Betyr folkebibliotek fortsatt folkeopplysning?

Fra dannelse til snakkeshow
Dag Solstad viser i romanen "Genanse og verdighet" hvordan lektor Elias Rukla mislykkes med å gi sine elever innblikk i den nasjonale dannelseskulturen. Under gjennomgangen av Ibsens "Vildanden" er det ikke bare det at elevene kjeder seg, de er direkte forulempet der de ligger ut over pultene. Det er ikke nok med at lektoren mislykkes, men "han fornemmet den massive motviljen som strømmet ut fra kroppene deres." Samlet utgjorde elevene en "strukturell fiendskap, rettet mot ham og alt det han sto for."(1) Samme pessimisme preget Solstad da han sommeren 1997 startet en større kulturdebatt i Aftenposten med å hevde at folk har frigjort seg fra folkeopplysningstanken, og at det ikke lenger er mulig å drive med intellektuell virksomhet i et land der vi alle er blitt konsumenter, og hvor "begrepet den opplyste almenhet har mistet sin mening"(2)

 Solstad er ikke alene om sine bekymringer, - han har fått følge av professor Atle Kittang som slår ned på fjernsynet: Her blir seriøse tema gjort om til underholdning og "snakkeshow". Kittang mener derfor at det i dag er mange som oppfatter begrepet "folkeopplysning" som noe så gammeldags og så komisk at det "vekkjer same slags latter i journalistiske miljø som navnet 'Einar Gerhardsen' gjorde det i hovudstadens revysalongar på 1950-talet."(3) Spørsmålet er om disse synspunktene på den lattervekkende folkeopplysningen også vil være av interesse for diskusjonen om folkebibliotekenes fremtid?

For folkebibliotekene har nettopp folkeopplysingstanken vært en slitesterk ideologi gjennom mer enn to hundre år. I bibliotekhistorien ser vi dette hos de første pionerene på 1700-tallet, Peder Hansen og Sivert Aarflot, eller hos Henrik Wergeland og Eilert Sundt på 1800-tallet eller hos Tambs Lyche og Haakon Nyhuus ved inngangen til 1900-tallet.

 Først etter at den nye kulturpolitikken kom, ble det på 1980-tallet stilt forsiktige spørsmål om folkeopplysningstanken var den eneste legitimering for folkebibliotekene. For daværende bibliotekdiretør Else Granheim falt det lett å avvise problemstillingen, og hun kunne gjøre det med stor autoritet. Som den sentrale aktør i utformingen av etterkrigstidens folkebibliotektilbud var hun knyttet til Statens bibliotektilsyn i over 40 år, som bibliotekdirektør fra 1970 til 1991. På bibliotekmøtene kom Granheim stadig tilbake til at bibliotekarene måtte sette det daglige strevet inn i et overordnet perspektiv. Hun innså at brukerne hadde fått en langt bedre kunnskapsbakgrunn, at de hadde mer spesialiserte ønsker, og at dette krevde nye arbeidsmetoder. Likevel var oppfordringen klar: "Hold fast ved ideologien". Folkebibliotekene skal være, "som navnet sier, for folket i god gammeldags folkeopplysningsforstand." Bibliotekdirektøren ga en pragmatisk definisjon: "folkeopplysning, dreier det seg ikke om å skaffe folk den informasjon de har bruk for?". Granheim gikk ikke av veien for å åpne folkebibliotekene for nye tilbud og aktiviteter, men en måtte alltid være klar over hvilke brukergrupper en hadde ansvar for å betjene, og hvem det var "riktig og fornuftig å henvise direkte til andre informasjonsorgan". Selv om norske folkebibliotek ikke var kommet like langt som i Skandinavia ellers, hadde vi i Norge grunn til å markedsføre "vår ideologi, våre likhetsprinsipper slik de er nedfelt i bibliotekloven"(4)

Også dagens bibliotekdirektør, Asbjørn Langeland, følger opp samme tanke. I 1993 ble det utgitt et festskrift til daværende riksbibliotekar Ben Rugaas. Her kommenterer Langeland forslaget om et felles direktorat for fag- og folkebibliotekene ved å vise hvor forskjellig ideologisk basis de to sektorer har. Han tar utgangspunkt i folkebibliotekenes historiske bakgrunn og i det som i bibliotekloven heter "å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet". Denne "misjonsbefalingen" viser Langeland er vesentlig forskjellig fra fagbibliotekenes mål. Disse er satt til å dekke bestemte institusjoners behovsbegrunnede etterspørsel. Folkebibliotekene har "alle som bor i landet" som målgruppe. Dette tilbudet er forankret i kulturpolitikken og inngår ikke primært som et ledd i den yrkeskvalifiserende utdanningen. Langeland bruker det gamle skillet mellom utdanning og dannelse, der yrkeslivet er mål- og regelstyrt mens privatlivet er det vi selv styrer: "Når vi bruker ordet folkeopplysning, så tilhører det den private delen av livet vårt. Der skal kunnskapstilbudet være ad libitum."(5) Bibliotekdirektøren trekker på dette grunnlag den slutningen at folkebibliotekene har et særlig ansvar for å drive en aktiv formidling av verdier som gir grunnlag for menneskelig vekst og utvikling.  

