I dette dokumentet finner du stort sett hele teksten til lærboken, men ikke figurer og tabeller. Tekstene kan ha fått små “skjønnhetsfeil”. Hensikten med å legge ut teksten er at bokens brukere lettere kan supplere innholdet i boken med aktuelle nettsteder. Man kan også lett søke i teksten etter for å finne omtale av bestemte fenomener eller begreper. Bokens innhold starter med kapitteloversikten.

Gen-i-Alt	Tidsskrift fra Bioteknologinemnda
Geninfo	Aktuelt stoff om genteknologi mm. Norsk. Meget innholdsrik
NewScientist	Atuelt stoff fra viteskap og teknikk. Søkbar
Interest groups	Oversikt fra NCBE
Fra CNN	CNN: Blueprint of the Body
SV-lenker om genteknologi etc.

Genteknologiloven	LOV 1993-04-02 nr 38: Lov om framstilling og bruk av genmodifiserte organismer (genteknologiloven).
Bioteknologiloven	LOV 1994-08-05 nr. 56: Lov om medisinsk bruk av bioteknologi.
Oversikt fra geninfo
Oversikt fra genia

NOU 2000: 29 GMO-mat	Helsemessige konsekvenser ved bruk av genmodifiserte næringsmidler og næringsmiddelingredienser
NOU 1999: 20 Å vite eller ikke vite	Gentester ved arvelig kreft
Ot prp nr 81 (1996-97)	Om lov om endring i lov om medisinsk bruk av bioteknologi (forbud mot framstilling av arvemessig like individer)
Ot prp nr 21 (1997-98)	Om lov om endring i lov om medisinsk bruk av bioteknologi (forbud mot framstilling av arvemessig like individer)

(1822-1884) og hans klassiske krysningsforsøk med erteplanter. Mendels arvelover ble etablert. Disse beskriver det lovmessige nedarvingsmønsteret man finner ved ulike typer krysninger, og ble publisert i 1866. Men først omkring 1900 ble Mendels arbeider oppdaget av verden for øvrig.

Her blir ikke resultatet av den enkelte krysning studert, men hyppigheten av ulike gener og egenskaper innen en hel populasjon av individer.

Bananfluen (Drosophila) overtok etter hvert erteplantenes plass som studieobjekt nr.1. Kjønnsbundet arv blir beskrevet av Thomas Hunt Morgan omkring 1910. Han laget også kart over genenes avstand ved hjelp av krysninger og rekombinasjon av koblede gener (Nobelprisen 1933).

1928 Det oppdages at arveegenskaper kan overføres fra drepte bakterier til levende bakterier ved såkalt transformasjon ( Griffith ). Arv ble derved knyttet til et kjemisk stoff, som kunne eksistere uavhengig av celler, et arvestoff.

1944 Først i 1944 ble det funnet at dette transformerende arvestoffet var en nukleinsyre: DNA ( Avery m.fl.).

1952 Hershey og Chase påviste at DNA også er arvematerialet i bakteriofag T2 (Nobelprisen 1969).Derved var DNA-epoken innen genetikk, eller den molekylære genetikk innledet. I perioden som fulgte kom oppdagelsene i rekke og rad:

1955 Benzer gjennomfører detaljkartlegging av T4 rII-locus ved rekombinasjonsanalyse.

1961 Jacob og Monod lanserer operonmodellen for genregulering (Nobelprisen 1965).

1970 Fra 1970 ble restriksjonsenzymer isolert og tatt i bruk. Dette ble innledningen til en ny epoke innen molekylær genetikk, der rekombinant genteknologi er stikkord. I 1972 ble historiens første genkloning gjennomført i laboratoriet. ( Boyer , Cohen , Berg ; Nobelprisen 1980).

1977 To metoder for DNA-sekvensering ble publisert, den ene av Sanger og den andre av Maxam og Gilbert (Nobelprisen 1980). I 1982 var baserekkefølgen til hele genomet til bakteriofag funnet ( 48 502 basepar langt).

1985 PCR ble tatt i bruk, en teknikk som har gjort DNA-analyser utrolig raske. Denne teknikken ble for øvrig beskrevet først av nordmannen Kjell Kleppe i 1970-årene . Kary Mullis får Nobelprisen for denne oppfinnelsen i 1993. SciPeeps

med mål bl.a. å kartlegge hele baserekkefølgen til det menneskelige DNA innen år 2005. Dette målet ble nådd i 2000.

1990 For første gang blir genterapi gjennomført på et menneske, i det en fire år gammel jente med defekt i genet for ADA (adenosin deaminase) får tilført egne celler med et friskt, intakt, ADA-gen.

1997 DNA-brikker, kombinert med bioinformatikk tas i bruk. Dette gjør at DNA-analyser kan utføres i større skala og mye raskere enn før.

2001 HGP og Celera Genomics (WIKI ) ( Celera ) kunngjør i fellesskap at det humane genom er ferdig sekvensert.

2002 Genteknologi er i ferd med å bli en del av vår hverdag på mange områder: Industriproduksjon av verdifulle proteiner, nye transgene plantesorter innen matproduksjon, DNA-tester innen klinisk medisin og innen rettsmedisin, osv. Genteknologi er blitt et samfunnsanliggende, der ikke bare fagfolk, men politikere og folk flest skal mene noe, og helst vite noe.

(hovedsakelig bakterier) mangler cellekjerne. Vi finner likevel arvestoffet, DNA, samlet i et kjernelignende område i cellens cytoplasma, men uten en egen kjernemembran rundt. Tarmbakterien E. coli er brukt som studieobjekt nr. 1 av prokaryote celler. Mye av vår kunnskap om molekylær genetikk har framkommet ved studier av E. coli.

har cellekjerne med kjernemembran. Arvestoffet DNA ligger her, adskilt fra resten av cellen. Alle dyr og planter tilhører denne gruppen, likedan sopp (f.eks. gjærsopp). Eukaryote celler er myestørre en prokaryote, og de har mange spesialiserte celleorganeller, som mitokondrier og endoplasmatisk nettverk. I kap 8.1 er det en nærmere omtale av eukaryote celler.

celler har bare ett sett arveanlegg, gener. Siden genene sitter på kromosomer, kan vi knytte begrepet haploid til ett sett av

Bakterier er haploide. Kjønnscellene hos høyere dyr og planter er haploide. Hos moser og alger finner vi planter som i sin helhet er bygget opp av haploide celler.

celler har dobbelt sett av kromosomer/gener. En enkel arveegenskap, som evnen til å lage et bestemt enzym, blir da bestemt av to gener, et genpar. Genene foreligger parvis, to og to. Vanlige kroppsceller hos alle høyere organismer er diploide. Det finnes unntak fra dette, f.eks. muskelceller som har mange kjerner, og derved mange kromosomsett.

Genene sitter på store DNA-molekyler som utgjør kromosomene, og haploide celler har ett sett med kromosomer, diploide celler har to sett.

Hos mennesket er n = 23, hos bananflue er n = 4, hos gjærceller er n = 16 (se tabell 1.1). I diploide celler er det dobbelt sett av kromosomene. Hos mennesket har vi da 2n = 46.

er de DNA-holdige strukturer som bærer genene (arveanleggene). E. coli har normalt bare ett kromosom. En diploid menneskecelle har 46 kromosomer i cellekjernen (23 par). Hvert kromosom i eukaryote celler inneholder et kjempestort DNA-molekyl, som er pakket sammen med proteiner (se kap. 8.2 ).

De er like store og inneholder det samme sett av gener. På to homologe kromosomer finner vi da to sett av de samme genene. 22 av de 23 kromosomparene hos mennesket består av to like store homologe kromosomer, og disse kromosomene kalles

De nummereres fra 1 til 22, der nr. 1 er størst (se fig. 8.2). To homologe kromosomer (autosomer) er ikke bare like store, men de har også nesten identisk rekkefølge av baser i sitt DNA.

hvorav Y er mye mindre enn X. Menn har XY og kvinner XX. Derved vil sædcellene ha enten X eller Y, og dette bestemmer kjønnet ved befruktningen. Noe liknende finner vi hos

Hos mange insekter har hunnen XX og hannen bare X (XO), Y-kromosomet finnes ikke. Hos fugler er det hunnen som har ulike kjønnskromosomer (ZW), mens hannen har to like (ZZ).

betyr det samlede sett av DNA. Genomet til bakteriofag λ (WIKI) er ett DNA-molekyl på 48 502 basepar. E. colihar et kromosom som består av et DNA-molekyl på ca. 4000000 basepar. I tillegg kan E. coli inneholde DNA (gener) i plasmider (WIKI).

Det vil da være utenom kromosomet (ekstrakromosomalt), men det tilhører cellens totale genom.

Diploide eukaryote celler har to sett kromosomer. De to homologe kromosomene i ett kromosompar har som nevnt nesten identisk DNA-sekvens. Genomet til en slik organisme er da DNA-innholdet i ett sett kromosomer, altså i det haploide kromosomtall. Det humane genom er derved alt DNA som finnes i ett haploid sett på 22 autosomer + X og Y. Men også mitokodriene inneholder DNA og gener, og også dette vil være en del av vårt totale genom. Vi kan snakke om et kromosomalt (nukleært) genom og et ekstra- (utenfor-) kromosomalt (mitokondrielt) genom.

Før og under celledelingen vil et kromosom se ut som to tråder som henger sammen på ett punkt. Hver av disse trådene er et fullstendig DNA-molekyl, ett kromosom, med alle dets gener m.m. De to trådene er to identiske kopier, og kopieringen av DNA (replikasjonen) har foregått på forhånd. En enkelt tråd kalles enkromatide. De to identiske kromatidene kalles søsterkromatider, og de henger sammen i ett område som kalles

Betegnelsen kromatide er bare aktuelt å bruke i forbindelse med DNA-replikasjon og mitose/meisose.

er vanlig celledeling. Resultatet etter en mitose er at de nye cellene (dattercellene) vil inneholde nøyaktig de samme gener / kromosomer som den opprinnelige cellen (morcellen). Forut for mitosen må alt DNA i morcellen ha blitt replikert (kopiert). I mitosen blir disse kopiene fordelt likt på de to dattercellene.

Når en flercellet organisme vokser, skjer det ved at cellene gjennomgår mitoser. Hvis en celle (eller celler) fra ett individ kan gi opphav til nye individer gjennom mitoser, er det ukjønnet formering. Individene blir da arvemessig like. Hos planter er dette vanlig, men ikke hos høyerestående dyr. Når forskere klarer å få en sau til å formere seg ukjønnet

Denne muligheten vakte betydelig interesse og debatt da det ble offentlig kjent i 1997 (se kap. 22 ).

profase, prometafase, metafase, anafase og telofase. I tillegg nevner vi gjerne interfasen, perioden før mitosen (eller mellom to mitoser) og cytokinesen, selve adskillelsen til to celler. Ofte slår man sammen prometafasen og metafasen, slik at det bare blir fire faser.

regnes ikke som en del av mitosen. Her foregår DNA-replikasjonen. Hvert kromosom vil starte som én DNA-dobbelttråd, og ende opp som to identiske DNA-dobbelttråder, som kalles søsterkromatider (fig. 1.1). Interfasen er også delt opp i ulike faser (fig. 1.3), der replikasjonen forgår i S-fasen (S = syntese).

Kromosomene blir kortere og tykkere (mer om dette i kap. 8.2). De blir da synlige i mikroskop. Utenfor cellekjernen har sentrosomen delt seg i to, og fra disse dannes det proteintråder (spindel). Hvert sentrosom inneholder et par sentrioler, og det er ofte disse som blir omtalt i forbindelse med spindeldannelse. Sentrosomene beveger seg mot hver sin side (pol) av cellekjernen, de kalles derfor også for pollegemer.

Cellekjernen, dvs. kjernemembranen, går i oppløsning. Spindelet fester seg mellom sentromeren i hvert kromosom og sentrosomen ved hver pol. Sentromeren er et bestemt område av kromosomets DNA. På dette området dannes det et spindelfeste av protein

I metafasen (mellomfasen) samler alle kromosomene (hos mennesket 46) seg i et plan midt i cellen, etekvatorialplan eller metafaseplate. Vi vil da ha spindel mellom sentromeren i hvert kromosom og de to sentrosomene, altså fra ekvator til begge polene.

I anafasen (splittingsfasen) forkortes spindeltrådene, slik at de to identiske kromatidene i hvert kromosom dras fra hverandre, en til hver pol. Resultatet blir identiske og fullstendige sett kromosomer til hver side.

Til slutt, i telofasen (sluttfasen), samles de to separerte kromosomsettene ved hver sin pol, og det dannes to nye kjernemembraner rundt dem.

Telofasen representerer slutten på selve mitosen. Den fysiske separasjonen av de to cellene kalles cytokinese. De to nye cellene "snøres" av fra hverandre ved at et dannes en ny cellemembran rundt begge.

Før neste celledeling må kromosomene (DNA) igjen bli replikert (interfase). Hvis vi tenker oss at en cellesyklus tar 24 timer, vil interfasen utgjøre ca. 23 timer, og selve delingen bare en time. En cellesyklus deles i flere stadier (se fig. 1.3).

(4 timer) er replikasjonen ferdig, og kromosomene foreligger doble (to søsterkromatider). Til slutt kommer selve mitosen (M-fasen), som bare tar ca. 1 time. Hvis en celle ikke skal dele seg videre, vil den gå inn i G₀-fase.

