Du har rett til å vite 

13 forslag om offentlig informasjon i bibliotek
Rapport fra et utvalg nedsatt av Norsk Bibliotekforenings spesialgruppe for referanse- og fjernlånsvirksomhet

Norsk Bibliotekforening 1992

Bakgrunn

Sommeren 1992 la det statlige informasjonsutvalget fram sin utredning, Ikke bare ord... Statlig informasjon mot år 2000. (NOU 1992: 21). Utvalget legger fram et omfattende materiale med forslag til endringer og nye tiltak på en rekke områder. Av prinsipell betydning er det at utvalget foreslår å lovfeste statens informasjonsplikt.

Utvalget uttaler at bibliotekene representerer en viktig mulighet for "befolkningen til selv aktivt å innhente opplysninger om saker som behandles i offentlig forvaltning, uavhengig av nivå. Med et personale som har kompetanse til å behandle og formidle store datamengder, mener utvalget at bibliotekene utgjør en nødvendig del av det nettverket staten har behov for ut mot enkeltmennesker." (s.135).

Det fremmes konkret forslag om at departementet "tar et initiativ til at bibliotekene integreres i det statlige distribusjonsnettet, blant annet ved å finne fram til ordninger der bibliotekene kan få statlige publikasjoner vederlagsfritt." (s.136)

Bibliotekenes mål og oppgaver har i de senere år vært gjenstand for omfattende utredninger. I denne forbindelse har også temaet bibliotek og offentlig informasjon vært behandlet, bl. a. i:

Lov om folkebibliotek (Ot.prp. nr 14 (1985-86)

Frå informasjon til kulturarv (NOU 1984: 3)

Bibliotek i Norge (NOU 1991: 14)

I Norsk Bibliotekforenings regi er emnet berørt i utredninger som bl. a. markerer en klarere synliggjøring av bibliotekenes referanse- og opplysningstjeneste. Det gjelder spesielt:

Elektroniske medier, nasjonale nett og bibliotekene. - Oslo : Norsk bibliotekforening, 1990.

Rapport om synliggjøring av kompetanse og kvalifikasjoner til bibliotekarer. - Oslo : Norsk bibliotekforening, 1991.

Dessuten er temaet gjenstand for debatt i bibliotektidsskriftene, og det er utgitt en egen publikasjon om emnet:

Offentlig informasjon fra folkebiblioteket : idéer og eksempler / redigert av Odd Letnes og Øivind Frisvold. - Oslo : Biblioteksentralen, 1991.

Arbeidet med offentlig informasjon vil skje på svært forskjellige måter i de enkelte bibliotek. Folkebibliotekene har for eksempel muligheter til å løse viktige oppgaver i den lokale opplysningstjenesten. Hensikten med den foreliggende rapporten er ikkå å gi detaljerte anvisninger om hvordan bibliotekene kan organise sin formidling av offentlig informasjon.

I denne rapporten har vi bygget på de utredninger som allerede foreligger. Innledningsvis er gis noen stikkord om bibliotekenes oppgaver og utfordringer. Hovedvekten er lagt på å utdype og å systematisere forslag til sentrale tiltak som kan sikre bibliotekets brukere bedre tilgang til offentlig informasjon.

 
Mandat, oppnevning m.v.

Referanse- og fjernlånsgruppa i Norsk Bibliotekforening ga 12. november 1991 en arbeidsgruppe følgende mandat:

1. Gruppa skal vurdere bibliotekenes plass i formidlingen av offentlig informasjon / offentlige publikasjoner.

2. Gruppa skal komme med forslag til hvordan bibliotekene kan bedre formidlingen av offentlig informasjon / offentlige publikasjoner.

3. Gruppa legger fram sitt forslag for styret i Referanse- og fjernlånsgruppa fortrinnsvis før 1.7.92. Det legges opp til at gruppas arbeid blir presentert på et seminar høsten 1992. Resultat av gruppas arbeid oversendes deretter til NBFs hovedstyre til videre behandling.

