Målet var å få gjort folkeboksamlingen til "en fri boksamling med fritt utlån like såvel som vi har en fri folkeskole her i landet med fri undervisning." (Kildal 1936 s. 93)

Det kom til å ta tid før loven ble revidert. Under krigen økte bruken av folkebibliotekene. Det gjorde bevilgningene også. Likevel hadde såvel slitasje som krigsskader ført til at mange folkebibliotek var i en dårlig forfatning. Regjeringen fremmet forslag til endringer i bibliotekloven i mars 1947. I realiteten ble det vedtatt en ny lov, for første gang ble det fastsatt at det skulle være bibliotek i alle kommuner, og at kommunen skulle ha driftsansvaret. Selv om kommunene nå hadde fått denne plikten til å drive folkebibliotek, var låneretten begrenset til de innbyggere som hadde "hjemstavnsrett" i kommunen.

Begrepene "gratis utlån" og "fri lånerett" er ikke klarlagt gjennom entydige definisjoner. Mange bibliotek har utlån av musikk og video, men de audiovisuelle materialene vil likevel ikke inngå i fjernlånstjenestene. Foreløpig er det også bare et utvalg bibliotek som har direkte tilgang til de sentrale databaser. Det vil derfor være store kvalitetsforskjeller i tilbudet og servicemulighetene i forskjellige kommuner.

Fag- og forskningsbibliotekene omfattes ikke av bibliotekloven med et lovfestet gratisprinsipp, men de stiller vanligvis sine samlinger til disposisjon for folkebibliotekene. Fra fagbibliotekenes side har det i de senere årene vært en klar tendens til å avgiftsbelegge visse utlån og tjenester. Dette har økt behovet for å avgrense det en kan kalle et "folkebibliotek-relevant" tilbud.

I forarbeidene til någjeldende biblioteklov heter det at folkebibliotektilbudet ikke vil omfatte "spesialiserte dokumentasjonstjenester som fagbibliotekene utfører mot betaling for forskning og næringsliv". Det heter videre at den fysiske publikasjonform må være mindre avgjørende enn materialets "innhold og kvalitet", folkebibliotekenes oppgave er å gi "den enkelte best mulig anledning til å tilegne seg faglige og allmenndannende kunnskaper, videst mulig orientering om aktuelle samfunnsspørsmål og muligheter for personlig utvikling" (1985 Lovforslag s. 21) Det er i tråd med dette at bibliotekdirektøren kan slå fast at folkebibliotekene skal "betjene allmennheten og yte det man i Sverige kaller kollektiv service, i motsetning til en enkelt forskers eller industribedrifts individuelle ønskemål på et høyt avansert nivå, som bør tilligge fag- og forskningsbibliotekene." (Granheim 1985 s. 150). Ut fra dette kan det hevdes at også folkebibliotek som etablerer spesielle tjenester for lokalt næringsliv må kunne ta betalt for formidling av de mer spesielle og arbeidskrevende tjenester.

Tilbakeblikk

Selv om vi i Norge har hatt folkebibliotek i rundt to hundre år, har det vært vanskelig å få politisk aksept for "folkebiblioteksaken". De større bybibliotekene fikk riktig nok en opprustning ved århundreskiftet, og bibliotekloven av 1971 ga i de første årene en vesentlig hevning av standarden også i mange mindre kommuner. Sett under ett preges bildet likevel av at det har vært vanskelig å vinne gehør i de politiske organer for bibliotekpolitiske spørsmål. Et gjennomgangstema er at vi er akterutseilt i forhold til bibliotekforholdene i f.eks. våre naboland.

I de senere år er det dessuten karakteristisk at bibliotekene er "glemt" i viktige politiske sammenhenger. Det har kommet utredninger om offentlig informasjon, voksenopplæring, informasjonsteknologi, forskning og utdanning. I disse sammenhengene kunne en vente at bibliotekene inntok en mer sentral plass.

Bibliotekdebatten er derfor preget av forsøk på å definere målsetting og oppgaver i lys av ulike tiders skiftende politiske og ideologiske tendenser. For å få bibliotekene akseptert som samfunnsoppgaver kan det synes som det har vært nødvendig å oppsøke de målsettinger som til ulike tider har gitt penger og aksept for gratisprinsippet. På denne bakgrunn er det rimelig at bibliotekene vil være nyttige for ulike slags samfunnsoppgaver, enten det har dreid seg om formidling av religion, kunnskap om primærnæringene, ferdigheter i yrke eller innsikt i politiske prosesser som grunnlag for offentlig debatt og demokrati. Bibliotekenes reelle posisjon blir da et spørsmål om de har evnet å oppfylle disse målene - nemlig å nå ulike grupper i samfunnet.