For at ikke cellene skal dele seg uhemmet, er det en kontroll av cellesyklus, som eventuelt kan stoppe den videre prosess. Det er tre viktige kontrollpunkter (checkpoints), nemlig ved G1 (før replikasjon i S) og ved G2 (før selve mitosen) og før splittingen i anafasen (se kap. 8.10.2). Manglende kontroll her kan gi uhemmet cellvekst og deling, som kan føre til kreft.

Meiose er reduksjonsdeling. Én diploid celle gir da opphav til fire haploide datterceller, en tetrade. Hos høyerestående dyr og planter betyr dette dannelse av kjønnsceller, som foregår i kjønnsorganene. Meiosen er egentlig to delinger, første og andre meiotiske deling. Også før meiosen foreligger alle kromosomene ferdig replikert, i form av to søsterkromatider.

Vi kan dele denne prosessen i de samme fem trinnene som mitosen. Under profasen (profase I), når kromosomene kondenserer, vil homologe kromosomer (kromosompar) legge seg ved siden av hverandre i en tett forbindelse

de vil danne en "bivalent". En slik bivalent vil da bestå av fire kromatider (tetrade). Av disse er to fra mor og to fra far. Det er på dette stadiet at

foregår. Dette er ikke vist i fig. 1.4, men i fig. 1.7. I kap. 12.6 omtales mekanismen ved overkrysning.

der overkrysningen skjer, blir delt i fem understadier: leptotén, zygotén, pachytén, diplotén og diakinese.

Under metafase I, når kromosomene samles i midten, vil de fremdeles foreligge i par, f.eks. 23 par hos mennesket. Overkrysning har da funnet sted. I anafasen blir så de to homologe kromosomene skilt til hver sin kant. Hos mennesket vil da 23 kromosomer gå til hver sin kant, nemlig ett fra hvert par. Hvert kromosom består da fremdeles av to kromatider. På grunn av overkrysning er ikke disse lenger identiske.

Etter første deling har vi ett sett av kromosomer i hver av de to dattercellene (haploid), men kromosomene har to kromatider. Det skjer da en deling som tilsvarer mitosen. Alle kromosomene samles i ekvatorialplanet i metafasen (metafase II), og hvert kromosom splittes i sine to kromatider. Resultatet blir fire haploide celler, og hvert kromosom er bare én kromatide.

Kvinner har et gitt antall anlegg for eggceller (noen millioner). Disse er dannet før fødselen, og det kreves ca. 30 mitoser for å danne disse anleggene. I kjønnsmoden alder modnes en og en eggcelle i hver menstruasjonssyklus i en follikel, og slippes ut i egglederen (uterus). Selve meiosen fullføres ikke før eggcellen evt. blir befruktet av en sædcelle.

Menn produserer nye sædceller hele livet, og nye anlegg dannes hele tiden ved mitoser. Bak en sædcelle ligger det derfor mange flere mitoser, og flere jo eldre mannen er. Dette er en viktig årsak til at det finnes flere feil (mutasjoner) i en sædcelle enn i en eggcelle (!). I hver sædutløsning finnes det ca. 200 mill. sædceller, men bare en kan trenge inn i eggcellen og befrukte denne.

Når to haploide celler (eller kjerner) smelter sammen, har vi en befruktning. Den diploide cellen som oppstår kalles en

Ved ukjønnet formering blir avkommet genetisk lik opphavet. Det blir ingen biologisk variasjon fra generasjon til generasjon. Ved kjønnet formering blandes genene fra to ulike celler på en ny måte ved befruktningen. Nye kombinasjoner av gener oppstår, og den nye generasjonen blir genetisk ulik opphavet.

Grunnlaget for den store variasjonen ligger i meiosen. Hos mennesker vil hver kjønnscelle ha ett kromosom fra hvert av de 23 parene. Vi kan kalle de 23 kromosomparene her for 1A/1B, 2A/2B, 3A/3B, ... 22A/22B og X/Y. De to kromosomene fra hvert kromosompar fordeles uavhengig av hverandre (se fig. 1.6). Vi kan tenke oss at vi først trekker 1A eller 1B. Deretter trekker vi 2A eller 2B osv. Til slutt trekker vi Xeller Y. Dette kan gjøres på 2²³ ulike måter, dvs. ca. 8×10⁶ (8 mill) måter. Så mange ulike sædceller/eggceller kan vi få ut fra dette.

Ved befruktning trekkes én av sædcellene fra far og én av eggcellene fra mor ut. Dette gir (8×10⁶) ×(8×10⁶) = 6,4×10¹³ kombinasjoner. Så mange kombinasjonsmuligheter er det da når et menneskebarn skal skapes, ut fra dette resonnementet, men:

Imidlertid er variasjonsmuligheten enda mye større. Under profasen i meiosen vil homologe kromosomer i morcellen ligge fysisk inntil hverandre. Dette er i alt fire kromatider, dvs. fire lange DNA-molekyler. To og to av disse er identiske (søsterkromatidene), mens DNA fra to homologe kromosomer er nesten helt like, kanskje 99,9 %.

Det vil da kunne skje brudd på to kromatider på samme plass, og de kobles sammen igjen på kryss (se fig. 1.7). Dette kalles overkrysning og (homolog)

Vi kan si at kromatidene bytter biter med hverandre. Selve overkrysningen foregår på tilfeldige steder, og ulikt fra gang til gang, og gjerne flere steder langs ett kromosom ved samme meiose. I gjennomsnitt foregår det ca. 50 overkrysninger i løpet av en meiose hos mennesket. I fig. 1.7 ser vi at genene A og b, som opprinnelig sitter på hvert sitt kromosom, etter overkrysningen har kommet på samme kromosom. Vi har fått en ny kombinasjon av gener.

Resultatet etter overkrysningen blir at hvert kromosom som en kjønnscelle mottar, vil være en blanding av de to opprinnelige kromosomer i morcellen. Dette gir ubegrenset genetisk variasjon blant kjønnscellene, og enda mer i det nye individet etter befruktning.

Hvert kromosom som vi arver fra vår mor, er derved høyst sannsynlig en blanding av de to kromosomene som hun hadde av dette paret. Det samme gjelder fra vår far.

"Rekombinant DNA" er altså ikke noe som menneskene har funnet på. Sammen med mutasjoner er dette naturens måte å sørge for variasjon i det genetiske materiale fra generasjon til generasjon, og således en av forutsetningene for biologisk variasjon og utvikling. I tillegg til genetisk variasjon er

er det samme som arveanlegg. Men begrepet gen er ikke helt klart definert, og det har endret innhold i løpet av genetikkens historie. "Ett gen - ett polypeptid" var lenge en slags molekylærbiologisk grunntanke, dvs. at et gen er en DNA-sekvens som koder for ett protein . Men DNA som koder for rRNA eller tRNA kalles også gener, selv om det ikke blir laget noe polypeptidprodukt. Og gener hos eukaryote celler har lange ikkekodende sekvenser (introner) mellom de kodende. Et gen kan derved defineres slik, hvis man skal være meget kort:

Et gen er en avgrenset del av et kromosom, som kreves for produksjon av et funksjonelt produkt. De aller fleste gener koder for et protein.

av en organisme er de egenskaper den har. Egenskapene kan være synlige eller ikke. Ofte dreier det seg om egenskaper på biokjemisk nivå, evnen til å bryte ned laktose, evnen til å produsere leucin osv.

Vi skal bruke ABO-blodtypesystemet ( OMIM ) som eksempel for å innføre noen grunnbegreper fra genetikken. Vi sier vanligvis AB-null, og skriver ABO (ikke AB0), men noen ønsker også å uttale dette A-B-O. Her finner vi fire fenotyper: Blodtype A, B, AB eller O (se tabell 1.2). Disse hovedtypene kan også deles inn ytterligere i undergrupper, spesielt A som deles i A₁ og A₂. Mer om disse blodtypene finner du i kap. 13.6.

Ett bestemt gen kan foreligge i flere mulige varianter. Slike ulike varianter kalles alleler. Innen ABO-systemet har vi tre vanlige alleler, altså tre mulige varianter av dette genet . Disse er A, B eller O (gener skrives i kursiv). Noen bruker skrivemåten I^A, I^B og I^O, men vi skal holde oss til A, B, O. Når det forekommer flere varianter av DNA i ett locus, brukes ofte begrepet polymorfisme. Ulike alleler er eksempel på polymorfisme. Vi finner DNA polymorfisme også utenom de kodende genene, altså i andre deler av kromosomene (se kap. 13.4).

til en organisme/celle er hvilke gener (eller varianter av gener) den inneholder. Hos haploide celler er det bare ett gen av hvert slag (som bestemmer en enkeltegenskap), mens diploide celler har to gener av hvert slag. Hvis det finnes to alleler (A og a), har vi tre mulige genotyper, AA, Aa og aa. For ABO-systemet, der vi har tre ulike alleler (A, B og O), kan vi ha seks mulige genotyper: AA, AO, BB, BO, OO og AB (se tabell 1.2).

Hvert gen har sin bestemte plassering i kromosomet. Dette kalles en locus, eller genlocus (WIKI) (flere loci). Genet som bestemmer blodtypen (ABO) har én locus. Dette er en bestemt posisjon i kromosom 9 (9q34). ABO-genet (OMIM) har da denne posisjonen (locus) hos alle mennesker.

Hos diploide organismer bestemmes enkle arvelige egenskaper av to gener, ett genpar. Hvis de to allelene i ett genpar i en celle er like, sier vi at cellen er homozygot. Hvis de to allelene er ulike, er cellen heterozygot. En person med genotype AA er homozygot, og en person med genotype AO er heterozygot. Se tabell 1.2.

Når et individ har en genotype som er heterozygot, vil ofte det ene allelet være bestemmende for fenotypen. Personer som har genotype AO vil få fenotype blodtype A. Allelet A er da dominant over O, mens allelet Oer recessivt (vikende). Personer som er heterozygote AB, vil få en egen blodtype, AB. Begge allelene bestemmer, eller slår gjennom, vi sier at de er kodominante (WIKI) . Et litt annet fenomen er ufullstendig dominans (WIKI) .Et eksempel på dette kan være fargen på erteblomster. Rød farge skyldes allelet R, hvit farge allelet r. En heterozygot plante Rr får rosa farge. Genet for rød farge er ufullstendig dominant over genet for hvit. Dette fenomenet er også blitt kalt intermediær arv .

Rhesus (WIKI) ( OMIM ) og MN ( OMIM ) er to andre blodtypesystemer, som litt forenklet kan beskrives slik: Rhesus (D)-systemet har to alleler: D som gir Rh(D)+pos (Rh-pluss) og d som gir Rh(D)-neg (Rh-minus). Der dominant over d, slik at en heterozygot Dd får blodtype Rh(D)+pos

I MN-systemet har vi også to alleler, M og N, som gir hver sin blodtype M eller N. Men disse allelene er kodominante, slik at heterozygote MN får en egen fenotype, blodtype MN.

Når det gjelder arvelige sykdommer, så er genene som gir disse sykdommene ofte recessive, noe som kan forklares. Mange av disse sykdommene er stoffskiftesykdommer. Det normale allelet P koder for et enzym. Sykdomsallelet p har en feil i koden, og det gir ikke noe funksjonelt enzym. En heterozygot Pp vil ha ett normalt allel som gir rett enzym. Dette er tilstrekkelig, og vedkommende er ikke syk. Sykdomsallelet p er da recessivt. For å bli syk, må man mangle det friske genet P, man må være homozygot for sykdomsgenet, pp.Da må man ha arvet et sykdomsgen p fra både far og mor. En person som er heterozygot Pp vil være frisk, men vil være bærer av et sykdomsgen. Ordet sykdomsgen er noe misvisende. Et gen gir egentlig ikke noen sykdom, men det kan gi et proteinprodukt (eller mangel på et) som medfører sykdom. Kap. 20 tar spesielt opp arv og sykdom, med en rekke konkrete eksempler på arvelige sykdommer.

For haploide organismer vil én bestemt genotype helt sikkert gi vedkommende fenotype. Organismen har jo bare dette ene genet som bestemmer fenotypen. Cellene har bare P eller bare p.

Vi har nå møtt eksempler på at det forekommer to alleler (Dd) eller tre alleler (ABO) av et gen. Det er mange eksempler på at ett bestemt gen kan forekomme i mange flere utgaver enn dette. Ett kjent eksempel er øyenfargen hos bananfluer. Det normale allelet ("villtype") gir rød farge, og det er funnet en lang rekke ulike mutanter av dette genet som gir ulike variasjoner av lysere øyefarger.

Når man skriver genotype og fenotype, er det visse regler for hvordan dette skal gjøres.

gener skrives med tre små bokstaver (WIKI) i kursiv, f.eks. leu. ( Fra Sigma ) Man bruker hevet + for å angi om allelet er normalt, f.eks. leu⁺. Hvis genet er defekt (har en feil) bruker vi en hevet - (leu). Betegnelsenvilltype brukes gjerne om det normale (+), mens (-) er en eller annen mutant. Et mutantgen er ofte defekt, det gir ikke noe funksjonelt produkt.

Hvis det er flere gener som innvirker på én egenskap kan det brukes store bokstaver bak (trpA, trpB osv). I tillegg brukes det tall hvis det finnes flere ulike mutanter i samme gen (leuA58).

