Hva var ditt første eksperiment som barn (med kjæledyr, søsken, insekter, husholdningskjemikalier etc.)?

- Jeg prøvde ut ulike former for lederskap. Men syklubb for oss seksåringer holdt hjemme hos meg ble en klar fiasko. Ingen av de andre ville ha en innføring i syingens hva og hvordan, på tross av at jeg hadde lagt frem ferdig tredde synåler, knappenåler, saks, materialer og mønstre.

Hvilken vitenskapelige artikkel, bok eller forelesning har hatt størst innvirkning på din karriere? Hvorfor?

- Før han ble internasjonalt berømt for aksjonsforskning ga Stephen Kemmis meg en kopi av et kapittel han nettopp hadde skrevet. Det var det at han gav meg det som inspirerte meg. Han gav meg det nærmest som en juvel: ”Gjør hva du vil med det.” Jeg har skrevet meg selv og min kunnskap inn i det. Eller det var slik jeg husker nå at han sa det. Kapitlet ble publisert i ei bok med tittelen Towards a Science of the Singular. Stephens kapittel het: The imagination of the case and the invention of the study. Jeg gikk hjem og leste det uten stopp.

Jeanette Rhedding-Jones
		…er professor ved lærerutdanningen ved Høgskolen i Oslo. Hun underviser på masterstudiet i barnehagepedagogikk, og veileder master- og doktorgradsstudenter, publiserer i, redigerer og er referee for internasjonale refereebaserte forskningstidsskrifter. Rhedding-Jones har nylig publisert boka What is Research? Methodological practices and new approaches (Universitetsforlaget). Boka ble til som en oppfølging av et prisvinnerforedrag med samme tittel, holdt våren 2004. I 2003 ble hun tildelt Høgskolen i Oslos FoU-pris for 2002 for sitt arbeid med utvikling, ledelse og internasjonalisering av forskning ved HiO. I 2004 ble hun leder for konferansen Reconceptualizing early childhood education, som samlet mer enn 100 forskere fra 19 land.

Hva liker du best med jobben din, og hva gjør deg mest frustrert?

- Best: Mine studenter og mine kollegaer, og det å bli betalt for å skrive. Slik kan jeg arbeide lokalt og internasjonalt med andre og med tekster. Mest frustrerende: At familien min er i Australia, på den andre siden av kloden.

Hvilken bok ligger på nattbordet ditt for øyeblikket?

- Ikke bok, men bøker! Jeg har en rød notatbok for drømmer, the Dictionary of Indian Philosophy, en ayurvedisk kokebok, noveller skrevet for 100 år siden av tsjekkiske kvinner, the Lonely Planet Prague, Peer Gynt på engelsk, Reading Lolita in Tehran, romaner av Kunal Basu, John Murray, Aphra Benn, Kate Jennings, Kazvo Ishuro, Eva Sallis, Iris Murdoch, A.S. Byatt og Drusilla Modjeska, som jeg leser og gjenleser hele tiden.

Hvilken musikk hører du på i bilen eller på labben?

- Jeg hører ikke på bakgrunnsmusikk og jeg har ikke bil selv. På pianoet øver jeg akkurat nå på verker av Agatha Backer Grøndahl, Leoŝ Janáĉek og Margaret Sutherland. Noen ganger hører jeg på Alltid klassisk og jeg går ofte på konsert.

Hva er det beste rådet du noen gang har fått?

- En god venn som lå for døden av kreft spurte meg: Hva er det du ønsker å gjøre? Dette ”råds-spørsmålet” fikk meg til å ta hele min livssituasjon opp til vurdering.

Hva gjør du når du skal slappe av?

- I Norge lager jeg kulinarisk mat. I Australia gjør jeg hagearbeid.

Hva ville du ha blitt, hvis du ikke var forsker?

- Jeg er fortsatt ikke sikker på om det er forsker jeg er. Selv om jeg har skrevet forskningsdagbøker, gjennomført case-studier, gjort etnografiske studier, drevet med aksjonsforskning, gjort dekonstruksjoner, dokumentanalyse, collager etc., så er jeg kanskje snarere leser, skribent og lærer. Hva jeg leser og skriver om dreier seg om praktikker, steder, hendelser, institusjoner, diskurser, teorier, visdom, får jeg håpe. Som 14-åring fant jeg ut at jeg likte musikk for mye til å gjøre det til levebrød og senere som skilt skjønte jeg at å skrive lyrikk neppe ville gi nok penger i kassen.

Har du store ambisjoner om å lære deg noe unyttig? Hva?

- Jeg har ingen planer om å måtte lære å leve med noen andre enn den samboeren jeg allerede har måttet venne meg til.

I hvilke situasjoner får du de beste og mest inspirerte ideene?

- Faktisk når jeg har det skikkelig travelt. Eller rett etter at jeg har undervist. Eller når jeg går lange turer i byen for meg selv, eller etter yogatimer.

Hvilket aspekt med vitenskapen skulle du ønske folk flest skjønte mer av?

- Det sosio-kulturelle, det subjektive, det tverrvitenskapelige, det kritiske, det språklige, det kroppsliggjorte, det levde og hva jeg på ”engelsk-norsk” ville kalle rekonseptualisering.

Du er den eneste forskeren i et selskap. Hvordan beskriver du jobben din?

- Jeg snakker ikke om jobben med mindre jeg blir spurt. Men hvis, så gir jeg forskjellige deler til forskjellige folk til forskjellige tider i forskjellige sammenhenger.

Hvilket forskningsfelt (unntatt ditt eget) fortjener mer penger, og hvorfor?