Ved inngangen til et nytt århundre stilles det nye krav til folkebibliotekenes tilbud. Folkebibliotekene ønsker å møte de sterke brukergruppene med informasjonstjenester som skal dekke spesialisert etterspørsel i utdanning, næringsliv m.v. Denne utviklingen viser at det er behov for en prinsipiell og ideologisk bibliotekdebatt. Folkeopplysningstanken ble til i et standssamfunn preget av fattigdom og overtro. Spørsmålet er om den kan videreføres i et informasjonssamfunn med sterk materiell overflod?

 Den som vil svare på dette spørsmålet, vil ha stort utbytte av å se folkeopplysningsbegrepet i en bibliotekhistorisk sammenheng. Til nå har vi bare én samlet fremstilling av de norske folkebibliotekenes historie, nemlig Arne Kildals "Norske folkeboksamlinger", som ble skrevet for femti år siden.(6) Det er grunn til å spørre om boka fortsatt gir uttømmende svar.

En av de viktigste bøkene som gir et bibliotekhistorisk supplement til Kildals bok, er Nils Johan Ringdals "By, bok, borger", som utkom til Deichmanske biblioteks tohundreårsjubileum i 1985.(7) I dag kan vi også glede oss over at Norges forskningsråds satsing på bibliotekforskning har gitt resultater i form av nyskrevet bibliotekhistorie. I 1997 fullførte Geir Vestheim et større forskningsprosjekt om den norske bibliotekpolitikken. Vestheims doktoravhandling tar utgangspunkt i 1930-årene og fører fremstillingen opp til 1990-årene.(8) Vår eldste bibliotekhistorie er også belyst i en ny hovedfagoppgave som kom i 1997. Det er Lis Bybergs "Biskopen, bøndene og bøkene", som tar for seg den eldste bibliotekhistorien og Peder Hansens innsats.(9)

 I denne artikkelen vil vi gi en kort presentasjon av Kildals bok, for deretter å vurdere om nyere forskning gir et annet bilde av folkebibliotekenes historie og den rollen som folkeopplysningstanken har spilt. Lis Bybergs arbeide vil bli brukt til å belyse spørsmålet ut fra situasjonen ved slutten av 1700-tallet, mens Geir Vestheims avhandling innbyr til en diskusjon om folkeopplysningsbegrepet ved inngangen til et nytt århundre.

 Boken og havresekken - Den autoriserte historien
Det var et nybrottsarbeid som ble gjort da Arne Kildal i 1949 kunne utgi sin bibliotekhistorie, "Norske folkeboksamlinger", som dekker tiden fra de første leseselskapene til et stykke inn på 1900-tallet. Boka bygger på et omfattende kildemateriale. Dette ble samlet inn og ordnet av Karl Fischer som døde i 1939, men han var ikke kommet skikkelig i gang med selve skrivingen. Fischers dokumentasjon finnes i dag på Universitetsbiblioteket i Oslo, og det er mulig å følge Kildals vei gjennom stoffet, ved å se hva han har merket og valgt ut som "sine" kilder.

De to bibliotekshistorikerne, Kildal og Fischer, står selv i en særstilling i norsk bibliotekhistorie. Karl Fischer var aktiv både i bibliotekvesenet og i forvaltningen. Som bibliotekpolitiker var han medlem av utvalget som forberedte den omfattende omorganiseringen, "Bibliotekrevolusjonen", ved Deichmanske bibliotek ved århundreskiftet. Dessuten var han med i det utvalget som fikk innført den landsomfattende "Bibliotekreformen av 1902". Fra 1906 overtok han Haakon Nyhuus' stilling i Kirkedepartementet som statens bibliotekkonsulent. I det statlige bibliotekkontoret satt Fischer som leder fram til 1932. Han ble avløst av Arne Kildal, som senere fikk et utvidet arbeidsområde som leder for folkeopplysningskontoret til han gikk av som direktør for Statens bibliotektilsyn i 1956. Etter bibliotekarutdannelse i USA ble Kildal som 25-åring sjef for Bergen offentlige bibliotek i 1910, 46 år senere gikk han av som bibliotekdirektør. Han var, bortsett fra avbrudd i 20-årene og under krigen, bibliotekfeltets mest sentrale aktør både som embetsmann og som bibliotekpolitiker. Kildal sørget også for å etablere Norsk bibliotekforening, og som embetsmann spilte han en viktig rolle ved utformingen av biblioteklovene i 1935, 1947 og 1955.