Fenotype skrives med vanlige bokstaver, og stor forbokstav, samt + eller -. En celle som har normal evne til å lage leucin skrives Leu⁺, mens en mutant som ikke kan lage leucin skrives Leu.

Hos gjærceller (URMC) er det også vanlig å angi gener med tre bokstaver og kursiv. Men istedenfor + og - bruker man store bokstaver for villtype (LEU) og små bokstaver for mutanter (leu).

For humane gener finne det retningslinjer (HGNC Guidelines) for hvordan genene bør navnsettes. Det brukes både bokstaver og tall, og disse er gjerne en forkortelse for det protein som genet koder for, eller for en sykdom som er assosiert med genet. Noen eksempler illustrere dette. Genet GAPDH (HGNC) koder for enzymet glyceraldehyd-3-fosfat dehydrogenase. Genet BRCA1 er et gen som gir tidlig brystkreft (Breast Cancer). Genet APOE koder for Apolipoprotein E. EYCL3 er med på å bestemme øyenfarge. Genet ABO bestemmer blodtypen i ABO-systemet.

Gregor Mendel krysset planter med ulike arvelige egenskaper, som ertenes form og farge, blomstenes farge m.m. Han dyrket opp frøene fra én krysning, og telte antall planter i den nye generasjonen som hadde en bestemt egenskap (fenotype). Ut fra dette fant han enkle lovmessigheter, som er blitt kalt Mendels lover. Mendel kjente ikke til at det var noe arvestoff, DNA, som ble replikert og fordelt ved meiosen. Men hans resultater kan nå ses i lys av vår nye kunnskap om dette. En enkel gjennomgang av hans resultater er stadig lærerikt og illustrerende ( og ... )

Vi studerer først krysninger der vi bare betrakter én egenskap (fenotype). Mendel så bl.a. på blomstenesfarge (rød/hvit) eller ertenes form (rund/rynket) og farge (grønn/gul) . Vi holder oss til ertene. I sine forsøk startet Mendel med planter som utgjorde rene linjer. Hvis planter innen en ren linje blir krysset med hverandre innbyrdes, vil avkommet hele tiden få samme fenotype som foreldrene. Dette skyldes at disse plantene er homozygote.

Den første generasjonen (den rene linje) blir kalt P-generasjonen (P = parents, foreldre), den neste F₁-generasjonen. Hvis individer fra F₁ blir krysset innbyrdes, får vi F₂-generasjonen.

Vi starter med en P-generasjon der den ene av foreldrene (f.eks. mor) har gule erter og den andre (far) har grønne erter (husk at også planter har han- og hunkjønn). Begge disse var rene linjer. Alle de nye ertene i F₁-generasjonen ble like, nemlig gule. Disse ble så dyrket opp og krysset innbyrdes. Resultatet av denne krysningen (F₂) kunne f.eks. være 351 gule erter og 118 grønne erter, dvs. gule/grønne i forholdet 3:1. Dette forholdet ble bekreftet gjennom mange forsøk.

Forklaringen på dette resultatet er vist i fig. 1.8. Genet (allelet) for gul farge (G) er dominant over allelet for grønn farge (g), som da er recessivt. Den ene av P-generasjonen, med fenotype gule erter (mor), hadde genotype GG. Den andre, med grønne erter (far) hadde genotype gg. Etter meiosen vil kjønnscellene til mor helt sikkert inneholde allelet (G), og kjønnscellene til far (g). Ved befruktning vil vi da få F₁-planter som alle har genotype Gg, altså heterozygote. Siden G er dominant over g, vil alle F₁-plantene få fenotype gule erter. Ved meiose vil disse plantene danne kjønnsceller der halvparten har allelet (G) og halvparten (g). Disse allelene sitter i samme locus på de to homologe kromosomene. Allelene (G) og (g) blir atskilt ved meiosen.

Befruktningen er som et lotteri: Det "trekkes" én tilfeldig kjønnscelle fra far og én fra mor. Det betyr at vi får (G) eller (g) fra far og (G) eller (g) fra mor. Dette gir fire kombinasjonsmuligheter, som kan vises i et 2× 2 krysningsskjema (fig. 1.8). Et slikt kvadratisk krysningsskjema kalles gjerne "Punnett square" -Punnettkvadrat. Av fenotype skal vi da få 3/4 gule erter og 1/4 grønne erter. Det var dette Mendel fant.

Hvert gen foreligger som et par alleler, og disse skiller lag tilfeldig, slik at de har samme sjanse for å bli ført videre.

Vi studerer nå to egenskaper samtidig, f.eks. ertenes farge (gul eller grønn) og ertenes form (rund eller rynkete). Genene bak disse egenskapene kaller vi:

Kjønnscellene fra P må bli henholdsvis (G R) og (g r), og derved vil alle i F₁-generasjonen bli like, nemlig (Gg Rr), GUL og RUND.

Kjønnscellene fra F1 blir av fire typer: (G R), (G r), (g R) og (g r). Hvis genparene Gg og Rr skilles fra hverandre uavhengig, får vi like mye (1/4) av hver type. Når begge foreldre er fra F₁ vil vi trenge et krysningsskjema (Punnettkvadrat) på 4 × 4 ruter, fordi vi har fire mulige kjønnscelletyper fra hver av foreldrene (se fig. 1.9).

Krysningsskjemaet viser både genotype (f.eks. Gg rr) og fenotype (gul, rynket). Vi ser at bare 1 av de 16 rutene gir grønne og rynkete erter. 9 får gule og runde, 3 får gule og rynkete, 3 får grønne og runde. Vi får det typiske dihybride spaltningsforholdet 9:3:3:1. Det var nettopp dette Mendel observerte da han telte ertene etter en slik krysning. Han kunne derved trekke sin andre hovedkonklusjon:

Denne lovmessigheten gjelder bare når genene sitter på ulike kromosomer, dvs. at de ikke er koblet. Gener på samme kromosom vil ha en tendens til å følge hverandre og nedarves sammen. Mer om dette senere (1.5).

I Mendels forsøk og andre krysninger får vi ikke nøyaktig tallforholdene 3:1 eller 9:3:3:1 osv. Tilfeldighetene vil gjøre at vi bare får i nærheten av dette forholdet. Vi kan f.eks. få 76:22. Kan vi si at dette3:1? For å teste dette kan vi bruke en statistisk metode som kalles c²-testen (kji-kvadrat) . Den blir gjennomgått i 1.7.

Vi kan også tenke oss et foreldrepar der mor har genotype AO (blodtype A) og far AB. Hvilke blodtyper vil deres barn få? Fig. 1.10 viser et krysninsgsskjema for dette paret, forenklet satt opp. Vi leser av dette at sannsynligheten for blodtype A er 2/4 = 0,5 (50 %). Men det betyr selvfølgelig ikke at annethvert barn vil få blodtype A. De kan godt få tre barn uten at noen av dem får blodtype A, som et resultat av tilfeldigheter.

La oss først se på krysningen med erteplanter der begge foreldrene er (Gg), slik som i fig. 1.8. Ved meiosen dannes det like mange kjønnsceller med G som g. Ved én befruktning er da sannsynligheten 50 % for å "trekke" G og 50 % for å trekke g, til sammen 100 %. I stedet for å bruke % oppgir vi gjerne sannsynligheter som desimaltall (0,5), evt. som brøk (½). Sannsynligheten for å trekke g fra far er 0,5 og det samme er det fra mor. Sannsynligheten for å trekke gg er da 0,5 × 0,5 = 0,25. Vi må altså gange sammen sannsynlighetene ved såkalt samtidige hendelser.

Sannsynligheten for GG er også 0,5 × 0,5 = 0,25. En heterozygot Gg kan vi oppnå på to måter, G fra far ogg fra mor (Gg) eller omvendt (gG). Sannsynligheten for hver av disse er 0,5 × 0,5 = 0,25, til sammen 0,5. Vi må altså legge sammen sannsynlighetene for såkalt påfølgende (uavhengige) hendelser. Dette kan vi også lese ut fra Punnetkvadratet, der vi har fire ruter, hver med sannsynlighet 0,25 (¼). Fenotypisk får vi da: Sannsynligheten for grønn (gg) er 0,25 og for gul (GG eller Gg) er 0,25 + 0,5 = 0,75.

La oss se på et litt mer komplisert eksempel. Vi antar at sannsynligheten for å få gutt (G) og jente (J) er like stor (0,5) for hver fødsel. For et par som har fire barn, hva er da sannsynligheten for 3 jenter og 1 gutt? Sannsynligheten for ett bestemt utfall med 1 gutt (f.eks. GJJJ) er da (0,5) × (0,5)³ = 0,0625 (= 1/16). Men det er fire ulike utfall som gir en gutt, nemlig GJJJ. JGJJ, JJGJ og JJJG. Vi må derfor gange resultatet over (0,0625) med 4, og får da 0,25 (25 %).

•4 jenter. Dette kan bare skje på en måte (JJJJ), n = 1. Sannsynligheten er da P = 1 × (1/16) = 1/16.

•3 jenter + 1gutt. Dette kan skje på 4 ulike måter, n = 4 (GJJJ, JGJJ, JJGJ, JJJG). P= 4 × (1/16) = 1/4.

•2 jenter + 2 gutter. n = 6 (JJGG, JGJG, JGGJ, GJJG, GJGJ, GGJJ). P= 6 × (1/16) = 3/8.

For å finne antall utfall og sannsynligheter kan vi bruke uttrykket (a+b)ⁿ. Her er a og b sannsynlighetene for hver enkelt hendelse (0,5 og 0,5 for gutt/jente), n er antall barn. Med fire barn gir dette:

Her vil a⁴ representere fire gutter, a³b tre gutter og en jente osv. Legg merke til at koeffisientene (1-4-6-4-1) er de samme som antall "måter" i regnestykket over. Sannsynlighetene blir:

Vi kan også bruke formelen (a+b)ⁿ når sannsynlighetene a og b er ulike. Vi tenker oss to foreldre som begge er heterozygote (Cc) for en recessivt arvelig tilstand, f.eks. cystisk fibrose (CF). Sannsynligheten for å få et barn med CF er ¼, og for et barn som ikke har CF ¾ , altså a = ¼ og b = ¾. De skal ha tre barn. Hva er sannsynligheten for at de får henholdsvis ingen, ett, to eller tre barn med CF?

For større antall enn over kan vi regne ut antall utfall med "binomialformelen". Totalt antall barn = N, og vi betrakter et antall på n. Disse n kan da trekkes på ("N over n") måter. Hvis vi har N = 6 (barn) totalt, og vi skal se på ("trekke") n = 2 gutter, vil dette gi:

... = 15 utfall. Med seks barn er sannsynligheten for hvert utfall med to gutter og fire jenter: (0,5)²× (0,5)⁴ = 0,015625. Dette må ganges med antall utfall (15) og vi får sannsynligheten for to gutter P = 0,23 (23 %).

Med store tall kan det være nyttig å kunne omforme binomialformelen, her vist med 4 av 10.

Hva er da sannsynligheten for at to av seks barn får CF hos et par der begge foreldre er heterozygote (bærere)? Vi får da:

Samme regnestykke vil gi følgende sannsynligheter for null, ett, to barn med CF av seks:

0 (0,178), 1 (0,356), 2 (0,297), 3 (0,132), 4 (0,033), 5 (0,004) og 6 (0,0002).

1.4 Kjønnsbundet arv

Som nevnt tidligere er Y-kromosomet betydelig mindre enn X. Menn er XY, mens kvinner er XX. Det sitter en mengde gener på X-kromosomet, og disse genene vil derved menn bare ha ett av, kvinner vil ha to. Dette gjør at arvemønsteret er ulikt hos kvinner og menn. Arv som er knyttet til gener på X-kromosomet kalles kjønnsbundet (X-linked) . Vi bruker betegnelsen hemizygot når det bare er ett gen til stede. Kjønnsbundet arv er også omtalt i kap. 20.4.

Vi kjenner mest til recessiv kjønnsbundet arv. Blødersyke og fargeblindhet er kjente eksempler fra mennesker. Hos bananflue er det også kjent en rekke slike arveegenskaper, f.eks. øyenfarge (rød/hvit). Når vi lager et krysningsskjema for kjønnsbundet arv, må vi vise om det er X- eller Y-kromosomet, og vise genotypen på X. I resultatet må vi spesifisere fenotypeforholdet hos hvert av kjønnene (fig. 1.11).

Vi kan merke oss følgende generelle forhold ved recessiv kjønnsbundet arv: Det er typisk at mødre kan gi egenskapen til sine sønner. Moren er da bærer, og gir det aktuelle genet på X til sin sønn. Egenskapene er mye mer hyppig hos menn enn kvinner, fordi menn ikke kan ha genet "skjult". For at en kvinne skal få en slik egenskap må hun ha genet på begge sine X. Da må moren være bærer og faren ha egenskapen selv.