Hos Wergeland var bibliotekene et ledd i å skape et grunnlag for likeverd og frihet. Han ønsket seg en opplyst, fri mann og ingen "Mørkets Træl". Bibliotekene skulle formidle,

"lærerige Beretninger om Verden og om Menneskenes Liv! Du skal lære selv at prøve, hvad din Præst siger dig fra Prækestolen - selv fornuftigen dømme, hvad Dommeren siger fra Dommersædet!" (1830 s. 54)

Wergeland var ikke i tvil: Fedrelandet hadde bruk for innsiktsfulle borgere, "Friheden fordrer tenkende". Oppfordringen står som et fundament i folkebibliotekenes idégrunnlag. I praksis kunne ytringsfriheten likevel ha sine grenser i det offentlige bibliotektilbudet.

Biskop Peder Hansen, som hadde grunnlagt mange av våre første leseselskaper, ble i 1804 kalt tilbake til Danmark. Der var hans opplysningsvirksomhet ikke godt ansett. I Arne Kildals framstilling blir det hevdet at det ikke var i Danmarks interesse at det ble gjort for mye for folkeopplysningen, da "kunne frihetslengslene bli for farlige" (1949 s. 63)

Samme tankegang møter vi så sent som i mellomkrigstiden. Det ble hevdet at samfunnet bevisst satset så lite på folkeopplysningen for at underklassen skulle holdes nede. I Stortingets budsjettdebatt i 1931 kom dette klart fram. Et flertall i Kirkekomitéen hadde barbert budsjettforslaget, noe som satte gemyttene i kok. Arbeiderpartipolitikeren Albert Moen hevdet at dette var et reaksjonært tiltak:

"Fullkommen almenkunnskap hos de undertrykte klasser er farlig for utbytterklassens maktstilling. Her er hunden begravet. [...] Det er pengene som regjerer, derfor kan overklassens ungdom bibringes best mulig almen og fagkunnskap. Eventuelle store begavelser og genier blandt ungdommen i fattigmannsklassen blir brutalt kuet ned, til skade for hele samfunnet. Så varmt jeg kan, vil jeg advare mot at Stortinget nu skal belage seg på å gi våre folkeboksamlinger dødsstøtet" (1931 Stortinget s. 564)

Det er usikkert om folkebibliotekene kunne representere en fare for de ledende klasser. De fleste bibliotekene holdt seg sikkert til å formidle samfunnets "aksepterte" verdier. Interessen for folkeopplysning i 1850-årene kom som en motvekt til det farlige og splittende opprør som man fryktet fra Thranes arbeiderbevegelse. Folkeopplysningsselskapet, som kom til å få stor betydning for bibliotekene, var nettopp et slikt tiltak som skulle bringe "borgerlig" opplysning ut til folket. I foreningens tidsskrift "Folkevennen" heter det i Ole Vigs åpningsartikkel, at leseren skulle hjelpes slik,

"at du fik dit Fædreland, dit Hjem og dit jordiske Kald riktig kjært, og gjøre dig mere tilfreds og fornøyet med din Stilling, tror du ikke da, det gjorde stor nytte?" (1851 s. 13)

Denne formen for "omsorg" kunne nedfelle seg i bibliotekenes hyller. I Oddvar Foss' fremstilling heter det at det "var en selvfølge at det ikke ble kjøpt bøker som kunne virke 'skadelig'." På slutten av 1800-tallet kunne dette gjelde verker som "Gengangere" av Ibsen og "Arbeidsfolk" av Kielland. Senere var det Amalie Skram som ble regnet med til de "uanstendige" forfatterne. Samme restriksjoner kunne også gjelde for faglitteratur om f.eks. sosialisme. (Foss 1958 s. 304)

Folkebibliotekene foretok sine bokvalg etter nøye overveielser i de lokale styrer, men også ut fra sentrale direktiver i boklister og anbefalinger. Folkeopplysning var også å velge ut hva som var godt for andre. Når det offentlige skulle betale, måtte skattebetalerne også få valuta for sine penger. Kanskje kom begrepet folkeopplysning og institusjonen folkebibliotek derfor også for mange til å representere mer negative egenskaper? Folkeopplysningen kunne med andre ord oppfattes som belærende og autoritær. Fra sitt sosialistiske ståsted så H.J. Hjartøy det som en viktig oppgave å sikre at bibliotekbetjeningen var "våkne, frisinnede og demokratiske folk". For Hjartøy var ikke det alltid tilfelle den gang bibliotekbetjeningen bestod av borgerskapets "konservative døtre", som etter hans oppfatning hadde

