Forskjeller og fellesskap - musikk i den flerkulturelle barnehagen.
I: Vi vet hvor vi har vært, og vi vet hva vi har lært! Lærere og studenters efaringer med "Flerkulturell Lærerutdanning" 2002-2004 . Oslo: Høgskolen i Oslo, HiO-rapport 2005 , nr 18 2005. ISBN 82-579-4439-4
Mitt møte med FKL-klassen og med praksisbarnehagene var en erfaring som berørte en rekke vesentlige spørsmål knyttet til det vi grovt sett kan kalle en flerkulturell musikkpedagogikk. Samtalene jeg hadde med studenter og øvingslærere i barnehager dreide seg ofte om hva det i praksis vil si å arbeide med musikk innenfor en flerkulturell virkelighet. Jeg vil her forsøke å reise noen problemstillinger som knytter an til musikkarbeid med barn i en flerkulturell setting.
I de fleste pedagogiske institusjoner er det et oppriktig ønske om å svare på de utfordringene det flerkulturelle samfunn medfører. Hele den flerkulturelle satsingen i skole og barnehage må dessuten sees i lys av at disse institusjonene i lang tid har stått som solide representanter for norsk majoritetskultur med altfor lite rom for å ivareta minoritetsgrupper og deres kultur på en god nok måte. I Rammeplanen for barnehagen (1996) har den flerkulturelle tankegangen tilsynelatende fått godt fotfeste. Det legges blant annet vekt på “å bidra til at barna blir kjent med sosiale og kulturelle forskjeller” og “å skape godt samarbeid med foreldre som tilhører språklige og kulturelle minoriteter”. Likevel er det påfallende at planen er skrevet ut i fra et gjennomført “norsk” ståsted. Et begrep som “vår kulturtradisjon” brukes på en måte som underforstått forutsetter at det er en norsk majoritetskultur det dreier seg om. Derved konstrueres et norsk “vi” knyttet til en kultur som forstås som “felles”, mens minoritetskulturer blir stående som det som er annerledes, som det særegne. Tilsvarende eksempler finnes det mange av også i L97 (se Fajersson 2000) .
Ute i barnehagene har jeg opplevd at det er bred enighet om å at det å fremme flerkulturelle målsettinger innebærer at man forsøker å komme bort fra en ensidig fokusering på det monokulturelle norske som den eneste gyldige kulturen i barnehagen. Men utover dette er det ulike oppfatninger omkring hva det i praksis vil si å imøtekomme flerkulturelle utfordringer i hverdagen.
Kanskje den vanligste strategien i barnehager med et stort innslag av barn med minoritetsbakgrunn er å fremheve kulturelle trekk knyttet til disse barnas etniske bakgrunn. En sentral tanke synes å være at dette kan gi anerkjennelse for den kulturen de er bærere av og en opplevelse av stolthet når søkelyset rettes mot “deres” kultur i samlingsstunden eller ved et kulturarrangement; “Den musikken er fra mitt land!” (Hansen 2000:79) . I barnehagen har man kanskje laget flagg fra ulike land eller hengt opp et verdenskart på et godt synlig sted med avmerking av landene de ulike barna kommer fra. Barnehagen har kanskje tatt kontakt med foreldre for å få låne folkedrakter eller få matoppskrifter man kan bruke i barnehagen, eller låne innspilt musikk som er “typisk for deres kultur”. Målsettingen synes å være å gi alle i barnegruppa noen enkle assosiasjoner knyttet til de andre barnas bakgrunn. Spørsmålet i denne forbindelse blir selvfølgelig om dette er nok, eller om det kan tenkes alternative strategier. Dessverre kan det synes slik at noen barnehager begrenser seg til dette; å dele ut kulturelle merkelapper – spesielt til minoritetsbarna – som knytter an til etnisitet eller nasjonal bakgrunn.
Fra ulike hold blir det påpekt at en ensidig fokusering på kulturelle forskjeller kan være uheldig. I følge Kofi Agawu (2003) bør ikke forskjeller forstås som gitte størrelser, men som sosiale konstruksjoner, et resultat av en utvelgelse ut i fra mer eller mindre bevisste forutfattede oppfatninger. Minoritetskulturer blir på denne måten “markert” og gjerne tillagt eksotiske trekk med liten forankring i virkeligheten, mens majoriteten blir stående som det generelle, som normalen. Agawu viser til at det som regel vil være representanter for majoritetskulturen som velger ut hva som er “forskjellig”, og at konstruksjonen av minoriteter som “forskjellige” i stor grad kan sees som en måte majoriteten befester sin sosiale makt på.
