Utsyn fra Tilsynet : Ny bibliotekhistorie gir også perspektiv på dagens debatt. -
S. 6-10. - I: Bob : bok og bibliotek. - Årg. 66(1999) nr 7/8

_____________________________________________________________________________

For det første: Når bibliotekarene vil at Tilsynet skal være mer synlig og politisk tydelig, illustreres dette i jubileumsboken: Ingen av bibliotekdirektørene har fått utlevert en ferdig rolle. Balansegangen mellom stat og vesen er løst på forskjellige måter, og det er ikke alltid de mest politiske aktive som har fått det beste handlingsrommet. For det andre: Det hevdes at Tilsynets tidsskrift bør overføres til Bibliotekforeningen, som også kan utgi informasjonen fra SB. I boken belyses dette ved at nettopp slike korporative trekk har vært et kjennetegn for vesenet. Et annen sak er om det er like lett å få aksept for slik "samrøre" i dag? For det tredje: Når brevskriverne setter problemene med fjernlånsbestillinger for studenter på første plass i sitt brev, fletter temaet seg naturlig inn i beskrivelsen av de skiftende målsettinger som bibliotekene har brukt. Skal hovedoppgaven være dannelse eller utdannelse - med andre ord - står folkebibliotekene for kulturelle eller instrumentelle verdier? For det fjerde: Når det igjen ønskes en håndfast statlig styring av en samlet bibliotekssektor, viser denne boken at bibliotekvesenets styringsformer henger nøye sammen med hvilke politiske vinder som blåser, ikke bare i den nærmeste Oslofjorden, men i hele det politiske landskapet.

"Tilsynet" levde så absolutt opp til sitt navn og manifesterte seg som utøver av en sterk paternalistisk kulturpolitikk. Disse virkemidlene sto til disposisjon helt opp i 1970-årene. I neste tiår ser vi at SB måtte justere kursen. Forfatterne viser også at så sent som 1980-årene gikk Tilsynet og departementet ut med hver sitt standpunkt om å dele primærbibliotek og fylkesbibliotek i Førde. Tilsynet sto på sin tolkning av Bibliotekloven mens departementet ga helt andre signaler. Tidene hadde skiftet. Først med Bibliotekloven av 1985 kom de allmenne prinsippene om desentralisert og lokal selvbestemmelse inn i bibliotekvesenet. De gamle hjemlene for kontroll og sterk sentral styring var borte. Av Tilsynets gamle rolle var det nesten bare navnet igjen. Helt nye virkemidler måtte til for å påvirke utviklingen.

Statens bibliotektilsyn ble opprettet som et direktorat under Kirkedepartementet i 1949. Arne Kildal, som tidligere hadde vært leder av departementets folkeopplysningskontor, hadde lenge arbeidet med å få realisert sin visjon om en samlet styring av hele kultur- og folkeopplysningsfeltet - under sine egne vinger. Når dette ikke lyktes, kan det ha flere grunner. Forfatterne av SB-boken peker på at Kildal hadde gode argumenter og de beste kvalifikasjoner, men at han kanskje som profesjonsmann rett og slett hadde gått for langt, og at han hadde en følelse av personlig å "eie" saksfeltet. Her vises det til Kildals nærmest hemningsløse sammenblanding av de rollene han hadde i departementet og ute blant bibliotekfolket: "Bibliotekforeningsmannen og den offentlige tjenestemann tenderte mot å gli over i hverandre, ja, stundom virket de å være identiske." Kildals sterke sider var også hans svake: han ble for mye assosiert med en av sektorene, dessuten var han ikke bare statens talerør, han tok også rollen som vesenets representant i staten.

Som bibliotekdirektør hadde Kildal likevel ganske frie tøyler. Boken viser at han faktisk hadde muligheter til å legge sterke korporative trekk inn i sin styring av vesenet. Som et eksempel nevnes at han ikke hadde problemer med nærmest å instruere fylkeslagene av Bibliotekforeningen til å komme med resolusjoner som støttet den statlige bibliotekpolitikken.

Forfatterne kommer lite inn på Kildals politiske syn og om hans muligheter for å komme innenfor tidens maktsirkler. På den annen side: Neste bibliotekdirektør, Anders Andreassen, fikk vel heller ikke bare god valuta for at han hadde partiboka i orden. Forfatterne sier lite om det utbyttet han fikk av sitt politiske nettverk, til gjengjeld dokumenterer de godt det anstrengte forholdet som det i 1960-årene var mellom Tilsynet og departementet. Det tok faktisk lang tid før departementet anerkjente Tilsynet som et direktorat. Til statsråden skriver Andreassen at biblioteksaken var utsatt for "departementsbyråkratiets diktatur". Til ekspedisjonssjefen la heller ikke Andreassen fingrene imellom. Saker som kom fra Tilsynet ble møtt med "likegyldighet eller uvilje og en nonchalanse i saksbehandlingen som for dem det angår, må oppfattes som sjikane."

Boken viser også hvordan neste bibliotekdirektør, Else Granheim, gradvis fikk bygget opp et tillitsforhold til departementet. Dette kunne igjen føre til at forholdet til vesenet til tider ble vanskeligere. Forfatterne trekker fram et eksempel fra 1982 der bibliotekar Kirsten Berg Welhaven var sterkt skuffet over Tilsynet som tradisjonelt hadde vært bibliotekarenes "beste støtte". Nå hersket det stor uro i miljøet og kommunikasjonen mellom profesjon og byråkrati var anstrengt.