I Vestheims doktoravhandling er Kildals yrkeskarriere grundig analysert fra han som ung stormet parnasset til han etter hvert fikk innpass blant de ledende og etablerte. Sammen med andre opprørere sørget Kildal for at "Bibliotekrevolusjonenen" ble fullført. Arbeiderklassen ble en viktig målgruppe, og folkebibliotekene ble drevet etter helt nye prinsipper. Vestheim konstaterer at ingen greide denne overgangen bedre enn Kildal, som gjennomlevde alle fasene fra "opprør og nyskaping til byråkratisering og 'establishment' på bibliotekområdet." (s.188). I denne tiden kom staten sterkere inn i bibliotekdriften, men det skjedde også en samordning mellom stat og profesjon i Norsk bibliotekforening og i det tidsskriftet som de utga sammen.  

Det var under krigen at Arne Kildal arbeidet med folkebibliotekenes historie, men boka kom altså ut mens Kildal var i full aktivitet som bibliotekdirektør. Folkebibliotekene var sterkt nedslitt, eller som også var tilfelle mange steder, skadet eller helt ødelagt under krigen. Et sentralt virkemiddel i gjenoppbyggingen var den revisjonen av folkebiblioteklovgivningen som Kildal hadde ansvar for. 

Som historiker er Kildal klar over at han har en sterk nærhet til stoffet, og at han av den grunn setter en grense ved behandlingen av Bibliotekreformen av 1902. Likevel trekker han "de store linjer" fram til sin tid. Dette gjelder spesielt i kapitlet om skoleboksamlingene og i avslutningskapitlet. I et etterord fra februar 1949 presenterer han den nye bibliotekloven som skulle tre i kraft fra høsten dette året.  

Kildal forsøker altså å holde avstand til sin egen innsats, men det er ikke til å unngå at han kommer svært nær forhold som han har hatt kjennskap til gjennom sitt eget arbeide i vesenet. Det er på ingen måte aktuelt å forlange at Kildal skulle lage en "objektiv" historiefremstilling. I dag, femti år etter utgivelsen, er det snarere vel så interessant å spørre om hvordan Kildal selv fargelegger den fremstillingen som gis, og hva boka sier om Kildal selv og om den bibliotekpolitikken han utformet i den første etterkrigstiden. 

Fundamentet
Kildal konstaterer at det er opplysningstiden som er selve forutsetningen for at bibliotekvirksomheten kom i gang. Den nye tiden "skyllet som en mektig åndsbølge inn over landet utenfra." (s. 13) Her gis ingen nærmere analyse av den filosofiske bakgrunnen for de nye idealene. Det vi med dagens terminologi kan kalle bibliotekenes "verdigrunnlag", utdypes lite. Kildals fremstilling ligner på denne måten på mange av de sentrale bibliotekpolitiske dokumentene fra århundreskiftet og fram til krigen. Folkeopplysningstanken er så sentral og selvsagt at det ikke er behov for lange og innfløkte målformuleringer, slik vi kjenner dem i nyere utredninger. Her gikk man rett på sak og viste til hvilke reformer og praktiske tiltak som måtte gjennomføres! Kildal lar også bibliotekhistorien bli et vidnesbyrd om de positive effektene som oppstår når den gode og opplysende litteraturen kommer ut til folk. Forfatteren polemiserer mot sine samtidige "fiender" som hadde tillatt seg å ironisere over folkeopplysning og "seminarisme". Et eksempel er Gerhard Munthe som hadde sagt at "Vi kunde nok ha kultur her i landet, når vi bare ikke hadde denne folkeoplysningen." Selv bladet "Skattebetaleren" får passet sitt påskrevet når de i 1940 kalte folkeopplysningen for en overflødig luksus. Kildal bekjemper uforstanden både hos åndssnobber og hos de religiøse svermerne: Uvilligheten mot reformer og nyskapninger ligger "latent i alle konservative naturer, enten de tilhører 'overklasse' eller 'underklasse'" (s.34) 

I beskrivelsen av den eldste bibliotekhistorien vil Kildal vise at kunnskap og åndsfrihet la grunnlaget for et nytt samfunnssyn. Det var ikke bare den materielle velstand som skulle sikres, men han peker også på opplysningens betydning for de viktige samfunnsendringene som ble gjennomført i 1814 og ikke minst ved oppfølgingen av det lokale selvstyret som kom med formannskapslovene i 1837. Slik legger Kildal vekt på den rollen som bibliotekene spiller for formidlingen av et nytt demokratisk samfunnssyn. Tanken om at folkeopplysning også kunne ha en samfunnsbevarende og konservativ funksjon er ikke fremmed for Kildal, men han vier det liten oppmerksomhet. Et eksempel finnes i kapitlet om Folkeopplysningsselskapet som ble stiftet som en motvekt til Thranebevegelsen, men også her sier han lite om den siden av saken. 