4. Arbeidsgruppa tar sjøl kontakt med alle interessante personer, grupper, bibliotek og institusjoner for å innhente kommentarer, uttalelser, bakgrunnsmateriale m.v.

Gruppa har bestått av:

Bibliotekar Jan Tore Dahl, Deichmanske bibliotek, Oslo

Bibliotekar Gunn Fossheim, Moss bibliotek

Førsteamanuensis Øivind Frisvold, Statens bibliotek- og informasjonshøgskole, Oslo

Bibliotekar Torill Steien, Biblioteket i Fylkeshuset, Møre og Romsdal fylkeskommune, Molde, leder

Arbeidsgruppen har hatt 3 møter. Sykdom har ført til forsinkelse i arbeidet.

Gruppen har hatt kontakt med bibliotek og brukere underveis. Vi innser imidlertid at flere burde slippe til med sine meninger og forslag. Med utgangspunkt i denne rapporten vil vi vi be Norsk Bibliotekforening arrangere et seminar som kan gi en bredere diskusjon og nye innspill.
 

Hvorfor skal bibliotekene formidle offentlig informasjon? 

Bibliotekene i Norge har ulike oppgaver og funksjoner. Folke- og skolebibliotekene skal gi et tilbud til hele befolkningen, mens fag- og forskningsbibliotekene er knyttet til institusjoner for utdanning, forskning m.v. I tillegg kommer bibliotek med spesialiserte oppgaver i bedrifter, forvaltning m.v.

Bibliotekene er forskjellige, men har det til felles at brukerne skal ha tilgang til ulike informasjonskilder. Bibliotekene kan gi faktaopplysninger, men også sette sammen ulike kilder som gir bakgrunn for en selvstendig tilegnelse av stoffet. For brukerne er det viktig at biblioteket ikke bare skaffer publikasjoner, men også kan foreta en vurdering av hva som er aktuelt og relevant.

Mange bibliotek har spesialiserte oppgaver og samlinger knyttet til bestemte fagområder. Felles for de fleste bibliotek, fra folke- og skolebibliotek til spesialiserte fagbibliotek, er imidlertid at de formidler samfunnsinformasjon. I praksis vil det si at de fleste bibliotek har etterspørsel etter materiale fra den offentlige beslutningsprosess, rettskilder, juridisk litteratur, offisiell statistikk m.v.

For folkebibliotekene knyttes dette til en grunnleggende forpliktelse til å gi folkeopplysning. Hele befolkningen skal sikres adgang til kunnskap om samfunnet, politiske prosesser, og ikke minst, den enkeltes rettigheter og plikter. Bibliotekene skal sammen med andre institusjoner sikre en grunnleggende kunnskapsformidling og bidra til å skape et demokratisk samfunn med åpen meningsutveksling. Offentlig informasjonsformidling hører med blant bibliotekenes tradisjonelle basisoppgaver.

I en av våre første bibliotekutredninger finner vi en egen delutredning om distribusjon av offentlige publikasjoner til bibliotekene. Bibliotekkomitéen av 1919 uttaler riktignok at dette er et materiale som neppe får den helt store popularitet. Likevel sies det klart at disse publikasjonene ikke bare skal være lesning for stortingsmenn og byråkrater: "I et demokratisk styret land burde hovedkildene til dets lovgivning og administrasjon være nogenlunde alment kjent og lett tilgjengelige." (s.73)

I Skredeutvalgets utredning er disse intensjonene fulgt opp og utdypet. Her settes formidling av samfunnsinformasjon i sammenheng med "folkeopplysningstanken som er grunnidéen bak virksomheten." Utvalget finner at slik informasjon nettopp blir et "moderne ord for folkeopplysning." (s.86)

I Norge er det folkebibliotek i alle kommuner. Mange steder kan innbyggerne også bruke filialer og mobile tjenester. Publikum oppfatter biblioteket som en nøytral og uavhengig institusjon. Samarbeidet mellom lokale, regionale og sentrale bibliotek sikrer brukerne tilgang til et samlet bibliotekvesen. Den tekniske utvikling har ført til at dette nettverket er mer effektivt enn før.