Det kan tenkes at to genpar (Aa og Bb) virker inn på én egenskap . Dette kan skje på flere mulige måter. Vi tenker oss en dihybrid krysning av to heterozygote foreldre, der vi får genotypene som vist i tabell 1.3.

vil si at flere gener virker inn på én egenskap. Dette fenomenet kalles epistase . Vi kan f.eks. tenke oss at de dominante allelene A og B koder for enzymer A og B som begge er nødvendig for å lage ett produkt P fra et forstadium F, via et mellomprodukt M (se minifigur). Cellen må da ha både A og B for å få egenskapen. Vi får spaltningsforholdet 9:7. Dette kan leses av krysningsskjemaet over (de 9 er blå i tabell 1.3).

vil si at flere gener har samme virkning. Det er da nok at ett av genene "virker", at vi har A eller B. Vi kan tenke oss at allelene A og B koder for enzymene A og B som gir alternative måter å lage et produkt P på (se minifigur). Det er da tilstrekkelig å ha enten stor A eller stor B. Vi får spaltningsforholdet 15:1, bare aa bbvil mangle denne egenskapen (rød i tabell 1.3).

Mus har normalt brun farge, allelet som styrer dette kan kalles g. Det finnes et dominant allel (G) som gir gul farge. En heterozygot mus (Gg) vil ha gul farge. Hvis vi krysser to heterozygote gule mus, skulle vi forvente et normalt monohybrid spaltningstall 3:1 (GG, Gg og Gg blir gule, bare gg blir brun). Vi får imidlertid forholdet 2:1. Dette skyldes at allelet G i dobbel dose (GG) er dødelig, letalt. Slike mus vil ikke vokse opp. Derved vil vi få forholdet 2:1. Når ett genpar påvirker to ulike egenskaper kalles det pleiotropi.

Vi kan også tenke oss at to eller flere genpar virker inn på samme egenskap på en rent kvantitativ måte. Allelene A og B gir denne egenskapen, mens a og b ikke gjør det. De individene som har flest av allelene Aeller B får egenskapen i størst grad. Et individ kan da få denne egenskapen gradert fra 0 til 4. Grad 0 får vi hos individer som er aa bb, grad 4 hos individer som er (AA BB). Fordelingen kan man lese ut fra tabell 1.3, og den blir slik:

Hvis der er tre genpar som bestemmer én kvantitativ egenskap på denne måten, vil vi få en gradert skala fra 0 (aa bb cc) til 6 (AA BB CC). Fordelingen av fenotyper langs denne skalaen er vist i fig. 1.12 (for krysningen (Aa Bb Cc) × (Aa Bb Cc). Eksempelvis så vil genotypen Aa BB cc gi grad 3 på skalaen.

Ofte kan mange genpar virke inn på én egenskap på en mer komplisert måte. Eksempel på dette kan være kroppshøyde, hudfarge og mange sammensatte sykdommer . Vi sier at vi har multifaktoriell arv eller polygen arv. Ved slik arv er ofte også miljøet av stor betydning. Vi bruker også begrepet ikke-Mendelskarv når arven ikke følger det enkle mønsteret som er beskrevet i krysningsskjemaene over.

Selv om et gen er til stede, er det ikke sikkert at egenskapen, fenotypen, viser seg, slik den normalt skulle gjøre. Dette fenomenet kan variere fra individ til individ. Et gens penetrans kan bli påvirket av andre gener og av miljøforhold. Dette fenomenet understreker at det ikke er noen enkel sammenheng mellom de genene vi har og hvordan vi blir.

For å illustrere nedarvingen innen en bestemt slekt kan det være hensiktsmessig å tegne en stamtavle / familietre (pedigree). Fig. 1.13 viser et eksempel. Her ser vi tre generasjoner av en familie. Symboler i stamtavler brukes slik (S er aktuell egenskap).

Vi ser i figuren (1.13) at det øverste paret (generasjon 1) begge er friske. De har fire barn, en gutt og tre jenter. Av disse er det en jente og en gutt som har arvet sykdommen S. Kvinnen med S får barn med en mann uten S. Ingen av deres tre barn får S. En av kvinnene uten S får barn med en mann uten S. De får to barn, ett med S.

Vi ser at foreldre uten S får barn med S. Dette tyder på recessiv arv. Videre er S ikke knyttet spesielt til menn, vi har da ikke kjønnsbundet arv.

Vi kan kalle allelet som gir S for a, det normale "friske" allelet er A. Vi vet da at alle med S har genotypeaa. De som er friske er enten AA eller Aa. Foreldre uten S, som får barn med S må begge være heterozygote (bærere). I generasjon 2 har vi en mor med S (aa) som får tre barn uten S. Det tyder på at hennes mann er homozygot AA, men det er ikke sikkert. Alle barna må være bærere (Aa). Når vi skal "tolke" et stamtre for å finne ut hva slags arvegang vi har ved en arvelig sykdom, kan vi merke oss følgende typiske trekk:

Autosomal recessiv arv: Foreldre som ikke er rammet får barn som er rammet. Hvis nesten bare gutter blir rammet, er det kjønnsbundet arv, ellers autosomal.

Autosomal dominant arv: Barn som blir rammet har alltid en foreldre som er rammet.

Kjønnsbundet recessiv arv: Mødre som ikke er rammet får sønner som er rammet (se også 1.4.4).

De fleste observerbare egenskaper blir ikke bestemt av genene alene, men av et samspill mellom arv og miljø. I noen tilfeller kan vi nok snakke om rent arvelige egenskaper, f.eks. blodtype, evnen til å lage normalt hemoglobin, og noen andre rent biokjemisk definerte egenskaper. Vi kan ellers si at genene girmuligheter og begrensninger for egenskaper, miljøet bestemmer hvilke egenskaper som får utvikle seg.

Det har alltid vært faglig strid om hvor stor rolle genene spiller, og hvordan miljøet virker inn. Dette gjelder i særlig grad for sammensatte egenskaper som intelligens , musikalitet, aggresjon osv. I de siste årene har man kommet langt når det gjelder å kartlegge gener som har betydning for å utvikle kompliserte sykdommer som kreft og hjertekarsykdommer. Men dette betyr ikke at miljøet har mindre betydning. Genene kan gi en arvelig predisposisjon, mens miljøet kan avgjøre hva som skjer. Det ville være beklagelig hvis vår økte kunnskap om genetikk gir folk flest inntrykk av at genene bestemmer hele vår menneskelige skjebne. Denne form for genetisk determinisme er det ikke vitenskapelig grunnlag for.

Ved meiosen foregår det overkrysning mellom homologe kromosomer, og vi får rekombinasjon av gener (se fig. 1.7). Gener som ligger på samme kromosom henger fysisk sett sammen, og vi sier at de er koblet (eng : linked). Alle genene langs ett kromosom utgjør en koblingsgruppe. To koblede gener kan skilles fra hverandre ved overkrysning, og dette kan utnyttes til å finne avstanden mellom dem. Det var den amerikanske genetikeren Thomas Hunt Morgan som først publiserte slike resultater, og han brukte bananfluer i sine forsøk. Om bananfluen, se også HER

Som eksempel kan vi ta for oss to egenskaper hos bananfluer som bestemmes av hvert sitt genpar:

Den førstnevnte fenotypen (lang, grå) er villtype og allelene for dette er dominante. Den andre fenotypen (kort, svart) er en mutant, og allelene er recessive.

Vi krysser en flue som er dobbel heterozygot (Aa Bb) med en som er dobbel homozygot mutant (aa bb). Dette kalles en prøvekrysning (test cross). Det tilsvarer også en krysning mellom et individ fra F1-generasjonene med et individ fra P-generasjonen, også kalt en tilbakekrysning. Vår prøvekrysning er altså:

Hvis disse genene ikke er koblet, vil resultatet bli som vist i fig 1.14. Vi får da forholdet 1:1:1:1 av de fire mulige fenotypekombinasjonene.

Hvis genene er koblet (A med B og a med b) og det ikke skjer noen overkrysning, vil vi bare få de to foreldrenes fenotyper, i forholdet 1:1. Se fig 1.15.

Hvis allelene AB og ab er koblet, og det skjer en overkrysning hos den av foreldrene som er Aa Bb, kan vi få kjønnsceller med en ny kombinasjon av alleler, nemlig Ab og aB. Se fig 1.16. Disse kjønnscellene vil også gi nye kombinasjoner av fenotyper, siden det andre individet i krysningen er dobbel recessiv aa bb. De nye kombinasjonene av fenotyper (lang, svart og kort, grå) kaller vi da rekombinanter. Vi tenker oss at det skjer en overkrysning mellom A/a og B/b i 18 % av meiosene. Da vil 18 % av kjønnscellene være rekombinanter, 9 % Ab og 9 % aB, og vi får tilsvarende tall når det gjelder de rekombinante fenotypene.

Rekombinasjon ved meiosen skjer på vilkårlige steder langs kromosomet (kromatidene). For at det skal skje en rekombinasjon av genene A/a og B/b må overkrysningen skje mellom disse. En overkrysning nedenfor B vil ikke gi noen rekombinasjon av A og b. Jo større fysisk avstand det er mellom A og B, jo større sjanse er det for at det skal skje en rekombinasjon mellom dem. Derved er rekombinasjonsfrekvensen et mål for avstanden.

For å finne en ukjent avstand mellom to gener A og B, kan vi gjennomføre en prøvekrysning, slik vi nettopp har gjennomgått. Vi teller antall individer som er rekombinanter, og angir dette som % av antall individer totalt. Vi finner 18 %. Denne %-verdien er avstanden. En avstand som tilsvarer 1 % rekombinasjon kalles 1map unit (mu) eller 1 centiMorgan (cM) . I det aktuelle eksempelet er da avstanden A-B 18 cM. Denne avstanden kalles genetisk avstand. Den genetiske avstanden er ikke 100 % proporsjonal med fysisk avstand (antall basepar). Dette kommer av at sannsynligheten for overkrysning ikke er helt lik alle steder langs kromosomene. Se kap. 19.2 .4 og fig. 19.1.

Vi kan finne avstanden mellom en rekke genpar på ett kromosom på denne måten. Vi kan derved konstruere et genkart, som viser innbyrdes avstand mellom genene. Et kart som er laget på denne måten kalles da et koblingskart (linkage map).

Vi har funnet at avstanden mellom A og B er 18 %. Vi vil finne plasseringen til et tredje gen D, som ligger på samme kromosom (genet D bestemmer en observerbar fenotype, f.eks. øyenfarge. Vi gjennomfører da følgende prøvekrysning:

Aa Dd ´ aa dd. Disse har fenotyper som vi kan kalleAD og ad. Vi antar at genene AD er koblet og ad er koblet i utgangspunktet.

Vi teller antall rekombinanter (Ad og aD) og finner f.eks. 8 %. Det betyr at avstanden A-D er 8 % (cM). Hvor på kromosomet ligger da D ? Vi har funnet:

Hvis D ligger mellom A og B (ADB), må avstanden B-D være 10 cM (18 - 8) (se fig 1.17 A). Hvis D ikke ligger mellom A og B (DAB) må avstanden B-D være 26 cM (18 + 8) (fig. 1.17 B). Dette finner vi ut ved å gjøre prøvekrysningen Bb Dd ´ bb dd. La oss si at vi finner 26 % rekombinanter, avstanden B-D er 26 cM. Den riktige rekkefølgen må da være DAB.

I dette talleksempelet har vi antatt at genetisk avstand (cM) er adderbar. For genene DAB ville vi da ha:

Dette stemmer ikke helt. Det kan nemlig skje 2 overkrysninger samtidig i én meiose, både mellom DA ogAB. Da vil rekombinasjonene Bd og bD bli opphevet, slik at B og D er på samme kromosom igjen. Vi vil altså registrere færre rekombinanter enn antall overkrysninger skulle tilsi. Eller sagt på en annen måte: hvis vi måler 26 % rekombinanter, så er antall overkrysninger mer enn 26 %, og avstanden derved litt større enn 26 cM.

Antall doble overkrysninger kan anslås ved sannsynlighetsberegning. Sannsynligheten for overkrysning mellom D og A er 0,08 (8 %) og mellom A og B er den 0,18 (18 %). Sannsynligheten for at begge skjer samtidig er da (0,08 × 0,18) = 0,0144, dvs. 1,44 %.

Allelene a, b, c er recessive, slik at flue 1 har fenotypen ABC, mens flue 2 er abc. Vi antar at den heterozygote (flue 1) har koblet ABC på ett kromosom og abc på ett (dette vet vi hvis den stammer fra homozygote foreldre). La oss også anta at genene sitter i rekkefølge A-B-C, med avstand AB = 10 cM og BC= 5 cM (se fig 1.18).

Ved meiosen, når kjønnscellene dannes, vil vi da ha fire muligheter når det gjelder flue 1 (Aa Bb Cc).

OK står for overkrysning. Frekvensen av dobbel OK blir da 0,10 × 0,05 = 0,005 (0,5 %).

Av de 10 % OK mellom A og B (gruppe 1), vil noen få også ha overkrysning mellom B og C (gruppe 3), slik at antallet i gruppe 1 egentlig blir litt mindre enn 10 %. På samme måte blir antallet i gruppe 2 litt mindre enn 5 %.

Ved befruktning vil disse kjønnscellene avgjøre fenotypen, siden flue 2 bare har recessive alleler (aa bb cc).

La oss ta med et eksempel motsatt vei, der vi starter med et tenkt resultat, og skal finne rekkefølge og avstand. Vi ser på denne 3-punktskrysningen

DEF og def (gruppe 1) representerer ikke-rekombinante. Vi ser videre at vi har svært få av rekombinantene Def og dEF (gruppe 3). Dette må være resultatet av en dobbel overkrysning, slik at genet D må ligge i midten. Rekkefølgen er altså E-D-F.