Når Kildal velger å vise bibliotekenes frigjørende kraft, er det ikke så rart at et høydepunkt i boka er kapitlet om Henrik Wergeland. Her er det frisk bibliotekhistorie spekket med gode historier. Her er kamp for saken og kamp mot dem som ikke vil opplyse folket: "Skaf Bøndene Bøger! Leve Frihed og Sandhed og Menneskekjærlighed" (s. 93). Hos Kildal kan det også se ut som Wergelands store forgjenger, Peder Hansen, hadde det samme demokratiske sinnelag da han i noen hektiske år fra 1799 til 1804 fikk opprettet rundt førti leseselskaper i Kristiansands stift, og Kildal er ikke i tvil om at det er han som er "pioneren i det organiserte folkebiblioteksarbeid i vårt land." (s. 53) Kildal redegjør for at organiseringen av disse leseselskapene bygget på medlemskap av innvoterte medlemmer av selvstendige bønder, men han viser til reglementet som åpnet for at også andre kunne få låne bøker. Arbeidet i leseselskapene gikk sterkt tilbake etter at Hansen "ble kalt hjem til Danmark" i 1804. Kildal legger skylden for at dette hendte på det danske kanselliet: "Det passet ikke at han arbeidet så energisk i Norge for opplysningens fremme". Kildal viser til at danskene motarbeidet et eget universitet i Norge, og at et opplyst Norge var en fare. Danskene var ikke interessert i at det ble gjort så mye for folkeopplysningen, da kunne "frihetslengslene bli for farlige" (s. 63). Kildal har nok grunnlag for å se en sammenheng mellom de første leseselskapene som Hansen opprettet, og de senere almuebibliotekene, men spørsmålet om Hansens opprørske stilling besvares - som det fremgår nedenfor - helt annerledes av Lis Byberg.  

Et gjennomgående trekk ved Kildals bok er bibliotekdirektørens blikk for bibliotekvesenets organisatoriske problemer. En sentral konflikt i nesten 200 års bibliotekhistorie har vært om vesenet skal ha en sentralisert eller desentralisert struktur. Helt fra de første stortingsdebattene om bibliotek har politikere agitert for at det måtte være lokalsamfunnene selv som skulle drive og finansiere sine bibliotek, og at dette ville styrke lokalt ansvar og interesse. Dette vekker liten forståelse hos Kildal. Selv der formannskapene hadde satt inn "lunkne og likegyldige medlemmer" i styrene, øyner Kildal håp for fremtiden når man kan få "statens kontrollerende myndighet som en regulerende faktor." (s. 168)  

I historien om bibliotekenes oppgang og nedgang ser han et helt klart mønster. Det er de pionerene som sørger for et godt, effektivt og sentralt styrt apparat - som lykkes i sine bestrebelser med å gi befolkningen et tidsmessig tilbud. Eilert Sundt blir her et ideal, som Kildal ser som "vår første reisende bibliotekinspektør, riktignok uoffisiell, men med atskillig autoritet" (s. 131). Sundts grundige undersøkelser og analyser burde fortsatt være retningsgivende. Kildal "lærer av historien" og vil følge opp med en omfattende analyse av dagens "opplysningsnivå" og en vurdering av bibliotekenes oppgaver. Kildal relaterer altså dette stadig til sitt eget strev, der virksomheten fortsatt var basert altfor "meget på instinkt og intuisjon og fantasi i dette stykke, og for lite på realiteter." (s.128) Kildals viktigste konklusjon er at staten må gjennomføre en effektiv kontroll. Fra 1830-årene skulle bibliotekene sende årsmeldinger til departementet, og Kildal ser her kimen til den ordningen som han selv gjennomførte hundre år senere: "Allerede den gang ønsket altså departementet behørig kontroll med saken, men denne riktige tanken ble ikke ordentlig gjennomført." (s. 108) 

En effektiv organisasjon var ikke nok. På landsbygda i Norge sto det lenge så dårlig til med leseferdighet og lesetrang at det var helt nødvendig med statsstøtte for å stimulere den lokale interessen: "ingen kan vente at det skal gro noe på en jordbund hvor det ikke er sådd." Det er i denne omtalen av 1850-årenes biblioteksforhold at Kildal agiterer for prinsippet om at staten både skal stille krav og stimulere. Igjen er det direktøren som trekker konklusjonen helt opp til sin egen tid: "Meget kunne vært vunnet om staten hadde ført en mere liberal og vidsynt politikk i dette stykke." (s. 115f) 

I den norske bibliotekhistorien ser Kildal en hel "urskog av motgang og vansker, av uforstand og motvilje" (s. 42). Likevel er han optimist. I sluttkapitlet bygger han opp en klar argumentasjon og agitasjon for et bedre bibliotekvesen. Kildal bruker seg selv ("Fischers etterfølger") som kilde og argumenterer for at det må startes et "propagandafelttog" slik at Norge ikke "synker ned til en nasjon av annen rang på folkeopplysningens område" (s. 272). Her illustreres også budskapet med beretninger om gode biblioteksatsinger i USA, England, Sverige og Danmark. Kildal går heller ikke av veien for å argumentere mot "fordommer" om at bibliotekbøkene kunne spre sykdom eller ødelegge for bokhandelen. 

