Jan Sverre Knudsen
 

NORADs musikksamarbeid

Gjennomgang 1999

Innhold

FORORD.

1.            Innledning           *

1.1          Forståelse av mandat, metode          *

1.2          Noen kjennetegn ved musikksamarbeidet      *

1.2.1      Mangfold              *

1.2.2      Engasjement        *

1.2.3      Samhandling       *

2.            Musikksyn og argumenter               *

2.1          Musikk som kunstnerisk uttrykk      *

2.2          Musikk som pedagogisk praksis      *

2.3          Musikk som levebrød         *

2.4          Musikk som salgsvare       *

2.5          Musikk som sosialpolitisk redskap  *

2.6          Musikk som middel til forsoning      *

2.7          Musikk som bærer av et budskap, folkeopplysning    *

2.8          Musikk som redskap til tverrkulturell forståelse           *

2.9          Musikk som identitetsbygger           *

3.            Ideologi og praksis            *

3.1          Kultur som mål eller middel?             *

3.2          Fattigdomsorientering        *

3.3          Bærekraftig utvikling          *

3.4          Mottakeransvar   *

3.5          Organisasjonsbygging, styrking av det sivile samfunn              *

3.6          Tiltak med norsk organisasjon som partner   *

3.6.1      Norske behov og interesser             *

3.6.2      Omvendt bistand *

3.6.3      Gjensidighet og likeverd  *

4.            Samarbeidet med Rikskonsertene  *

4.1          Bakgrunn              *

4.1.1      Kulturutveksling                *

4.1.2      Kompetanseutvikling        *

4.1.3      Rådgivning          *

4.2          Vurdering              *

5.            Musikkseminaret                *

6.            Forslag og anbefalinger for videre arbeid   *

 

Forord

Den foreliggende rapporten er resultatet av en gjennomgang av NORADs musikkprosjekter. Oppdraget er bestilt og administrert av Kontoret for kultur og institusjonssamarbeid (KULI).

Arbeidet som danner grunnlaget for rapporten er utført i april, mai og juni 1999 og har bestått av:

Parallelt med denne gjennomgangen har Tone Bratteli gjort en helhetlig gjennomgang av NORADs kultursamarbeid. Resultatet av dette foreligger i en egen rapport. Intensjonen med en egen musikkgjennomgang har vært å få en mer inngående vurdering av det som de siste årene har vært et prioritert område.

En stor takk rettes til medarbeiderne ved KULI for deres store imøtekommenhet, og til alle ledere og deltagere som velvillig har stilt opp til intervjuer. En spesiell takk rettes til APC i Nicaragua og Bagamoyo College of Arts i Tanzania for deres gode tilretteleggelse for mitt arbeid.

Rapporten vil forhåpentligvis være et nyttig verktøy for diskusjonen omkring musikksamarbeidets plass i en bistandsorganisasjon og gi inspirasjon til NORADs videre kulturdebatt.

Oslo 26.10.1999

Jan Sverre Knudsen

Institutt for musikk og teater

Universitetet i Oslo

1.                 Innledning

1.Forståelse av mandat, metode

I forkant av oppdraget ble et skriftlig mandat utarbeidet av Kontoret for kultur og institusjonssamarbeid (se vedlegg). Her blir det blant annet bedt om en "empirisk dokumentasjon og vurdering". Dette har jeg forstått slik at gjennomgangen skal være nær knyttet til praksis i de ulike musikkprosjektene. Jeg har valgt å se på kontakt med deltagende personer og organisasjoner som min hovedkilde for informasjon. Intervjuer av deltagere på ulike nivåer og observasjoner av musikkprosjektene i praksis utgjør det viktigste grunnlaget.

Musikksamarbeidet omfatter nærmere 30 ulike prosjekter i ca. 15 ulike land. Det er innlysende at jeg innenfor mandatets rammer ikke har hatt mulighet til å dekke hele dette feltet. Jeg har valgt å se nærmere på visse prosjekter som jeg mener kan gi et representativt bilde av virksomheten. Store og omfattende prosjekter i Afrika og Latin-Amerika har fått størst oppmerksomhet. Jeg har også forsøkt å dekke en del av den virksomheten som foregår i Norge. De få prosjektene knyttet til land i Asia har jeg hatt liten kontakt med.

I motsetning til utviklingsarbeid innen mange andre områder vil en kvantitativ analyse i dette tilfellet bare kunne ha begrenset verdi. I NORADs strategi om kultur vektlegges først og fremst lite håndgripelige og vanskelig målbare faktorer som kulturell identitet, kulturarv og innsikt og respekt mellom kulturer. En kartlegging av prosjektenes omfang, målt i konserter, undervisningstimer eller utgivelser kan antyde volumet på aktiviteten, men forteller lite om prosjektenes verdi.

For å få et bilde av hvordan musikkprosjektene kan oppleves som verdifulle har jeg sett det som et mål å komme i nær kontakt med mottakergruppene både på et administrativt plan og på grasrota. Intervjuobjektene representerer et variert spekter: prosjektledere og administratorer, profesjonelle musikere og amatører, høyere funksjonærer innen offentlig kulturforvaltning, ungdom i slumstrøk, studenter og bønder.

Reisene til Nicaragua og Tanzania har i denne forbindelse vært av uvurderlig betydning. Et tidligere arbeid jeg har gjort i forbindelse med et musikkprosjekt i Zimbabwe har også gitt informasjon som brukes i rapporten. Utover dette er informasjon innhentet gjennom intervjuer foretatt i Norge. En rekke av disse ble foretatt i forbindelse med NORADs musikkseminar 18. og 19. mai.

Når jeg i teksten bruker betegnelsen NORAD menes i mange tilfeller Kontoret for kultur og institusjonssamarbeid (KULI) eller kulturmedarbeidere i NORAD. Når jeg har valgt å ikke skille ut disse spesielt i den generelle drøftingen har det sammenheng med de føringer som er gitt i forbindelse med opphevelsen av særbevilgninger til kulturtiltak: kultur skal i større grad sees som et anliggende som gjelder alle NORADs avdelinger og inkorporeres i hele organisasjonens arbeid.

Et forhold som må bemerkes når det gjelder møtet med enkelte aktører som mottar støtte fra NORAD, er at kontakten med meg ble sett på som en mulighet til å reklamere for fortsatt støtte. Spesielt i Nicaragua ble jeg møtt av en kraftig sjarmoffensiv. For å unngå at slike framstøt skulle influere på gjennomgangen har jeg lagt spesiell vekt på å ha kontakt med aktører på ulike nivåer, og med ulike former for organisatorisk tilknytning til prosjektene.

 

2.Noen kjennetegn ved musikksamarbeidet

Hva karakteriserer NORADs musikksamarbeid? I løpet av gjennomgangen har visse trekk utmerket seg på en måte som forteller om noe av det særegne ved musikksamarbeidet, og om hvilke muligheter som ligger i det.

1.      Mangfold

Musikksamarbeidet utgjør et svært variert felt. Det preges av mange, til dels små aktører med ulike interesser og ideologier. Ulike musikkstiler er representert: populærmusikk, tradisjonsmusikk og klassisk musikk. Organisasjonene som deltar har svært forskjellig karakter. Her finnes alt fra tiltak basert på enkeltpersoners initiativ til store langsiktige satsinger knyttet til statlige organisasjoner. Graden av tilknytningen til NORAD og til norske organisasjoner er også ulik. Noen prosjekter administreres av norske organisasjoner mens andre har lokal styring.

Denne store variasjonen kan være problematisk å forholde seg til. For å kunne gjennomføre en faglig forsvarlig saksbehandlingen i NORAD er det ønskelig med kjennskap til musikktradisjoners posisjon og funksjon i de aktuelle landene. Det har ikke vært mulig for NORAD alene å skaffe seg denne kjennskapen, noe som har gjort det nødvendig å basere mye av saksbehandlingen på vurderinger fra ulike partnerne.

Prosjektenes antall og mangfold forutsetter delegering av ansvar og myndighet. En koordinerende lokal prosjektadministrasjon, som i tilfellet APC i Nicaragua, kan gjøre det mulig å ha en effektiv oppfølging av mange prosjekter med høyst ulik karakter. NORAD Oslo eller ambassadene har ikke kapasitet til å gjennomføre dette selv. Man kan heller ikke regne med at ambassadene har den nødvendige kulturkunnskap til å gjennomføre prosjektadministrasjon på en tilfredsstillende måte.

Lokal administrasjon og koordinering er i mange tilfeller både nødvendig og ønskelig. Dette må likevel ikke sees som en absolutt forutsetning. Det bør være rom for prosjekter som er styrt av små, selvstendige organisasjoner i mer direkte samarbeid med NORAD.

Med bakgrunn i det materialet jeg har gjennomgått virker det ikke som om valg av administrativ modell er avgjørende for i hvilken grad et prosjekt lykkes.

 

2.      Engasjement

I løpet av gjennomgangen ble jeg mange ganger slått av det sterke personlige engasjementet samarbeidspartnere legger for dagen. Musikalsk aktivitet er ofte langt mer enn et vanlig arbeid eller en hobby. For mange er deltagelse i musikkprosjektene en hjertesak. Mange ser arbeidet som en del av sin egen faglige utvikling eller som en måte å oppfylle personlige ambisjoner eller organisatoriske mål.

