[Øivind Frisvold] [Høgskolen i Oslo, avd JBI]

- Folkeopplysningen er død - leve folkeopplysningen!

- Den paternalistiske folkeopplysning

De gamle anorakkene
Det er med Odd Børretzens vise om anorakkene i gerhardsentida som med folkeopplysning. Det har blitt et gammeldags og nostalgisk begrep som tiden har løpt fra. Lektor Elias Rukla, Dag Solstads parodiske folkeoppdrager har det på samme måte. I Ruklas siste skoletime lå elevene henslengt over sine pulter og viste minimal interesse for den lektorale gjennomgang av Ibsens mesterverk. De utgjorde en "strukturell fiendskap rettet mot ham, og alt det han sto for." Den eneste som i dag tør kalle seg folkeopplyser er Kjetil Rolnes som arbeider for legalisering av porno. Ole Marius Hylland har rett - ekte, gammeldags folkeopplysning fenger ikke lenger.

Derfor har vi et problem. Folkebiblioteklovens "misjonsbefaling" om litteratur- og kulturformidling til "alle som bor i landet" må ha en ideologisk forankring . Derfor må også gratisprinsippet legitimeres og begrunnes politisk. Fra Hansens og Aarflots leseselskaper til Wergeland, Sundt og Nyhuus’ folkebibliotek, var folkeopplysningen en nøkkel som åpnet for politisk aksept. Begrunnelsen er siden fulgt opp og holdt ved like. Etterkrigstidens sentrale ideolog, bibliotekdirektør Else Granheim, avviste alle forsøk på å innføre brukerbetaling – likhetsverdiene skulle videreføres og tilpasses nye tider: "Folkebibliotekene er, som navnet sier, for folket i god gammeldags folkeopplysningsforstand". Den neste – og siste bibliotekdirektør, Asbjørn Langeland, fulgte opp og utdypet folkebibliotekenes oppgave med det gamle skillet mellom utdanning og dannelse: yrkeslivet er mål- og regelstyrt mens privatlivet er det vi selv styrer: "Når vi bruker ordet folkeopplysning, så tilhører det den private delen av livet vårt. Der skal kunnskapstilbudet være ad libitum." (1992) . Med andre ord: Folkebibliotekene har et særlig ansvar for å drive aktiv formidling av verdier som gir grunnlag for menneskelig vekst og utvikling.

Hos de siste riksbibliotekarer finner vi ingen tilsvarende sterk ideologisk forankring i likhetsverdier og demokrati. Det siterte innlegget av Else Granheim var fra Bibliotekmøtet i 1990. På samme møte hevdet fagbibliotekenes talsmann, Ben Rugaas, det stikk motsatte. Pengene rakk ikke til. I et kapitalistisk samfunn med blandingsøkonomi var det kanskje på "tide at bibliotekene kommer etter og innfører en blandingsøkonomi også for sine tjenester?" Det er for lettvindt å stemple Rugaas som en sosialdemokrat med stor tilpasningsevne, utsagnet sier mer om at fagbibliotekene arbeider innenfor en helt annen rasjonalitet enn folkebibliotekene. I fagbibliotekene har folkeopplysningen ingen primær verdi, utdanning er også tilpasset markedets lover.

Bibliotekforeningens leder, Frode Bakken, har hatt to merkesaker. Han har kjempet for gratisprinsippet, og han har vært en drivkraft for samorganisering av fag- og folkebiblioteksektorene, noe som resulterte i opprettelsen av dagens "ABM-utvikling". Frode Bakkens standpunkt til gratisprinsippet er interessant. I motsetning til Granheim og Langeland gir han ingen sterk ideologisk begrunnelse i folkeopplysningstanken. Nettopp derfor byr også samorganiseringen på et lite paradoks. I ABM-utvikling kommer ikke bare fagbibliotekene under samme tak som folkebibliotekene, her byr også museene på en utfordring med større åpenhet for blandingsøkonomi, sponsorer, høye billettpriser og utstillinger med attraktiv markedsverdi.

Ny kulturpolitikk knekket folkeopplysningen
Det første bruddet med den gamle sentraliserte folkeopplysningspolitikken kom først på 1970-tallet med Kulturmeldingene. Sosiologiske undersøkelser viste at demokratiseringen av "kulturgodene" ikke hadde nådd fram til folk flest. Nå var målet å skape et "kulturelt demokrati" med et sterkt utvidet kulturbegrep, større mangfold og lokal styring. Forfatteren Tore Stubberud mente at dette førte oss inn i "et trivselssamfunn der individene konsumerer smørevillige aktiviseringsverdier".

