Du har rett til å vite / Frode Bakken og Øivind Frisvold. - S. 26-27. - I: Bok og bibliotek. - Årg. 61, nr 3 (1994) 

Du har rett til å vite

Frode Bakken, biblioteksjef i Tønsberg

Øivind Frisvold, førsteamanuenis ved Statens bibliotek- og informasjonshøgskole

I internasjonal sammenheng fremstår Norge som en slags idealstat. Hos oss er fri tilgang til offentlig informasjon ikke bare grunnleggende for menneskelige rettigheter, men også for ytringsfrihet og demokrati. I EU og i de fleste medlemslandene praktiseres ikke et slikt offentlighetsprinsipp. I EU er det imidlertid nå en viss interesse for større åpenhet og innsyn. Kan vi med rette hevde at vår "skandinaviske modell" bør bli mønster for de andre landene?

Dessverre er det ikke alltid slik. "Samordnet regelverk for beskyttelse av informasjon" er tema for et utredningsarbeid som Justisdepartementet har hatt ansvar for. Her er det fremmet forslag om nye regler for taushetsplikt og personvern, regler for beskyttelse av informasjon samt utkast til en egen lov om informasjonssikring. Norsk Presseforbund har pekt på at forslagene bryter fundamentalt med offentlighetsprinsippet og den enkeltes innsynsrett. Saken ble oppfattet som en innstramning i informasjonsfriheten og som et tilpasningstiltak for EU.

Fortsatt er det sikkert behov for et "samordnet regelverk", men departementet har tatt en tenkepause. Når saken skal fremmes på nytt bør også departementet tenke nøye over hvordan saken skal legges frem. Hittil har utredningen bare vært kjent som et høringsbrev (ref 5883/92 A-JT EAa/cdj) med mange løse vedlegg. Innholdsmessig er fremstillingen grei nok, men som helhet er dokumentet uryddig og som annet arkivmateriale ikke så lett få tak i.

Dersom departementet hadde trykt dette viktige materialet som en publikasjon i serien "Norges offentlige utredninger" (NOU), hadde stoffet vært registrert, distribuert og tilgjengelig for langt flere. Kanskje kunne vi fått en mer åpen debatt og unngått enhver mistanke om at departementet ønsket en stille og innvortes saksbehandling? Dette eksemplet er ikke spesielt. I de senere årene har antallet publiserte utredninger i serien NOU faktisk gått ned. Dermed kan vi risikere at viktige politiske saker ikke får den oppmerksomhet de fortjener.

Hvert år bruker det offentlige store ressurser på offentlig utredning og planlegging. Materialet er ikke bare interessant i den offentlige debatt, men det har også stor nytteverdi i næringsliv, forskning, utdanning og i forvaltningen selv. Mange av publikasjonene får dessuten både en språklig og typografisk utforming som gjør at publikasjonene blir mer brukt enn før. Offentlige publikasjoner som utredninger, stortingsmeldinger og statistikk kan også komme til nytte i skolen. Aktuell samfunnskunnskap kan hentes fra andre kilder enn læreboka. Til og med de publiserte stortingsdebatter finner lesere. Debattene er faktisk gode argumentsamlinger for stilskrivere. Størst allmenn interesse har likevel mange av stortingmeldingene. Regjeringens langtidsprogram (st.meld nr 4 1992/93) er et eksempel på en vellykket og publikumsvennlig publikasjon som formidler ikke bare regjeringens grunnleggende politikk, men også et omfattende forskningsmateriale med grafiske fremstilllinger, tabeller, forklarende bokser med eksempler og definisjoner.

Takket være bestemmelsen i Grunnloven om at Stortingets forhandlinger skal "kundgjøres ved Trykken" (§84) blir sentrale politiske dokumenter ikke bare tilgjengelig for enkeltpersoner som oppsøker det offentlige kontor som har saken. Publikasjonsserien "Stortingsforhandlinger" sørger for at dokumentene blir publisert og tilgjengelig for allmennheten. Vi kan alle gjøre oss kjent med publikasjonene i offentlige bibliotek eller eventuelt selv kjøpe det materialet vi har bruk for.