Bibliotekenes muligheter for å gi offentlig informasjon er i første rekke basert på dokumenter fra:

beslutningsprosesser i stat, fylker og kommuner. I praksis vil det si utredninger, saksframlegg, komitébehandlinger og vedtak i ulike politiske organer.

regelverk og vedtak fastsatt av offentlige myndigheter.

rettsavgjørelser.

materiale fra offentlige institusjoner som utfører forskning og utredningsvirksomhet om offentlig virksomhet som Statistisk sentralbyrå, forskningsinstitusjoner m.v.

Bibliotekene har imidlertid et videre ansvar enn bare å gi brukerne den "offisielle versjonen" av aktuelle samfunnsspørsmål. I Ot.prp. nr 14 (1985-86) heter det at folkebibliotekenes "tilbud skal gjenspeile og formidle ulike synspunkter i den aktuelle samfunnsdebatt. Bibliotekene må gi råd og veiledning slik at den enkelte bruker får mulighet til å velge selv." (s.25)

Dette betyr at samfunnsinformasjon i bibliotek ikke bare omfatter "offentlig informasjon", men også:

faglitteratur.

debattinnlegg om politikk og samfunnsspørsmål.

Utfordringer og forslag 

Første utfordring: Fri informasjon eller offentlig butikk?

Informasjonsutvalget (NOU 1992: 21) sier at statens informasjonspolitikk bl.a. bør baseres på følgende hovedelementer:

-Det innføres en lovhjemmel som slår fast at staten har en aktiv informasjonsplikt, og at det bør stilles spesielle kvalitetskrav til statlig informasjon.

- Staten får et ansvar for å skaffe fram en samlet og konkret oversikt over gjeldende lov- og regelverk, og gjøre det mer tilgjengelig for publikum. (s.8)

Den offentlige informasjonen som bibliotekene formidler, er knyttet til allmenne politiske spørsmål, vedtak fra beslutningsprosesser i styringsorganer, publisert materiale fra domstoler m.v. Dette må i stor utstrekning regnes som "rettighetsinformasjon" som bør stilles gratis til disposisjon for brukerne. Dette er i tråd med folkebiblioteklovens bestemmelser om å drive "informasjonsformidling og [...] å stille bøker og annet egnet materiale gratis til disposisjon for alle som bor i landet." (§1).

Bibliotekene vil likevel i enkelte tilfeller måtte avgrense tilbudet om gratis tjenester. Dette kan f.eks. gjelde bedrifter som har referanseoppdrag med omfattende litteratursøkinger. Det vil også være typer av offentlig informasjon som ikke inngår i bibliotekenes gratistilbud. Det kan dreie seg om materiale fra offentlige oppmålinger, grunnboksopplysninger m.v.

I dag har det oppstått et unaturlig skille ved at staten stort sett tar betalt for publikasjoner som formidles til bibliotekene i databaser, mens trykte utgaver av samme publikasjon kan være gratis. Ved vurdering av dette spørsmålet må det tas hensyn til hva slags informasjon som det er viktig å gi publikum gratis. Publikasjonsformen må ikke være avgjørende.

Forslag nr 1 Gratis statlig informasjon til bibliotek og brukere

Offentlige publikasjoner som Lovtidende, Norges offentlige utredninger, Stortingsforhandlinger, brosjyrer m.v. kan i dag rekvireres gratis av alle offentlige bibliotek. Uten denne ordningen ville mange bibliotek i dag ikke hatt et skikkelig utvalg av offentlige publikasjoner.

Norsk lysingsblad ble i flere år sendt gratis til bibliotekene. Utgiverne ba i 1991 bibliotekene betale ordinær abonnementsavgift. Etter sterkt press fra bibliotekene ble bladet igjen gratis fra 1992. Det er imidlertid en generell tendens til at utgivere øker prisen på sine publikasjoner også til bibliotek. Dette gjelder f.eks. publikasjoner fra Statistisk sentralbyrå.

