Av Leikny Øgrim
Ottar'99
(denne artikkelen har tidligere stått i Klassekampen)
Sommeren `98 var det opprulling av en barnepornoring i Belgia. Organisert
kidnapping, mishandling, voldtekt og drap av babyer og barn. Organisasjonen
hadde greiner over hele Europa. Mange ble arrestert, også i Norge.
På denne bakgrunnen blir det lansert og vist nye Lolitafilmer
på Kino.
Lolita
Filmen bygger på en bok og handler om et forhold mellom en voksen
mann og ei ung jente.
Mannen Humbert begjærer jentungen Lolita. Han gifter seg med
mora hennes, som dør, og deretter kan han gjøre hva han vil
med Lolita. Og det gjør han. Lolita på sin side, vet å
utnytte mannens besettelse til sin fordel.
Humbert mener Lolita er en smånymfe, av den typen det finnes
flere av i alderen mellom 9 og 14. Han legger ut om sitt syn på smånymfene
samtidig med en rask serie med scener av småjenter: på skolen,
på kino, i lek, m.m. Denne sekvensen ble klipt ut av filmen fordi
den var for direkte og for generell. Det ble påstått at den
kunne oppfordre til barnemishandling.
Hun som spiller Lolita er egentlig for gammel – skuespilleren er 14,
Lolita er 12. Men i flere land ville det ført til strengere sensur
å bruke ei yngre jente. Regissøren synes hun er akkurat passe,
han antar at mange i publikum ser henne for seg som nærmere 9.
Kanskje er Lolita en seriøs film om et dypt menneskelig problem:
kjærlighet, vennskap og begjær over aldersgrensene. Ja, kanskje
er den det? Men er ikke seksuelle forhold mellom voksne og barn alltid
overgrep? Uansett intensjoner, dybde og skuespillerprestasjoner – hvordan
virker filmen samfunnsmessig? Faren er stor for at filmen er med på
å legalisere overgrep mot barn ved å spre ideen om at barn
er aktuelle sexobjekter for voksne.
Spice Girls
Spice Girls-moten kler ut småjenter som voksne kvinner. Og ikke
som tilfeldige voksne heller, men som sexy damer med åletrange klær,
nakne mager og ringer i navlene. Samtidig er voksenmoten barnslig: lave
sko, musefletter, korte kjoler og skolejente-look. Altså: småjenter
kles ut som voksne, voksne kles ut som barn. Skillet mellom voksne og barn
viskes mer og mer ut i et motebilde som er utrolig sex-fiksert. Småjenter
i sexy klær, sexy damer i småjenteklær. Dette er livsfarlig!
Et synlig skille mellom voksne og barn er en beskyttelse mot overgrep.
Små vrikkende barnekropper som synger om noe de ikke forstår
er en trussel mot barna sjøl.
Og det er ikke bare Spice Girls (jada, jeg veit at det er splittelse
og giftermål og alt mulig). Forleden år ble det lansert en
treningsvideo for barn med Barbie som frontfigur.
Magre Barbie og ni småjenter fra 8 til 14 år trimmer sammen
med en voksen instruktør. Både instruktøren og Barbie
har rosa treningstøy. Ungene har trange turndrakter og bukser i
matchende farger.
Videoen begynner med at Barbie sitter foran sminkebordet – en nødvendighet
for småjenter som vil trene! Budskapet? At det viktigste for små
og store jenter er å se deilige ut. Lolita – Spice Girls – Barbie
– kvinneideal, skjønnhetstyranni for barn, for stadig yngre jenter,
i et marked som ingen ende tar, men som trenger seg inn i stadig nye områder
av livene våre.
Snerpete kvinnfolk
Så kommer vi snerpete kvinnfolka. Ikke liker vi overgrep mot
barn. Ikke liker vi at småjenter kler seg ut som voksne, med sminke,
platåsko og alt for trange klær. Ikke liker vi at voksne kler
seg ut som barn heller.
Vi vil at voksne skal være voksne og barn skal være barn.
Vi vil at sex skal være en aktivitet mellom likestilte mennesker.
Lolitafilmen har ikke vakt reaksjoner. Folk kan se den i fred uten
å være redde for demonstrasjoner eller for å bli stempla
som pervers i nabolaget. Dette gjør den kanskje enda farligere enn
de kjedelige og vulgære pornofilmene. Den retter seg mot et nytt
marked – de intellektuelle. Akkurat som Cupido gjør pornoen stuerein,
er kanskje Lolitafilmen med på å gjøre pedofil sex stuereint.
Mennesket er et seksuelt dyr. Vi blir kåte, får lyst og
kjører i vei, hvis vi har mulighet, og hvis vi ikke har noen hemninger
som hindrer oss fra det. Men hva som tenner oss, og hvilke hemninger vi
er utsatt for, det er i stor grad bestemt av hvilket samfunn vi lever i.
Vi har lært hva som er sexy: at det er tøffe menn og svake
damer. Vi lærer det igjen og igjen gjennom hele livet, helt fra vi
er ganske små. Hva som blir sett på som er sexy endrer seg
gjennom tidene, og er forskjellig i ulike kulturer. Det er moteretninger
også i det: porno, moter, kjønnsroller, film og reklame påvirker
hva vi syns er fint, og hva vi tenner på. Om mannfolk skal ha store
muskler i armene eller faste rumper, om de skal ha hår på brøstet
eller i ansiktet. Om damer skal ha store rumper eller store pupper, det
er forskjellig fra land til land og til forskjellige tider.
Det politiske, det samfunnsmessige påvirker hva vi gjør
privat. I så måte er det private interessant: Det politiske,
det samfunnsmessige idealet påvirker oss til hva vi tenner på,
til hva vi syns er OK å gjøre i senga, til hvem vi syns det
er OK å gjøre det med, og i hvilke situasjoner. Det samfunnsmessige
setter noen grenser, det stopper oss fra en del ting, og det er bra. Det
setter sikkert noen grenser som vil bli overskredet i tidens fylde, og
det kan vi se fram til.
Pedofile har også lært! De har lært gjennom kjønnsrollemønsteret
at uskyld, passivitet og hjelpeløshet er sexy. De har lært
gjennom porno at sex med unger er OK. Pornoen har hjulpet dem å fjerne
noen av hemningene mot å forgripe seg på barn. Vi må
forhindre at det læres! Vi må kjempe mot all den ideologien
som knytter seksualitet til vold og til dominans og underkastelse. Det
er ingen legning - det er en livsfarlig ideologi!
Vi kan aldri si at vi er ferdige med kampen om lyst og tenning en gang
for alle.
Pornoindustrien - prøver seg igjen og igjen. De flytter grenser,
de forsøker å utdype sexmarkedet til å gjelde ikke bare
voksne eller halvvoksne narkomane kvinner, men også gamle, funksjonshemma,
barn, dyr. Kampen er evig, den varer helt til pornoindustrien er knust,
til undertrykkinga er vekk, til kvinnene er fri!
Tilbake til: Kvinnegruppa
Ottar eller Leikny