Kildal viser - ikke med tall og statistikk, men med gode eksempler - hva bibliotekene har betydd for mange fattige og evnerike ungdommer. Han trekker også inn samfunnsforholdene når han viser til sammenhengen mellom Nyhuus' vellykkede omorganisering på Deichman og hvordan den dekket den nye arbeiderklassens behov for kunnskap. Kildals visjon er at folkebibliotekene skal videreføre sine oppgaver som demokratiske og folkelige institusjoner. Som bibliotekadministrator trekker han imidlertid ingen konsekvenser som åpner for større lokalt demokrati. Kildal er ikke i tvil. Målet kan oppnås ikke bare ved statlig stimulering, men også ved en sentralisert statlig kontroll av virksomheten. Slik blir Kildal en typisk representant for etterkrigstidens første kulturpolitikk. Kulturpolitikk var ikke å fremme variasjon og mangfold, men det handlet mest om å bygge et sentralisert bibliotekapparat som skulle spre et enhetlig tilbud til alle i bygd og by. Dette enhetsprinsippet har formet bibliotekpolitikken helt fram til de siste årene.  

Peder Hansen - opprører eller folkeforfører?
Det kan synes som et paradoks at Peder Hansen spiller så forskjellige roller i vår historie. Han er helten i fortellingen om de første bibliotekene, men han oppfattes som skurken i kampen mot Hans Nilsen Hauge og vår første folkebevegelse. Takket være Lis Bybergs "Biskopen, bøndene og bøkene" er det nå mulig å danne seg et bedre bilde ikke bare av bispen, men også av vår tidlige bibliotekhistorie. Byberg finner, i likhet med Kildal, fellestrekkene og kontinuiteten gjennom to hundre års bibliotekhistorie. Likevel legges det ikke her skjul på at det er store og interessante forskjeller mellom leseselskapene og dagens folkebibliotek. Det er spørsmål om leseselskapene kan kalles bibliotek i vår betydning av ordet. Bokformidlingen var bare en del av virksomheten. Hansen ønsket å samle ledende bønder og embetsmenn til sosialt samvær, samtale og kulturpåvirkning. Man skal ikke se bort fra at selskapene ble attraktive nettopp fordi de var eksklusive.  

I Hansens leseselskaper måtte man søke om opptak som medlem, og det ble votert over hvem som skulle slippes innenfor. Det kan riktig nok hevdes at Hansens reglement åpnet for at også fattige kunne få låne bøker som ikke var i bruk. I det store materialet som Byberg har gått igjennom, er det imidlertid lite som tyder på at dette var vanlig. Skal vi finne røttene til folkebibliotekene, er det derfor viktig også å trekke fram Aarflots bibliotek i Ørsta, som åpnet i 1797. Men selv i dette første frie lånebiblioteket, kunne husmenn bare låne under oppsyn av sine "gårdmenn", og lånetiden var kortere enn den bøndene fikk.  

Med Bybergs bidrag har vi fått en mer nyansert forståelse av norsk folkeopplysning. Med historikerens briller leser hun ikke, slik Kildal gjør det, senere tiders demokratiidéaler og bibliotekspolitikk inn i kildene. Hansen drev ikke med revolusjonær virksomhet. Det var ikke derfor han ble kalt tilbake til Danmark. Det er lite som tyder på at Hansens virksomhet for et opplyst Norge "var en fare for den danske helstaten". Kildal er derfor på feil spor når han hevder at danskene fryktet at med "opplysningen kunne frihetslengslene bli for farlige."(10) 

Byberg regner likevel med leseselskapene som en opptakt til demokratiseringsprosessen som kom på 1800-tallet, men hun konstaterer at Hansens virksomhet skjedde i full forståelse med myndighetene i Danmark, som sørget for offentlige tilskudd allerede i 1799. Hensikten var å trekke de ledende bøndene med i en utvidet offentlighet, men slik at bondestanden skulle kjenne sin plass og være fornøyd med sin stilling. Når Byberg viser disse sidene ved virksomheten, ser vi klarere at "folkeopplysning" er et mangetydig begrep.