E-D. Vi har hatt en rekombinasjon mellom E og D i gruppe 4 (enkel) + gruppe 3 (dobbel), dvs. 48 + 8 = 54. Dette utgjør 54/699 = 0,077 = 7,7 %.

D-F. Antall rekombinasjoner mellom D og F er 102 + 8 = 110, dvs. 110/699 = 0,157 = 15,7 %.

Vi har da funnet rekkefølgen EDF og avstandene ED (7,7 cM) og DF (15,7 cM). Det betyr at avstanden EF er 7,7 + 15,7 = 23,4 cM. I vår beregninmg har vi tatt med de doble overkrysningene, og da kan vi addere avstander.

I Kap 1.8 viser vi hvordan koblingsanalyse kan brukes til å kartlegge humane gener. Kap 18.8 tar opp hvordan man kan bruke koblede markører i forbindelse med gentesting, og hvordan tett koblede gener utgjør enhaplotype med koblingsulikevekt. I 19.2.4 omtales sammenhengen mellom genetisk avstand i cM og fysisk avstand i Mb.

Vi har hittil sett på krysninger mellom to konkrete individer, Aa × Aa osv. Vi skal nå betrakte en hel gruppe av individer under ett, og regne ut hva vi kan forvente av ulike genotyper og fenotyper i gruppen. Vi bruker begrepet populasjon, som betyr en stor gruppe av individer av samme art, som kan forplantes med hverandre. Vi kan ha flere populasjoner av én art, og disse kan være mer eller mindre klart adskilt fra hverandre. Reinsdyr i Norge utgjør flere nokså klart adskilte populasjoner, f.eks. reinsdyra på Hardangervidda, de på Dovrefjell, på Svalbard mfl. Når det gjelder mennesker, så er det vanskelig å skille ulike populasjoner klart fra hverandre. Økt geografisk mobilitet og innvandring har gjort at ulike folkegrupper blandes mer og mer. Det er likevel vanlig å operere med noen få hovedgrupper av mennesker, nemlig de europeiske (kaukasiske), afrikanske og asiatiske (orientalske) (se kap. 20.1).

Vi ser på blodtypeallelene A, B og O. Hvert individ har ett genpar, to alleler. Vi tenker oss at vi har 100000 mennesker. Det betyr at vi har 200000 ABO-alleler totalt i populasjonen. Hvis 52000 av disse allelene er A,sier vi at frekvensen (hyppigheten) av allelet A, f(A), er 0,26 (52000/200000), dvs. 26 %. I Vest-Europa (kaukasiske) er hyppigheten av blodtypeallelene slik (ca.):

Summen av disse skal bli 1,0 (100 %). I andre befolkningsgrupper er frekvensen av disse allelene en annen. Se tabell 1.4. Husk at hyppigheten av selve blodtypene (fenotypen) er noe annet (se under).

La oss holde oss til blodtyper (ABO). Vi tenker oss et tilfeldig valgt barn som blir født. Vi "trekker" da to alleler fra befolkningens samling av alleler, ett fra en tilfeldig mor og ett fra en far. Sannsynligheten for at vi skal trekke allelet O fra mor er 0,68 fordi 68 % av befolkningens alleler er O. Sannsynligheten for at vi skal trekke O fra far er også 0,68. Sannsynligheten for at et tilfeldig barn får allelet O fra begge foreldrene (OO) er da 0,68 × 0,68 = 0,46 (46 %). 46 % av barna som blir født har da blodtype O.

Generelt kan vi tenke oss et gen der det er to mulige alleler, A og a. I en populasjon er frekvensene av disse:

f(A) = p og f(a) = q. Sannsynligheten for de ulike genotypene (Aa, Aa og aa) vil da bli:

Begrunnelsen for dette er antydet i eksemplet over. En fødsel i populasjonen er som et lotteri. Det trekkes to tilfeldige alleler fra populasjonens samling av alleler. Sannsynligheten for å trekke A er p, og sannsynligheten for å trekke a er q. Sannsynligheten for å trekke A to ganger er da p × p = p² og for å trekke a to ganger er q². Sannsynligheten for å trekke Aa er 2pq. Grunnen til dette er at vi kan få dette resultatet på to ulike måter: enten A fra mor og a fra far, eller a fra mor og A fra far. Dette gir oss pq + qp = 2pq.

Vi kan altså beregne frekvensen av genotyper og fenotyper i neste generasjon hvis vi kjenner allelefrekvensene i populasjonen. Denne sammenhengen kalles Hardy-Weinbergs lov eller prinsipp. Hvis dette gjelder uendret fra generasjon til generasjon sier vi at populasjonen er i genetisk balanse . Forutsetningen for dette er :

3 Individene må finne sine partnere (pares) tilfeldig (i forhold de aktuelle gener).

Disse forutsetningen gjelder selvsagt aldri fullt ut. Hvis de gjorde det, ville populasjonen aldri forandre seg genetisk, og ingen biologisk utvikling ville skje. Vi kommer tilbake til dette i kap. 13.5 om evolusjon. Da er poenget at ett eller flere av punktene over ikke er oppfylt. Men over kort tid kan disse 5 punktene gjelde, i hvert fall i tilnærmet grad. Det viser seg at likningen over har bra gyldighet og er nyttig å bruke. Vi skal bruke den i noen enkle regneeksempler, og holder oss til arv hos mennesker:

En sykdom skyldes et allel a som er recessivt for det normale A. Hvis allelet a har en hyppighet på 4 %, hvor mange har sykdommen (aa) og hvor mange er bærere av a, uten å være syke?

Vi ser at hyppigheten av syke personer (aa) er 0,0016, dvs. 0,16 %. Hyppigheten av bærere (Aa) vil være 0,0768, dvs. nesten 8 %. Av en befolkning på 4 mill. vil det da være 6400 personer med sykdommen, og 320 000 bærere.

Cystisk fibrose (CF) er kanskje den vanligste av de alvorlige recessivt arvelige sykdommene. Den skyldes et recessivt allel cf (det normale allelet er CF). I Vest-Europa (inkl. Norge) fødes ca. 1 av 2500 barn med CF. Hvor mange bærere er det i Norge?

4 % av befolkningen er bærere, dvs. 1 av omkring 25 personer. Av 4,5 mill. innbyggere er dette ca. 180000 personer.

La oss beregne hyppigheten av alle fire blodtyper (ABO) når vi kjenner hyppigheten av de tre allelene:

Løsning Vi setter opp dette i et skjema (delvis avrundet):
Genotype	Hyppighet	Fenotype
AA	p² = 0,07	A = 0,42
AO	2pr = 0,35	A = 0,42
BB	q² = 0,004	B = 0,084
BO	2qr = 0,08	B = 0,084
AB	2pq = 0,03	AB = 0,03
OO	r² = 0,46	O = 0,46

Hvis 7 % av mennene er fargeblinde, hvor mange kvinner er fargeblinde og hvor mange er bærere?

Fargeblinde menn har genotype X(f) y. Vi skal bare "trekke" én X. Frekvensen av fargeblinde blir da lik genfrekvensen av X(f), altså p = 0,07. Da er q = 0,93.

Vi tenker oss en monohybrid krysning mellom heterozygote individer (Aa × Aa). Hvis nedarvingen er recessiv, forventer vi forholdet 3:1 mellom de ulike fenotypene. Hvis vi får 80 avkom, skulle resultatet ideelt sett være 60:20. I praksis vil tilfeldighetene gjøre at antallet ikke blir akkurat slik. Vi tenker oss et praktisk forsøk, der resultatet er 54:26. Kan dette resultatet være i samsvar med hypotesen om at spaltningsforholdet er 3:1? For å avgjøre dette bruker vi en statistisk test som kalles kji-kvadrat-test - kji er den greske bokstaven c:

Vår hypotese ("nullhypotese") er at forholdet er 3:1. c²-testen avgjør om denne hypotesen kan forkastesmed en viss sikkerhet. Vi må sammenlikne vår verdi av c² med en tabell over c²-verdier (tabell 1.5). Vi må da først velge "antall frihetsgrader",dette er antall kategorier (fenotyper) minus 1 (n - 1), altså 2 - 1 = 1. Vi må deretter velge hvilket sikkerhetsnivå vi vil teste hypotesen på. Det vanligste er bruke 95 % sikkerhet, dvs. 0,05-nivå (99 % sikkerhet er 0,01-nivå).

Vi ser i kolonnen under 0,05 (= 5 %), og finner verdien 3,84. Hvis vår c²-verdi er større enn 3,84 så kan vi forkaste vår hypotese (3:1) med 95 % sikkerhet. Vår verdi er 2,40, altså kan vi ikke forkaste hypotesen. Konklusjonen er at vårt resultat kan være i samsvar med spaltningstallet 3:1.

Vi tar med ett eksempel til: Vi har en dihybrid krysning (se fig. 1.9), og får resultatet 34:20:17:9. Vår hypotese er at forholdet er 9:3:3:1. Kan denne hypotesen avvises? Forventet resultat etter hypotesen er 45:15:15:5. Våre avvik er da 34 - 45 = -11, 20 - 15 = 5, 17 - 15 = 2 og 9 - 5 = 4. Vi regner ut:

Antall frihetsgrader er 4 - 1 = 3, tabellverdi under 0,05 er 7,82. Vår verdi er større enn dette, da kan hypotsesen avvises med 95 % sikkerhet. Disse resultatene er derved ikke i samsvar med at spaltningsforholdet er 9:3:3:1. Vi må da finne en annen forklaringsmodell på disse resultatene.

Vi har en tilstand som er genetisk betinget, og vi ønsker å finne ut hvor det aktuelle genet er lokalisert. Vi kan da gjøre koblingsanalyser. Vi kan undersøke om tilstanden nedarves sammen andre kjente gentiske markører. Disse markørene kan være gener/alleler eller bestemte DNA-sekvenser som kan identifiseres med DNA-teknikker (SNP, STR m.m. - se kap. 20). La oss se på ett eksempel. Vi undersøker den meget sjeldne sykdommen N som nedarves dominant. Vår hypotese er at genet N ligger på samme kromosom som ABO-genet. ABO-genet brukes da som markør. Vi finner en familie der sykdommen N forekommer. Stamtreet til tre generasjoner av denne familien er vist i fig. 1.27. Blå individer har sykdommen N, hvite har den ikke. Vår hypotese er som nevnt at genet for N og genet for ABO er koblet. Vi må da se på genotypene til individene i stamtreet.

Når det gjelder ABO, så kjenner vi genotypen til alle individer i figuren. Generasjon I må ha genotypeneAO og BO, siden de har barn med blodtype O. I generasjon II og III må alle A-er og B-er være heterozygote.

Siden N nedarves dominant, vet vi at personer med sykdommen har genotype Nn, de uten har nn. Geneotype NN er høyst usannsynlig, siden dette er en meget sjelden tilstand. Vi kjenner derved genotypen til alle individene, både for ABO og N.

Sykdommen "stammer" fra far i generasjon I. Han har genotypen AO Nn, og vi antar altså at genene er koblet. Det er da en fordel å vite hvordan de er koblet hos ham. Er A koblet til N eller til n, altså:

Vi ser at ingen av de fire individene i generasjon II som har fått sykdommen N har blodtype A. Vi kan da regne med at allelet N ikke er koblet til A. Vi lager da den hypotesen at koblingen hos far I er O-N og A--n.Hvis det skjer en overkrysning vil vi få koblingen A--N og O--n. Vi vet at mor I avgir enten B-n eller O-n. Ut fra dette kan vi se at 7 av 8 barn har mottatt kromosomene fra far uten overkrysning, bare ett med overkrysning (barn nr. 6, merket med *). Dette bekrefter vår teori om at N og ABO er koblet. La oss ta et par eksempler: Barn 1 må ha fått B-n fra mor, og O-N fra far. Barn 2 må ha fått O-n fra mor og O-N fra far. Barn 6 må ha fått O-n fra både far og mor, altså har det vært en overkrysning hos far.

I generasjon III må individ 2 være resultat av en overkrysning Han må ha arvet A-n fra mor og O-n fra far, dette representerer en overkrysning hos far.

Totalt i familien er det 13 barn, av disse er det 11 uten overkrysning og to med. Vi kan da foreløpig konkludere at genet for N er koblet til ABO-genet. Det skjer en overkrysning mellom ABO og N i to av 13 tilfeller, ca. 15 %. Vi kan antyde at avstanden mellom genene er ca. 15 cM.

LOD. For å analysere slike data, bruker man " LOD-score ". Man lager da en hypotese, f.eks at genene er koblet med 15 cM avstand. Man beregner sannsynligheten for det aktuelle resultatet ut fra den hypotesen, og sannsynligheten for dette resultatet hvis genene ikke er koblet. Deretter beregner man forholdet mellom disse sannsynlighetene, i vårt eksempel får vi da ca. 30 (se under). Resultatene i stamtreet er altså 30 ganger mer sannsynlig med kobling enn det er uten, vi har "odds" på 30:1. Tar vi logaritmen av dette får vi LOD (logaritmen av odds), altså

La oss kort vise beregningen av sannsynligheter, av "odds" (OD) og LOD. Vår hypotese er altså 15 % overkrysning, 85 % ikke overkrysning. Ved hver fødsel er sannsynligheten for overkrysning (OK) 0,15 og for ikke OK 0,85. Hvis det ikke er kobling mellom genene, vil allelene fordeles uavhengig, og sjansen er 0,5 for hver av kombinasjonene. Sannsynligheten for vårt spesielle resultat (2 OK, 11 ikke OK) er:

For å godta en hypotese med stor nok sikkerhet bør LOD-score være større enn 3. Det betyr at OD = 1000, altså et resultatet som er 1000 ganger mer sannsynlig med kobling (vår hypotese) enn ikke-kobling. I vårt eksempel kan vi altså ikke være helt sikre på at hypotesen er riktig.