Enkeltpersoner får gjerne et sterkt eiendomsforhold til prosjektene. Dette fører ofte til en mobilisering av krefter og ressurser langt utover det man skulle kunne forvente utfra prosjektplanene. Likevel er det opplagt en risiko for at en altfor sterk avhengighet av enkeltpersoners engasjement kan gjøre prosjektene sårbare. Materialet jeg har gjennomgått gir imidlertid ingen klare indikasjoner i forhold til hvordan dette bør imøtekommes. Det finnes eksempler der enkelte ledere synes uerstattelige, med engasjement og evner som virker helt nødvendige for virksomheten. På den annen side ser vi også vellykkede eksempler på at initiativtakere har trukket seg tilbake, overlatt ansvaret til andre og at virksomheten er blitt institusjonalisert.

 

3.      Samhandling

Musikalsk aktivitet forutsetter samhandling. Gjennom musikkprosjektene har artister, pedagoger, barn og ungdom fått samhandle gjennom musikk i nye og utfordrende sammenhenger. Verdien av musikalsk samhandling er spesielt framtredende i prosjekter der deltagere møtes på tvers av kulturell bakgrunn. Musikk betegnes ofte som et universelt språk med evne til å skape forståelse på tvers av etniske og kulturelle grenser. I noen av utvekslingsprosjektene med barn og ungdom som for eksempel Honningsvåg/Alexandra eller Fredrikstad/Zimbabwe møtes unge mennesker som har små muligheter til å kommunisere språklig. Erfaringer fra dette arbeidet viser likevel at felles erfaring gjennom samspill kan skape en gjensidig kulturell forståelse og gi grunnlag for at sterke bånd knyttes. Opplevelsen av samhandling gjør trolig mer med deltagernes forhold til hverandres kultur enn all verdens informasjon og fakta.

Samhandlingsperspektivet blir også spesielt vektlagt i musikkprosjektene i land som Sør-Afrika, Nicaragua og Guatemala med en nær historie preget av etniske eller politiske konflikter.

 

2.                 Musikksyn og argumenter

Arbeidet med gjennomgangen har synliggjort et mangfold av ulike måter musikalsk aktivitet kan ha betydning på. Tankene og ideene til norske og utenlandske aktører representerer stor variasjon og gir til sammen et langt videre perspektiv enn det som er nedfelt i NORADs kulturstrategi. En presentasjon av ulike musikksyn, og av argumenter som springer ut fra dem, kan gi en referanseramme for det øvrige materialet som presenteres i rapporten og et grunnlag for forståelse av nyansene i musikksamarbeidet. Punktene i den følgende fremstillingen vil ofte være overlappende ved at flere musikksyn knyttes til ett og samme prosjekt.

 

1.Musikk som kunstnerisk uttrykk

Argumenter som fremhever musikkens kunstneriske verdi fremmes oftest av aktører knyttet til profesjonell utøvende virksomhet. Også hos mange amatører og pedagoger inngår den kunstneriske dimensjonen som en selvsagt del av grunnlaget for virksomheten selv om det ikke så ofte uttrykkes direkte.

Når musikkens kunstneriske kvaliteter fremheves blir dette gjerne gjort til et overordnet argument mens andre, mer nytteorienterte argumenter betraktes som gode bivirkninger. Vektlegging av det artistiske nivå står sentralt. Tradisjon og kvalitet er viktige stikkord.

Eksempler på prosjekter der det kunstneriske blir spesielt vektlagt er arbeidet til kammergruppen Kinteto i Nicaragua og opplæringen av kordirigenter knyttet til universitetet i Port Elisabeth, Sør-Afrika. Samarbeidet med Rikskonsertene er også et felt der argumentasjon knyttet til det kunstneriske har betydning.

Når disse argumentene relativt sjelden vektlegges ellers i prosjektene skyldes det trolig at andre, mer funksjonalistisk orienterte argumenter dominerer i retorikken omkring NORADs kulturelle satsinger. Musikken betraktes snarere som et middel til å nå definerte bistandsmål enn som et mål i seg selv. (Både samarbeidet med Rikskonsertene og mål/middel-diskusjonen omhandles nærmere senere i rapporten.)

2.Musikk som pedagogisk praksis

I en rekke prosjekter, blant annet mange av de som involverer norske partnere, står musikkpedagogiske mål sentralt. For partnere i samarbeidsland dreier det seg gjerne om få bistand fra norsk ekspertise til å heve nivået innen høyere musikkutdanning. Universitetet i Port Elisabeth, Sør-Afrika har et samarbeid med Norges Korforbund om opplæring av dirigenter. Stavanger musikkskole sender pedagoger til Bagamoyo College of Art for å styrke den musikkteoretiske opplæringen.

I andre prosjekter er det norske pedagoger som ser samarbeidet som et redskap til å styrke pedagogisk praksis i sin egen organisasjon. Samarbeidsprosjektene mellom Østfold og Zimbabwe bygger på ønsket om å bedre norsk musikkopplæring gjennom å lære av afrikansk musikkpedagogikk. Honningsvåg Musikkorps har fått inspirasjon og lært ny metodikk gjennom møtet med Alexandra Brass Band i Sør-Afrika. Den gehørsbaserte metodikken som medlemmer av Brass Bros. benytter på seminarer med norske korps er inspirert av møtet med afrikanske undervisningsmetoder.

En sammenligning av musikkpedagogiske ambisjoner hos de norske og mange av de afrikanske partnerne åpner for et tankevekkende paradoks. Mens de afrikanske pedagogene søker en nivåheving gjennom å tilegne seg kunnskap innen notasjon, harmonilære og annen, i utgangspunktet vestlig musikkteori, søker norske pedagoger etter det som gjerne betegnes som de musiske sidene i afrikansk tradisjon: muntlig opplæring, kroppslig utfoldelse og spontanitet. Hos enkelte afrikanske pedagoger henger opplevelsen av fortrinnene ved den vestlige pedagogikk sammen med en nedvurdering av egen kultur. Da en rektor ved en afrikansk skole demonstrerte tradisjonelt trommespill for en gruppe nordmenn var hans kolleger raske til å påpeke at han også spilte piano. Det er ofte de "moderne" og formelle musikkunnskapene som gir status innen det afrikanske utdanningssystemet.

I denne sammenhengen representerer ZAME (Zimbabwe Assosiation of Music Educators) et unntak. ZAME arbeider for å fremme den tradisjonelle svarte musikken i undervisningssektoren, og ser på dette arbeidet som en kampsak for å styrke nasjonal identitet.

Et påfallende trekk ved de musikkpedagogiske prosjektene i både Tanzania og Zimbabwe er at de afrikanske pedagogene knyttet til høyere utdanningsinstitusjoner føler de mangler en forbindelse mellom teori og praksis. Musikkteori undervises ofte etter et "gammeldags engelsk" system med liten forbindelse til den klingende musikken. Den teoretiske kunnskapen blir nesten utelukkende anvendt på vestlig musikk og betraktes ikke som noe brukbart redskap i forhold til den afrikanske tradisjonsmusikken. Møtet med musikkpedagoger fra norske musikkskoler og høgskoler har i disse tilfellene åpnet opp for et nytt perspektiv på hvordan teoriundervisning kan integreres med praktisk musisering, uansett sjanger.

 

3.Musikk som levebrød

For mange aktører representerer deltagelse i NORADs musikkprosjekter en mulighet til å få seg lønnet arbeid gjennom spilling, musikkundervisning eller administrasjon av musikkprosjekter. Selv om ingen av prosjektene finansierer direkte, faste lønnsutgifter medfører prosjektstøtten betalte oppdrag for mange av de involverte. Motivasjonen for å delta er ofte økonomisk fundert.

For musikere med profesjonelle ambisjoner vil virksomheten kunne representere en støtte til karrieren. For musikere i samarbeidsland kan kontakten med Norge gi oppdrag og muligheter som ikke finnes i hjemlandet. For norske musikere kan samarbeidet gi nytt musikalsk materiale og inspirasjon.

Et prosjekt som fokuserer sterkt på musikeres muligheter til å livnære seg fra sin aktivitet er samarbeidet mellom Chamudata i Tanzania og NRK/Strømmestiftelsen/Kirkelig Kulturverksted i Norge. Chamudata er en fagforening som kjemper for å gi grunnleggende rettigheter og bedre arbeidsmuligheter til utøvende musikere. Det profesjonelle musikkmiljøet i Tanzania er preget av en slags mafia som eier og kontrollerer bandene. Musikere har ingen rettigheter til sin egen musikk og eier ikke engang sine egne instrumenter.

Markedet for innspilt musikk er dominert av billige piratkopier, noe som gjør det nærmest umulig for musikere å satse på produksjon av innspillinger som en inntektsmulighet. Etter et langvarig arbeid lyktes det i april 1999 å få vedtatt en copyright-lov i parlamentet som beskytter musikeres rettigheter til egne produkter. Samarbeidet med Norge har hatt en avgjørende betydning for arbeidet med loven. Selv om veien er lang fram til at loven skal kunne håndheves effektivt har prosjektet i alle fall bidratt til et første skritt mot å gi musikere en sjanse til å leve av sine produkter.