"Fornuft, kultur og velferd"
er tittelen på Geir Vestheims doktoravhandling, og et sentralt punkt blir nettopp å se bibliotekene i forhold til den siste mannsalderens folkeopplysnings- og kulturpolitikk. Avhandlingen føyer seg inn i en rekke med andre bøker som Vestheim har gitt ut. Tidligere har han tatt for seg forholdene i museumssektoren, og han har laget en større lærebok om kulturpolitikk.(11) Forskningsrådet har fått mye igjen for pengene; bibliotekstudenter har fått godt pensumstoff, og forfatterskapet kan bidra til at det blir lettere for både politikere og bibliotekarer å føre en debatt om folkebibliotekenes fremtidige rolle.

Det er saklig og solid forskning Vestheim legger fram, men i etterhånd er det også interessant å se hvor kreativ Vestheim var første gang han behandlet folkebibliotekene i 1992 med debattboka "Folkebibliotek i forvandling". Her baserte han seg på samtaler med bibliotekarer som satset på nye og utradisjonelle aktiviteter i sine bibliotek. Stoffet innbød til "enkel" sosiologisk kartlegging, men Vestheim hadde allerede her sørget for et interessant teorigrunnlag. Med Habermas som basis ga Vestheim et klart riss av bibliotekenes rolle i fremveksten av den borgerlige offentlighet. Bibliotekene skulle ikke bare bidra til nyttig kunnskap, men først og fremst sikre at borgerne fikk dannelse, innsikt og forståelse, eller sagt på en annen måte, folkeopplysning. I denne sammenhengen representerer folkebiblioteket Habermas' "livsverden". Noen av de avanserte bibliotekarene var på vei mot et nytt folkebibliotek som heller ville satse på "systemverdenens" mer matnyttige verdier i et informasjonssamfunn med spesialisert etterspørsel etter informasjon. Vestheims innfallsvinkel er fruktbar, og det er ikke tvil om at han selv ville vise vei til et folkebibliotek som både bevarer og fornyer det gamle verdigrunnlaget. 

I hovedtrekk følger doktoravhandlingen opp samme innfallsvinkel, men det er interessant å se at han samler flere av de løse trådene til en tettere vev. Avhandlingen byr på et omfattende historisk kildestudium, og i likhet med den første boka, kombineres dette med en sosiologisk og idehistorisk tilnærming til stoffet. I tillegg til Habermas bruker Vestheim nå også Pierre Bourdieu som en ekstra teoretisk bærebjelke. Kombinasjonen av Habermas og Bourdieu er overraskende, men den fungerer godt. Habermas gir forståelse av prosesser i samfunn og politikk, mens Bourdieu gir godt grep på fremstillingen av bibliotekarens rolle, og den kampen som skjer på feltet mellom ny og gammel doxa ("tro"). 

I den empiriske delen henter Vestheim fram grunnlaget for skiftende biblioteklovgivning, Kulturfondet, den nye kulturpolitikken og den offentlige informasjonspolitikken. Vestheim velger også spesielle tema som Arne Kildals rolle, bibliotekenes forhold til Myklesaken, og han legger spesiell vekt på arbeiderbevegelsens bibliotekpolitikk. Med utgangspunkt i 1930-årenes kulturkamp får Vestheim godt fram forskjellen mellom ulike offentligheter, den borgerlige og arbeidernes egen. Dermed blir det også tydelig at folkeopplysning kan være så mangt. Begrepet rommer den filantropiske "dette er godt for deg"-holdningen som ble spredt fra makthaverne og nedover til de lavere klasser. Hensikten var å innlemme nye grupper i en enhetlig kulturforståelse. Selv om dette ville føre til en gradvis utvidelse av rammene for demokratiet, var hensikten primært å holde massene på plass. Sagt med andre ord kan dette beskrives som en verdiformidlende, integrerende, folkeopplysning. 

Vestheim nøster også opp en helt annen opplysningstradisjon med røtter i folkebevegelsene og de frivillige organisasjonene slik de manifesterte seg mot slutten av 1800-tallet. Her blir folkeopplysningen, for å bruke Vestheims ord, "intellektuelt og politisk frigjerande". Når det sies på denne måten, kan Vestheim mistenkes for idyllisering. Mange av organisasjonene hadde som mål å spre sin egen ideologi. Poenget kommer likevel klart fram: Kunne bibliotekene være til nytte for de nye delkulturene og interessegruppene? Var biblioteket åpent for en verdifri folkeopplysning som kunne gi de ulike gruppene grunnlag for en selvstendig meningsdannelse og en mest mulig åpen diskusjon?  

Det ville være for mye å kreve at Vestheim skal gi et fyldestgjørende svar på dette spørsmålet. Forfatterens prosjekt er ikke å skrive historien om det som har skjedd i virkelighetens verden, i bibliotekene. Vestheim skriver om ideologiene og debatten om bibliotekenes rolle. Derfor blir noe av det mest interessante fremstillingen av arbeiderbevegelsens kulturpolitikk i mellomkrigstiden. Den gang var det vilje til å bruke biblioteket som et ledd i en sosialistisk samfunnsomforming. I "Vår bibliotekpolitikk" fra 1936 ga Henrik Hjartøy de borgerlige bibliotekdamene det glatte lag, her måtte arbeiderbevegelsen selv sørge for å få satt sin ideologi på dagsorden i såvel hyller som bibliotekstyrer.  