- Mitt motspørsmål ville være å spørre om hvilke forskere som fortjener mer penger, snarere enn hvilke felt som gjør det. Jeg ville fokusere mer på hvem som får forskningsbevilgninger. Her trengs det å se kritisk på hvem som sitter med makten, og hvem som dominerer og kolonialiserer forskningsagendaene. Så jeg ville svare at det skulle gis penger til hva vi på engelsk kaller ”Indigeneous people” og andre minoritetsgrupper for å forske på egne temaer, fordi forskning kan ha politisk effekt. I Norge kunne dette være å støtte samer og somalisk norske, for eksempel, for at de skulle kunne forske på egne kulturelle fortellinger, ta vare på, dokumentere og analysere egne posisjoneringer, gi styrke til individer og grupper gjennom forskningsprosessen, til å teoretisere på andre måter og til å utvikle dekoloniserende forskningsmetodologier.

- Ellers har jeg egentlig ikke et ’eget’ forskningsfelt. Jeg skifter, avhengig av hva jeg fokuserer på og hvem jeg henvender meg til med mine teorier, kritiske temaer og epistemologier.

Verten i et middagsselskap har plassert deg ved siden av Gud. Hva snakker dere om?

- Et feministisk svar kunne være at vi ville snakke om hva vi gjør, som kvinner. Et mer åndelig og kritisk flerkulturelt svar kunne være at mange tror at Gud er i en, ikke over eller ved siden. Et poststrukturelt og kritisk flerkulturelt svar kunne være at det er flere guder og ikke bare én. Eller en kunne spørre hvilken diskurs som etablerer kun en enkelt, snakkende Gud stavet med stor bokstav? Hvilken kulturell historie gjør Gud tilsynelatende mannlig? Hvilke nasjoner har sjangeren ”middagsselskap”?

Hvor har du mest lyst til å reise, og hvorfor?

- Australia. Jeg er innvandrer, eller kanskje en kunne si ”transitt-nasjonal”, avhengig av hvorfra en ser det.

En ti år lang ekspedisjon til planeten Jupiter har et mannskap på to forskere. Du er den ene. Hvem velger du som den andre, og hvorfor?

- Jeg ville ikke dra. Å si nei er en nødvendig kunst.

Du er menneskehetens ambassadør i det første møtet med en fremmed rase, og skal holde en tale på ett minutt. Hvordan vil du åpne?

- Jeg ville smile, bøye meg slik de ville gjøre og plassere handa mi på hjertet. Så ville jeg takke for møtet. Det skulle gi 20 sekunder til oversetteren.

Beskriv en helt ny vitenskapsgren som kan komme i løpet av de neste 100 årene.

- Jeg lever i øyeblikket.

Hva blir det neste store gjennombruddet i norsk forskning?

- ”Gjennombrudd” inngår ikke i mitt forskningsvokabular. Utforsker- og erobrer-metaforene passer dårlig for dagens samfunnsvitenskap, humaniora og andre nærskyldte profesjoner. De passer heller ikke med mer postmodernistiske standpunkter vis-à-vis kunnskap og vitenskap. Når det gjelder norsk forskning, hvorfor opererer vi med båser som norsk og ergo ikke-norsk? Er slike kategorier geografiske, nasjonalistiske eller økonomiske? Hvor internasjonal er forskningskulturer egentlig?

Hva synes du om norsk forskningspolitikk?

- Den kjennes ’riktig’ når en selv får forskningsbevilgninger fra Norges forskningsråd, men motsatt når du ikke får. Sett fra en annen synsvinkel kan jeg ikke ha tro på et system som avviser så mange potensielle doktorgradsstudenter. I en situasjon hvor f.eks. et felt som ”early childhood education” for nå å bruke et internasjonalt begrep for et felt, er i desperat behov for gode kandidater, slipper Norge frem bare en brøkdel av hva som hadde vært mulig.

Hvilken norsk politiker kunne du byttet plass med, og hvorfor?

- Jeg er realist nok til å innse at jeg som utlending verken ville kunne eller ville bli norsk politiker. Hvis jeg var norsk, ville jeg kanskje sagt Laila Dåvøy eller Kristin Clemet.

Hva er dine tre beste og tre dårligste egenskaper?

- Begrepet ”egenskap” er problematisk. Dersom en betrakter diskurser som konstruerer hva som teller som kvaliteter, væremåter, handlinger og språk, så kan en også tenke seg andre diskurser for hva disse ”er”. Følgelig snakker vi og oppfører oss forskjellig etter hvilken situasjon vi er i. I den forstand har jeg ikke egenskaper. En kunne ha sagt at jeg var seriøs, utholdende, sjenerøs, bestemoraktig, stille og slank. Hvordan de skulle ordnes hierarkisk og rangeres som gode og dårlige ville være tilsvarende problematisk. Da jeg spurte en som kjenner meg, svarte vedkommende at jeg var kvalitetsorientert, jeg kunne forenkle og jeg arbeidet raskt, men at disse trekkene kanskje samtidig kunne representere noen av mine svake sider?

En god film du har sett?

- Min fars hjemmelagde videofilm som han og mor satte sammen da de var gamle, med pålagt lyd og masse klipping og liming av hans mange filmer av ”my four babies”.

Hva mener du om homøopati?

- Forventes jeg å tro at dette er et preparat mot heteroseksuell normativitet?

En femåring spør deg hvordan verden ble til, hva svarer du?

- Jeg ville si: Hva for en verden spør du meg om?

Når innrømmet du sist at du tok feil i en faglig diskusjon?

- Jeg forsøker faktisk å unngå ‘faglige diskusjoner’ som underforstått går ut på ”å ha rett”. Det har kanskje sammenheng med at på mitt felt dreier det seg mer om å vise og forstå enn å bevise. Kanskje er kvinner mer opptatt av å utveksle meninger enn å ’vinne’ med dem?

  skriv ut denne artikkelen

  tips en venn