Som ledd i profesjonaliseringen av tanzanianske musikere omfatter dette samarbeidet også workshops med moderne musikkteknologi og innspillingsteknikk. Tanzanierne tar imot den nye teknologien med åpne armer. De får erfaringer om at den kan brukes på andre måter enn det de kjenner fra den internasjonale populærmusikken. På lengre sikt åpner dette for muligheter til at musikk skapt av tanzaniske musikere kan markedsføres internasjonalt.

 

4.Musikk som salgsvare

For de tanzaniske musikerne kan musikken bli en eksportvare som gir grunnlag for en nasjonal musikkindustri basert på egne kulturelle ressurser. Bistanden fra NORAD kan sees som støtte til en gryende eksportnæring.

I flere andre prosjekter kan også støtten betraktes som subsidiering av en næring. Arenaen for internasjonal kulturell bistand kan sees som et marked der kulturorganisasjoner i Sør forsøker å selge sine produkter. Varene som tilbys er for eksempel konserter, kurs, pedagogisk metode, CDer, kassetter, musikkinstrumenter eller rett og slett kulturmøter. Kjøpere kan være festivalarrangører, plateselskaper, utdanningsinstitusjoner, turister eller bistands-organisasjoner. Et samarbeidsprosjekt i seg selv kan være en ettertraktet vare som kan "selges" til vestlige organisasjoner.

Når musikk betraktes som markedsvare vil det ofte være ressursene i samarbeidslandets kultur som vektlegges snarere enn manglene. Bistand vil kunne være en støtte til å utvikle disse ressursene med sikte på å gjøre dem salgbare og tilgjengelige for et nasjonalt eller internasjonalt marked.

5.Musikk som sosialpolitisk redskap

Musikalsk aktivitet kan sees som et middel til å imøtekomme sosiale problemer.

Målgruppene kan finnes i utsatte miljøer truet av kriminell belastning eller stoffmisbruk.

Et av delprosjektene organisert av APC i Nicaragua gir et godt eksempel på virksomhet fundert på dette grunnlaget. Nicaragua sliter med store sosiale problemer som særlig berører unge mennesker. I følge en fersk spørreundersøkelse uttrykker 70% av de unge i Managua et ønske om å forlate landet. De siste årene har slumområdene utenfor Managua i økende grad blitt preget av voldelige ungdomsbander og narkomani. En rekke organisasjoner med røtter i sandinist-bevegelsen har igangsatt virksomhet for å imøtekomme problemene. APC organiserer musikkverksteder i 12 av forstedene. Argumentene for virksomheten berører både de personlige utviklingsmulighetene som gis de enkelte deltagerene og de mer generelle gunstige virkningene for det sosiale miljøet i slumområdet. Et møte med ledere og deltagere i en av forstedene ga en rekke sterke vitnesbyrd om den fremtredende plassen musikk kan få i den enkeltes liv. Flere fortalte om hvordan deltagelse i prosjektet hadde hjulpet dem vekk fra avhengighet av narkotika og tilknytning til kriminelle miljøer.

Musikkverkstedene i slummen preges for øvrig av stort engasjement og stor ressursmangel. Når 14 deltagere må dele på en gitar er det klart det kan legge en demper på aktiviteten.

 

6.Musikk som middel til forsoning

Nicaragua, Guatemala og Sør-Afrika er samarbeidsland som er sterkt preget av en nær fortid med opprivende etniske og politiske konflikter. I alle tre landene vektlegges kulturens muligheter til å inngå i et nasjonalt forsoningsarbeid.

I Sør-Afrika har det lenge vært to helt atskilte kortradisjoner og en total mangel på dialog mellom dem. Universitetet i Port Elisabeth har opprettet det eneste universitetskoret i landet som inkluderer både svarte og hvite studenter. Koret inngår i en bevisst satsing for å overvinne motsetninger knyttet til rasediskriminering. I korets repertoar finnes både verker av fremstående vestlige komponister og musikk som springer ut fra de den svarte befolkningens tradisjon.

Gjennom et samarbeid med Norges Korforbund arbeider koret i Port Elisabeth med å høyne sin musikalske kompetanse. Den norske innsatsen har imidlertid også vist seg å bli en sentral brikke i bestrebelsene i retning av å bygge bro over etniske motsetninger. Den norske korlederen som de to siste årene jevnlig har arbeidet i Sør-Afrika har bidratt til å gjøre dialog mulig ved å fungere som en mellommann for kontakten mellom gruppene. Han har stilt klare krav om at gruppene må samarbeide. Rapporter både fra Norge og Sør-Afrika forteller at arbeidet har gitt resultater. Man har begynt å gå inn i dialog med hverandre, stole på hverandre og samarbeide om konkrete tiltak.

I en handlingsplan fra samarbeidspartnere i Guatemala presenteres fredsbygging som hovedmålet for kulturelt arbeid. Forsoning mellom tidligere fiender skal først og fremst oppnås gjennom å motarbeide sosiale forskjeller. Musikkopplæring for barn og ungdom i "sosial risiko" prioriteres i dette arbeidet.

 

7.Musikk som bærer av et budskap, folkeopplysning

Gjennom APC i Nicaragua arrangeres musikkundervisning for grupper av bønder i de orkanrammede områdene mot grensen til Honduras. Deltagerne har ingen formelle musikkunnskaper og dårlig beherskelse av skriftlig språk. Musikken er tradisjonell folkemusikk i slekt med den meksikanske "musica ranchera". Instrumentene er gitar, gitarron, requinto og trekkspill.

I denne tradisjonen står budskapet sentralt. Musikken er et dagsaktuelt medium med beretninger om hva som for øyeblikket oppleves som viktig. Sanger blir sjelden mer enn et år gamle før de erstattes av nye med mer aktuelle tekster. Alle gruppene lager egne tekster og melodier. Ved vårt besøk dominerte sanger som omhandlet ødeleggelsene etter orkanen Mitch, og som oppfordret til gjenoppbygging og skogplanting. Bøndene beskrev musikken som en kraft som hjalp dem å se framover etter naturkatastrofen. Andre aktuelle temaer var barns og kvinners rettigheter, alfabetisering, og politiske budskap adressert til myndighetene. Flere sanger var også preget av kristen evangelisering.

"Volcanto"-musikken i Nicaragua var et viktig element i den sandinistiske revolusjonen som styrtet Somoza-diktaturet og i politiske og sosiale kampanjer i årene som fulgte. Flere av NORADs samarbeidspartnerne i Nicaragua har røtter i sandinistbevegelsen og bærer denne tradisjonen videre

I likhet med Nicaragua har også Tanzania en folkelig musikktradisjon der formidling av et budskap står sentralt. Dette ble utnyttet under Nyereres regjering med krav til musikerne om at de måtte skrive sosialt engasjerte tekster som hadde et "riktig" politisk budskap eller inngikk i folkeopplysning. I mange tilfeller brukte man en tradisjonell sang fra en stamme og lagde en ny tekst med et aktuelt budskap. Oftest var dette korte og populære sanger som folk kunne synge med på. Under Nyerere måtte danseorkestrene synge om å dyrke bedre mais, plante trær, fremme folkehelsen eller om å støtte hæren. I dag har både politiet, hæren og politiske partier sine egne danseband

For flere av musikkgruppene knyttet til Chamudata-prosjektet faller det helt naturlig å videreføre tradisjonen med å formidle et budskap gjennom musikken. Kampen mot AIDS og malaria er i dag de mest sentrale temaer.

 

8.Musikk som redskap til tverrkulturell forståelse

Bygging av tverrkulturell forståelse er kanskje det mest sentrale argumentet når det gjelder de av prosjektene som har en norsk organisasjon som samarbeidspartner. Alle utvekslingsprosjektene inkluderer tverrkulturell forståelse i sine argumenter. Både Rikskonsertenes flerkulturelle virksomhet og den landsdekkende flerkulturelle mønstringen "Du store verden!" er for en stor del legitimert gjennom målsettinger om å bidra til forståelse mellom kulturer.

Hvordan den nære, personlige kontakten med mennesker fra bistandsland kan bidra til tverrkulturell forståelse kan kanskje best illustreres gjennom en liten historie fra Honningsvåg der musikkorpset ved skolen har hatt et utvekslingsprosjekt med ungdomsorkesteret Alexandra Brassband fra Johannesburg.

En representant for Operasjon Dagsverk skulle snakke til en skoleklasse for å mobilisere dem til å arbeide for å skaffe penger til et prosjekt i Afrika. Han spurte dem om hvilke ord de assosierte med Afrika og begynte å skrive opp det de foreslo på tavla: dans, venner, musikk, kjærester, rytmer….Med stor forundring konstaterte han at det ikke kom ett eneste negativt ord fra elevene. Hele hans pedagogiske poeng gikk i vasken. I stedet for å rette oppmerksomheten mot krig og nød ble timen en demonstrasjon av skolebarnas opplevelse av Afrika som et kontinent med ressurser og livskraft.