Det er av avgjørende betydning at ordningen med gratis publikasjoner til bibliotek ikke bare opprettholdes, men også utvides. Av spesiell betydning er det at databaser som ESOP og LOVDATA kan formidles gratis til bibliotek.

Forslaget kan gjennomføres ved at Statens bibliotektilsyn, Riksbibliotektjenesten og Norsk Bibliotekforening arbeider aktivt med å sikre bibliotekbrukerne gratis tilgang til statlig informasjon. En viktig målgruppe for påvirkning er politikere.

Andre utfordring: Et åpent samfunn

Mange mennesker opplever i dag samfunnet som komplisert og uoversiktlig, slik at det kan være vanskelig å nå fram med egne meninger eller å hevde sine rettigheter. Dette kan føre til at tilliten til politikere og myndigheter blir mindre. En forutsetning for demokrati er størst mulig åpenhet rundt spørsmål som behandles i styringsverk og forvaltning.

Informasjon eller propaganda?

Bedrifter, organisasjoner, men også politiske institusjoner satser for tiden mye på å bygge ut en senderstyrt informasjonstjeneste. Dette betyr at institusjonene styrker sin kontakt med massemedier, at det blir bedre kvalitet på informasjonsmateriell m.v. Slike tiltak har stor verdi, spesielt når en skal nå ut til større målgrupper. Dersom det satses ensidig på denne informasjonstypen, kan det bidra til å gi den som allerede har en sterk posisjon, enda bedre gjennomslag.

Brukerstyrte informasjonstjenester gir publikum muligheter til selv å innhente og velge sin informasjon. I denne mer nyanserte informasjonsformidling spiller bibliotekene en hovedrolle.

Internasjonalisering

Norge har et omfattende samarbeid med flernasjonale organisasjoner om politiske, militære, økonomiske og kulturelle spørsmål. Mer enn før preger dette dagsordenen for vår politiske beslutningsprosess. Dette gjør at arbeidsområdet også for norsk offentlig informasjon blir vesentlig utvidet. Et eksempel på dette er Stortingets behandling av EØS-avtalen som omfatter flere tusen dokumentsider, som igjen bygger på et enda mer omfattende EF-materiale.

Gode bibliotek gir gode svar!

Innenfor offentlig sektor er det en stor og uoversiktlig dokumentmengde. For bibliotekene er det en stadig større utfordring å skaffe den enkelte bruker relevant materiale, - eller et mest mulig konsist svar på det spørsmålet som er stilt. I utlandet er det foretatt undersøkelser som viser at mange bibliotek ikke gir tilfredsstillende samfunnsinformasjon. Et gjennomgående problem er at brukerne får for mange dokumenter som ikke er relevante. Det er ikke gjennomført slike omfattende undersøkelser hos oss, men det er grunn til å tro at bibliotekenes formidling av samfunnsinformasjon kan bli bedre.

Forslag nr 2 Bedre nettverk

De forskjellige bibliotekene samarbeider gjennom et nettverk som bygger på prinsippet om fri lånerett med utstrakt bruk av fjernlånstjenester. Så lenge vi har mange bibliotek med mindre samlinger og dårlig tilgang til datatjenester, er kontakten med andre bibliotek viktig. I hvert fylke bør det være bibliotek som utvikler spesialkompetanse i offentlig informasjon. Aktuelle spesialområder er f.eks. Stortingsforhandlinger, EF-publikasjoner, jus og statistikk. Fylkesbibliotekene har her et ansvar for koordinering. Kontakten til de mindre bibliotekene kan effektiviseres ved at flere bibliotek får egen telefaks.

Det er også nødvendig med en avklaring av hvilke bibliotek som skal ha ansvar for å bygge opp spesialsamlinger av offentlige publikasjoner. I hvert fylke bør det utpekes bibliotek som kan påta seg denne oppgaven. For disse bibliotekene dreier det seg dels om oppbevaring av eldre publikasjoner og dels om å formidle opplysninger om helt nye og uregistrerte publikasjoner.