Den danske musikketnologen Eva Fock (1997) støtter denne forståelsen av at det som fremheves som forskjeller er et resultat av en utvelgelse. Hun understreker at det er en klar tendens til at det som velges ut i presentasjon av innvandreres musikk blant danske musikkpedagoger er “det enkleste, det mest tradisjonelle, det minst vestlige og de lettest gjenkjennbare”. Fock mener at denne ensidige vektleggingen av forskjeller i siste instans fører til en etnifisering og tabuisering av innvandreres kultur snarere enn en bygging av flerkulturell forståelse. I tillegg hevder Fock at når det vises til at man driver en flerkulturell musikkpedagogikk så er det svært sjelden det er de store innvandrergruppenes musikk det er snakk om (pakistansk, tyrkisk, marokkansk), men snarere populære musikkformer fra Vest-Afrika og Latin-Amerika.
I Norge har det de siste 15 årene vært gjennomført en rekke såkalt “flerkulturelle” musikkprosjekter i skoler og barnehager, flere av dem med klare sosiale målsettinger som å stimulere integrering og oppmuntre forståelse på tvers av kulturer. Oppsummeringer fra disse til dels svært omfattende prosjektene (Skyllstad 1993) (Knudsen og Berkaak 1998) advarer mot overfladiskhet og “kulturell kikking”. Det anbefales å legge vekt på kontinuitet og aktiv deltagelse. Dette begrunnes ved å påpeke at barn lettest får en positiv gruppefølelse og positive holdninger overfor andre gjennom å kjenne kultur på kroppen; gjennom regelmessige felles erfaringer og ikke bare gjennom informasjon og kunnskap. Dette fordi “intoleranse hviler på en emosjonell heller enn en intellektuell bakgrunn” (Skyllstad 1993:5) . Sett i forhold til målsettinger om holdningsendringer og integrering var de mest vellykkede prosjektene utvilsomt de som gikk lenger enn til å presentere musikk i en ren konsertform, men satset på varierte arbeidsmåter med deltagelse fra elevene og en jevnlig kontakt med musikkformidlere og pedagoger fra en rekke forskjellige innvandrermiljøer.
Det er i dette perspektivet kreative uttrykksformer som musikk og dans har sin styrke i praktisk arbeid i barnehagen. I pedagogisk arbeid med musikk og dans står aktiv deltagelse ofte helt sentralt. Deltagelse innebærer at “andres” kultur ikke bare blir stående som kjennetegn på det enkelte barns etnisitet eller bakgrunn. Utfordringen for barnehagen blir i denne sammenheng å gjøre noe mer enn å vise fram forskjeller, men i sterkere grad satse på å arbeide for å ta i bruk musikk fra minoritetskulturer gjennom kreativ tilpasning til målgruppen. I beste fall vil man kunne nå lenger enn rammeplanens målsetting om å “bli kjent med sosiale og kulturelle forskjeller”, slik at man på lengre sikt kan man se for seg at musikk og dans fra mange av de “nye kulturene” i Norge også kan innlemmes i barnehagens mer etablerte felles kultur og ikke bare fungerer som et kikkhull inn til annerledesheten.
Litteratur
Agawu, Kofi. 2003. "Contesting difference". I The cultural study of music : a critical introduction , ed. Martin Clayton, Trevor Herbert og Richard Middleton:227-237. New York: Routledge.
Barne- og familiedepartementet. 1996. Rammeplan for barnehagen . Oslo.
Fajersson, Karin Elise. 2000. Norsk - selvfølgelig? : en utforskning av den nasjonale ideologi - og hvordan den kommer til uttrykk . Oslo: Høgskolen i Oslo, Førskolelærerutdanningen.
Fock, Eva. 1997. "Music - intercultrual communication?" Nordicom-information , no. 4/1997.
Hansen, Nina. 2000. Fra Telebondemannen til Kaptein Sabeltann : via rammeplanen til musikalsk praksis i Bjølsen barnehage . HiO-notat 2000 nr 28. Oslo: Høgskolen i Oslo Avdeling for lærerutdanning.
Knudsen, Jan Sverre og Odd Are Berkaak. 1998. Følg tonen verden rundt! : Prosjekt flerkulturelle musikkforsøk i Akershus : evalueringsrapport . Oslo: Akershus fylkeskommune.
Skyllstad, Kjell. 1993. Klangrikt Fellesskap . Oslo: Universitetet i Oslo.