Den norske prosjektlederen i Honningsvåg presiserer at mentalitetsendringen som har skjedd i byen ikke bare er noe som gjelder skolebarna som har hatt direkte kontakt med sør-afrikanerne, men berører hele lokalsamfunnet. Han snakker om et Honningsvåg før og etter. I starten ble prosjektet møtt med en hel del skepsis. Mange hadde ikke forståelse for hva det skulle være godt for å reparere og sende utrangerte korpsinstrumenter til Afrika. Var det ikke bedre å bruke dem i utstillingsvinduer i byen?

Etter at kontakten med korpset i Sør-Afrika kom i gang snudde stemningen totalt. Både næringslivet og enkelktpersoner bidro med penger, losji til gjestene og dugnadsarbeid. Et synlig tegn på oppslutningen fra lokalsamfunnet kan være den lange listen av støttespillere som ble mobilisert for å finansiere prosjektet, med alt fra Rimi og Rema til den lokale puben, hotellet, fiskebruket og videobutikken.

De sørafrikanske partnerne i prosjektet presiserer at de også har gjennomgått dyptgripende holdningsendringer. Korpslederen fra Johannesburg sa det slik: "The Norwegians gave us a completely new image of white people. They gave us new self-esteem. They have tought us what love is. "

Også prosjektene Stord/Comalapa, Sauda/Nicaragua og Fredrikstad/Zimbabwe kan vise til lignende ringvirkninger i lokalsamfunnnet.

 

9.Musikk som identitetsbygger

Både I NORADs dokumenter og i en rekke rapporter og søknader omtales byggingen av "kulturell identitet" som en viktig målsetting. Oftest peker denne bruken av identitetsbegrepet i retning av nasjonal eller etnisk identitet. Det handler om at arbeidet med musikken skal bidra til å styrke selvfølelsen til en nasjon eller gruppe.

Mange av samarbeidslandene er utsatt for et sterk kulturell påvirkning utenfra, enten gjennom vestlig musikkultur eller gjennom innflytelse fra mer regionale musikkstiler. Popmusikk fra Zaire har for eksempel en dominerende posisjon i store deler av Øst- og Sør-Afrika. Arbeidet med å styrke egen kultur i flommen av utenlandsk påvirkning er for mange samarbeidspartnere en kampsak og en viktig del av konstruksjonen av nasjonens identitet. Gjennom ivaretagelse, opplæring og utvikling av tradisjonsmusikk søker man å holde den nasjonale kulturarven levende.

Et prosjekt der identitetsbygging står sentralt er arbeidet ved Nayuma Museum i Zambia. I samarbeid med Institutt for antropologi ved Universitetet i Oslo har museet i flere år arbeidet med innsamling og arkivering av folkelig musikk i Vest-provinsen. Til å begynne med var dette en redningsaksjon i for å bevare unikt musikalsk materiale som var i ferd med å gå tapt. Siktemålet i dag er å skape et representativt utvalg av innspillinger som inkluderer alle de ulike etniske gruppene i regionen. Inkludert i arkivet er både er tradisjonsmusikk knyttet til ritualer og kongelige seremonier, og nyere folkelig musikk med aktuelle tekster og innslag av moderne instrumenter. Som en forutsetning for innsamlingsarbeidet arbeides det med kompetanseheving ved museet. En av lydteknikerne har fått et års opplæring i innspillingsteknikk ved en norsk lydskole.

Landsbyene som har bidratt med innspillinger til prosjektet opplever at musikken deres får økt status. Å bli inkludert i museets arkiv er et symbol på kulturell anerkjennelse. Samtidig har virksomheten betydning på et nasjonalt plan. National Museums Board i Zambia ønsker nå å opprette lignende arkiver ved 5 statlige museer.

I Nicaragua støttes et arbeid med arkivering av en omfattende samling håndskrevne partiturer med verker av noen av landets mest betydningsfulle komponister fra begynnelsen av århundret. Materialet er en nasjonal kulturskatt som har små muligheter til å bli ivaretatt på en tilfredsstillende måte uten støtte. Gjennom prosjektet arbeides det med scanning og data-lagring av manuskripter, utgivelse av faksimileutgaver og arrangering for gruppen Kinteto.

 

3.                 Ideologi og praksis

1.Kultur som mål eller middel?

Noen punkter fra NORADs gjeldende mål og prinsipper for kultursamarbeidet (NORADs internetside av april 99):

1. Norsk støtte til kultursamarbeid skal bidra til å gjennomføre overordnede mål for norsk bistandspolitikk.

Det er utviklingslandenes egne behov og prioriteringer som skal ligge til grunn for kultursamarbeidet.

2. Formålet med kultursamarbeidet er å bistå utviklingslandene i å styrke deres egen kulturelle identitet, fremme bred folkelig deltakelse i utviklingsprosessen gjennom kulturuttrykk. Kultursamarbeid skal også bidra til å skape bedre innsikt i og respekt mellom kulturer.

Sammenhengen med overordnede bistandsmål presenteres som et første punkt. Man søker altså å knytte kultursamarbeidet til NORADs overordnede mål: Å bistå utviklingslandene i deres bestrebelser på å skape varige forbedringer i politiske, økonomiske og sosiale kår for hele befolkningen (…).

Dette utgangspunktet forteller først og fremst at kulturutvikling og kultursamarbeid i seg selv ikke vurderes som et overordnet mål for norsk bistand, men heller sees som et middel til å nå slike mål. Andre deler av dokumentet peker også i retning av å vurdere kultur som et middel. Kulturarbeidet skal styrke identitet, fremme deltagelse i utviklingsprosessen, skape innsikt og respekt osv. Formuleringene vitner om det vi kan kalle et funksjonalistisk perspektiv på kulturarbeid.

Dette er kanskje ikke spesielt bemerkelsesverdig siden NORAD ikke primært er en kulturorganisasjon men en bistandsorganisasjon. I de fleste av sakspapirene til Kontoret for Kultur og Institusjonssamarbeid, i søknader fra norske institusjoner og i rapporter fra partnere i samarbeidslandene er de funksjonalistiske argumentene dominerende.

Det er likevel strømninger som peker i retning av et mer objektivistisk kultursyn, et ønske om å se på kultur også som et selvstendig mål. I NORADs generelle strategidokument fra 1992 hevdes det at:

I tillegg til den kulturelle dimensjonen i all utvikling, er kultur også et

utviklingsmål i seg selv, i form av fordypelse og fornyelse av et samfunns kulturarv.

Og videre:

Folks tilgang på og muligheter for å delta i kulturelle aktiviteter er et gode i seg selv.

Det siste året er det i beslutningsdokumentene til Kontoret for kultur og institusjonssamarbeid introdusert en rubrikk der saksbehandler skal angi hvorvidt et tiltak regnes som: kulturtiltak i seg selv eller kulturtiltak som virkemiddel. Dette vitner om bestrebelser i retning av å skape en økt forståelse for at kulturell virksomhet bør kunne være et legitimt utviklingspolitisk mål uten at det nødvendigvis må sees i sammenheng med andre mer tradisjonelle utviklingsmål som utdanning, helse institusjonsbygging osv.

I FNs menneskerettighetserklæring, artikkel 27 presenteres "the right freely to participate in the cultural life of the community, and to enjoy the arts" som en selvstendig menneskerett på samme måte som retten til mat, klær, bolig og helsestell. Retten til kultur beskrives ikke utelukkende som en måte å oppfylle de øvrige rettighetene på.

Blant de ulike samarbeidspartnerne kan det synes som om en fokusering på musikkens egenverdi blir sterkere jo nærmere vi kommer praktiserende kunstnere, spesielt de profesjonelle musikerne. Hos aktører som stort sett driver med administrasjon og ledelse dominerer synet på musikk som et virkemiddel.

Diskusjonen omkring NORADs kultursyn bør føres videre innen organisasjonen for å nå større klarhet når det gjelder hva som kan regnes som gode, legitime bistandsmål. I denne debatten tror jeg spesielt man har noe å lære av argumentasjon og musikksyn hos partnere i samarbeidsland.

(Motsetningene mellom et funksjonalistisk og et objektivistisk kultursyn kommer tydelig til uttrykk gjennom den pågående diskusjonen mellom NORAD og Rikskonsertene. Dette behandles nærmere senere i rapporten.)

 

2.Fattigdomsorientering

Fattigdomsorientering som målsetting er fremhevet i NORADs strategidokumenter fra 1990 og 1992, og i enda sterkere grad i forslaget til nytt strategidokument der det slås fast at "All norsk bistand skal bidra til bekjempelse av fattigdom". Det er påfallende at svært få av musikkprosjektene har en innretting mot fattige eller på andre måter marginale grupper. I det materialet jeg har konsultert har jeg bare funnet tre prosjekter som kan sies å være direkte fattigdomsorientert i den forstand at fattige, eller andre marginale grupper utgjør den primære målgruppen for arbeidet støttet av NORAD. Prosjektene er:

 

Fattigdomsorientering er selvfølgelig et begrep som kan og bør være gjenstand for diskusjon. At fattige er prioritert som målgruppe trenger ikke nødvendigvis bety at det er disse bistandsmidlene kanaliseres til. Det er nærliggende å påpeke at en rekke musikkprosjekter som retter seg mot å bygge opp organisasjoner, styrke nasjonal identitet, osv, også i det lange løp vil kunne komme fattige grupper til gode. En slik type kobling er imidlertid ikke framtredende i det tilgjengelige materialet.