Saken gjaldt den nye funksjonsfordelingen mellom stat og kommuner. Tilsynet kunne ikke lenger identifisere seg med en "gammeldags" samfunnsmodell basert på "standardisering, sentralisering, regler, normer og byråkrati". Samfunnsendringene krevde "fleksibilitet, variasjon, desentralisering, målstyring", alt for å tilpasse seg raskt skiftende forhold. Historikerne noterer at her hadde ikke Granheim noe valg: "Hun var lojal overfor de politiske rammevilkårene som gjaldt, men unnlot ikke å gi beskjed om det hun mente som bibliotekmenneske."

Forfatterne legger stor vekt på den kommunale friheten. Bibliotekdirektøren kan ikke sette makt bak sine ord lenger. Asbjørn Langeland tok over etter en forgjenger som hadde ledet et "styrende og kontrollerende organ", mens det nå var endret til et "rådgivende organ". Direktørens "retoriske patos" har ikke lenger den ønskede virkning, publikum hører ikke etter, og "når de kommer hjem, gjør de nesten som de vil". Forfatterne kunne derfor godt sett litt mer på hva som skjer når folkebiblioteket forlater den tradisjonelle kultursektoren og legges til nye sektorer for oppvekst og skole eller næringsliv? Dette kan komme til å bestemme folkebibliotekenes identitet mer enn hva staten har muligheter til.

Denne kommunale friheten står i motsetning til vesenets egne ønsker om statlig styring og et sterkt felles bibliotekdirektorat. Jubileumsboken viser at dette egentlig ikke er et spørsmål om å finne en effektiv organisasjonsform, men at det handlet om å velge verdiforankring og ideologi for folkebibliotekene. Her gir boken et godt perspektiv til en debatt som tilsynelatende har handlet om å finne en effektiv styring. Bibliotektilsynets holdning dokumenteres gjennom høringsuttalelsene som kom, men også gjennom Asbjørn Langelands lederartikler. Forfatterne har ikke brukt Langelands credo fra en strategisk plassert artikkel om forskjeller på fag- og folkebibliotek i festskrift til Ben Rugaas i 1992. Men konklusjonen er klar: Kursen sto fast, folkebibliotekenes kulturpolitiske ansvar var viktigst. Geir Vestheim sier at Langeland stilte "dette framfor mer populære og instrumentelle begreper i tida som informasjon, kunnskap, kompetanse, ressursutnytting, og informasjonsteknologisk nettverk".

Mot slutten av boken får også historikeren et ord med i laget om folkebibliotekenes framtid. Geir Vestheims utgangspunkt er retningslinjene for statens (og Tilsynets) internettsatsing, Kulturnett Norge. Han konstaterer at for folkebibliotekene og for SB kan dette tyde på at kulturformidling som "politisk programpost nr 1 igjen kommer til heder og verdighet - etter et tiår der informasjon syntes å skulle erstatte begrepet kultur." Dermed har forfatteren ikke bare laget en konklusjon, men også et manifest som sikkert vil bidra å holde debatten ved like!

Selv om bibliotekvesenet har vært "bortreist på dagen", kan vi nå glede oss over at Tilsynet har vett på å feire seg, og at jubileumsboken ikke bare dekker Tilsynets femti år. Her har vi også fått en samlet fremstilling av hele tohundreårs-perioden, med tråder tilbake til opplysningsprester, Wergeland, Sundt og Søren Jaabæk.

Det er faktisk femti år siden det forrige gang kom en samlet fremstilling av folkebibliotekenes historie i Norge. Den gang var det bibliotekdirektøren selv, Arne Kildal, som tok seg av historieskrivingen! Kildal var både solid og grundig, men i dag er noe av det mest interessante med denne boken faktisk hva den sier om forfatteren selv. Direktørens historie handler om hans egen visjon og om å finne gode argumenter for et sterkt og sentralstyrt bibliotekvesen.

Dagens Tilsyn har overlatt skrivingen til forskerne. Det er et klokt valg. Resultatet er at vi har fått en bred og solid fremstilling av bibliotekens politiske posisjon med vekt på utviklingen av den statlige politikken på folkebibliotekområdet. Det er en fruktbar innfallsvinkel, og den følges godt opp. Forfatterne har ikke som mål å gjøre Tilsynets indre liv og arbeid til en hovedsak. Det må likevel være lov til å si at forfatterne kunne si noe mer om hvordan SB har løst sine andre oppgaver. Vi får vite om høydepunktere som håndteringen av Myklesaken og strid om innkjøpsordninger, men vi får altså lite innsyn i det som har vært Tilsynets hovedoppgave i de siste 15 år, som et faglig, rådgivende og samordnende organ. Et eksempel er den rollen SB har hatt som en viktig pådriver for et utstrakt forsøks- og utviklingsarbeid med prosjekter over hele landet. Tilsynet har også hatt svært mye å si for at innvandrere og ulike grupper lesehemmede har fått et bibliotektilbud, men også dette trekker forfatterne lite inn i sin analyse. Granheimutvalgets store NOU 1976:54 Litteratur og bibliotektjenester for funksjonshemmede er ikke en gang med på litteraturlisten. Til gjengjeld kan vi glede oss over at boken har fått et rikt bildemateriale med fyldige bildetekster. Dermed rettes noe av inntrykket opp, slik at vi får et mer variert bilde av Tilsynet i hverdag og fest.

Erling Annaniassen og Geir Vestheim. Bok over land : trekk ved Statens bibliotektilsyns historie. - Oslo : Tano Aschehoug, 1999. - 319 s.

Øivind Frisvold
prodekanus ved HiO avd JBI