Forslaget kan gjennomføres av bl.a. Stortingsbiblioteket, Statens forvaltningstjeneste og lokale fag- og folkebibliotek etter opplegg fra Statens bibliotektilsyn og Nasjonalbiblioteket.

Forslag nr 3 Bedre EF-informasjon

I mange bibliotek er det i dag etterspørsel etter informasjon om og fra EF. Dokumentmengden er såpass stor at det enkelte bibliotek må støtte seg på spesialsamlinger i de større bibliotekene. Ved Det juridiske fakultet i Oslo bygger Senter for Europeisk fellesskapsrett opp samlinger av EF-publikasjoner. Sentret har status som EF-dokumentasjonssenter (EDC/S). Videre er Nobelinstituttet depotbibliotek for trykte publikasjoner fra EF. Det er også andre fagbibliotek som nå lager spesialsamlinger med EF-publikasjoner. For å sikre publikum over hele landet best mulig adgang til informasjon om EF, er det nødvendig med en koordinering som også gir folkebibliotekene større ansvar.

Forslaget kan gjennomføres av Statens bibliotektilsyn, Riksbibliotektjensten og Nasjonalbiblioteket.

Forslag nr 4 Bedre markedsføring

Bibliotekenes tilbud om offentlig informasjon bør gjøres bedre kjent for publikum, politikere og forvaltning. En sentralt opplagt markedsføring kan bidra til å gi folkebibliotek som satser aktivt på å gi samfunnsinformasjon, hjelp til annonsering, brosjyrer, plakater m.v.

Forslaget kan gjennomføres av Statens bibliotektilsyn, Riksbibliotektjenesten og Statens informasjonstjeneste.

Forslag nr 5 Evaluering og kvalitetskontroll

Spørsmålet om bibliotekene gir brukerne tilfredsstillende service bør vies større oppmerksomhet. Bibliotekene kan selv eller i samarbeid med en utenforstående institusjon foreta en nærmere kvalitetsvurdering av tilbudet av offentlig informasjon.

Forslagene kan gjennomføres av det enkelte bibliotek etter tilbud fra Statens bibliotektilsyn, Riksbibliotektjenesten, oppdragsinstitusjoner som Bibliotekhøgskolens rådgivnings- og oppdragsavdeling (BRODD) m.v.
 
 

Forslag nr 6 Bedre bibliotekarer

Formidling av offentlig informasjon krever spesialkompetanse. I grunnutdanningen for fagutdannede bibliotekarer er det i dag egne undervisningstilbud i offentlig informasjon / samfunnsinformasjon. Dette tilbudet bør styrkes og i tillegg bør bibliotekhøgskolen utvide sine sentrale og regionale kurs innenfor fagområdet. Flere av kursene bør være kompetansegivende. I denne sammenheng bør det også legges vekt på samfunnskunnskap, statistikk og juridiske emner. Kunnskap om brukernes informasjonsbehov og om etterspørselen av ulike informasjonstyper hører med.

Forslaget kan gjennomføres av Statens bibliotek- og informasjonshøgskole, lokale kursarrangører som fylkesbibliotek, biblioteklag, og institusjoner som planlegger bibliotekarutdanning m.v.

 
Forslag nr 7 Forsøksvirksomhet

Til nå er det få bibliotek som har eksperimentert med spesialiserte og lokalt tilpassede tilbud om offentlig informasjon. Flere bibliotek var med i forsøksvirksomheten med lokal opplysningstjenste på 1980-tallet. I "Infotekforsøkene" i Nord-Trøndelag er moderne informasjonsteknologi benyttet for å gjøre offentlig informasjon bedre tilgjengelig for brukerne. Organisering av forvaltningsbibliotek har også vært gjenstand for forsøksvirksomhet.