Musikalsk aktivitet er et område der fattige ofte sitter inne med kulturelle ressurser som kan mobiliseres og utnyttes. I de tre nevnte prosjektene knyttes dette kulturarbeidet gjerne sammen med tillitskapende og kriminalitetsforebyggende arbeid i lokalsamfunnet.

Hva skyldes mangelen på fattigdomsorientering i musikkprosjektene? Skyldes det at fattige grupper sjelden er representert i de taleføre organisasjonene som er mest pågående i forhold til å tilegne seg bistandsmidler? Skyldes det at NORAD og de samarbeidende organisasjonene ikke har kontakt med kulturarbeidere i disse gruppene? Skyldes det at dette arbeidet har lavere status enn arbeid knyttet til vellykkede artister? Eller skyldes det rett og slett at man stoler på at de mange prosjektene som tilgodeser ressurssterke partnere skal gi ringvirkninger som før eller senere kommer fattige grupper til gode?

Uansett representerer dette en utfordring for NORADs kulturmedarbeidere. Det er opplagt at spørsmålet kan vies større oppmerksomhet.

 

1.Bærekraftig utvikling

Målsettingen om å stimulere til en bærekraftig utvikling presenteres som et hovedmål i strategidokumentet 1992 og som et bærende prinsipp i utkastet til nytt strategidokument. I hvilken grad dette vektlegges i musikkprosjektene er varierende. Partnere både i Norge og i samarbeidslandene påpeker ofte at kulturelt arbeid er et område som alltid vil ha behov for en eller annen form for ekstern finansiering, uansett landets økonomiske situasjon.

Musikkprosjektene har svært varierende muligheter til å skape økonomisk aktivitet som i større eller mindre grad kan inngå i finansieringen av virksomheten og derved gi større uavhengighet av eksterne økonomiske midler. Prosjektene med de beste forutsetningene i så måte er de som tilbyr salgbare varer og tjenester i form av innspillinger, instrumenter, publikasjoner, kurs eller konserter. Museumsprosjektet i Zambia har for eksempel solgt over 10 000 kassetter med musikk innsamlet i vest-regionen. I Nicaragua støttes turnéer med profesjonelle musikere med muligheter til økonomisk inntjening. Bagamoyo College i Tanzania har musikk- og dansekurs for vestlige deltagere som en vesentlig del av sine inntekter. Planer om instrumentverksted i Zimbabwe og CD-utgivelser i Tanzania er andre eksempler.

Likevel er det mange prosjekter der målsettingen om bærekraft er lite aktuell og sjelden nevnes. Dette gjelder noen av utvekslingsprosjektene mellom skoler og amatørgrupper og delprosjektene med en sosialpolitisk profil som har fattige eller marginaliserte mennesker som sine målgrupper. Fra samarbeidspartnere ute blir det påpekt at det ligger en opplagt motsetning mellom ambisjonen om å nå disse gruppene og ambisjonen om å bli selvbærende. En nicaraguansk musiker uttrykte det ganske enkelt slik: " Hvis vi hever billettprisen bringer det kanskje inntekter, men da kommer ikke de fattige bøndene på konserten".

I noen tilfeller kan det nesten synes som om midler fra bistandsorganisasjoner regnes som en støtte som kan opprettholdes på ubestemt tid. Enkelte organisasjoner i samarbeidsland mottar støtte fra flere ulike vestlige organisasjoner. Dersom én bistandsorganisasjon krever større egenfinansiering og trapper ned de økonomiske ytelsene, kan mottakeren oppveie dette ved å intensivere arbeidet med å søke støtte fra de andre. Dette åpner for en situasjon der mottakere med jevne mellomrom bare bytter "bistandsleverandør".

Ofte har ulike bistandsorganisasjoner i et område liten innbyrdes kontakt og kjenner lite til de andres bidrag og prioriteringer. For NORADs del vil det være spesielt aktuelt å ha en nærmere erfaringsutveksling med svenske kulturprosjekter. SIDA er blant annet er en stor bidragsyter til Bagamoyo College of Art og støtter også musikkprosjekter i Nicaragua.

I musikkplanen for Nicaragua er det stilt forventninger om en gradvis økende egenfinansiering. Prosjektet er treårig og innebærer støtte til fem ulike organisasjoner under ledelse av APC. Siste året i prosjektperioden ytes kun 50% i forhold til de to første. Det er tydelig at dette fungerer som et effektivt press i forhold til å sette egenfinansiering på dagsorden. Organisasjonene vil nødig redusere aktiviteten det siste prosjektåret og er i ferd med å intensivere arbeidet for å styrke egenfinansieringen.

 

2.Mottakeransvar

I de fleste av intervjuene med partnere "ute" har jeg spurt om det er ting de kunne ønske seg annerledes i samarbeidet med NORAD. Det svaret som oftest går igjen er at de ønsker å få større kontroll over prosjektene og mer lokal styring. De ønsker å bli vist mer tillit i forhold til selv å forvalte bevilgningene. En egen rapport utarbeidet våren 1999 om musikksamarbeidet med Sør-Afrika, anbefaler en omlegging til lokal koordinering styrt av National Arts Council.

For øvrig uttrykker partnerne ofte ønsker om at bevilgningene skal bli mer til å stole på og at man skal tenke mer langsiktig slik at organisasjonene skal slippe å stadig være usikre på hvorvidt de må innskrenke budsjettene og legge om aktivitetene neste budsjettår.

Spørsmålet om mottakeransvar dreier seg selvfølgelig for en stor del om tillit. Hvorvidt en organisasjon har de nødvendige forutsetningene for å forvalte en bevilgning vil nødvendigvis måtte være et spørsmål som må vurderes i hvert enkelt tilfelle. Det synes klart at det i samarbeidet både finnes organisasjoner som er modne for selv å forvalte bevilgninger i større grad, og organisasjoner som ikke vil kunne klare det på en tilfredsstillende måte. De tydelige ønskene jeg har blitt møtt med i løpet av evalueringen bør i alle fall gis en seriøs vurdering.

 

3.Organisasjonsbygging, styrking av det sivile samfunn

De fleste musikkprosjektene i bistandsland er knyttet til såkalte NGOer: organisasjoner utenom myndighetenes virkefelt. Støtten fra NORAD er en stor stimulans for denne formen for organisasjonsliv. Ofte gir kontakten med NORAD støttede prosjekter en avgjørende del av organisasjonenes økonomiske grunnlag. Musikerorganisasjonen ASCAN i Nicaragua får mulighet til å nå mange av sine organisatoriske og kunstneriske mål gjennom samarbeidet. ZAME i Zimbabwe og Chamudata i Tanzania hadde aldri hatt den aktivitet og innflytelse de har i dag uten samarbeidet med Norge, om de i det hele tatt hadde eksistert. I oppbyggingen av Chamudata er det en norsk organisasjonsmodell som danner grunnlaget for hele organisasjonens struktur.

For mange norske organisasjoner inngår deltagelse i NORAD støttede prosjekteter i arbeidet med å nå egne målsettinger. Norges Korforbund har en egen formålsparagraf om internasjonalt arbeid. Man ønsker å bidra til større kunnskap om andre lands kulturer og stimulere internasjonal kontakt og samarbeid over landegrenser. Arbeidet i Sør-Afrika er et felt der korforbundet får realisert slike målsettinger. For Strømmestiftelsen inngår arbeidet i Tanzania som en naturlig del av organisasjonens mellommenneskelige arbeid basert på et kristent livssyn.

Kanaliseringen av midler gjennom ikke-statlige organisasjoner er i overensstemmelse med NORADs strategier knyttet til styrking av den sivile sektor. Andre deler av strategidokumentene vektlegger imidlertid samarbeid med myndighetene for eksempel gjennom formuleringer som: "Valg av områder bør være basert på dialog med samarbeidslandets kulturmyndigheter".

I noen samarbeidsland utgjør forholdet mellom statlige kulturorganisasjoner og NGOer et spenningsfelt. Det ikke-statlige organisasjonslivet kan være et alternativ, eller til og med en opposisjon til myndighetene. I Nicaragua utgjør de kulturorganisajonene NORAD har valgt å satse på en "parallell" kultursektor ved siden av myndighetenes organisasjoner.

I tilfeller der NORAD gjennom sine valg av samarbeidspartnere går utenom myndighetenes kulturorganisasjoner forsvares dette som det beste alternativet blant annet ut fra en forståelse av at samarbeid med NGOene sikrer en større stabilitet. De offisielle organisasjonene i for eksempel Nicaragua er ved hvert regjeringsskifte offer for store utskiftninger i personell langt nedover i hierarkiet, noe som vil kunne true kontinuiteten i prosjekter med en lang tidsramme.