"en avgjørende innflytelse på hvad byens småkårsfolk skal lese! I mange halvstore norske byer bidrar folkebiblioteket sterkt til å forme befolkningens hele innstilling, og demokratiet kan derfor lett komme i skade for å bevilge penger til styrkelse av utviklingsfiendtlige tendenser." (1936 s. 70)

Hjartøy hadde neppe rett i sin karakteristikk av bibliotekarene, men han berører et sentralt problem: Hvilken eller hvilke samfunnsgrupper skal ha mulighet til å forme litteratur- og informasjonstilbudet? Hjartøys utspill var et isolert fenomen, og det førte ikke til at folkebibliotekene fikk et nærmere forhold til arbeiderklassen. Svenske folkebibliotek har f.eks. en annen bakgrunn, her har flere av bibliotekene sine røtter tilbake til arbeidernes egne biblioteker.

I realiteten vet vi lite om hvilke verdier som fikk gjennomslag i bibliotekene. Vi må regne med de fleste bibliotekene etter hvert fikk et liberalt bokvalg, som også slapp mindretallets synspunkter fram. Oddvar Foss sier at det likevel var vanskelig å rydde ut det gamle synet som var preget av "veldedigheten og formynderiet", - "Helt fram til i dag har det vært mange boksamlingsstyrer som i bokvalget har demonstrert den gamle innstillingen." (1958 s. 305)

Kvalitetssortering nevnes som også som en naturlig oppgave i forarbeidene til vår første biblioteklov. Kristelig Folkepartis Nils Lavik ga sine råd i Odelstinget, der han ba om at barna skulle få gode bøker, -

"- eg vil gjerne streka under det friske, [ved] gode bøker, som lærer barnet å halda av heimen, av far og mor, og å setja folkelivet og landet vårt høgt. For borna er berre det beste godt nok, det bør dei som tek ut barnebøkene, alltid ha for auga." (1935 Odelstinget s. 281)

Kvalitet og folkeopplysning ble de sentrale stikkord for folkebibliotekenes målsetting, som holdt seg forholdsvis uendret fram til Bibliotekutredningen som ble avgitt i 1967. Folkeopplysningsbegrepet ble her aktualisert ved at behovet for voksenopplæringstiltak er nærmere knyttet til bibliotekene.

Først noen år senere la Kirke- og undervisningsdepartementet opp til kursendring. Arbeidsområdet ble utvidet. Departementet viste i sitt lovforslag til at bibliotekene måtte aktivisere til en bred kulturinteresse, med vide formidlingsoppgaver innenfor musikk, billedkunst m.v.:

"Bibliotekene bør derfor innta en sentral plass i den lokale kulturvirksomheten. De mange skal kunne øse av bibliotekets ressurser, samtidig som biblioteket aktivt bidrar som initiativtaker til kulturell egenvirksomhet i det lokale miljø. I dette arbeidet bør bibliotekene naturlig komme inn og knytte forbindelsen mellom den kulturelle egenaktiviteten og det formidlende kunst- og kulturarbeid som bl.a. skjer gjennom riksinstitusjonene innenfor musikk, bildende kunst og teater." (1970 Lovforslag s. 2)

Dermed hadde folkebibliotekene fått den vide målsettingen som ble utdypet noen år senere i kulturmeldingene og videreført i den bibliotekloven som gjelder i dag. Her ble arbeidsområdene for den allmenne bibliotekvirksomheten samlet i tre hovedpunkter: 1) Litteratur- og informasjonsformidling, 2) Øvrige kulturoppgaver og 3) Bibliotektjenster i skolen. (1985-86 Lovforslag s. 5f). Målsettingen ble vid, men desto vanskeligere å realisere innenfor gratisprinsippets rammer.

Fra 1970-tallet virker det som bokvalget ble noe mer liberalt, noe som godt kunne skje i tråd med kulturmeldingenes utvidede kulturbegrep. Den nye kulturpolitikken åpnet dermed for desentralisering, og i bibliotekloven av 1985 gjenspeiles dette på to plan: Styringsmodellen ble åpnere og mindre preget av sentral styring og tilsyn, verdigrunnlaget ble mer variert med mulighet for tilpasning til lokale målsettinger, eller om en vil: justert etter en større verdipluralisme i samfunnet.