Hvis vi antar at genene er koblet med en avstand på 0,20, vil vi få følgende resultat:

Her får vi lavere LOD-score, hvilket betyr at dette er en dårligere hypotese. I slike analyser må vi velge en hypotese som gir høyest (maksimum) LOD-score.

For å gjøre en slik test må vi ha en familie som er "informativ". Det betyr at vi må kjenne genotyper til mange individer i flere generasjoner. I tillegg må vi ha heterozygote individer, slik at vi kan registrere om det har skjedd overkrysninger eller ikke.

DNA inneholder sukkeret 2'-deoksyribose (WIKI) , som er en aldopentose (se fig. 2.2). Som navnet sier, er dette ribose der -OH-gruppen på karbonatom nr. 2 er erstattet med bare -H. Legg merke til at nummereringen av C-atomene er 1'- 2'- 3'- 4'- 5' , som uttales "1-merket" osv. (fig. 2.2). I DNA er -OH-gruppen på C nr. 3' og 5' bundet til fosfat, mens C nr. 1' er bundet til en av de 4 aromatiske basene.

Fosfat (PO₄³) er resultatet av fullstendig dissosiasjon av fosforsyre (WIKI) , H₃PO₄. I DNA er to av O-atomene i fosfat bundet til hver sin deoksyribose (fig. 2.6).

Vi sier at disse er heterosykliske (ulike atomer, N og C i ringen), aromatiske (annenhver enkel- og dobbelbinding) baser (-N= og -NH₂ har basisk karakter). Purinbasene er store (to ringer) og pyrmidinbasene er små (huskeregel: stort navn - lite molekyl og lite navn - stort molekyl). Disse ringene nummereres slik som vist i fig. 2.4 (1-2-3 osv, ikke 1'-2'-3').

Et nukleosid er en base + sukker. Dette får vi når én av de 4 basene (A, C, G, T) blir koblet sammen med 2'-deoksyribose. Da vil et N-atom fra basen bli bundet til C-1' i sukkeret, og vi får en N-glykosid-binding (fig. 2.5). Vi kan da få 4 ulike nukleosider, nemlig:

Deoksy- adenosin, -guanosin, -cytidin og -tymidin. Legg merke til at navnene på nukleosidene er litt forskjellig fra de tilsvarende basene.

Et nukleotid er en base + sukker + fosfat. Dette får vi når vi kobler en eller flere fosfatgrupper til et nukleosid (fig. 2.5). Vi får da :

I navnene over kan vi evt. presisere monofosfat. Hvis vi har to fosfatgrupper, får vi (deoksy-) adenosin- difosfat,dADP, osv. Med tre fosfatgrupper får vi (deoksy-) adenosin- trifosfat, dATP, osv. Den fosfatgruppen som er nærmest sukkeret kalles a-fosfat, deretter b- og g-fosfat. Navnet adenylat osv. kommer av at dette er en protolysert form av adenylic acid, der fosfatgruppen ikke er protolysert.

Hvis vi skal være litt nøye, er navnet på dATP: 2'-deoksyadenosin-5'-trifosfat.

Den repeterte enhet i DNA (monomeren) er som sagt et nukleotid, og DNA er derved et polynukleotid. Når DNA lages (syntetiseres) brukes deoksynukleosidtrifosfater (dATP osv.) som byggemateriale. Det er da -fosfat som beholdes, mens - og g-fosfat spaltes av som pyrofosfat (2 fosfat sammen) (se fig. 7.4).

Når C-1' i deoksyribose binder N-atomet i en av basene, får vi som nevnt en N- glykosidbinding . I et nukleotid er fosfat bundet sammen med 5'-OH-gruppen i sukkeret. Dette er en binding mellom en syre (fosforsyre) og en alkohol (-OH i sukkeret). Bindingen er da en esterbinding, en fosfoesterbinding. Når to nukleotider bindes sammen, er det -fosfat fra ett nukleotid som bindes til 3'-OH-gruppen i neste nukleotid. Dette er også en fosfoesterbinding. To nukleotider er derved bundet sammen av to fosfoesterbindinger, vi sier at vi har fosfodiesterbinding, eller 3'-5'-fosfodiesterbinding.

Vi ser av fig. 2.6 at et polynukleotid har retning. I den ene enden har vi sukker med en fri 3'-OH, i den andre enden har vi sukker med en fri 5'-fosfat (5'-P). Positiv retning er fra 5'-P-enden mot 3'-OH-enden, dvs. 5'®3'. Når vi sier at rekkefølgen på basene er ACTG, menes det at vi starter med å lese fra den enden der sukkeret har en fri 5'-ende, dvs. 5'-ACTG-3'.

To polynukleotidkjeder bindes sammen ved hjelp av hydrogenbindinger mellom 2 og 2 baser . Vi sier gjerne at vi har dobbelttrådet DNA, som består av to enkeltttråder. Vi bruker ofte betegnelsen ssDNA (singlestranded) om enkelttrådet, og dsDNA (doublestranded) om dobbelttrådet DNA.

Basene A og T danner 2 H-bindinger med hverandre, mens G og C danner 3 H-bindinger med hverandre. Et GC-par er derved sterkere bundet sammen enn et AT-par. Fig. 2.4 viser hvor H-bindingene mellom disse basene oppstår.

Legg merke til at hvert basepar består av en purinbase (A eller G) og en pyrimidinbase (T eller C). Dette betyr at størrelsen på hvert av de to parene AT og GC er omtrent like. Pga. H-bindingsevne og størrelse kan A bare binde seg til T, G bare til C osv. Vi sier at A og T er komplementære baser, det samme er G og C. De to enkelttrådene i DNA er bundet sammen bare av GC-par og AT-par. Vi sier at de to trådene er komplementære. En konsekvens av denne baseparingen er at DNA alltid vil inneholde like mye A som T, og like mye G som C. Derved har vi også (A+G) = (T+C), dvs. like mye puriner som pyrimidiner. Dette forholdet kalles Chargaffs regel . Chargaff påviste denne sammenhengen før man kjente strukturen av DNA. Vi bør ellers merke oss at vi ikke kan si at (A+T) = (G+C). Dette forholdet kan variere noe fra en organisme til en annen , og fra en kromosomdel til en annen. Vi kan ha høyt eller lavt GC-innhold.

De to trådene i DNA-molekylet har motsatt retning, slik figur 2.6 viser. Vi sier at trådene er antiparallelle. Hvis den ene DNA-tråd har baserekkefølge 5'-AACTGACC-3', så har den komplementære tråden rekkefølge: 5'-GGTCAGTT-3', slik:

Et basepar er en plan aromatisk struktur, og baseparene inne i dobbeltspiralen ligger tett stablet, nesten som pannekaker. De to basene i ett par kan imidlertid være noe vridd noe i forhold til hverandre, slik at "pannekaken" ikke er helt flat. DNA-molekylets indre er derved en ganske tett og kompakt struktur.

DNA-spiralen dreier mot høyre (med klokka) når vi beveger oss langs en tråd, slik om gjengene i en vanlig skrue. En full omdreining (360) på spiralen har en lengde på 34 Å (= 3,4 nm), og utgjør 10 basepar. Hvert basepar utgjør da en lengde på 3,4 Å (0,34 nm).

Kjeden av sukker og fosfat vender ut mot dobbeltspiralens utside. Siden fosfat er negativt ladd, vil dette gi DNA-molekylet en jevn negativ ladning. Kjeden av sukker og fosfat kalles på engelsk DNA-molekylets ryggrad (backbone). De to DNA-trådene tvinner seg rundt hverandre i en dobbeltspiral (double helix), med ryggraden ut, og det blir da groper langs overflaten mellom ryggradene. Vi får en stor grop ( major groove ) og en liten grop (minor groove). Baseparene er gjemt inne i dobbeltspiralen, men de er til en viss grad tilgjengelig fra utsiden i major groove. De kjemiske gruppene som er øverst i hver base i fig 1.4 er tilgjengelig for molekyler som skal binde DNA.

Mennesket har 23 par kromosomer. Det største av disse, kromosom 1, inneholder ett DNA-molekyl på ca. 260000000 basepar = 260 mill bp (se fig. 8.2). Antallet basepar i hele det humane genom (23 kromosomer) er ca. 3 milliarder, dvs:

3×10⁹ b = 3000 Mb = 3000000 kb = 3000000000. Dette gir en samlet lengde på ca. 1 m (0,34 nm pr. basepar, du kan regne ut selv!) Hvert basepar representerer en molmasse på ca. 600 g/mol. I biokjemien brukes ofte betegnelsen dalton (d) for molekylmasse/vekt. En molmasse på 600 g/mol tilsvarer 600 d = 0,6 kd. DNA-molekylet i kromosom 1 har derved en molekylmasse på:

Vi har beskrevet den dominerende formen av DNA, som har fått betegnelsen B-DNA eller Watson-Crick DNA. Denne har en diameter på 2 nm, og hver omdreining utgjør 10 bp og 3,4 nm. DNA kan også ha andre konformasjoner. De to viktigste av disse har fått betegnelsen A-DNA og Z-DNA . De ytre dimensjonene for disse er oppgitt i tabell 2.2. Som man ser, er A-DNA tykkere, og Z-DNA tynnere enn vanlig DNA. Z-DNA er dessuten venstredreiende, i motsetning til A- og B-DNA. Det er påvist at Z-DNA kan forekomme in vivo (i levende celler), men det er foreløpig usikkert hvilken

den temperaturen da 50 % av DNA-trådene har skilt lag og blitt enkelttråder (ssDNA). Smeltepunktet til DNA er ca. 90 C. Det er viktig å merke seg at smeltepunktet er høyere jo større innhold det er av G + C. Dette skyldes at GC-parene er bundet sammen med tre H-bindinger, mens AT-parene bare har to.

vil si at to enkelttråder tilbakedanner dobbelttrådet DNA (ssDNA ® dsDNA). Dette kan skje hvis denaturert DNA avkjøles. For at renaturering skal skje riktig, bør avkjølingen skje langsomt. Da dannes H-bindingene langsomt, og derved mest mulig korrekt. Ved for rask avkjøling kan det tenkes at områder av to DNA-tråder som ikke er helt komplementære, likevel går sammen til en dobbelttråd. Ved en teknikk som kalles PCR (se 14.4) foretas denaturering av DNA ved ca. 95 C .

Hvis man har to DNA -enkelttråder fra ulik kilde, som har komplementære områder med hverandre, vil disse også kunne gå sammen og danne dobbelttrådet DNA. Slik sammensmelting av to tråder kalles generelt hybridisering. De to trådene kan være fra ulike kilder, de kan ha ulik størrelse, og de behøver ikke være 100 % komplementære. De kan likevel hybridisere, slik at vi får områder med dobbelttrådet DNA. En RNA-tråd kan også hybridisere med en DNA-tråd. Vi kan altså ha DNA-DNA hybridisering, og vi kan ha RNA-DNA hybridisering. Hybridiseringsteknikker er en viktig del av mange analysemetoder.

I kap. 14.10 blir smeltepunkt for DNA og hybridiseringsteknikker nærmere omtalt.

Enzymer som kan skille de to trådene fra hverandre ved å bryte H-bindingene kalles helicaser .

DNA-molekylene i våre kromosomer er lineære, hver av de to de to DNA-trådene har en 5'-ende og en 3'-ende. Men det er mange organismer og celler som inneholder sirkulære DNA-molekyler, de har ingen ende. DNA i bakteriekromosomer er sirkulært. Vi finner små sirkulære DNA-molekyler som kalles plasmider i mange bakterier, planter og i gjærsopp. DNA i mitokondriene i eukaryote celler (bl.a. hos mennesker) er også sirkulært.

Vi kan tenke oss at vi får sirkulært DNA ved å koble de to endene av et lineært DNA sammen. Vi får da en "slapp" (relaxed) sirkel. Siden begge trådene er sammenhengende, kalles det noen ganger kovalent lukket sirkel, ccc (covalent closed circle).

Vi tenker oss så at vi tvinner DNA-spiralen to ganger fra hverandre før vi kobler sammen endene. Vi får da et DNA-molekyl med færre omdreininger rundt sin egen akse. Da vil hele DNA-sirkelen tvinne seg rundt seg selv, vi får en negativ supervridd (supercoiled) DNA . Hvis vi i stedet tvinner DNA-spiralen en eller to ganger ekstra før den kobles sammen, får vi positivt supervridd DNA.

To DNA-molekyler som er like bortsett fra antall omdreininger rundt sin egen akse kalles topoisomere .

Enzymer som kan innføre flere eller færre dreininger på DNA-spiralen kalles DNA topoisomeraser . Å gjøre dette krever tre operasjoner. Først må en eller begge ryggradene kuttes ved å bryte en fosfoesterbinding (endonuklease). Så må en DNA-tråd føres rundt en annen. Til slutt må ryggraden limes sammen igjen (ligase). Topoisomerase-I-enzymer kutter bare én ryggrad og tvinner trådene mer slik at vi får positiv supercoiling. Type II kutter begge ryggradene og innfører negativ supercoil. Disse enzymene kan altså både bryte en fosfoeseterbinding (nuklease) og etterpå lage en ny fosfoesterbinding (ligase).