Det synes dessuten som om NGOene i Nicaragua i større grad enn myndighetenes organisasjoner oppfyller underpunkter i NORADs kulturelle målsettinger knyttet til satsing på det sivile samfunn, bred folkelig deltagelse og styrking av kulturlivet på landsbygda. Myndighetenes kultursatsninger foregår stort sett i hovedstaden og er for det meste konsentrert om klassisk musikk.

Andre bistandsytende land vil kunne gjøre andre prioriteringer. Både Sverige og Japan gir i Nicaragua støtte til musikkskoler i myndighetenes regi. NORAD vil være tjent med å styrke dialogen med andre bistandsytere som opererer i samme område.

 

4.Tiltak med norsk organisasjon som partner

1.      Norske behov og interesser

Musikksamarbeidet omfatter grovt sett to ulike modeller: prosjekter der bistanden er nedfelt i ambassadenes virksomhetsplaner og midlene kanaliseres lokalt, og prosjekter der norske organisasjoner utenom NORAD er involvert. De fleste av de sistnevnte prosjektene bygger på initiativ og søknad fra norske organisasjoner. Samarbeidet med Rikskonsertene, som dekker flere prosjekter gis en egen behandling i kapittel 4.

I de foregående avsnittene er begge modeller representert. For eksempel er så godt som alle prosjektene i Nicaragua administrert gjennom ambassaden, mens de omtalte prosjektene i Zimbabwe, Tanzania og Zambia er basert på samarbeid med norske organisasjoner.

Det synes som om NORAD ønsker å nedprioritere tiltak basert på initiativ og søknad fra norske organisasjoner. I avsnittet om kultur i strategidokumentet 1992, heter det at "Samarbeidet baserer seg hovedsakelig på initiativ fra mottakerlandet (…) og NORAD, Oslo." Videre påpekes det at "samarbeidet vil hovedsakelig basere seg på

videreføring av eksisterende samarbeid" og at "etablering av nye tiltak vil skje på bakgrunn av konkrete definerte behov fra kulturinstitusjoner- og organisasjoner i våre prioriterte samarbeidsland".

Med utgangspunkt i disse, og andre nedfelte prinsipper kan det umiddelbart se ut som om prosjektene som er styrt lokalt, for eksempel gjennom en organisasjon som APC i Nicaragua, har best mulighet til å oppfylle NORADs målsettinger. Gjennomgangen har imidlertid vist at tiltak som i utgangspunktet er initiert fra norsk side kan ha virkninger i samarbeidslandene som i stor grad lever opp til målsettingene. Et utgangspunkt basert på norske initiativ og behov trenger ikke bety at bistandsbehov i samarbeidslandene ikke blir imøtekommet på en tilfredsstillende måte.

Behov og prioriteringer kan også endre seg over tid. Samarbeidet mellom musikkmiljøer i Østfold og lærerutdanninger i Zimbabwe begynte som et tiltak som først og fremst tok sikte på å imøtekomme norske behov for pedagogisk utvikling. I de snart fem årene dette arbeidet har pågått har bildet gradvis endret seg. Behovene fra afrikansk side er blitt klarere og mer artikulerte, og man har i fellesskap funnet måter å imøtekomme dem på ved hjelp av kompetansen til de norske institusjonene.

Prosjekter med norske partnere har, som tidligere nevnt, også et spesielt potensiale når det gjelder å fremme tverrkulkturell forståelse. De er likevel åpenbart at den opprinnelige norske initiativtaker alltid vil øve innflytelse på et tiltaks utvikling, og i mange tilfeller ønske å opprettholde et eiendomsforhold til det. Dette kan gjøre det vanskelig å overlate kontroll til partnere i samarbeidsland.

Et eksempel på hvordan norske behov og interesser kan influere på et prosjekt finnes i samarbeidet mellom norske Brazz Bros. og Tatunane fra Tanzania. Prosjektet var en suksess i norske øyne. Konsertturneer og innspillinger fikk ros og oppmerksomhet i media. Tatunane fikk også gjennom prosjektet nye muligheter til å markedsføre sin musikk i Europa og å utvikle sin karriere. Blant musikere i Tanzania hersker det imidlertid delte meninger. Fra flere ulike hold ble det uttrykt skuffelse over at Tatunane hadde sviktet sine tanzaniske tilhengere ved å la musikken påvirkes av europeisk jazz. Resultatet av samarbeidet ble en musikk som gjorde lykke i Norge men som ikke lenger treffer et hjemmepublikum.

Gevinster for norske partnere og ringvirkninger av virksomheten i Norge er lite omhandlet i NORADs kulturstrategi. Norske behov og interesser er ikke gitt noen fullgod behandling og er i liten grad tema for diskusjon innen NORAD. Dette utgjør et påtagelig misforhold når man ser det i forhold til det sterke engasjementet norske organisasjoner legger for dagen, den positive holdningsdanningen som skjer innen organisasjonene, og ikke minst den bistandsfaglige ekspertisen disse etter hvert har opparbeidet. Det er kanskje ikke så rart at det blant involverte norske organisasjoner hersker en viss usikkerhet, og ulik praksis når det gjelder hvorvidt det regnes som legitimt å fremme egne behov i søknader overfor NORAD. Spørsmålet trenger drøfting og avklaring. Samarbeidet med norske organisasjoner vil være tjent med tydeligere signaler fra NORAD på dette feltet.

Norske interesser og behov kan være en drivkraft i bistandsarbeidet som NORAD bør forholde seg til i større grad. NORAD bør søke å ta vare på det beste av initiativ, engasjement og ekspertise blant norske organisasjoner som ivrer etter å gå inn i konstruktive relasjoner med partnere i samarbeidsland. Et tiltak som kunne styrke denne siden av bistandsarbeidet, og gi nyttig erfaringsutveksling, ville være å arrangere seminarer som samlet norske deltagere på tvers av prosjektene. Slike seminarer kunne ta for seg spesifiserte temaer som for eksempel musikkpedagogikk, korarbeid eller markedsføring av musikk i samarbeidsland.

 

2.      Omvendt bistand

Mye av bistanden den vestlige verden står for kan fungere som en slags påminnelse om at det vestlige er best, siden det er der den finansielle støtten kommer fra. Dette kan virke bekreftende i forhold til oppfatninger, både i Norge og i samarbeidslandene, om at også de kulturelle verdiene kommer fra den industrialiserte verden. Flere av musikkprosjektene med norske organisasjoner som partner, utfordrer en slik oppfatning ved at de som gjerne kalles mottagere framstår som eksperter, som ressurssterke, som rike. Forholdet blir på sett og vis snudd på hodet.

I noen av prosjektene som involverer de afrikanske landene, er det norske pedagoger og musikere som i tradisjonell afrikansk musikk og musikkopplæring finner noe de oppfatter som ekte, opprinnelig eller mer levende enn sin hjemlige praksis. De søker bistand for å utvikle sin egen norske musikkskole, tilføre korpset en ny giv eller fornye sin utøvende praksis. På denne måten blir norske miljøer beriket, men samtidig fører det også til en berikelse for de involverte afrikanske musikkmiljøene ved at disse gjøres til givere. Å kunne tre inn i rollen som giver kan medføre stolthet, overskudd og en styrking av den kulturelle selvfølelsen.

Flere erfaringer viser at utøvere og pedagoger i samarbeidsland gjennom prosjektene på denne måten har fått et nytt forhold til sin egen tradisjon. I samarbeidet med Bagamoyo College of Arts gikk det lang tid før de norske pedagogene fra Stavanger fikk rede på at en av lærerne var en dyktig utøver på den tradisjonelle øst-afrikanske lyren. Han regnet ikke dette som interessant nok til demonstrere det. Da nordmennene viste interesse for musikken og ba om å få lære noe av den ble han svært forundret. Etter hvert førte imidlertid oppmerksomheten til at han så en større verdi i lyremusikken. Han begynte å spille i offentlige sammenhenger og har i den siste tiden satt i gang egen undervisning på instrumentet for musikkstudentene ved skolen.

Hvordan interesse fra vestlige musikere og pedagoger kan styrke den tradisjonelle musikken var et tema i Dumisani Maraires innlegg ved musikkseminaret. Han kommenterte det slik:

"Sometimes you do not know how beautiful you are until someone tells you."

"It feels much more respectful when you can give something back"

 

3.      Gjensidighet og likeverd

I NORADs historie er begrepet utviklingshjelp blitt erstattet av bistand som igjen de siste årene til dels er erstattet av samarbeid. Dette peker i retning av et ønske om at større likeverd mellom partene skal prege prosjektene. Tankegangen om den "omvendte bistand" er et eksempel på hvordan kulturprosjekter har et spesielt potensiale i forhold til å etterstrebe likeverd. Kunnskap og ekspertise søkes av begge parter og formidles begge veier.

Likevel ligger jo selve basis for alt bistandsarbeid i den globale økonomiske skjevheter. I og med at det for det meste er Norge som bidrar finansielt til prosjektene er det også her makten ligger. Makten til å skru av krana og stanse bevilgningene. Det er i de fleste tilfeller urealistisk å tenke seg at likeverd kan nås på alle nivåer, også det økonomiske.

