Liten bok skal svare på stort spørsmål

Professor Jeanette Rhedding-Jones har skrevet en liten bok om store spørsmål. (Foto: Hege Fagerheim)

I den prøver hun på en lettfattelig måte å beskrive forskningsmetoder og å gi et innspill til hvordan man kan bli publisert internasjonalt.

Ingen murstein

Jeanette Rhedding-Jones er til daglig professor i barnehagepedagogikk ved Avdeling for lærerutdanning, førskolelærerutdanningen. Hun er fra Australia og har publisert i, og vært redaktør og referee for, en rekke internasjonale tidsskrifter.

I ”What is research?” (Universitetsforlaget) er hvert kapittel dedikert et relevant tema for forskeren: teori, metodologi, etikk, kjønnspersperspektiv og postmodernitet. I tillegg er to kapitler så konkrete som man sjelden ser det; forskning og skriving, og forskning og publisering - i relasjon til selv, profesjon og fag.

– Du har skrevet en liten bok for å besvare et stort spørsmål. Er formatet i seg selv en kommentar til at forskere og akademikere må bli flinkere til å kommunisere på en lettfattelig og enkel måte?

– Ja. Men dette handler ikke bare om kommunikasjon, men også konstruksjonen av kunnskap. Den må være nærmere hverdagsspråket, tror jeg.

Håndfaste råd

Boken gir helt håndfaste råd i forhold til den omfattende prosedyren det gjerne er å få en artikkel publisert i et internasjonalt vitenskapelig tidsskrift.

– Har du merket på dine studenter og kolleger at dette har vært savnet?

– Ja, det har jeg. Vi trenger flere høystatus-publikasjoner, ikke bare fordi institusjonene krever dette av økonomiske grunner, men også fordi vi trenger å skrive akademisk på et høyere nivå. Det er gjennom skriving at vi får ny kunnskap. Akademisk skriving, som blir fagfellevurdert, bør være en del av vår profesjonelle utvikling.

Mer forskningsfri

– Høgskolen i Oslo kunne i 2004 registrere 119 vitenskapelige publikasjoner. Universitetet i Tromsø er like store som oss og hadde ca. 630. UiO hadde over 3300.

– Interessant statistikk!

– Enig. Men hvordan skal HiO-forskere bli enda flinkere til å publisere vitenskapelig?

–  Bare ved å verdsette og vektlegge det som leder opp til slike publikasjoner. Vi trenger midler og ressurser til sabbatsår, sånn at vi kan komme oss bort fra den ordinære undervisningen og administrasjon og få tid til å tenke, lese og skrive. Sånn kan vi også få mulighet til å presentere mer arbeid på internasjonale konferanser og møte mennesker som også publiserer, sier Rhedding-Jones, og fortsetter:

– For si det kort: HiO trenger å utvikle en forskningskultur. Nå har vi en situasjon der universitetene gir akademikerne sine sabbatsår, mens høgskolene ikke gjør det. I tillegg virker det som om vi ikke har ansatt noen som skal hjelpe forskere med å få publisert i internasjonale, fagfellevurderte tidsskrifter. Da jeg jobbet i Australia fikk lærerne seks måneders sabbat hvert sjette år. Da vi ikke hadde sabbatsår underviste vi halvparten av tiden, forsket i 40 prosent, og brukte 10 prosent av tiden til administrasjon. Da er det ikke overraskende at vi også publiserte godt.

Ble spurt om å skrive

– Hva er best med å forske?

– Best? Jeg jobber med av og til med poststrukturell teori, som handler om å ikke bare gjøre en ting, men mange. I tillegg jobber jeg med kritisk teori, som handler om å være kritisk til samfunn, kultur og minoritetsposisjonering. Hvis du mener hva jeg liker å gjøre som forsker, så er det å omgås mennesker, deres ideer og handlinger. Jeg liker også å lese og å skrive.

– Hvorfor skrev du boken?

– Fordi jeg ble spurt om det. Og jeg kunne ikke se for meg at noen andre skulle komme til å skrive om det jeg har lyst til å fortelle.

[ Hege Fagerheim ]

Les mer

• Universitetsforlaget (omtale av boken)
• Avdeling for lærerutdannings hjemmeside
• Rhedding-Jones i Miniportrettet på forskning.no (16. april 2005)

Leserkommentarer til artikkelen

Dette er en bok jeg gleder meg til å lese. Noen ganger ser det ut som om forskning innen sosiale vitenskaper (og humaniora) og tekniske vitenskaper foregår i to verdner. Forfatterens foredrag da hun fikk HiOs forskningspris tyder på at boken kan danne en bro mellom de to verdene. Det hadde vært utrolig bra om de som forsker innen sosiale fag, humaniora og teknologi kunne ta det samme kurset i vitenskapsteori og forskningsteknikk - og med utbytte for alle parter.

Sammenlikningen mellom HiO og Universitetet i Tromso er ikke helt retteferdig. I Tromso har de doktorgradstudenter og det har vi ikke mange av paa HiO. Mange store gjennombrudd kommer som et resultat av samarbeid mellom erfaren veileder og doktorgradstudent med masse tid. Dette er den eneste muligheten kapasitetsmessig mange universitetsansatte har for aa faa realisert selve forskningsarbeidet paa. De fleste av oss paa HiO har ikke dette privilegiet.

Dette viktige kapittelet er ikke nevnt i omtalen av boka til Jeanette. Kapittelet om multikulturalisme gir et viktig bidrag til oss som forsker og er interessert i debatt om dette viktige feltet. Ut fra min kunnskap om hva som er skrevet i Norge om kritisk multikulturalisme er det ingen litteratur som tar opp perspektivene til Jeanette. Altså interessante og nye perspektiver alle på HiO som ''flerkulturelt studiested' er en del av.

Si din mening!