2010.07.15 Bygg ned mistilliten

Kronikk i Aftenposten 15. 07.2010

Gå til Aftenpostens nettversjon her.

Som en ettervirkning av vårens hjernevaskdebatt har vi fått en diskusjon om forholdet mellom forskere og journalister. Medieforskeren Lars Nyre har advart forskerne mot å delta i offentligheten på journalistenes premisser. De mange motinnleggene fra journalisthold bekrefter bare Nyres påstander. Det er ikke nødvendig å forsikre om at journalister er ufarlige, hvis ikke mistilliten rår. Men hvorfor er den der?

Ved siden av min vanlige jobb som journalistlærer, har jeg undervist forskere i medieopptreden og kronikkskriving i ti år. Det har gitt god anledning til å studere forholdet mellom forsker og journalist fra begge sider.

Fortolkningsrammer

Den dypeste årsaken til mistilliten er at forskere og journalister er fortolkere av vår egen tid. Problemet er at fortolkningsrammene deres er svært er ulike. Journalister beskriver verden gjennom eksempelhistorier. Dette er nyhetene. Nyhetsmediene er på mange måter en moderne versjon av skillingsvisene: De skildrer oppskakende enkelthendelser. Sammenhengen må leseren konstruere selv ut fra kjente forhold, hjulpet av få og tilfeldige aviskommentarer.

I vitenskapen er det ikke den gode historien, men årsaksforklaringen som regjerer. En mulig årsak kan ikke tas ut for å gjøre historien bedre, slik det ofte skjer i avisen. Forskeren er forpliktet til å sette sin lille undersøkelse inn i en bred faglig sammenheng. I forskningen er derfor kommentardelen svært omfattende, mens nyhetene er få og små.

På dette planet bunner motsetningen mellom journalist og forsker i en strid om hvem som har rett til å fortolke tilværelsen, og hvilke fortolkningsrammer som skal regnes som gyldige. Det er få journalister som snakker om slikt. Det er ikke mange forskere som gjør det heller. I praksis dukker uenigheten opp som en strid om språk og sjanger. På dette planet er det mulig for de to gruppene å nærme seg hverandre og inngå allianser.

Ulike sjangre

I massemediene er det en hovedregel at hvert medieinnslag bare handler om ett eneste poeng. Hvis artikkelen er lang, er det fordi det ene poenget trenger en forklaring.

Forskningsartikler er bygd opp på nøyaktig motsatt måte. De beskriver kompliserte sammenhenger mellom mange variable. Når forskningsresultater skal formidles i massemediene, er den viktigste utfordringen å oversette mellom disse framstillingsformene. Det skjer ved å trekke ut ett enkelt hovedpoeng av den vitenskapelige teksten. Dette poenget må være nyhetsverdig. Det kan en journalist vurdere. Samtidig må poenget være så sentralt i forskningsarbeidet at det er forsvarlig å framheve det på bekostning av alt det andre. Det kan bare forskeren vurdere.

Risikosport

Når så mange forskere har brent seg i kontakt med journalister, er årsaken at de ikke har klart å prioritere i sitt eget stoff. De har snakket i vei, og overlatt til journalisten å velge sitater ut fra eget skjønn. Harald Eias redigering av uttalelsene til norske kjønnsforskere er et skrekkeksempel på hvor galt det kan gå. Willy Pedersens opptreden i samme program er et skoleeksempel på hvordan det skal gjøres. Han visste godt hva som var viktig, og kom ned på beina.

Løsningen er altså at forskerne må trene seg opp til å finne ut hva som er sentralt i sitt eget materiale, før de nærmer seg massemediene. Når de overlater til journalistene å stå for prioriteringene alene, driver forskerne risikosport på høyt nivå.

Journalistens agenda

Harald Eia er kritisert for å ha en skjult agenda, og måten han redigerte sine programmer på er høyst diskutabel. Men dette er ikke spesielt for ham. Gjennom tretti år i norsk journalistikk har jeg ikke truffet en eneste betydelig journalist som ikke har sterke meninger om eget stoffområde. Engasjementet er en forutsetning for å gjøre en god jobb.

Selvfølgelig skal den engasjerte journalisten opptre saklig og redelig. Men etter partipressens fall er det også kommet et krav om at journalisten skal framstå som verdinøytral. Hvordan skal man da behandle sitt eget engasjementet? Løsningen på dilemmaet er å skjule journalistens personlige agenda ved å arrangere et rollespill.

Utgangspunktet er alltid et utspill eller en hendelse, en ”sak” som skal følges opp. Oppfølgingen skjer ved å innhente kommentarer til hendelsen fra motstandere og eksperter. Forskeren ringes opp, og kvitterer med å holde et ti minutters foredrag. Problemet er bare at forskeren blir sitert i et kort lite avsnitt, med nettopp den ene setningen som passer best inn i journalistens forståelse av saken. Alle avveininger er borte. Dette dramaturgiske knepet sikrer at journalisten framstår som nøytral, selv om hun fremmer sin personlige agenda. Forskeren blir henvist til en birolle i journalistens lille drama.

Når forskeren sender fortvilte eposter til kolleger dagen etter for å dementere, har hun seg selv å takke. Fadesen er et resultat av at hun satt passiv og ventet, til en tilfeldig reporter ringte klokka kvart på fire.

Aktive forskere

På mine kurs pleier jeg å si at ingen forsker bør snakke med journalister etter klokka tre, for det viser at man er nummer fem på ringelista. Selvfølgelig finnes det unntak fra dette. Men hovedpoenget er at forskeren må være aktiv. Det betyr også at hun selv bør lete opp gode journalister som har skrevet fornuftig om fagfeltet. I dag er dette lett. Det er bare å søke i nettavisene.

Samtidig er det et grunnleggende prinsipp i all kontakt med mediene at den som vil nå fram med et budskap, selv må finne ut hva som er viktig. Her har forskerne mye å lære. Skal forskerne formidle sine funn, må de gå hardhendt til verks overfor sine egne arbeider, forsøke å trekke ut de sentrale konklusjonene og oversette absolutt alle faguttrykk til vanlig norsk. Det har den positive bivirkningen at de oppdager om de i det hele tatt har funnet noe som er verd å formidle. Det som står igjen på blokka må deles opp i mindre biter, som kan få plass i massemedienes små formater.

Både journalister og forskere har et ansvar for å vedlikeholde en opplyst allmennhet. Ellers vil demokratiet forvitre. Derfor er det viktig å bygge ned den rådende mistilliten mellom forskere og journalister. Skal det skje en slik tilnærming, må begge parter lære den andres virkelighet å kjenne. Journalistene må lære mer om vitenskapsteori, og slutte å bruke forskere som brikker i sitt eget spill. Forskerne må på sin side slutte å bruke fremmedord, bli mer aktive og lære seg å prioritere. På et slikt grunnlag vil kanskje forskere og interesserte journalister klare å etablere et mer langsiktig samarbeid. Forskning er altfor viktig til å bli redusert til en birolle i journalistikkens dramaturgi.

Tekstene er lagt ut til personlig bruk, og kan ikke mangfoldiggjøres uten tillatelse. Alle rettigheter tilhører forfatteren.