Plasmider og andre små sirkulære DNA-molekyler får normalt en omdreining for lite på DNA-spiralen før sirkelen lukkes, slik at at de blir negativt supervridd. Supervridd sirkulært DNA har en mer kompakt form enn en åpen (slapp) sirkel.

RNA står for Ribo Nucleic Acid. Rent kjemisk er det tre viktige forskjeller mellom DNA og RNA:

2. RNA inneholder basen Uracil (U) i stedet for Tymin (T) . U skiller seg fra T ved at den mangler en metylgruppe, ellers er de like.

Mens basene i DNA er bundet sammen og beskyttet inne i dobbeltspiralen, er basene i RNA ofte åpne og ubeskyttet mot miljøet rundt. DNA er derfor utrolig stabilt og tåler svært mye før det ødelegges, mens RNA er ustabilt, og det har ofte begrenset levetid før det brytes ned. Dette gjelder både i en levende celle (in vivo) og utenfor cellen (in vitro).

DNA er selve arvestoffet, og inneholder den genetiske informasjonen. Av RNA har vi tre hovedklasser, som alle er involvert i overføringen av denne genetiske informasjonen ved proteinsyntesen. Vi har:

mRNA, messenger RNA , er en avskrift av baserekkefølgen i en bit av DNA (et gen). Denne brukes som oppskrift ved proteinsyntesen.

rRNA, ribosomalt RNA , er med på å bygge opp ribosomene, der proteinsyntesen forgår.

tRNA, transfer RNA, bringer rett aminosyre på rett plass under proteinsyntesen.

Langs en og samme RNA-tråd kan det tenkes at det finnes to områder som er komplementære med hverandre. Disse to områdene vil da kunne bindes sammen med H-bindinger på vanlig måte (se fig. 2.11).En slik struktur kan kalles en hårnål. På engelsk brukes betegnelsen hairpin eller stem and loop. Dobbelttråddelen utgjør da "stem" (stamme) og området mellom utgjør "loop" (løkke).

Legg merke til at de to områdene av RNA som har gått sammen er antiparallelle. Slik kan enkelttrådet RNA få en dobbelttrådet sekundærstruktur. Dette er et viktig fenomen både in vivo og in vitro (utenfor celler, i reagensrør e.l). Både tRNA og rRNA inneholder flere områder med slike dobbelttrådstrukturer, Se fig. 5.4 som viser tRNA med 3-4 slike hårnåler.

Også enkelttrådet (denaturert) DNA, ssDNA, kan danne slike sekundærstrukturer med seg selv, altså samme tråd.

I 1956 lanserte Francis Crick (jfr. Watson-Crick) den fundamentale teorien at genetisk informasjon i alle biologiske systemer følger denne veien: DNA® RNA ® Protein, dvs. de blå pilene i fig. 3.1.

Dette kalles ofte det sentrale dogme (central dogma) innen molekylær biologi. Et dogme er en trossetning eller læresetning, noe vi helst forbinder med fundamentalistiske religioner. Det sentrale dogme er nok noe mer enn tro, det er en vitenskapelig teori, og den er etter hvert blitt meget godt underbygget, selv om den også er blitt noe modifisert. Allerede fra starten var Crick åpen for at genetisk informasjon også kunne flyte andre veier enn de blå og rød pilene i figuren. Dette er blitt bekreftet siden, bl.a. gjennom oppdagelsen av revers transkripsjon (RNA ® DNA), og replikasjon av RNA hos enkelte virus (RNA ® RNA). Pilene i fig. 3.1 representerer de grunnleggende prosesser innen molekylær biologi. Det er enda ikke noe holdepunkt for at genetisk informasjon kan gå fra protein til RNA/DNA (aminosyresekvens ® basesekvens).

Det er forholdene hos E. coli , altså en prokaryot celle , som beskrives i det følgende. Forholdene i eukaryote celler er grunnleggende lik, men viktige ulikheter vil bli tatt opp i kap. 8.

Transkripsjon vil si syntese av RNA med DNA som templat. Vi kan oversette transkripsjon med avskrift,og templat med modell (eller støpeform). Transkripsjonen skjer ved at templattråden (template strand) tiltrekker komplementære baser én etter én, A til T, U til A, G til C og C til G (fig. 3.7 og 3.8).

Cellen inneholder ulike typer RNA, og alle disse blir laget ved transkripsjon fra DNA (se fig. 3.2). I ett bestemt område er det normalt bare den ene DNA-tråden som blir brukt som templat (fig. 3.4). Hvilken DNA-tråd som blir brukt kan være ulikt fra gen til gen. Men innen ett bestemt område av DNA (ett gen) er hovedregelen at bare den ene tråden blir brukt (fig. 3.4).

Kodende tråd . Den RNA-tråden som blir laget vil være komplementær til DNA-templattråden. RNA vil da være lik den andre DNA-tråden (bortsett fra T/U), og denne DNA-tråden kalles den kodende tråd. Man bruker også betegnelsen sense (kodende) og antisense (templat)-tråd. Det er den kodende trådens baser som blir oppgitt når man skriver DNA-sekvensen av et gen. Denne baserekkefølgen vil derved tilsvare den som vi finner i mRNA. Se fig. 3.3.

Transkripsjonen blir katalysert av enzymet RNA polymerase (RNAP). Dette er et kjempestort sammensatt protein med seks subenheter: a₂bb'ws. RNA polymerase har en molekylmasse på 480 kd, og vi finner ca. 3000 slike molekyler pr. E. coli-celle. Dette enzymet utfører alle de tre trinnene som vi kan dele transkripsjonen i: Det åpner DNA-spiralen og starter transkripsjonen (initiering), det beveger seg langs templattråden og binder sammen RNA-nukleotidene i tur og orden (elongering), og det avslutter transkripsjonen på rett sted (terminering). De ulike subenhetene har ansvar for hver sin oppgave. Subenheten b utøver selve polymeraseaktiviteten, s er nødvendig for oppstart (initiering), w er ikke essensiell for transkripsjon, og blir ofte ikke nevnt.

RNA polymerase beveger seg langs DNA-tråden i leseretningen, eller nedstrøms (downstream) . DNA som befinner seg motsatt av leseretningen sies å være oppstrøms (upstream) . Den første basen som blir transkribert er base (nukleotid) nr. 1, osv. Baser som ligger foran (oppstrøms for) dette får nummer 1, 2 osv. Som nevnt i 3.2 så kan leseretningen være motsatt for et annet gen, et annet sted langs samme DNA. I så fall er kodende tråd og templattråd også motsatt (fig. 3.4).

Transkripsjonen starter ved at RNA polymerase binder seg til et bestemt område av DNA-molekylet, og åpner dobbelspiralen, dvs. skiller de to DNA-trådene fra hverandre. Det er -subenheten i RNA polymerase som gjør at enzymet binder seg på riktig sted, nemlig der transkripsjonen skal begynne. Dette DNA-området kalles enpromoter. En promoter er en bestemt DNA-sekvens som RNA polymerase vil binde seg til. E. coli RNA polymerase vil gjenkjenne en E. coli-promoter. RNA polymerase fra andre organismer vil gjenkjenne andre promotersekvenser. Men mange ulike prokaryote celler har promotere som er nokså like.

Man har kartlagt en rekke promotere fra ulike gener i E. coli. Det viser seg at det er to områder som er nesten helt like for alle E.coli-gener. En slik sekvens som alle gener har mer eller mindre felles, kalles enkonsensussekvens (konsensus = enighet). Den ene konsensussekvensen av promoteren ligger omkring base nr.-10, dvs. 10 baser oppstrøms fra transkripsjonsstart. Denne sekvensen er TATAAT og kalles ofte en Pribnowboks . Den andre er i området -35. Konsensussekvensen hos E. coli ser slik ut:

Noen promotere er sterke, dvs. at RNA polymerase binder seg effektivt, og transkripsjonen lett kommer i gang. Andre promotere er svake, og transkripsjonen fra slike promotere skjer i mindre grad. Jo mer promoteren er lik konsensussekvensene, jo sterkere er den. Det har vist seg at mutasjoner innen disse to konsensusområdene (10 og 35) kan nedsette en promoters effektivitet ganske mye, mens mutasjoner i området mellom (17 baser) ikke har stor betydning. For en rekke kjente promotere kan vi oppsummere -10-området slik (fra 1993):

Når RNA polymerase binder seg til promoteren, dekker den et område av DNA på 50-60 baser. Siden en omdreining av DNA tilsvarer 10 basepar, vil dette betyr ca. seks omdreininger av DNA-spiralen. Det området som dekkes av RNA polymerase vil være fra base nr. 45 til +10. De to DNA-trådene vil bli skilt fra hverandre i området -15 til +5. Komplekset av RNA polymerase og den delvis åpnede DNA-tråden kalles et åpent promoterkompleks (fig. 3.5).

Selve transkripsjonen starter i dette åpne promoterkomplekset. Der hvor den første RNA-basen blir trukket inn, dvs. ved selve transkripsjonens start har vi base nr. 1. Dette er 10 baser nedstrøms for TATAAT-boksen.RNA polymerase er selv i stand til å feste den aller første RNA-nukleotiden på plass, og deretter henger den på én etter én.

Når transkripsjonen har startet, vil -faktoren løsne fra resten av enzymet. RNA polymerase med -faktor kalles gjerne holoenzym (hele enzymet), uten -faktoren kalles det basalenzym (core enzyme) (se fig. 3.6).

Innen genteknologi brukes RNA polymerase som er isolert fra ulike organismer, f.eks. fra E. coli eller fra bakteriofag T7 (dvs. T7-infisert E.coli). T7 RNA polymerase vil binde seg til en annen DNA-sekvens enn E. coli RNA polymerase, og derved starte transkripsjon fra andre steder. Dette er da T7-promoteren, og den inneholder denne skevensen:

Denne ligger i posisjon -17 til +6 i forhold til transkripsjonsstart, og den regnes som en sterk promoter. Humane gener har også promotere som humane RNA polymeraser gjenkjenner og binder seg til (se kap. 8.8).

3.5 ELONGERING
Når transkripsjonen har startet beveger RNA polymerase seg langs DNA-tråden som samtidig blir åpnet. Vi får et åpent elongeringskompleks (fig. 3.7). Det er hele tiden et ca. 17 basepar langt stykke av DNA som er åpent.Den ene DNA-tråden er hele tiden templat. Nye nukleotider blir koblet til den voksende RNA-kjeden. Dette skjer med en hastighet på ca. 50 nukleotider pr sekund.

Byggesteinene som blir brukt ved RNA-syntesen er nukleosid trifosfater, nemlig UTP, ATP, CTP og GTP, ofte skrevet som NTP.

Når en ny nukleotid blir hengt på en voksende RNA-tråd, skjer dette ved at -fosfatgruppen i trifosfatet bindes til den fri 3'-OH-gruppen i forrige nukleotid. b- og g-fosfat spaltes av som fritt pyrofosfat (PP_i). Nye nukleotider blir altså hele tiden hengt på i den fri 3'-OH-enden av den voksende RNA-tråd. RNA lages da i retningen 5'®3'. Templattråden blir lest i retningen 3'®5', og vi beveger oss da i retningen 5®3' langs den kodende tråden.

Vi har allerede nevnt at vi beveger oss langs DNA-tråden i leseretningen, eller nedstrøms. Motsatt av leseretningen er oppstrøms.

Et lite stykke av den nylagde RNA-tråden vil henge sammen med DNA templattråden inne i elongeringskomplekset, ved hjelp av H-bindinger. Disse to trådene er jo komplementære (fig. 3.8).

Siden det er trifosfater som brukes som byggesteiner, vil det første nukleotidet i RNA, som utgjør 5'-enden, har tre fosfatgrupper (PPP).

3.6 TERMINERING

Transkripsjonen avsluttes ved at den voksende RNA-tråden løsner fra DNA-tråden, og at RNA polymerase frigjøres. Dette skjer ved en bestemt DNA-sekvens, som kalles en terminator (fig. 3.9). Her finner vi to nærliggende sekvenser på samme DNA-tråd som er komplementære med hverandre. Når disse sekvensene er transkribert, vil det nylagede RNA kunne danne en hårnålstruktur (se fig. 2.11 og 3.9). Denne hårnålen vil svekke bindingen av RNA polymerase til DNA-tråden.

Litt etter disse komplementære sekvensene inneholder DNA-templaten mange A-er etter hverandre. RNA vil da inneholde flere U-er. Dette gjør at den nylagde RNA-tråden sitter dårlig festet til DNA pga. mange A/U-par (bare to H-bindinger). Dette sammen med hårnålen, vil medføre at hele elongeringskomplekset går fra hverandre, og transkripsjon opphører (se fig. 3.8).

I tillegg kan det være egne proteiner involvert i termineringen, såkalte termineringsfaktorer. Særlig en slik, som kalles rho (gresk ), er viktig i E. coli. Med denne til stede kan det skje terminering også andre steder enn ved terminatorsekvensene. Rho kan tenkes å binde seg til bestemte sekvenser i nylaget mRNA. Dette protein-RNA-komplekset forstyrrer og avbryter transkripsjonen på liknende måte som hårnålstrukturen ved en terminator.

