Sær skriving

"Designer dufter til spesial pris", leste jeg i en reklame fra Calvin Klein nylig. "Jaså, en designer som dufter, og det til en helt spesiell pris?" Nei, det var feil, viste det seg. Det var en "Deodorant stick" med en designet duft som kunne kjøpes til en spesielt gunstig pris.

Kanskje er det fåfengt å mase, og kanskje høres jeg ut som den læreren jeg er. Men jeg klarer ikke å la være: ”Designer dufter” og ”designerdufter” har ulik betydning og uttale i norsk. I annonsen mener de en duft som er skapt av en designer, men de skriver om en designer som dufter. "Designer dufter" uttaler vi med like mye trykk på "sign" og "duft". I "designerdufter", derimot, er det mest trykk på "sign”. Uttrykkene er altså ikke like, og det er naturlig å skrive dem ulikt.

I "designer dufter" skrives ordene hver for seg. Det kalles særskriving, mens "designerdufter” er en samskriving. I annonsen særskrev de der de skulle ha samskrevet. Calvin Klein er ikke alene om å forvirre oss med særskrivingene sine. Restauranteieren som har hengt opp skiltet med påskriften "Røyk fritt", prøver han å omgå røykeloven eller er han bare språklig forvirret? Og skal jeg le eller gråte når studenter sender meg e-post og spør hvordan de gjorde det på "norsk eksamen"? Butikkplakater gir også mange gode eksempler på gal bruk av særskriving. Noen klassikere er ”lamme koteletter”, ”kylling lever” og ”ananas biter”.

Selv lærerstudenter roter det som nevnt til med særskrivinger. Det er stadig en og annen av studentene mine som beskriver seg selv som en fremtidig "engelsk lærer". Så lett er det ikke å bli engelsk. Men det kan være fra engelsk vi har denne vanen med å særskrive sammensatte ord. I engelsk kan "English teacher” bety både en lærer som er engelsk og en som "bare" underviser i engelsk. Forskjellen i betydning må forstås ut fra sammenhengen. På norsk, derimot, skal uttalen av sammensatte ord avspeiles i skrivemåten. Skriver vi ”engelsklærer” når vi i uttalen har mest trykk på ”eng” og bare ørlite trykk på resten, unngår vi misforståelser og teksten blir lettere å lese.

På Norsk språkråds nettsider kan vi lese at særskriving er mer utbredt nå enn for noen tiår siden. Vi er blitt dårligere til å se hvordan ord er satt sammen. Forskerne mener at vår svekkede bevissthet om ordgrenser kan henge sammen med at løkkeskriften har gått av moten. Med løkkeskrift øver vi inn ordgrensene hver gang vi skriver et ord, fordi vi ikke løfter blyanten fra papiret før ordet er ferdigskrevet. Men løkkeskrift var ute av skriveopplæringen i mange år, og er bare delvis kommet tilbake. De håndskriftsvariantene som er alternativer til løkkeskrift har noe mindre sammenbinding og flyt enn løkkeskrift. Noen lærer fremdeles løkkeskrift på skolen, men den hyppige feilbruken av særskrivinger kan tyde på at det ikke er mange nok.

Forskerne forteller også at jo styggere håndskrift du har, jo mer sannsynlig er det at du har mange stavefeil og særskrivingsfeil. Dette er dårlige nyheter for meg som norsklærer. Jeg skriver nemlig stygt. Meget stygt. Kanskje er jeg ikke den rette til å kontrollere skrivefeil hos andre hvis jeg selv er spesielt disponert for å gjøre slike feil? Men jobben må gjøres, og jeg kommer til å fortsette å rette. Med stor fare for å kaste stein i glasshus, skjønner jeg nå. Jeg kan jo alltids få hjelp av retteprogrammet i Word. Eller vil det ”rette programmet” gjøre vondt verre?