I serien ’Vi er utrolig flinke til å uttrykke oss’ er vi i dag kommet til aspekt

”Folk sto og glante på bålet”, skriver Alf Prøysen i boka om Teskjekjerringa, og får fram at folk ikke bare glante litt, de glante mye og lenge. På norsk kan vi legge vekt på at en hendelse strekker seg ut i tid, ved å bruke et ekstra verb som ”sitte”, ”ligge” eller ”stå”, slik vi ser i Prøysens setning. Dette ekstraverbet kommer i tillegg til det verbet som beskriver hovedhendelsen, slik som ”glane”.

Aspekt kaller vi de språklige virkemidlene vi bruker for å strekke hendelser ut i tid, eller når vi presser en hendelse sammen. Aspekt har altså å gjøre med hvordan vi presenterer hendelser. Vi kan for eksempel beskrive en situasjon som langvarig, stillestående, og da gjerne som et bakteppe til noe mer dynamisk.

Ta Mikkel Rev. Han ”satt og skrev, på ei lita tavle. Tavla sprakk, Mikkel skvatt, opp i pappas flosshatt”. Først satt han altså stille og rolig og skrev og ante fred og ingen fare. Et passende bakteppe for noe annet, med andre ord. Og riktig nok. Med ett gikk det slag i slag. Dynamiske hendelser i rask rekkefølge. Tavla sprakk og Mikkel skvatt. Vi kan si at der Mikkel aner fred og ingen fare, har vi imperfektivt aspekt, mens der det går slag i slag, er det perfektivt aspekt ved hvert slag. Imperfektivt aspekt gir et inntrykk av åpen varighet, mens perfektivt aspekt gir en lukket, mer tidsavgrenset tolkning. De enkle verbformene ”sprakk” og ”skvatt” har dermed en perfektiv betydning.

I noen språk er det mye aspekt. I engelsk og spansk, for eksempel. I engelsk og spansk må man gjøre et klart valg hver gang man ytrer en setning. Forskjellen i perfektivt og imperfektivt aspekt i engelsk ser vi i de to setningene "Jane drank the wine" og "Jane was drinking the wine (when John entered)". Preteritum begge deler, en rapport om noe i fortiden. Men tiden det tar, ser ut til å være forskjellig. Vinmengden som er igjen etter drikkeaktiviteten, kan variere tilsvarende. Når noen bruker den første setningen, sier de samtidig at vinen blir drukket opp, mens det er håp om at det er noen vinskvetter igjen (til John) hvis den andre setningen blir brukt.

Det blir litt mindre klart i norsk. Vi har ikke én form, men en hel samling av formuleringer, som tilsvarer den imperfektive verbformen ”was drinking” i engelsk. I tillegg til de vanligste ”sto og glante”, ”satt og skrev” og ”lå og leste”, kan vi innimellom høre om folk som ”går og prater” (”Man kan ikke bare gå og prate om lov og rett”) og noen som ”driver og ruger” (”Flamingoen driver og ruger på egget”).

Til og med temmelig eksplosive hendelser kan vi tvære ut med imperfektivt aspekt. La oss ta for oss en blomsterknopp og det blomsterknopper pleier å gjøre: ”Den seige knoppen åpnet seg”. Ja vel. Det er ikke noe rart med det. Først en knopp, så noe annet. Men vi kan dra det hele ut litt: ”Den seige knoppen var i ferd med å åpne seg”, kan vi si, og på den måten dvele ved det magiske øyeblikket. Vi ser for oss knoppen. Dirrende. Å bruke ”være i ferd med å …” er nemlig også en måte å få frem imperfektivt aspekt på i norsk.

På motsatt vis kan vi ta for oss en stor og langvarig begivenhet og nærmest bagatellisere kompleksiteten og omfanget av den ved å gi den en perfektiv språkdrakt. Som det er gjort i følgende setning, der målet dermed ser ut til å være rett rundt hjørnet: ”Høyre bekjemper fattigdommen” (leserinnlegg i Nationen, 24.09.04). Det er altså de utroligste ting vi kan uttrykke med språket!