En transkripsjonsenhet

En transkripsjonsenhet er en avgrenset del av DNA som blir transkribert under ett, fra én promoter. En transkripsjonsenhet kan inneholde koden for flere polypeptider, altså flere gener (se fig. 6.4 og 6.11). Når det gjelder rRNA og tRNA blir flere RNA-enheter transkribert under ett, og kuttet opp etterpå (fig. 5.3 og 5.5). En transkripsjonsenhet kan derved inneholde flere gener.

4. PROTEINER Til bokens kapitteloversikt

Ved translasjon blir baserekkefølgen i DNA og RNA oversatt til aminosyrerekkefølgen i et protein. For å forstå genenes betydning er det derfor viktig å kjenne til hvordan proteinene er bygget opp, og sammenhengen mellom struktur og funksjon.

4.1 AMINOSYRER

Et protein er en lang kjede av aminosyrer. Dette kalles et polypeptid fordi bindingen mellom aminosyrene heter peptidbinding.

Vi kan tenke på en aminosyre som ett sentralt C-atom med 4 grupper rundt seg (se fig 4.1):

4 En variabel gruppe -R
Aminosyrene i proteiner er a-l-aminosyrer (fig. 4.1). a-C er det samme som C-2. Aminogruppen sitter på dette C-atomet. Betegnelsen l har å gjøre med stereokjemi. Rundt C-2 (a) har vi 4 ulike grupper, det er derved stereogent, og vi kan ha 2 stereoisomere (enantiomere ). Våre proteiner er bygget opp av 20 ulike aminosyrer, og alle disse har l-konfigurasjon .

På a-C sitter det en gruppe som kalles R-gruppe eller sidegruppe. Det er denne som utgjør forskjellen mellom de 20 aminosyrene. Sidegruppen kan være stor eller liten, den kan være polar eller upolar, og den kan inneholde andre funksjonelle grupper. Fig. 4.3 viser sidegruppene til de 20 aminosyrene.

Vi er ofte interessert i R-gruppenes polare egenskaper. Noen er upolare, noen er polare og noen er ionisert fordi de har syre/basegrupper. Se fig 4.3. Den minste aminosyren, glycin, har bare et H-atom som R-gruppe, mens f.eks. tryptofan og arginin er ganske store.

Det har vært vanlig å bruke tre små bokstaver for å forkorte aminosyrenes navn. Men for å gjøre det enklere, spesielt ved databehandling, er det blitt mer og mer vanlig å bruke bare én stor bokstav som forkortelse (tabell 4.1).

To aminosyrer bindes sammen med en peptidbinding. N-atomet (NH₂) i én aminosyre bindes til C-atomet (COOH) i en annen aminosyre (fig. 4.2). Dobbeltbindingen mellom C og O i peptidbindingen kan også tegnes mellom C og N (resonansformer). Dette medfører at alle atomene rundt peptidbindingen(C-CO-NH-C) må ligge i ett plan og utgjør en stiv struktur (fig. 4.2).

Et polypeptid består av mange aminosyrer som er hengt sammen på denne måten. Et protein er et polypeptid og kan bestå av mange hundre aminosyrer.

To aminosyrer som er bundet sammen kalles et dipeptid, tre aminosyrer er et tripeptid, og mange aminosyrer blir et polypeptid. Både aminogruppen og karboksylgruppen blir bundet opp i peptidbindingene. Disse gruppene er derved ikke fri, unntatt én i hver ende av peptidkjeden. Den siste aminosyren, som har en fri karboksylgruppe, kalles C-terminal, og den første, som har en fri aminogruppe, kalles N-terminal. Når vi leser aminosyrerekkefølgen, starter vi med N-terminalen. En polypeptidkjede har en ryggrad av -(NH-CH-CO)-(NH-CH-CO)-(NH-CH-CO)- osv., mens R-gruppene som sitter på a-C vil være fri og stikke ut fra ryggraden.

To ulike aminosyrer, f.eks. (Ala + Leu) kan bindes sammen på 2 ulike måter, avhengig av hvem som er N og C-terminal: (N)-Ala-Leu-(C) eller (N)-Leu-Ala-(C). Når vi har 20 ulike aminosyrer, kan vi sette sammen 400 ulike dipeptider (20 × 20), hvis vi også tillater samme aminosyre brukt to ganger. Vi kan da lage 8000 ulike tripeptider (20 × 20 × 20), og 1×10¹³ ulike dekapeptider (20¹⁰). Vi skjønner da at antallet ulikepolypeptider som kan konstrueres kan sies å være uendelig stort.

Et polypeptids primærstruktur er det samme som aminosyrerekkefølgen. Vi kan skrive dette med tre- eller énbokstav forkortelser, der 1. aminosyre er N-terminal:

Leu-Ala-Ser-Trp-Asp-Pro-Ile = LASWDPI.

Aminosyrerekkefølgen i proteinene blir genetisk bestemt av baserekkefølgen i DNA-molekylet ved translasjonen (kap. 5). I 2001 ble hele basesekvensen til menneskets DNA bestemt og kunngjort. Nå er jakten på å kartlegge alle våre proteiner i full gang. Man snakker om at vi går fra genomics til proteomics.

Kimball

4.3 SEKUNDÆRSTRUKTUR

Med sekundærstruktur menes den tredimensjonale konformasjon som peptidkjeden har. De to viktigste typene av sekundærstruktur er a-heliks (spiral) og b-bånd (b-sheet).

Ryggraden i aminosyrekjeden danner en høyredreiende spiral. R-gruppene stikker ut fra spiralen. Spiralen gjør en omdreining (360°) for hver 3,6 aminosyre, og dette utgjør en lengde på 0,54 nm. Spiralstrukturen er stabilisert av hydrogenbindinger . Disse forekommer regelmessig, mellom C=O-gruppen i én aminosyre (nr.n) og N-H-gruppen i aminosyren 4 lenger framme (n+4). Hydrogenbindingene har altså retning langsspiralen.

En a-heliks i et globulært protein kan være så liten som 10 aminosyrer, dvs. ca. 3 omdreininger. En a-heliks som krysser en cellemembran er på ca. 20 aminosyrer (6 omdreininger), mens noen a-helikser kan være mange hundre aminosyrer lange, f.eks. i kollagen .

Hvis to peptidkjeder ligger parallelle ved siden av hverandre, kan det dannes H-bindinger mellom de to kjedene, én H-binding pr. aminosyre. Hvis kjedene ligger i motsatt retning, sier vi at de er antiparallelle (fig 4.4). I motsatt fall er de parallelle . På engelsk kalles de også b-pleated sheet , som betyr et foldet ark. Hvis mange peptidkjeder ligger ved siden av hverandre, vil det se ut som et ark som er brettet mange ganger, eller som et vaskebrett.

Et protein kan bestå av en peptidkjede der noen områder danner a-heliks og andre områder danner b-bånd (fig. 4.5). Mellom disse er det gjerne deler av polypeptidkjeden som bare kveiler seg tilsynelatende tilfeldig. Dette kan vi kalle en tilfeldig kveil ( random coil ).
Kimball

4.4 TERTIÆRSTRUKTUR

Folding

De ulike sekundærstrukturene vil i sin tur folde seg i et bestemt tredimensjonalt mønster , slik at vi får et nøste. Dette gjelder globulære (nøsteformede) proteiner , som f.eks. hemoglobin . Resultatet av denne foldingen kalles tertiærstruktur. Når man skal framstille tertiærstrukturen av et protein, tegner man en spiral der det er a-heliks, en bred pil der det er b-båndstruktur, og bare en strek der det er tilfeldig kveil (fig 4.5).

Ved hjelp av røntgenkrystallografiske bilder av proteinkrystaller har man funnet den 3-dimensjonale strukturen av mange proteiner. Den første gangen dette ble gjort var i 1950-årene med muskelproteinet myoglobin .

Én polypeptidkjede med en bestemt primærstruktur (aminosyrerekkefølgen) vil folde seg til en helt bestemt sekundær- og tertiærstruktur, og alltid den samme. Dette er det mulig å forklare ved hjelp av de krefter som dannes innen polypeptidet (proteinet) selv, og mellom proteinet og omgivelsene. Hvis vi kjenner primærstrukturen, er det i prinsippet mulig å beregne hvordan tertiærstrukturen må bli , dvs. hva som er den termodynamisk mest stabile strukturen. Det er utviklet dataprogrammer som gjør dette (bioinformatikk ).

Hvis vi utsetter et protein for ytre påvirkning, kan den tredimensjonale tertiærstrukturen ødelegges, slik at peptidkjeden får en annen, mer tilfeldig form. Dette kalles å denaturere et protein. Et protein kan denatureres av varme og av ulike kjemiske midler. Hvis man fjerner dette ytre denatureringsmiddel, kanpeptidkjeden i noen tilfeller få tilbake den samme opprinnelige tertiærstruktur. Dette kalles renaturering.

Den biologiske virkningen av et protein er avhengig av at den tredimensjonale strukturen, altså at tertiærstrukturen er riktig. La oss se på de kreftene som kan forklare tertiærstrukturen av et protein (fig 4.6).

Aminosyren cystein har R-gruppen -CH₂-SH. Hvis to slike grupper på ulike steder i peptidkjeden kommer nær hverandre, kan det dannes en kovalent binding mellom dem, en disulfidbro:

Når denne bindingen dannes, skjer det en oksidasjon av S. Omvendt, hvis S-S-broen blir brutt, skjer det ved en reduksjon av S. Vi må da bruke et egnet reduksjonsmiddel.

Noen aminosyrer har sidegrupper som vil være ionisert, dvs. elektrisk ladd ved fysiologisk pH (dvs. ca. 7). Spesielt viktige er de sure aminosyrene glu og asp (+) og de basiske arg og lys (-). Hvis en positiv og en negativ gruppe (f.eks. Arg og Glu) kommer nær hverandre, vil det oppstå sterke elektrostatiske krefter mellom dem, en "saltbro", noen kaller det en ionebinding. Dette kan bidra til å stabilisere en tertiærstruktur.

Når polare eller ladde ( hydrofile ) sidegrupper befinner seg på proteinets utside, ut mot omgivelsene som er vann, dannes det bindinger mellom sidegruppene og vannmolekylene rundt (ion-dipol, dipol-dipol, og H-bindinger). Dette stabiliserer proteinet, og det bidrar til at proteinet kan løses i vann.

Mange av aminosyrene har upolare (hydrofobe) sidegrupper. Hvis disse skulle stikke ut mot vannet som omgir proteinet, ville det være meget ugunstig. Slike grupper løses ikke i vann. Men hvis disse R-gruppene vender innover i proteinmolekylet, mot hverandre, vil de unngå vann. Når peptidkjeden folder seg i et vannmiljø, skjer det slik at de upolare, hydrofobe gruppene vender innover, og unngår vann. De polare, hydrofile gruppene derimot, vender utover.

Mange proteiner består av flere subenheter (subunits) , der hver subenhet er et polypeptid. Subenhetene kan være like eller ulike, og det kan være fra to og opp til ganske mange. Hvis det er to like subenheter, snakker vi om en homodimer, er det to ulike har vi en heterodimer osv. Vi har nevnt RNA polymerase holoenzym , som består av 6 subenheter: ₂bb'ws. Hemoglobin består av 4 subenheter: a₂b₂. Den måten disse subenhetene sitter sammen på utgjør kvartærstrukturen.

WIKIPEDIA Portal: Mol.biol	Bookshelf (NCBI)	OMIM - NCBI
Lenker fra NHC	Access Excellence	Molecular biology web book
GENsidene Innhold	Kimballs Biology Pages (!)	The Biology Project (Arizona)
California State - DNA-teknikker	Genetikk-kurs fra NTNU	Protocol Online
MAX animasjoner	Animasjoner - biologi (Sumanas)	JohnKyrk-animations

Invitrogen	Promega	AB (Applied Biosytems)	Qiagen	Biocompare	Bioteknologinemnda - oversikt over norske firma (--> lenker)
Amersham - Bioscience	New England Biolabs	Bio-Rad	Stratagene		Suppliers - oversikt fra NCBE

Nature	Science	NBS-nytt
Tidsskriftet (for Den norske lægeforening)	Scientific American	Bioingeniøren

1.Genetikk	2. DNA	3.Transkrip-sjon	4. Proteiner	5.Translasjon	6.Genregulering
7. Replika-sjon	8. Eukary-ote	9. Mutasjon, reparasjon	10. Bakterier	11. Bakterio-fager	12. Flytting, gener
13. Humane genom	14. Teknik-ker	15. Kloning	16. Vektorer	17. Ekspresjon	18. Analyser
19. HGP	20. Arv, sykdom	21. Gentester	22. Bio-teknologi	23. Immunologi	24. Kreft

Historisk "timeline"	Oversikt over viktige genetikere, alfabetisk	Vinnere i Fysiologi/medisin Kjemi: Fysikk
Historie, genteknologi (Science)	Nobelpriser, offisiell side

Glossary of Genetic Terms -NHGRI	Life science dictionary
Dictionary of Cell and Molecular Biology

Linker innen anatomi - histologi (Karolinska)	Fysiostart (alt om kropp, anatomi, fysioterapi)
Kimballs Biology Pages (!)

Kjemiske kilder fra Wikipedia	ChemBank - finn stoffer
List of biomolecules