En rekke av de mindre, frittstående prosjektene dreier seg om et samarbeid mellom organisasjoner av relativt lik karakter i Norge og i samarbeidsland: et musikkorps i Honningsvåg og ett korps i forstedene til Johannesburg, et kirkekor i Sauda og kirkekor i Nicaragua, lærerutdanningen ved høgskolen i Østfold og lærerutdanninger i Zimbabwe. Et framtredende kjennetegn ved disse prosjektene er at det oppstår identifikasjon mellom partene og knyttes varige vennskapsbånd som går langt utover det musikalske samarbeidet. Denne typen prosjekter har de beste forutsetninger for å gi opplevelser av gjensidighet og likeverd. De har vist seg å ha en evne til å engasjere mennesker på tvers av kulturgrenser på en måte som de andre prosjektmodellene ikke makter. Selv om omfanget kan være begrenset kan de skape positive ringvirkninger både i norske lokalsamfunn og i samarbeidsland.

4.Samarbeidet med Rikskonsertene

1.Bakgrunn

NORAD har siden 1992 hatt et formalisert samarbeid med Rikskonsertene. I januar 1995 ble det opprettet en 5-årig rammeavtale mellom Rikskonsertene og NORAD. Bevilgningen til gjennomføring av avtalen utgjør en av de største enkeltpostene på NORADs kulturbudsjett. Flerkulturelt Musikksenter er fra Rikskonsertenes side ansvarlig for administrasjon og gjennomføring av avtalen.

Opprettelsen av rammeavtalen er basert på en forestilling om at de to organisasjonene har målsettinger som er sammenfallende eller overlapper hverandre og at et samarbeid derfor kan ha en virkning som stimulerer virksomheten til begge parter. Spesielt gjelder dette institusjonenes ønske om å bidra til å skape tverrkulturell forståelse, respekt og toleranse både i Norge og i samarbeidslandene. Samarbeidet har omfattet følgende hovedfelt:

 

1.   Kulturutveksling

Dette feltet anser Rikskonsertene som sin hovedoppgave i samarbeidet med NORAD. Arbeidet tar sikte på å presentere de fremste utøverne fra samarbeidsland for et norsk publikum og dermed øke interessen for og kjennskapen til andre kulturers musikk. I tillegg vektlegger Rikskonsertene den betydningen etableringen av internasjonale kontakter kan ha for musikeres kunstneriske utvikling og karrierebygging. Noen av de mest betydningsfulle kulturutvekslingstiltakene har vært:

Talentprosjektene, som fokuserer på talentfulle unge folkemusikkutøvere fra ulike kulturer. Virksomheten er et samarbeid med Førde Internasjonale Folkemusikkfestival. Utøverne får anledning til å opptre i profesjonelle sammenhenger ved festivaler både i Norge og på turnéer i samarbeidsland. Møtene som har funnet sted mellom utøvere fra ulike tradisjoner har ført til en rekke helt nye musikalske konstellasjoner og samspillformer. Rikskonsertene fremhever de musikalske møtenes effekt i forhold til holdningsendringer blant deltagerne. Det fortelles om hvordan arbeidet har styrket opplevelsen av det verdifulle i egen musikkultur.

Afrobrazz er et samarbeid mellom norske Brazz Bros. og Tatunane fra Tanzania. Arbeidet foregikk både i Tanzania og i Norge (Vågå). Det ble gjennomført turnéer og skolekonserter. Noen av de musikalske resultatene ble gitt ut på CD. Rikskonsertene fremhever at prosjektet har hatt en positiv betydning for musikerne i begge grupper. Tatunane fikk etablert internasjonale kontakter som resulterte i en rekke spilleoppdrag i Europa.

Verden i Norden er en stor årlig musikkfestival som Rikskonsertene siden 1994 har arrangert i Oslo. Festivalen inkluderer opptredener ved en rekke grupper fra samarbeidsland på flere av Oslos sentrale konsertscener. Egne aktiviteter for barn og unge er også knyttet til festivalen. Rikskonsertene fremhever at en slik festival skal presentere kvalitet; et utstillingsvindu for den beste musikken fra landene i Sør. For de utenlandske musikerne fremheves spilling på festivalen som en del av internasjonal lansering og karriereutvikling.

 

2.   Kompetanseutvikling

De nevnte utvekslingsprosjektene med utøvende artister medfører opplagt en kompetanseheving for de deltagende aktørene. I andre prosjekter er musikkfaglig eller musikkpedagogisk kompetanseutvikling selve utgangspunktet for virksomheten. Rikskonsertene fremhever sitt engasjement i forhold til samarbeidet mellom ZAME (Zimbabwe Association of Music Educators) og norske musikkinstitusjoner i Østfold. Her finner det sted en gjensidig musikkpedagogisk kompetanseheving der begge parter finner metodisk og musikalsk lærdom gjennom undervisning og erfaringsutveksling. Prosjektet begynte ved Fredrikstad kommunale Musikkskole, men har nå vokst og spredd seg til Lærerutdanningen ved Høgskolen i Østfold, Musikkskolen i Halden og en rekke lokale barneskoler.

Rikskonsertene advarer mot at musikkfaglige opplæringstiltak i samarbeidsland også kan innebære en uheldig verdipåvirkning gjennom den vestlige kulturelle ballast som følger med opplæringsmetodene. Rikskonsertene oppfordrer NORAD til å vie denne problemstillingen større oppmerksomhet på et prinsipielt plan.

 

3.   Rådgivning

Rikskonsertene har i mange saker hatt en rådgivende rolle overfor NORAD i saksbehandlingen ved å gi vurderinger av søkere og prosjekter. I tillegg har Rikskonsertene i flere saker hatt en mer sentral rolle der de også framstår som initiativtaker og operatør. Det nevnte prosjektet med Brazz Bros. og Tatunane var i utgangspunktet Rikskonsertenes initiativ. Valget av samarbeidspartnere i Zimbabwe var et resultat av Rikskonsertenes anbefalinger. I samarbeidet med India og Pakistan har Rikskonsertene spilt en viktig rolle både i forhold til lokale musikkfestivaler og i forhold til presentasjon av norsk musikk. Talentprosjektet og ungdomsprosjektet Music Crossroads i det sørlige Afrika er andre eksempler der Rikskonsertene rolle har vært betydelig.

I utformingen av den samordnede planen for utvikling av Nicaraguas musikkliv var Rikskonsertenes innflytelse kanskje den avgjørende faktoren som gjorde at de lokale musikkorganisasjonene innså at de var nødt til å samarbeide for å kunne betraktes som en seriøs partner. I slike tilfeller betrakter Rikskonsertene sin rolle som en tilrettelegger og som en ressursbank partene kan utnytte ved behov. De mener det først og fremst bør være lokale aktører som har ansvaret for utforming av planene.

2.Vurdering

Både Rikskonsertene og NORAD ser positive resultater av samarbeidet. Begge viser til at de har hatt nytte av å kunne bruke hverandres kontaktnett i Norge og i samarbeidsland. Begge føler at de gjennom samarbeidet har fått tilgang på kompetanse som har vært nyttig og stimulerende. Samarbeidet har for begge parter gitt bedre ressursutnytting og faglig tyngde.

Likevel er det en rekke motsetninger som til stadighet dukker opp, motsetninger som for en stor del kan føres tilbake til organisasjonenes grunnleggende målsettinger. Enkelt sagt: NORAD er en organisasjon for utviklingssamarbeid og Rikskonsertene er en konsertformidler. Det er innlysende at de har ulik ideologi, tankegang og arbeidsmåte. Dette kan til tider synes å overskygge det konstruktive arbeidet mot felles mål. Forholdet mellom organisasjonene kan på en meget forenklet måte anskueliggjøres gjennom følgende tabell.

 

 

Rikskonsertene (Flerkulturelt Musikksenter)

NORAD

Viktigste felles mål

Bidra til tverrkulturell forståelse, respekt og toleranse både i Norge og i utviklingsland

Organisasjonens grunnleggende virksomhet

Konsertformidling

Utviklingssamarbeid,

Hovedmål for internasjonalt kulturarbeid i organisasjonene.

Presentere kvalitetsmusikk fra andre kulturer til det norske folk.

Bidra til kulturutvikling i samarbeidsland.

Tidsaspekt

 

Enkeltstående prosjekter, konserter, festivaler.

Langsiktighet, forpliktende samarbeid over lang tid.

Målgrupper

Konsertpublikum primært i Norge. Spesielt barn og ungdom.

Målgrupper primært i utviklingsland. Spesielt fattige.

Musikkens rolle

Musikalsk aktivitet som mål i seg selv

Musikalsk aktivitet som middel til utvikling

 

Det punktet som NORAD kanskje har størst problemer med i samarbeidet er knyttet til tidsaspektet og målgruppene. NORAD ser liten nytte i å støtte enkeltstående, "happening-baserte" tiltak der musikere fra Sør opptrer i Norge uten at dette er knyttet til bistandsprosjekter eller fører til varige kontakter med norske miljøer. Å subsidiere spennende musikkopplevelser for et norsk publikum oppfattes ikke å ligge innenfor NORADs rammer. Det oppleves i det hele tatt som problematisk at en del av virksomheten som finansieres gjennom samarbeidsavtalen for det meste er rettet mot et norsk konsertpublikum. Representanter for NORAD etterlyser stadig konkrete følger av denne virksomheten for aktørene fra sør.

