Dagbladet 26.11.2009 Side: 59 Seksjon: a Del: 1
Skolen: Noen lærere setter kollegial lojalitet framfor lojalitet til elevene. Lærere og skoleledere trenger økt etisk bevissthet.
I samtaler og skoledebatter argumenterer lærere ofte med at de handler med tanke på barnets beste. Det de gjør i klasserommet, er godt for barn. Men idealet om barnets beste etterleves ikke alltid. TALIS- undersøkelsen fra NIFU STEP høsten 2009 viser at norske ungdomsskolelærere tolererer kollegaer som utfører lærerarbeidet på en dårlig måte. TV-serien Lærerne viste at lærerne både kunne krenke og såre elever. Her så vi lærere som kjeftet og karakteriserte elevene på nedsettende måter uten at kollegaene reagerte. Dette er krenkelse av elevene.
Når elever ikke får den undervisning de har krav på, kan dette også betraktes som krenkelse av barn og unge. Hva gjør lærere som opplever kollegaer som på ulike måter krenker elever? Snur de ryggen til og argumenterer med at det ikke er «deres bord»?
I min studie med erfarne lærere i grunnskolen i Østlandsområdet i 2008 dukket dette etiske dilemmaet ofte opp. Lærerne begrunnet hva de gjorde i klasserommet med barnets beste, mens mange av handlingene viste at de gjorde noe helt annet. Spesielt gjaldt det når lærerne snakket om situasjoner med kollegaer. Lærerne fortalte at de kunne gå forbi kollegaer som kjeftet på elevene, overse kollegaer som straffet elevene på uakseptable måter, eller overse kollegaer som ga elevene dårlig undervisning/ «fungerte dårlig» som lærere.
Dataene viser videre at innholdet i barnets beste i liten grad blir diskutert mellom lærerkollegaer, og at barnets beste synes å bli tatt mer eller mindre for gitt. Men de viser også at det er stort press på lærere og at de ofte handler i strid med sin samvittighet.
Resultatene stemmer overens med svenske, kanadiske og amerikanske undersøkelser. Den kanadiske forskeren Elizabeth Campbell kaller fenomenet kollegialt tyranni. Ifølge forskerne Jackson, Boostrom og Hansen er lærere i tillegg lite klar over sin egen påvirkning i klasserommet. De undervurderer det ujevne styrkeforholdet mellom lærer og elev, samt styrken og betydningen av sine egne ord og handlinger.
At kollegial lojalitet kan overstyre andre gode hensikter i yrkesutøvelsen, er ikke spesielt for læreryrket. Fenomenet finner vi innen flere profesjoner. Gruppesolidaritet og yrkesfellesskapet blir vurdert høyt. Å gå imot eller varsle om uetiske handlinger kan ha store omkostninger for den enkelte arbeidstaker. Men etiske overtramp er ekstra alvorlige i skolen fordi lærere har med barn og unge å gjøre. Elevene har skoleplikt og er i tillegg unge og sårbare individer. Elevene kan ikke som voksne identifisere og sette ord på krenkelser de utsettes for. Derfor blir krenkelser av barn og unge ekstra alarmerende.
Barnets beste er et honnørord, og noe ingen lærere kan stille seg negative til. Men hva ligger det i uttrykket? FNs barnekonvensjon gir ingen definisjon av begrepet, selv om barnets beste betraktes som en grunnleggende verdi og skal være rettesnor for læreres arbeid. Å arbeide som lærer innebærer å forholde seg til barnets beste bl.a. ved å hindre skade på barnet fysisk eller psykisk, men også å sikre at det elevene gjør på skolen er av verdi for dem både her og nå - og i framtida. Dette er klare etiske forpliktelser.
Juridisk sett, sier professor Birgitta Qvarsell, er det er det relativ enighet om at barnets beste skal ses som et «åpent begrep», dvs. være uten klare definisjoner eller presiseringer. Dette har både fordeler og ulemper. Fordelen er at begrepet er fleksibelt og kan tilpasses det enkelte barns situasjon. Men et uklart begrep er vanskelig å forholde seg til. Det åpner for læreres tolkning og skjønn - og risiko for mulige uetiske overtramp.
Hvilke handlinger som er til barnets beste, blir ikke løftet fram. Dermed kan et åpent begrep føre til at det er lærernes private moral som styrer i møtet med elevene, spesielt fordi den enkelte lærer heller ikke får korrigering fra kollegene.
Hva skjer med elevene når lærere setter kollegial lojalitet framfor lojalitet til elevene? Da er det de voksne som beskyttes, og ikke barn og unge. I stedet for barnas beste, velger lærere sitt eget og kollegers beste. Elevene får følelse av at ingen ser dem eller bryr seg om dem. De kan oppleve at de voksne som er satt til å ivareta og beskytte dem, svikter. Elevene føler seg utlevert til de(n) som straffer/kjefter, opplever å bli urettferdig behandlet. De erfarer at lærere har både makt og rett og til å behandle barn og unge dårlig, til å gi dårlig undervisning - og at det er akseptabelt å behandle barn og unge dårlig i skolen. Slike opplevelser kan prege barnets selvoppfatning og utvikling, og de sier mye om hvordan barn egentlig behandles i vårt samfunn.
Hva kan gjøres? Jeg vil komme med to konkrete innspill. Det første er økt fokus på etisk bevissthet i yrkesutøvelsen. Lærere og skoleledere må få etisk veiledning slik at de kan identifisere og diskuterer profesjonsetiske dilemmaer - også dilemmaer knyttet til lojalitetskonflikter. Lærere bør ikke respektere kollegaers rett til å handle som de ønsker i skolen, uten å stille spørsmål. Dette etiske dilemmaet er i liten grad fremme til debatt.
Profesjonsetiske retningslinjer er et godt utgangspunkt for etiske refleksjoner. I dag mangler norske lærere slike retningslinjer. Videre bør etisk bevisstgjøring starte i lærerutdanningene. Det nye pedagogikkfaget må vektlegge etiske dilemmaer og profesjonsetikk i langt større grad enn i dag.
Det andre er at skolene må forandre rutiner. Den enkelte lærers oppførsel må bli synlige for andre lærere hele tida. Vi må kunne kreve en gjennomgang av rutinene i skolen. For eksempel ved å åpne klasserommene og la lærerne få mulighet for en felles kritisk refleksjon over det som skjer i møtet med elevene. Det innebærer å rydde plass og tid til levende etiske og pedagogiske diskusjoner i fagmiljøene. Dette er et administrativt ansvar.
Opplæringsloven for skole og barnehage sier at lærere har plikt til å si fra når et barn blir krenket. Dette gjelder både for lærere og skoleledere. Men skolelederen har også ansvar for å bryte kollegiale beskyttelsesmønstre som går ut over barn og unge. Skolelederen må derfor gis anledning til å se hva som foregår i skolehverdagen. Dagens skoleledere gis for liten tid til å observere og kvalitetssikre det som skjer i klasserommene.
Hvis man følger disse rådene, kan mulighetene være til stede for at lærerne i mindre grad setter lojalitet til lærerne høyere enn hensynet til barn og unge.