Tospråklighetens dilemma

"Så flott at dere kan både norsk og spansk!" Det hørte mine to spansk-norske gutter ofte da de var små. Og det er flott. To språk er bedre enn ett. Førskolelæreren i barnehagen anbefalte oss likevel å velge ett språk, altså norsk, for guttene, ”Det gjør det lettere for dem.” Vi fulgte ikke rådet. Vi var begge språkstudenter.

Språkfolk holder ikke viten om tospråklighet for seg selv. Engasjerte forskere prøver stadig å formidle viktige funn fra forskningen på tospråklighet, morsmål og norskopplæring. Mitt inntrykk er likevel at denne kunnskapen ikke når fram til barnehage og skole, der en slik viten er aller viktigst. Hva sier så forskningen om tospråklighet?

Vi uttrykker følelser og får fram viktige språklige nyanser best på morsmålet vårt. Prøv å dra en vits på engelsk, så skjønner du hva jeg mener! Foreldre ønsker å ha et godt og personlig forhold til barna sine. Det får de lettest til på morsmålet sitt. Foreldre stimulerer også barnas språkutvikling best på sitt eget morsmål. Med et velutviklet morsmål som ballast står barna godt rustet, også til å lære andre språk. Barnehagen har to oppgaver som er spesielt viktige i forhold til minoritetsspråklige barn. Den ene er å gi barna mye og god norskstimulering i barnehagen, den andre er å oppmuntre foreldrene til å snakke sitt eget morsmål med barna sine.

Alle er enige om at man må beherske norsk språk for å fungere bra i Norge. Men hvordan skal barn med et annet morsmål lære norsk? Politikerne vet det ikke. Likevel vil de ikke lytte til kvalifiserte råd, hvis rådene innebærer bruk av penger. Rådet forskningen gir er klart: Barna bør få opplæring i morsmålet sitt fra skolestart. Hvis ikke stagnerer lett barnas språkutvikling og læringen av norsk går saktere.

Stortinget har bestemt at minoritetsspråklige elever skal ha opplæring i og på eget morsmål til de har tilstrekkelige norskkunnskaper til å følge undervisning på norsk. Da er jo alt vel og bra? Problemet er at ”tilstrekkelige” kunnskaper gjerne defineres av kommuneøkonomien. Hvis lille Ola sier ”Se så fin matpakke jeg har med i dag!”, og viser matpakka til lille Hasnain, så er kanskje Hasnains kunnskaper tilstrekkelige til å forstå Ola. Det Ola sier er konkret. Hasnain kan koble ordet ”matpakka” til det Ola viser fram. Men når læreren sier at på fredag skal alle ta med seg noe varmt på termos og noe ekstra godt å grille, kan lille Hasnain kanskje komme til kort. Da dreier det seg om noe som Hasnain ikke har noe forhold til og kanskje ikke kan se for seg. Hasnain har tilstrekkelige kunnskaper til å forstå Ola, men ikke til å henge med på lærerens turplanlegging. Litt for ofte vil ikke skolen se denne utilstrekkeligheten.

Den korteste veien for Hasnain til å forstå abstrakte og litt kompliserte begreper på norsk, er via morsmålet. Språkkunnskapen han får gjennom opplæringen i morsmålet kan han så overføre til norsk. Denne overføringen kan skje med hjelp fra en tospråklig lærer i den vanlige undervisningen og i den spesielt tilpassede norskopplæringen, som kalles norsk som andrespråk.

Det er god plass til to språk i hodet til barna. Mine to gutter er tospråklige i dag, ti år etter. Hvorfor ikke gi lille Hasnain muligheten? Da kan samfunnet glede seg over språklige racere med god kjennskap til to språk. Det er god samfunnsøkonomi. Kanskje vil også Hasnain få høre: ”Så flott at du kan både norsk og urdu!"