I vårt samfunn blir forberedelse av større saker, kartlegginger og undersøkelser overlatt til utvalg som får stor gjennomslagskraft når politiske avgjørelser skal treffes. Det er derfor av stor betydning at også det materialet utvalgene legger frem blir publisert. Verdifullt materiale blir tilgjengelig for andre og vil få en mer demokratisk høringsprosess. Av den grunn bør departementene finne en enkel og grei publisering også av de viktige utredningene som man ikke velger å publisere i "hovedserien" NOU.

De tekniske mulighetene for å få publisert det offentlige materialet har bedret seg betraktelig. Både regjering og Storting har sine store elektroniske informasjonssystemer som egner seg godt for videreformidling via datanett til bibliotek og brukere over hele landet. ESOP heter den elektroniske databasen som informasjonsformidlere og bibliotek bruker. Foreløpig er det slik at denne basen for det meste inneholder korte opplysninger om de dokumentene som er trykt. Denne registrering letter gjenfinningen av de trykte dokumentene, men det er først når denne basen kan formidle flere dokumenter i full tekst at vi kan sikre publikum en bedre tilgang til den offentlige informasjonen. Ved siden av Stortingets spørretimer finnes det noen få utredninger som er publisert på denne måten. Repertoaret bør utvides slik at også etterspurte dokumenter som budsjettproposisjoner og Stortingets innstillinger kommer med.

Erfaringene med elektronisk publisering tyder likevel ikke på at alle problemer er løst. Selv om denne publiseringsformen ikke er spesielt kostbar, har det vært en tendens til at tjenestene blir dyrere for brukere og biblioteker. Det har utviklet seg ulike modeller for prising av offentlig informasjon. Institusjonen Lovdata formidler databaser med lover, forskrifter og rettsavgjørelser. Disse tjenestene gjør det mulig å finne aktuelle og oppdaterte rettskilder. Lovdata er imidlertid avhengig av å skaffe seg inntekter gjennom salg av sine tjenester. Prisene er såpass høye at de fleste folkebibliotek ikke har hatt mulighet å gi sine brukere fullgod informasjon om våre lov- og rettsregler.

Regjeringen har nylig oppnevnt et utvalg som skal vurdere prising av offentlig informasjon. Det er prisverdig at vi kan få en mer konsekvent prispolitikk. Ingen venter at alle typer offentlig informasjon skal være gratis, men vi bør ha råd til å gi alle fri tilgang til informasjon om den offentlige beslutningsprosess og om den enkeltes plikter og rettigheter. Det avgjørende må være innholdet og ikke hvilken form informasjonen foreligger i. Selv om elektronisk publisering har mange fordeler, vil det fortsatt være bruk for tradisjonelle publikasjoner på papir. Mange brukere er ikke fortrolige med elektroniske dokumenter, de vil fortsatt ha bruk for utskrifter eller trykt materiale. Foreløpig ser det ut til at vi kanskje opplever det papirløse toalett før vi får det papirløse kontor?

I USA går president Clinton og særlig visepresident Gore i bresjen for et omfattende infrastrukturprogram som skal gi bedre tilgang til informasjonsressursene i samfunnet. Bedre elektroniske nettverk skal nå frem ikke bare til næringsliv, forsknings- og undanningsinstitusjoner. Et sentral punkt i opplegget er dessuten at de amerikanske folkebibliotek skal tilby allmennheten bedre nøkkelinformasjon om samfunnsspørsmål.

Hos oss foreligger omfattende utredninger om den offentlige informasjonspolitikk. Dette har ført til at vi har fått prisverdige tiltak for å nå frem til bestemte grupper av befolkningen. Dette informasjonsabeidet har for eksempel omfattet holdningsskapende informasjonsopplegg i mediene. Likevel er det verd å minne om at vi fortsatt også har en stor og opplyst offentlighet av borgere som både kan skrive og lese. Hittil har det dessverre vært lagt lite vekt på å sikre en effektiv publisering og distribuering av offentlige dokumenter. I landets biblioteker merkes en økende etterspørsel fra brukere som vil ha solid bakgrunn for egne meninger. Med enkle midler er det mulig å realisere de store målsettinger om et mer åpent og demokratisk samfunn.

22. februar 1994

 Øivind Frisvold, Høgskolen i Oslo