I NORADs strategidokument (1992) fastholdes det at:

"Et bredt og positivt engasjement i den norske befolkning for utviklingen i den tredje verden er et viktig fundament for norsk bistand."

Likevel synes det ikke som om virksomheten som finner sted i Norge gjennom samarbeidsavtalen med Rikskonsertene betraktes som et godt nok virkemiddel til å skape dette engasjementet.

Det må være hevet over tvil at den flerkulturelle virksomheten til Rikskonsertene har hatt en avgjørende betydning når det gjelder positive trender i norsk opinion i forhold til kulturuttrykk fra Sør. Offentlige og private institusjoner, presse og kringkasting har vist en økende interesse for utenomeuropeiske kulturer. Norske institusjoner som Kirkelig Kulturverksted, NRK og Norges Korforbund har engasjert seg direkte i bistandsprosjekter. Totalt sett har disse trendene også vært med på å skape en større aksept og en mer positiv holdning til norsk bistand.

Diskusjonene mellom Rikskonsertene og NORAD fokuserer i det hele tatt på forståelsen av grensene for NORADs virkeområde. Den generelle opinionspåvirkningen som finner sted gjennom konsertformidling ved musikere fra Sør har ikke noe godt grunnlag i NORADs målsettinger. Slik det ser ut i dag er det derfor utvilsomt Rikskonsertene som, i langt større grad enn NORAD, får tilfredsstilt sine prioriterte mål gjennom samarbeidsavtalen. Dersom samarbeidet skal fortsette ved en eventuell fornyelse av avtalen fra 2000, bør NORAD arbeide for å klargjøre hvorvidt, og på hvilken måte kulturell virksomhet rettet mot et norsk publikum kan ha en berettiget plass innenfor bistandsarbeidet.

(Det er i denne sammenheng bemerkelsesverdig at ikke den delen av NORADs kulturarbeid som finner sted i Norge er nærmere knyttet til informasjonsarbeidet. Det kan synes som om informasjonskontoret i NORAD har hatt som prinsipp at deres arbeid skal dreie seg om helt konkret informasjon om NORADs prosjekter. Kulturelle uttrykk synes ikke å ha noen sentral plass. Her er det muligheter til å utvikle et nærmere samarbeid. Konkret informasjon om norsk bistand kan knyttes til kulturprosjekter og kultur kan i sterkere grad inngå i informasjonsarbeidet.)

Rikskonsertene har en ekspertise på musikkfeltet som NORAD mangler og behøver. Dersom musikk fortsatt skal være et prioritert satsningsområde er kontakt med slik ekspertise påkrevet. Det er imidlertid ikke opplagt at det trenger å være Rikskonsertene som dekker dette behovet. NORAD bør kunne vurdere andre muligheter for å knytte til seg ekspertise med erfaring fra musikkpedagogisk praksis eller profesjonell musikkformidling. Dette vil kunne gi større faglighet i vurderingen av musikkprosjekter. Relevant kompetanse kan finnes i musikkmiljøer ved høyskoler og universitet eller innen andre organisasjoner som NORAD allerede er i kontakt med. For eksempel Norges Korforbund, Kirkelig Kulturverksted, NRK eller Du Store Verden.

For Rikskonsertenes del er det heller ikke opplagt at NORAD nødvendigvis er den rette samarbeidspartner i formidling av musikk fra Sør. Forventninger om at det som defineres som bistandsmål skal prege aktiviteten kan tenkes å komme i konflikt med de musikalske og kvalitetsmessige kriterier som legges til grunn, for eksempel ved utarbeidelse av et festivalprogram. Slike føringer har til nå ikke vært oppfattet som noe stort problem, selv om Rikskonsertene gjerne kunne ønske seg at betydelige musikknasjoner som Brasil eller Cuba hadde vært prioriterte samarbeidsland.

 

1.                 Musikkseminaret

NORADs musikkseminar ble avholdt 18 og 19 mai. På seminaret deltok ca. 20 representanter fra prosjekter i samarbeidslandene, et tilsvarende antall norske samarbeidspartnere samt representanter fra NORAD. Kontoret for kultur og institusjonssamarbeid fikk skrevet et eget referat fra seminaret som inkluderer de fleste av plenumsinnleggene. Derfor vil jeg i denne sammenhengen kun knytte noen få kommentarer til noen av de trekkene ved seminaret som var mest framtredende.

 

1.                 Forslag og anbefalinger for videre arbeid

 

|                                                                                                                                Vedlegg

NOTAT

 

Til: Avdelingsledelsen                           Vår ref.: 99/00063

Fra: KULIDeres ref.:

Saksbehandler: Kari Trædal ThorsenArkiv nr:: 822.1

Kopi: tgh, aaw, lp, gws, af

Dato: 03.01.99

MANDAT

for gjennomgang av musikksamarbeidet

Vurderingen av musikksamarbeidet er en gjennomgang av NORADs hovedsatsningsområde de siste årene innenfor kultursamarbeidet. Gjennomgangen er en empirisk dokumentasjon og vurdering som skal fungere som en eksemplifisering av NORADs kultursatsning. Gjennomgangen er et viktig forarbeid som vil danne et sentralt grunnlag for innholdet i musikkseminaret. Gjennomgangen vil bli gjennomført av ekstern konsulent, Jan Sverre Knudsen. Han vil legge frem og bidra i diskusjonen under musikkseminaret.

Rammebetingelser: viser til kontrakt av 05.03.99

Arbeidsform: Jan Sverre Knudsen vil jobbe i nært samarbeid med Tone Bratteli som er engasjert for å gå gjennom NORADs kultursamarbeid. De to gjennomgangene skal sees i sammenheng og overordnede fokus og problemstillinger er i hovedsak de samme for begge gjennomgangene. KULI og Raymond Johansen vil fungere som ressursgruppe for de to gjennomgangene. Det vil avholdes ett ressursgruppemøte hver måned med de to konsulentene.

Hovedproblemstilling/problemstillinger:

Hvilken ideologi kommer til uttrykk i praksis i NORADs satsning på kultur? Er praksis overensstemmende med et formelt nedfelt ideologisk ståsted og hva preger relasjonen ideologi/praksis? Hvilket innhold blir gitt NORADs trylleformularer i praksis – eks med musikksamarbeidsprosjekter? Hvordan gjenspeiles NORADS ideer om kulturelt mangfold og styrking av nasjonal (kulturell) identitet i musikksamarbeidsprosjekter?

Hvilken betydning har NORADs satsning på musikk for utvikling av det sivile samfunn, demokrati og menneskerettigheter i samarbeidsland i Sør? Hvilken betydning burde musikksamarbeidsprosjekter kunne ha for utvikling i Sør og hva burde i så fall vektlegges i tiltakene?

 

Hva preger de partnerne NORAD benytter? Betydningen av å benytte norske samarbeidspartnere? Hvilken grad av ressursutnyttelse preger NORADs nettverk av partnere? Hva preger relasjonene/dialogene mellom partene? Hvilken betydning har partnerne og relasjonene/dialogene mellom partnerne for effekten av musikksamarbeidet? Hvilke utfordringer står vi overfor ift rolle- og ansvarsfordeling mellom partene og hvordan burde disse utfordringene imøtekommes? Hva opplever partnere i Sør/Norge at de får igjen for samarbeidet? Hvem tar initiativet og hvorfor tar de initiativ? Reflekterer prosjektene mottakernes behov og er prosjektene forankret i lokale og/eller regionale prioriteringer? På hvilken måte?

Kultursamarbeid/kulturutveksling – hva vil vi med det? Forholdet mellom kultur ut fra integrering/langsiktig bistand og kulturutveksling/støtte til enkeltprosjekter/stunts. Hva preger musikksamarbeidstiltak gjennomført i Norge? Hvilken betydning spiller de i NORADs kulturbistand og hvilken rolle burde de kunne spille? Hva burde i så fall vektlegges i tiltakene? Hvilke innhold tillegges og burde eventuelt kunne tillegges utvekslingsbegrepet? Hvilken effekt har institusjonssamarbeidet ift vår målsetning om utvikling i Sør? Er det motsetninger mellom institusjonssamarbeid og lokale behov? Krever institusjonssamarbeid samarbeid alltid norske institusjoner?

Hvilken faglig kompetanse vurderes som viktig for gjennomføring av musikksamarbeids-prosjekter? Er kulturforståelse et premiss for utviklingssamarbeid – i så fall på hvilken måte? Hvilken faglig kompetanse preger NORADs kulturavdeling og de ulike partnerne som NORAD har brukt? Hvilken faglig kompetanse burde NORAD og samarbeidsparter inneha ift musikksamarbeidsprosjekter og hvilken faglig rolle burde NORAD spille overfor sine partnere?