For at bibliotekene skal kunne gi publikum et bedre tilbud, er det nødvendig å utprøve nye formidlingsformer. Spesielt viktig er det å nå befolkningsgrupper som tradisjonelt ikke har brukt bibliotekene. I forbindelse med slik forsøksvirksomhet er det behov for å ha en aktiv, sentral veiledningstjenste.

Forslaget kan gjennomføres av Statens bibliotektilsyn, Riksbibliotektjensten og Statens informasjonstjeneste.

 
Forslag nr 8 Eksemplets makt

Flere bibliotek har i dag satset på å gi publikum god tilgang til offentlig informasjon. I mange kommuner den lokale opplysningstjenesten lagt til bibliotekene. Bibliotek som løser disse oppgavene godt, bør få oppmerksomhet og omtale. Dette kan f.eks. skje ved å gi en spesiell pris eller et stipend til bibliotek og bibliotekarer som gjør godt arbeid på dette området.

Forslaget kan gjennomføres av Norsk Bibliotekforening

Tredje utfordring: Bedre publikasjoner

På godt norsk!

Offentlige publikasjoner har en svært varierende kvalitet. Dels gjelder dette den språklige standard, dels den typografiske og tekniske utforming. Mange publikasjoner kan være vanskelig tilgjengelige også på grunn av uoversiktlig oppbygning, uklare seriebenevnelser, uryddige tittelblad m.v.

Papir eller baser?

Publikasjoner fra politiske organer og forvaltning har fram til de senere år vært publisert i trykte papirutgaver. Dokumentproduksjon i offentlig beslutningsprosess og saksbehandling benytter nå tekstbehandlingssystemer som kan inngå i større informasjonssystemer. Dette betyr at det også er bedre muligheter for en effektiv publisering og registrering av offentlige publikasjoner. Ved hjelp av kommunikasjonsutstyr kan brukere over hele landet raskt få tilgang til aktuell informasjon. På den annen side kan teknologien også skape nye barrierer. Bruk av elektroniske tjenester er kostbart, og mange bibliotek kan ikke gi sine brukere slike tjenester.

Sammenlignet med tidligere år publiseres det i dag færre offentlige utredninger på tradisjonell måte i serien NOU. Det kan være flere årsaker til denne omleggingen, men det er verdt å merke seg at det etter hvert publiseres offentlige utredninger som bare foreligger allment tilgjengelig i elektronisk form i databaser. Når dette skjer, er det reell fare for at publikasjoner ikke blir kjent. Bibliotekene har et særlig ansvar for å sikre at publikum får tilgang til den informasjonen som finnes i databasene.

Forslag nr 9 Bedre publikasjoner

Stortingsforhandlingene er vårt viktigste samleverk for offentlige publikasjoner. Her inngår regjeringens forslag og orienteringer, innstillinger fra stortingskomitéene, debatter m.v. Årsregistret som utarbeides, har høy standard, men de enkelte seriene som inngår i verket, har en uklar utforming. Dette skaper vansker ikke bare for brukerne, men også for informasjonsformidlere. For dette verket er det nødvendig å utarbeide en ny typografisk utforming som kan sikre politikere og publikum et mer effektivt arbeidsredskap.

I dag er det en rekke utredninger som ikke kommer i den offisielle serien NOU. Disse publiseres mer eller mindre improvisert av de enkelte departementer. Slike "grå" utredninger bør gjøres synlige ved at det etableres faste departementsserier som sikrer lik utforming og registrering.

Det bør videre arbeides med å finne fram til en mer fullstendig publisering av forskrifter og kongelige resolusjoner. Informasjonsutvalget forslår at det skal gjennomføres en omorganisering av Norsk lovtidend, slik at publikasjonen blir en mer fullstendig og hendig. Dette forslaget fortjener støtte. Det er videre aktuelt å finne fram til bedre utforming av rundskrivserier m.v. som utgis av statsinstitusjoner som Rikstrygdeverket m.v.