Det er lett å forstå at Vestheim gir Hjartøy en sentral plass, men det bør også undersøkes nærmere om Hjartøy fikk noen særlig respons på sine tanker. I 1936 var Arbeiderpartiet på vei fra sin egen "leiroffentlighet" og inn i en kulturpolitikk som aksepterte de nasjonale, borgerlige "kulturverdiene". Vestheim har derfor sannsynligvis rett når han hevder at "Arbeidarrørsla tok aldri folkebiblioteka radikalt i bruk som kulturpolitiske instrument, trass i at teoriar om at folkebiblioteka si rolle vart fullt utvikla i 30-åra." (s. 25). Arbeiderpartiet kom derfor ikke til å føre noen selvstendig bibliotekpolitikk. Når folkebibliotekene i Norge ligger på nordisk jumboplass kan dette kanskje komme av at Arbeiderpartiet aldri fattet noen varm interesse for saken. Folkebibliotekene var ikke "deres", slik de for eksempel var i Sverige, der mange av Arbeiderbevegelsens egne bibliotek ble tatt over av det offentlige. 

Det er forbausende at det ikke er Arbeiderpartiet som spilt den sentrale rollen i utformingen av norsk biblioteklovgivning. Den første loven av 1935 ble lagt fram av regjeringen Mowinckel før Arbeiderpartiet tok over regjeringsmakten. Arbeiderpartiet sørget for at det kom en ny lov i 1947. Den ble revidert i 1955, men partiet forsømte å følge opp med bevilgninger. I 1967 ble det lagt fram en omfattende bibliotekutredning, som dokumenterte hvor dårlig det sto til. Da var det borgerlig regjering, og den nye loven som ga et stort løft, la Kjell Bondevik først fram i 1971. Forslaget til den siste bibliotekloven i 1985 kom også fra en borgerlig regjering med Lars Roar Langslet som kulturminster. Lovdebatten i 1985 viste at det var forskjell mellom partiene i bibliotekpolitikken. Regjeringen fikk ikke flertall i Stortinget for å fire på gratisprinsippet.  

En ideologi synes best i kontrast til en motideologi. Vestheim har i sin avhandling lagt stor vekt på Arbeiderpartiet, men det kan tenkes at det er mere å hente hvis Vestheim blir supplert med mer analyse av materiale fra de andre partiene.

Ny kulturpolitikk - ny bibliotekpolitikk?
Vestheim støtter sin fremstilling av den nye kulturpolitikken på Augustin Girard, som hadde stor innflytelse ikke bare i Frankrike, men som også påvirket utformingen av kulturpolitikken i mange andre land. Girards utgangspunkt er 1960-tallets opprør mot det sentraliserte samfunnet og den ensidige formidlingen av overklassens kultur ("demokratisering av kultur"). Girard fikk gjennomslag også i de norske kulturmeldingene når det her heter at målet for den norske kulturpolitikken ikke lenger var å "demokratisere kultur". Derimot burde myndighetene legge til rette for å skape et "kulturelt demokrati". Med det mente Girard ikke bare at de enkelte delkulturene skulle få slippe til, men også at det ble åpnet for at samfunnet skulle akseptere et større mangfold av verdier og holdninger.  

Vestheim viser at den nye kulturpolitikken ikke ble hilst spesielt velkommen i bibliotekmiljøet. De fleste debattantene mente at det ikke var noen grunn til å endre kurs. Fortsatt var folkeopplysningstanken mest dekkende for det folkebibliotekene skulle stelle med. Noen ville riktig nok at den nye kulturpolitikken skulle åpne for en ny bibliotekpolitikk. Det var fortsatt plass for folkeopplysning, men ikke i den tradisjonelle, verdiformidlende formen. Den nye kulturpolitikken, med idéer om desentralisering, kulturelt demokrati og vektlegging av kulturell egenaktivitet, krevet større åpenhet og et bredere tilbud som også var preget av delkulturenes interesser.  

