Språklige kameleoner og andre kameler

Du ser dem i butikken. De er på bussen. De konverserer i korridorene på jobben. De pludrer i vei mens de vandrer rundt i parken. Kanskje hører du dem til og med i din egen stue. Men du tenker ikke over det. Du legger ikke merke til at det er noe spesielt ved dem. De skiller seg ikke ut. De skiller seg nettopp ikke ut. De er kameleoner. Språklige kameleoner. Kameleoner er øgler som særlig er kjent for evnen til å forandre farge etter omgivelsene. Vi kan si at de språklige kameleonene forandrer språket sitt etter det språket de hører i sine omgivelser til enhver tid.

Jeg er en språkkameleon med østlandsdialekt. Dersom de rundt meg snakker trøndersk eller dialekter fra nord eller nordvest i landet, snakker jeg gjerne bredt østlandsk, med a-endelser på verb, som i ”jobba” og ”hoppa”, og med a-endelser på alle hunkjønnssubstantiv, som ”broa” og ”suppa”. Mange diftonger dukker opp der det andre ganger kun er en enkel vokal: Det blir ”sleit”, ikke ”slet”, og ”blei”, ikke ”ble”.

Dersom folk rundt meg snakker dialekt fra østkanten av Oslo, eller fra Hedmark, Østfold eller Vestfold, kan det hende at jeg legger trykket litt ekstra på første stavelsen i ord. GARasje og SPESielt, kan det bli, og kanskje PROBlem. I tillegg til de nevnte a-endelsene og diftongene.

Men dersom folk jeg er sammen med har en riksmålsvri på språket sitt, får jeg det, også. Da sier jeg ikke ”Det lava ned i går. Men jeg veit likavel ikke om det snødde nok til snow-board-hoppinga i morra”. Det blir heller ”Det lavet ned i går. Men jeg vet likevel ikke om det snedde nok til snow-board-hoppingen i morgen.”

Hvorfor skjer dette? Generelt kan vi si at folk ofte snakker slik som den gruppen de vil tilhøre. Ungdom, for eksempel. Mange ungdommer snakker slik som vennene deres snakker, ikke først og fremst slik som foreldrene deres gjør. Når vi stakkars lettpåvirkelige kameleoner stadig skifter måte å snakke på, fra situasjon til situasjon, kan det være noe av det samme som skjer. Vi sier at vi konvergerer. Det er en måte å tilpasse seg på, en språklig akkomodasjon. Vi prøver å skape en slags felles gruppetilhørighet med samtalepartnerne våre, selv om den tilhørigheten er av det mer flyktige slaget. Vi som driver med dette, ønsker å bli sosialt akseptert av den vi snakker med. Er det en del som mener. Men en annen måte å se det på, er at vi kameleoner er tilpasningsdyktige, imøtekommende og vennlige sjeler. Det høres i det minste hyggelig ut.

Noen språklige ekstremkameleoner tilpasser språket sitt også når de snakker med dansker eller svensker. ”A-a. Visst”, sier de oppmuntrende til en Johan Svensson. Og de kan spørre ”Hvad behager?” når de ikke forstår hva en Ib Jørgensen sier.

Andre er av en mer tvilsom type språkkameleoner. De som trekker rundt på utsagn som ”væpna revvlusjon” eller ”stinn brakke”, for eksempel. Det er nemlig ikke god kameleonværemåte å snakke som de man var sammen med på syttitallet. Nei, man må ligne på dem man er sammen med i dag, akkurat nå. Og det er slett ikke sikkert at det er de samme folka. Eller folkene. Og her er vi inne på noe. For hva gjør vi språkkameleoner når folk rundt oss snakker forskjellig? Når noen snakker sånn og andre slik?

Da har vi et problem. Velger vi et ord som ”framtida”, passer det inn med noen folk, men dårlig med andre. Velger vi varianten ”fremtiden”, matcher det også bare med enkelte. Da kan vi redde oss med språklige hybrider som ”fremtida” eller ”framtiden”. Vi svelger noen slike språklige kameler, krysser fingrene og håper at ingen merker noe.