Forslagene kan gjennomføres av Stortingets administrasjon, Justisdepartementet, Statens forvaltningstjenestene m.v.

Forslag nr 10 Innkjøpsordning

Enkelte offentlige publikasjoner blir i dag produsert av private forlag. Dette gjelder f.eks. "Norges lover", "Norges forskrifter" og håndbøker som "Statskalenderen", "Hvem svarer på hva i staten?" "Samfunnsboka" m.v. Disse publikasjonene ajourføres jevnlig, og nye utgaver må kjøpes av de enkelte bibliotek.

For å sikre publikum adgang til denne viktige informasjon foreslår vi at det etableres en innkjøpsordning for statlig håndbokslitteratur.

Forslaget kan gjennomføres av Statens informasjonstjeneste i samarbeid med Statens bibliotektilsyn, Riksbibliotektjenesten og Nasjonalbiblioteket.

 
Forslag nr 11 Pris til beste publikasjon

Offentlige publikasjoner som oppnår en vesentlig forbedring i opplegg og utforming, bør få oppmerksomhet og ros! Norsk Bibliotekforening bør etablere en pris for den beste (og kanskje verste?) publikasjon. Kriterier for tildeling bør være at publikasjonene får en publikumsvennlig utforming med gode tittelblad, omslag, innholdsfortegnelser, registre m.v.

Forslaget kan gjennomføres av Norsk Bibliotekforening.
 
 

Forslag nr 12 Papirutgaver er fortsatt viktig

Selv om det vil bli mer bruk av elektronisk publisering, vil det i langt tid være brukere som må lese offentlige publikasjoner i papirutgave. Papir er fortsatt mest hendig i bruk. Det må derfor sikres at materiell som publiseres elektronisk, i så stor utstrekning som mulig forsatt blir tilgjengelig på papir.

Offentlige publikasjoner inneholder viktig samfunnsinformasjon som har aktualitet lenge etter at en sak er ferdigbehandlet. Dessverre er det slik at de fleste publikasjonene bare lagerføres noen få år. Bibliotekene bør derfor få anledning å sikre seg eldre publikasjoner gjennom en depotordning i Nasjonalbiblioteket.

Forslagene kan gjennomføres av Statens forvaltningstjeneste og Nasjonalbiblioteket.

Forslag nr 13 Bedre databaser for offentlig informasjon

Med elektroniske publiseringssystemer er det mulig å nå bibliotek og brukere som selv ikke kan bygge opp store samlinger av offentlige publikasjoner. Distribusjon av nye publikasjoner kan også skje umiddelbart til brukere over hele landet.

Lovdata formidler lover, forskrifter og domsavgjørelser i full tekst. Databasen for offentlige publikasjoner (ESOP) har hittil for det meste gitt bibliografiske opplysninger. Det vil si at basen i slike tilfeller bare gir henvisninger til de trykte publikasjonene. Dette har lettet bibliotekenes søking, men disse "registerbasene" har ikke løst brukernes behov for raskt å komme fram til kilden og relevant svar.

I årene som kommer, må det arbeides videre med å bedre databasene for offentlig informasjon. I ESOP bør det arbeides videre med å utvide publisering i full tekst. Av spesiell betydning er det å få med innstillinger fra Stortingets faste komitéer, debatter og vedtak i Stortinget, sentrale regjeringspublikasjoner som f.eks. St.prp. nr 1, med forslag til statsbudsjett m.v.

De mest aktuelle databasene for offentlig informasjon som bibliotekene kan gjøre bruk av, er ved siden av LOVDATA og ESOP, K-data fra Kommunenes sentralforbund og SSB-data fra Statistisk sentralbyrå. For å sikre god tilgang til basene må bibliotekene knyttes til de nasjonale datanettverk som er under oppbygging.

Forslaget kan gjennomføres av Statens forvaltningstjeneste, som har ansvar for ESOP. I tillegg kommer Lovdata, Statistisk sentralbyrå og Stortinget, sistnevnte som leverandør av datagrunnlag til basene.