Med den nye kulturpolitikken fulgte et nytt lokalt kulturbyråkrati der også bibliotekene skulle finne sin plass. Bibliotekarene protesterte mot organisasjonsformen, noe vi også kan se som en ideologisk motstand. Det ble hevdet at den nye politikken brøt med vår bibliotektradisjon. En sentral aktør som Liv Fasting (Sæteren) hevdet at bibliotekene måtte utforme en selvstendig bibliotek- og informasjonspolitikk, og at vi ville finne den mest dekkende målsettingen i "folkeopplysningstanken, - den bærende idé for etableringen av folkebiblioteksystemet." Vi fikk ingen enhetlig bibliotekspolitikk, og med Bibliotekloven av 1985 ble også den sentrale styringen begrenset. Den nye kulturpolitikken virket derfor først og fremst som en utfordring til å variere folkebibliotekenes tilbud ut fra lokale forhold og behov.

Hvis vi skal finne et barometer for 1990-årenes kulturpolitikk er det naturlig å gå til mediepolitikken. Kringkastingsmonopolet og forbudet mot parabolantenner var nå opphevet. Det var fritt fram for konkurranse og kommers. Vi ble kunder og målgrupper, etterspørselen fikk bestemme. Selv NRK kastet seg ut i konkurransen og ga opp sin samlende ideologi. Kvalitet og fordypning ble henvist til de smale nisjekanalene. Hvis noen snakket om folkeopplysning, så var det mest for å betegne gammeltida da Riksprogrammet satte en enhetlig dagsorden for land og folk. Anekdoten om kringkastingssjef Kåre Fostervoll sier litt om de gamle idealer. Før fjernsynet ble innført, fikk han besøk av noen engelske medieforskere som ville undersøke hva slags programmer nordmenn ville se. - "Det er vi ikkje interessert i, vi veit kva folk skal sjå". Slik var folkeopplysningen den gang.

Vi vet lite om hvordan litteraturformidlingen i folkebibliotekene har endret seg. I dag ser vi sjelden avisoppslag om strenge folkebibliotekarer som sensurer "dårlig" underholdningslitteratur. Jofrid Karner Smidts doktoravhandling viser da også at dagens bibliotekarer helst tilhører et litterært mellomskikt. Det er vel heller ikke så mange av dem som lenger blir provosert av Leif Emereks viktige debattartikkel fra det danske Biblioteksarbejde i 1990, Kvalitet i 90ernes materialevalg. Emerek tar utgangspunkt i postmoderne teori og hevder at samfunnet har brutt med moderniteten. Det er ikke lenger mulig å skape fremskritt, fornuftsbasert kunnskap, identitet, tilhørighet og felles verdigrunnlag. I et postmoderne samfunn vil den enkelte skape sin identitet og selv finne "meininga med livet". Med denne begrunnelsen åpner Emerek for et bokvalg som fullt ut styres av brukerne (kundene?) og deres etterspørsel.

Et dilemma
Den franske sosiologen Pierre Bourdieu har kartlagt ulike befolkningsgrupper og hvordan deres økonomiske og kulturelle kapital gir makt. I Bourdieus skjematisering er det den klassiske dannelsen og beherskelsen av elitekulturen som åpner for innflytelse og posisjoner i samfunnet. Selv om Bourdieus undersøkelse er gjort i Frankrike, er det visse likhetstrekk med våre forhold. Kunnskap og utdannelse er ikke rettferdig fordelt, men snarere "nedarvet" og sosialisert i oppvekst og omgangskrets. På denne måten innbyr Bourdieu til én konklusjon: Folkebibliotekene bør strebe etter å utjevne sosiale forskjeller og gi alle en sjanse til å bli kjent med den samfunnsbærende kulturen. Kort sagt: Sentralisert, elitestyrt folkeopplysning bør få prioritet.

Resonnementet er godt, men Bourdieus skjema åpner også for en helt annen konklusjon. Det er så store variasjoner i folks levemåte og kulturbakgrunn at vi like godt kan si: For bibliotekene er det en hovedoppgave å styrke og bevisstgjøre delkulturene, åpne for mangfoldet i det flerkulturelle, og styrke toleransen mellom samfunnsgruppene. Dette er en oppgave som neppe kan løses med sentralistisk folkeopplysning.