I den norske debatten finner Vestheim likevel ikke noen revolusjonerende tanker om full kursendring i bibliotekpolitikken. Selv i dag er det ingen norske innlegg som er så provoserende som dansken Leif Emerek er det i artikkelen "Kvalitet i 90ernes materialevalg" fra 1990. Forfatteren spør om dagens samfunn bryter med "moderniteten", som siden renessansen og opplysningstiden har (hatt?) som mål å skape fremskritt, fornuftsbasert kunnskap, identitet, tilhørighet og felles verdier. Emerek hevder at folkebibliotekene befinner seg i en postmoderne tid, og at vi står midt i "et kulturelt landskab, der er destruktureret til lokale mangfoldigheder og differentieringer."(12) Er det slik at vi går inn i et postmoderne samfunn, der kriteriene bare har lokal eller datostemplet gyldighet? Kan vi ikke lenger snakke om enhetlige størrelser som klassisk dannelse, kunstnerisk kvalitet, kristne grunnverdier, den europeiske kulturarv - og folkeopplysning? Emerek skisserer et helt nytt folkebibliotek frigjort fra borgerlig verdiformidling, med et bokvalg ubundet av hemmende kvalitetskriterier, og med et tilbud tilpasset dagens etterspørsel.

De informasjonsteknologiske endringene fører til at bibliotekene ikke lenger er alene med sine tilbud. Digitalisering og utbygging av elektroniske nettverk tilbyr all slags informasjon på nærmeste terminal. Den finske bibliotekforskeren Oili Kokkonen har sagt det få andre tør si. Hun tenker i første omgang på forskningsbibliotekene, men spørsmålene har relevans også for folkebibliotekene: "Behövs biblioteken överhuvudtaget i [...informations-] samhället?" og "Kan medborgarna få den information de behöver också utan bibliotek?"(13)  

Selv om mange folkebibliotek har vist stor interesse for nye aktiviteter og tilbud, har vi bare hatt en beskjeden debatt om folkebibliotekenes overordnede mål og oppgaver. Göran Widebäck peker på at den økonomiske krisen i mange nordiske land har synliggjort ressursmangelen, men også at folkebibliotekene befinner seg i en identitets- og legitimeringskrise.(14) Ut fra denne tankegangen er spørsmål om gratis tjenester, brukerstyrt bokvalg og Internett viktige nok, men det er vanskelig å finne svar når målsettingen ikke er tydelig.

Folk og bibliotek
Folkebibliotekene ble opprettet for å gi stadig bredere folkegrupper adgang til kunnskap. Det er ikke tvil om at folkebibliotekene har bidratt til å sikre demokratiske verdier og fri meningsutveksling. Likevel er det grunn til å spørre om folkebiblioteket har spilt best på lag med makt og øvrighet? I 1790-årene sørget biskop Hansens leseselskaper for en verdiformidling som var i eneveldets interesse. Hundre år senere fikk Nyhuus igjennom en bibliotekrevolusjon. Biblioteket ble en viktig formidler ikke bare av verdier til nasjonsbyggingen, men også kunnskaper til industrialiseringen av landet.  

Det gamle folkebiblioteket kunne tilby sosialisering inn i felleskulturen. Den enhetlige bibliotekstrukturen representerte et senderstyrt tilbud. I et flerkulturelt samfunn må vi i større grad finne verdiene og normene selv, og vi opplever at valget mellom ulike verdier er vanskeligere enn før. Folkebiblioteket kan bidra til dette valget ved å vise stor åpenhet, ikke bare for ulike verdier og ytringer, men også for hvordan de enkelte lokalsamfunn vil utforme sine bibliotek. 

Med sin bibliotekshistoriske forskning har både Lis Byberg og Geir Vestheim skapt større bevisthet i diskusjonen om folkebibliotekets fremtidige oppgaver. Til denne debatten trenger vi også at det arbeides videre med en ny bibliotekhistorie som, bedre enn Kildal, kan si noe om de rollene folkebiblioteket har spilt som folkeopplyser i vårt samfunn i mer enn to hundre år. 

Grunnlaget for folkebibliotekene ble lagt på slutten av 1700-tallet. Ved neste århundreskifte ble folkebibliotekene skapt på ny, men siden Nyhuus' tid er det lite som har forandret seg. Ved inngangen til et nytt århundre kan det sikkert være nødvendig med en ny bibliotekrevolusjon hvis folkebibliotekene skal overleve. Som bibliotekspolitisk grunnlag kan fortsatt folkeopplysningstanken gi mening, men da må den være åpen for et stort mangfold av kulturer og meninger. På den måten kan også biblioteket være et godt korrektiv i en kommersialisert medieverden.

Noter

By Øivind Frisvold

The idea of enlightenment is still a basic term in Norwegian public library politics. For more than 200 years this idea has been used both to legitimise (1) a centralised and authoritative library and (2) a free democratic way of procuring knowledge to the public.

This article gives a presentation of Kildal's book, and compares his account with two new contributions to Norwegian library history. The first is Lis Byberg's post-graduate thesis about the library societies in the 18th century. The second is Geir Vestheim's doctoral thesis about Norwegian library policy from the 1930s to the present.  

The main focus of the article is (1) to ask whether this new research gives a better understanding of the different traditions of enlightenment, and (2) to question whether it can give any guiding principles in the debate about the public libraries of the future.