Når bibliotekene skal finne sin begrunnelse i trange tider, er det aktiviteter og tilbud som mangler tilstrekkelig "faglig" tyngde som det er vanskeligst å forsvare. I de gamle støtteordningene ble det stilt bestemte krav om hvor store de lokale bevilgningene skulle være. I 1930-årene ble det til og med godtatt at bokgaver skulle regnes med til det lokale bidraget. Det ble likevel presisert at dersom bokgaven bestod av skjønnlitteratur, måtte 2/3 av statsbidraget benyttes til kjøp av faglitteratur. Hele statsbidraget måtte for øvrig kjøpes fra lister over bøker som var godkjent av departementet. (1935 Lovforslag s. 11)

Selv om bibliotekene opprinnelig la mest vekt på å formidle faglitteratur, kom skjønnlitteraturen etterhvert sterkene inn i bildet. I 1905 var 57 % av bokinnkjøpene i Folkeboksamlingenes ekspedisjon skjønnlitteratur, i 1938 var det ca 60 %. (Foss 1958 s. 339) Store grupper av faglitteraturen som reiseskildingene og den religiøse litteraturen, hadde sikkert også et klart fiksjonspreg.

Det var likevel faglitteraturen folkebibliotekene helst ville formidle. Dette kom også til uttrykk langt opp i etterkrigstiden, da det fortsatt var noen bibliotek som hadde restriksjoner i barnebokutlånet. Her gjaldt det en slags "spisepliktregel": for hver lånt skjønnlitterær bok måtte man låne en faglitterær bok!

For Kristensen innbyr situasjonen i dag til at vi må foreta det han kaller "en strategisk vurdering" over hva som har "muligheter for å vinne gehør i 1990-årene". Han tar ikke selv stilling til valget, men peker på at dersom bibliotekene skal få til

"en slik kursendring må bl.a. bokvalget legges radikalt om. Utlånet ville falle radikalt og personalet ville få frigjort tid til grundig betjening av skoleelever, studenter og andre kunnskapssøkere." (1989 s. 12).

Kristensen viser til at folkebiblioteket til nå har stått som kulturformidler og miljøfaktor i lokalsamfunnet. I framtida må folkebibliotekene forvente å få andre og nye oppgaver som "kompetansesentra og sentra for spesialiserte informasjonstjenester". Kristensen "kaster ikke ut" skjønnlitteraturen, men her ser han en utfordring i å "finne fram til rasjonelle bytte- eller selvbetjeningsordninger. Målsettingen bør snarere være 100.000 utlån pr. personalenhet enn 15.000 som er dagens nivå." (s. 28).

Forslaget er interessant og gjenspeiler utdanningssamfunnets behov for nye tjenester. Det er likevel beklagelig dersom tilpasningen skal medføre at det tas "strategiske valg" som fører til at folkebiblioteket ikke lenger også kan være et bibliotek for folk. Det er fortsatt den populære litteraturen som bringer nye barn og voksne til biblioteket. Spesialiserte tjenester for høyere utdanning, forskning, næringsliv og forvaltning er ressurskrevende oppgaver, som kommer et mindretall til gode.

Formidlingen av den populære litteraturen kan sikkert gjøres annerledes, men den fortjener fortsatt en aktiv og kvalitetsbevisst formidling. Det vil kreve ressurser, og det kan ikke bare overlates til et rasjonalisert selvbetjeningsmarked. Skjønnlitteraturen gir innsikt, forståelse og kjennskap til eget og fremmede språk. Innenfor næringslivet er kulturinteressen større enn noensinne. Der regnes litteraturen som produktiv og grunnleggende ikke bare for å utvikle leseferdighet, men også for fantasi og kreativitet. Litteratur og kunst er en viktig kilde til å gi innsikt i menneskelige forhold og grunnleggende verdispørsmål i samfunnet. Det er synd om bibliotekene skal bli så "nyttige" at de ikke satser mer på å nå de store befolkningsgruppene.

Betydningsfulle bibliotekreformatorer som Henrik Wergeland, Eilert Sundt og Haakon Nyhuus hadde ingen betenkeligheter med å la folkebibliotekene forsvare sin plass gjennom et så bredt og allsidig tilbud som mulig. I deres bibliotek var det plass til det som i dag blir kalt "myke verdier", - det som i praksis er folkebibliotekenes kulturformidling og allmenne litterturtilbud.