Folkeopplysning er så mangt
Selv om den sentraliserte folkeopplysningen har kommet i miskreditt, er det ikke så sikkert at den bare har vært til skade. Reiulf Steen intervjuet en gang gamle veteraner fra arbeiderbevegelsen. På spørsmålet om de hadde blitt utsatt for borgerlig kunnskapsindoktrinering svarte de at det ikke var så farlig, - for når folk får kunnskaper, blir de fornuftige - og når de blir fornuftige blir de sosialister! Når resultatet likevel ble så vellykket, kan det være på sin plass å minne om at arbeiderbevegelsen også laget sin egen folkeopplysning med studiesirkler og boksamlinger. I likhet med andre motkulturer fikk opplysningsarbeidet en sentral plass, og det representerer en helt annen, nordisk folkeopplysningstradisjon. Dette er ikke folkeopplysning fra en elite og ned til folket, men mellom likestilte som kan samles om en felles idé og visjon. Fra nynorsk- og avholdsrørsla og fram til dagens Bellona og Blitz finner vi en omfattende kulturbygging, som også kan regnes med i vår folkeopplysningstradisjon. Hver for seg har nok mange av bevegelsene vært styrt av sine makteliter, men til sammen utgjør de et variert bilde. Hvis vi først skal aktualisere folkeopplysningstanken, er det her folkebibliotekene vil finne sine mest interessante "målgrupper" og samarbeidspartnere. ABM-meldingen peker på at formidling av offentlig informasjon er en hovedoppgave for folkebibliotekene, den gode folkeopplysningen må åpne for hele samfunnsdebatten.

Kinodirektøren i Oslo har nettopp svart Dagbladet på spørsmålet om hvorfor hun også setter opp "drittfilmer" - "Det skal være en menneskerett i et land med verdikommisjon og røykeforbud å se dumme, deilige, likegyldige filmer. Mangfoldet er viktig." (14.4.03). For folkebibliotekene er situasjonen en annen. Kinosjefen (og Emerek) har rett i at mangfoldet er viktig, men i motsetning til kinoene forvalter bibliotekene ikke et velregulert inntektsbringende monopol. I litteratur- og informasjonsformidlingen er det et fritt marked som sørger for at de kommersielle ytringene får spillerom. For bibliotekene er det derfor ingen grunn til å ta opp konkurransen med alt det Narvesen og internett byr på. Det bidrar heller ikke til å styrke bibliotekenes politiske legitimering. Folkebibliotekene kan derfor trygt forsøke å oppdatere folkeopplysningsbegrepet, når vi arbeider videre med det som i dag har fått nye navn som kulturformidling, informasjonskompetanse, lesestimulering og demokratibygging.

Litteratur
Solstad, Dag: Genanse og verdighet. Oslo 1994.
Innleggene på Bibliotekmøtene finnes i Ragnar Audunsons artikkel i Biblioteken och framtiden. Göteborg 1991. Langeland i Bibliotekhagen. Oslo 1992.
Stubberud og Fasting/Sæteren i Kontinent Skandinavia 1982 nr1.
Smidt: Mellom elite og publikum. Oslo 2001.
Emerek i Biblioteksarbejde 1990 nr 31.
Bourdieu: Distinksjonen Oslo 1995.

Kommer der en umoden sjæl og forlanger en bok som jeg finder ikke passer, så siger jeg: "Vi har den, men du får den ikke." Det nytter ikke at spørge to ganger. Jeg siger også gjerne: "Jeg tror ikke du endnu er moden til at læse den bok; når du blir gammel nok, så skal du få den." Hvis jeg kvier mig for at holde en sådan forelæsning, sier jeg: "Den er ikke gjild." Eller: "Den er ikke inde." Jeg gjør mig ingen skrupler for at bruke den slags nødløgne. - Decameron er ikke [med] i katalogen; der er få som spør efter den. Og hænder det en gang, så er den selvfølgelig ikke inde. Er man altfor pågående, sier jeg: "Den leveres ikke ut", eller: "Den er så fint indbundet at du kan ikke få den".

Bibliotekar Tvedt hadde en spesiell omsorg for byens unge damer, og han følte det som en forpliktelse å holde tilbake bøker som han anså som upassende: "Når der kommer unge piger og spør efter den slags bøker, sier jeg så pent jeg kan: "Den burde De helst ikke spørge efter." Og jeg har fåt tak for dette.