Eilert Sundt samlet i 1850- og 1860-årene opplysninger fra 115 almueboksamlinger. Samfunnsforskeren kom med fordomsfrie bemerkninger til bokvalget når tilbudet ble for ensidig religiøst, eller for nyttig med bindsterke jordbruksavhandlinger. Allsidighet måtte være bibliotekenes kjennemerke, bare med skjønnlitteraturen ble også denne dimensjonen representert. Selv "ørkesløs" romanlesning ville han ikke betrakte som den "dovneste Dovenskap". For Sundt var det naturlig å minne om at romanen tilhørte diktekunsten og at vi i lengden ikke har

"kunnet undvære dennes Gave til at hæve Sindet til Begeistring og Freidighed. Og er først den gode Stemning vakt hos Læseren, saa føler han sig snart dreven til Tænkning og Læsning om andre Ting." (1859 s. 113f)

Sundt skrev for et samfunn hvor folk hadde lite av såvel lesestoff som penger. I vår tid kan det synes som om det er omvendt, slik at det snarere er for mye av begge deler. Likevel er det stor "etterspørsel" etter kunnskap, kreativitet og fantasi. Bibliotekene har en god vare - og store potensielle brukergrupper. Fremtidens folkebibliotek bør utvikle seg til å bli kompetansesentra, som også har plass for følelser og tanker. Først da kan vi snakke om folkebibliotek, som skal betales av alle, og derfor være gratis for alle.

Forslag fra Søren Jaabæk 1851: Indst. 67, 1851.

Bibliotekreformen i 1902 : utredning og proposisjon: St.prp.nr 1, 1901-1902 Hovedpost IV, kap 8. Innstilling: Indst. S. nr 73, 1901-1902

Lovrevisjon: Ot.prp.nr 10, 1955 --- Innstilling: Innst. O.nr 28 --- (Endrings-)lov av 13.mai 1955.

B. Artikler, bøker m.v.

Arnesen, Arne (1938). Våre bybiblioteker 1913-1938. - S. 39-52. - I: Jubileumsskrift 1913-1938 / Norsk bibliotekforening. - Oslo : Stenersen

Bakken, Frode (1988). Prising av bibliotektjenester?. - S. 10-11, 40-41. - I: Bok og bibliotek. - Årg. 55, nr 6

Foss, Oddvar (1958). Fra folkerørsle til samfunnssak. - S. 278-438. - I: Folkelig kulturarbeid : det frivillige folkeopplysningsarbeidet i Norge / av Rolf N. Nettum ... [et al.]. - Oslo : Universitetsforl.

Frisvold, Øivind (1980). Teatret i norsk kulturpolitikk : bakgrunn og tendenser fra 1850 til 1970-årene. - Oslo : Universitetsforl. - 244 s.

Granheim, Else (1985). "Gratisprinsippet" - en hellig ku?. - S. 148-150. - I: Bok og bibliotek. - Årg. 52, nr 4

Hauge, Magne (1985). Hvorfor skal alt utlån i bibliotekene være gratis?. - S. 20-21. - I: Internkontakt. - Årg. 10, nr 5B

Hjartøy, Henrik J. (1936). Vår bibliotekpolitikk : håndbok for medlemmer av bibliotekstyrer, herreds- og bystyrer, skolestyrer og ungdomslag / H.J. Hjartøy ; utgitt av Arbeidernes oplysningsforbund. - Oslo : Det Norske arbeiderpartis forlag. - 94 s.

Kildal, Arne (1936). Kontingent av låntagere. - S. 90-93. - I: Bok og bibliotek. - Årg. 3

Kildal, Arne (1949). Norske folkeboksamlinger : fra leseselskapets tid til Bibliotekreformen av 1902. - Oslo : Aschehoug. - 303 s.

Kristensen, Kurt (1989). Kvalitet, allsidighet og aktualitet : bokvalgsprinsipper i bibliotek. - S. 11-12, 28. - I: Bok og bibliotek. - Årg. 56, nr 8

Levy, Jan S. (1982). Gratisprinsippet et urørlig dogme?. - S. 328-329. - I: Bok og bibliotek. - Årg. 49, nr 5

Omang, Reidar (1934). Utnyttelse av den vitenskapelige og faglige litteratur i statens biblioteker, særlig med tanke på bygdeboksamlingene. - S. 212-226. - I: Bok og bibliotek. - Årg. 1

Ringdal, Nils Johan (1985). By, bok og borger : Deichmanske bibliotek gjennom 200 år. - Oslo : Aschehoug. - 283 s.

Samstemmighet:  1 må endres : enquete. - S. 357-361. - I: Bok og bibliotek. - Årg. 52, nr 8 (1985)

Sundt, Eilert (1859). Om Selv-Undervisning og Almue-Biblioteker. - S. 87-127. - I: Folkevennen. - Aarg. 8

Vig, Ole (1852). Til Tidsskriftets Læsere. - S. 1-14. - I: Folkevennen. - Aarg. 1.

Wergeland, Henrik (1830). For Almuen. - S. 51-60. - I: Budstikken. Ny samling. - D. 1. - Inneholder artikkel om almuebibliotek, utkast til lover og bokfortegnelse.