Fra: For Folke- og Barneboksamlinger [senere For Folkeopplysning og fra 1934: Bok og Bibliotek] 1909, s. 110

Tidsskriftet Folkevennen kom med nesten 50 årganger og et stort antall tilleggsbøker fra 1852 til 1900. Folkeopplysningsselskapet sørget ikke bare for at tidsskrift og bøker ble spredt til landets bibliotek. Redaktørene Ole Vig og Eilert Sundt la også et ideologisk og organisatorisk grunnlag for folkebibliotekene. Bibliotekhistorikere har utnevnt Sundt som et slags personlig bibliotektilsyn lenge før staten tok styringen. Sundt brukte Folkevennen til agitasjon, bøker ble vurdert og sendt ut, og selv reiste han landet rundt for å inspisere og oppmuntre. Et og annet folkebibliotek har fortsatt Folkevennen i sine samlinger, men de fleste har nok kassert og brent sin gamle fortid. Likevel er det på sin plass å spørre om ånden fra Folkeopplysningsselskapet og Folkevennen kan vekkes til live igjen?

Ole Marius Hylland kan hjelpe oss med svaret. Han er kanskje den eneste som har lest og reflektert over innholdet i Folkevennens nedstøvede årganger. I sin doktoravhandling, Folket og eliten, nærmer han seg det omfattende stoffet fra tre innfallsvinkler. I tekstanalysen vurderer han artiklene med vekt på mottakeren, folket, og ut fra "opplysernes" posisjon til de implisitte leserne. Disse inviteres ikke til dialog, men til å "erkjenne mangler i sin dannelse". Innholdsanalysen samler artiklene omkring tre hovedtema: historie, samfunnsforhold/vitenskap og moral. Folket skal vekkes til å forstå landets ærerike storhetstid, få kunnskaper om samfunnet, og de skal oppdras til å bli moralsk høyverdige mennesker. I ideologianalysen konkluderer Hylland med at tidsskriftets forhold til folket kan beskrives både som konservativt, rasjonalistisk, romantisk og moralistisk. Kort sagt: Folkevennen formidlet en autoritær, såkalt paternalistisk folkeopplysning.

Dette er altså folkeopplysning som forutsetter et hierarki og et tydelig skille mellom lærer og elev. Folkeopplyserne idealiserte og skapte seg et folk som skulle foredles og oppdras. Det er likevel usikkert hvilken virkning bladet har hatt. Hylland er pessimistisk og sier det slik: Folkevennen henvendte "seg strengt tatt til et folk som ikke leste Folkevennen." Han begrunner dette med å vise til listene over Folkevennens abonnenter. De kom ikke fra "folket", men fra et øvre skikt i samfunnet. Her er det viktig å minne om at både blad og de tallrike tilleggsbøkene (som Hylland ikke tar med i sin analyse) sikkert fikk lesere i bibliotekene. Dessuten var det gode muligheter for at bladet fikk indirekte betydning. Det var her formidlerne hentet sine kunnskaper og holdninger som de brakte videre til folket.

Hylland kommer lite inn på årsakene til at Folkeopplysningsselskapet ble etablert i 1850-årene. En vesentlig grunn var Thranebevegelsen og frykten for at en voksende arbeiderklasse skulle gjøre opprør og revolusjon. En autoritær folkeopplysning kunne altså bidra til å holde folket på plass. Dette er også et viktig element i folkebibliotekenes historie, som lett kan assosieres med tidligere tiders sentraliserte "vesen" med inspeksjon og kontroll. Selv om dette ikke lenger er aktuell bibliotekspolitikk, er det viktig å bevisstgjøre vesenets tradisjon og historie. Derfor tjener Hyllands bok også som en vekker for dem som vil rydde i skap og hyller. Vi lever i et flerkulturelt samfunn som krever ny bevissthet om bibliotekenes oppgaver og om bibliotekarenes formidlerroller.

Boka til Hylland vil derfor gjøre nytte for seg. Hvordan oppfatter vi "folket" i dag? Hvem er det viktig å nå fram til? Er det fortsatt slik at vi betrakter folket som "de andre", de som har lite utdannelse, de som konsumerer dårlig populærkultur og de som sympatiserer med populistiske stemninger? Hylland har et godt poeng når han sier at Fremskrittspartiets slagord, "For folk flest", skulle tyde på det. Hva slags rolle skal folkebibliotekene spille hvis folket skal oppfattes som passive forbrukere i en markedstilpasset kulturindustri? Hylland konstaterer at i dag er hverken makt eller kunnskap særlig godt fordelt. Folket og eliten er en solid doktoravhandling, ikke bare fordi den gir et godt bidrag om 1800-tallets folkeopplysning, men også fordi den er et viktig innspill i debatten om dagens folk og folkebibliotek.

Hylland, Ole Marius. Folket og eliten : en studie av folkeopplysning som tekst i tidsskriftet

Folkevennen. [Utg. av ] Universitetet i Oslo, Det historisk filosofiske fakultet. - Oslo : Unipub, 2002

Opprettet 1. august 2003 av Øivind Frisvold
oivind.frisvold@jbi.hio.no